Bildet lyver altså. Egentlig bladde jeg litt gjennom bildearkivet for å finne noen regnværsbilder, men det er visst ikke det jeg har mest av her gitt. Dermed ble det et bilde fra september 2014 heller. Årets siste båttur … fytti som jeg savner en båt altså. Men en gang, en eller annen gang før jeg dør, så skal vi ha en båt igjen. Forhåpentligvis rekker vi noen båtturer også innen det er slutt. Drømmemannen har søk på finn og viser meg den ene skuta etter den andre. Men foreløpig kan det bare bli et ønske, noe å drømme om, se frem til. For det er helt gratis.

God formiddag forresten. Her regner det så det plasker, både fra oven og opp igjen fra bakken! Klein start på uka, men etter den flotte helga så skal ikke en gang jeg klage. Litt kjipt, og litt merarbeid å gå ut med Jonas i et slikt vær da han må fønes etterpå. Men jeg har jo ikke så mye annet fornuftig å gjøre, så overlever nok.

Det håper jeg bikkja også gjør. Selv om vi går tur som vanlig. Jeg er ikke av de som blir hysterisk sånn med en gang, dermed gjør vi helt som vi pleier. Han får til og med lov å snuse seg gjennom løypene, som alltid. Selvsagt synes jeg det er skummelt med disse hundene som dør rundt om i landet, men så lenge de ikke kan si hva det er, så tar vi det litt piano her i huset. I dag traff jeg ingen andre på morraturen, så det er mulig det bare er meg som er litt sløv … og nei, det har ikke noe med at jeg ikke er glad i hunden min å gjøre. For det er jeg. Men jeg tror både han og jeg hadde blitt ganske så frustrerte om vi bare skulle gå rundt hverandre her. Greit vi har hage, men når han går ut der så får han jo ikke noe trim. Stort sett ligger han bare på plenen, eller i en busk! Hilse på andre gjør han sjeldent, for alle de andre hundene er jo redde og holder på å bjeffe seg fordervet når vi passerer.

Leste på en hundeside på Facebook at det var lurt å ta opp dritten nå. Hallo! Har du hund, så skulle det være en selvfølge at du plukker opp etter den. Også uten at det er noe skumle sykdommer som tar livet av hundene. Snakk om å være sløve da!

Lag deg en god start på uka. Jeg er ganske sliten etter helgas festligheter, så tett innpå flere mennesker over tid tar mye av energien min. Så i dag blir det en veldig rolig dag her. Må prøve å lade opp til slutten av uka, skal nemlig låne barnebarnet på seks fra torsdag til tirsdag. Det blir koselig, men litt mer hektisk enn det pleier for denne kjærringa.

ღ

Så var denne helga også på hell. Det går jaggu fort mot jul nå! Og en liten forsmak på den hadde vi i går, da vi fikk servert pinnekjøtt i Cognac klubben. Værgudene var absolutt på vår side, maten smakte fortreffelig og jeg har altså tatt årets siste (?) bad i sjøen. Det var hele 14 forfriskende grader. Faktisk ikke så aller verst, spør du meg. Svømte til og med en liten tur, og var nok uti minst 7 minutter.

Jeg har lenge hatt lyst til å bli isbader. Eeeeeeh … er det noe man bare “blir” tro? Bestemmer man seg bare for å ikke avslutte badesesongen og kjører på hele året? Jeg har altså ikke peiling, men nå har jeg tenkt på dette i flere år, uten at det har skjedd noe mer, så sjansen for at det blir noen forandring denne vinteren er mikroskopisk. Jeg vil jo så gjerne ha med meg noen andre også, sånn at vi kunne ha dratt hverandre litt i ørene om lysta ikke helt var til stede gjennom hele året … men det er tydeligvis ikke så lett.

Sola skinner og livet er slett ikke så verst. Jeg venter mitt fjerde barnebarn, sjette om en teller med bonusbarnebarna, og må bare innrømme at jeg var litt på vakt der ute på hytta til ei i Cognac klubben, hvor vi befant oss. For tenk om fødselen plutselig starta og jeg satte der i bekmørket uten noen som var i stand til å kjøre meg i land. Det hadde vært en smule dumt, siden det er jeg som skal være med på fødselen. Men jeg var godt forberedt altså. Pakka ned tursko og lykt, sånn i tilfelle jeg måtte ta stien gjennom skogen for å komme ut til sivilisasjonen igjen for å få fatt i en taxi. Heldigvis fikk jeg ikke brukt for det. Det hadde vært ca. to kilometer på skogssti, og i mørket, på ukjent grunn kan det virke skrekkelig langt.

Det er enda fire uker til termin altså. Men denne her dattera mi har en tendens til å avslutte svangerskapene så tidlig. 3 og 4 uker før har jentene kommet, dessuten følte ho seg litt rar rett før helga. Har masse kynnere og magen er skrekkelig langt nede nå. Jeg tviler sterkt på at ho kommer til å gå tiden ut denne ganga heller. Men heldigvis skjedde det ikke noe i helga. Puuuuuh. Må si jeg er ganske letta egentlig, så nå skal jeg ikke forville meg så langt vekk fra kjørbar vei før babyen er kommet, spesielt ikke på nettene.

Håper du har hatt ei fin helg, og kos deg med resten av søndagen da.

ღ

Hei og hå! Her har dagene vært ekstremt innholdrike siden jeg var innom sist. Forrige helg var vi på familietur med noen av de aller nærmeste i drømmemannens familie, pluss noen få av mine. Sånn cirka 35 stykker til sammen, fordelt på fem hytter. Det var tett program stort sett hele tiden, pizzakos, gå planken, skattejakt, kaffi og kjeks, spøkelsesjakt, pakkelek, kaffi og kaker, grilling, kaffi og godis, krabbefisking, bading, roing, konkurranse, kaker og kaffi, godis, flåtetur, restefest, kaffi og kaker … bare for å nevne noe. Temmelig slitsomt for slike som ikke er født inn i dette her, selv etter over 11 år som kona til drømmemannen.

Det er hardt både for hodet og magen! Ikke det at vi blir tvangsforet akkurat, jeg stapper villig vekk ned det meste jeg kommer over, bare så det er sagt. Men jeg er jo ikke helt vant til dette her enda. Ikke sånn over flere dager jaffal.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er veldig koselig altså, misforstå meg rett. Og det er virkelig raust av svigers å spandere både hyttteleie og pizzakveld på alle disse menneskene, selv om det er deres barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Pluss de av mine som har lyst å være med. For her utelater de ingen. Jeg er evig takknemlig for at vi har blitt tatt så godt i mot, og selv om jeg nå har vært i denne familien i over 12 år så blir jeg ikke helt vant til dette .. at vi også på en måte hører til her. Noe som gjør at jeg kan gi mine barnebarn en opplevelse for livet ved å ta de med på denne årlige hytteturen. For dette er altså helt spesielt. Jeg får faktisk tårer i øynene bare jeg tenker på det. Ååååh … sikkert mangel på søvn som slår ut her … eller kanskje ikke …

Denne ganga hadde jeg med meg de to eldste barnebarna mine. Litt dårlig samvittighet fordi minstejenta på tre ble hjemme, men storesøstera hadde ikke spesielt lyst til å ha ho med heller … og selvsagt ble det også lettere for meg med kun ei på 6 og ei på 10. Når en ser bort fra den samvittigheten da. Som slo ut i full blomst, når jeg så de andre treåringene som var med koste seg glugg ihjel.

Følte jeg klarte meg fint gjennom helga. Blir like glad hver gang jeg klarer å gjennomføre noe, men jeg ble liggende i horisontalen i halvannet døgn etterpå, så det er jo litt kjipt … men det hadde jo vært mye verre om jeg ikke klarte å være med på morroa!

Onsdag var kroppen fit for fight igjen. Da kompenserte jeg den dårlige samvittigheten med å hente miste snuppa i barnehagen og hadde ho på overnattingsbesøk. Ho var strålende fornøyd for at ho skulle være her helt aleine, uten søster og kusine. Ikke noe problematisk å passe ei som sovner kl. 20 og ikke lager en lyd før ho våkner 12,5 timer seinere!

I går fikk jeg fiksa litt på tusta og utseende. Altså: klippa meg og fiksa brynene. Jeg har følt meg ganske tufs i det siste, men jaggu hjalp dette en heil haug! Det er ikke alltid det er så mye som skal til, selv om trynet ser like slitent og tustelig ut.

Her er litt bilder fra morraturen. De to første er fra hagen, der markjordbærene tror vi er gått inn i nok en sommer … de andre er knipsa langs Grimsbekken. Vi hadde en skikkelig tur som start på dagen altså, nesten to og en halv time.

Søvnen er begynt å kødde seg til igjen. Det er veldig strevsomt og resulterer i masse tenking og analysering av alt mellom himmel og jord på den tiden jeg egentlig skulle ha slappa av og lada batteriene. Pulsen går på høygir og hodet svarer med å gi meg en skikkelig skallebank. Nesten hver natt. Noen ganger klarer jeg å gå av meg den hodeverken, andre dager nytter det ikke. Og det er slett ikke noen givende, oppløftende tanker inkludert i disse nattlige grubleriene mine … I dag våkna jeg rett over fem da drømmemannen sto opp, og etter det har jeg vært lys våken. Var ute med Jonas før 7.30, til bikkjas store protester. Han var absolutt ikke klar for noen tur da, og spesielt ikke den lange turen! Men siden dagen starta så tidlig var det jo like greit å få den turen unnagjort. Er jo ikke sikkert kjærringa holder seg så bra utover dagen med en slik start.

I morra er det hyttetur igjen. Men da med litt færre folk. Det er Cognac-klubben som skal ha samling, men jeg tror bare vi blir 8 stykker, pluss Jonas da. Helt greit for meg, for når vi er alle så blir det litt i overkant rett og slett. Kjedelig, men sant. Får bare håpe været bedrer seg litt, for i dag er det virkelig blaut her.

God helg til deg. 

ღ