Hei hei. Så koselig at du fortsatt henger med på denne turen. Eller, om du ikke er av dem som har fått med deg de to forrige innleggene, så anbefaler jeg at du starter med Rundreise Gambia og Senegal – del 1 først, så Rundreise Gambia og Senegal – del 2 etterpå. Før du kommer tilbake til dette igjen.

Turen er fra 2009. Men siden bloggen har blitt flytta over fra Blogg.no til WordPress så velger jeg å reposte en del reiseinnlegg, med oppgraderte bilder. For hele oppsettet forsvant i flyttinga, og jeg kan bare ikke være bekjent av å ha posta noe så rotete og stygt som det altså fremsto etterpå.

Andre uka av Gambia-ferien ble litt roligere. Det vil si, vi farta mye, som vi pleier å gjøre når vi er på ferie, men vi hadde hotellet som base. Vi bodde på Combo Beach Hotel, rett på stranda. Standarden var adskillig bedre enn uka før, men likevel hadde vi bare varmt vann fra klokka seks til ni, morra og kveld. Det kom jo som en overraskelse kan du si. Nå er jo vår reise en del år tilbake i tid, men av nettsidene til hotellet ser det ut som de har klart å opprettholde standarden. Beliggenheten var helt perfekt, tre skritt så var du på stranda lissom.

Rommet var greit nok. For oss er det ikke så viktig at det er høy standard, vi sover jo omtrent bare der og vil heller bruke pengene på opplevelser. Selve hotellet lå inni en grønn oase av en hage, og alt var veldig rent og ryddig.

Det var sandstrand så langt øyet kunne se. Begge veier! Det gikk en del selgere uti vannkanten, som skulle prakke på oss det ene etter det andre, men det var bevæpna vakter der så de fikk ikke komme opp til oss uten at vi hadde gitt klarsignal. Akkurat det var jo litt spesielt, men vi var jo tross alt i Afrika!

Det var sykt mange innpåslitne folk her. Enten skulle de tigge skoene av deg, selge deg en tur, få deg inn på en restaurant, kjøre deg en plass i taxien, eller ta deg med hjem for å presentere deg for familien … og aller helst ville de adoptere deg for hele ferien. Det er veldig greit med hjelp når en har behov for det, men jeg foretrekker å finne den hjelpa selv. Ikke bruke halve dagen til å avvise de en ikke vil ha denne servicen fra. Vi er vant til å tusle rundt aleine, og hadde ikke lyst til å ha følge over alt. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre hele dagen.

En ettermiddag vi gikk bortover stranda fikk vi med oss hvordan de lokale fisket her. Det var en opplevelse. Ikke bare fikk vi sett det, men de turistene som gikk forbi fikk lov å være med på å trekke inn garnet igjen. Og når garnet, og fangsten, var trygt på land stimlet det massevis av folk sammen – og der og da ble fisken solgt! Ferskere kan det neppe bli.

Det var også en litt annen handel som foregikk her. Gambia er et eldorado for damer på jakt, på lik linje som Thailand er det for menn. Da snakker vi damer godt oppi årene. De gikk gjerne rundt og leide på sin helt egne beachboy, som gjerne var på alder med sønnen eller barnebarnet. De unge guttene fikk lønn, kost og losji en uke eller mer, mot litt personlige tjenester. Trist. Det er bare veldig trist, synes jeg. For begge parter egentlig.

I krokodilleparken Cachikaly Crocodile Pool i Bakau finnes det ca. 100 krokodiller. De gikk fritt omkring på området, og da vi var der var det til og med en som kreket seg inn på nabotomta, der det gikk kvinner og barn og jobba på åkeren. I følge krokodillepasserne er de ikke farlige, og spise bare fisk. Jeg må innrømme at jeg trodde flesteparten som lå i den grønne gørra var utstoppa, helt til det var foringstid. Vi fikk en av de som jobba der til å kjøpe noe fisk, forøvrig den dyreste fisken jeg noen sinne har kjøpt, inkludert restaurantprisene … men da ble det jaffal liv i leiren! Og de var altså ikke utstoppet, eller av plast, noen av dem.

Vannet i krokodilleparken hadde magiske evner. I følge de innfødte. Så hit kom barnløse og lot seg vaske med denne grønne gørra. Er litt i tvil om hvilken kroppsdel de måtte vaske, mulig de måtte dukke helt nedi? Etterpå var det visst ikke noe problem å føre slekten videre. Siden jeg var ekstremt nyforelska og virkelig hadde lyst til at vi skulle hatt vårt eget kjærlighetsbarn, drømmemannen og jeg, så var det like før jeg forsøkte. Men det er mulig det ikke hadde samme effekt når en regelrett hadde kutta vekk alle muligheter for fremtidig produksjon over ti år tidligere. Og i ettertid har jeg tenkt at det nok var det beste for hele storfamilien.

Og ja, jeg har klappa ei krokodille. Det var en litt merkelig opplevelse, og jeg gjorde det jo mest for å få et bilde av happeningen. Kan du tenke hvor sur jeg ble da dette var resultatet? Hvor teit går det an å bli? Altså, når kjærringa gjør dette, for første og siste gang i livet, da bør jo for pokker hele krokodilla være med på bildet!! Kjenner jeg blir en smule irritert enda …

Markedene var noe for seg selv, er helt umulig å beskrive det med ord. Lydene, luktene og alt virvaret må bare oppleves! Her kunne du få kjøpt det meste, fra levende høner, fisk (som lå fint oppstilt midt i solsteiken og sannsynligvis ikke var like fersk som den på stranda), klær, mobiltelefoner og om du trengte en hårklipp var heller ikke det noen umulighet. Det var trangt om plassen og fullstendig kaos.

Jeg er ikke skapt til å shoppe på en slik plass. Men det er jo gøy å ha sett det. En stund før vi var der hadde det vært en storbrann her, så mesteparten av utendørsmarkedet var revet. Dermed gikk vi inni noen smale ganger, opp og ned trapper … uten taxisjåføren som guide hadde vi nok gått rundt der inne enda. Det vil si, vi trodde vi hadde han som guide, helt til vi skulle dra derfra igjen. For da var det plutselig en gambier til som mente han hadde vist oss rundt. Han hadde riktignok hengt på oss hele tiden, men vi hadde ikke vekslet et eneste ord med han. Men penger skulle han ha.

Jeg elsker å shoppe. Men når alle maser og skriker, og ikke lar meg få kikke i fred, så pleier det å dempe kjøpegleden en smule.

Som vi fant ut på rundreisa, var det ikke noen særlig lover og regler for trafikken her.  Eller, det var iallefall ikke noen som overholdt de som eventuelt måtte finnes. Det var litt mer sånn: Kjør på den siden av veien som er best, prøv å unngå andre biler, geiter og mennesker. Det var ingen grenser for hvor mye de lesset på en helt vanlig bil heller, hele slekta fikk plass! Veldig praktisk egentlig. På en av grenseovergangene telte vi 13 personer i en Peugeot 505 stasjonsvogn, inkludert de fire på taket.

En av dagene tok vi strandveien fra Bakau, der hotellet lå, til Banjul. Plutselig sto vi utenfor inngangen til Bijilo forest park. Også kjent som Monkey park. Vi skulle egentlig bare gå en tur, så kameraet ble igjen på hotellet. Men siden vi plutselig var her tok vi turen inn. Til tross for store skilter med at det ikke var lov å mate apene, solgte de poser med nøtter, nettopp til de samme apene, innforbi gjerdet. Ja, det er ikke alt en skal forstå!

Det var et stort område og apene gikk helt fritt rundt. Jeg var derfor ikke så veldig høy i hatten. Vi har hatt et par ublide møter med aper i Thailand tidligere, så for meg kunne de gjerne ha vært i bur … men det er jo flott da, at de klarer å beholde slike fristeder for de ville dyrene, midt i byen omtrent. Nå var vel disse apene litt mindre enn de som skremte vettet av meg, men en vet jo aldri. Tamme er de jaffal ikke. Og med peanøtter i hånden trengte de ikke noen videre invitasjon, og kom villig bort for å spise.

Måneskinnstur – med følge! Det var en smule slitsomt å gå aleine rundt der nede. Både i byen og på stranda. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre. Og det hadde muligens ikke vært så dumt.

To uker går fort når du er på ferie. Jeg har aldri hatt den følelsen mange forteller om, at de har fått nok og vil hjem. Jeg vil aldri hjem igjen, og kunne fortsatt å feriert resten av livet om det var en mulighet. Bare reise og oppleve nye plasser i måned etter måned. Det eneste som hadde vært ille da var at ikke både ungene og barnebarna var med.

Vi hadde en fast plass utenfor hotellet der vi tok morrapilsa, etter frokost. Der satt vi sammen med Mr. Cool som styrte en god del av både taxier og turer i det området. Han var veldig hyggelig. Og fortalte mye om systemet i landet og hvordan alt virka og ikke virka. Han var skikkelig cool, så passa godt til navnet som sto på visittkortet. Kortet som for øvrig var laminert og veldig forseggjort. Kortet han ville ha tilbake da vi skulle reise hjem … 🙂 Han ville også gjerne ha drømmemannens flotte Ecco-sandaler. For vi skulle jo hjem til Norge, og er fikk vi jo aldri brukt for dem igjen. Mente han.

Så var vårt første møte med Afrika over. Vi kom hjem med mange nye inntrykk og minner, og med en følelse av at vi er utrolig heldige som er født og oppvokst akkurat i Norge. Vi kan irritere oss på mye, politikken og bomringene, sykehuskøene, dårlig mat på eldrehjemmene, og mangel på behandling for noen … men det kunne altså vært mye, mye verre …

Dette var siste del av Gambia-turen vår. Fikk du litt lyst til å pakke kofferten? Det gjorde definitivt jeg! Men enn så lenge er det ingen ferie i sikte her hos oss.

♥ marit og drømmemannen på ferie

Da var søndagen på hell og kjærringa helt utslitt. I litt over seks kilometer og 3,5 timer har vi gått rundt i Vågsbygdskauen. Det var turen sin det! Opp og ned, ned og opp … og slik fortsatte det hele runda rundt. Litt isete og glatt var det også innimellom, så her fikk vi kjørt oss litt igrunnen. Fiskåvannet rundt er ikke noen ny tur for oss, men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig tungt sist vi var der. Bortsett fra at vi da var veldig dårlig skodd. Vi har hatt enda en tur hit, og bilder derfra kan du se her. Toppen vi var på heter Øyliheia og rager 161 meter over havet.

Værgudene svikta oss i dag gitt. Det var grått og litt surt, men har en først bestemt seg for å gå på tur er det jo bare å hoppe i det. Og denne søndagen tok vi sats og hoppa sammen med min søster og svoger.

Vi starta ved BIltilsynet på RIge og gikk innover den gamle kjerreveien. Det er bare å følge veien helt ned til vannet, og fortsette der den tar en sving mot venstre. Etter en liten stund kommer vi forbi den flotte gapahuken der vi dro med oss de fire eldste barnebarna på tur i fjor vinter. Men siden dette var helt i starten av turen i dag, ble det ingen pause her.

Pausen tok vi derimot midt i stien! Jeg var helt overbevist om at det var nok en gapahuk sånn cirka midt i løypa, men jeg må ha tatt feil. Det var nok på en tur rundt et av de andre vannene her inne vi har gått forbi den.

Det er jo litt koseligere å gå tur når sola skinner. Ikke minst blir bildene mye finere. Men uansett er det godt å ha vært ute. Denne turen har mye variert terreng å by på. Alt fra flat mark til litt klatring, for oss som ikke er så spreke til å hoppe fra stein til stein lengre. Og det må jeg bare innrømme, jeg merker jeg er blitt eldre. Ikke fordi formen er så elendig, men fordi jeg er veldig redd for å ramle og brekke lårhalsen, eller hva det nå er de gamle brekker …

Midt inne i skauen her skal forresten den nye E-39 traseen ligge. Det har vært en del protester på det, men det hjalp tydeligvis ikke. Sannsynligvis mener noen at vi har nok skog rundt her, og en plass må jo den veien gå.

Så fikk vi litt snø på siste halvdel av turen. Ikke mye, bare et lite melisdryss lissom. Nok til at det ble litt vanskelig å se hvor det var glatt. Og det er jo alltid like gøy! Dermed entret denne kjærringa de bratteste skråningene … på rompa! Helt frivillig. Fant ut at det var litt sikrere enn å få et mer ufrivillig fall. Så nok ikke så lurt ut, men det var ikke så skrekkelig folksomt her inne i villmarka heller, så jeg dreit meg jo bare ut for den aller nærmeste familien. Og det har jeg vel gjort en gang eller tre tidligere også.

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta et eneste lite skritt ekstra da vi kom ned. Noe jeg, i følge drømmemannen, alltid lurer han til når vi først er ute og går. Men dette var mer enn nok. Jeg var på grensa til å være litt halvkvalm til og med da vi kom ut igjen til bilen. Og akkurat nå har jeg egentlig vondt over alt. Lemster! Himmel og hav, kan ikke huske sist jeg ble det av å gå en tur …

Det var min søndag. Hvordan har din vært? Har du forresten vært innom Galleri Frodith i løpet av dagen? Der er en del av bildene fra vinterutfordringen tidligere i uka stilt ut. Mye fint. Men heldigvis er det ikke noen avstemning og vinnere og sånn. Dette var bare for gøy rett og slett. Og dermed tør jo til og med jeg å delta.

Nyt kvelden!

♥ marit

Hei, hei. Ser det er veldig in å legge ut bilder av seg selv med ti års mellomrom akkurat nå. Så da tenkte jeg at jeg skulle henge meg på den trenden. Men det var jaggu ikke så lett! Det fins nesten ikke bilder av meg i dette arkivet mitt. Faktisk har jeg ikke en gang et bilde i året av meg selv her. Det er litt trist, sånn i ettertid. Men jeg hater jo å bli fotografert, så der er jo grunnen. Mindre fotogen kjærring skal du leite lenge etter nemlig. Og når bildene gjør at jeg omtrent blir deprimert, så gidder jeg jeg heller ikke mase på noen for at de skal forevige meg. For det skjer nemlig ikke sånn helt uten videre.

Jeg måtte altså nesten 11 år tilbake i tid. Det var sommer og sol og kjærringa så litt mer fresh ut da, i forhold til på bildet som ble tatt for en ukes tid siden. Selv om det er kommet til en god del flere rynker, og det kommuneblondet håret heller mer over til grått nå, så var jo ikke dette så aller verst. Om jeg må si det selv. Ikke kan jeg forstå hvorfor jeg føler meg så innmari feit heller nå, for jeg var jo vel så rund da. Jaffal i trynet.

Her er det en søndagstur på gang om en times tid. Vi sees plutselig igjen utpå kvelden tenker jeg, med noen dagsferske bilder fra Kristiansands villmark. Kos deg så lenge!

♥ marit

Og det må vel sies å være i enda dårligere forfatning enn vårt! Jeg kan bare tenke hvor irriterte naboene må ha vært på dette helt siden de flytta inn i de nye blokkene i 2005. Da lovet entreprenøren at det skulle rives, og erstattes av et nytt beskjedent leilighetsbygg. Istedenfor ble huset solgt videre i 2012. Etter ulovlig sprengning på tomta året etter ble grunnmuren ødelagt og støtta opp av bjelker. Siden har det bare blitt verre og verre.

I fjor ble eiendommen ble lagt ut på tvangssalg. Borettslaget gikk av med seieren, og forhåpentligvis blir huset snart bare et dårlig minne. Det skal nå erstattes av 15 parkeringsplasser og en liten grønn oase. Jeg tenker de som har sett på denne falleferdige rønna fra de dyre terrassene sine er temmelig lykkelige for at det snart er slutt på den utsikten.

Bildet er tatt på kveldsturen i dag. Til og med jeg, som bare går forbi der innimellom, har irritert meg over hvordan det ser ut. I flere år har beboerne i blokkene engasjert seg for å få gjort noe med det. Men ting tar tydeligvis tid …

Tid tok det også å få sortert litt i arven etter mine foreldre. I dag, har nemlig min søster og jeg åpna opp en kasse av det vi beholdt da vi solgte barndomshjemmet vårt. I flere år har kassa vært med på det ene flyttelasset etter det andre, sammen med søstera mi. Men i dag skjedde det altså. Uten at vi ble så veldig positivt overrasket. Gamle bilder og bibelord. For det meste etter bestemora vår. Ho hørte nemlig også til i barndomshjemmet vårt, siden vi bodde tre generasjoner sammen. Dedda var verdens skjønneste, gamle dame. Men etter det vi fant ut i dag så må ho ha levd hele livet i redsel for at ho ikke var god nok til å komme hjem til Gud, når den tid kom. Skremmende! Og kjempe trist.

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke tror på Gud og alt det der. Jeg har ikke tenkt meg noen plass etter dette livet jeg, for når jeg dør så tror alt er over. Dermed slipper jeg å være redd for fortsettelsen.

Nå er det snart biff og vin her. Og etterpå tenker jeg vi skal trø inn litt sjokolade til dessert. Nam, nam …

Håper du har hatt en fin dag, og at resten av kvelden blir minst like grei. 

♥ marit

Follow my blog with Bloglovin 

Veldig merkelig dette her. Men det indikerer vel bare at jeg er blitt gammel … og det er jo ikke like gøy som at helgene dukker opp sånn i tide og utide. Gammel og skral … hmmm. Jeg har ikke lyst til å være i den kategorien egentlig. Men det er vel lite å gjøre med det, annet enn å gjøre det beste ut av hver eneste dag. Ikke alltid like lett, men legger en godviljen til så blir det sikkert ikke verre heller. Og om det ikke hjelper, så kan det jo hende dagen etter blir helt topp!

Vi har hatt to gjester på to og ti år her i natt. Mitt eldste og yngste barnebarn. Så dermed måtte jeg jo opp før fuglene feis for å få jentene i tøyet, stelt frokost og nistepakker, før de ble kjørt til barnehage og skole. Deretter var det Jonas sin tur. Litt hardt, for natta ble ikke helt av de beste. Jeg er så tett i toppokket. Føler hele ansiktet er hovent. Ikke akkurat forkjølet, men noe er det … hoster gjør jeg også. Selvsagt mest når jeg legger meg.

Det ble bare et par uker uten hosting i denne omgang. Så var det på’an igjen. Er jeg riktig heldig kan jeg sikkert beholde det til henimot påske. Sist varte det i over to måneder … så akkurat den køen der immunforsvaret ble utdelt må jeg ha stått ekstremt langt bak i.  Og det er jo kanskje ikke så rart, for jeg er elendig til å snike i køen den dag i dag. Vil noen forbi, så er jaffal ikke jeg den som skal stå i veien. Snakk om å være teit da!

Det der med å passe ungene ser jeg på som et privilegium. Det er litt stress, men mest for å få med meg alt de sier og for å ikke virke fraværende. Ellers er det stor sett bare koselig. Helt ubeskrivelig koselig faktisk. Jeg er så glad i dem at jeg rett som det er får tårer i øynene bare av å tenke på dem. Og det går absolutt ikke over selv om de blir større, og ikke lukter baby lengre.

Det er en litt sånn vinn-vinn situasjon å låne dem. Jeg blir så sykt glad av å være sammen med dem. Føler meg så uendelig heldig som har så mange flotte barnebarn og får være en del av livet deres. Så samtidig som jeg blir lykkelig, så blir forhåpentligvis foreldrene litt letta for å få fri en helt vanlig kveld midt i uka. Tenk å stå opp om morra’n og bare kunne tenke på seg selv før de skal på jobb. Det hører jo til sjeldenhetene etter en har satt barn til verden. Jeg hadde aldri det privilegiet selv. Og når ungene til og med synes det er greit, så blir det masse positive følelser for ei enslig lita overnatting, som ikke en gang var planlagt på forhånd. Ikke trengte de pass heller, men jeg trengte å låne dem …

Belønningen for å stå opp tidlig var fantastisk! Bare se på denne himmelen, slik den fremsto før sola kom frem. Og i dag var det helt unaturlig flott. Såpass at det stoppa ikke mindre enn fire biler på toppen av bakken, mens jeg var utpå der og fotograferte. Det er et fantastisk utsiktspunkt, så det er ikke sjeldent det står noen her, men så mange på en gang er ikke hverdagskost. Bildene har omtrent samme motiv, tatt med noen minutters mellomrom.

Ønsker deg en flott start på helga. Her har vi absolutt ingen planer, og det føles helt greit.

♥ marit

Tenker skøyter, isbane, barn og lek. Men jeg har ikke noe sånt bilde i arkivet mitt. Jeg har flotte, hvite kunstløpskøyter – på loftet. Og der har de ligget de siste 25 årene. Det kunne sikkert blitt morro, for dere, om jeg hadde tatt meg en tur ned til sentrum og ttatt et par piruetter på den kommunale kunstisbanen, mens drømmemannen knipsa bilder … kan du ikke nesten se det for deg? Vel, sånn blir det ikke!

Det nærmeste jeg kommer er Jonas i farta! Han er ikke alltid obs på at det kan være glatt, og det er ikke like lett alltid når han får opp farta og ikke klarer å stoppe igjen. Da er det mange kilo som kommer fykende, så det gjelder å ikke stå i veien. Bambi på isen er bare peanuts i forhold. Her derimot står han og lurer fælt på om han skal våge seg ut til alle fjærkreene på Hamresanden.

Men hvor ble det av dansen da? Joda, jeg er nemlig helt sikker på at hvis du kikker ekstremt godt etter, så er det nok et par ender eller svaner ytterst der ute mot Varoddbroa som tar seg en aldri så liten vals på glattisen.

Se det! Da klarte jeg den også gitt!

Takk til Frodith for engasjerende konkurranse. Hva den gikk ut på kan du lese om HER. Jeg tror vi trengte denne nå. Midt oppi tvangsflytting av bloggene, og all frustrasjonen som fulgte med det. Jeg har forresten funnet ut at flere av mine eldre blogginnlegg mangler her. Altså, de ser ikke bare teite ut og alt det der, de er rett og slett vekk. Det er litt kjipt. Men får vel trøste meg med at det kunne vært verre. Noen fra den gamle bloggblokka blir jo regelrett tilintetgjort uti mars en gang. De vil ikke ha de med på flyttelasset i det hele tatt! Så jeg var blant de heldige som faktisk ble flytta over, uten å måtte søke til og med. Det begynner å gå seg til her med alt det nye. Men det er sykt kronglete med kommentarer og ganske mye mer tungvint når vi ikke har denne feeden vår. Bloglovin’ er ikke det samme, men bedre enn ikkeno’.

Ønsker deg en fortreffelig fin torsdag. Jeg skal møte ei venninne i byen i dag. Det er lenge siden vi var sammen. Faktisk flere år siden sist. Det var i begravelsen til ei felles venninne, og vi lovet på tro og ære at vi ikke skulle vente så lenge at det ble nok en begravelse. Slik at bare en av oss sto tilbake her. Vi er usannsynlig sløve, og jeg vil påstå at ho er verst av oss. Men i dag er dagen. Og jeg gleder meg.

♥ marit

Hei der. Her kommer fortsettelsen på Gambia-turen vår. Jeg får skikkelig rykninger i reisefoten her jeg sitter og leser, og kikker på bildene, fra turen vi hadde til Gambia i 2009. Jeg har så lyst til å dra på ferie! Men det kommer nok dessverre bare til å bli med drømmene i år også. Selv om ferie er ferie. Og noen ganger hjelper det å ta en liten helgetur til Danmark bare for å roe reiselysten.

Her kommer del 2 i en serie blogginnlegg fra Gambia-turen vår. Anbefaler å kikke på det FØRSTE til å begynne med.

Vi er på besøk hos en familie i Senegal. Vi ble godt tatt i mot, men det kan jo ha en aldri så liten sammenheng med maten og godsakene vi hadde med til dem å gjøre. Mennene har lov til å ha fire koner her, så det krydde av unger overalt. Egentlig var det litt vanskelig å se om det var konene eller barna, for de kom i alle aldre. Damene har hver sin hytte og mannen går på omgang. Men om fredagen har han FRI! Slå den du! Må sikkert være utrolig slitsomt å være mann her!

Materielle ting var det ikke mye av. Det var ikke snakk om eget rom, ei heller egen seng. Så for meg er det et aldri så lite under at de klarte å produsere alle disse barna …

Etter en drøy time tar vi farvel med familien. Det er med en litt ekkel smak i munnen … her kommer vi rike, hvite i tropp for å kikke på hvordan de bor og lever … De åpnet hjemmene sine i bytte mot ris, olje og andre nødvendige matvarer. Pluss en kjærlighet på pinne til ungene.  Vi glor, vi drar … og så glemmer vi elendigheta. Når vi kommer hjem igjen så tar vi alle de materielle, og ikke minst unødvendige, tingene vi har som en selvfølge. Og vi blir aldri fornøyde, men strever hele livet etter noe mer. Større. Finere. På mange måter tror jeg dissse, som lever under så stusselige forhold, har det bedre enn oss. De er mer takknemlige enn oss, og setter pris på det lille de har.

Vi drar videre til neste camp. Her hadde vi to overnattinger.

Simenti Hotell. Høres flott ut, eller hva? Endelig skulle vi på et hotell! Eeeeeh … Midt inne i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal ligger dette overnattingsstedet, som viste seg å være nok en hytte. Toalettfasilitetene her var ganske bra igrunnen. Men fortsatt bare kaldt vann. Så kaldt at det kjentes ut som om hjernen frøys til is når du forsøkte å vaske håret.

Fortsatt holder vi oss i nærheten av Gambia-floden. Men denne ganga litt høyere oppe enn selve elvebredden. Godt var det, for der florerte det av krokodiller og flodhester! Hyttene hadde ståldører, og vi hadde ikke lov å gå ut aleine på kveldstid på grunn av de ville dyrene som trakk inn rundt campen om natta. Det var nesten litt skummelt …

Ut på safari å åpen lastebil. Broa du ser er en rekvisitt fra en film, og kun bygd for det formål. Hvilken film husker jeg ikke. Her var det mye å se. Litt uvirkelig egentlig, litt som å være med i Løvenes Konge-filmen. Da bilen rundet en sving møtte vi på en leopard på jakt etter frokosten, som akkurat da befant seg på motsatt side av veien. Men så kom vi og forstyrret hele morroa, og reddet i samme slengen en antilope. Antiloper som vi alle hadde knipsa sykt mange bilder av. Men da det virkelig gjaldt var det ikke en eneste en av oss som klarte å få opp det fordømte kameraet. Vi ble bare sittende og måpe hele gjengen. For et syn! For et dyr! Sjåføren hadde jobba i parken i tre år, og aldri tidligere sett en leopard i sitt rette element, så han var helt i ekstase. De vet det finnes mange leoparder her, men de er veldig sky og holder seg unna menneskene. Karen nedenfor var et imponerende syn, til tross for at han gikk på et innesperret område.

Niokolo-Koba nasjonalpark ligger sørøst i Senegal, på grensen til Guinea. Parken omfatter 913.000 hektar, og er like stor som hele Gambia til sammen. Den ble fredet som viltreservat i 1926, som nasjonalpark i 1954 og utvidet fire ganger på 1960-tallet. Den har vært verdensarvområde siden 1981. Parken ligger på en elveslette med høyder opptil 200 moh, på begge sider av Gambia-floden, som i flomperiodene dekker elveslettene. Landskapet preges av savanner og noe skog. Parken har et rikt dyreliv med antiloper, elefanter, løver, leoparder, sjimpanser, bavianer og flodhester. I 2007 ble parken oppført på listen over truede verdensarvsteder. Dette på grunn mye ulovlig jakt, og planene om å bygge en dam ovenfor parken, noe som ville forstyrre de regelmessige oversvømmelsene som er en forutsetning for økosystemet.

Som jeg tidligere nevnte, så bodde vi på en liten høyde over elva. Og i skumringen på kvelden hadde vi en aldri så liten sightseeing for å se på dyrelivet. I ettertid har jeg tenkt at dette muligens var litt i overkant vågalt. Men jeg satser på at guidene visste hva de gjorde, selv om vi var omringet av flodhester til tider. Og flodhester, de er gedigne på nært hold! Når du da sitter i en liten blikkbåt og ser flodhesten bortenfor dykke under vann og kan følge boblene … som plutselig putrer opp rett ved siden av båten … da føler du deg bitteliten. Men alt er så uvirkelig og spennende at du faktisk ikke rekker å bli redd – før etterpå. Hva hadde skjedd om båten hadde velta? Det kunne jo tenkes at disse dyrene var både sultne og lei turister som stadig sneik seg innpå i deres territorium.

De fire små steinene i bildet er flodhester. Jeg har i ettertid lært at flodhester ikke kan svømme, de går på bunnen, så det var nok derfor vi bare så boblene da de nærmet seg båten. Irriterende nok hadde vi et elendig digitalkamera med oss, pluss enda dårligere mobilkameraer. Skulle gjerne tatt turen på nytt, med kameraene vi har i dag.

Nok en dag er over. Fulle av inntrykk og med litt ekstra høy puls tusler vi tilbake til hyttene våre, og låser ståldørene for å unngå uventet nattlig besøk. En ting jeg ble ganske overrasket over på denne turen: Det var utrolig lite insekter her! Tror det eneste vi så i hyttene var en edderkopp. VI har reist mye, hatt mye rart av insekter og småkryp på rommene. For ikke å snakke om alle myggene! Men her var det omtrent som hjemme. Bortsett fra på matmarkedene da, der florerte det av fluer.

Dagen etter drar vi videre til Basse, en by i østlige Gambia. I 2008 var det ca. 18.000 innbyggere her, og byen er en viktig handelsby for landet. Vi spiste lunsj her, og rett utenfor gjerdet på restauranten hadde damene i byen tydeligvis vaskedag. Det var et yrende folkeliv både langs elva og i gatene, og vi var fortsatt de eneste hvite, så her måtte en tåle å bli beglodd og studert fra topp til tå. Gjerne også tatt litt på av ungene.

Det manglet ikke på bærehjelp da vi kom frem neste overnattingsplass: Tendaba Camp. Dette var en skikkelig stusselig plass, men et eldorado for fugletittere. Vi bodde i rekkehus, med blikktak, noe vi merka godt da det plaskregnet om natta. For første gang på hele turen har jeg følt at rommet var skittent og litt ullent. Rett og slett ekkelt …

Dette var første plassen vi ikke var aleine. Merkelig nok. Men på grunn av beliggenheten var campen midt i blinken for for ihuga fugletittere, pluss noen få backpackere som tilfeldigvis hadde ramla innom. Campen ligger rett ved en lokal landsby, så her kom en virkelig nærme innpå det autentiske.

Vi besøker en familie i Gambia. Her var levestandarden noen hakk lavere enn hos familien i Senegal. Far i huset var litt fattigere enn de fleste andre og hadde bare råd til en kone, men unger ble det tydeligvis nok av likevel. De så ikke helt friske ut noen av dem. Øyebetennelse og skikkelige forkjølet var de da vi var der. De burde absolutt hatt besøk av en lege … Huset var enkelt og falleferdig. De hadde hull i taket, og var veldig bekymret for “vinteren” og regntiden. Her var bare et rom til alt og alle, seng, kjøkken, oppbevaringa av klær og sykkel … pluss resten av eiendelene.  Det var med en litt ekkel smak i munnen vi ble vist rundt i huset og landsbyen. Her kom vi, feite, hvite og sinnsykt rike i deres øyne. Og de tigde. Noe helt ekstremt. Den ene historien var verre enn den andre … men vi kunne jo ikke hjelpe alle …

De fikk selvsagt en del mat for å ta i mot oss. De hadde også en bybrønn uten lokk, så her ble det en aldri så liten innsamling rundt det åpne, dype hullet. Jeg lurer på hvor mange lokk de egentlig har samlet inn til i årenes løp … Men vi har iallefall betalt en god andel på et av dem. 😉

Sterke, arbeidsomme, stolte kvinner. Jeg ble mektig imponert over kvinnene her i landet. De jobbet og fødte barn, hadde med seg hele ungeflokken ut på marka og sto på som menn. For det så ikke ut til at mennene var så opptatt av andre ting enn å slappe av under et tre i skyggen, sammen med ei øl eller fem. De satt gjerne sammen en hel flokk og løste verdensproblemer. Når de ikke produserte flere familiemedlemmer da …

Det var kanskje ikke for ingenting disse store veggmaleriene prydet skolen vi besøkte. Vi fikk en inngående forklaring på hvordan skolesystemet i Gambia fungerte. Egentlig skulle ungene ha skoleuniformer, men det var svært få som hadde råd til det, så de tok imot dem som de kom. På denne skolen dyrka de sin egen mat, og lærerne var veldig stolte da de viste oss rundt i grønnsakshagen de hadde opparbeidet. De hadde skolekjøkken og alle fikk et varmt måltid pr. dag. Jeg tviler på at noen skolebarn her hjemme hadde spist den suppa de rørte rundt i den dagen vi var på besøk. Det så mest ut som … oppvaskvann.

Vi ble møtt av sang og musikk. Alle ungene deltok. Etterpå fikk vi lov å kikke i bøkene deres. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fikk tatt bilde av akkurat det. For noen skrivebøker! Så utrolig nøyaktig og flott. Jeg har ikke sett maken i hele mitt liv. Ikke rart jentene var stolte der de viste frem arbeidene sine.

Vi skreiv autografer og gav dem adresse og telefonnummer. Har ikke tall på hvor mange lapper det ble. Vi hadde vel i grunnen regnet med å høre noe fra en del av dem, men det gjorde vi ikke. Ikke et eneste lite tiggerbrev har funnet veien til vår postkasse.

Rundreisa vår er slutt. Det er bare en siste felles middag igjen, før reisefølget blir kjørt til sine respektive hotell på kysten og fordelt på hvert sitt hotell. For såpass fritt opplegg var det, at siste uka hadde vi bestemt helt selv hvor vi ville booke oss inn. Vi møttes senere til en felles middag, og siden har vi ikke sett noen igjen. Litt trist egentlig, det var en morsom gjeng, selv om de var litt eldre enn oss.

Om du likte bildene, og kan tenke deg en ferie litt utenom det vanlige, så er denne turen virkelig å anbefale! Men som sagt, det nytter ikke å være prippen og opptatt av hotellstandarden.

Om vi ville reist tilbake? Vel, dette er absolutt drømmemannens mest perfekte ferie. Og det var uten tvil en opplevelse. Men det fins jo så utrolig mange andre plasser vi har lyst til å se, hele verden ligger jo der foran oss … om ikke urørt, så iallefall uoppdaget for vår del.

Håper det ikke ble for mye bilder her. Men som vanlig har jeg store problemer med å velge. Et bilde sier mer enn tusen ord vettu, så da slipper jeg å skrive så mye. 😉

I neste innlegg herfra skal du få se hvordan en Gambia-ferie kan være om du dropper rundreisa. Heng med!

♥ marit og drømmemannen på ferie

Nest siste bidrag i Frodiths vinterutfordring herfra. Og om jeg ikke har kommet helt ut av tellinga da. Oppgaven jeg har løst i dag er SNØ. Det er ikke så ofte vi har det slik på Sørlandet. Iallefall ikke flere dager i strekk. Og jeg synes det er så utrolig flott når snøen henger i greinene på trærne. Det er også veldig greit når snøen legger seg hvit og fin over alt det skitne, og gjør slik at kveldene virker mye lysere og lengre.

Men forresten, har du merket hvor mye lysere det allerede er blitt om ettermiddagen? Her merkes det iallefall godt. Vi har forhåpentligvis mye fint liggende foran oss. Våren. Lyse kvelder. Varme og sol. Kanskje en reprise på sommeren 2018? Det hadde vært noe det! Men før vi kommer så langt må vi vel muligens belage oss på litt vinter, selv her nede på palmekysten. Og jeg er klar jeg. Alt er mye bedre enn regn jaffal.

Eeeeeh … neida, klager ikke. Vi har hatt vår andel av fint januarvær vi. Det er ikke det … men regn! Det er kjipt. Våt og skitten hund. Grått og trist utenfor vinduet. Og det blåser så det knaker i hele huset her. Må vel bare innrømme det, jeg er en smule værsyk. Og det kommer utrolig kjapt, omtrent samtidig som det skyer over.

♥ marit

God morgen der ute. Her kommer nok et bidrag i Frodith’s vinterutfordring. Bildet er tatt for et år siden, og det er den kaldeste turen utenfor døra som jeg noensinne har hatt. Rett i nabolaget. Det var ikke så mange kuldegrader, men det blåste noe sinnsykt, snøen kom vannrett og isfnuggene stakk i ansiktet.

Jeg skulle til ei venninne litt borti svingen her. Det tar normalt sju, åtte minutter å gå. Og slik så jeg ut da jeg kom frem. Frossen pannelugg! Det må være den eneste ganga i historien jeg har hatt det!

Denne natta ble veldig kort egentlig. 4.30 tok den brått slutt … irriterende. Spesielt nå som jeg var inne i en så god stim. Sju timers søvn og veldig gode dager. Flere på rad til og med. Men ingenting varer evig, så da er det bare å ruste seg for noen mindre gode dager fremover.

Ønsker deg en fortreffelig fin tirsdag. Her er det foreløpig mørkt som i en sekk, så jeg aner ikke hva denne dagen bringer. Sikkert like greit, for jeg føler meg allerede som en zombie.

♥ marit

De flotte dagene kommer som perler på en snor her. For en januar vi har! Og da er det jo lurt å få mest mulig ut av dette været, komme seg ut og nyte det så ofte en kan.

Søndag kjørte vi til Arendal. En snau time hver vei. For å gå tur på Hove. Her har jeg så vidt vært sammen med ei venninne for noen måneder siden. Og dette fantastiske turterrenget gav mersmak. I går var det altså tid for å utforske omgivelsene litt mer inngående.

Det ble en frisk tur, med sjøluft i lungene og bølgebrus i ørene. For en natur vi har i dette landet vårt. Og så ufattelig mange flotte steiner det var her! De hadde egentlig tatt seg godt ut litt rundt forbi i hagen vår …

Stein på stein. Halvparten av løypa gikk vi på rullesteinene langs sjøkanten, og opp og ned på fjellene. Det var litt glatt her og der, men vi kom oss rundt uten noen uhell. Jonas tryna et par ganger, men han ser ikke ut til å ha fått noen varige men av det. Bortsett fra at han er utrolig sliten i dag, og ville faktisk ikke være med på morraturen. Det har aldri skjedd før. Men da jeg hadde fått på han selen og skulle ta på meg jakka stakk han inn under trappa igjen der han har senga si. Men her var det ingen kjære mor, så den vanlige runda rundt toppen ble han slept med på. Altså, Jonas er en hund, om du begynte å lure nå.

Det var lite folk her nede langs vannet. Bortsett fra de som bare hadde tatt en avstikker fra veien og satt seg ned for å grille. De aller fleste foretrekker vel et litt annet underlag enn dette når de skal gå lang tur.

Vi gikk og vi gikk. Og jeg kom hjem med en haug av fine bilder. Siden turen tok så mye lengre tid enn vi trodde, ankom vi tuppen ytterst ved Hove, med utsikt over til Merdø, akkurat i det sola gikk ned. Og det ble jo som en ekstra bonus for god innsats. Det er greit å ha en liten gulrot i den andre enden. Rent bortsett fra at vi bare var halvveis her, og hele tilbaketuren fortsatt lå foran oss. Men den var jo langs veien, og mye lettere å gå enn tilfellet hadde vært til nå.

Det er fortsatt ikke mørkt altså. Men når en tar bilder mot sola så blir de bare sånn. Liker den effekten jeg. Vi traff et par på en topp her, og de var mektig imponert over at vi hadde en så sprek leonberger. Som kunne være med på slike turer … Ikke vet jeg, men det er mulig disse hundene stort sett bare blir brukt til utstilling? Vår stakkar lever ikke et liv som artsfrendene sine tydeligvis. Her har det vært masse gåing og turer fra første stund, det er jo derfor vi har hund. Godt Jonas ikke kan lese. For på facebook ser vi stadig digre leonbergere kose seg i sofaen. De er på spa og får stelt pelsen, og de får massasje for stive, ømme muskler og voksesmerter.

Du må altså ikke gå langt for å komme hit. For det gikk flere veier og stier fra parkeringsplasser og skogholt og rett ut i hærligheta. Men siden vi hadde bestemt oss for å ta hele turen på langs, og tilbake langs bilveien, så ble vår tur slik.

Vi nærmer oss “snuplassen” og sola står ganske lavt på himmelen. Det virka som om det var veldig mange som kom ut hit bare for å se på solnedgangen. For jo nærmere tuppen vi kom, jo mer folksomt ble det. Men det hadde vel også noe med at det var opparbeidet gangstier her, og de fleste foretrekker nok det fremfor rullesteiner og klatring.

Her oppe var det en fin plass å spise medbragt mat. Men vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken … og den aller beste plassen mot solnedgangen var opptatt. Det var jo typisk!

Mine fine turkamerater. Nyter de siste solstrålene ved hytteveggen til Fugleforeningen, eller hva det nå var.

Plutselig ble det mørkt. Og egentlig skulle vi ha vært fremme ved bilen og på vei hjem nå. Etter tidsberegningen som sto på ut.no. Som jeg har sagt tidligere, ut.no er en fantastisk plass å finne tur-inspirasjon. Turene er som regel godt beskrevet, med kart og hele pakka. Men de er kleine på bilder de som legger inn turene sine her. Og de er elendige på tidsangivelsene. Jeg er ganske sikker på at vi ikke somler. Vi har en helt normal fart, blir både svette og andpustne. Det lønner seg tydeligvis å legge på 50% på tiden som er oppgitt. Om du ikke har tenkt å løpe rundt.

Vi hadde enda en times tid langs veien før vi kom til bilen. I mørke. Uten lys og uten refleks. Heldigvis var det ikke mye trafikk her, så det gikk jo greit. Men jeg følte meg som en tufs der jeg traska avgårde, jeg som til og med har både lys og refleks når jeg går langs sykkelstiene hjemme. Så da lærte vi det: Ta med lykt og refleksvest, selv om du ikke har tenkt å være ute etter mørkets frembrudd.

Vår søndagstur ble hele 13.8 km lang og varte i 4.5 timer. Enda en flott dag ute. Og det føles utrolig godt. Jeg har hatt noen fine dager i det siste. Og jeg håper på mange flere turer i ukene som kommer. For dette er godt både for kropp og sjel. Så lenge jeg klarer å stable meg på beina og komme meg ut får jeg vel være fornøyd, til tross for at det er mye annet greit i livet som jeg har mista på veien. Det kunne sikkert vært verre.

To på rad. Dette var andre søndagen på rad der værgudene har vært ekstremt snille med oss. Sist søndag var vi på øyhopping i Ny-Hellesund i Søgne. Gikk du glipp av innlegget derfra finner du det HER.

♥ marit