Kun et fremkomstmiddel?

Min aller første spell nye bil kjøpte jeg for litt over ti år siden. Min far hadde tatt sitt siste åndedrag og min søster og jeg ble ganske holdne og velstående for en liten stund .. Jeg hadde hatt en gammel Fiesta i noen år, konebilen, ekstrabilen, som plutselig ble hovedbilen da jeg ble skilt og xen tok med seg vår nyinnkjøpte Renault Megane i skilsmisseoppgjøret. Med min velsignelse vel og merke, for jeg hadde ikke råd til å sitte med både huset og en spell ny bil.

Etter å ha solgt barndomshjemmet tøyt nesten kontoen over av godsaker. Gud så gøy det var! Ja, misforstå meg rett, det var ikke morro å plutselig være foreldreløs og attpåtil den eldste på dette slektstreet. Men det å ha penger, en nesten uutømmelig konto for en gangs skyld, det var en ubeskrivelig opplevelse. Har tenkt på den tia som ganske probemløs i ettertid. Vel er ikke penger alt, men veldig mye blir vanvittig mye lettere når en har en konto hvor lønna ikke bare er innom for å ta en u-sving!

Det ble ingen nedbetaling av gjelda. Jeg hadde vendt på hver eneste krone i noen år og derfor fant jeg ut at jeg ikke skulle putte denne arven inn i det store sorte hullet som uansett var umulig å fylle. Det ble litt for kjipt liksom. Hadde sikkert vært kjempegreit sånn i ettertid, men det er jo for seint å tenke på det nå ..

Jeg kjøpte blant annet ny bil – og betalte kontant. Det var riktignok en forholdsvis rimelig ny bil. Rett over 200.000 kosta den. For der satte jeg grensa. Det var jo bare et fremkomstmiddel. Men jeg kan jo ikke en dritt om bil og sånn, det var jo såvidt jeg hadde fylt bensin før jeg ble skilt, så jeg kunne ikke ha noe som fuska og trengte masse pleie og sært stell. Derfor altså. Den beste unnskyldninga jeg kom på.

Sju år holdt den bilen. Aldri noe galt. På hver eneste service var alt helt toppers. Men så tippa den visst over et eller annet stadie, eller milepæl. Kommer biler i overgangsalderen tro? Iallefall ble ALT galt på en gang. Airconditionen slutta å funke (et tydelig tegn på overgangen spør du meg). Bremsedingser måtte skiftes, det var rust både her og der, og registerreima sang visst på siste vers den og. Dyrt med andre ord. Sinnsykt dyrt. Og det meste av dette måtte fikses for å få den gjennom EU-kontrollen.

Vi orka ikke det der. Jeg var jo ikke lengre aleine, så vi bestemte oss for å skifte ut denne bilen, som mannen forøvrig synes var en lekebil. Men det var den bilen vi hadde, i og med at han krasja og kondemnerte kjøredoningen sin i et uoppmerksomt øyeblikk. Forsikringspengene for den brukte vil på en ferietur ..

Innbytteprisen på mitt fremkomstmiddel ble 35.000. Den dårligste handelen jeg noen gang har gjort. Nå er vi der igjen, egentlig. Ikke med en bil som er i overgangen, men vi skifter den ut likevel – og taper masse penger.

Noen ganger lurer jeg på om vi er litt dumme begge to. Ok. Bilen er tøff, og helt ny. Vår er tre år og ikke fullt så tøff. Ikke ser den ny ut heller, for ingen av oss har tatt oss så veldig av denne greia i disse årene vi har hatt den. Bortsett fra alle servicer og sånn, det har vi fulgt opp. Jeg regnet med at det var en manneting, og siden jeg hadde kapra meg en ny mann kunne han stå for den biten. I og med at dette var hans aller først nye bil trodde jeg han ville nyte å ta seg av dette gliset. Vaske og polere og holde alt i tipp, topp stand. Der tok jeg feil gitt.

Tør ikke tenke på hvor mye penger den bilen har kosta oss disse årene. For denne lånte vi jo til. Eget billån. Nesten 4000 i måneden. Hipp hurra, her slenger vi rundt oss med tusenlappene. Noen ganger tenker jeg at vi kunne hatt det mye bedre om vi heller sparte litt. Hadde en liten reservekapital på lur til trangere tider. Men det klarer vi aldri. Eneste måten vi får til å spare på er å trekke en tusenlapp hver i ekstra skatt pr. måned. Tvangssparing med andre ord. Så dermed får vi en del ekstra feriepenger på våren. Men de forsvinner jo fort igjen. For vi har jo lyst til så mye!

Nok om det. Bil vettu, det kan være så mangt. Vi har ikke samme smak når det gjelder slikt har jeg forstått. Han vil ha en laaaaang, diger stasjonsvogn helst. På størrelse med et halvt tog. Den var det til og med leasingkampanje på, så renta var nesten gratis. Men jeg vil overhodet ikke ha den bilen. Det er en gubbebil. Familiebil, med plass to to unger, hund, katt, tre kofferter og bestemor og det hele. Jeg er over det statiet der dypvogna helst skal passe inn i bilen uten at den må slås sammen for mye. Bikkja tar ikke så mye plass …

Jeg vil ikke ha en lang stasjonsvogn! Jeg liker de høye mørke, litt kraftige og kule. ;o)
– Flerbruksbil, sier drømmmemannen, det er iallefall en familiebil! Ok. Firehjulstrekkere er jo stilig, men jeg har ikke behov for all den kraften, har jo alltid klart meg med to hjul som drar, eller skur eller hva pokker de gjør, så lenge jeg har bodd oppe på denne heia .. så jeg kunne godt hatt noe høyt og kraftig uten trekk på alle fire hjulene. – Nei, sier mannen, det er teit. Det skal vi ikke ha. For det å kjøre rundt i en bil som ser ut som en 4×4 uten at den er det, det er visst skikkelig nedtur. Flaut og idiotisk.

Så lurte vi på en liten bil. I et snev av litt økonomisk klarsyn. Vi er jo bare to. Stort sett. Og en hund innimellom. Og et barnebarn eller tre, men de tar jo ikke så store plassen foreløpig. Vimsa oss ut på en bilforretning og var nesten fast bestemt på å kjøpe en billig liten greie. Omtrent som den vi har nå. Og leasingkampaje med nesten gratis rente hørtes jo ut som et eventyr. Og dette var en av to biler hos denne forhandleren som en kunne få det på. Kanskje vi kunne få ned månedsutgiftene med en lapp eller to? Den tanken varte til vi prøvesatt en liten sak der. Sviiiits, så var begge enige om en ting; så liten bil skulle vi iallefall ikke ha!

Et skritt nærmere et felles mål? Nja .. det er noe med mannfolk og duppedingser. Det har du vel erfart du som har vært i befatning med en mann eller flere oppigjennom. De bare elsker knapper og brytere, lamper, lys og ekstrautstyr – og aller helst et dashbord som ser ut som cockpiten i digert fly! Jo mere, jo bedre. Djises! Jeg hadde klart meg med girspaken og nøkkelen egentlig.

Regulerbare seter, både i lengde og høyderetning. Regulerbart ratt opp og ut. Det kommer jo til å ta en halv dag og stille inn førersetet fra den ene sjåføren til den andre!! Antiskrens og skli og spinn og hele greia .. det er visstnok toppen av lykke. Og automatgir da. Det hersens autommatgiret! Det har den stakkars mannne min ønska seg i alle år. For det har han visst hatt en gang i tia. I sitt forrige liv.

Men jeg da? Jeg har aldri i mitt liv kjørt med noe som girer på egenhånd! Jeg liker å ha kontroll. Om bilen skal leve sitt eget liv kan jeg jo likegodt ta buss! Eeeeh .. nesten iallefall. Forrige uke lånte vi et fremkomstmiddel noen dager. Høy og mørk, ikke firehjulstrekk, men altså med automatgir. Litt sånn jeg ville ha det og litt sånn han jeg deler seng med ville ha det.

Helt ærlig talt så synes jeg det er dritskummelt å ikke ha clutch og gir. Jeg har plutselig fått et bein til overs, som bare henger der på venstresiden mot førerdøra. Strengt tatt bude det vært noen seler eller et eller annet å feste dette unødvendige beinet i. For mitt bein vil ikke bare henge der, det vil bremse av alle ting. Bremse!! Og hopp og sprett og tjo og hei .. ja, du kan vel tenkte deg hvordan det funka. Kaninhopp. Jeg kjører som ei kjærring!!

Håndbrekket lever også sitt eget liv. Det slår seg på når vi parkerer, når vi stopper i en bakke og må ha en bakkestart, og ellers når det synes nødvendig. Jeg skal bare passe på å få trøkka på speeden for å komme frem .. men med alt dette andre som går av seg selv blir jeg så stressa at jeg nesten glemmer de få oppgavene som er igjen til sjåføren. 

Men enden på visa er at vi møtes på halvveien. Jeg får en bil jeg liker utseende på (og betyr faktisk en del), men må gi meg på det giret. Og ganske mange av alle disse unødvendige duppedingsene følger jo med. Vi gir og tar litt begge to .. og til helga blir vi eiere av en bil som nesten ikke kommer inn i garasjen vår. Og uten piggdekk! For der gav jeg meg og. Det har skjedd en formidabel utvikling på den piggfrie arenaen siden jeg seilte rundt på de piggfrie for nærmere ti år siden. Påstår bilselgeren, og han jeg deler utgiftene med, og jeg er jo bare ei kjærring så jeg gir meg jo vettu. På noe.  ;o)

Det som er litt skummelt er at bilselgeren er så ekstremt blid. Det tar jeg som et tegn på at vi har gjort et dårlig kjøp. Det ble nemlig ikke noe leasing på oss. Ikke billig rente og heller ikke lavere månedskostnader enn det vi har i dag. Snarere tvert i mot. Vi kvitter oss med et billån og får et nytt .. og dermed en tusenlapp mindre å rutte med i måneden ..

Så sitter jeg her da, og må innrømme at jeg er litt skuffa. Egentlig. Om jeg tenker meg grundig om. For innerst inne har jeg lyst på en bitteliten Smart nemlig. En bil jeg har lagt min elsk på for mange år siden. Lettparkert og grei, får nesten plass inni ganga. Men det er jo iallefall en kjærringbil. Jepp! Det er det det er, en konebil .. og det var jo ikke det vi skulle ha ..

Følg meg gjerne på Facebook. :o)

Ukestart på bryggekanten

Ble postet to dager for seint dette, bildene er tatt mandag.
Tok meg en bryggesleng på morrakvisten, før jeg skulle til frisøren.
Og siden har jeg ikke gjort noe som helst fornuftig!

Har vært hjemme to dager fra jobb.
Fikk en skikkelig migrenetur på vei hjem fra byen på mandag,
mens jeg venta på bussen.
Er helt sikker på at det var det som ble galt:
BUSSEN.
Kan ikke fordra å ta buss, hater å stå i kø, det er kjedelig og dritdyrt.
7 minutter tar det, og prisen er 38 kroner!!
Normalt velger jeg å gå, det tar en halvtimes tid, men mandag var det uaktuelt.

Vel, nå går alt mye bedre, og jeg skal på jobb i ettermiddag.
Håper du får en fin dag!!
:o)

Tirsdagstema # Upphittad

Norsk avis. Midt i en bitteliten “by” i Gambia, hvor gatene var av sand og esler, høner, unger
og biler som ikke hadde fått lov å kjøre på våre veier, skvatt rundt i en salig blanding,
dukket denne biten av en norsk avis opp .. sammen med resten av søpla ..

Ønsker deg en fin dag.
Flere bilder som omhandler ukas tirsdagstema finner du HER.

Følg meg gjerne på Facebook!

Æ legger mæ litt æ ..

Sier drømmemannen. Og omtrent samtidig som ordene er sluppet ut mellom leppene hans så snorker han! Er det mulig? Herregud, så enkelt livet hadde vært om det var sånn det funka. – Æ legger mæ litt … Booooooing, og der var søvnen i gang gitt! Akkurat som å slå av en bryter. Vet ikke om jeg skal bli irritert eller bare glad på hans vegne, for det meste funker jo mye bedre når en bare får nok søvn. Men. Shit au, jeg bare sier det som det er:: Jeg er SYKT misunnelig!!

Tenk å ha det så lett da. Bare legge hodet på puta og poff så er man i drømmeland. Det er ikke vanskelig å høre når han går over den grensa, for da starter hele repertoaret av sovelyder. De er gjallende og mange. Har aldri hørt noen som har så mange forskjellige lyder i seg jeg. Det piper og det burer, plystrer og hviner. Noen ganger høres det nesten ut som om han befinner seg under vann og holder på å drukne! Men mannen sover og sover, uskyldig som en nyfødt unge.

Kjærringa sover ikke. For det er jo klin umulig å få sove i et sånt bråk. Ikke det, jeg sliter jo nok som det er når jeg er aleine med meg selv og øresusen jeg da. For den tar også nattesøvnen fra meg. Om jeg begynner å tenke på den. I årenes løp er jeg jo blitt en ekspert til å fortrenge. Både øresus og andre greier en helst ikke vil ta stillig til. Men innimellom så går ikke det. Da er lydene inne i hodet mitt det eneste jeg hører. De er så høye til tider at det gjør vondt i ørene. Jeg som hater høye lyder. Tror ikke engang jeg spilte høy musikk da jeg var i den verst ungdomstia heller. Det er sykt irriterende og noen ganger føler jeg meg litt handicappa med alle disse lydene jeg alltid drasser rundt med.  Nesten så jeg holder på å klikke …

Det er litt sånn med drømmemannens snorking også. Til tider sykt irriterende. Hvorfor fanken skal han sove så godt når jeg bare ligger der. Noen ganger har jeg rett og slett bare lyst til å sparke det snorkende vesenet ut av senga. Eller i det minste dra av han hele dobbeltdyna. Så kan han ligge der og fryse liksom. Snorke og fryse og ha det vondt. Men han hadde sikkert ikke merka det likevel, så det er ikke bryet verdt. Det hadde nok ikke vært så enkelt heller, å pakke ut den store mannen, der han ligger med dynekanten helt opp under nesa og rundt ørene. Dyna er liksom pakka godt rundt på alle kanter, omtrent sånn jeg gjorde på ungene når de var små og jeg sa god natt. Trygt og godt og omfavna av ei tykk, varm dyne. Drømmemannen min i drømmeland.

Fatter ikke at han ikke våkner av dette bråket selv jeg. Men neida.. Uansett når han finner ut at han vil sove litt, så er det bare å legge seg ned og vips så er lyset slokket. Om han sover to timer på ettermidagen er det overhodet ikke noe i veien for at han kan legge seg i 22-tiden igjen. Det går helt greit.

Livet er jaggu urettferdig!


Nydelig lørdagsvær

Dagen derpå for oss – igjen!
Dermed var det både slitsomt og godt å komme seg ut i den friske novemberlufta.
Og for et vær! Strålende sol og såvidt halvannen kuldegrader.
Vi har enda ikke fått snø her hos oss, og godt er jo det.
Men det er frost og hvitt på bakken.
Noe som kunne resultert i noen flotte bilder,
om jeg hadde hatt med noe annet enn iPhonen.
Men man tager hva man haver,
og dette ble resultatet!

Det ble ikke verdens lengst lørdagstur.
Bare 4 km, men i dag tror jeg faktisk det var nok for begge to.

:o)

Onsdagstema # 188 – Kontrollerad

Hei, og god morgen en onsdag i november.
Begge bildene mine i dag er fra helgeturen til Danmark.
Må bare innrømme at jeg ble mektig imponert over disse hundene
som hadde en aldri så liten lydighetsprøve
rett på utsiden av døra til et kjøpesenter i Hjørring.
Her må en vel i høyeste grad si at hundeeierne hadde stålkontroll.

De i reisefølget vårt har også til en viss grad av kontroll.
Iallefall når det gjelder vinshoppinga!
Her ble den ene kofferten etter den andre fylt opp.
Og nei, det er ikke kaldblodig smugling, for her fortolles det.
Med nesten gratis vin og toll på 40 kroner flaska så blir det likevel adskillig rimeligere enn hjemme.
Noen ganger fortoller de sikkert ikke alt,
andre ganger teller noen litt feil og fortoller likegodt 10 flasker mer enn de hadde ..
så dermed går det vel opp i opp sånn sett gjennom et helt år.

Jeg derimot, har ikke nerver til sånt.
Bare jeg skal gå forbi tollerne får jeg helt angst og føler meg som en kriminell.
Selv med tom koffert .. så sånn er det med den saken.
Vinimporten kontrolleres av redselen for å bli stoppa kan en vel si.
Fem flasker ble det på oss, ikke engang kvoten.
Men vi har normalt også et veldig kontroller alkoholinntak her i huset.
Normalt drikker vi bare til fest, og det er absolutt ikke hver dag som kan betegnes som det..

Det ser forresten ut som om værgudene har mista litt kontrollen her.
Det er hvitt på terrassen og hvitt på plenen.
Et teppe av nysnø/hagel … men hallo, hvem pokker har bestilt det nå??
Det er sannsynligvis en glipp i rutinene der oppe!
En eller annen har mista kontrollen, eller stedssansen ..
Håper de skjerper seg, før det er for seint.
Men vi kan godt få en pen, kontrollert mengde snø sånn tidlig på morra’n lille julaften.
Og så må det helst være vekk igjen
når vi kommer hjem fra ferien i midten av januar.

Ha en fin dag da.
Og du, nå er det snart helg – igjen!

Flere bilder fra ukas teme finner du HER.

Skal gjøre Hirtshals utrygg

I morra skal vi på julebord. Til Danmark. Helt til Hirtshals. Folk ler jo bare når jeg sier det. På hotell i Hirtshals liksom (bildet har jeg lånt på booking.com), er det mulig?? Jepp. Tydeligvis. Hotellet nærmest fergeterminalen, sånn at det skal være kortest mulig vei å krype til båten dagen derpå. Må jo være sånn de tenkte da de bestilte dette.

Jeg ville nok foretrukket en litt lengre tur. Minst til Ålborg eller noe sånn. Eller til Gdansk, for vi har jo fått direkterute fra Kjevik til Polen dette året. Og det hadde sikkert vært mye rimeligere enn å dra til Danmark til og med. Bortsett fra at da måtte en hatt fri to dager ekstra, og det er jo ikke alltid det er så lett når en er 12-15 stykker som skal reise sammen.

Jeg kan jo ikke fordra båtturen. Ikke fordi jeg blir sjøsyk eller ikke liker sjøen, men det er bare så sykt Harry og drittkjedelig. Hjelper jo litt når en har buffet på turen ned og julebord på returen, da slipper en iallefall å sloss om en plass. Men det er køgåing for å få mat, kø for å få drikke, kø for å komme på do, kø for å shoppe .. enda mer kø for å komme ut og inn av båten. Puuuuuh! Jeg sier det bare, danskebåten og jeg er ikke helt på samme frekvens.

Men folkene i reisefølget er jo morsomme. Det er julebordet til Cognacklubben Sør. Iallefall en del av medlemmene. Nå har det seg slik at et par er gått fra hverandre siden sist, så dermed er klubben litt delt og avsstumpa. Noen har meldt seg ut, og noen har forsvunnet i dragsuget av dette samlivsbruddet. Min venninne, som fikk oss med i denne gjengen, er ute av klanen. Plassen hennes er overtatt av min søster, ja både plassen og mannen hennes .. jeg trenger vel ikke si så mye mer om det. Greit er det ikke!

Vi har forresten familie i Hirtshals. Det er nemlig flere jeg vet om som ikke kom lengre enn over vannet. Min farfar var dansk, og han fikk likegodt barn med ei dame i Hirtshals og ei i Kristiansand samtidig. Ungene var omtrent jevngamle. Det er fint vettu! Han var på det tidspunktet gift med min farmor, men etterhvert forlot han ho og en sønn til fordel for elskerinna og ungen i nabolandet.

Han var min farmors store kjærlighet. Ho sa aldri noe stygt om han, og vi var jo godt voksne før vi fikk høre hvordan det virkelig var dette her. Da hadde vi med jevne mellomrom hatt besøk av farfar og den nye kona. Når de kom på besøk til oss flytta min farmor ut av soverommet sitt og overlot det til de to fra Danmark. Det er en litt bråkete familie jeg kommer fra ser du. Var vel ikke for ingenting pappa synes Hotell Cæsar var så virkelighetsnært. Herregud!!!

Vi var ofte i Hirtshals og besøkte familien da vi var små. Men så stoppa det liksom bare. Ikke vet jeg hva som skjedde, eller om det var noe i det hele tatt. Men det tok bare slutt på et tidspunkt. I Danmark har jeg blant annet to kusiner (halvkusiner, eller hva det kan kalles) som er jevngamle med meg sånn omtrent. Vi hadde veldig godt kontakt da vi var små. Og disse skal jeg nå hilse på igjen i helga. Det gleder jeg meg til.

Vi er venner på Facebook. Men det er sikkert nærmere 30 år siden vi har sett hverandre in real.

God helg fra meg til deg. Håper den blir fin, uansett om du skal på julebord, reise vekk eller bare være hjemme og kose deg. :o)

Onsdagstema # 187 – Plattform

Det er vel morgen før du ser dette tenker jeg,
så jeg får vel starte med å si god morgen da. :o)

Og hvilken morgen! For meg iallefall. Jeg skal nemlig våkne opp og kjenne på den deilige følelsen av at jeg har tatt helg! Jepp, du leste riktig, og ja, jeg vet at det bare er onsdag. Gleder meg egentlig sykt til å våkne i morra tidlig med den vissheten at jeg ikke skal på jobb. Ikke klokka 8.30 og heller ikke klokka 15! Deilig!!! Ble du litt misunnelig nå kanskje?

Tilbake til temaet denne onsdagen: Plattform. Her ser du mitt bidrag. Bildet er fra Lindesnes fyr, og de to på plattformen er de jeg deler hus med. Drømmemannen og bikkja. Det var det første bildet som falt meg inn da jeg så oppgaven, dermed ble det bare sånn.

Flere plattformer finner du HER. Ta en titt da vel!

Håper du får en fin onsdag. Og forresten, huska jeg å si at jeg har fri hele resten av uka ..? ;o)

Tirsdagstema # Inredning

Når jeg reiser på ferie bryr jeg meg ikke så mye om standarden på hotellet.
Jeg foretrekker sjarme fremfor luksus,
og dermed har vi bodd på mange rare plasser de siste årene.
Det må selvsagt være rent, og vi må ha egen do og dusj,
men utover det er jeg en ganske enkel og fornøyd feriegjest.

Dette er fra en bungalow på Den Dominikanske Republik.
Om du synes det så litt gøyalt ut kan du ta turen innom HER for å se flere bilder.

Andre bidrag til ukas tirsdagstema finner du HER.
God tirsdag til deg fra meg.

Lev mens du kan

 

Dette kan være det hele,
derfor er du passe dum
om du tror vår stund på jorden
kun er et slags pauserom.
– Dag Evjenth –

 

I natt mistet mine barn bestefaren.
Han var gammel og syk, og dette var ventet.
Han hadde levd et langt, rikt liv og slik forholdene nå var
så var det sikkert det beste som kunne skje.
Både for ham og de som er igjen her.

Jeg har mistet begge mine foreldre for lenge siden,
De døde alt for tidlig og alt for fort.
Men uansett når og hvordan døden kommer,
så etterlater den seg et tomrom og et savn som aldri forsvinner.
Heldigvis blekner det med årene,
men dukker opp igjen med jevne mellomrom,
hele resten av livet,
for eksempel når noen andre dør …

Dette ble en rar start på uka.