Prøving og feiling gjennom hele natta

Går du i syforening? Tirsdag er kanskje den uoffisielle syforeningsdagen rundtomkring i landet. Dermed også dagen for Syforeninga uten en tråd. Vi som bare eter og skravler vettu. Selv om strikketøyet har begynt å dukke opp både hos den ene og den andre i det siste.

Ikke hos meg. Jeg strikker alltid på noe som krever masse telling, og det lar seg jo dårlig kombinere med all pratingen. Så haugen av halvferdig prosjekt, pluss garnnøster og mønster ble igjen hjemme. Sannheten er at jeg ikke fikk det til. Så jeg gadd ikke. Etter å ha strikket og rekket opp igjen to ganger tidligere på dagen var jeg sånn passe drittlei. Og litt småforbanna. Som jeg pleier å være når jeg strikker (ifølge drømmemannen).

Likefullt ble det selvfølgelig en koselig kveld. Da de fire andre var gått ble jeg sittende igjen, sammen med vertinnen, til rett over midnatt. Men da hadde jeg tenkt meg hjem og rett til sengs. Den som ikke klarte det var meg! For da jeg kom opp i stua lå det der, denne forbanna garnhaugen og prosjektet jeg ikke klarte å finne løsningen på.

Jeg måtte jo bare forsøke .. litt til. Og enda litt. Strikke og rekke opp, regne og telle. Idiotisk mønster. Fanken ta den som har lest korrektur på denne dritten. Men sta som jeg er ble jeg sittende. Hele tre ganger strikket jeg en rapport av borden, og tre ganger måtte det rekkes opp igjen. Det passa bare ikke, enda maskeantallet stemte og alt så greit ut. Jeg telte og telte nok en gang, småbannet litt og vrei hjernen for å finne løsningen.

Da drømmemannen sto opp for å gå på jobb satt jeg fortsatt her. Rekket opp for fjerde gang, med slørete øyne og tilhørende poser under disse. Jeg hadde døgnet, uten å komme ei maske videre på prosjektet. 392 masker hadde fortsatt ikke vokst noe i omfang. Shit så irriternede. Da mannen gikk 05.15 gikk jeg og la meg, med alt tøyet på. Måtte bare lukke øynene litt før jeg fortsatte på elendigheten.

Ny dag, nye muligheter. Tro det eller ei, jeg fikk det plutselig til. Men det var ikke helt som det sto beskrevet, en skulle ikke strikke fra * til * omgangen ut. Neida. En skulle begynne på nytt i hvert hjørne, først da stemte mønsteret rundt hele. 

Om en ukes tid er det nok ferdig. Om jeg da husker hvordan det er å hekle kanten rundt …

PS! Om du lurer på hva jeg strikker så er det et lite teppe med en bred “blondekant” rundt. Mulig det blir flere etterhvert, for nå er det jo så lett som bare det! ;o) Eller kanskje jeg heller skulle ta fatt på den garnhaugen som skulle blitt til en genser til meg selv .. Eller den som egentlig skulle blitt en dåpskjole for snart tre år siden … Joda, det BLE en dåpskjole faktisk, men ikke den jeg først kjøpte mønster og garn til. Det var kanskje like greit, for den jeg strikka ble kjempefin og jeg må bare innrømme at jeg er sykt stolt over å ha produsert dette festplagget!

Det er torsdag og uken har flydd avsted. Selv for meg som bare har vært en kveld på jobb. Etter kveldsvakta i dag så tar jeg helg. Venter middagsgjester i morra, samt helgebesøk fra vestlandet.

Jeg gleder meg. :o)

Et slags jubileum

I dag er det første måneden jeg ikke får lønn fra Fædrelandsvennen. Den 25. i hver måned i 235 måneder har jeg jevnlig hatt et godt tilsig av penger inn på konto. Fra verdens beste jobb. Nå er det slutt. Det siste året, og vel så det, kom jo innskuddet uavhengig av jobbinga. Sluttpakke. Frivillig. Jaja, så helt frivillig var det jo ikke da, det har jeg til og med skiftlig. Og ikke hadde jeg i min villeste fantasi tenkt at det skulle bli så vanskelig å skaffe seg en ny inntektskilde heller, mulig jeg da hadde forsøkt å klore meg fast. Selv om det nok ikke hadde hjulpet noe. 

Det kommer ikke inn 32.000 kroner på kontoen min mer. Hva nå? Jeg aner faktisk ikke hva som kommer til å sige inn. Det jeg har fast er brutto 15.000 på det 40% vikariatet jeg har nå. Inkludert skift- og helligdagstilleggene. Og så kommer det jo an på hvor mange som er syke, har fri eller permisjon, om jeg får flere vakter ut over dette. Eller om jeg er villig til å jobbe flere kvelder/helger, og det er jeg igrunnen ikke så interessert i. Jeg forsøker jo å ha et liv utenom jobb også …

Usikkerheten er skummel. Den tar nattesøvnen fra meg. Jeg ligger der og grubler og funderer på hvordan dette skal gå. Ikke at det hjelper noe, men det er vanskelig å ikke tenke på det likevel. Når du står midt i det, og vet du har gjort ditt aller beste for å få en ny jobb i hele 15 måneder uten særlig hell.

Til og med gått på skole i et helt år! Akkurat det var jo veldig bortkastet. Sannsynligvis et utfall av panikk. Hadde jeg undersøkt litt på forhånd så hadde jeg sikkert funnet ut at i helsesektoren er det ingen som får fast jobb uten fagbrevet. Og fagbrevet for meg ligger jaffal fem år frem i tid. Om jeg får arbeidserfaring vel og merke. Nå må jeg bare innrømme for meg selv at jeg ikke er villig til å kjempe så sykt for den praksisen. Jeg kan ikke gå fem år, og vel så det, som tilkallingsvikar i tillegg til forskjellige mikroskopiske vikariater her og der. Det orker jeg ikke. Hallo! Hva er da vitsen med fagbrevet, det kommer jo isåfall bare noen få år før jeg blir pensjonist. Lønnsmessig har det lite å si for meg, som allerede har full ansiennitet. For mye slit for for lite penger det der! Har jeg innsett et år for seint. Går jeg fem år til som tilkallingsvikar så er jeg sannsynligvis for gammel til at noen vil ansette meg fast også.

Da må en tenke nytt, igjen. Jeg er blitt verdensmester i omstillinger dette året. Og det er sikkert en god ting. Jeg som fikk panikk hver gang vi skulle bygge om og bytte plasser på Fevennen. Det høres jo kanskje ikke så stressende ut, men det var hver gang vi fikk en ny sjef. Egentlig var det ganske så ofte de årene jeg var en av staben der. Noe nytt måtte de jo finne på!

At jeg er så fleksibel viser at jeg vil noe i det minste. Håper jeg. Likevel er reglene i nav så urettferdige at om en skulle begynne å gruble på det også så har absolutt alt vært bortkasta!

Foreløpig har jeg ikke søkt dagpenger. Og det er ikke mye jeg ville fått heller med et 40% vikariat i turnus. Det står så flott på nav sine sider at om en jobber turnus så skal timene fordeles jevnt på ukene. Men det stemmer visst ikke. Jeg har iallefall fått kontrabeskjed fra de to jeg har snakket med der. Det er bare å skrive opp time for time på riktige dager. Og da kommer jeg over den magiske 50% i den ene fjortendagersperioden, noe som betyr at jeg ikke har krav på noen arbeidsledighetstrygd den perioden. Og blir det slik over tre perioder så faller du automatisk ut av systemet og må starte på begynnelsen igjen. Da kommer innkalling til infomøte om att og om att. Når du så ringer til nav sentralt (er jo umulig å få fatt i noen her i byen, eller en saksbehandler du kan forholde deg til), så er de så jævla frekke og kvalme i telefonen og vil absolutt ikke høre når du sier at du just har vært på dette møtet og ikke trenger det en gang til. Da blir du truet med stans i pengestøtten, en støtte jeg ikke engang har. Jeg har jo meldt meg arbeidssøkende, men selv om jeg ikke mottar stønad blir jeg utestengt. 

Det er ikke for normale folk å forstå dette her. Jo mer du er villig til å jobbe, jo mer du strever for å klare deg selv, jo mindre hjelp får du for å opprettholde inntektsnivået. Det burde jo heller være de som bare sitter hjemme på rompa og ikke gidder søke på jobber engang som burde fått kutt i trygda. De som jobber og sliter det de kan burde jo belønnes med at nav i det minste betalte ut de prosentene av 100% jobb en ikke klarer å skaffe seg på egenhånd. 50% jobb = 50% arbeidsledighetstrygd … men så enkelt skal det ikke være! Ikke blir tiden en kan gå på arbeidsledigehtstrygd forlenget heller om du jobber halvparten av tiden. For min del har jeg krav på trygd i 24 måneder, fra den datoen jeg får den innvilget. Uavhengig av om jeg er i jobb i denne perioden eller ei. Så det lureste jeg kan gjøre er jo å bare sette meg ned og ikke gjøre en dritt … kunne jeg bare ha klart det!

Se det ja! Det var dagens utblåsning .. Ny uke, nye muligheter, som en tidligere sjef av meg alltid sa. Tenker ofte på ho. Det var aldri problemer, bare muligheter. Så jeg er herved tålig klar for ei ny uke med blanke ark og drøssevis av muligheter.

Come on! ;o)

På jakt etter …

Herregud! Dette livet mitt går liksom i litt feil rekkefølge nå. Jeg, som er akkurat midt mellom 52 og 53 år, skal for første gang i mitt liv ut på sommerjobbmarkedet. Det er noe som ikke helt stemmer her .. ikke det at jeg har så sykt lyst til å jobbe hele sommeren, men har jeg egentlig noe valg? Ja, bortsett fra å bli navsnylter da og motta arbeidsledighetstrygd, men det har jeg jaffal ikke lyst til!

Du tenker kanskje ditt nå. At kjærringa på et halvt hundre år aldri har hatt sommerjobb kan vel ikke stemme? Ho må jo ha vært ekstremt giddalaus og tiltaksløs i oppveksten. Men neida, jeg har jo vært i den velsigna situasjonen å vokse opp i et trykkeri vettu. Der mine foreldre drev med barnearbeid helt fra vi gikk ut av barnehagen. Så å ut på jobbmarkedet det var lite aktuelt både for min søster og meg. Vi hadde jobb vi. Enten vi ville eller ikke ..

Jeg har en fantastisk cv. Iallefall når det gjelder mangel på hull. For jeg har jeg altså vært i full jobb fra jeg var 17 år sånn cirka. Uten å måtte jobbe når sola skinte og måkene skreik. Da hadde nemlig denne dama helt lovlig og betalt sommerferie. Men nå, i 2016 er situasjonen en helt annen. Jeg som elsker sommeren må kanskje ha sommerjobb. Jeg og alle studentene som er så unge at de nesten kunne vært barnebarna mine. Om jeg er heldig da, og får napp i en eller annen bedrift vel og merke.

Det er iallefall ikke mangel på søknader som skal stoppe meg. For til dags dato har jeg altså søkt på 14 forskjellige sommerjobber, pluss sikkert like mange andre vikariater. Og det er bare de der søknadsfristen ikke er gått ut enda.

Fast jobber er det dårlig med. Men det kunne jo hende at en av disse med tiden kunne blitt noe mer. Selv om jeg det siste året har mista litt troen på det der berømte beinet innforbi. For det har jeg hatt hele fire plasser nå. Der jeg er vikar nå må jeg vel si at både det ene og andre beiner har kommet seg inn, men det ser ikke ut som om det hjelper noe for å få inn resten av kroppen på litt mer fast basis.

Jeg får gode tilbakemeldinger. Alle er så fornøyd med meg og det jeg gjør og bla, bla, bla .. Men hvis jeg er så fantastisk hvorfor er det ingen som håver meg inn og ansetter meg da? Sånn før jeg blir kapra av konkurrenten lissom. Jeg er ganske sikker på at jeg er en drøm for enhver arbeidsgiver, står på og gjør mitt beste, selv om jeg ikke engang liker jobben. Jeg har en fantastisk arbeidsmoral og arbeidskapasiteten er på topp den også. Hallo! Er det ingen som ser hva de går glipp av her?

Mandag var jeg på jobbintervju. For andre gang i mitt liv, og jeg følte at det gikk veldig bra. Men det spørs jo hvordan de andre fem som skulle inn fikk det til. For ikke å snakke om hvor mange passende papirer de kunne vifte med. Likevel føler jeg det som en liten seier bare det å ha kommet så langt. Innforbi dørstokken lissom. Da må det jo være noe i den søknaden/cv’n min som vekket interessen. Det er bare et vikariat dette også. 50% som helsesekretær. Jeg hadde selvsagt ikke alle de kvalifikasjonene de søkte etter, men jeg kan ikke tenke sånn for da hadde det ikke vært mye som passa! Så jeg søker på alt jeg føler jeg har kvalifikasjoner til, pluss en del andre ting. Så en gang må det vel bli min tur?

Veeeel, her fyres det i alt som kan fyres i. Det er kaldt som fy, men veldig fint vær. Sol og greier. Hadde igrunnen tenkt å komme meg ut litt i dag, men tror det holdt med turene frem og tilbake til vedskjulet for å fylle opp kassa og vedhylla. Iallefall for en stund. Får alt for lite frisk luft for tia, og er plutselig blitt veldig tiltaksløs. Men har en plan om å gjøre noe med det … snart …

God torsdag til deg! :o)

Anna og Elsa … og Jonas!

En veldig sosial krabat dette her. Så sånn ser det ut når et av barnebarna prøver å pusle ynglingspuslespillet sitt. Han er livredd for å gå glipp av noe og synes det er aller tryggest å plassere seg midt i! :o)) For å si det sånn; Det er ikke alltid like populært hos alle ..

Vi har fått en skikkelig stuegris. Det er snø og 4-6 kuldegrader og han vil helst ikke ut. Hagen går greit, men i korte og hyppige intervaller. Å gå for langt fra huset er skummelt. Så vi har tydeligvis noe å øve på. Iallefall om han skal bli like utholden som forgjengeren, og det er jo litt av vitsen med å ha hund, at vi skal gå langt og ofte. Det gleder jeg meg til!

Han som en hest og vokser vanvittig fort. Det er litt vanskelig å alltid huske på at dette dyret som nå veier 21,3 kilo og har en skulderhøyde på 52 cm faktisk bare er tre måneder. Han er jo enda mer klønete enn en valp av normal størrelse, så det ser litt rart ut når han ikke helt får stokka labbene riktig og plutselig flater ut på parketten. For slikt underlag er en utfordring for en med fire labber som ikke er helt samstemte. Om han blir veldig ivrig så går det helt galt. Da klarer han ikke å reise seg igjen og blir liggende og “svømme” og hyle i ren frustrasjon. Ellers er han er renslig og kommer på innkalling, han har nesten lært å sitte på kommando .. så dette lover godt. :o)

God helg fra meg og Jonas. :o)

Brrrrrr… det er kaldt!

Vinteren er kommet til oss i sør. Det har snødd siden helga, blåst og vært skikkelig mye vær! Snøstorm, ikke helt hverdagslig på disse kanter, selv ikke på denne tia. Dermed får alle panikk. Snøfall på sørlandet kommer like overraskende på alle hvert eneste år! Merkelige greier… De som må ut å kjøre liker det ikke, verken med eller uten pigg. Jeg var selv ute og kjørte med mi lille loppe av en Smart og det var glatt! Kjente hvordan den mista taket, slang og skjente litt fra den ene siden til den andre i kjørebanen. Så mye en kan kalle det slenging da, når bilen er 2,5 meter!

Vi har en en laaaang bakke opp til Tinnheia. Det er ikke alltid den er like enkel å forsere for alle de som forviller seg ut på glatta om vinteren. Jeg tenkte ikke så mye på det før jeg skulle hjemover. Men da sto det plutselig en stor kassebil fra Polen og spant nesten på toppen. Sånn rett før svingen. Hva pokker? Skulle jeg bare sakke og bli stående jeg også .. Nope. Jeg tok sjansen og kjørte forbi mens jeg enda hadde litt fart på loppa. Heldigvis gikk det greit. På såkalte helårsdekk, som sikkert har stått på bilen siden den var ny i 2005, klarte jeg det! Dermed holder nok dekkene et års tid til vil jeg tro. Er jeg heldig så har jeg kanskje fått meg en jobb også innen den tid, sånn at vi har råd til å kjøpe nye dekk.

Tenk om jeg hadde blitt stående der! Ved siden av kassebilen, i feil kjørebane. Det hadde vært flaut det! Noe som nesten var like pinlig er at jeg ikke kom inn igjen i bilen da jeg hadde vært på butikken. Førerdøra har ikke funka på en stund, men på passasjersia har alt vært ok. Helt til i dag. Det er ille nok å gå inn på feil side og krype over til rett sete, men å krype inn bakluka … ja, du kan jo tenke deg selv, når raua på kjærringa nesten er like brei som bakenden av bilen… jeg ble nok latterliggjort rundt mer enn et middagsbord i dag!

Jeg synes det er kos med snø jeg. Selv om jeg ikke har tenkt å bruke den til noe som helst. Snø er fint å se på. Gir nesten litt julestemning, selv om akkurat den kom en måned for seint. Treet og nissene ble pakka opp igjen på loftet i går, så bortsett fra snøen så er alt som minner om jul vekk herfra, og det før jeg kjente julestemninga trenge seg på. Litt rart i år, uten noen av våre barn/barnebarn, og med ei kjærring som var gørr forkjøla og temmelig dårlig. Trenger ikke ta en reprise av den. 

Går du på ski? Kan nesten ikke huske sist jeg hadde ski på beina, eller jo, jeg kan jo det, men vil helst ikke snakke om det .. Jeg tror skiene mine er hos x’en og der har de det nok helt greit. Må ha vært sønnen som brukte dem sist og det er sikkert minst ti år siden! 

Kos deg i vinterværet da. :o) Det er godt vi har det varmt inne og tak over hodet.

Godt nyttår!

Her kommer et lite livstegn fra meg. Håper du fikk en fin avslutning på det gamle året. Her var overgangen veldig stille og rolig og helt alkoholfri. Yngste barnebarnet og mamma’n overnattet hos oss. Jeg var langt fra pigg, så hadde det ikke vært for drømmemannen så ville det vært dårlig med middag i dette huset på årets siste dag. Men heldigvis, han holder ut fortsatt!

Det ble en tidlig kveld. Kanskje litt flaut å innrømme det, men vi gikk glipp av alle rakettene rundt midnatt, for vi la oss alle fire da klokka var 23.15. Eller, alle fem blir det vel, for vi har fått oss ny hund. <3

Han heter Jonas og blir 12 uker til søndag. Han er bare sååå skjønn! Vi hentet han for snart to uker siden. Det er den største valpen jeg har sett i hele mitt liv, nå veier han over 16 kilo, men så skal han også bli diger når han blir voksen. Det er en leonberger, og de blir henimot 70 kilo når de er voksne. Denne tassen er visstnok over gjennomsnittet nå, så det blir spennende å se hvordan han utvikler seg.

Første dagen i det nye året kom med et fantastisk vær. Bildet er fra den aller første turen Jonas har hatt, bortsett fra noen få ganger rundt i nabolaget. Han kan jo ikke gå lange turer enda. Så her må vi ta det veldig med ro fremover. Det er vanskelig. For jeg vil så gjerne komme igang med regelmessige lange turer igjen. Jeg gleder meg sykt til Jonas er klar for det!

Oversender herved en nyttårsklem fra meg til deg! :o)

 

#hund #leonberger #utpåtur #jonastheleonberger