Fri fra jobb for å være barnebarnevakt

Det var planleggingsdag i barnehagen i dag. Og siden jeg har en del feriedager igjen brukte jeg en på noe så fornuftig som å være sammen med snuppa mi. Igjen. Men ho sov hjemme i natt da, for to netter på rad holder egentlig. Selv om ho er en engel å passe så sover ikke mormora så godt når vi deler rom. Jeg våkner for hvert pip, nesten hver gang ho snur seg og før jeg får sukk for meg så står jeg ved siden av senga hennes. Gjerne føler meg litt frem for å se om ho har sutten og kosekaninen der de skal være. Pakker på ho dyna .. eeeh .. stryker ho litt på kinnet .. veldig lurt ja. For de aller fleste gangene hadde jo ikke jenta tenkt på å våkne en gang. Det er vel muligens jeg som er årsaken om ho gjør det også. Likevel foretrekker jeg å ha ho på samme rom, for tenk om ho skulle begynne å grine og jeg ikke hadde hørt ho .. jada, jeg vet det. Hønebestemor.

Det har stort sett regnet i hele dag også. Og høsten er rett rundt hjørnet. Bare se på bildene! Flotte farger, men jeg liker ikke budskapet de kommer med.

Regntøy er tingen! Iallefall om du ikke vil se ut som en drukna katt etter ti minutter. Men behagelig er det bare ikke. Likevel ble det to timer i skauen på oss. Ikke fordi vi gikk så utrolig langt, men det tar jo sin tid når ho skal gjøre alt selv.

Åsså er det jo så mye å se på! For ikke å snakke om disse deilige bjørnebærene vi fant. Det der tror jeg er noe ho har etter mora, ho synes også disse smakte himmelsk da ho var liten. 

Nå er det tid for å rigge seg til i armkroken til drømmemannen og se en film på tv. Må jo bare innrømme det, til tross for heteturer og elendighet, så har jeg det faktisk ganske bra innimellom.

:o)

Det totale kaos – familiehelg på Krossholmen

Vi har vært på hyttetur. Innkvartert i fire hytter på Krossholmen ved Lillesand har vi tilbragt helga. Med enda mer utedo enn vi selv har på hytta, uten dusj, uten tv og internett og stort sett uten mobildekning. Etter en opptelling nå fant jeg ut at vi var 24 stykker med stort og smått. Og da var det mange i familien som ikke var med.

Fire firmahytter måtte vi ha for å få plass. Arbeidsplassen til drømmemannen har ei ferieperle her ute i skjærgården. Ei hel øy med 12 hytter. Jeg husker da jeg var liten og mine foreldre gikk sammen med noen som jobba her, vi var ute og besøkte de noen ganger om sommeren. Åååh som jeg misunte de ungene som hadde så mange lekekamerater når de var på hytta. Det krelte av unger over alt. Øya var stor og spennende og yrte av liv. Noe helt annet enn mitt sommerparadis der det stort sett bare var et par kusiner og en fetter å leke med.

Men nå har jeg altså vært her igjen. For tredje gang i voksen alder og jeg hadde med meg mitt eget barnebarn. Jeg tror ho også har storkost seg i helga.

Jeg har gifta meg inn i en stor familie. Drømmemannen har fire søstre og de eldste ungene her igjen har fått barn. Så det er mange når slekta samles. Jeg som kommer fra den lille familien nyter det. Det er høyt under taket her og veldig høylytt. Ja, jeg må bare innrømme at det var ganske deilig å komme hjem igjen i går ettermiddag. Til et tomt og rolig hus og en lang, varm dusj. Men jeg ville ikke vært helga foruten av den grunn.

Det må være utrolig flott å ha et sånn samhold i familien. Et eller annet har disse skjønne svigerforeldrene mine gjort veldig riktig som kan ha så god kontakt med alle sammen. Når de er så mange sier det seg selv at det ikke så lenge mellom hvert familietreff. Det meste skal jo feires! Når det er sommer, sol og grilling er det åpent hus og plass til alle som vil komme hjemme hos svigers. Ikke fordi de har så enormt med plass, men der det er hjerterom er det husrom og mine svigerforeldre er et godt eksempel på dette utsagnet.

Foreldrene mine var ikke sånn. De var ikke spesielt interessert i å bli besteforeldre. De hadde hatt sine barn og var ferdige med det fikk jeg beskjed om da jeg fikk min førstefødte .. Folk er jo forskjellige, men akkurat denne her var litt vond å fordøye. Hvem kan motstå et skjønt lite barnebarn? Hvem gleder seg ikke til å bli mormor? Da mamma døde tror jeg faktisk ho angra veldig på denne uttalelsen, for da var det ikke måte på alt ho var så lei for å ikke få oppleve. At jentene skulle begynne på skolen, at ho ikke fikk se de vokse opp .. Men da var det altså for seint.

I helga ble de minste i slekta feiret. Med grillparty, kaker, pakker og godteri. Du kan jo se selv på kaka hvor mange bursdagsbarn det var til stede. Og enda manglet det ei på tre som ikke var med på turen.



To på tre og en på fire. Tror det var stas med en fest her.

Jeg tok mange bilder. Spesielt av de skjønne ungene som hadde bursdag, men siden jeg ikke har spurt foreldrene om jeg kan legge de ut her, så får det bli med dette.

:o)

Tja, hvordan går det nå egentlig

En arbeidsuke er snart over. En strevsom uke. Må bare innrømme det. Jeg, morrafuglen, har slutta å kvitre. Herregud for et slit det er å komme seg ut av dyna når mobilen durer i vei på nattbordet. Og for noen gyselige lyder det er i den der flotte, nye android telefonen min. Fytterakkeren. Det er jo like før en dør av sjokk, istedenfor å våkne, når den setter igang.

Jeg vil heller våkne til fuglekvitter, en rolig melodi, noe koselig noe .. bare det er høyt nok til å overdøve øresusen. For den har tydeligvis fått en opptur for tia. Det piper og suser verre enn noen gang. Det er aldri stille, ikke engang litt roligere innimellom. Det er heller ikke bare i øret, det er hele toppetasjen. Egentlig merkelig at det ikke eksploderer snart. For sånn kjennes det ut. Faktisk holder jeg på å klikke innimellom, når jeg ikke klarer å fortrenge det. Jeg skulle gitt mye for noen stille, rolige timer. Tenk så deilig det hadde vært å ikke drasse rundt på alle disse lydene oppi hodet absolutt hele døgnet! Den der flotte pute/vekkeklokka/øresusfortrengeren jeg fikk fra nav funker ikke. Som vekkerklokke er den sikkert fin, men ellers er den helt bortkasta spør du meg.

Formen har vært merkelig helt fra forrige fredag.
Jeg er så varm. Helt på kokepunktet. Men det er ikke helt som heteturene jeg hadde tidligere i sommer. De som plutselig forsvant. For de begynte liksom i en varmekolbe midt inni meg og spredte seg utover til resten av kroppen. Nå er jeg bare varm. Glovarm. Akkurat som om jeg har 40 i feber. Og så, når det har vært sånn litt, så blir jeg iskald. Jeg sitter under teppet om kvelden her og hakker tenner. Det er sykt kaldt. En periode. Til hetebølgene kommer tilbake. Av og på med teppet, av og på med dyna, av og på med tøyet. Puuh. Det er reine trimmen dette her!

Det er virkelig noe alvorlig galt med termostaten min. Dessverre er de nok slutta å produsere den type termostater for mange, mange år siden. Avlegs. Utdatert. De fant vel ut at det var en feil på akkurat denne typen fra 1963. Noe som var umulig å fikse, dermed har vi en litt begrenset holdbarhetstid, og så er det slutt. Merkelig at ikke drømmemannen hadde fått med seg dette her og heller fant noe fra en senere produksjon. De fra perioden1970 til 1975 tror jeg funker bra enda. Enn så lenge kanskje, men de funker iallefall. 

Nettene er verst å komme gjennom. Typisk. Når jeg endelig har sovnet om kvelden så våkner jeg omtrent i panikk en liten stund etter. Jeg får ikke luft! Av med dyna, vekk med gardinet. Ja noen ganger må jeg til og med opp og stå å puste i vinduet. Hele meg er klam. Det renner nedover ryggen, under puppene, mellom valkene. Æsj så ekkelt!! Jeg er frista til å dusje både en og to ganger i løpet av natta, men herregud, jeg kan jo ikke det. Jeg må jo sove. Uten søvn duger helten ikke, det gjelder også overgangsbefengte kjærringer med midtlivskriser. Det vet jeg jo av erfaring. 

Det er veldig godt å være tilbake på jobb. For all del ikke tro noe annet. Det er bare den der første timen etter jeg har stått opp som er så ille. Ja, og så er jeg temmelig kaputt når jeg kommer hjem også da, men det henger jeg på den der knaggen det står feriemodus på. Jeg er bare ikke helt kommet i gang igjen enda. Men det kommer seg nok. Etterhvert. En uke eller to til så blir det nok adskillig bedre.

Merkelig at en kan sove så utrolig godt akkurat mellom 6 og 7. Når hele resten av natta har vært et sant lite mareritt av kvelningsfornemmelser og pustevansker. Kropp og innmat på kokepunktet. Blaute, klamme puter og dyne. Tenk om jeg heller kunne sove så godt de første timene, for da hadde det jo bare vært en lettelse å kunne stå opp utpå morrakvisten.

Egentlig er det litt rart at jeg ikke minsker i volum av alt dette her. At ikke vann og flesk og det meste bare fordamper og forsvinner ut. Ut og vekk via svettekjertlene og alle porene som tydeligvis står på vid gap mesteparten av tiden. Det hadde jo vært fint, da var det jo liksom godt for noe i det minste. Men nei da, så lett skal det jo ikke være. Den der kampen er noe helt for seg selv. Kampen mot kiloene. Jeg har foreløpig ikke orka å gjøre så mye med den. Det får da være måte på hvor mange kamper en skal være aktive i på en gang. Men det kommer. Etterhvert. Snart. Iallefall før neste sommer ..

Istedenfor å svette ut dritten lagrer jeg den jo. For det meste beina. Det er i allefall de som skvalper mest når jeg går. Vannet er i beina og flesket rundt midjen. Eller muligens det har smelta litt og rent ned i beina. Det høres jo fornuftig ut .. skulle bare hatt en liten tappekran på hælen så kunne jeg jo ha fiksa elendigheten selv når det ble for fullt.

Heldigvis fikk jeg en time hos massasjedama mi i formiddag. Ho hadde fått en avbestilling. Og jeg var ikke sein å be. Litt flaut å stikke fra jobb halvannen time, men det er faktisk helt nødvendig. Enda så teit det høres ut. Det er som å ha fått nye bein når jeg kommer derfra. Men dessverre varer det ikke så lenge. Noen dager bare. Men noen bedre dager innimellom er bedre enn bare vonde dager. Fysioterapeuten tror denne væskeopphopinga i kroppen min har sammenheng med overgangen. Alt har en sammenheng tydeligvis. Den onde sirkel som ingen ende har.

Og jeg som trodde jeg var over det nå. Så feil kan en ta!

Poden har reist

Det aller verste jeg vet er avskjeder. Er særs dårlig på det der. Så igrunnen hadde jeg ikke lyst til å være sjåfør en gang. Men jeg kunne jo ikke bare la han komme seg ned på jernbanen aleine heller. Da hadde jeg jo vært ei dårlig mor!

Sa til han at jeg aller mest hadde lyst til å grine. Men jeg trengte ikke det, var svaret jeg fikk. Dermed pressa jeg bare tårene inn igjen. Tror jeg klarte det, men lett var det ikke ..

Jada, jeg vet det, han er .. eeeeh, omtrent voksen.
Og det er jo bare 28 dager til han kommer tilbake. Blir litt snålt dette. Vi blir liksom helt aleine i huset i en hel måned av ganga. Det er lenge det. Det var jo litt sånn vi hadde det da vi ble sammen, selv om det bare var annenhver uke. Helt til drømmemannen flytta inn, og sønnen min gjorde det samme .. på heltid. Kanskje han følte han måtte være hjemme og passe på mamma’n nå som en temmelig fremmed mann bare skulle flytte inn liksom? Ikke vet jeg, men de der aleineukene tok iallefall en brå slutt. Akkurat da de var litt greie. Etter å ha vært en pest og en plage, ja nesten umulig å overleve, i flere år.

Vi hadde en kjempekoselig kveld i går. Jeg fikk endelig tatt meg sammen og bakt noe. Sånn litt fordi han skulle dra i dag og litt fordi de synes det er så godt med mammas hjemmebakte greier. Alle våre barn og barnebarn var hos oss og spiste nystekte skolebrød og kanelsnurrer. Har vært litt dårlig på det der i sommer, bake og lage noe. Be de ut til oss. De er jo selvsagt alltid velkommen, men jeg har ikke liksom bedt dem en konkret dag, det har mer vært litt sånne åpne invitasjoner. Og da er det ikke så mange som har tid til oss .. Men det blir lettere nå som vi er flytta hjem igjen sikkert. Ingen har jo lyst til å ut på hytta om ikke været er topp. Dessuten er det jo så mye annet å finne på når det er sommer og sol. Mamma og pappa er ikke helt førsteprioritet kan du si.

Men nå er det høst. Det er ingen tvil om det. Det er mørkt som en sekk om kveldene og i dag er det blaut og grått og trist ute. Får håpe det bedrer seg til helga, selv om værvarselet ikke ser så alt for lovende ut er det jo lov å håpe. Vi skal nemlig på familiehyttetur. En helg gjeng, sånn godt og vel 20 stykker vil jeg tro, har leid fem hytter på Krossholmen utenfor Lillesand. Drømmemannens arbeidsplass har ei ferieperle her ute. Jeg skal ha med barnebarnet mitt, men bikkja har jeg fått pass til. Heldigvis. For jeg kunne levende forestille meg hvordan det skulle bli med alle de ungene i 2-3 års alderen fykende rundt med mat i hånda .. alt det der som hadde frista Zenta .. Hadde blitt mye kjefting og ikke noe gøy i det hele tatt for en hundesjel. Så ho skal på helgebesøk til min sønns kjæreste. For aller første gang. 

Nå kaller jobben her. Ha en fin dag alle sammen! :o)

 

Hundetiss og medarbeidersamtale

Sitter i sofaen med beina på bordet. Noen hovne, vonde bein. Etter jobb begynte jeg å luke litt i villnisset ute i hagen. Tenkte ikke så mye over at jeg har sittet i hele dag, med beina ned under pulten. Det var tydeligvis ikke bra. Langt fra bra. For nå dunker og verker det og igrunnen ser det ikke ut som mine bein dette her.

Da jeg sto opp i dag morges hadde bikkja tissa over hele golvet i kjellerstua! Pluss hele madrassen i buret sitt. Slå den da! Synes jeg hørte ho da drømmemannen var stått opp og jeg var til og med ute av senge for å se hva det var. For mannfolk, de hører jo ikke sånt, selv ikke min drømmemann. Men da lå ho så fint og stille i senga (buret) sitt og letta ikke på et øyelokk. To timer etter hadde ho derimot vanna ned hele golvet. En fin start på dagen .. og enda teitere når ho normalt ikke gjør sånn inne men derimot klarer å holde seg i en evighet omtrent. Ho må nesten skus ut om morra’n. Må være en protest dette her. På at vi har reist hjem igjen fra hytta. Ho vil rett og slett heller være der ute, og på mange måter skjønner jeg ho godt.

Det har vært fint å sitte inne og se ut i dag. Helt knallblå himmel og sol. Hele dagen til ende. Akkurat som om værgudene erter meg litt. – Hihi, vi kan når vi vil .. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Ferien er definitivt over, og ikke vil jeg ha den tilbake igjen heller. Ikke denne ferien. Bedre lykke til neste år muligens. I mellomtiden får en bare holde ut så godt en kan.

Jeg har allerede plotta ut to fereidager i høst. Virker jo sikkert veldig glupt å begynne å mase om ferie før en omtrent har begynt på jobb. Men disse dagene er det planleggingsdager i barnehagen til barnebarnet. Så kan jeg iallefall få brukt dagene på noe utrolig koselig og fornuftig. Gleder meg til det!

Dagen i dag har vært ganske grei. Det er godt å være tilbake på jobb igjen. Selv om det var litt hardt å komme seg avgårde i dag morges. Og det hjalp jo ikke at jeg måtte starte dagen med å vaske hundepiss heller akkurat! Fatter ikke helt hvordan jeg klarte det der når en hadde tre forholdsvis små unger en skulle ha opp av senga, vaske og stelle, få mat i, smøre niste til og levere i barnehagen. Helst med to like sokker og riktig tøy i forhold til temperaturen ute .. før en kom så langt som til sin egen jobb. Og jeg var jo rein og velluktende og stelt da også. Hmmm ..

Medarbeidersamtale har jeg også vært på i løpet av arbeidsdagen. Kjekt vettu, å snakke om åssen året har vært når året egentlig har vært et sant lite helvete. Jeg har jo nesten ikke vært på jobb engang! Dessuten trodde jeg den samtalen var i morra, så jeg hadde jo ikke engang sett på skjemaet. Det hadde jeg tenkt å printe ut før jeg gikk hjem i dag, for virkelig å vite hva jeg skulle si.

Men jeg fikk da sagt noe likevel. Selv om jeg hater å sitte sånn og snakke om meg selv, hva jeg er flink til, hva jeg vil, hvordan jeg kan se for meg det kommende året. Skrive, det går jo helt greit, men å snakke .. det er en helt annen ting. Kompetanseheving. Høres flott ut og ser sikkert enda bedre ut på papiret. Men kommer det til å skje noe mer etter dette møtet enn alle de andre jeg har vært på tidligere mens jeg har jobba i denne bedriften? Neppe, men selvsagt håper jeg at det skal skje et under. Selv om jeg har gitt opp for flere år siden, så er det en liten spire av håp langt der inne .. at en gang kommer det virkelig til å skje mer enn at det blir rabla ned på et skjema. En gang. Bare vent å se.

Jeg vil gjerne lære mer av photoshop. Bruker det hver eneste dag på jobb, men kan kun det grunnleggende og snaut nok det. Om det skal lages noe litt mer fancy så må jeg bare kaste inn håndkleet. Da strekker liksom ikke min kunnskap lengre og det er forferdelig irriterende. Jeg vil jo helst være selvhjulpen og gjøre alt på egenhånd. Men det går altså ikke.

Men det er altså ikke viljen det står på. Det var iallefall ikke det til å begynne med, men en gang så gir jo selv jeg opp! Det har jo ikke skjedd en dritt siden jeg meldte min interesse for for veldig, veldig lenge siden. Da jeg enda var forholdsvis ung og håpefull og trodde at nå, endelig, var det min tur. Til en eller annen sjef forla skjemaet i feil papirhaug og bare glemte hele meg. Gang på gang. Og det er grunnen til at jeg ikke svarer på kompetansekartleggingene i bedriften lengre. Jeg er ingen drømmer, egentlig, jeg foretrekker de harde fakta. Og fakta er at det ikke skjer noe som helst etter en slik kartlegging.

Ha en fin mandagskveld. :o)

Da var det over ..

Sommeren. Ferien. Avslappende dager. Lange, late dager på terrassen, speidende etter en båt eller to. Dager på pinneavvenning. Uansett hvor flotte pinner og kongler jeg kom med så ville ikke matmor eller -far leke med meg. Jeg var pinnegal fikk jeg beskjed om. Jeg måtte på avvenning. De gadd ikke ha dette maset mitt hele tiden.

Jeg kommer til å savne denne varme årstiden. Sommeren som de kaller det. Selv om det regner mesteparten av tiden. Dagene da alle er hjemme sammen med meg. Vi sover lenge og er ute hele dagen. Jeg kan gå laus, slipper bånd og går rundt akkurat som jeg vil. Innen visse grenser da. Som matmor har satt. Og det er igrunnen helt greit. Selv om ikke jeg går noen plasser, så kommer jo nabohundene til meg og leker innimellom. Jeg kommer til å savne lille Elvis, den innpåslitne overkåte lille tassen fra nabohytta. Joda, det er jo gøy å være så omsvermet, men jeg blir jo litt lei av det også. Alle andre skjønner jo det, bortsett fra Elvis da. Ikke engang når jeg parkerer rompa mi inn i en busk forstår han noe som helst ..

Men nå er det over. Nå er hverdagen tilbake igjen, sier de. Det betyr vel at vi ikke skal ut til drømmeplassen, og friheten der, på en stund. Nå er det tid for å gå i bånd igjen. Uff. Jeg liker ikke det der noe særlig. Jeg håper jo enda at de skal skjønne at det er derfor jeg drar hele tiden. For jeg vil ikke ha det der båndet på meg. Jeg vil gå løs, og da går jeg jo så fint som bare det. Men neida, båndet må på, iallefall til vi kommer langt inn i skogen.

I morra skal alle på jobb. Mannen i huset går først. Han står opp så tidlig at jeg ikke engang gidder å åpne øyene når han kommer trampende ut i kjellerstua. Ikke har jeg spesielt lyst til å ut og tisse når matmor kommer tuslende et par timer seinere heller. Skjønner de ikke at jeg overhodet ikke er en morrafugl da? At selv hunder kan være litt morragretne. Men nei da. Ut skal jeg, enten jeg vil eller ei. Zenta må ut og tisse sier de. Men hvorfor det da? Jeg er jo enda forholdsvis ung og har selskapsblære. Jeg trenger overhodet ikke ut og tisse før klokka er passert 12. Minst!!

Likevel blir jeg skudd ut av døra. Med omsorg og kjærlighet vel og merke. Men ut. Jeg tulser rundt i hagen, mens de står der og ler litt av meg. De tror jeg må finne en spesiell plass å gjøre fra meg på. Men jeg skal jo ikke på do. Jeg tusler rundt og rundt og forsøker å få til den der tissinga som er så livsviktig så tidlig på morrakvisten. Så når jeg har vimsa nok setter jeg meg ned og gjør i det minste som om jeg går på do. Noen ganger kommer det en dråpe eller to, andre ganger ikke. Men de der menneskene som jeg bor hos de ser jo ikke det. De tror jeg gjør som de har sagt jeg skal, og skryter at jeg er flink når jeg kommer inn igjen. Så jeg lar dem jo bare leve i den troen jeg.

Men nå er det altså over. Det gode livet på øya. Der jeg har fått lov å gå fritt i to måneder og vel så det. Nå kommer hverdagene, de lange ensomme dagene mens folkene mine er på det de kaller jobb. Ikke skjønner jeg hvorfor de gidder  fly så til den der jobben, det ser jo ikke ut som om de har hatt det så gøy akkurat når de kommer hjem igjen. De er trøtte, litt sure, tenker bare på hva de skal ha til middag, må slappe av litt .. og så omsider er det min tur til å få oppmerksomheten deres.

Egentlig gleder jeg meg bare til neste sommerferie jeg ..

Voff, voff .. Zenta

Grønningen fyr en go’værsdag

Det er sjeldent det er så fint og stille her ute i havgapet. Men torsdag var som sagt dagen. Vi tilbragte den på sjøen. Det fins nemlig ikke noen bedre plass for en sørlending en smeigedag som dette. Dette her må vel være den aller fineste dagen i sommer. Bare så synd det er så langt mellom slike nytelser, men det er muligens det er akkurat det som gjør at vi setter sånn pris på dem?

Hverdagskost er det ikke akkurat. Det der at en bare kan hoppe ut av båten og bade mens den ligger duvende i dønningene ved siden av. Men akkurat sånn var det på torsdag! Vi ble liggende riktig lenge midt utpå havet, badet, solte oss og følte oss helt aleine i denne verden. Helt til noen ble så nysgjerrige at de nesten kjørte oss ned for å se hva som foregikk ..


Vil du vite mer om fyrene utenfor Kristiansand? Sammen med Oksøy og Odderøya fyr danner Grønningen en sammenhengende kjede av navigasjonshjelpmidler for skip som skal inn til Kristiansand. Klikk på linkene her for å se flere bilder fra Oksøy og Odderøya. De sistnevnte er tatt i vinter, litt annerledes på den årstiden, sikkert nydelig, men jeg foretrekker absolutt sommeren om det var noen som lurte ..

:o)

Bare to dager igjen ..

.. og så er det tilbake på jobb. Denne ferien virker som om den har vart i en hel liten evighet. Tror aldri jeg har hatt en så langtekkelig ferie i hele mitt liv! Ikke det at jeg har kjedet meg, for selv om været kunne vært adskillig bedre de aller fleste dagene, så har vi hatt det bra her ute på øya. Men det føles helt ok å reise inn til sivilisasjonen igjen i morra. Til innedo og oppvaskmaskin. Til huset som alltid lukter litt fremmed etter at en har tilbragt så mange uker borte. Som ser litt fraflyttet ut siden det er så sykt ryddig og fremmed der inne. Til en hage som er helt overgrodd. Joda, jeg skal nok få nok å henge fingrene i når vi kommer oss hjem. Med luking og stelling utendørs, med å få rota det til inne slik at det ikke skal være noen tvil om at vi er kommet hjem igjen ..

Det har vært litt rart å ha sett ungene så lite her ute. Rart at de ikke har kommet ut, men på samme tid får jeg håpe det er været som har holdt dem vekk og ikke noe annet. Er jo rett og slett ikke så mye å finne på her ute når det regner og blåser. Hytta er bygd for sommerlige sysler, soling, avslapping, måltider ute .. sånn har det alltid vært og når en blir sittende innendørs mesteparten av tiden så blir det
litt galt liksom.

Minstemann har vært i byen den siste uka. Og det er enda mer unaturlig. Han har jo alltid vært her. Vi reiser inn i morra, og da er sommeren definitivt over! Vi har alltid en plan om å komme tilbake utpå høsten, det kan jo være mange flotte helger etter sommerferien også. Normalt har det blitt med tanken, og i år tror jeg ikke så mye på den påstanden. Sommerferien for vår del har vært en skikkelig høstferie. Det er ikke kult å ha fri når alle de andre er starta på jobb igjen. Denne inndelinga av feriebolkene på jobben min liker jeg ikke i det hele tatt!

Jeg har forsøkt den første og siste feriebolken siden dette systemet trådte i kraft. Den første starter uka før St. Hans. Før skolene har avslutta til og med! Og den siste er langt uti august. Mellomste bolken er jo den som er aller best. Alle ukene midt i juli. Men da vettu, da passer det overhodet ikke med drømmemannens ferie. For der har de delt det opp i to og ingen av delene passer med mine eventuelle uker. Jaja, den tid den sorg. Men det ender vel opp med at jeg må forsøke å ta tidlig eller seint til neste år også. For at vi skal få ferien sammen i det minste. For han kan forskyve det enda lengre frem eller enda lengre utover på høsten. Den veien er det ikke noe problem i det hele tatt. For hvem gidder liksom å ha sommerferie på de tidspunktene?

Nå venter vi besøk resten av helga. Ei venninne av meg som jeg har kjent siden tidenes morgen. Pluss samboeren. Jippi! Det følger en mann med denne dama! Dermed slipper drømmemannen å få sånn overdose av kvinnelige hormoner. Var meninga at det skulle komme et par til, nok ei venninne fra samme tidspukt, nemlig tiden før en fikk barn. Men dessverre passa det ikke for ho og samboeren. Kjempedumt. For det hadde vært så gøy og vært alle sammen. Det er veldig, veldig lenge siden sist .. Noen ganger er det bare fryktelig vanskelig å få sånt til å klaffe!

God helg alle sammen! :o)

En smeigedag på Oksøy fyr





18. august 2011 var dagen. Den aller fineste sommerdagen vi har hatt til nå i ferien.
Og heldigvis fikk vi utnyttet været for det det var verdt! I dag er det grått og trist – igjen.
Ja, det er nesten helt ufattelig at vi fortsatt er i samme verdensdel og at bildene er tatt for bare
et døgn siden. Det ser nemlig helt annerledes ut her i dag ..

Vil du vite mer om Oksøy fyr kan du klikke her.

Hjelp! Tiden går så alt for fort ..

Min eldste datter er 26 i dag. Det er litt uforståelig det der. At jeg har en unge som er så voksen. Kan huske hvor stolt jeg var da jeg hadde fått ho .. og hvor nervepirrende det var månedene før jeg ble gravid. Klaffa det denne ganga? Jeg var ung og målbevisst og ville liksom ha en baby der og da. Vi hadde jo tross alt vært gift i to år allerede. Jeg kan enda ikke helt forstå hvordan så mange kan bli gravide uten at det er meninga, for det der var jaggu ikke en enkel sak å få til! Alle nedturene når mensen kom igjen og igjen. Men så en dag ..

Og så var ho plutselig der! Verdens skjønneste jente selvsagt. Helt perfekt. Snill som dagen var lang. Å gå gravid var en drøm, har aldri følt meg så flott og sprek som de månedene. Egentlig burde jeg nok hatt et lite snev av gravidehormonene i kroppen hele tiden. Fødselen gikk helt over alle forventninger. Iallefall ble det ikke på langt nær så ille som jeg hadde sett for meg og igrunnen kunne jeg godt ha født en til i samme slengen. Mens jeg først var i gang.

Jeg tror igrunnen ikke jeg vet helt åssen det er å ha babyer og småbarn jeg. Alt gikk helt etter boka. Rent bortsett fra amminga da, det var et helsikens slit med alle tre. Og amme bør en jo, for å være en god mor. Sa de da, som nå. Noe jeg mener er ren løgn og det er helt utrolig at de ikke er kommet lengre på fødestuen etter 26 år! Om den innstillinga hadde vært litt annerledes ville ganske mange nybakte mødre hatt en mye bedre hverdag og start med sin nye, lille baby enn tilfelle er i dag. For her lærer du rett og slett at om du ikke ammer så er du en annenrangs mor. Alle kan om de vil. Dessverre er ikke det tilfelle, men det er en helt annen historie ..

Ungen vokste til og ble en særdeles viljesterk, til tider uspiselig, tenåring. Ja ikke det at viljen var fraværende helt til da, men tidligere gikk det tross alt an å snakke ho til rette. Geleide ho inn på riktig spor liksom ..

Lenge før ho var åtte hadde ho trua med å flytte fra oss så mange ganger at jeg hjalp ho å pakke kofferten. Både den og ungen ble kasta ut utenfor og døra ble låst. Siden hørte vi ikke den trusselen mer. Men ho var ikke kommet så lant inn i tenårene da ho ville ringe barnevernet for å få nye foreldre. For hos oss gikk det ikke an å bo. Ho fikk jo ikke lov til noen ting!

Å være foreldre betyr vel noe sånn som at en må svelge noen kameler innimellom. At ungene er noe du selv har skapt på en måte, betyr ikke helt at de blir som du ønsker og hadde sett for deg. Det er ikke en tro kopi av deg selv, ikke engang om det ser sånn ut på utsiden. En liten kloning liksom. Jaja, denne her er ikke en kloning verken av meg eller faren, så det må være blandinga der som gjorde at nysgjerringheten, viljestyrken, staheten og ståpå evnen ble som den ble. Her skal ingen komme å fortelle hvordan en skal leve, her skal alt finnes ut på egenhånd, ved prøving og feiling.

Det har jo heldigvis gått bra. Men det har ikke alltid vært så lett å være mamma’n oppi det hele. Være til stede uten å fordømme. Være der når du trengs, når arvingen vil ha gode råd og hjelp, men ellers ikke blande deg inn i for mye. Ikke mas. Ikke kjeft. For all del ikke forlang for mye. Det er bare noen år innimellom der som de tror de har booka inn på verdens beste hotell uten at det skal koste dem noe. Ikke engang et hyggelig smil er det verdt.

En del småbarnsforeldre tror livet skal bli enklere etterhvert som ungen vokser til. Jeg sier bare lykke til. Lev i håpet så lenge du kan! En våkenatt eller ti når en har babyer kan vel umulig måle seg med det samme når ungen er blitt tenåring. Tror jeg. For de første årene vet du iallefall hvor ungen befinner seg om nettene. Det samme tror du sikkert tolv år etter også. Stort sett iallefall. Det er først ti år etter der igjen, når denne avleggeren din er trygg nok til å fortelle hva de egentlig holdt på med, at du finner ut at du ikke var mer observant enn de fleste andre foreldre. Selv om du var helt overbevist om akkurat det der og da. Selvfølgelig hadde du kontroll. Mye mer enn de fleste faktisk. Du hadde jo ringt og snakka med foreldrene der ho skulle være, der de skulle sitte barnevakt, der de skulle i selskap ..

Det hender at jeg er litt misunnelig på denne skjønne lille ungen som er blitt ei flott ung dame. At ho er så sterk. At ho tør. Og at ho klarer det aller meste på egenhånd .. Nå er ho dessuten blitt så voksen at jeg ikke er redd for hvordan det skal gå lengre. Det er noen år innimellom her som jeg absolutt aldri ville hatt tilbake! Men vi overlevde, begge to, og takk for det.

Gratulerer med dagen jenta mi. Jeg er så utrolig glad i, og stolt av, deg. Og jeg tror du vet det, men måtte bare si det her også, jeg kommer alltid til å være her for deg. Uansett hva det måtte være.

:o)