Fire uker på slanker’n

Da var det mandag igjen da, og ny tur på vekta. Egentlig en litt dum dag å veie seg, har jeg funnet ut sånn i ettertid. Fredag morra hadde nok vært mer ideelt til sånne kjipe greier … for matinntaket i ukedagene ligger på det minimale fortsatt. Litt mer enn 600 kalorier da, men stort sett ikke over 1000.

Det har ikke vært mye Nutrilett denne uka. Men desto flere utskeielser! Både på bryllupsdagen og hele helga. Det vil si middag hver dag i helga, pluss at vi gikk skikkelig amokk, begge to, da vi var på et lite kaffibesøk hos svigres. Så der ble det både et og tre kakestykker, pluss noen sveler. Jeg var så studd da jeg gikk derfra at jeg var helt kvalm. Men himmel så godt det var, mens det sto på! Vi spiste så en ikke skulle tro vi hadde sett kake før, men det var også en god stund siden sist vi hadde smakt noe søtt da! Hele fire uker. Men sånn i ettertid tenker jeg helst at det var litt flaut å ikke klare å begrense seg …

Denne uka viste vekta en kilo i minus. Og selv om kaloriinntaket var høyt i helga, så var forbrenninga godt over inntaket. Jeg synes ærlig talt jeg har vært flink til å holde meg i aktivitet, om jeg må si det selv. Egentlig hadde jeg jo håpet at jeg nå ville føle at alt begynte å bli litt lettere. At kroppen og formen plutselig føltes mye bedre. Men der har jeg blitt skikkelig skuffa gitt.

Jeg veier nå 14,3 kilo mindre nå enn i september i fjor. Men merker verken at ting blir lettere eller at formen blir bedre. Jeg er minst like sliten som jeg har vært de siste årene, kanskje til og med enda verre. Men to positive ting er det jo; jeg sover mye bedre om nettene og klærne begynner å bli litt mer passelige. For ikke å snakke om litt store. Iallefall noen av dem. Jeg har foreløpig ikke turt å prøve alt det der flotte sommertøyet som ligger i kommoden, det som har vært for lite en god stund. Men så er ikke sommeren kommet hit riktig enda heller.

Bare positivt er det ikke altså. Feite folk har nemlig ikke så mange rynker, og jeg merker godt at mine nå kommer for fullt i ansiktet. Men det mest negative med hele prosessen er derimot at magen blir så ufattelig stygg! Det var faktisk det som gjorde at jeg ikke gadd slanke meg mer sist gang jeg var kommet til dette punktet. For jeg synes det så bedre ut med et fylt mageskinn, enn et som bare henger. Høres teit ut, men sånn er det. Etter at jeg fjernet livmora for 11 år siden skjedde det noe rart med magen min, akkurat som om de har kutta av opphenget på hver side! Slik at jeg har fått en skikkelig skvettlapp fra den ene siden av hofta til den andre.

Dette plager meg noe sykt. Da spesielt når det ikke er fylt med flesk og fett, men derimot blir skikkelig kvapsete. Jeg kan få dekket mageplastikk, men det er jo en stor operasjon og jeg er jo ikke den som kommer fra slike inngrep så veldig bra. Eller inngrep i det hele tatt da. Det skjer alltid noe ekstraordinært lissom, så dette vet jeg ikke om jeg tør. Uansett har jeg 12 kilo mer å ta av før jeg slipper å betale det selv. Det var jo å håpe at alt bare trakk seg sammen om jeg får av disse siste kiloene, men det blir vel omtrent som å tro på julenissen i voksen alder. Ganske tullete, med andre ord.

Om en uke regner jeg med at jeg må fortelle at vekta har gått opp igjen. Vi reiser nemlig ikke på tur til Polen for å telle kalorier! Men da er det vel bare å ta seg sammen igjen etter påske. Og denne ganga har jeg veldig troa på at jeg skal klare målet mitt. Selv om mitt personlige mål ligger mange kilo over det hjertelegen mente jeg burde veie, nemlig det samme som før jeg fikk barn! Jeg hadde jo et aldri så lite innlegg om besøket mitt hos denne hjertelegen da jeg hadde vært der, du finner det HER om du ikke husker det. Det er det mest ydmykende, flaueste jeg har vært ute for. Jeg håper for alle andres skyld at han nå har gått av med pensjon!

Tre uker på Nutrilett

… og der stoppa det opp gitt! Både det ene og det andre egentlig. Vektnedgangen, formen og til dels også viljen, vil jeg si.

Denne uka ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg har hatt lyst til å gi opp. Jeg har vært sur. Jeg har hatt vondt over alt, og spesielt i ryggen. Eller nyreregionen da. Men der var det ikke noe galt i følge legen, så det er jo sikkert bare noe jeg innbiller meg det også. Men vondt er det. Såpass at jeg har lyst til å hyle høyt. Det kjennes ut som om noen prøver å skivse livlorten ut av meg. Hardt og brutalt. Det er sårt og varmt og ekkelt. Og jeg blir faktisk litt kvalm når det står på som verst. Kvalm og sinna.

For dette gidder jeg altså ikke! Nå som jeg var så godt i gang. Følte meg sånn tålig flink og sprek, og var så jækla motivert. Men så lett skulle det ikke være.

Jeg har spist litt mer. Frukt og knekkebrød. Middag i helgen, som de to foregående ukene, pluss et par dager til. Veldig planlagt, mikroskopiske porsjoner med kalori-telling og det hele. Men jeg har ikke beveget meg så mye, og det er nok der det ligger. For jeg må bevege meg sykt mye for å få opp denne forbrenninga. I følge FitBiten da. Og sammenliknet med drømmemannen så forbrenner jeg mindre enn halvparten av det han gjør – på en og samme tur! Er ikke det urettferdig?

Det er faktisk så ille at det nesten tar hele piffen fra meg! Barnslig? Jepp, I know. Men det hjelper ikke så mye det. Og når kroppen i tillegg ikke spiller på lag, og bestemte seg for at den nå bare hadde lyst til å slutte å fungere og heller spille syk, så hjelper ikke det heller akkurat! Forbanna møkkakropp!!

Så det gikk som det måtte denne uka. Selv om kroppen ble litt snillere i helga, så vi fikk en skikkelig langtur med bakker og slit på lørdagen, viser den forhatte vekta null nedgang! Det til tross for at jeg har forbrent mange flere kalorier enn det jeg har fått i meg. Og tro meg, jeg har skrevet ned hver eneste ting jeg har putta i kjeften! Likevel, null nedgang. Eller 100 gram da, men det er jo det samme.

Og nå ble jeg faktisk enda surere …

Jepp … jeg har lyst til å gi opp rett og slett. Innfinne meg med at jeg bare skal være feit. I går da jeg var på kino og kjente på alle luktene fra godisen alle de andre spiste holdt jeg på å bli gal. Til og med popcornen lukta himmelsk. Og jeg liker verken lukten eller smaken av de der ekle hvite, merkelige, knirkete greiene som folk trøkker i seg i løpet at et kinobesøk. Men i går altså … jeg kunne sikkert tømt heile hylla! Og dama på rada foran oss hadde kjøpt ei heil vaskebøtte full! Men der satt jeg da, med ei flaske vann. Til hvilken nytte lissom?

Akkurat nå synes jeg livet er både kjipt og urettferdig. Selv om den bittelille frokostporsjonen med havregrøt kokt på vann, uten både sukker og smør på toppen, egentlig smakte ganske så bra.

To uker på Nutrilett

Da var andre uke over. I helga var jeg sulten. Eller kanskje mer kjesken. Og svimmel. Så jeg har tilført litt fast føde i tillegg til shakene innimellom. Et knekkebrød og en kiwi. Noen jordbær.

Ellers har jeg spist både pizza, kyllingsalat og fisk i helga. Det er sinnssykt godt med mat. Jeg elsker rett og slett mat. Har ingen problemer med å kutte godis og kaker og slike unødvendigheter, men middagen altså … den er et savn akkurat nå.

Drømmemannen lager verdens beste pizza! Og den var enda bedre på fredag enn den pleier å være. For alt både lukter og smaker mye mer nå som jeg stort sett har kutta ut det meste av fast føde hele uka. Jeg kan gå forbi et hus og lukte hva de skal ha til middag. På plasser der jeg aldri har kjent noen lukt tidligere! Til og med mat som aldri har hatt noen spesiell lukt lukter himmelsk nå! Kan jo få vann i munnen av mindre!

Helgene er verst. Når drømmemannen er hjemme. Hadde jeg bodd aleine ville jeg nok hatt en helt annen kropp. Og det er jo det som er problemet her i huset. Vi koser oss mest fordervet! Og ingen av oss har en kropp som takler det spesielt godt. Er jeg aleine gidder jeg jo ikke lage mat bare til meg selv. Ikke er det så fristende med noe heller, når ingen andre spiser. Men nå bor jeg jo sammen med verdens beste mann vettu. For meg. Og han er sykt glad i god mat, og ikke minst fantastisk på kjøkkenet. Da er det skikkelig vanskelig å ikke forspise seg altså.

Å begrense seg, det er en kunst. En kunst jeg ikke behersker så godt. Jeg er flinkere til å kutte tvert enn å bare spise litt. Litt er nemlig ikke bedre enn ikkeno’, det gjør jo bare at en har lyst på mer. Når maten blir satt frem som en porsjon på tallerkenen går det helt greit. Jeg kan veie og måle opp det jeg skal ha, og være fornøyd med det. Mett blir jeg jo også. Faktisk mer enn mett til tider, så porsjonene har nok minska en del de to siste helgene. Men om alt står i fat og boller på bordet, og det er i overkant mye for bare to, da sliter jeg. Eller i selskap, der en sitter lenge rundt bordet … da er det ufattelig hvor mye jeg kan klare å trøkke ned.

Til tross for litt mer kaloriinntak denne uka, så gikk vekta litt ned. Minus 1,6 kilo. Jeg trodde ikke jeg hadde beveget meg så mye som sist uke, men ser av oversikten at det kun er en dag som ble under de magiske 10.000 skrittene. Så helt galt var det jo ikke, og i går så fikk jeg jo opp gjennomsnittet litt etter turen langs elva. Får vel si meg fornøyd med dette …

Jeg angrer litt på at jeg ikke målte meg før jeg starta på dette her. For tidligere har det jo vist seg at jeg har gått inn en del centimeter her og der, til tross for at vekta nesten har stått stille. Og jeg merker faktisk at midjen, som har vært ganske fraværende i det siste begynner så smått å dukke frem igjen. Det er jo ganske gøy!

Jeg prøver ikke å bli noen andre. Jeg vil bare være meg selv, i en litt lettere utgave. Uten så mye polstring. Men noen ganger lurer jeg veldig på om det virkelig er meninga at alle skal være slanke. Hvorfor er det så viktig, når mangfold ellers blir hyllet og verdsatt, og ikke minst normalisert?

Går inn i tredje uke ved friskt mot. Litt sliten og klein. Så om du lurer på om all denne gåinga hjelper for den fysiske formen, så må jeg altså svare negativt på det. Akkurat nå. Men det kan jo bedre seg på sikt kanskje. Selv om jeg ikke helt tror på det. Men når det gjelder det psykiske så har det skjedd en del forandring her. Jeg er mye gladere, og ser litt lysere på livet. Og det er jo en positiv ting.

God mandag! 😀

En kaffi på morrakvisten

Åh! Denne her var bare utrolig deilig! Nutrilett har virkelig forbedret seg siden første gang jeg forsøkte produktene deres. Da var det vel helst det at produktene var så lett å få tak i som gjorde at valget falt på nettopp disse i jungelen av slankeprodukter. En slapp å på apoteket, og ikke måtte en til en lokal forhandler heller. Dessuten er prisen ikke så avskrekkende, spesielt ikke om en kjøper på nettet direkte fra Nutrilett, for der har de stadig gode tilbud, med opptil 40% avslag.

Dette er første is-kaffen jeg har prøvd. Og den var digg! Jeg drikker jo ikke kaffi en gang. Men kan ha latte og iskaffi, om de ikke smaker for mye kaffi da … 😀 Denne var helt perfekt! Så i dag ble frokostshaken bytta ut med kaffi, og litt mer kalorier.

I går hadde jeg en kjempesprekk! Ganske kontrollert sådan, men dog … Jeg var i syforening, hos ho som bor aller lengst vekk herfra. 40 minutters kjøring, og jeg er jo ikke akkurat overbegeistra for å være sjåfør. Spesielt da jeg skulle tilbake var det ille. Jeg ble så trøtt! Er egentlig sjeleglad for at jeg kom hjem i god behold … For meg var det en sykt lang tur aleine i bilen. Ho skulle servere ost og kjeks, og på de 40 minuttene det tok meg å komme dit hadde jeg altså overtalt meg selv til å spise! Det er klart jeg trengte det, etter den lange kjøreturen.

Gud så godt det var! Aldri har en tørr kjeks smakt så ekstremt mye og så godt, selv uten ost på. Men jeg tok altså ikke helt av, bare for å nevne det. Spiste sannsynligvis bare en brøkdel av det jeg ville ha gjort til vanlig, for i godt selskap er det fort gjort å overspise. Og selvsagt fikk jeg dårlig samvittighet etterpå, selv om jeg hadde hatt akkurat den diskusjonen med meg selv på veien opp. Dette trengte jeg. Og ikke minst fortjente. Og jeg var så enig med meg selv. Helt til etterpå. 😀

I dag er en ny dag, og da gjelder det bare å ta seg inn igjen. Men jeg tror jeg må øke på med litt mer kalorier, for jeg har hatt skikkelig problemer på turene i det siste. Nesten så jeg føler jeg skal svime av. Og det er jo ikke bra!

Kos deg med torsdagen. 

Ei uke på Nutrilett

Tenk det er allerede gått ei uke. Og den har faktisk gått veldig bra! Eller, det ble en liten forandring underveis da, for jeg hadde jo bestemt meg for å ikke spise noe som helst … det skar seg! Jeg har spist litt i helga. Da denne litt rare, deilige følelsen av å være rusa forsvant ble jeg jo bare så sykt trøtt. Og litt mat ville jo sikkert hjelpe på det. Tenkte jeg.

Det hadde det nok gjort også. Om jeg ikke hadde tatt ut all energien på å gå og forsøke meg på litt jogging. Puuuh! Ikke lett å finne den gyldne middelvei gitt! Det sitter tydeligvis enda litt langt inne å innrømme for meg selv at jeg faktisk ikke er som jeg var når det gjelder energi og formen generelt.

Nutrilett shake inneholder 120 kalorier pr. glass. Og fem slike er dagsrasjonen min. Det holdt jeg meg til helt frem til fredag, og det gikk helt greit. Bare en passer på å få i seg denne her hver tredje time, så blir en ikke sulten. Jeg blir jaffal ikke det. Men det går ikke lange tiden, om en glemmer å drikke, før sulten blir veldig påtrengende. Det husker jeg fra sist, så denne ganga har jeg vært veldig nøye på det.

Fredag henta jeg en ny forsyning på posten. Jeg spurte til og med om Nutrilett ville sponse meg, fikk svar, men det var ikke positivt. Så innlegget er altså fortsatt ikke sponsa. Jeg er nok i feil målgruppe, og syforeningsvenninna mi som sa at vi ikke skulle slanke oss i vår alder har muligens rett. Men, skal vi da bare bli feite? Det der med å spise mindre og bevege seg mer, det har jo ikke funka noe særlig siden i høst en gang. Selv om jeg fant ut at jeg faktisk veide 7 kilo mer da enn når jeg starta på dette. Det er bare det at det går alt for seint på den måten .. så seint at en ikke merker det en gang. Sånt har ikke jeg tålmodighet til.

Jeg har altså ikke tatt helt av selv om jeg har spist. Her veies maten og kalorier telles. Kanskje å ta litt vel i, men da slipper jeg jaffal å lure meg selv lengre. Jeg vet mye om slanking og kalorier, veldig mye. For jeg har jo aldri vært noen sylfide, men alltid slitt med litt for mye. Bortsett fra i perioder der livet har vært litt vel hardt mot meg. For jeg er ikke en slik som trøstespiser, er livet kjipt har jeg heller ikke lyst på mat. Eller godis. Men om det er greit, jepp, det er der problemet mitt ligger! Og drømmemannen og jeg har kost oss nesten halvt ihjel de siste årene … stort sett med mat, i gedigne porsjoner. Nå er det slutt på det. Og jaggu virker det som om det har smitta av på mannen også. Selv om han ikke akkurat faster så begynner han så smått å legge om litt på kostvanene han også. Får håpe det varer!

Her er hva jeg har spist utenom denne uka:

Fredag var det to skiver med reker. Men da droppa jeg to av shakene, så selve kaloriinntaktet ble ikke så galt. Rekene var selvsagt uten smør og majones, men med salsa, slik jeg pleier å spise reker normalt. Ble introdusert for dette hos ei chilensk venninne en gang, og siden har jeg vært hekta.

Lørdag hadde vi tacolefser med kylling. Da hadde jeg bare to shaker og en smoothie (som turmat) i tillegg til middagen. Smoothien smakte fantastisk, men inneholder 210 kalorier. De tacolefsene dropper jeg neste gang, for de hadde et uforholdsmessig høyt kaloriinnhold! Har du tenkte på det noen gang, at den flate, usmakelige, kjipe greia inneholder nesten 200 kalorier pr. stykk? Takke meg til en taco-salat heller!

Søndagsmiddagen var svin indrefilet. Med grønnsaker og poteter selvsagt. Pluss tre shaker og 200 gram jordbær. Jeg må ærlig talt si at jeg har klart meg veldig bra denne første uka. Det aller verste er faktisk å begrense seg når en skal spise middag! Jeg elsker middag nemlig. Det er så sykt godt. Og da har jeg veldig lett for å overspise. Kjenner jo at jeg er mett, men fortsetter likevel. Så også i går, jeg kunne klart meg med en mindre porsjon, men spise likevel opp alt jeg hadde lagt på tallerkenen.

Og vekta … den har krøpet litt nedover. Kjærringa er 4 kilo lettere i dag enn forrige mandag. Vet jo at det er mye vann, men det er også helt greit. For jeg har en kropp som samler opp vann. Jeg blir hoven i beina og hendene. Noen ganger kjennes det ut som det skvalper. Og denne hevelsen kommer alltid samtidig med en skikkelig dårlig dag. Spør meg ikke hvorfor. Ikke en gang legene har klart å svare på det.

Jeg har jaggu forbrent sykt mange flere kalorier enn jeg har tatt inn. Men problemet mitt er at jeg tydeligvis har uhyggelig lav forbrenning. Og veldig lav puls sånn normalt. Før jeg ble syk hadde jeg en hvilepuls på rundt 50. Men når kroppen verker og det til og meg gjør vondt i tennene så er den pulsen helt annerledes, så normalen nå er vel mer pluss minus 60. Kanskje det er derfor jeg forbrenner så lite kalorier selv om jeg beveger meg? Det skal mye til før jeg kommer over 3000 forbrente kalorier i løpet av en dag nemlig. I følge FitBiten da. På lørdag var jeg der, faktisk på 3634. Mens mannen som gikk sammen med meg hadde over 6000! Er ikke det urettferdig så vet ikke jeg. På en normal dag med et par turer på til sammen ei mil, så ligger jeg på rundt 2000-2500. Kanskje ikke rart kjærringa er feit?!

Det var et sammendrag fra første uka på slanker’n. Og da er det jo bare fortsettelsen igjen. 😉 God mandag!

Sju kilometer i Nutrilett-rus

God morgen der ute. Eller god formiddag kanskje. Dagen starta ganske så tidlig her i dag også. Det regner så det skvetter, og da er det jo i grunnen lurest å bare gå ut med en gang en våkner. Før en begynner å tenke på at en ikke har lyst til akkurat det i et sånt vær. Så da gjorde vi det.

Morraturen er unnagjort. Vet ikke helt om noen av oss synes det var så stas, men vi gikk jaffal. Langt og lenge. Etter to dager på kun Nutrilett-shake så føler jeg meg på en merkelig måte speeda, rusa, eller noe sånn. Jeg er sliten og trøtt, men samtidig ganske gira. Kan ikke helt forklare det. Det er ikke helt som å ta masse ekstra smertestillende, for da blir en jo bare sløv, men det funker litt på samme måte. At jeg klarer å gjennomføre noe, til tross for at formen skulle tilsi noe annet. Veldig rart, men litt skummelt også, for det kan jo være at jeg plutselig kræsjlander med et smell. Det har jeg jo ikke lyst til.

Foreløpig går altså denne planen min greit. Jeg er ikke sulten, men til tider litt kjesken. Spesielt når drømmemannen spiser noe. Magen som jeg har hatt veldig problemer med i lang tid kjennes mye bedre ut allerede. Så foreløpig har jeg tenkt å fortsette med dette iallefall ut denne uka. Kanskje to uker til. Men om det ikke føles greit mer, så må jeg selvsagt begynne å spise litt mat i tillegg.

Håper du får en fin onsdag. 

 

#nutrilett #slanking #sprekerekjærring – og nei, innlegget er dessverre ikke sponsa.

55, feit og ferdig?

Jeg har følt meg litt sånn de siste årene. Eller rettere sagt mer sånn her: 105, feit og ferdig … At det er slutt. Det meste. Hele livet. Hadde enda kiloene forsvunnet like fort som alt det andre. Jobben, helsa, det sosiale. Men neida, de sitter som klistra til kroppen. Men nå tror jeg at jeg er jeg klar for å gjøre en alvorlig innsats for å finne frem igjen til kjærringa under flesket!

Har du hørt det før sier du? Hmmm … joda, må innrømme det. Det er ikke første gang, og helt sikkert ikke siste heller. Men det gjelder jo å ikke gi opp da, ikke sant? For da skjer det jaffal ikkeno’!

Jeg hadde en plan i høst. Først skulle jeg innarbeide en skikkelig god vane med å komme meg ut hver eneste dag. Ikke droppe det selv om kroppen og hodet aller helst bare ville være hjemme og velte seg i selvmedlidenheten. For det er nemlig fort gjort, om en først kommer inn i den tralten.

Først bestemte jeg meg for å korte ned på turene. For det viste seg jo gang på gang at jeg ikke klarte å opprettholde de milelange utfluktene jeg tidligere tok på strak arm. Så jeg gikk for en morratur på snaue tre kilometer. Rett fra senga og ut omtrent, bare innom badet for å pusse tenner og slenge på meg noen klær. Uten å først kjenne etter hvordan formen var, eller deppe over været.

Dette skulle jeg gjennomføre. Alle som har to fungerende bein kan klare det, tenker jeg. På skikkelige dårlige dager blir det kanskje bare med denne lille turen, men en liten tur er fortsatt hakket bedre enn ingen tur. Det er vel alle enige i? Dessuten føltes det mye bedre etter at jeg senka kravene til lengden på turen, til noe som var oppnåelig selv om formen var bedriten. Færre nedturer med andre ord.

Faktisk har det tatt seg opp etterhvert dette. Stort sett går jeg over 10.000 skritt hver dag nå. Noen ganger til og med over 15.000. Så trinn 1 av snuoperasjonen er vel gjennomført og godt innarbeidet i løpet av de siste 5-6 månedene.

Dermed er jeg klar for trinn 2!

Eller klar og klar. Er jeg egentlig det? Nei, ikke helt. Kjenner at jeg faktisk ikke har lyst til å kjipe ned på maten, eller brusa og godisen i helgene. Men må man, så må man. For jeg kommer ikke noen vei om jeg fortsetter i samme sporet lengre. De der hersens kiloene sitter som støpt! Selv om jeg går og går, så skjer det ikke noe positivt på den fronten. Og jeg tusler ikke bare rundt på flat mark uten å få opp pulsen heller. Selv om Jonas sinker meg noe sinnsykt innimellom. Han er ikke en hund bygd for fart og spenning, på lik linje som kjærringa. Men, det burde jo gå an å forandre litt på det, om en bare prøver nok. Eller?

Jeg er litt skuffa. Jeg har redusert inntaket av både mat og godis betraktelig, med en sprekk i ny og ne. Det er sykt fort gjort! For det er jo så ufattelig mye godt en kan putte i trynet. Jeg spiser faktisk ganske sunt, men litt i overkant mye til tider. Så denne fremgangsmåten har jo ikke funka. Når resultatet uteblir, så må nok mer drastiske metoder iverksettes om jeg skal klare å komme inn i sommergarderoben. Jeg har riktig nok gått av meg seks kilo siden i høst en gang, men der stoppa det opp.

Sommerhabitten ligger klar skjønner du. En hel kommode fylt med flotte, lette plagg – som er alt for små. Snart har jeg ikke lengre bukser som passer heller. De tre jeg har brukt de siste årene er så tynnslitte at den ene gikk i søpla i går. Tror faktisk det er andre gang i mitt liv jeg har kasta ei bukse fordi den var oppbrukt. Sånn er det når en har klær for en hel armé i skapene! To andre buksepar kommer snart etter. Og vettu, jeg har faktisk ikke lyst til å kjøpe noe nytt til denne kroppen. Jeg har jo masse fine klær, men de ser merkelig nok ut som om de tilhører noen andre, selv om de befinner seg i skapet mitt …

Om vi gjør som i fjor sommer, så trenger jeg ikke klær. Da bodde vi på hytta i tre måneder. Og der kan en jo ikle seg hva som helst, eller rett og slett la vær. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig glad for hvordan kroppen buler ut her og der. På totalt feil plass. Der det burde ha strutta litt har tyngdekraften satt sine saftige spor, og det er det vel ikke så mye å gjøre med. Men det betyr ikke at alt dette andre, som jeg tror kan fikses på med en ekstrem viljestyrke, behøver å forbli som det har blitt.

Har jeg fortsatt den viljestyrken i meg? Den jeg til tider har funnet frem fra glemselen, når jeg har trengt den som mest. Sånn rett før alt håp er ute. Jeg satser på det!

Det er mandag – og tid for Nutrilett-shake – igjen! Dette skal jeg bare klare. Og du kan si hva du vil om fremgangsmåten. Dette har funka tidligere. Sist klarte jeg å holde meg på den vekta jeg kom ned i også, i over et år, før det sklei ut igjen. Og da var det helst fordi livet generelt ble så forandret av sykdom og elendighet at jeg rett og slett ga litt blaffen og bare skuffa innpå. For noen gleder måtte jeg jo ha! Og det er ekstremt mye glede i god mat faktisk. Om enn på den litt kortsiktige måten …

Jeg er fortsatt syk, elendig og drittlei. Men jeg begynner å bli litt mer vant til det, jeg takler det stort sett bedre enn jeg gjorde for 2-3 år siden. Den ustabile formen og det å bli sliten av ikkeno’ er en del av hverdagen min, og vil sikkert alltid være det. Men jeg har funnet ut at jeg ikke nødvendigvis trenger å gjøre det enda verre fordi jeg må drasse rundt på en kropp jeg hater og er flau over. En trenger ikke ha det dritt på alle felt, selv om noe er så langt fra slik jeg vil ha det som det går an å komme.

Så nå gjelder det altså. Jeg skal grave frem all den viljestyrken jeg klarer å finne, og så håper jeg det er nok til å krympe kjærringa litt før bikinisesongen slår til for fullt. Selv om jeg allerede nå kjenner at jeg merkelig nok fikk ekstremt lyst på en diger Stratos eller et Gullbrød, en pose chips med salt og pepper … eller hva som helst egentlig!

Typisk vettu! 😜

30 grunner til å ikke trene

Hvorfor jeg ikke greide å trimme i dag. 🙂 Jeg har lånt ei Grete Roede bok, og måtte bare le litt da jeg kom til denne siden. Nå er ikke jeg helt der da, som finner på den ene unnskyldningen etter en andre for å slippe, for det gidder jeg rett og slett ikke. Men det er sikkert noen som kan kjenne igjen et punkt eller to her. Min trening for tiden er bare å gå tur, lengden og hvor vi går avhenger helt av dagsformen. Noen ganger er det faktisk mer enn nok å stå opp og stelle seg. Selv om jeg i innimellom tvinger meg avgårde på noen turer som har vært litt lengre enn formen tilsier, og det straffer seg. Alltid. Men jeg har absolutt ikke tenkt å gi opp av den grunn … og det er ganske lett å ta litt ekstra i også, for hodet vil jo, det er bare alt det andre som protesterer.

Rett som det er forsøker jeg å gå av meg skallebanken. Den der jeg stort sett våkner med hver morra (eller midt på natta). Uten hell. Må ærlig talt innrømme at jeg innimellom tviler veldig på om dette er en rette veien å gå. For hvorfor blir jeg ikke bedre i form og får mer overskudd? Jeg forsøker å lese meg til gode råd og finne grunner til at det er nettopp på denne måten. Hos legen er det ikke så mye hjelp å få. Selv om ho er veldig hyggelig, og jeg føler ho kjenner meg veldig godt, så er ho helt døv for ting som har med fibromyalgi og me å gjøre. Og det er nettopp det jeg lurer litt på om jeg kan ha. ME. Fant en beskrivelse av det og det var jo akkurat sånn jeg har hatt det de siste ti årene. Men ME er også bare tull, i følge fastlegen. Det sitter bare i hodet, så jeg må tydeligvis bare skjerpe meg …

Noe godt kom det ut av besøket hos hjertelegen. Drømmemannen har funnet ut hva en kalori er, hvor mye det er i de forskjellige matvarene, påleggene og det meste en putter i kjeften. Og han har fått et par aha-opplevelser, for å si det sånn. Siden han elsker skjemaer, diagrammer og slike ting så har han altså laget seg et helt eget opplegg på pc’n. Og starta med å moderere seg når det gjelder matinntaket, og da ser du, da blir det nok mye lettere for meg også.

Jeg har jo forsøkt tidligere med at vi ikke trenger søndagsmiddag hver dag. Han lager mat på en helt annen måte enn det jeg noen gang har gjort. Ikke en tanke har han ofra kaloriinnholdet eller fettet. Smør og fløte er det som må til for å få god mat vettu! Jepp, godt er det, han er blitt en utrolig dyktig kokk. Men når alt dette gode legger seg både rundt innvollene og utenpå kroppen så er det ikke så stas lengre. Nok en aha-opplevelse fikk han gikk på vekta … i motsetning til meg som alltid har kontroll. Uansett hvor galt det er.

Dette lover godt for fremtidige middagsretter. Og alt annet en stapper i seg i løpet av ei uke. Og det blir jo mye lettere når jeg har kokken med på laget. Men nå skal det sies, at jeg foreslo at vi skulle lage mat hver for oss om han hadde tenkt å fortsette i samme sporet …

Maten i huset er blitt adskillig sunnere. Og det er veldig godt det også. Det hender jeg savner sausen og andre ting som en helst skal ligge unna, men det går greit. Akkurat nå fremover, og resten av året, har vi ikke tenkt å fokusere så veldig på alt en ikke skal spise. Fordi jeg rett og slett ikke gidder! Jeg vil ete pepperkaker, kakemenn og julemarsipan. Men etter nyttår, da er det skikkelig innstramming – igjen!

Jeg har ingen plan om å bli 30 kilo lettere. Selv om hjertelegen mente at jeg burde veie det jeg veide før jeg fikk barn, altså før jeg var 20. Da jeg så ut som en strek i lufta og mangla både hofter og pupper. På den tia mitt største ønske i livet var å ha ei skikkelig sprettfu som fylte ut Levis-buksene, og noe å fylle bh’n med! Begynner å lure på om den legen har et lite snev av pedofili når jeg tenker meg om. For helt god er han nok ikke han heller, selv om han var tynn!

Et nytt liv hadde vært greit. Men jeg tror ikke det skjer selv om det blir mindre av meg. Veldig mange som har fibromyalgi har tatt slankeoperasjon, og flertallet av dem har absolutt ikke fått livet tilbake. I følge dem selv og det de skriver på ei fibro-side på Facebook. Snarere tvert i mot. Hadde jeg vært storrøyker så ville sikkert nikotinen fått skylda for helsa mi, når det ikke kan henges på den knaggen så er vekta en grei syndebukk. Vel, ikke alle sylfider er spreke og friske de heller, og jeg har alltid vært av den oppfatning at vi er forskjellige. Det er ikke meninga at alle skal være slanke, men selvsagt hadde det vært gøy å hørt inn under den kategorien når jeg nå er på god vei inn i middelalderen. Jeg skal absolutt gjøre mitt for å kvitte meg med noe av kroppen. Om ikke for annet enn å vise legene at det ikke hjalp en dritt. Jeg var jo faktisk ikke noe bedre da jeg veide 17 kilo mindre for tre års tid siden. Det var jo da elendigheten virkelig innhenta meg, og siden har det bare blitt verre og verre.

Tilbake til unnskyldningene for å slippe å bevege seg:

  1. Jeg hadde spist for mye.
  2. Det var alt for kaldt.
  3. Ikke tid nok til oppvarming.
  4. Jeg er dårlig trent.
  5. Jeg hadde sovet for lite.
  6. Jeg er overarbeidet.
  7. Gir alltid for mye i starten, og klarer ikke å fullføre.
  8. Alt for tidlig på dagen.
  9. Det var alt for varmt.
  10. Jeg har akkurat vært syk.
  11. Jeg begynner på en forkjølelse.
  12. Hadde spist for lite.
  13. Jeg var redd for å bli skadet.
  14. Skoene var nye og ikke “gått inn”.
  15. Jeg mangler barnevakt.
  16. Jeg kan ikke ta så hardt i når mange ser på.
  17. Treningssenteret er alltid fullt, aldri et ledig apparat.
  18. Følte meg ikke helt i form.
  19. Media har gjort meg utslitt av alle helseartiklene.
  20. Måtte jobbe overtid.
  21. Favorittserien min gikk på tv.
  22. Jeg fikk stein i skoen.
  23. Vannblemmene fra forrige uke har ikke forsvunnet.
  24. Jeg må bare ta av et par kilo til før jeg kan begynne å mosjonere.
  25. Jeg får så lett hold.
  26. Jeg har kjøpt dårlige sko.
  27. Jeg vil nødig få vond rygg av trening, mine venner har begge isjas.
  28. Sokkene krøllet seg.
  29. For få parkeringsplasser utenfor treningssenteret.
  30. Jeg fikk rusk i øyet.

Hehe, kjenner du deg igjen?

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Før og etter – så mye betyr 14 kilo!

Må bare innrømme det: Jeg trodde ikke det var SÅ mye forskjell .. Det første bildet er tatt for tre år siden, det andre i dag morges. Er litt pjusk og litt bleik til å være midt på sommeren, den fineste sommeren i manns minne, men sånn er det vel når en ikke er helt pigg og ikke har vært så skrekkelig mye i sola. Egentlig burde jeg ha vært knallbrun nå. Men, men .. jeg ser iallefall annerledes ut. Selv om jeg ikke føler at det har betydd mye har det tydeligvis det likevel. :o)