Verdens fineste øy

Hei i snøføyka. Tenkte at det var greit med et lite tilbakeblikk på sommeren som var. Bare sånn for å tenkte på noe annet enn alt det hvite som fyker rundt utenfor husveggene.

Visste du forresten at verdens fineste øy befinner seg i skjærgården utenfor Arendal? Nei? Ikke jeg heller … før vi hadde vært der i forfjor sommer. Dermed måtte vi selvsagt tilbake sist sommer også, og navnet levde nok en gang opp til forventningene det gir. Dette er skjærgårdsidyll på sitt beste!

Øya heter altså Merdø. Og her finner du alt av sørlandsidyll samlet på en plass. Gamle sørlandshus og smale, bilfrie veier. Sandstrender og rullesteinsstrand. Frem til slutten av 1800-tallet var øya godt bebodd, og hadde vertshus, tollstasjon, skipsverft, losstasjon og butikk. I 2015 var det kun en fastboende igjen her ute, oppsynsmannen på Merdøgaard Skjærgårdsmuseum, som også driver den sommeråpne kafeen på øya.

En trenger ikke egen båt for å komme hit. I sesongen går det rutebåt flere ganger i timen. Det er lov å sette opp telt på øya, men eneste fasilitet er en utedo og kaldt vann i krana utforbi. Men absolutt en nydelig plass om du klarer deg uten alt det du til vanlig har rundt deg. Og er en ved sjøen så er det jo helt naturlig å ta et morrabad når en våkner. På den måten starter vi hver eneste dag når vi er i båten, uten å sjekke temperaturen først, for den er sjeldent noe å skryte av. Det er muligens litt tortur over den måten å våkne opp på, rett fra dyna og ut i havet, men en blir i det minste kjapt klar for en ny dag!

Denne ganga tok vi en skikkelig sightseeing på øya. Her fra utsiden, og rullesteinstranda hvor du ser ut til Torungene fyr. Vi gikk bare på måfå, men i ettertid har jeg funnet ut av vi omtrent gikk denne ruta som jeg fant på ut.no. Dette er forresten en fin side om en trenger inspirasjon til nye turforslag. Vi bruker den ofte og er veldig fornøyde med det.

Tilbake til “sivilisasjonen” igjen tok vi en pause på kroa. Eller kafeen om det høres litt bedre ut. Her serverer de enkle retter, vafler, kald og varm drikke. Det arrangeres også selskaper for små og store anledninger. Klikk på linken så finner du mer info der. De har til og med et eget mikrobryggeri. 

Drømmemannen forsøkte seg på ei kortreist øl. Men akkurat denne dagen var det sykt mye futt i den der, så mesteparten rant ut over bordet før han fikk det i seg.

Stedsnavnet Merdø kommer mest sannsynlig fra ordet “merd”. Dette er et gammelnorsk ord for ruse (fiskeruse). Havnebassenget innenfor øya har nemlig form som ei ruse, med munningen vestover og bunnen mot øst. Geologisk inngår nesten hele øya i Raet najonalpark, og her finnes en sjelden flora, men dessverre gror mer og mer av øya igjen av løvskog og kratt.

Ja .. eeeh .. Som du skjønner så har jeg veldig problemer med å begrense meg, når jeg har så mange fine bilder herfra. Så jeg kjører bare på jeg … håper du bærer over med meg, for her kommer enda flere stakittgjerder og sørlandshus.

Tilbake til utgangspunktet. Oss to og farkosten. Vi dro jo på tur med min søster og svoger, men siden det var meldt så ekstremt dårlig vær de kommende dagene, valgte de å kjøre hjem da vi dro til Merdø. Jeg måtte bare se denne idyllen en gang til, det var rett og slett helt umulig å være så nærme uten å gå i land. Vi ble til dagen etter, og ble belønnet med en nesten ubeskrivelig solnedgang.

Kvelden sto i sterk kontrast til det vi våkna til dagen etter. Det ble et forferdelig vær, og vi fikk ristet oss skikkelig på strekningen Arendal – Kristiansand. Vi tok så lang tid hjem, at reisefølget som hadde forlatt oss dagen før begynte å bli bekymret. Båten er jo ikke akkurat verdens største heller da, med sine 21 fot. Men stor nok til at drømmemannen og jeg får oppleve sjølivets gleder. Selvsagt hadde jeg ikke sagt nei takk om noen ville ha forært oss en større båt, men så lenge vi har hytta så trenger vi strengt tatt ikke noe mer. En kan jo ikke få alt her i verden heller. 

Vi har altså vært innom Merdø to ganger. Dette er bildene fra båtturen i fjor. Andre blogginnlegg fra samme tur finner du her: Hjemme hos Wenche i Arendal, Risør, Kragerø, Portør, og Stangholmen utenfor Risør. Så her har du noen fine bilder fra det blide Sørland å kose deg med i vinterkulda. Håper du liker dem. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

På hyttetur i heimen

Jepp. Sånn føltes det da jeg sto opp i dag. Iskaldt over alt, så det var like før jeg bare krøyp inn under dyna igjen. Men selv der var det så kaldt i natt at jeg måtte stå opp og kle på meg. Det hører til sjeldenhetene. Så da morra’n kom våkna kjærringa med både pysjbukser, ullsokker, singlet og – ullgenser. Likevel var jeg ikke varm. Til kvelden tror jeg de flotte vottene som svigermor strikka bør ligge som en kriseløsning på nattbordet rett og slett. Om det er meg eller temperaturen det står verst til med er jeg ikke helt sikker på. Men greit er det ikke.

Kalde, vindfulle dager som dette setter seg litt i kroppen. Så akkurat i natt var jeg veldig glad for at jeg hadde noe smertestillende, selv om jeg blir helt rusa av den dritten. Ikke så farlig når en bare skal inn under dyna igjen, men på dagtid orker jeg ikke det der. Litt verk får en da tåle, når en først var så uheldig å få en kropp som dette. Dessuten har det jo kommet gradvis over ti års tid, så på en måte blir det jo en vane. Men om jeg plutselig hadde våkna opp med disse smertene, uten å ha gått gradene oppover, så tror jeg nesten jeg hadde strøket med.

Det er forferdelig vondt innimellom. Såpass at jeg bare har lyst å gi opp og sette meg ned og grine. Men det hjelper jo ikke for noe det heller. Så en må vel bare innstille dagene etter kroppen da, så godt en kan. Enn så lenge trenger jeg iallefall ikke møte for opptrening og arbeidsutprøving på morrakvisten, og det er jeg veldig takknemlig for. Nav påstår de sendte søknaden forrige mandag, på Stamina har de ikke mottatt noe. Så foreløpig er jeg nok forlagt i en eller annen haug på et skrivebord hos nav. Og der kan jeg jo godt ligge frem til våren dukker opp. 

Utsikten fra vinduene er som dette. Er det rart jeg følte jeg var på hyttetur i vinterfjellet da jeg dro vekk gardinene på soverommet? Akkurat nå føles det regelrett som om vi holder på å snø inne. Og det skal visst fortsette en god stund. Men i følge drømmemannen har vi nok av ved! Jeg er ganske sikker på at fyren må ha fått en aldri så liten kortslutning i toppetasjen, for den lille stabelen som ligger igjen ute i garasjen holder sikkert ikke til mer enn fjorten dager. Men, men … han får jo bare leve i troa til det er tomt der ute. 

Varmepumpa går på høygir. Dessuten fyrer jeg i peisen i andre enden av stua. Så etterhvert kommer det seg sikkert. Men da skal jeg ut! Bilen min kommer det til å ta en time å tine opp, og ikke vet jeg om jeg kommer over brøytefonna heller, så derfor tar jeg beina fatt. Til og med uten hund.

Egentlig skulle eldste dattera stikke opp her i dag. Med et par unger. Men i dette været er det best å holde seg innendørs.

Derfor går heller kjærringa ned dit. Jeg pleier å ta en stopp der innimellom, når Jonas og jeg er ute på tur. Så ligger han på verandaen når ho mor er inne og drikker te. Men i dag må han bli hjemme, så får han bli med på tur i ettermiddag heller. Han har herjet rundt i hagen en stund allerede, så han lider ingen nød. Men likevel har jeg alltid dårlig samvittighet når jeg tar beina fatt uten å ta hunden med. Og det er ganske irriterende! For innerst inne vet jeg jo at dette firbente, digre dyret får mer enn nok trim.

I går var det like ille. Om enn ikke så kaldt. Her fra turen til Jonas og meg. Der vi hadde en stopp hos den andre dattera mi, slik at jeg fikk stelt øyenbrynene mine. Det snødde og blåste noe sykt, og bikkja var toppfornøyd! Han elsker dette hvite som virvler opp over alt, og oppfører seg regelrett som en tulling. Eller som en liten valp da. Bare det at denne her veier 75 kilo, og valpenykker ser ikke fullt så sjarmerende ut da. Hadde han visst hvor teit han så ut, så hadde han sikkert skjerpet seg for lengst!

Jonas the Snowdog. Han fryser tydeligvis ikke. Så det er jo greit at alle denne underpelsen er greit for noe da, sånn rent bortsett fra å legge seg som et teppe over parketten. For han ligger nemlig ute i snøføyka og koser seg. Vil helst ikke inn, og når han endelig finner ut at litt opptining hadde vært greit, så må vi nesten grave han frem. Kunne han bare lære å riste av seg alt dette hvite før han kom inn i stua … da hadde ho mor blitt skikkelig glad!

En fordel med slikt vintervær: Han blir jaffal ikke skitten!  

Kos deg med det været du har. Og må du kvæle en snømann eller tre for å få det bedre, sånn som Frodith var inne på i går, så bare gjør det! Men pass på at det ikke er så mange som ser deg i aksjon, for da kan det jo hende at du må tilbringe de kommende ukene en helt annen plass enn hjemme.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Rusletur langs sjøkanten

God formiddag til alle dere fine der ute. Egentlig vil jeg bare starte med en liten takk i dag, fordi dere gjør hverdagen min veldig mye bedre, ved at jeg føler jeg hører til en plass. Spesielt siden jeg ikke er i jobb, og til tider er ganske usosial sånn i privaten også. Det er en god følelse å “høre til” om det så bare er et fellesskap på en bloggplattform. Dessuten har jo jeg blogga helt siden oktober 2010, og mange av dere har hengt her sammen med meg alle i årevis. Så selv om jeg ikke har møtt noen, så føler jeg jo at jeg kjenner dere ganske godt likevel. En samling koselige, morsomme mennesker som jeg setter stor pris på, som jeg ler sammen med når det har skjedd noe morsomt, og som jeg ofte tenker på når det er ting som ikke er så bra.

I går kveld var drømmemannen og jeg på tur i byen. Langs sjøkanten. Akkurat litt for seint til å få med de aller fineste fargene før mørket overtok helt, men blåtimen er jo heller ikke å forakte. Det eneste jeg angret litt på var at jeg bare hadde med mobilen, og ikke kameraet, for det blir litt vel kornete bilder når lyset forsvinner. 

Vi starta turen ved den Gamle Lundsbroa. Herfra gikk ferden langs Otra og ut til Tangen. Det var forferdelig kaldt, selv om gradestokken ikke viste mer enn fem minus. I dag er det forresten åtte kalde grader ute, og yr forteller at det føles som minus 18! Dette er her vi ikke helt vant med på palmekysten! Men det er bedre enn slapseføre og fire plussgrader, sånn når snøen først ligger her altså. Det er rart så mye mindre snø det er i sentrum, enn her hos oss. Avstanden er bare tre kilometer, men vi ligger jo 100 meter høyere sånn omtrent. Så en må vel bare regne med det når en bosetter seg på en topp.

Bildet over viser Tangen videregående skole til høyre. Det er en flott, forholdsvis ny skole, med en fantastisk arkitektur. Jeg hadde likt å gå her om jeg fortsatt var ung og lovende. Faktisk er jeg nesten litt misunnelig på de som har den sjansen …

Bebyggelsen på andre siden av elva er Høivold Brygge. Om du har lyst til å bo her kan du jo kikke på denne annonsen. Og nei, jeg har ikke provisjon av salget, var bare en helt random annonse jeg akkurat fant nå. 😉 Selve boligkomplekset ser ikke videre pent ut sånn fra utsiden, de fikk mye pepper da det ble bygd. Fuglefjellet, og det som verre er, har det blitt kalt oppigjennom. Men det er sikkert helt topp for de som bor der, med garasje i kjelleren og mulighet for båtplass rett utenfor stuedøra.

Det begynner å bli litt vel mørkt når vi runder Tangen Ytterst. Litt for mørkt til at jeg kan få tatt noen fine kveldsbilder fra Fiskebrygga, så neste gang får vi starte i den enden heller. På bildene over ser vi utover Byfjorden, og langt der ute ligger hytta og bare venter på sommer og sol, slik at noen gidder å være der ute. Utedo og ti minus er ikke helt mi greie.

Bystranda og Aquarama i bakgrunnen. Her fins det også et flott hotell, og booker du rom der så vil jeg si at du ligger midt i smørøyet, enten du er ute etter litt egenpleie eller om du har unger med på turen. Jeg har kun vært i Aquarama et par ganger, rart med det, når det er noe som befinner seg i den byen du bor i. Det blir liksom ikke så veldig interessant lengre da. Dessuten er ikke lydene i et badeland helt forenelig med tinnitus, så en halvtime her og jeg er halvdød. Dessverre. For jeg elsker jo både vann og svømming, men har altså visse begrensninger når det gjelder hvor jeg kan oppholde meg … og akkurat det er litt kjedelig.

Der tenker jeg grensen for å vise nattbilder er nådd. Det over her er igrunnen heller ikke godt nok til at jeg har lyst å være bekjent av det. Men det passa greit som en avslutning på denne lille rusleturen fra i går kveld. Så der fikk litt av Kristiansand sin egen lille reklame, helt gratis. Og til dere jeg bare kjenner gjennom bloggen, om dere skal hit en gang, så gi et lite pip. ♥ Kanskje kan vi møtes?

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Vaffelbua på Hamresanden

Se det ja. Da var søndagen snart over. Med en skikkelig trøtt kropp og bein som helst ikke ville holde den oppreist så ble det en veldig kort tur i dag. Hele tre kilometer kan jeg skryte på meg! Været var slett ikke så verst når vi bare tok bilen et stykke vekk herfra. Tjue minutter østover fant vi nemlig sola denne søndagen. 

Hamresanden er en bydel i Tveit. Folk flest tenker nok mest på selve stranda når de hører ordet Hamresanden, og den strekker seg cirka tre kilometer fra Grovika og opp mot Tovdalselva. Her finner du tre campingplasser, utleiehytter, bobilplasser og et leilighetshotell. Noe for enhver smak altså!

Denne flotte stranda er nabo til byens kjipe flyplass. Flyplassen som er som et slag i trynet på folk som gjerne vil se litt mer av verden, og aller helst reise direkte. Kjevik er flyplassen der en aldri finner billige restplasser, og den passer aller best om du er en ihuga Sydenfarer som synes Kanariøyene er toppen av lykke. Om du må betale dobbelt så mye som fra andre flyplasser tar du likevel turen bare fordi det er så enkelt og greit å reise “hjemmenfra”. 

Stranda derimot, det var jo den jeg skulle vise dere litt av. For den er fantastisk skjønner du. Sommer som vinter. Ikke veldig ofte vi går her, for det er så mange andre som gjør det, og vi liker jo ikke å gå i kø. Blir så slitsomt med denne hunden som tror han skal leke med alle forbipasserende firbente og gjerne også hilse på folkene som følger med. Men noen ganger, når det er lite fremkommelig ellers i skogen så må en jo bare ta det nest beste alternativet. Og til å være nest best så er det slett ikke så verst å havne her. Med tre kalde grillpølser i lomma, for å få Jonas til å tenke på annet enn det vi måtte passere, gikk turen helt uten problemer. Egentlig bør vi nok menge oss med folk litt oftere når vi er ute med bikkja, og da på andre plasser enn i hundeparken der alle løper fritt. 

Turen er ikke akkurat noe å slite seg ut på. Men om du har lyst på frisk luft og bare vil bevege bodyen litt, er plassen helt perfekt. Er du i tillegg av den typen som elsker å hilse på alle du treffer, så er det nok enda bedre. Om du er hund er nok plassen toppen av lykke. For her var det mange nye lukter og sykt mye å inspisere. Dessuten må jo hannhunder tisse alle plasser der andre hunder har vært før, så han hadde litt av en sjau den godeste Jonas. Spesielt etter at tanken var tom og han fortsatt følte han måtte markere over alt. Tror han ble skikkelig frustrert en stund der.

Da jeg var ung og lovende var Hamresanden på en måte delt opp i flere felt. Uten at det var noen fysiske grenser selvsagt, en bare visste at sånn var det. Stranda mot flyplassen var for de flotte med perfekte proposjoner, altså struttepupper og flate mager. Muskuløse overkropper og stramme romper. Pene jenter og kjekke gutter som hadde hele livet foran seg. 

Så du ikke slik ut, trakk du deg litt unna. Rundt svingen og litt bortenfor plassen der vaffelbua ligger i dag. Og enda verre, om du hadde fått barn, fått litt sleng i skinnet både her og der, så var plassen reservert helt innerst mot Hånes.

Det var husmorstranda. Altså der mødre i alle størrelser og fasonger kunne slenge av seg bikinioverdelen til tross for litt lange og slappe attributter, strekkmerker og andre skavanker som kom i etterkant av den hærlige opplevelsen det var å gi liv til en ny verdensborger. Merkelig nok var det sjeldent mannfolk her. Sannsynligvis lå de inni buskene på ungdomssiden og drømte om barnløse dager da alt bare var fryd og gammen, mens de hadde sagt til konene at de bare skulle svippe bort å kjøpe en is til ungene siden det var så varmt den dagen … og i kiosken var det laaaaang kø akkurat da!

Det ble en frisk tur. Det var bare noen få kuldegrader, men de beit skikkelig fra seg. 

Bakerst i bildet ser du så vidt Varoddbrua. Litt dårlig sikt i dag, siden det snødde nesten hele tiden. Samtidig som sola klarte å karre seg gjennom skylaget innimellom.

Vafler og kaffi! Eller kakao til kjærringa da, siden jeg ikke er blitt helt voksen på det feltet enda. Dette hører til sjeldenhetene, drømmemannen og kjærringa på kosetur! Men det gav litt mersmak egentlig, der vi satt i solveggen på bua og kikka på svanene og endene nedenfor.

Det var plassert ut mange nye benker siden sist vi var her. Skikkelig god plass om du var kaffitørst eller sugen på noe godt. Sitteunderlag kunne du få lånt om det var litt kaldt med baken rett på treverket. 

Hver søndag fra 12 til 16 er det mulig å få servering fra luka i vaffelbua. Det er Hamresandens Venner som driver denne på dugnad, og vil du opprettholde tilbudet bør du absolutt ta en tur en søndag eller tre. Kjempegode vafler kosta 20 kroner, varm drikke en tier, og har du glemt kontanter så er det ingen hindring. Her kan du nemlig betale med Vipps! 

Det ble nok en nydelig søndag altså. Selv om det var litt mer vinter her enn der vi var sist uke. Nå er middagen fortært for lenge siden, og resten av kvelden skal jeg bare sitte med beina høyt og gjøre ingen ting. Håper du også har hatt en fin dag, og så sees vi plutselig igjen.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Når kjærligheten skaper store problemer

Så var det søndag igjen. Ja, vi har altså ikke vært på tur allerede. For bildene er fra en kveld tidligere i uka. Her er vi ikke kommet så langt, og formen i natt og til nå har ikke vært så mye å skryte av. Så foreløpig skal det ikke skje en dritt hos oss. Jonas ligger ute på terrassen og ser på snøen som fyker rundt, og ellers er det ikke et bittelite glimt av blå himmel en gang. Så dagen blir ikke helt som den forrige søndagen var for oss. Men det kan jo ta seg opp litt utover dagen, så en skal aldri si aldri.

Disse bildene er fra Åros i Søgne. En flott plass å gå tur sånn utenom campingsesongen. Her fins både leiligheter, utleiehytter, gjestebrygge og badebasseng. Har sjeldent vært her i sommersesongen, men det ser ut som en fin plass for de som higer etter en campingferie på Sørlandet. Selv om jeg nok hadde dratt enda litt vestover til strendene der. 

Se her da! Det er ikke bare Valentines day og Halloween vi har importert fra det store utland. Slike gjerder med hengelåser, som skal bevitne kjærligheten mellom to personer, har vi sett mange av i Estland, Litauen, Latvia og Polen når vi har vært på ferie dit. Unge kjærestepar får gravert inn navnene sine på en hengelås, henger den fast i gjerdet og kaster nøkkelen i elva. Her er det såvidt startet.

I Paris har dette vært en tradisjon i årevis. Anslagsvis var det over en million låser rundt om på de forskjellige broene i byen. Styresmaktene mente at det både var skjemmende og farlig, og da en bit av gjerdet fra den ikoniske gangbroen Pont des Arts fra 1804 falt ned i elven i 2014, ble det besluttet at alle låsene måtte bort. Det ble anslått at vekten av hengelåsene på denne gangbroen utgjorde 45 tonn!

Året etter startet myndighetene i Paris fjerningen av låsene. I frykt for at flere gjerder skulle ramle ned. Metallrekkverkene skulle erstattes av glatte glassplater slik at det ble umulig å feste nye låser. Forsøk på å heller få unge kjærestepar til å legge inn kjærlighetserklæringene sine digitalt på en nettside ble ikke den store suksessen. Infoen fra Paris fant jeg HER.

Trenden med hengelåsene startet visstnok i Asia. Men har etterhvert spredd seg til stadig flere land. Her i nærheten av oss vet jeg bare om broa i Søgne, men det kan godt være det fins flere.

Har dere slike tradisjoner der du bor?

Jeg har ingen lås med mitt navn på. I forrige århundre var det jo mer vanlig å risse navnene sirlig inn i barken på et tre, og lage et hjerte rundt. Det kan jeg nok ha gjort en eller annen gang tidlig i ungdommen, men sannsynligvis er det treet borte for lenge siden. På lik linje med kjærligheten til gutten som jeg delte hjerte med.

Når du følger gangveien fra Åros kommer du til Høllen. Dette er ikke en rundtur, så en må tilbake samme vei. Høllen fremstår som en fantastisk liten sørlandsidyll, spesielt på sommeren. Kanskje litt stille og forlatt nå, men med et yrende folkeliv på rett tid av året.

Her snør det mer og mer. Det er skikkelig flott ute – når en sitter inne.  Kos deg. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Fra den ene til den andre

Nå snakker vi ikke om menn altså. Eller kvinner for den saks skyld. Akkurat nå var klær det jeg egentlig tenkte på. Klær og gjenbruk. Kjøp og salg. En ganske grei ting faktisk, om en vil ha litt gjennomtrekk i skuffene og skapenes innerste hjørner.

Nå er det vel ikke helt ukjent at jeg liker gjenbruk. Det meste i dette huset har vært brukt tidligere, av andre. Til og med drømmemannen. Men så lenge alt er tålig pent brukt, reint og lukter godt så synes jeg det er helt greit å arve ting. Eller kjøpe da, for det er jo svært lite her i livet som er gratis. Men tenkt så mye billigere det er å kjøpe brukt enn å kjøpe nytt! Og minst like greit å kvitte seg med ting på denne måten også, for da får en jo litt penger igjen for klær en ikke bruker, til å kjøpe noe nytt gammelt en heller har lyst til å ha. Noe andre er gått lei av for lenge siden. Veldig smart.

Jeg har vel i perioder vært mer flink på kjøp enn på salg. Og det er jo litt dumt. Da hoper det seg opp her, i den ene hyllemeteren etter den andre. For skap har vi nok av, egentlig. Nå som det ikke bor andre enn drømmemannen og meg her. Han har tre skap som han nesten får lov å ha for seg selv – jeg har resten. Og det er maaaaange. Pluss alle skuffene. Fordelt på tre soverom, og litt her og der. For ikke å snakke om loftet. Der burde det ha vært masse plass, noe det av en eller annen merkelig grunn ikke er. Og det er ikke bare julepynten som opptar de kvadratmeterne.

I sin tid hadde jeg tre kasser på loftet med klær. Eeeeeh … nå ligger det meste litt strødd utover, i en salig blanding av det meste en har samla seg opp i årenes løp. Ting med mer eller mindre affeksjonsverdi. Ting som det er for galt å kaste selv om en innerst inne vet at det aldri i livet kommer ned fra det loftet før huset en gang skal selges. Ting som drømmemannen karakteriserer som søppel. Og han har selvsagt rett, selv om jeg protesterer hver eneste gang vi er inne på det temaet. Han mener vi bare kunne kutta et hull i gavlen på huset og skuffa alt ut i en container. Jeg ville ikke ha savna en dritt. Og … eeeeh, hva så, det ligger jo ikke i veien for noen der oppe akkurat. Det eneste jeg har full kontroll på er julepynten. Ellers er det ufremkommelig. Noe jeg har tenkt å gjøre noe med de siste seks årene. Minst. Men skjer det noe? Nope …

Tilbake til kassene med tøy. Minus ti kilo sto det på dem. Morro. Og jeg hadde jo en seriøs plan om at det en gang skulle passe igjen. Men det er lenge, lenge siden det … De er vekk for en god del år siden heldigvis. Ikke kiloene dessverre, de har vel igrunnen heller formert seg. Men kassene. Med innhold. Jeg tror det endte med at det ble kasta. For det var før det var så kult med kjøp og salg og sånn. Før en kunne kvitte seg med det meste via Facebook og andre sider på nettet.

Jeg har hatt klesdilla hele livet. Og smykkedilla. Og strømpefetish i følge min søster. Men fordelen med smykker er at de tar litt mindre plass enn andre ting. Så de kan kjapt legges vekk i en skuff her og der. Smykkeskrin har jeg gitt opp for lengst. Måtte i tilfelle ha vært en sånn stor, gammeldags Amerikakoffert som hadde passa best. Og en slik har jeg også. Som jeg har forsøkt å selge uten hell. Har ikke hjerte til å kaste den heller, for den tilhørte min oldefar. Ikke får jeg den opp på loftet, til det var den to centimeter for bred, så da står den bare her i en krok og samler støv. Men ergometersykkelen har jeg gitt vekk altså, såpass selvinnsikt har jeg, at den forsvant etter en stund som fungerende klesstativ i en krok.

Klærne opptar mye plass. Og jeg har det siste halvåret gjort en stor innsats for å bli kvitt noe. Selvsagt slenger jeg en god del i de forskjellige kontainerne rundtforbi. Noe gir jeg vekk til folk jeg kjenner. Men mye ser ut som det er helt nytt, mye er nytt og mye har vært veldig dyrt i innkjøp. Dette prøver jeg å selge. Senest torsdag kom det ei og henta ei klespakke med 25 plagg til kroner 600. Ellers selger jeg plagg for plagg, mest via forskjellige sider på Facebook. Har laget meg ei gruppe selv, der det bare er noen få medlemmer. Men det er litt lettere å få oversikten på den måten. Shoppeguris overflod heter den, ta gjerne en tur inn og se hvilke feil- og impulskjøp som ligger for salg der.

Merkelig nok har jeg ikke skodilla. Eller noen utpreget veskedille. Egentlig hater jeg å kjøpe sko. Men siden jeg helst vil ha sko som skal passe til alle antrekkene, blir det jo litt sko ut av det likevel. Ikke fordi jeg synes det er så gøy med sko altså, bare sånn fordi det er helt nødvendig for et komplett antrekk. Det er ikke fullt så gøy når jeg ikke lengre klarer å gå på sko med hæler lengre, for da begrenser det seg litt. Det meste som er kult har jo en hæl så høy som Eiffeltårnet, og om denne kjærringa får stabla seg opp på noe slikt så er det merkelig nok ikke fullt så kult lengre. Og det er jo litt synd. Det tok en del år før jeg skjønte det, men de siste årene har jeg fint klart å styre unna slikt skotøy som jeg innerst inne visste bare kom til å bli lagra lengst inn i skapet. 

Jeg er nok blitt litt av ei joggebuksekjærring. Så lenge jeg ikke skal på jobb, eller så mange andre plasser i løpet av uka, så vaser jeg mye rundt i det samme. Dermed står skapene der, fullstappet med godbiter som aldri får sett dagslys lengre. Jeg som nesten aldri gikk rundt i joggebukser kan bo i slike nå. Dag ut og dag inn. Skikkelig stusselig egentlig. Men uhyre behagelig. Farlig sløvt å ikke ha på seg noe som strammer. Det er nok grunnen til at kroppen til stadighet blir litt større og større, sånn helt uten at en merker det. Før kiloene sitter der, som støpt! Den stilige dama drømmemannen falt for, ho er rett og slett ikke så stilig lengre. Fordi ho verken gidder eller orker sånn i hverdagen. Men jeg har enda et bittelite håp om at ho dukker opp igjen. For skal jeg være helt ærlig så likte jeg den dama mye bedre enn joggebuksevesenet. 

Selv om jeg ikke pynter meg til daglig har jeg stadig lyst på noe nytt. Den besettelsen er ikke så lett å bli kvitt, til tross for at jeg verken har behov for mer klær, eller har råd til det på samme måte som tidligere. Men nå har jeg en avtale med meg selv om at noe må ut av skapene før nye ting kan komme inn. Det er rett og slett ikke rom for så mange impulskjøp lengre. Sånn bokstavelig talt altså. Selv ikke om kontoen hadde vært full av tusenlapper som sto i kø for å bli brukt. For alle skapene er fylt til randen. Til uka tenker jeg at jeg setter sammen et par, tre klespakker til, og ser om jeg kan bli kvitt en del plagg samtidig. For nå er det jo snart vår, og om jeg ikke klarer å gå ned de to størrelsene så jeg kan få brukt alt det fine i kommoden, så må jeg rett og slett ha noe annet. Jeg vet jo av erfaring hva som er letteste utvei i dette dilemmaet … men lette løsninger er jo ikke alltid de lureste. Så hva om jeg heller hadde klart å ta meg selv i nakken igjen, og kvitta meg med noe av kroppen? Det hadde egentlig vært en befrielse. Lurer på om det fins en kjøp og salg-side for godt lagra og vedlikeholdt spekk og fett på denne feisbooken. Det er jo utrolig hva en kan finne på nettet!

Kjøper du brukte klær? Eller andre ting? Eller er du av dem som synes det er ekkelt kanskje? Husker for mange år siden at jeg kjøpte noen dongeribukser på Fretex til eldste dattera. De var helt nye, med lappen på, og en av dem var Levis. Men da ungen fant ut at de var kjøpt på en bruktbutikk, så skulle ikke ho gå med de! Det er ho som i dag er mest opptatt av gjenbruk av alle de jeg kjenner. Da vi kjøpte en skikkelig flott, ny, dyr bamse til minstejenta til jul måtte jeg si at ho ikke fikk lov å bytte den. Jeg ville så gjerne at Savanna skulle ha noe som ho hadde fått av oss. Som ikke var arv. Og det er blitt en av favorittene nå. Jeg er sykt glad jeg sa ho ikke kunne levere den inn igjen, få pengene tilbake og kjøpe noe mer praktisk. For det var nok det som hadde skjedd om den ikke hadde kommet med slike instrukser. 

Stille og rolig lørdag her. Vi har hatt en bytur, drukke kaffi med søster og svoger, og vært en tur i hundeparken med Jonas. I kveld skal vi bare ha reker, så dermed har kokken fått fri. Noe han for øyeblikket nyter i horisontalen på sofaen, merkelig stille til han å være, så det er like før jeg må bort og kjenne etter om han puster!

Nyt lørdagskvelden. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det blir ei laaaang natt

Det ble en skikkelig koselig kveld med jentane i syforeninga. Som det pleier å være. Og egentlig følte jeg meg ganske pigg også, til meg å være. Jeg sov nesten en time på sofaen før jeg gikk. Tett inntil drømmemannen, med hodet på armen hans. Jepp, det går faktisk an å sove sånn. Selv om jeg i mange, mange år trodde det bare var noe som var mulig på film. Det eneste som ikke er som på filmen er det trynet jeg våkner opp med etterpå. Pluss sovesveisen da. Jeg ser lissom ikke nysminka og fresh ut, det er heller litt mer som om jeg er gravd opp fra en eller annen gravplass. Med et lite snev av Frankenstein lissom. Så der er det noe som går galt. Hver eneste gang!

Problemet nå er alt bråket i hodet mitt. Susing, piping og uling. Høres ut som en forbanna storm har inntatt toppetasjen! Og maurene fra et par, tre maurtuer har søkt ly i ørene mine. Det kryper og krafser der inne, og jeg holder på å klikke. Det har vært mye lyd og aktivitet der oppe i det siste, men akkurat i dag tok det virkelig av. Det kjennes faktisk ut som om det er masse levende vesener som vrimler rundt oppi der, enda hvor teit det høres ut. Og noen ganger får jeg nesten litt hætta av tanken på at det virkelig er slik … men stort sett klarer jeg å slå det fra meg. Forteller meg selv at det bare føles sånn, så det er ikke noe å få panikk for. Det roer seg sikkert etterhvert, for heldigvis er det ikke så ille hele tiden.

Jeg la meg ganske kjapt da jeg kom hjem. Men tre kvarter seinere sto jeg bare opp igjen. Etter å ha ligget der og vridd meg i alle mulige vinkler, av og på med dyna, dytta litt i putene, beina innforbi dyna, beina utforbi dyna, to puter under hodet, vekk med den ene puta … ingenting hjalp … ikke en gang det å lytte til pusten fra sidemannen. Det pleier å være ganske avslappende, om han ikke setter i gang snorkinga sånn med en gang hodet lander på puta. 

Men nå sitter jeg her da. I den kalde stua oppe. For her i huset driver vi med strømsparing om natta, og varmepumpa går i dvale fra 19 om kvelden til 7 på morrakvisten. Så det er ikke akkurat en veldig behagelig plass om en har tenkt å døgne, tross både pysjbukser, ullgenser og teppe. Selv om jeg sjeldent fryser, så senker kroppstemperaturen seg en del når jeg er overtrøtt og tilnærmet segneferdig. Det er nesten så jeg savner den normale overopphetede kroppen her jeg sitter. For hvor blir disse heteturene og temperatursvingningene av når en virkelig trenger de? 

Nå har jeg alt drukket en kopp godnatt-te. Lest litt blogger, kommentert litt. Prøvde å strikke, men er jo trøtt som en strømpe så det gikk ikke helt etter planen. Lese bok er dødfødt med det spetakkelet i topplokket. Det slutta jeg jo igrunnen med for over ti år siden.

Så hva pokker skal en da finne på klokka to om natta? Hva gjør du om du har en våkenatt? Gode forslag mottas med takk. For din del er det jo greit om du ikke kommer med noen akkurat nå, for da sover du jo sikkert som en stein. Og det er faktisk det man bør gjør på denne tiden av døgnet …

Det er frædda’ og helga er like om hjørnet. Litt trasig start for min del, men da kan det jo bare bli bedre. Jeg krysser fingrene for at Ole Lukkøye eller Jon Blund snart tar en sveip innom meg også.

God natt eller god morgen. ♥ Stryk det som ikke passer …

Ojojoj … dagene farer avgårde …

Likevel føles det som om jeg går litt som i sirup. I sakte film på en måte. Etter den flotte turen på søndag, så stoppa det litt opp her – igjen. Jeg har tydeligvis ikke lært, og kommer sikkert aldri til å gjøre det heller. Lære at kreftene må porsjoneres ut altså. Litt og litt. Selv om det er ting jeg har lyst til og føler jeg klarer godt der og da. Men straffa kommer jo etterpå … uansett.

Det er forferdelig irriterende! Så her har jeg gått rundt som en zombie hele uka. Mer eller mindre. Uten å være dopa av piller altså. Våkner opp litt utpå ettermiddagen. Ja, jeg står altså ikke opp utpå ettermiddagen, men når alarmen ringer klokka ni. Aldri seinere. Men da har jeg som regel vært våken en stund, men ikke helt kommet meg ut av dyna. Noen dager har jeg bare lyst til å bli liggende til i 12-tia og vel så det, men det gjør en jo bare ikke, om en ikke er dødsyk. Det lærte jeg hjemme hos mine foreldre da jeg var liten. Ni er i seinteste laget det også, tenk så mange timer jeg går glipp av på morra’n!. Men nå har jo både mamma og pappa forlatt denne verden for lenge siden, så det er jo ingen som kan kjefte på meg lengre heller. Hjemme hos oss var de nemlig ikke lov å ligge og dra seg i senga på morrakvisten, selv ikke når vi hadde fri fra skolen. Å sløve på den måten var bare helt uaktuelt.

Adriana og jeg hadde litt aleinetid fra tirsdag til onsdag. Det er skrekkelig lenge siden sist. Mitt eldste barnebarn som jeg følte jeg kjente like godt som mora, holder på å vokse fra meg. Der har jeg en jobb å gjøre om jeg ikke skal miste det fellesskapet vi har hatt. Ho er jo allerede ni år, og ikke noe en må passe på så veldig. Men jeg må jo i det minste være til stede når ho er her.

Grudde meg litt. For jeg følte meg ikke veldig oppegående da jeg henta ho. Men så gikk det likevel veldig greit. Ho trenger absolutt ikke aktiviseres, men er en utrolig oppfinnsom og selvgående ung dame. Veldig lik mora på det punktet. Men ho trenger oppmerksomheten, trenger å føle at mormor ikke har glemt ho. Vi koste oss veldig. Hadde til og med is på kvelden da vi så litt på tv. Ho la seg greit i nitia, men kom gråtende inn halv åtte på morrakvisten fordi ho hadde hatt mareritt. Da krøyp ho bare opp i mi seng og der lå vi en liten time til. Mens ho prata i ett kjør! Det var da jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom den dagen. 😉

Etter hvert tok vi en bytur, gikk på kafe og på kino midt på dagen. Siden det er vinterferie her så kjører de barnefilmer på dagtid også. Petter Kanin var filmen snuppa ville se. Etter å ha lest filmomtalen så det ut som om det var en film som ikke passa for de helt små, dermed måtte den vel være midt i blinken for ei på ni. Men jeg tror igrunnen den ble litt kjedelig. Hadde passa bedre på fireogethalvtåringene, selv om det var litt kaninjakt med høygaffel og slike ting de stakkars kaninene måtte gjennom. Men de er jo vant til å se litt av hvert nå, barne-tv er jo ikke helt som på vår tid lengre.

Ellers er det lite som skjer her. Kroppen … er her. Jeg kjenner den godt. Men det er altså ikke den som har vært verst denne perioden. Det er utmattelsen. Og det er skrekkelig irriterende, for når hodet vil så mye og resten ikke følger med da blir en litt sånn halvfrustrert egentlig. Og når jeg da gjør noe likevel, så blir jeg iallefall ikke belønnet for innsatsen. Snarere tvert i mot.

Fikk brev fra nav i går. At jeg var søkt inn på Stamina Helse. Så det gikk jo sykt kjapt til den instansen å være. Vet fortsatt ikke dato og hvor mye, sannsynligvis er det vel 100% siden det er det jeg jobba. Men må innrømme at jeg føler den der hjelpa burde ha kommet for to år siden, da jeg begynte å bli sykmeldt. For da hadde jeg jo i det minste en jobb å komme tilbake til. Dessuten var jeg på langt nær så dårlig da, som nå. Jeg synes det er merkelig at en først må komme langt ned i kjelleren før hjelpa kommer! Jeg har jo spurt om dette, i halvannet år omtrent. Men da var det bare snakk om døgntilbud, at jeg måtte reise vekk og bli der i ukevis. Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, men var villig til å forsøke for å komme på beina igjen. Men så var det den legen min da, som aldri fikk ut fingeren og søkte. Enda ho sa ho skulle gjøre det opptil flere ganger da jeg maste. På sykehuset, der jeg fikk fibrodiagnosen, kunne de ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde fått et slikt tilbud for lenge siden. Og det var jo en av grunnene til at jeg skifta lege. Mangelen på handling. At jeg bare ble stående på en plass uten å komme noen vei, måned etter måned. Sannsynligvis fordi legen mente at alt bare satt mellom ørane.

Ser på det der med litt skrekkblandet fryd nå. Fatter ikke hvordan jeg skal være fit for fight på morrakvisten, såpass at jeg kan komme meg dit. Må jo kjøre, eller ta to busser, og det siste der er jo helt uaktuelt. Da må jeg jo stå opp midt på natta!! Men om de kan få meg på beina igjen er det jo ikke noe som er bedre enn det, selv om jeg ikke helt kan se hvordan det skal foregå. Jeg kom meg jo ikke avgårde på yogaen denne ganga heller. Så dermed avlyste jeg neste kurs. Med et oppmøte på 50% ble de timene alt for dyre for meg. Dessverre. 

I kveld er det syforening. Rett borti gata her. Jeg gleder meg til det. Blir godt å se noen andre på min alder, utenom drømmemannen da. For han ser jeg jo hver dag. Noe strikking blir det garantert ikke. For jeg klarer jo ikke å konsentrere meg om det når det skjer ting rundt meg. Ikke det, så mye strikking blir det ikke når jeg sitter her aleine hjemme heller, så det er kanskje bare en dårlig unnskyldning. Men jeg har fått ferdig den minste jakka til yngste barnebarnet (mangler bare å sy i knappene), og funnet ut at jakka til ho eldste nok allerede er for liten. Så det som er gjort på den kan jo bare rekkes opp igjen. Eller kastes. Sånn er det med ei mormor som aldri får ut fingeren! Triste greier, og så utrolig langt ifra den jeg en gang var. Ho der som bare plutselig forsvant.

Håper du får en flott torsdag. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Skikkelig vårstemning – i februar

Hei der ute. 🙂  I dag har vi vært på en flott søndagstur på strendene utforbi Farsund. Vi studerte værmeldinga og fant ut at søndagen så mest lovende ut. Men litt skeptiske ble vi da vi kjørte hjemmefra, for det regnet nesten hele veien. Heldigvis letta det da vi kom frem – og for et vær vi fikk!

Dette er halvannen time i bil fra Kristiansand. Så litt kjøring ble det, men det er helt greit så lenge jeg bare er passasjer. Dessuten kan du jo se på innlegget fra i går, hvordan vi har det her hos oss. Skulle jo ikke tro det var på samme kant av landet en gang!

Farsund er en by, og kystkommune, som grenser til Nordsjøen i sør og vest. Og de har noen fantastiske strender på alle kanter! Eeeeh … det føles sånn i det minste, men det er visst bare på den ene siden. 😉 Vi har vært her på tur tidligere, men da holdt vi på å blåse av. I dag derimot, var det nesten helt vindstille, minimalt med snø og masse sol.

Det lukta sommer. Saltvann og tang. Bølgeskvulp og solskinn. Bedre kan det vel nesten ikke bli en søndag i februar! Dette er fra Lomsesanden. Her er det en flott familiecampingplass med utleiehytter og hele pakka. Vi parkerte her og gikk vestover. Det går flotte turstier i alle retninger. Går du heller inn i skogen på motsatt side av Lomsesanden kommer du etterhvert ut til Loshavn, ei lita uthavn fra seilskutetiden. Det var herfra vi starta turen forrige gang.

Turen vår i dag gikk videre over Einarsneshalsen. Dette er et plante- og dyrevernområde, mesteparten er offentlig eid friluftsområde, og en del av det inngår i Skjærgårdsparken Lister. Vel over dette litt våte feltet kommer vi til neste strand, Husebysanden.

I dette området ligger strendene tett i tett. Eller som perler på en snor om du vil. Jeg er ganske sikker på at du kan finne ei lita bukt helt for deg selv også, om du liker det litt privat, hvis du går utover på Einarsneset. 

Vi gikk og gikk. Helt til vi ikke kom lengre. Eller, vi trodde at vi ikke kom lengre, men vel hjemme igjen så fant jeg ut at det faktisk gikk en sti videre. Kanskje ikke helt nede langs vannkanten hele tiden, men etterhvert så hadde vi kommet til enda flere strender om vi bare hadde fortsatt. Men vi snudde altså og gikk tilbake, etter at Jonas hadde fått seg en aldri så liten dukkert. Vi andre sto over denne ganga! 

Heldigvis har han visst lært at det ikke er så lurt å drikke saltvann. Det gjorde han sist vi var her, og da ble han skikkelig syk … det var så spruten sto begge veier, og allmentilstanden var ikke akkurat noe å skryte av de neste dagene. Men han blir tydeligvis klokere han også, med alderen.

Mine fine. Og de aller beste å gå på tur med.

Det var den søndagen. 🙂 Her blir det enkel middag. Nemlig sushi. Så slipper noen av oss å gjøre noe særlig mer i dag. Og det føles helt ok. 

Har du gått på tur her? Hvis ikke er dette turområdet absolutt å anbefale. Selv om vi har snø i Kristiansand akkurat nå, så var det helt andre forhold her. Er du som meg, altså ikke akkurat født med ski på beina, så ta en dag av vinterferien hit da vel! Lettgått og greit for både store og små. Sikkert ganske spennende for ungene også.

Her er mange flotte plasser en kan ta en pause og en matbit. Noe vi fortsatt ikke er flinke på. Her går vi nemlig først, og spiser når vi kommer hjem igjen. Men akkurat i dag kunne jeg godt hatt med ei nistepakke og satt meg ned litt. Om ikke annet for å nyte sola. Lurer litt på om den mangelen på niste har en sammenheng med at jeg ikke drikker kaffi? For det er ikke fullt så viktig med en kopp te sånn i hytt og pine. Jeg blir lissom ikke tetørst på samme måte som andre blir skikkelig kaffitørste. 

Jonas storkoste seg han også. Uten både mat og drikke. Mange nye lukter er alltid gøy. Vi traff, eller så, til og med to andre leonbergere på turen vår. Ikke så ofte vi møter andre med slike store hunder. Men det ble dessverre ingen leking, mesteparten av tiden gikk han nemlig i bånd, for her var jo både andre mennesker og små hunder å ta hensyn til. Det er veldig få som blir så overbegeistret når det kommer en halv hest travende og forstyrrer søndagsturen deres … og det har jeg full forståelse for. Jeg er jo vant til å ha schæferhund, og de var igrunnen heller ikke så veldig populære, selv om størrelsen bare var halvparten av Jonas.

Har du hatt en fin søndag? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Hagen i februar

Her går det fra den ene ytterligheten til den andre. For det er ikke så mange dagene siden vi hadde grønn plen, uten så mye som et lite snødryss på toppen. Men så kom den tilbake, vinteren. For hvor lenge er uvisst, for vi bor jo på Palmekysten må vite. Og her skifter været om vinteren kjapt.

I går fikk jeg redda hekken. Gravd den opp av snømassene, rista vekk snøen, og støtta den opp med tre av jekkestroppene jeg fant i garasjen. Så får vi se hvor mye som er ødelagt og knekt når våren gjør sitt inntog. Litt kjipt, nå som hekken endelig var blitt både høy og tålig tett. Etter at vi fikk fjernet det store grantreet som både skygga og laga livet surt for det som grodde under. Som du ser på det øverste bildet var det ikke mye som stakk opp over snøen i går morges. Kunne jo ikke ha det slik, for Jonas fikk jo nesten abstinenser av å tro at noen kunne se han på innsiden her. Det gjelder å verne om privatlivet skjønner du, og da går det ikke an å ha en knelende hekk langs tomtegrensa.

Ingen tur i dag. Bare en bytur uten hund. Så vi har vært i hundeparken etterpå, slik at iallefall dyret kunne få trimma seg litt. Det er noe han liker veldig godt. Men i dag ble han så opptatt av en ball at han ble skikkelig usosial en stund. Lå bare der og passa på ballen og gadd ikke bevege seg så alt for mye. Helt til ballen og eieren gikk hjem. Haha. Da skjønte han ingenting til å begynne med, løp stressa rundt og lette etter ballen en stund, før han slo seg sammen med de andre hundene som var der. Rart med det, alt som kan stjeles er mye, mye gøyere enn det han har selv.

En veldig fin dag. 🙂 Og drømmemannen ble skikkelig kjekk med ny sveis. Hodet mitt holder seg på plass og ellers er resten slett ikke så aller verst. Bare jeg ikke glemmer pillene .. og at de skal gjøre sånn forskjell er jo mest av alt irriterende! Holder meg til paraceten, det tar iallefall noe av smertetoppene. Litt får en da tåle, om en ikke vil gå rundt å være rusa hele dagen!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.