Jeg håper du har det bra. Skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne, både for å lese og skrive. Du skjønner, jeg har det sinnsykt travelt for tia! På en god måte. Det er nesten for godt til å være sant rett og slett!
Det føles litt som å ha vunnet i lotto! Ikke at jeg har noen forutsetninger for å beskrive den følelsen, men jeg tror det føles omtrent sånn som jeg har det nå. Og det var jaggu på tide det snudde litt nå, tenker jeg. At jeg fikk litt betaling for alt strevet det siste året. For alle de dagene jeg bare hadde lyst il å bli liggende og aldri mer stå opp i hele mitt liv. Men som jeg faktisk tok meg selv i nakken og kom meg på beina likevel.
Det har vært jævelig. Rett og slett. Jeg har vært mer deppa enn jeg ville innrømme for noen. Faktisk så var det like før jeg gav opp, både en og tre ganger. Sånn skikkelig gav opp. Men heldigvis så kom jeg over den kneika også!!
Jeg har fått jobb! :o)) Altså, det er bare et vikariat, men i disse tider så må en jo være glad bare det skjer noe. Husker du det jobbintervjuet jeg var på på sykehuset? Til en sekretærstilling, 50% vikariat ut mai? Det ja! Akkurat! Jeg fikk den jobben! Og ikke nok med det, i løpet av min første uke der så ble 50% til 100% og etter mai så fortsetter jeg i et svangerskapsvikariat i ca. 1 år!
Hipp, hurra!! Jeg har ikke vært så letta og glad på det jeg kan huske. Jeg nyter å stå opp hver dag 5.30 for å rekke å gå ut med Jonas før jobb, jeg elsker de 13 minuttene det tar meg å kjøre til jobb, selv om jeg for første gang i mitt liv må gjennom bomringen for å komme dit – og det midt i rushtiden. I en bil som hyler som et uvær fordi det er noe galt med viftereima som ble skifta i høst. En bitteliten minibil som alle og enhver snur seg etter og glor på når jeg kommer. Ikke fordi den er så flott, men fordi den bråker så innmari! Og inni der sitter ei kjærring med et smil som nok hadde delt hele hodet om det ikke hadde vært for ørene! Fordi ho skal nemlig på jobb!! Timene flyr avgårde og jeg har det bare så utrolig bra! Såpass at jeg glemmer å gå hjem når klokka er 15.30! Dette er bare helt ubeskrivelig deilig!!
Men det har jo sine ulemper også da. Min halvgamle, snart 53-årige hjerne sliter litt med alt dette nye. Eller, det går greit, men det er ikke så mye futt igjen når jeg kommer meg hjem på ettermiddagen. Jeg har hodeverk, innimellom migrene, øresus og er totalt utslitt. Men det er verdt det! Selv om jeg sovner på sofaen før 21 hver kveld. Regner med det blir bedre etterhvert, jeg håper iallefall det. For dette er en jobb jeg kunne hatt for resten av livet, og jeg har tenkt å satse alt på det. Jeg skal bli en kløpper på DIPS og GAT og hele sulamitten av programmer som blir brukt, og trenger de meg ikke i denne avdelingen så har jo sykehuset en skokk av sekretærer, så dette kan faktisk gå bra til slutt!
Jeg er blitt sykt godt tatt imot. Kollegaene og sjefene er bare så utrolig imøtekommende og jeg føler at jeg virkelig er ønsket her. Tilbakemeldingene jeg får er vanvittig positive og jeg vet at jeg gjør en god jobb, tar ting lett, er positiv og imøtekommende og jeg er et arbeidsjern uten sidestykke.
Fire uker har jeg vært der. Og det er som om jeg har vunnet førstepremien! Nå er det snart påske og hele livet mitt er snudd på hodet. Nok en gang. .Men denne ganga gikk det heldigvis i riktig retning.
Jeg har sagt opp jobben i boligen. Til å begynne med skulle de være så greie å legge alt til rette for meg slik at jeg kunne bytte vakter om det krasja. Men slik ble det ikke. Siden jeg hadde to ukers oppsigelse så ble dette letteste utvei for meg. Litt dårlig samvittihget for det, men det var kanskje på tide jeg tenkte litt på meg selv nå .. Sommerjobben jeg fikk har jeg også sagt fra meg igjen, for nå trenger jeg jo ikke den. Og jeg får til og med fri tre uker fra slutten av juni! Kan det bli bedre?
I halvannet år har jeg vært uten fast jobb. Å være tilkallingsvikar er et sant lite helvete. En kan ikke planlegge en dritt og alt dreier seg om å få nok å gjøre slik at det kommer inn noe på den fordømte lønnskontoen. I like lang tid har jeg klart meg uten nav, og jeg håper det fortsetter slik. Kontakten jeg har hatt med dem har ikke ført noe positivt med seg, og de har fortsatt ikke klart å betale ut noen sykepenger fra desember. Så jeg har gitt opp det der. Er en ikke syk på forhånd så blir en det iallefall om en må ha med den etaten å gjøre! Årsinntekten min har gått ned med 200.000, men vi klarer oss jo egentlig. Det blir ikke noen langtur til eksotiske strøk i år, men det aller viktigste er vel igrunnen at jeg har overlevd. Tenker jeg nå. For det var just såvidt en liten stund ..
Jeg velger å ikke tenke så langt fremover. Forsøker iallefall, selv om det ikke er helt meg å ta en dag av ganga. Men akkurat nå er det greit. Jobbmessig. Så kommer sikkert overskuddet litt etter hvert. Utrolig nok er drømmemannen her fortsatt. I dag har vi hatt en helt fantastisk tur til Lista, gått tur i tre og en halv time i vakre omgivelser, og avsluttet med en romantisk middag med vin og stearinlyst hjemme. Egentlig er jeg klar for senga nå, men får vel forsøke å holde ut litt til. For lakenskrekken er her fortsatt, og nattesøvnen er like klein som den har vært de siste årene. Går vel litt på sparebluss, men håper at jeg ikke brenner fyrstikka i begge ender nå som det meste har ordnet seg.
Dette vil jeg bare klare! Sånn er det med den saken! :o)) Avslutter med å sende en stor takk til mine referanser som sannsynligvis må ha lagt inn et og annet godt ord for meg i løpet av denne prosessen. Kan ikke få takket drømmemannen nok for at han fortsatt er her hos meg, for det har ikke vært noe særlig positivt her i det siste året. Men nå, når jeg bare kommer litt ovenpå så skal jeg gjøre alt for å ta igjen det forsømte, selv om jeg nok kommer til å stå i takknemlighetsgjeld til han for resten av livet ..
Helt til slutt ønsker jeg akkurat deg som kikket innom til meg nå en riktig god påske. <3