Når du innser at du har ramla av lasset …

Jeg ble visst litt fraværende her. Men det tar på å være sosial ser du. Merkelige greier, at noe som egentlig er så koselig skal ta så piffen fra meg. Både før, etter og mens det står på. Og som om ikke venninnetreffet på tirsdag var nok, så var vi og spiste komper hos svigers i går. Sykt gode komper førte til særdeles forspist kjærring. Og da jeg likegodt hadde stappa inn så mye, så fortsatte jeg med krumkaker og multekrem til kaffien. Eller til brusa da, for jeg drikker jo ikke kaffi … Jeg har sikkert spist nok for resten av uka egentlig!

Follow my blog with Bloglovin 

Jeg hadde bestemt meg for å si at jeg ville slutte i syforeninga. Etter ca. 30 år! Jeg har tenkt på det lenge, og spesielt hver gang jeg skal ha det selv. Men så fikk drømmemannen banka inn litt fornuft i de slitne hjernecellene mine, før damene kom.

Dette er snart det eneste sosiale vi har! Sa han. Akkurat som om han er en del av Syforeninga uten en tråd. Riktignok er vi bittelitt sosiale med mennene også innimellom, men det er jaggu ikke ofte. Jeg skjønner jo at mannen lider litt under dette. At vi nesten aldri er sammen med noen andre. Men det er da ikke min feil at han ikke har noen venner fra før i livet.

Joda, jeg vet alt det der om at de fleste forsvinner når en blir skilt. Jeg har vært gjennom den bøygen jeg også. Jovisst skulle vi fortsatt ha kontakt. Selvsagt skulle vi fortsette som før. Men det ble aldri som før. Det ble mer og mer sjeldent, og så plutselig var alt over. Ingen brydde seg. Ingen tok kontakt. Det var som om de hadde glemt at jeg eksisterte.

Det er vanskelig å få nye venner når en er voksen. De aller fleste har sine de holder seg sammen med. De har sine tradisjoner, sammen med sin gjeng. Og det er jaggu ikke lett å komme seg inn i varmen der. At jeg ikke er helt pigg lengre, gjør det ikke lettere. Jeg har jo aldri egentlig lyst til å gå noen som helst plass lengre. Jeg har det best hjemme i sofaen sammen med drømmemannen. Om en skal tenke på formen og etterdønningene som kommer når vi har gjort noe. Skal en tenke på psyken så er ikke dette bra. Dessuten blir det jo faktisk litt kjedelig i lengda å bare sitte her også. Og det er nok enda verre for drømmemannen.

Vi har på en måte ramla av lasset! Og det er sykt vanskelig å komme seg opp igjen.

Livet mitt er stort sett bare barnepass. Barnebarn. Barnevakt. Unger. Og lange, ensomme timer sammen med bikkja. Ikke det at jeg ikke vil ha det sånn, men jeg skulle gjerne hatt litt mer innhold i disse dagene. I form av andre voksne mennesker. Det kan innimellom gå en uke mellom hver gang jeg ser andre enn han jeg deler hus med. Akkurat det var litt lettere da jeg hadde bilen min. Ble det for ille så tok jeg en tur på et eller annet kjøpesenter. Bare for å føle meg normal. Selv om det var på feil tidspunkt i forhold til de fleste andre. For normale folk er jo stor sett på jobb på dagtid …

Jeg tenker litt for mye for tia. På teite ting. Ting som ingen andre kan forandre enn meg selv. Ting som kanskje ikke kan forandres, nettopp fordi jeg er blitt som jeg er blitt. Noen ganger tenker jeg at fibromyalgi må være den verste diagnosen i hele verden. Til tross for at den ikke er dødelig. Men jeg vet ikke hva som er verst jeg; det å dø, eller det å føle at en er død når en fortsatt er levende …

Ingen ser jo at jeg feiler noe. For når det er riktig ille så går jeg jo jaffal ikke utforbi døra. I redsel for at noen skal se at jeg ser ut som et vrak.

Og alle er jo slitne og trøtte innimellom … Jepp, jeg har også vært det tidligere. Da var det bare å ta det litt med ro en stund, og håpe på en god natt. Men dette er noe helt annet! Uansett hvor mye jeg hviler og sover så er jeg like forbanna sliten. Og alle blodprøvene er så fine og normale som bare det. Så jeg burde ha vært frisk som en fisk!! Det der er sykt frustrerende kan du tro!

Jeg går bare her og slenger! Eller sitter da. Når jeg ikke er ute og går med Jonas, og de turene foregår stor sett på autopilot. Jeg kunne gjort så mye hjemme, pussa opp litt, lest litt, strikka, ikke mist rydda eller laget middag til drømmemannen kom hjem … men jeg orker ikke noe som helst. Orker faktisk ikke å tenke på hva vi skal ha til middag en gang!

Dette er ikke som å ha en fridag. Der en skal få unna alt det en ikke har rukket de dagene en var på jobb. Hadde de enda vært det … Men hadde jeg følt meg sånn, så hadde jeg jo selvsagt vært i jobb og ikke her. Det er ikke som å ha en evig ferie betalt av nav. For jeg kan ikke bli kvitt kroppen min, og den skulle jeg gjerne ha tatt en lang ferie fra akkurat nå. Hadde jeg ikke hatt syforening og ikke gått til svigers, så ville nok dagen i dag ha vært hakket bedre også. Men litt innhold i livet er på sikt bra, tror jeg. Selv om jeg nå føler det var skrekkelig dumt.

Jeg er litt lei. Og jeg tror ikke det har noe med årstiden å gjøre heller. Selv om kroppen min oppfører seg mye finere når det er sommer og sol og godt og varmt. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg plutselig vinteren også.

Spesielt når det er som nå. Det snør tett ute, trærne har igjen fått på seg de fine, hvite vinterklærne. Det er et koselig vær å være inne i. Hagen vår ser ut som et bilde fra et postkort. Men postkort har også en bakside. Den er ikke fullt så blank og fin. Den er litt grå og trist. Før den fylles opp med noen fine ord som mottakeren blir glad for. Og det er det innholdet jeg leter etter nå. Ikke for å sende til noen andre, men for å sende til meg selv. For å finne litt mer glede i hverdagene, som de er. Eller klare å fylle de opp med noe som gjør at det blir litt mer fint og levelig. Selv for meg, som bare er en nav-snylter.

Shit altså! Dette livet har jeg aldri ønsket meg. Så totalt annerledes det ble enn slik jeg hadde planlagt. Jeg får lære litt av rosene som har stått her i over to uker: Holde ut så godt jeg kan, og håpe at jeg ikke blir skiftet ut, selv om jeg er over den beste perioden av livet. Og hadde jeg hatt noe chips eller godis her nå, så skulle jeg jaggu trøstespist til det tøyt ut av ørene! Men her fins bare knekkebrød og ost omtrent, og det blir lissom ikke helt det samme …

Det verste er at jeg tror nav også har glemt meg. Saksbehandleren min er slutta, og jeg har sikkert fått en ny. Men ingen info. Saken min var ren plankekjøring fikk jeg beskjed om i september, for maken til dokumentasjon hadde ho sjeldent sett, så dette burde være ferdigbehandlet før nyttår. Men det skjer ikke noe. Og når jeg spør får jeg bare til svar at ting tar tid … og tid burde jeg vel ha nok av? Det er bare det at jeg er livredd for at jeg plutselig skal stå her helt uten inntekt, og det er ikke akkurat en forlokkende tanke. Men nå prøver jeg å forberede meg på at jeg må gjennom hele pakka en gang til, møter, legeerklæringer og arbeidsavklaring på Stamina. Selv om alt var så veldig stjerneklart for saksbehandleren jeg hadde, så er det garantert ikke så lett for nestemann. Sånn er det vel når ingen der tør ta en avgjørelse …

 marit – lettere frustrert og drittlei

Fine vinteren

Follow my blog with Bloglovin 

Det er så flott ute! Dette bildet er riktignok fra i går, men det er minst like fint i dag. Bare mye kaldere. Minus 11 er ikke hverdagskost for oss her på palmekysten. Men slenger du på en blekblå himmel og litt sol mellom skyene, så er det jo helt fantastisk. Synes jeg da. Jeg som har en mann som rydder gårdsplassen … hehe. Hadde nok ikke vært fullt så lykkelig om jeg måtte stå for det der selv!

Her fra morraturen. Det var så kaldt at til og med jeg måtte ha på lue! Det hører med til sjeldenhetene. Jeg er jo vant til så mye hår på hodet, så når jeg trøkker ned ei lue oppå der så synes jeg at jeg ser megateit ut! Og alle luer er jo kjempetrange! Det blir liksom bare ei eneste gedigen nese du legger merke til når lua er på plass. Dermed er det bedre å fryse på ørene! Så forfengelig går det altså an å være, selv om en er 55! Det skulle jo ikke vært mulig! Men i dag lånte jeg ei lue som jeg faktisk har stikka til drømmemannen for et par år siden, og den ble ikke sånn typisk klistra inntil skallen. Mulig jeg må strikke ei til meg selv også … Hvis jeg starter nå er den sikkert ferdig til neste vinter. 😀 For her går det ikke akkurat kjapt i svingene med noe som helst for tia.

Medaljens bakside. Eller solside? Siden jeg har belemret dere med denne utsikten på toppen så mange ganger, viser jeg heller toppen av blokka som ligger der. De med utsikt rett ut i hærligheta. De som ligger bak Skammens hus, som jeg fortalte om i et annet innlegg. Tror faktisk jeg kunne bodd i denne toppetasjen her jeg, akkurat på hjørnet. Men inntekta vår passer lissom litt dårlig inn da. Det er sykt dyrt med leiligheter i forhold til eneboliger. Spesielt om eneboligen ligger på Tinnheia. Det er nemlig ikke den mest attraktive plassen i byen. Merkelig nok.

I kveld er det tid for syforening igjen. Hjemme hos meg. Jeg gruer meg allerede. Synes det er kjempestress hele greia. Jeg passer rett og slett ikke til å være vertinne lengre. Og det er jaggu ikke lett heller når stoa i går var sånn: ei kommer ikke, to kommer kanskje, ei kommer seinere om ikke møtet ho skulle på varer alt for lenge … Da er det jo bare meg og ei til som var helt sikre. Går for den sunne linje i kveld da, og serverer salat med hjemmebakte rundstykker. Tror jeg …

God tirsdag folkens! 

 marit

Litt hundespam

Follow my blog with Bloglovin 

Da har vi vært i hundeparken. Et inngjerdet område der hundene kan løpe fritt og leke med hverandre. Store som små, i en skjønn forening. Jonas er den største av de alle! Men han går jo greit sammen med de fleste, så det er ikke noe problem. På grunn av størrelsen kan han nok virke litt skremmende på de som ikke har møtt han før, spesielt eierne, men det går stort sett fort over.

Han er jo ikke akkurat en sprinter, denne hunden vår. Løpe gjør han jo, men han kommer alltid på sisteplass. Ikke er han spesielt elegant i fullt firsprang heller. Litt mer komisk egentlig.

Men det er han ikke aleine om … Nida kan derimot løpe sykt fort, selv om elegansen ikke er helt til stede her heller.

Rocky har derimot både fart og stil godt innarbeidet. Jeg har tidligere alltid kalt disse for hvite scæfere, men det er tydeligvis helt feil. Det er visst mange forskjellige raser som ser tilnærmet like ut. I mine øyne jaffal.

Bildene er fra lørdag. Da var vi nemlig også der. Og det er en topp plass å få slitt ut hunden, når føret blir litt kleint rundt om i nærmiljøet, og skientusiastene har inntatt lysløypene. Litt verre for oss i den parken, for det er ganske kaldt å stå tilnærmet stille i en times tid med føttene godt plantet i det hvite kalde. Men når Jonas er fornøyd er jo selvsagt eierne også det.

God kveld til deg som kikker innom. Nå er det snart tid for å plante kroppen godt ned i sofaen, ved siden av drømmemannen. Og der har jeg tenkt å bli resten av kvelden. For jeg har faktisk vært ute og gått i dag også, 11.640 skritt ble det. Først morraturen med bikkja, og så en tur til byen for å klippe håret litt. Bare litt, slik at ingen andre enn jeg merker noe som helst. For enn så lenge har jeg ikke helt bestemt meg for om jeg skal fortsette å spare til langt hår, eller om det skal bli kort – igjen.

 marit

Snørik søndag

Heisann dere! Her har det snødd og snødd, to døgn i strekk. Det blir en del snø av det. Og det er ikke akkurat noe vær å drasse tre unger ut i, så vi har bare vært inne. Bortsett fra Jonas og meg, som lurte oss ut en liten time i dag morges.

Det var godt og frisk for å si det sånn. Ikke så lett fremkommelig heller. Det var nok blitt brøyta i natt, men de har tatt sykkelstien først, og så veien. Det er ikke spesielt lurt egentlig. Og om du er som brøytemannskapene, og ikke forstår hvorfor, kan jeg herved opplyse om at snøen fra kjørebanen faktisk bare flytter seg inn igjen på sykkelstien … den forsvinner lissom ikke i lause lufta. Selv om noen tydeligvis tror det, der de freser avgårde mens snøspruten står rundt dem.

Og laaangt nedi her så er det altså et par orange fjellstøvler. Vi vassa i snø til langt over knærne! Veldig eksotisk egentlig. Ganske gøy faktisk. Er ikke helt sikker på om drømmemannen er like lykkelig, der han er ute for andre gang og skuffer i dag. Verandaene nå. Veien inn til oss ble akkurat brøyta kl. 15, så fra vårt nabolag har ingen kommet verken ut eller inn.

Denne lille rundturen er rett nedenfor huset vårt. Det er ikke så lange biten, normalt en snau halvtime. Men i dag tok det nesten dobbelt så lang tid. Det er sjeldent jeg treffer andre her. Derfor er det en grei plass å la Jonas få løpe litt fritt. Eller løpe og løpe, han valser som regel bare rett rundt beina mine uansett om han er i bånd eller ikke.

Men han liker snø da. Det er kjempegøy! Så da kan han frese rundt litt på egenhånd. Eller aller helst frese rundt litt rundt meg. For det er tydeligvis veldig viktig å passe på matmor …

Da var vi nesten ute av skogen. Tilbakeveien er på sykkelstien. Og det er bakke hele veien opp.

Her bor vi. På ei hjørnetomt. Like greit hver vinter. Om det kommer riktig mye snø kan vi beholde den lenge i bedet ved inngangspartiet. For her lesser de opp som den naturligste ting i verden. Og ingen tenker på at jo høyere og større haugen blir, jo lengre blir det for oss å skuffe ut til veien. Eller for drømmemannen da. Og det er innimellom ganske irriterende når de legger fra seg den digre brøytefonna langs gårdsplassen vår. Rett etter den er rydda. De kunne i det minste sveipa innom og tatt med seg fonna dit de legger fra seg resten av snøen.

Og sånn så Jonas ut etter en liten time ute. Både foran og bak. Ser ikke ut som om det plager han nevneverdig mens vi er ute. Og det smelter jo etterhvert når vi kommer inn igjen. Potesokker tenker du kanskje … jepp, det er bare det at det ikke fins noen som er store nok! Det gjelder regndekken og vinterdekken også. Helt umulig å få fatt i til en hund på denne størrelsen. Vi har også sett på hestedekken, men de blir alt for lange.

Da var det bare resten av søndagen igjen! Og så var denne helga også over. Jeg er trøtt som ei vaskefille … sover jo ikke så godt når barnebarna er på besøk. På en måte har jeg mer nattevakt. Sånn i tilfelle de griner eller drømmer eller noe. Det er ikke bevisst, det blir bare sånn. Og om jeg virkelig sovner godt et lite øyeblikk, så må jeg rundt på rommene midt på natta for å se om alle har det greit nå jeg våker igjen. Snakk om å være teit da?! Ungene sover jo som bare det, så det er ikke deres feil en gang.

Håper du har hatt en fin søndag. Nå skal jeg bare rydde litt her, og så tror jeg faktisk jeg skal ta en dusj og vaske håret. For stort trøttere enn dette kan jeg neppe bli! Dermed slipper jeg å miste så mye energi på selve dusjinga. For det går jo ikke an å miste noe en ikke har. Er det ikke sånn da?

 marit

Hva er et barnebarn?

 

Follow my blog with Bloglovin 

I dag kommer mine tre skatter og skal overnatte til i morra. Jeg gleder meg! Selv om formen ikke er helt på topp. Vet ikke helt hva jeg har gjort denne ganga for at det skulle bli så kleint, men det er vel ikke alltid det er selvforskyldt heller. Noen ganger er det bare sånn … og det er enda vanskeligere å godta enn når jeg har hatt en finger med i spillet selv.

Men det kommende døgnet får jeg noe annet å tenke på. Når tre skjønne jenter fra 2 til 10 år kommer på besøk. Vi skal ha taco, for det har de bestilt. Og her hos oss så får de det litt sånn som de har lyst til, innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Besteforeldre er jo noe en har nettopp for å bli litt ekstra bortskjemt, eller hva?

Ellers har vi fått masse snø her. Noe jeg sikkert indirekte har bestilt selv de siste ukene. 😉

Diktet på bildet fant jeg på et kort da jeg ble mormor for første gang. Aner ikke hvem som har skrevet det, men jeg synes det er så fint … bildet er av mitt eldste barnebarn, da ho var fem år. Vi var på jentetur til Albania. Og litt fra den turen kan du se HER, HER og HER. Med bildene hulter til bulter, slik alt ble etter at vi ble flytta til en annen bloggplattform.

Håper du får ei flott helg. Det gjør helt sikkert jeg.

 marit

Annes gode melkekaker

Her kommer altså oppskriften på onsdagsbaksten her i huset. Jeg skjønner nå at de fleste av dere aldri har hørt om melkekaker før. Mulig det er det som kalles hvetekaker andre plasser i landet. Men nå vet ikke jeg helt hva en hvetekake er heller da.

Melkekaker er som STORE hveteboller. Med rosiner i. De er mye større en hveteboller, for disse skal skjæres som et brød, og serveres med smør og brunost. Det er iallefall slik de blir servert her i huset. Men syltetøy eller annet pålegg er sikkert greit det også.

Oppskriften fikk jeg av ei venninne for over 30 år siden. Og ho heter Anne, derav navnet. Jeg har det med å kalle oppskriftene opp etter de jeg har fått dem av. Da er de mye lettere å holde greie på.

Denne er superenkel, bare se her:

200 gram smør
smeltes i ei gryte, rør i
1 liter melk,
2 kopper sukker,
1 pakke rosiner.
Rør til sukkeret er oppløst.

Bland alt det tørre i bakebollen:
1600 gram hvetemel,
2 pakker tørrgjær,
ca. 1 ss kardemomme.

Tilsett melkeblandingen som har fått passe temperatur,
pluss 2 egg som er rørt sammen i en kopp på forhånd.E

Elt sammen til deigen slipper bollen.

Heves til dobbel størrelse. Jeg baker i en Tupperware bakebolle,
så når lokket popper opp så er deigen klar til utbaking.

Deigen deles i 9 emner om den skal brukes til melkekaker,
eller ca. 60 boller om du foretrekker det.

Etterhev i ca. 30 minutter.

Pensles med egg.
Stekes nest nederst i ovnen på 200 grader i ca. 15-20 minutter.

Kanskje noe for helgekosen? De er ypperlig å fryse, så her er det bare å bake mange.

 marit

Uventa gjester og alltid noe på lur

Heisann på en torsdag. I går bakte jeg! Slå den du, det hører jaggu med til sjeldenhetene nå for tia. Jeg som alltid bakte før. Ungene er oppvokst med duften av hjemmebakst til enhver tid, og fryseboksen var alltid full av de deiligste hjemmelagde boller og kaker og alt som kunne fryses. Sånn i tilfelle det dukka opp en og annen uventa gjest. Og det gjorde det veldig ofte.

Sånn er det ikke lengre. De to fryserne vi har for det meste tomme. Og både bakinga og de uventa gjestene er ganske fraværende. Etter at mobilen ble allemannseie er det jo ingen som bare dukker opp på døra lengre. Alt må avtales på forhånd. Planlegges. Og det betyr stort sett at det ikke blir noe av noen ting. For alle er egentlig så opptatte med seg og sitt.

Men i går hadde vi altså besøk. Veldig planlagt sådan. Sønnen min spise middag her, og min yngste datter kom seinere for å stelle øyenbrynene på min søster og meg. Noe ho har gjort i sykt mange år. Men etter at ho flytta sammen med kjæresten, og livet fortoner seg som en reise på ei rosa sky, så har ho hatt skrekkelig dårlig tid til både mamma og tante. Og vi har ikke lyst til å gå til noen andre, for brynene blir aldri så fine som når ho gjør det … ho er utdannet hudpleier og har god opplæring og erfaring. Men jobber med helt andre ting i dag.

For å friste til gjentakelse bakte jeg melkekaker. Slik at det både skulle lukte godt i huset når ho kom, og for at jeg kunne tilby det til kveldsmat før de gikk hjem igjen. Nybakte melkekaker med smør og brunost på. Nam, nam. De er altså sykt godt. Ikke den sunneste kveldsmaten som fins, men innimellom så kan en jo unne seg noe slikt. Og tro meg, det er ekstremt sjeldent her. Tror det er andre gang på 12 år jeg har bakt disse nå. Var nesten litt i tvil om jeg klarte det til og med.

Men det gjorde jeg altså! De ble supergode. Sikkert bare flaks … nybegynnerflaks!? Oppskriften jeg har er nok til ni små melkekaker, og egentlig er de kjempe enkle å lage, men litt annerledes enn andre gjærdeiger jeg pleide å smelle sammen. Legger den ut seinere, om du har lyst til å prøve deg.

Fikk ikke fylt opp fryseren akkurat. Men nå er den ikke helt tom heller.

Baker du mye? Og hvordan er det der du bor, er det fortsatt noen som bare stikker innom uten å ha avtalt på forhånd? Faktisk savner jeg den tia jeg, selv om jeg nok hadde fått litt hætta om det plutselig sto noen på døra en helt vanlig dag midt i uka. Bare for å stikke innom og skravle litt og ta en kopp kaffi. Med nogo attåt. Altså; et eller annet fra den fryseboksen som pleie å være stappfull …

Håper torsdagen din blir fin. 

 marit

Mitt aller første digitale bilde …

 

… er dette fra 2001, og det viser utsikten fra London Eye. Jeg hadde med meg både vanlig speilreflekskamera, og dette nye digitale, som jeg absolutt ikke stolte på. Så dermed ble hele turen foreviget både digitalt og på papirbilder. Det var ikke de eneste turminnene jeg kom hjem med på den måten. For dette digitale var skumle greier … og for å være helt sikker på at det ble noen bilder, så brukte jeg det gamle kameraet flittig, parallelt med det “lille” digitale. Bare sånn i tilfelle altså …

I tilfelle hva, tenker du kanskje nå? Og vettu, det kan jeg ikke huske. Men jeg er ganske sikker på at jeg hadde noen skikkelig gode argumenter for å drasse rundt på begge to til enhver tid.

Dette var også min aller første tur til London. Siden har det blitt mange flere, hele ni til sammen … den siste i 2012. Men London er stort, og det er mye å oppdage. Noe nytt for hver eneste gang. Og noe som fint tåler en reprise, eller fem! Da tenker jeg spesielt på musicalen We will rock you som har gått i årevis på Dominion Theatre i London. Og ja, jeg har sett den hele fem ganger, og det var minst like fantastisk hver eneste gang! Får jeg sjansen igjen så sier jeg ikke nei takk da heller.

Om du har lyst, kan du se litt fra vår siste London-tur her: Camden Lock er et marked en ikke bør gå glipp av. Men sett av god tid. Her kan du faktisk bruke en hel dag og vel så det. Og når du føler du har fått nok, noe jeg aldri har følt egentlig, så kan du faktisk ta en kanalbåt et stykke innover mot sentrum igjen. Visste du det? Jeg har hatt en drøm om å feriere på denne måten, på en kanalbåt altså, i over 30 år. Men så langt har det ikke skjedd noe på den fronten. Men kanskje en gang … Tower of London har jeg bare besøkt en gang. Det var morro å høre litt om historien, og mye interessant å ta bilder av. Nå er vel drømmemannen litt å regne som skaphistoriker, altså han elsker historie. Har gjort det siden barneskolen, men det er jo ikke noe en roper høyt om når en egentlig er av rebellene på skolen … Men han kunne sikkert gått rundt her enda. Jeg hadde fått nok når det ikke var mer å ta bilde av! Vi bodde på et leilighetshotell nær London Brigde denne ganga. I tredje etasje … med togskinnene rett utenfor vinduene! Det var en litt uventet opplevelse. Finner ikke igjen det innlegget her, men en eller annen plass på bloggen ligger det nok.

Da vi kom hjem fra denne turen følte jeg meg veldig ferdig med London som reisemål. Men nå er det gått så lang tid siden vi var der, at jeg godt kunne tatt turen igjen. Så kanskje en gang …

Uuups … spora visst helt av her. Og dette innlegget fikk et helt annet innhold enn jeg hadde tenkt da jeg begynte å skrive. For det var jo egentlig kameraene mine opp gjennom tiden jeg hadde tenkt å presentere. Men det får komme en annen gang. Og om du lurer på hvorfor bildet i toppen ikke fyller hele bredden, så kan jeg bare opplyse deg om at det ikke er større. Det har skjedd mye på den digitale fronten siden 2001 tydeligvis. Ikke ville det la seg plassere på midten eller inni teksten heller, så da ble det bare sånn da.

Ønsker deg en fin onsdag. 🙂

 marit

Luftetur til byen

Hei på deg. Etter å ha sovet mer eller mindre sammenhengende i halvannet døgn, så er formen oppadgående igjen her. Og da må en jo få gjort noe fort som fy! Ikke sant? Kan jo ikke føle seg sånn tålig oppegående og bare sitte hjemme i stua …

Dermed tusla Jonas og jeg til byen. Det er kommet litt snø i natt, og her oppe på toppen var det ganske så fint da vi gikk. Sånn at det henger i trærne vettu. Men jo lengre nedover bakken mot sentrum vi kom jo mer sørpe ble det jo. Vet ikke helt hva jeg hadde forventa, men jaffal ikke dette. I Gågata er det jo varme, så der smelter snøen så fort den lander. Ellers var der grå sørpe i veien og på fortauene. Typisk sørlandsk.

Nede ved sjøen derimot, var det litt hvitt. Så vi tok ei runde rundt fiskebrygga før vi dro hjemover igjen. Der var det bare oss. Merkelig å tenke på, her er det stu fullt hele sommeren. Det yrer av båter og folk, og en må stå i evigheter og vente på ledig bord om en har tenkt å ta ei pils eller en matbit.

Ti tusen skritt og 7,48 kilometer ble det. Men siden jeg ikke beveget meg noe særlig i går, så ligger jeg laaaaangt bak på lista på FitBiten. Selv om jeg fortsatt har nesten ti tusen i snitt pr. dag. Det er uhyggelig så fort en ramler nedover der! Etter å ha blitt venner med noen i generasjonen etter oss, så er det ikke fullt så gøy lengre heller. Jeg topper lissom ikke lista på samme måte som før. Det er ikke bare søster og svoger som ligger og kniver om førsteplassen sammen med meg. De unge har fått fast plass i teten. Faktisk synes jeg det er såpass ille at jeg lurer på å slette de igjen. Burde jo ha skjønt det, og holdt meg til de i samme aldersgruppe i det minste. Men tenkte ikke over det akkurat da de ble lagt til. Jeg har sikkert følt meg usannsynlig sprek et lite øyeblikk akkurat den dagen. Men sprek var jeg visst ikke …

Det er mye oppmerksomhet å få når en labber rundt i byen med en hund som Jonas. Litt vel mye for min del. Men det er litt gøy også da. Må innrømme det. Spesielt når andre, mindre hunder holder på å gneldre seg ihjel når de ser han, og han såvidt gidder å se deres vei. Han bryr seg sjeldent om andre hunder. Men innimellom er det tydeligvis en og annen som er litt vel tøff eller noe. Vi merker ikke forskjell. Men det gjør han! Mulig den andre går med hodet eller halen litt for høyt. Ikke vet jeg. Men da skal jeg si vi blir minnet på at vår hund også kan lage lyd! Heldigvis er det veldig sjeldent, og det gjelder bare litt større hunder, fra hannschæfere og oppover. Og om de altså er litt “frekke” på en eller annen måte. Når vi er i hundeparken derimot, og alle går løse, da er det ikke noen problemer i det hele tatt.

I dag gikk han helt perfekt, fikk masse skryt og var kjempelykkelig. Han likte å gå en annen plass i dag. Masse nye inntrykk og nye lukter. På de siste morraturene rundt toppen her har han vært så sykt treig. Måtte nesten dra han med meg hele løypa rundt. Det er litt motsatt av mange andre, der eierne henger på slep etter bikkja … men jeg vet jo det, at hvis han virkelig ville, så kunne han dratt avgårde med meg som ingenting. Litt drahjelp opp bakkene innimellom kunne vært greit, men da gidder han selvsagt ikke.

Her ser dere Hotel Caledonien fra en litt annen vinkel enn sist. Før mørket faller på og lysene tennes. Husker du ikke det forrige bildet? Du finner det HER nest nederst i innlegget. Jeg synes absolutt bygget tar seg best ut uten denne belysningen som skifter farge, og det sa jeg vel sist også.

Snart skal jeg hente toåringen i barnehagen. Så dette blir nok en koselig dag, og veldig mye bedre enn dagen i går. Det er sykt godt at alle dager ikke er like, både når det gjelder formen min og dagens innhold. Variasjoner gjør livet mer interessant. Men akkurat den dagsformen min skulle jeg ønske holdt seg litt mer stabil sånn jevnt over. For da kunne jeg jo bare fylt på med enda mer innhold, og variert på den måten. I litt mer kontrollerte former.

Håper du har det bra. Og takk for at du stikker innom. Setter stor pris på hver og en av dere.

 marit

~ Out of order ~

Noen dager er fine, nesten normale. Som før i tia. Jeg føler jeg lever. Er glad. Sosial. Klatrer opp og ned den ene fjellknausen etter den andre. Går langt og lenge og enda litt til. Stortrives med å leke friluftsmenneske.

Innimellom glemmer jeg at livet ikke er som før. En bitteliten fugl med et bittelite nebb prøver å si det til meg rett som det er. Men sånne småtasser er lette å ignorere …

Og det er det jeg gjør. Går etter lysta, viljen, staheten. Fordi jeg vil være normal. Sprek. Sporty. Jeg vil leve.

Denne ganga går det sikkert greit. Om en bare vil nok, så klarer en det meste. Ikke sant? Og viljen er det ikke noe i veien med … så jeg går på, med friskt mot.

Jeg kommer hjem og føler meg elendig. Etter flere timer i skog og mark, med frisk luft og mosjon, burde jeg vel følt meg helt på topp heller. Litt sliten kanskje. Men det er jo normalt. Det går over …

I morra er det helt sikkert bedre … Plutselig er i morra i dag! Pokker heller!

Men i morra er jeg sikkert tilbake til normalen igjen! Hva nå det måtte være …

 marit