Rundreise i Gambia og Senegal – del 2

Hei der. Her kommer fortsettelsen på Gambia-turen vår. Jeg får skikkelig rykninger i reisefoten her jeg sitter og leser, og kikker på bildene, fra turen vi hadde til Gambia i 2009. Jeg har så lyst til å dra på ferie! Men det kommer nok dessverre bare til å bli med drømmene i år også. Selv om ferie er ferie. Og noen ganger hjelper det å ta en liten helgetur til Danmark bare for å roe reiselysten.

Her kommer del 2 i en serie blogginnlegg fra Gambia-turen vår. Anbefaler å kikke på det FØRSTE til å begynne med.

Vi er på besøk hos en familie i Senegal. Vi ble godt tatt i mot, men det kan jo ha en aldri så liten sammenheng med maten og godsakene vi hadde med til dem å gjøre. Mennene har lov til å ha fire koner her, så det krydde av unger overalt. Egentlig var det litt vanskelig å se om det var konene eller barna, for de kom i alle aldre. Damene har hver sin hytte og mannen går på omgang. Men om fredagen har han FRI! Slå den du! Må sikkert være utrolig slitsomt å være mann her!

Materielle ting var det ikke mye av. Det var ikke snakk om eget rom, ei heller egen seng. Så for meg er det et aldri så lite under at de klarte å produsere alle disse barna …

Etter en drøy time tar vi farvel med familien. Det er med en litt ekkel smak i munnen … her kommer vi rike, hvite i tropp for å kikke på hvordan de bor og lever … De åpnet hjemmene sine i bytte mot ris, olje og andre nødvendige matvarer. Pluss en kjærlighet på pinne til ungene.  Vi glor, vi drar … og så glemmer vi elendigheta. Når vi kommer hjem igjen så tar vi alle de materielle, og ikke minst unødvendige, tingene vi har som en selvfølge. Og vi blir aldri fornøyde, men strever hele livet etter noe mer. Større. Finere. På mange måter tror jeg dissse, som lever under så stusselige forhold, har det bedre enn oss. De er mer takknemlige enn oss, og setter pris på det lille de har.

Vi drar videre til neste camp. Her hadde vi to overnattinger.

Simenti Hotell. Høres flott ut, eller hva? Endelig skulle vi på et hotell! Eeeeeh … Midt inne i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal ligger dette overnattingsstedet, som viste seg å være nok en hytte. Toalettfasilitetene her var ganske bra igrunnen. Men fortsatt bare kaldt vann. Så kaldt at det kjentes ut som om hjernen frøys til is når du forsøkte å vaske håret.

Fortsatt holder vi oss i nærheten av Gambia-floden. Men denne ganga litt høyere oppe enn selve elvebredden. Godt var det, for der florerte det av krokodiller og flodhester! Hyttene hadde ståldører, og vi hadde ikke lov å gå ut aleine på kveldstid på grunn av de ville dyrene som trakk inn rundt campen om natta. Det var nesten litt skummelt …

Ut på safari å åpen lastebil. Broa du ser er en rekvisitt fra en film, og kun bygd for det formål. Hvilken film husker jeg ikke. Her var det mye å se. Litt uvirkelig egentlig, litt som å være med i Løvenes Konge-filmen. Da bilen rundet en sving møtte vi på en leopard på jakt etter frokosten, som akkurat da befant seg på motsatt side av veien. Men så kom vi og forstyrret hele morroa, og reddet i samme slengen en antilope. Antiloper som vi alle hadde knipsa sykt mange bilder av. Men da det virkelig gjaldt var det ikke en eneste en av oss som klarte å få opp det fordømte kameraet. Vi ble bare sittende og måpe hele gjengen. For et syn! For et dyr! Sjåføren hadde jobba i parken i tre år, og aldri tidligere sett en leopard i sitt rette element, så han var helt i ekstase. De vet det finnes mange leoparder her, men de er veldig sky og holder seg unna menneskene. Karen nedenfor var et imponerende syn, til tross for at han gikk på et innesperret område.

Niokolo-Koba nasjonalpark ligger sørøst i Senegal, på grensen til Guinea. Parken omfatter 913.000 hektar, og er like stor som hele Gambia til sammen. Den ble fredet som viltreservat i 1926, som nasjonalpark i 1954 og utvidet fire ganger på 1960-tallet. Den har vært verdensarvområde siden 1981. Parken ligger på en elveslette med høyder opptil 200 moh, på begge sider av Gambia-floden, som i flomperiodene dekker elveslettene. Landskapet preges av savanner og noe skog. Parken har et rikt dyreliv med antiloper, elefanter, løver, leoparder, sjimpanser, bavianer og flodhester. I 2007 ble parken oppført på listen over truede verdensarvsteder. Dette på grunn mye ulovlig jakt, og planene om å bygge en dam ovenfor parken, noe som ville forstyrre de regelmessige oversvømmelsene som er en forutsetning for økosystemet.

Som jeg tidligere nevnte, så bodde vi på en liten høyde over elva. Og i skumringen på kvelden hadde vi en aldri så liten sightseeing for å se på dyrelivet. I ettertid har jeg tenkt at dette muligens var litt i overkant vågalt. Men jeg satser på at guidene visste hva de gjorde, selv om vi var omringet av flodhester til tider. Og flodhester, de er gedigne på nært hold! Når du da sitter i en liten blikkbåt og ser flodhesten bortenfor dykke under vann og kan følge boblene … som plutselig putrer opp rett ved siden av båten … da føler du deg bitteliten. Men alt er så uvirkelig og spennende at du faktisk ikke rekker å bli redd – før etterpå. Hva hadde skjedd om båten hadde velta? Det kunne jo tenkes at disse dyrene var både sultne og lei turister som stadig sneik seg innpå i deres territorium.

De fire små steinene i bildet er flodhester. Jeg har i ettertid lært at flodhester ikke kan svømme, de går på bunnen, så det var nok derfor vi bare så boblene da de nærmet seg båten. Irriterende nok hadde vi et elendig digitalkamera med oss, pluss enda dårligere mobilkameraer. Skulle gjerne tatt turen på nytt, med kameraene vi har i dag.

Nok en dag er over. Fulle av inntrykk og med litt ekstra høy puls tusler vi tilbake til hyttene våre, og låser ståldørene for å unngå uventet nattlig besøk. En ting jeg ble ganske overrasket over på denne turen: Det var utrolig lite insekter her! Tror det eneste vi så i hyttene var en edderkopp. VI har reist mye, hatt mye rart av insekter og småkryp på rommene. For ikke å snakke om alle myggene! Men her var det omtrent som hjemme. Bortsett fra på matmarkedene da, der florerte det av fluer.

Dagen etter drar vi videre til Basse, en by i østlige Gambia. I 2008 var det ca. 18.000 innbyggere her, og byen er en viktig handelsby for landet. Vi spiste lunsj her, og rett utenfor gjerdet på restauranten hadde damene i byen tydeligvis vaskedag. Det var et yrende folkeliv både langs elva og i gatene, og vi var fortsatt de eneste hvite, så her måtte en tåle å bli beglodd og studert fra topp til tå. Gjerne også tatt litt på av ungene.

Det manglet ikke på bærehjelp da vi kom frem neste overnattingsplass: Tendaba Camp. Dette var en skikkelig stusselig plass, men et eldorado for fugletittere. Vi bodde i rekkehus, med blikktak, noe vi merka godt da det plaskregnet om natta. For første gang på hele turen har jeg følt at rommet var skittent og litt ullent. Rett og slett ekkelt …

Dette var første plassen vi ikke var aleine. Merkelig nok. Men på grunn av beliggenheten var campen midt i blinken for for ihuga fugletittere, pluss noen få backpackere som tilfeldigvis hadde ramla innom. Campen ligger rett ved en lokal landsby, så her kom en virkelig nærme innpå det autentiske.

Bao Bolong Wetland Reserve er nok en nasjonalpark. Parken ble etablert i 1996 og dekker 220 kvadratkilometer. Må si jeg er ganske imponert over at de klarer å ta vare på alle disse naturreservatene sine. Det å vedlikeholde hus og veier det er de elendige på! Det virker ikke som om de skjønner at det må holdes ved like egentlig. De bygger opp det ene etter det andre, og det er så flott som bare det når det er nytt, men så står det bare der til det ramler ned igjen.

Konklusjon etter en tur i sumpen: Dette er for spesielt interesserte! Joda, vi så masse fugler, men turens høydepunkt var vel da en stim med flygefisk havna oppi båten. Den ene rett i fanget på drømmemannen. 

Sindola Camp. “En fantastisk camp” ble den beskrevet som, av Ving. Vel, alt er relativt. Men det var den fineste plassen vi hadde vært til nå. Utspjåket rett og slett, med skjellsand som dekke på stiene mellom hyttene, og store gjerder som fortalte de innføldte; Hit, men ikke lengre …

Det er sjette og siste natta før vi nærmer oss sivilisasjonen igjen. Campen ligger i Kanilai, byen der den daværende presidenten i Gambia kom fra. Yahya Jammeh satt ved makten i 22 år, før han tapte et demokratisk presidentvalg i 2016. Forøvrig en skikkelig hårsår og selvopptatt type. Mens presidentens palass inneholder 100 soverom lever resten av landets befolkning i ytterst fattigdom og bor i skur av bølgeblikk og murstein, laget av sand og kumøkk.

Vi kjørte forbi palasset til presidenten. Langs hele eiendommen var det satt opp et minst fire meter høyt gjerde med piggtråd på toppen. Arbeiderne som bygde palasset for ham ble skiftet ut med jevne mellomrom, slik at ingen skulle vite hvordan sluttresultatet ble. Jeg lurer da litt på hva han da gjorde med de siste som var der …

Litt fra hverdagslivet i Kanilai. Eller for de som bodde der var det kanskje ikke helt hverdagslig at det kom et følge på 8 kritthvite mennesker gående rundt i byen deres. Vi fikk mye oppmerksomhet. Ungene fotfulgte oss helt til vi var tilbake ved porten igjen. De tok på oss, kjente på håret, og ville mer enn gjerne bli tatt bilde av for litt klingende mynt. Ekstremt morro var det å se seg selv på skjermen etterpå. Det var da jeg skulle ønske jeg hadde hatt en liten fotoprinter på baklomma, slik at de kunne fått med seg bildet hjem.

Vi besøker en familie i Gambia. Her var levestandarden noen hakk lavere enn hos familien i Senegal. Far i huset var litt fattigere enn de fleste andre og hadde bare råd til en kone, men unger ble det tydeligvis nok av likevel. De så ikke helt friske ut noen av dem. Øyebetennelse og skikkelige forkjølet var de da vi var der. De burde absolutt hatt besøk av en lege … Huset var enkelt og falleferdig. De hadde hull i taket, og var veldig bekymret for “vinteren” og regntiden. Her var bare et rom til alt og alle, seng, kjøkken, oppbevaringa av klær og sykkel … pluss resten av eiendelene.  Det var med en litt ekkel smak i munnen vi ble vist rundt i huset og landsbyen. Her kom vi, feite, hvite og sinnsykt rike i deres øyne. Og de tigde. Noe helt ekstremt. Den ene historien var verre enn den andre … men vi kunne jo ikke hjelpe alle …

De fikk selvsagt en del mat for å ta i mot oss. De hadde også en bybrønn uten lokk, så her ble det en aldri så liten innsamling rundt det åpne, dype hullet. Jeg lurer på hvor mange lokk de egentlig har samlet inn til i årenes løp … Men vi har iallefall betalt en god andel på et av dem. 😉

Sterke, arbeidsomme, stolte kvinner. Jeg ble mektig imponert over kvinnene her i landet. De jobbet og fødte barn, hadde med seg hele ungeflokken ut på marka og sto på som menn. For det så ikke ut til at mennene var så opptatt av andre ting enn å slappe av under et tre i skyggen, sammen med ei øl eller fem. De satt gjerne sammen en hel flokk og løste verdensproblemer. Når de ikke produserte flere familiemedlemmer da …

Det var kanskje ikke for ingenting disse store veggmaleriene prydet skolen vi besøkte. Vi fikk en inngående forklaring på hvordan skolesystemet i Gambia fungerte. Egentlig skulle ungene ha skoleuniformer, men det var svært få som hadde råd til det, så de tok imot dem som de kom. På denne skolen dyrka de sin egen mat, og lærerne var veldig stolte da de viste oss rundt i grønnsakshagen de hadde opparbeidet. De hadde skolekjøkken og alle fikk et varmt måltid pr. dag. Jeg tviler på at noen skolebarn her hjemme hadde spist den suppa de rørte rundt i den dagen vi var på besøk. Det så mest ut som … oppvaskvann.

Vi ble møtt av sang og musikk. Alle ungene deltok. Etterpå fikk vi lov å kikke i bøkene deres. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fikk tatt bilde av akkurat det. For noen skrivebøker! Så utrolig nøyaktig og flott. Jeg har ikke sett maken i hele mitt liv. Ikke rart jentene var stolte der de viste frem arbeidene sine.

Vi skreiv autografer og gav dem adresse og telefonnummer. Har ikke tall på hvor mange lapper det ble. Vi hadde vel i grunnen regnet med å høre noe fra en del av dem, men det gjorde vi ikke. Ikke et eneste lite tiggerbrev har funnet veien til vår postkasse.

Rundreisa vår er slutt. Det er bare en siste felles middag igjen, før reisefølget blir kjørt til sine respektive hotell på kysten og fordelt på hvert sitt hotell. For såpass fritt opplegg var det, at siste uka hadde vi bestemt helt selv hvor vi ville booke oss inn. Vi møttes senere til en felles middag, og siden har vi ikke sett noen igjen. Litt trist egentlig, det var en morsom gjeng, selv om de var litt eldre enn oss.

Om du likte bildene, og kan tenke deg en ferie litt utenom det vanlige, så er denne turen virkelig å anbefale! Men som sagt, det nytter ikke å være prippen og opptatt av hotellstandarden.

Om vi ville reist tilbake? Vel, dette er absolutt drømmemannens mest perfekte ferie. Og det var uten tvil en opplevelse. Men det fins jo så utrolig mange andre plasser vi har lyst til å se, hele verden ligger jo der foran oss … om ikke urørt, så iallefall uoppdaget for vår del.

Håper det ikke ble for mye bilder her. Men som vanlig har jeg store problemer med å velge. Et bilde sier mer enn tusen ord vettu, så da slipper jeg å skrive så mye. 😉

I neste innlegg herfra skal du få se hvordan en Gambia-ferie kan være om du dropper rundreisa. Heng med!

 marit og drømmemannen på ferie

Vinterutfordring – Snø

Nest siste bidrag i Frodiths vinterutfordring herfra. Og om jeg ikke har kommet helt ut av tellinga da. Oppgaven jeg har løst i dag er SNØ. Det er ikke så ofte vi har det slik på Sørlandet. Iallefall ikke flere dager i strekk. Og jeg synes det er så utrolig flott når snøen henger i greinene på trærne. Det er også veldig greit når snøen legger seg hvit og fin over alt det skitne, og gjør slik at kveldene virker mye lysere og lengre.

Men forresten, har du merket hvor mye lysere det allerede er blitt om ettermiddagen? Her merkes det iallefall godt. Vi har forhåpentligvis mye fint liggende foran oss. Våren. Lyse kvelder. Varme og sol. Kanskje en reprise på sommeren 2018? Det hadde vært noe det! Men før vi kommer så langt må vi vel muligens belage oss på litt vinter, selv her nede på palmekysten. Og jeg er klar jeg. Alt er mye bedre enn regn jaffal.

Eeeeeh … neida, klager ikke. Vi har hatt vår andel av fint januarvær vi. Det er ikke det … men regn! Det er kjipt. Våt og skitten hund. Grått og trist utenfor vinduet. Og det blåser så det knaker i hele huset her. Må vel bare innrømme det, jeg er en smule værsyk. Og det kommer utrolig kjapt, omtrent samtidig som det skyer over.

 marit

Vinterutfordring – Frost

God morgen der ute. Her kommer nok et bidrag i Frodith’s vinterutfordring. Bildet er tatt for et år siden, og det er den kaldeste turen utenfor døra som jeg noensinne har hatt. Rett i nabolaget. Det var ikke så mange kuldegrader, men det blåste noe sinnsykt, snøen kom vannrett og isfnuggene stakk i ansiktet.

Jeg skulle til ei venninne litt borti svingen her. Det tar normalt sju, åtte minutter å gå. Og slik så jeg ut da jeg kom frem. Frossen pannelugg! Det må være den eneste ganga i historien jeg har hatt det!

Denne natta ble veldig kort egentlig. 4.30 tok den brått slutt … irriterende. Spesielt nå som jeg var inne i en så god stim. Sju timers søvn og veldig gode dager. Flere på rad til og med. Men ingenting varer evig, så da er det bare å ruste seg for noen mindre gode dager fremover.

Ønsker deg en fortreffelig fin tirsdag. Her er det foreløpig mørkt som i en sekk, så jeg aner ikke hva denne dagen bringer. Sikkert like greit, for jeg føler meg allerede som en zombie.

 marit

Rundtur på Tromøya, Arendal

De flotte dagene kommer som perler på en snor her. For en januar vi har! Og da er det jo lurt å få mest mulig ut av dette været, komme seg ut og nyte det så ofte en kan.

Søndag kjørte vi til Arendal. En snau time hver vei. For å gå tur på Hove. Her har jeg så vidt vært sammen med ei venninne for noen måneder siden. Og dette fantastiske turterrenget gav mersmak. I går var det altså tid for å utforske omgivelsene litt mer inngående.

Det ble en frisk tur, med sjøluft i lungene og bølgebrus i ørene. For en natur vi har i dette landet vårt. Og så ufattelig mange flotte steiner det var her! De hadde egentlig tatt seg godt ut litt rundt forbi i hagen vår …

Stein på stein. Halvparten av løypa gikk vi på rullesteinene langs sjøkanten, og opp og ned på fjellene. Det var litt glatt her og der, men vi kom oss rundt uten noen uhell. Jonas tryna et par ganger, men han ser ikke ut til å ha fått noen varige men av det. Bortsett fra at han er utrolig sliten i dag, og ville faktisk ikke være med på morraturen. Det har aldri skjedd før. Men da jeg hadde fått på han selen og skulle ta på meg jakka stakk han inn under trappa igjen der han har senga si. Men her var det ingen kjære mor, så den vanlige runda rundt toppen ble han slept med på. Altså, Jonas er en hund, om du begynte å lure nå.

Det var lite folk her nede langs vannet. Bortsett fra de som bare hadde tatt en avstikker fra veien og satt seg ned for å grille. De aller fleste foretrekker vel et litt annet underlag enn dette når de skal gå lang tur.

Vi gikk og vi gikk. Og jeg kom hjem med en haug av fine bilder. Siden turen tok så mye lengre tid enn vi trodde, ankom vi tuppen ytterst ved Hove, med utsikt over til Merdø, akkurat i det sola gikk ned. Og det ble jo som en ekstra bonus for god innsats. Det er greit å ha en liten gulrot i den andre enden. Rent bortsett fra at vi bare var halvveis her, og hele tilbaketuren fortsatt lå foran oss. Men den var jo langs veien, og mye lettere å gå enn tilfellet hadde vært til nå.

Det er fortsatt ikke mørkt altså. Men når en tar bilder mot sola så blir de bare sånn. Liker den effekten jeg. Vi traff et par på en topp her, og de var mektig imponert over at vi hadde en så sprek leonberger. Som kunne være med på slike turer … Ikke vet jeg, men det er mulig disse hundene stort sett bare blir brukt til utstilling? Vår stakkar lever ikke et liv som artsfrendene sine tydeligvis. Her har det vært masse gåing og turer fra første stund, det er jo derfor vi har hund. Godt Jonas ikke kan lese. For på facebook ser vi stadig digre leonbergere kose seg i sofaen. De er på spa og får stelt pelsen, og de får massasje for stive, ømme muskler og voksesmerter.

Du må altså ikke gå langt for å komme hit. For det gikk flere veier og stier fra parkeringsplasser og skogholt og rett ut i hærligheta. Men siden vi hadde bestemt oss for å ta hele turen på langs, og tilbake langs bilveien, så ble vår tur slik.

Vi nærmer oss “snuplassen” og sola står ganske lavt på himmelen. Det virka som om det var veldig mange som kom ut hit bare for å se på solnedgangen. For jo nærmere tuppen vi kom, jo mer folksomt ble det. Men det hadde vel også noe med at det var opparbeidet gangstier her, og de fleste foretrekker nok det fremfor rullesteiner og klatring.

Her oppe var det en fin plass å spise medbragt mat. Men vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken … og den aller beste plassen mot solnedgangen var opptatt. Det var jo typisk!

Mine fine turkamerater. Nyter de siste solstrålene ved hytteveggen til Fugleforeningen, eller hva det nå var.

Plutselig ble det mørkt. Og egentlig skulle vi ha vært fremme ved bilen og på vei hjem nå. Etter tidsberegningen som sto på ut.no. Som jeg har sagt tidligere, ut.no er en fantastisk plass å finne tur-inspirasjon. Turene er som regel godt beskrevet, med kart og hele pakka. Men de er kleine på bilder de som legger inn turene sine her. Og de er elendige på tidsangivelsene. Jeg er ganske sikker på at vi ikke somler. Vi har en helt normal fart, blir både svette og andpustne. Det lønner seg tydeligvis å legge på 50% på tiden som er oppgitt. Om du ikke har tenkt å løpe rundt.

Vi hadde enda en times tid langs veien før vi kom til bilen. I mørke. Uten lys og uten refleks. Heldigvis var det ikke mye trafikk her, så det gikk jo greit. Men jeg følte meg som en tufs der jeg traska avgårde, jeg som til og med har både lys og refleks når jeg går langs sykkelstiene hjemme. Så da lærte vi det: Ta med lykt og refleksvest, selv om du ikke har tenkt å være ute etter mørkets frembrudd.

Vår søndagstur ble hele 13.8 km lang og varte i 4.5 timer. Enda en flott dag ute. Og det føles utrolig godt. Jeg har hatt noen fine dager i det siste. Og jeg håper på mange flere turer i ukene som kommer. For dette er godt både for kropp og sjel. Så lenge jeg klarer å stable meg på beina og komme meg ut får jeg vel være fornøyd, til tross for at det er mye annet greit i livet som jeg har mista på veien. Det kunne sikkert vært verre.

To på rad. Dette var andre søndagen på rad der værgudene har vært ekstremt snille med oss. Sist søndag var vi på øyhopping i Ny-Hellesund i Søgne. Gikk du glipp av innlegget derfra finner du det HER.

 marit

Vinterutfordring – Vintermorro

Hei, hei. Ny uke nye muligheter. Her blåser det så det slamrer i både vinduer og dører. Men sola skinner og det er slett ikke så galt ute om du kler deg etter forholdene. Jeg har vært hos legen. Blodtrykket begynner å roe seg, men tok masse prøver. Blant annet av stoffskiftet. Sannsynligvis finner de ikke noe galt. Slik har det vært de siste åtte årene. Så egentlig burde jeg jevnt over vært frisk som en fisk. Og det høres jo greit ut … kunne en bare følt seg slik også!

Her er dagens bidrag til Frodiths vinterutfordring. Oppgaven jeg har løst er VINTERMORRO.

Alle burde hatt sin egen trekkhund sånn på vinteren. Her ser dere Jonas i full fart, med bonusbarnebarnet på slep. Det var visst utrolig gøy, og om vi bare får litt snø igjen så må det vel prøves en gang til. Det gikk så det suste borti Grønndalen her! Både ungene og bikkja ble ganske så utslitte etterhvert. Ikke så veldig bra bilder, kvalitetsmessig, men å knipse med mobilen når motivet beveger seg er ikke helt ideelt.

Håper du har hatt en fin dag så langt. 

 marit

Vinterutfordring – Strevsom vinter

Heisann, der var du jo igjen. Det er søndag og en sløvedag, så langt. Sto opp seint, har god tid, ikke spist frokost enda en gang. Heller ikke vært på morratur, men vi skal på en litt lengre tur etterhvert. Bortmed Arendal. Må bare få alt til å virke her først. Altså; kjærringa …

Men nå tar vi først fotoutfordringen hos Frodith:

Bildet er fra lille julaften for noen år tilbake. Og da var det plutselig noen som fikk det litt strevsomt like opp mot julekvelden. Snøen lava ned. Noe som førte til ufremkommelige veier over alt. Brøytemannskapene jobba på spreng for å holde veiene åpne. For på julaften er det litt kjipt å snø inne sammen med det tomme kjøleskapet, når en egentlig skulle vært hos svigers på kalkun eller noe. Vi var ute og leverte pakker. Bedre seint enn aldri, vettu. Og joda, det var kaotiske tilstander med brøytebiler over alt og lang køer. Men det var jo litt gøy også.

Tenk ordentlig snøkaos da, her hos oss! Det var på en måte nesten litt eksotisk. De som kanskje ikke delte entusiasmen med meg var nok de som hadde jobben med å holde veiene åpne. De hadde det nok ganske så strevsomt i noen timer. Men så hadde de vel gjort som de vanligvis gjør når de trengs, de venter til kvelden før de rykker ut, for da er det mye bedre betalt!

Snøkaos! Det er et kjent begrep på Sørlandet. I følge aviser og andre nyhetskanaler er snøkaos noe vi har her hver gang det daler ned fire, fem snøfnugg. Å himmel for et kaos det blir. Hver eneste gang kommer snøværet som julekvelden på kjærringa. Folk kjører på sommerdekk. Folk kjører utfor. Det ligger biler strødd både her og der. Og det blir kolonnekjøring fra sentrum til Søgne på no time. For når asfalten er hvit da mister tydeligvis de aller flest bilister fra sørlandet kjøreferdighetene. Det er et merkelig fenomen egentlig. Og folk andre plasser i landet må jo tro vi er totalt idioter vi som bor her nede …

Eeeeehm … tilbake til det jeg egentlig skulle si. Dette er mitt tredje bidrag i Frodiths vinterutfordring, og bildet på toppen skal altså illustrere  STREVSOM VINTER. Har du lyst til å bli med du også? Det er sikkert ikke for seint enda.

 marit

Gårsdagens lille pelsstell

Dagen i går var veldig fin. Sov sykt godt på natta, noe som hører med til sjeldenhetene. Så endelig hadde jeg ork til å ta fatt på pelsstellet til Jonas. Noe jeg har tenkt på hele uka … og enda litt lengre.

Det er helt greit å gre en hund. Men når ikke hunden vil, og jeg må tvinge meg innpå, da er det ikke så greit lengre. Jeg føler jeg mishandler ham. Selv om han er mye roligere nå enn det han var tidligere. Men enda stikker han når jeg tar frem toalettmappa med alle børstene … om jeg ikke har huska å lukke dørene.

Han peser og stresser og har det ikke noe særlig greit. Det nytter ikke å gi godis og belønning heller, for han vil ikke ha noe i denne settinga. Men i går gav jeg meg ikke. Selv om han flytta seg sikkert hundre ganger på de 2,5 timene det tok. Vi fikk ut masse floker. Og små pinner. Og en haug med underhår. Likevel ble jeg ikke ferdig. På den ene siden bak er det fortsatt ei stor floke. Og mellom beina. Men der vil han absolutt ikke slippe meg til. Føler jeg satt halve dagen med nesa i bakenden til bikkja … men det er vel en passe straff når en er så slem med husets firbente.

Om det er lenge siden jeg børsta sist? Nope, børster litt innimellom. Med floker bak ørene og pelsen generelt. Men går ikke sånn inn i tustene som jeg gjorde i går. For å fjerne dem. Hadde bare bikkja lagt seg fint på ryggen, så hadde han blitt helt ferdig også. For ei gangs skyld. Og hadde bare denne føneren vi har kjøpt dukka opp. Slik at bikkja slapp å være blaut det ene døgnet etter det andre, når værgudene er litt kjipe her, så hadde sikkert det også hjulpet godt. For det er helt umulig å børste pelsen om den ikke er tørr.

Leonbergere er noen fantastiske hunder. Men det er sykt mye stell med denne pelsen. Noe jeg aldri hadde sett for meg før vi fikk han i hus. Tenkte det var omtrent som en langhåret schæfer jeg. Men da tok jeg veldig feil. For schæferen har  ikke denne ulne underpelsen. Og det er jo den som skaper jobb og problemer.

Da friseringen var ferdig tok vi en lang tur. Som plaster på såret, for at jeg hadde vært så slem med han. Han virka veldig sliten. Så det tar tydeligvis på å bli stelt med på denne måten.

 marit

The Monster is Back … eller hvor ble den egentlig av?

Nå lurer du kanskje på om jeg har sett på en skrekkfilm eller noe ... Men det har jeg ikke. Selv om dette, som skulle ha vært så enkelt, utvikla seg til et skikkelig irriterende skrekksenario.

Skjønner du ingenting? Ok, da skal jeg forklare deg litt her.

Vi har lenge hatt lyst til å kjøpe føner til bikkja. Ja, du vet, denne lille søte krabaten vår på 80 kilo, og pels nok til liggeunderlag i en hel iglo. Plutselig kom vi over en på ei av leonbergersidene på facebook. The Monster is Back annonserte selger med. Kjempetilbud og kort levering. De som har peiling (altså de som har hatt leonbergere hele livet, og kjørt fra utstilling til utstilling med de flotte, velstelte hundene) mente denne hundeblåseren var helt topp. Utrolig bra, til en veldig rimelig pris. Det er da vi skjønner at vi ikke er helt like entusiastiske når det gjelder hundeholdet. For vi synes 1800 kroner er veldig dyrt for en duppedings som skal blåse hundepelsen fin og tørr og fri for både pinner og kvister som måtte ha festet seg inni der etter skogsturene. Det er kjempedyrt! Men vi valgte å bruke julegavepengene fra svigers, pluss litt til, for å anskaffe oss denne. I håp om at børsting og pelsstell skal bli en smule lettere.

Vi bestilte og betalte og pakka dukka opp på postens app omtrent omgående. Alt greit så langt, bortsett fra en liten ekkel bismak i kjeften fordi det var så mye penger å bruke, på noe vi vet Jonas ikke kommer til å sette så skrekkelig stor pris på. Han liker jo ikke en gang å bli børsta. Og dette monsteret her er nok ikke noe han ønsker seg.

Dagen etter var pakka klar til henting. Det var bare et aldri så lite avvik … den lå i Stavanger! Så den første av mange mail gikk til selger. Joda, han hadde feiladressert den. Derfor havnet den i feil by. Så det var jo bare for meg å få den videresendt. Ned på posten. Få de til å ringe til Stavanger, og få bekreftelse på at de skulle videresende. Selger var ikke spesielt interessert i å ta tak i elendigheta. Akkurat som om dette bare var vårt problem.

Dette er ni dager siden. Enda står pakka som “sortert og videresendt” på postens app. Jeg har fått posten her i byen til å etterlyse den, og svaret var at den sikkert kom en av de første dagene. Det er tre dager siden.

Jeg blir litt sånn eitrende forbanna på slike ting. Slurv og sløvhet. Så i går fikk jeg drømmemannen til å ringe. Først posten sentralt. Det var ingenting de kunne gjøre uten at selger tok kontakt. Vi kunne ikke søke erstatning. Det måtte han gjøre. Dessuten måtte de ha beskrivelse av pakka, slik at de visste hva de skulle lete etter. Hallo! Det er jo som å lete etter nåla i den berømte høystakken! Hvor mange pakker fins det ikke som ligger rundt på de forskjellige postutleveringsstedene her i landet.

Pakka er altså forsvunnet. Ingen vet hvor den har tatt veien.

Ny telefon til selger. Egentlig seks oppringinger, hvor han ikke tok noen av dem. Ny mail. Og plutselig ringte han opp likevel. Vi videreformidlet hva de hadde sagt på posten, og forlangte egentlig at han sendte en ny Monsterblåser til oss, for vi har jo regelrett betalt for en vare vi ikke har fått. Men det var han ikke villig til. Den kunne jo dukke opp …

Jeg lurer litt, hvor lenge tenker han vi skal vente? Vi har ikke råd til å kjøpe en til, uten at han refunderer det vi allerede har betalt. Har han tenkt at vi skal vente til han eventuelt har fått erstatning av posten. Det kan jo ta vinter og vår sikkert.

For en elendig kundeservice! Hadde jeg vært han, så hadde jeg sporenstreks sendt en ny blåser, og så hadde jeg tatt opp kampen med posten selv. Uten at kunden skulle belemres med noe av det.

Så et lite tips om du har hund: Hold deg langt vekk fra hundihuset.no.

Sånn, der fikk jeg av meg litt frustrasjon. Nå er det tid for lørdagskos. Og forresten, bildene har jeg regelrett stjålet fra nettsiden til selger, og ikke har jeg dårlig samvittighet for det heller. Kanskje er de det eneste vi får igjen for de 1800 kronene?

 marit

Vinterutfordring – Vinterlandskap

God formiddag. Det er lørdag og dagen her i huset starta veldig seint. Frokosten er unnagjort, men ikke morraturen. Siden vi var så treige fant jeg ut at det var best vi spiste først. Nå er drømmemannen ute av hus, for å hjelpe med litt snekkerarbeid hos den eldste dattera si. Jonas og jeg skal på tur, men siden det regner tenkte jeg å børste han litt først. Etterpå er han jo blaut i flere timer, for ikke å si dager, så da er det umulig å få stelt han.

Jeg hopper litt nedover på lista til Frodith i dag. Dette fordi oppgave nummer to også blir et ansikt her fra meg. Tenkte det var greit med litt variasjon heller. Så dette bildet er mitt bidrag til VINTERLANDSKAP. Dette er faktisk det fineste vinterbildet jeg har, tror jeg. Bildet er fra en januardag på Hamresanden for noen år tilbake. Det er ikke Jonas som er med på tur, men forgjengeren Zenta. Ei vakker, langhåret schæfertispe. Verdens snilleste hund, rett og slett.

Ønsker deg en fin lørdag. 

 marit

Vinterutfordring – Vinterklær

Vi har litt dårlig med vinter her altså. Ikke et snøfnugg lissom. Likevel er jeg med på en liten fotoutfordring fra ei bloggvenninne. Og hvem andre enn Frodith er det som drar slikt i gang? En skikkelig vinterutfordring altså. Helt uhøytidelig sådan, så da tør jo til og med jeg delta.

Men så var det den litt kleine vinteren vi har her i sør … Redningen finnes forhåpentligvis i mitt fullstappa bildearkiv, som strekker seg over alle de årene jeg har brukt digitalkamera. Faktisk helt fra 2001. Så noe bør jeg klare å rote frem.

Starter på toppen, og der er oppgaven VINTERKLÆR. Dette var det første bildet jeg tenkte på, og da ble det sånn. Den som viser vinterhabitten her heter Savanna, og er mitt yngste barnebarn. Tenk om en kunne se så vakker ut når en hadde tredd ei lue ned over hodet!

Ønsker deg en flott fredagskveld. Og du, tusen takk for at du kikker innom. 🙂

 marit