Siste dagen i år

Bloggen min oppsto på en av de verste dagene i år. For min del. Og det har vært mye klaging. Jeg har ikke skrevet dette for å å flest mulig lesere, eller kommentarer for den saks skyld. Dette her har jeg først og fremst gjort for min egen del. Av ren egoisme rett og slett. For ikke å bare sitte her uten noe å gjøre. For å skrive av meg litt av elendigheten. Som en god gammeldags dagbok på en måte, noe jeg har en del av på loftet en plass …

Jeg er glad for kommentarene og meldingene i innboksen som jeg har fått. Har funnet ut at jeg ikke er helt aleine i verden om å ha det på denne måten. Og det er godt. Jeg har også funnet glede i å se og lese bloggene deres. Og glede er akkurat noe jeg har trengt de siste månedene.

Jeg har valgte å gå ut med det jeg skriver på facebook. Offentlig, men fullt navn og greier. Noe som sannsynligvis ikke har sett så lurt ut i andres øyne. Men for min del har det vært riktig. Jeg vil fortelle kollegaene mine hvorfor jeg er vekk. For da slipper jeg muligens masse spørsmål når jeg kommer tilbake. For hvem lurer ikke når noen blir vekk i et halvt års tid?

Nyttårsfeiringa i år blir veldig stille og rolig her hjemme. En av mine svigerinner, drømmemannen og meg. Ungene er store, men likevel klarer jeg ikke helt slippe taket og slappe av på en sånn dag. Tenk om det skjedde noe akkurat denne dagen og jeg ikke var kjørbar? Eldstemann nærmer seg 18 og skal på fest med stil. Koldtbord og dresskode. Raketter og alkohol … Det siste der liker jeg ikke. Vet han drikker innimellom, og er like bekymret hver gang. Men det er lite jeg kan gjøre med det. Nekter jeg, så drikker han likevel. Men hadde sikkert forsøkt å skjule det. Og hva er det godt for liksom? Om noe skulle gå galt nå, så kan han i det minste ringe mamma uten å være redd for meg.

Døtrene er voksne. Men det betyr ikke at jeg ikke slenger en tanke innom der også rett som det er. Men de er 20 og 25 år og jeg må bare jobbe litt med å slippe taket. De har litt lengre fartstid i alkoholens virkemåter og forhåpentligvis litt mer kontroll enn de hadde til å begynne med.

Stedøtrene er forsåvidt ikke mitt problem. Eldstejenta der tror jeg har vært veldig fornuftig alltid. Eller veldig god til å skjule det. Nå har de jo dessuten en liten baby å ta seg av, så da regner jeg jo med at de får det like stille og rolig som oss. Ho yngste derimot, ho er jeg bekymret for når ho er her, og det er vi som liksom har ansvaret. Selv om ho er 18 om bare noen måneder. Faren legger seg og sover som en stein, mens jeg ligger våken til jeg hører ho er kommet hjem! Selvsagt sitter jeg ikke oppe og sjekker, eller står opp og ser hvilken form ho er i når ho kommer. Det har jeg gjort med mine egne. Men tror det hadde blitt veldig dårlig mottatt her. Som en overvåkning, innblanding i privatlivet. Likevel kan jeg altså ikke sove før jeg vet ho er trygt hjemme. Men i år er “hjemme” hos mora.

Nyttårsaften var en gang årets høydepunkt omtrent. Men det er lenge, lenge siden det. Det dabber naturlig av når en blir foreldre og har små barn. Når de derimot blir store sitter en som på nåler hele kvelden og håper det går bra i år også. At de uhellene som skjer med kombinasjonen alkohol og raketter iallefall ikke rammer våre unger. Så langt har vi vært heldige.

Slutten på dette året ble bedre enn fryktet for noen uker siden. Dagene ble lettere og jeg ble gladere. Jeg håper det fortsetter sånn.

Ønsker dere alle, som har fulgt meg gjennom dette, et riktig godt nytt år!

Mastergrad i fedme?

Jah! Der var snart 2010 over! På en måte kom det litt brått på … og her har jeg sittet og feita meg opp i månedsvis, stappa inn. Masse god mat, feite sauser, godteri, cola og chips. Aller helst fra kl. 20 om kvelden og utover. For jeg gidder jo ikke sitte her og spise meg feilt aleine heller da. Det er jo for teit! Dette har vært enkelt og greit og ikke noe problem i det hele tatt. Jeg har vært så flint atte! Burde nesten hatt en mastergrad i dette her, å spise seg opp på minst mulig tid …

Det blir verre når det skal av igjen. For det skal det jo helst. Bare se i alle ukebladene rett etter nyttår. Når de er ferdige med å skrive om alt en kan lage, bake og røre sammen til jula.. Da er det klart for slankekuren vettu. Minus 5 kg på 2 uker. Lev lett. Glad og slank. Klar for bikinien på tre uker. Om du ikke klarer å henge med sånn rett etter nyttår kommer et nytt rush rett før sommeren setter igang. For de som har så god tid da.

Det har igrunnen ikke jeg. Det er bare noen få uker til nå. Alt for få egentlig. Jeg burde jo være fylt av glede og reiselyst og sommerfugler i magen. Men tror den magen er fylt opp av alt annet enn akkurat det for øyeblikket. Sommerfugler pleier da ikke bule ut sånn vel? På mange måter har jeg ikke helt lyst til å reise heller. Har aldri gledet meg så lite til en ferietur i mitt liv For jeg føler meg så stygg for tia, og vi skal reise sammen med tre andre flotte damer. Kanskje like greit at jeg allerede går på antidrepressiva, så er jeg litt føre var på en måte. Da kan det vel ikke bli så ille?

Jeg har en del bikinier. For det er jo et plagg en sjelden får slitt ut. Bare kjøper nytt, fordi det er nye farger, nye fasonger og andre finurligheter som forandres fra år til år. Må jo være up to date selvsagt. Enda det som skal puttes inni er gått ut på dato for mange år siden. Hvis jeg nå sydde sammen alle disse små, søte stoffbitene da, hadde ikke det gjort susen tro? Tar den beste toppen som utgangspunkt, og setter igang. Er garantert nok stoff til både skjørt og litt lange bein! Kanskje jeg til og med får nok til ei lita badebukse til drømmemannen, sånn at alle kan se at vi hører sammen. Samme stil liksom. Halvgamle skinn i nydesignet badetøy.

Denne her var jo ganske grei da! Sånn passe posete, god og vid. Skjuler det meste igrunnen. Iallefall det på midten. Det er jo det som er det største problemet mitt. Beina er ikke så verst. Om jeg ikke har en av de hovne-bein-dagene da. Når det ene blir dobbelt så tykt som det andre. Men det er jo ikke så mye å gjøre med det har jeg fått beskjed om. Trist, men sant. Istedenfor de båndene oppover beina kan jo jeg bare la vær å ta av støttestrømpene. Er jo nesten like sexy det egentlig. Joda jeg tror jeg kommer til å bli riktig så flott, bare jeg får fatt i den rette sommergarderoben!

Hvis ikke får jeg ta alkoholen til hjelp. Siden jeg ikke er så glad i sånt, så er det de jeg er sammen med som får trå til og helle nedpå. For gammelt vennskaps skyld liksom. Når promillen når et visst nivå kommer jeg sikkert til å se ut som en modell vil jeg tro. Alle glemmer valker og hengende mager, appelsinhud, blåhvite legger, pupper som ser ut som vrengte baklommer. Men det er jo der de der bøylene i bh’n og bikinitoppen kommer inn som en reddende engel. Fatter ikke helt hva de gjorde i gamle dager, før bøylenes tid. Kanskje derfor badedraktene så ut som dette. Det der sorte feltet nederst på beina er sikkert strikk. Sånn at ikke puppene skal ramle ut og resultere i at en snubler og ligger … eeeeh langflat blir kanskje litt problematisk … det blir vel mer som en potetsekk, midt på stranda! Rett foran ei toppløs berte på 17 med alt på rett plass. Det hadde vært dritflaut det!

Tradisjonen tro burde jeg hatt masse nyttårsløfter klare nå. Det er kun to dager igjen av 2010. To dager går veldig fort. Men det er noen år siden jeg satte opp lister med sånne løfter. Eller i det hele tatt tenke på dem. For det blir jo somregel bare med tanken.

Bli slank, tren, spis sunt. Ikke bli mer syk og iallefall ikke så ille at du må ha en sykmelding. Joda, jeg har vært der også. Hvert årsskifte og hver mandag. Hele livet nesten. Og da begynner det å bli noen ganger. Hvorfor tror en liksom det skal bli så mye lettere bare det blir et nytt år? Eller neste mandag?

Det fins verre ting enn noen kilo for mye. Jeg er jo tross alt ikke ung lengre. Men mye hadde vært bedre om jeg kunne fått de vekk selvsagt. Iallefall noen av dem. De som er kommet på de siste månedene i det minste …

Easy come, easy go? Nei, jeg vet alt for godt at det ikke er så lett. Dessuten må hodet være med på omveltningen, og hodet mitt er jo just begynt å funke igjen omtrent. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å overbevise det om at nå, nå skal vi ta et krafttak her og snu om på hele livet. Bli sunn og frisk og slank … aller helst på 5 uker. Jeg tror jeg må være fornøyd om jeg klarer å stable restene av meg opp på et akseptabelt nivå slik at jeg får lov til å begynne å jobbe igjen. At jeg er såpass at jeg ikke faker ut etter noen få uker flere ganger, men blir der jeg skal være. På jobb. Som en oppegående, blid kollega som kan spre litt latter og glede igjen, og ikke bare sure oppgulp.

Men det hadde jo vært ufattelig gøy å klart litt mer enn det også … 😉

Dagens utfordring

Disse dagene har jeg hatt utrolig godt av. Være sammen med barnebarnet hele dagen, den smilende, lille, skjønne jenta som gjør alle rundt seg glade. Det er litt slitsomt, må innrømme det. Mest i ørane. Ho skravler jo hele tiden og forlanger et svar. Så det nytter ikke å bare si ja og ha der du tror det passer. Da blir volumet straks noen hakk høyere for hver gang ho forsøker å få kontakt!

Det er jo litt av en overgang. For meg som har tuslet rundt sammen med meg selv størsteparten av de siste månedene. Ikke bra det der, men akkurat da var det faktisk mer enn nok. Nesten litt i meste laget med meg selv også til tider …

Men det var da – nå er det snart et nytt år! Et nytt og bedre et. Jeg ser fram til det.

Til nå har vi bare sett på tv og spist masse frokost. Å slå på tv’n er noe jeg aldri gjør på denne tiden av døgnet. Ja, jeg har faktsik aldri på tv’n når jeg er aleine. Ikke engang om det er kvelden. Og det er ikke bare fordi jeg ikke vet hvorfor en fjernkontroll jeg skal velge av alle de som ligger slengt rundt om i kjellerstua, for det vet jeg nå. Det tok sin tid, men nå har jeg funnet ut av det!

Nå skal jeg snart bli litt upopulær her. Snuppa skal dusje og vaske håret, noe mora ikke hadde rukket i går kveld. Så det skulle jeg få lov å forsøke meg på. Yess! Dette kan jo bli gøy. Ho liker nemlig ikke vann sånn når det kommer ut av dusjen. Og iallefall ikke når det inkluderer bobler i håret. Ho likte igrunnen ikke å bade hos oss heller, men etterhvert så ble det litt bedre, ho turte iallefall å sette seg ned på rompa.

Jeg spurte om ho visste hva vi skulle etterpå. Når frokost nr. 2 er fortært. – Bake kake? sa ho med stjerner i øyane. Men det hadde jeg ikke tenkt akkurat. I morra kanskje. – Dusje? sa jeg. Men da kom protestene. Så dette kan jo bli kjempemorro. Kanskje jeg ødelegger hele resten av uka til og med, nå som jeg blir så stygg og ekkel.

Men etterpå det igjen – da skal vi finne en buss og ta en tur til byen. Ja, en buss, tro det eller ei. Drømmemannen har jo bilen, så jeg har ikke noe valg. Vogn bruker ho jo ikke lengre så å gå blir litt for heftig tror jeg. Vi skal til byen og kjøpe noen gryter og lekemat til den nye komfyren. Ho liker å lage mat. Rører og står i. I plastbokser fra kjøkkenskapet.

Ho blir nok litt bortskjemt denne her. Når ho er hos meg. Men er det ikke det besteforeldre er til for?

Lysere dager og bedre netter

Nå har jeg sett det! Det er et lys der fremme, der som jeg tidligere visste det burde være noe, men som jeg ikke kunne se. Jeg merker det nå, det er der, og jeg nærmer meg. Ikke akkurat med stormskritt, men det går fremover, og jeg synes det går kjappere nå enn det har gjort.

Bare det er jo deilig. Kjenne at dagene blir lettere, lysere på en måte. Jeg er ikke fullt så trøtt lengre, ja ikke det at jeg føler meg sprek heller akkurat. Men jeg er ikke så tom på en måte. Sånn følelsesmessig om du skjønner. For når det gjelder fylt opp og godt stappa, av julemat og andre godsaker, så har jeg ligget godt an lenge. Alt for lenge.

Det er ikke lengre et ork å gå opp trappa. Å stå opp om morra’n. Ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg holder på å ta hverdagen tilbake. Den hverdagen som for lenge siden funka ganske godt egentlig. Men som plutselig stoppa opp på en måte. Jeg er nok klatra litt lengre opp på den kurven legen min viste meg sist jeg var der. – Her var du da jeg sykmeldte deg, her er du nå … men når du skal tilbake til jobb må du iallefall minst være der oppe. Det så langt ut! Veldig langt!

Nå vet jeg at jeg er på rett vei. En vei jeg sikkert har vært på en stund, men den var bare så uendelig lang at jeg hadde problemer med å se helt til enden. Der lyset skulle befinne seg. Og jeg er jo ikke utstyrt med så god tålmodighet at jeg skjønte at dette kom til å gå bra. Jeg ville at det skulle være bra. Nå.

Lett har det ikke vært. På mange måter har dette vært de verste månedene i mitt liv. For jeg burde jo hatt det bra. Alt rundt meg var jo ok og vel så det. Så hvorfor møtte jeg den berømmelige veggen akkurat nå? Eller veggen … det der er vel en litt oppbrukt beskrivelse. Men uansett, hvem har sagt at livet er lett? De aller fleste møter vel på noen stengsler og problemer innimellom. Og de aller fleste kommer ut av det uten hjelp. Jeg og. Trodde jeg. For jeg hadde jo klart det før …

Jeg var forbanna på legen som sykmeldte meg. Jeg trengte jo ikke det. De måtte jo bare finne ut hvorfor jeg var så dårlig hele tiden. Og fikse det liksom. Var det ikke derfor en gikk til legen? Og deprimert var jeg jo iallefall ikke!

Jeg har svelget noen kameler og tabletter siden da. Overvunnet noen fordommer. Blant annet ved å skrive om det her. Om hverdagen min. Om å miste kontrollen på livet, å gå sakte men sikkert rett i kjelleren uten å skjønne hvorfor. De fleste har vel en mening om det, at dette kanskje ikke var så lurt. Men for meg har det vært til hjelp. Akkurat som om jeg har tatt et oppgjør med fortiden. Depresjon er vel en sykdom det og. Men det smitter ikke. Det er ikke bare de svake og de uten ryggrad som kan oppleve dette, taperne i samfunnet, som mine foreldre ville sagt. Det kan ramme hvem som helst og det kan ha tusenvis av forskjellige årsaker. Hva som kom først hos meg er ikke godt å si. Var jeg rett og slett så dårlig og sykelig fordi jeg var deprimert, eller ble jeg deprimert fordi jeg alltid feilte noe? Har hormoner i ubalanse noe med dette å gjøre? Kunne det vært fiksa med hormontabletter om jeg kunne tatt det? Svaret finner jeg nok aldri.

Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege nå. Men jeg har ikke bare tenkt snille tanker om ho, det må jeg bare innrømme. Jeg har vært forbanna, irritert og angra bittert for at jeg bytta fastlege opptil flere ganger. Har vært. Men nå er det mer sånn som: – Takk for at du skjønte at jeg trengte hjelp. Takk for at du pressa på meg den sykmeldinga. Uten deg hadde det kanskje ikke gått så bra.

Det er litt vei igjen før jeg er fremme. Men jeg ser mer positivt på ferden dit. Ikke alt er bare elendighet lengre. Og etterhvert kommer jeg sikkert til å funke normalt igjen. Både på den ene og andre måten. Jeg kommer ikke til å være den som alltid er syk, jeg blir den gode, gamle som er klar for å ta i et tak der det trengs. Som ikke bare har nok med meg selv og det å klare å komme meg gjennom dagen …

Jeg håper søvnen er tilbake for godt nå. At jeg er ferdig med å ligge der som en annen tulling om nettene, dødstrøtt og lys våken. Bare ligge der. Hadde jeg enda tenkt på noe, men det gjorde jeg jo heller ikke. Verken koselige eller triste ting. Tror ikke jeg tenkte i det hele tatt. Var alt for trøtt til det. Men likevel var det umulig å sove. Noe jeg aldri i mitt liv har opplevd før. Ja, rent bortsett fra de gangene jeg kom hjem fra fest og senga lekte karusell i soverommet. Men det er heldigvis en god del år siden sist.

Kanskje roper jeg hurra litt for tidlig nå. Jeg har jo tross alt bare sovet to netter uten hjelp. Men jeg merker en forbedring, ikke fordi jeg ser så jævla opplagt og fjong ut, for det gjør jeg absolutt ikke. Muligens det kan fikses med fem lag sminke, hold-in og push-up både her og der. Sånn for en kveld i det minste.Om jeg gidder. Men bare jeg kommer litt mer ovenpå nå, så skal jeg nok klare å fikse fasaden også etterhvert. For jeg har jo ikke lyst til å gå rundt å se sånn ut resten av livet. Under her, en eller annen plass, fins det nok noe som er noen hakk bedre. Og det er det jeg skal grave frem. Etterhvert. I løpet av neste år. Og det er jo ikke lenge til.

Imens trøkker jeg ned siste rest av julemarsipanen og koser meg så godt jeg kan …

Dagmamma i hybelen

Mitt lille toårige barnebarn leker med alle de nye tingene ho fikk til jul. Jeg er barnevakt. Så foreløpig sitter jeg oppe i hybelen, med Playhouse Disney på tv og leker overalt! Ho sov da jeg kom, men våknet akkurat i det mora skulle gå ut av døra. Men det gikk helt greit. Ho er jo vant til å være sammen med meg. Vi bor jo tross alt i samme hus.

Synes det er greit å starte dagen her oppe. For da slipper ho å bli våkna og dratt ut i kulda bare for å gå inn døra på andre siden av huset. Og det blir ikke så mye stress for ho som skal på jobb heller. Jeg er normalt ikke her oppe. Det er en liten hybel, bare 40 kvm og jeg får ærlig talt litt klaustrofobi her. Er nok litt for godt vant når det gjelder plass rundt meg. For noen som ikke er vant til annet så er det sikkert helt greit. Etter at vi fikk skifta veggplatene her så ble det jo faktisk ganske koselig også. Skulle bare malt de tre dørene som er der og veggene i kjøkkendelen. Skulle gjort det nå, i romjula, mens de som bor der var i Litauen. Men det skar seg litt for de. Bare han reiste hjem til familien sin. 

Kjøpte brukt kjøkkeninnredning for halvannet år siden. Vi hadde bare et sånn alt-i-ett hybelkjøkken de første årene der inne. Men dette var så billig. Selv om vi måtte helt til Stavanger for å hente det. Ikke så galt, for prisen var 2800 kroner. Men da vi måtte kjøre to ganger for å få med alt, så begynte det fantastiske kuppet mitt å blekne. Da drømmemannen klarte å kjøre forbi en fotoboks på siste tur hjemover, og det blinka, ja da var det langt fra noe kupp mer!

Min datter bor egentlig på sitt gamle rom. Pluss søstera sitt rom og et lite datarom/deler av ganga vår oppe. Det var iallefall det det funka som før, denne delen av huset. Det var ikke mange årene det varte, for da jeg ble skilt flytta ho med faren og de to andre bodde annenhver uke sammen med oss. Det var en forferdelig tid, men det er en helt annen historie. Vi bodde bare her i dette huset i tre år tror jeg. Drømmehuset vårt. Så fort brast den drømmen. Men det var da det ble hybel her. Jeg hadde jo ikke råd til å sitte her aleine, så deler av andre etasje ble bygd om til utleiedel. Andre etasje ja, for her var det et bad og vann. Det er en lys og fin hybel, men litt liten som sagt. 

Jeg fikk god hjelp. Hadde det ikke vært for svigerfaren til ei venninne som kom fra Nord-Norge for å snekre, så hadde jeg nok ikke sittet her i dag. Nesten gratis var det også. Noen ganger er det litt merkelig hvordan tilfeldighetene har innvirkning på hele resten av livet ditt. Jeg tegnet ombygginga selv, fikk godkjent det hos kommunen … men der stoppa det. Helt til venninna mi plutselig ringte og sa svigerfaren kom nedover. En ukes tid etter hadde jeg fått meg hybel og et par uker etter det leieinntekter. Skattefritt er det også!

Dagene mine begynner å bli bedre. Jeg havna ikke rett inn i zombie-verdenen igjen. Tross dobbel dose av deppepiller. De er hersens pillene jeg ikke helt fatter hvorfor jeg skal ta … To av nettene etter julaften har jeg ikke tatt noe innsovingstabletter heller, og jeg har sovet.

Julaften kunne jeg ikke skjønne hvordan jeg skulle klare å spise engang. Jeg var så sliten etter å ha laget deler av middagen og skrelt alle de teite, små mandelpotetene. Men nå lærte jeg jo det da, at mandelpoteter ikke skal serveres til store selskapeligheter. Det er bare det teiteste valget jeg noen gang har gjort! Ikke det, jeg har gjort noe idiotisk oppigjennom, som de fleste andre av oss, men ikke noe som har med mat å gjøre. Ja, bortsett fra å stappe for mye inn sånn jevnt og trutt. Men nå var det jo ikke akkurat det jeg tenke på …

I går var det visst familielunsjen som tok piffen fra meg. Men den varte i over 6 timer, 35 skravlesyke personer i samme rom … ja ikke alle skravler like mye selvsagt og noen er jo så små at de foreløpig bare griner når det er noe de vil. Men det ble bare litt mye liksom.

Jeg begynner å forstå hvorfor kvinner ikke får barn når de nærmer seg 50. Selv om den lille snuppa her er snill som dagen er lang og kan sitte og leke aleine i lange perioder, så tar det litt på kjenner jeg. Du må passe på hele tiden og ho skravler i ett!! Det er godt at en får unger når de er så små og ikke gjør så mye ut av seg, om du er heldig vel og merke, for å plutselig ha en to-åring i huset hadde vel satt skrekken i noen og enhver …

Den store familiesammenkomsten

Familiens julelunsj er over. Vi var vel ca. 35 stykker med smått og stort i år. Ingen har jo plass til alle hjemme, så derfor lånte vi en barnehage. Alle tar med litt mat hver, så det blir et slags koldtbord.

Julelunsjen er tradisjon i drømmemannens familie. Skulle tro vi var hele slekta som samles, men det er bare mine svigerforeldre og deres barn med familier. Og i begrepet “familier” er også jeg, mine barn og barnebarn. Synes det er utrolig at vi er blitt tatt sånn inn i varmen, for de burde jo hatt nok med alle de som naturlig hører til her.

Av og til lurer jeg på om de forsøker å befolke verden aleine. I denne slekta spretter ungene ut til stadighet! De siste to årene er det kommet seks nye babyer til verden. Det er nok ikke så mange som har fått seks oldebarn på så kort tid!

Det er ikke noen rolig samling. Kanskje like greit at det er i en barnehage og ikke i et privat hjem. For det er så ille at noen ikke engang orker å ha på radioen i bilen på vei hjem! Det inkluderer min bedre halvdel også, enda han er født inn i dette her. Bare det sier jo litt. Du må tåle høyt støynivå og masse kaos og virvar. Jeg nyter det. Elsker å være en del av denne familien, føler meg kjempepriviligert som har vært så heldig å truffet akkurat denne mannen og familien hans.

Nå er det tilbake til hverdagen! Mannen skal på jobb i romjula, egentlig pleier vi alltid det. Begge to. Men denne ganga inkluderer det ikke meg. Litt rart. Men det er langt fra det samme å være sykmeldt som å ha ferie. Merkelig det der, for igrunnen skulle det jo ikke bety så mye forskjell. Fri er det jo uansett. Men det er fri med en aldri så liten bismak. Og den smaken liker jeg ikke!

Akkurat nå fikk vi det yngste barnebarnet inn døra her.
Vi skal være barnevakt noen timer. For en liten knott på to uker! Vi bor veldig greit til sånn, vi er liksom “på veien” til det meste. Greit å bare slenge innom med babyen når de skal ut en liten tur.

Får lade opp med denne her. Neste uke skal jeg være dagmamma for 2-åringen. Mora skal jobbe og barnehagen er stengt.

Nå skal jeg sette meg godt til rette i sofaen. Snuse inn babylukta og nyte det så lenge det varer. Foreløpig har han vist seg som en rolig liten krabat. Håper det fortsetter de neste timene også.

Ha en fin kveld!

Så var det over da

Egentlig så er det litt rart.
En stresser og styrer og vasker og ordner. Og poff – så er alt over før du får blunket!
Noen står på kjøkkenet og lager mat hele dagen, andre kommer til ferdig dekket bord.
Og alt skal liksom være så perfekt. Hvorfor det igrunnen?
Helst skal det ikke være en eneste liten hybelkanin laus,
vinduene burde nok ha vært nypusset og kjøkkenet vaska ned:
Det skulle ha lukta julebakst i heimen, iallefall et par, tre ganger i løpet av de siste ukene,
men ikke engang det stemte med normale juleskikker her.
Likevel – jul ble det hos oss også!

Treet ble jo pynta noen dager før tiden til og med.
Her er pakkene på plass og maten snart klar.

Mine tre barn og barnebarnet.
Det er fantastisk å ha alle sammen hjemme i jula!

Ei spent lita tulle

Dette har vært en forferdelig sløv dag.
Vi har igrunnen ikke gjort noe som helst.
Bortsett fra meg som har vært ute i kulda sammen med bikkja.
Spiste frokost til lunsjtider, og ingen av oss har igrunnen lyst på middag.
Mulig vi fikk en overdose i går alle sammen?

Ha en fortsatt fin kveld!
😉

God jul alle sammen!

I går var vi 11 til bords. Julegrøt med mandel og påfølgende marsipangris til den heldige. Det ble ikke meg! Tror aldri jeg har fått den grisen jeg, men pleier jo ikke ha så vinnerflaks, så det er helt som normalt.

Min svigermor kom med julekaker. Åh, så gode de var!! Og jeg fikk beskjed om at det var mer der de kom fra … kan du tenke for ei skjønn svigernor jeg har? Jeg har egentlig mye å være glad for, selv om jula er litt “rar” for meg siden jeg har så få igjen av det som var min egen familie. Selv om jeg har mange rundt meg, så er det ikke helt det samme likevel. Det er alltid noen som mangler …

Nå er første ribba halvferdig. Tror vi har nok mat til en hel liten landsby i Afrika igrunnen. Begge ribbene er så store at de fyller hele ovnen. En eller annen må ha feilberegnet her. For det kan vel ikke være meninga at vi skal ete alt det der??

Potetene har jeg begynt på. En gedigen tabbe å velge mandelpoteter når en skal være 14 til bords. Kommer til å ta halve dagen å skrelle de der, God de skal koke så kort tid, så er det håp om alt blir klart til middagen skal serveres.

Vi er så heldige i år at vi skal ha alle våre fem barn, to svigersønner og to barnebarn her. Føler meg rik egentlig. Når jeg ser på de flotte ungene!

Må vel få gjort noe fornuftig nå. Så dere får kose dere de siste timene før kaoset begynner …

Lille julaften

Ble en tidlig morgen for meg i dag. Har ligget en stund i senga og tenkt. Tenkt 20 år tilbake i tid. Til mammas siste jul. Rart at det alt er gått så mange år. Det virker ikke sånn egentlig. Noen ganger synes jeg just jeg så ho. Slik ho var. Ikke slik som den aller siste jula.

Min mamma døde av kreft. Kjapt og nokså uventet. I oktober ble ho operert, og erklært helt frisk. Ho var igrunnen ikke syk før dette heller, iallefall ikke som vi fikk med oss. Men mamma klaget aldri, og var aldri så syk at ho holdt senga. Vet ikke om de ikke fikk cellegift og etterbehandling på den tia, eller om legene bare lukka ho sammen igjen fordi de hadde sett at her var det ikke håp … det får vi vel aldri vite. Kanskje de bare ville at den siste tia skulle være litt mindre bekymringsløs for oss alle? Men at all elendigheten inni i kroppen hennes bare eksploderte etter at ho var blitt kutta i, det er iallefall helt sikkert.

Arbeidslivet tok ho fatt på igjen rett etter operasjonen. Men ho var nokså slapp og ikke helt som normalt. Gikk til legen og fikk vite at det bare var en influensa. – Ta noen globoid og slapp av litt. Det ble verre, og de tok en tur på legevakta, lille julaften, akkurat for 20 år siden. Derfra bar det rett til sykehuset.

Vi fikk kjapt vite at her var det ikke noe å gjøre. Det var spredd seg til lymfekjertlene. Og de er jo overalt i kroppen. Pappa nektet å innse dette. Dermed ble vi halt fra den ene legen til den andre, han ville liksom at de skulle gjøre noe. Om ikke annet så forsøke ting som aldri var testet på mennesker før. Metoder som hadde vist seg posivie på mus og rotter. For uansett skulle ho jo dø. Men selvfølgelig kunne ikke legen gjøre sånt.

Det var meninga at mamma skulle komme hjem noen timer på julaften. Jeg tror ikke ho helt hadde blitt informert om hvor ille dette var. Det var bare vi andre som var på det møte med overlegen der vi fikk beskjed om at ho hadde ca. 14 dager igjen. Men plutselig så ville ho ikke hjem heller. Det var akkurat som om ho skjønte at dette kom til å bli siste gangen. Ho gav opp. Og da skjedde alt veldig fort.

Ho spiste ikke og fikk heller ikke annet enn vann intravnøst de første dagene. Etter det sluttet de igrunnen med det også. Så på en måte tørsta ho vel ihjel. For å ikke trekke elendigheten mer ut enn nødvendig. Men en ting de tvang ho til å svelge var smertestillende. Ho svelga og svelga og fikk bare ikke ned de tablettene. Det var vondt å se på! Da jeg spurte om de ikke heller kunne gi det også intravnøst når den slangen likevel lå festa i åra så fikk jeg bare beskjed om at det var så mye dyrere!

Pappa klarte ikke helt denne påkjenninga. Og for hver dag som gikk kom han mer og mer rusa opp på sykehuset. Han kjørte i fylla. Satt ved sengekanten hennes og røykte, ho skulle jo dø likevel.

Etter noen dager kjente ho oss ikke helt igjen. Ho visste ikke hva ho het engang. Likevel fikk pappa opp en advokat for å få overført en stor eiendom ute ved sjøen fra min mormor til seg selv. Han hadde fått med min tante og et par leger som vitner. Vitner på at ho var ved sine fulle fem og visste hva ho gjorde. Ho fikk en penn i hånda og beskjed om å skrive under der og der. Men ho kikka på pennen og skjønte visst ikke helt hva den var til. Visste ikke hva ho skulle skrive. Han sto der og rista i ho. – Herregud du er vel ikke så dum at du ikke vet hva du heter engang? De andre som var til stede bare sto der som saltstøtter, gjorde ikke noe, sa ikke noe!! Da klikka jeg. Jeg skjelte ut den ene etter den andre, de måtte da vite at ho ikke var helt med lengre. De hadde jo gått inn og ut der i noen dager. Hva pokker holdt de egentlig på med? Heldigvis kom de til fornuft, så det ble ikke noe av dette her.

Det er forferdelig å sitte sånn ved sykesengen til noen du er glad i. Vite at dette er slutten. Ho kommer aldri ut igjen herfra. Det gjorde det jo ikke akkurat bedre at det var i jula. Julaften sa ho at det som var aller mest trist var å ikke følge opp barnebarna sine. Se når de begynte på skolen og vokste opp. Men ho hadde jo igrunnen ikke vist så veldig interesse for de mens ho levde, så dette var kanskje litt av en dårlig samvittighet som dukket opp, ikke vet jeg.

Ho begynte å fantasere. Dama som ikke hadde spist på dagevis så plutselig hele taket i sykehusrommet bli fullt av komper. Det var tydeligvis hundrevis av komper der oppe i taket over henne, og ho kunne ikke skjønne hvordan ho skulle få i seg alle de …

Presten ville ho ikke ha besøk av. Han hadde ho ikke hatt behov for før i livet, og det sto ho på til siste slutt. Han ble rett og slett vist døra da han kom. Tanta mi som har et helt annet syn på Gud og det livet mente jo dette var helt forferdelig. Ho kom helt sikkert til å komme til helvete når ho fornekta alt på dette viset.

Jeg visste jo at det var hørselen som forsvant sist. Så vi satte der, på nåler omtrent, og bare ventet. Ho hadde ikke kjent oss igjen på en stund, men da min kusine kom innom virka ho helt klar et lite øyeblikk. Ho huska navnet og var veldig glad for at ho kom på besøk. Men vi som hadde sittet der hele jula, oss hadde ho glemt.

Dagen før ho døde fikk ho et eller annet syn. Et flott syn tydeligvis. Ho kikka intenst mot et punkt høyt oppe på vegen i hjørnet av rommet. Rommet med en gul stol og hvitt sengetøy med gule prikker. Ho smilte og fortalte at der var det fint. – Se så frodig gress og så mange fine blomster. – Og den flotte blå himmelen! Jo her kunne ho være …

Tror dette var det siste ho sa. Dagen etter satte vi igjen ved siden av senga. Ho så igrunnen ut som om ho allerede var død. Ho var så kald på beina! Og etterhvert forsto jeg jo at det var døden som var kommet. Jeg satte der og kjente at kulden trakk lengre og lengre oppover. Det var veldig rart og ganske uhygggelig. Lårene ble kalde, kroppen var kald, det trakk ut i armene … og så plutselig hadde jeg ikke noen mamma mer.

Ho sovnet stille inn. Ikke noen kamp eller dramatikk. Alt slutta bare plutselig. Noe de troende i familien tok som et tegn på at ho likevel var kommet til himmelen. Det var 29. desember og vi hadde mista mamma.

Det aller verst akkurat da var sykepleieren som kom inn. Omtrent rett etter mamma hadde pusta ut for siste gang. Iallefall følte jeg det sånn. At ho smile, så sa ho: – Ja nå skal det vel bli godt med litt frokost?

Hele den lille familien min holdt på å gå i oppløsning. Vi trengte ikke noen frokost, vi trengte hjelp! På veggene rundt om på sykehuset sto det et nødnummer til en telefon for pårørende til kreftrammede. Noen du kunne snakke med, når som helst på døgnet, noen som hadde greie på dette. Som kunne litt om sorg etter å ha mista noen. Det var en døgnåpen linje. Sto det så fint på plakaten. Men vi fikk aldri tak i noen der. Det var jo midt i jula, og de hadde sikkert tatt juleferie. For å dø sånn på det tidspunktet var ikke helt lurt tydeligvis. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg forsøkte å ringe til det nummeret, la igjen beskjed sikkert 4-5 ganger. Vær så snill ring oss opp igjen! Men vi hørte aldri noe. Ikke engang da jule- og nyttårsfeiringa var over.

Etter dette året ble jula aldri det samme mer. Istedenfor å glede meg ble det bare tårer og elendighet. Julemusikken begynte å tyte ut av alle høyttalerne overalt, juleutstillingene kom i butikkvinduene og alle andre begynte å glede seg. Da gikk jeg en tur i kjelleren. Ikke sånn helt ned, men et godt stykke nedover i trappa. Men jeg kom jo selvfølgelig alltid opp igjen. Uten hjelp. Når jula var over og hverdagene var tilbake.

På en måte døde også pappa denne dagen. Han gjorde iallefall så godt han kunne for å fremskynde det. Han forsøkte å drikke seg ihjel på noen måneder. Han trakk seg unna og slutta å leve, han ble en sur gammel gubbe som bare tenkte på seg selv. Når vi var der var det tabu å snakke om mamma. Det var et ikke tema i lang tid fremover. Han forbannet alle, og spesielt de gamle som bodde på sykehjemmet litt nede i gata. De som kom gående med gåstolene eller ble trillet forbi i en rullestol. Hvorfor kunne ikke de dødd heller? De hadde jo allerede levd et langt liv?

Jeg forsøkte å få hjelp til ham. Kontaktet fastlegen og sa hvordan det lå an. At han rusa seg på alle de medisinene det viste seg at mamma hadde hatt liggende. Sovepiller, smertestillende, piller mot depresjon og angst, pluss alkohol. En salig blanding. Pluss de tablettene han selv fikk foreskrevet pga. sorgen. Legen kunne ikke gjøre noe. Han slutta ikke med å skrive ut medikamenter. Om vi skulle gjøre noe med det måtte vi begjære pappa utilregnelig. Men det var han jo ikke, og jeg synes jeg så for meg det helvete det hadde blitt om vi hadde forsøkt det.

Å se sin sterke, tøffe far forandre seg til denne taperen var tøft.  Han ramla ned trappene fordi han var så full. Forvandlet seg til en uteligger omtrent, i illeluktende, skittent tøy, det var nesten like ille som å se mamma dø. Istedenfor å sørge over henne måtte vi bare konsentrere oss om han som var igjen. Prøve å ta vare på han, prøve å holde bedriften de hadde drevet i gang. Få ut varene slik at ikke kundene forsvant. Sorgen måtte vente, til det ble bedre tid. Mange ganger skulle jeg ønske det var han som var død heller, men han klarte seg selvsagt. Helt til 2002.

20 år er veldig lenge. Men tapet av en mor kan aldri ertattes. Det gjør vondt enda. Smerten kommer aldri til å bli borte, men den blir litt lettere å bære etterhvert. Jeg tenker på alle de andre også som har det slik. Som savner noen som ikke er der mer. Selv om jeg var voksen da min mor døde er en aldri voksen nok til å miste mamma’n sin tror jeg. Men å miste sine egne barn må være enda verre. Jeg husker min mormor sa noe sånn en gang. At dette var feil. Foreldrene skulle ikke overleve sine egne unger.

Mamma som alltid hadde vært frisk og rask og klart det meste … ho ble bare 58 år.

Jula er for noen et sant lite helvete å komme gjennom. Tenk på det når dere ønsker hverandre god jul i dag. Når dere sitter der og snakker om alle de selskapene dere må gå i. All den julematen som må fortæres. Alt stresset. Det er kanskje noen som sitter der som hadde sett på det som en lykke. At det skjedde noen i jula. At de hadde noen å være sammen med, noen å spise middag med. Istedenfor går de hjem til tomt hus. Gidder ikke lage mat bare til seg selv. Går hjem og griner, men trøster seg med at denne jula iallefall er veldig kort. Bare en helt alminnelig helg. Bare noen få timer til egentlig, så er det over, for denne gang. Hverdagen er tilbake og jobben kaller. Yess, jeg overlevde i år også!

Det kan være hvem som helst. En venn, en kollega, dama i kassa på butikken. De smiler og ønsker deg god jul tilbake, men smilet når ikke øynene om du har tid til å se etter. De har et hjem å gå til og mat på bordet om de vil. Likevel er hver jul like ille … det føles som tortur. De sier ikke så mye når det blir disutert hva en skal ha å spise på julaften. De sitter der og forsøker å gjøre som ingenting. Bare gleder seg til å komme vekk derfra, aller helst før alle juleklemmene skal utveksles, slik at ingen skal se hvordan det egentlig står til … for en klager selvfølgelig ikke i jula. Kan ikke ødelegge høytiden for andre.

Jeg vet hvordan det er, jeg har vært der.

Morgenstemning i sentrum

Gikk til byen lenge før jeg skulle ha time hos understellslegen i dag. Med kameraet i hånda for å forevige hvordan det så ut der i 9-tia om morra’n. Rett i det øyeblikket butikkene åpnet. Og slik har vi det altså i Kristiansand sentrum nå rett før julaften: 

Veldig mye snø har vi ikke. Men kaldt er det. Mye kaldere enn vi pleier å ha det. Iallefall over så lang tid.Vi er ikke helt vant til dette her på sørlandet. For min del kan det godt komme mer snø, selv om jeg ikke er i den kategorien som bruker den til noe. Annet enn å trimme drømmemannen da. For den kommer jo ikke ferdig skuffet her heller. Men det er jo fint å se på, både snøen og mannen som jobber.

Juletreet er pynta og ribba er i hus. Nå er det bare litt småinnkjøp som står igjen, og det hadde jeg tenke å få unna i morra tidlig. Mens drømmemannen, og forhåpentligvis mange andre, er på jobb. Slik at det ikke er så mange i butikken. Det er iallefall det jeg håper på, for jeg hater kø. Både å gå i kø rundt reolene og å stå i kø for å få betalt. Jeg sto mildest talt ikke først i køen da tålmodigheten ble delt ut!

Jula er litt avstumpa i år. Bare som ei alminnelig helg, så jeg fatter ikke helt hvorfor alle hamstrer mat som om de venter krig eller noe sånn. Litt snålt det der. Det er jo måte på hva en kan få ned også. Dessverre.

Jeg er vel ikke den rette til å klage på for lite fridager. Jeg som ikke har vært på jobb på en hel evighet. Aldri har jeg vært så lenge borte i hele mitt liv, bortsett fra da jeg fikk barn og hadde fødselspermisjon.

I dag var jeg innom arbeidsplassen min. Med en sykmelding jeg skulle ha levert for tre uker siden. Går ikke så kjapt i svingene her ser du. Hadde ikke sjefen sendt meg en sms og lurt på om jeg ikke kom for å hente julegaven snart, så hadde jeg nok ikke kommet avgårde i dag heller. Det er flaut å være der. Kjempeflaut egentlig. Men likevel var det ikke fullt så ille som sist. Generelt er jeg nok litt bedre både på den ene og den andre måten nå enn for noen uker siden, så det går rett vei. Endelig!

Ha en fin kveld der ute – på bittelille julaften.