Jeg entret mai som ufør

Her kommer en liten oppdatering fra meg. Jeg har helt mista skrivegleden, bokstavene og hjernen min er ikke så veldig gode venner lengre. Formen har vært temmelig opp og ned i det siste, men jeg er her fortsatt altså. Bare sånn i tilfelle du lurte. Jeg leser minimalt med blogger, for til og med det har vært slitsomt. Og da sier det seg selv at skrivinga er enda tyngre … bokstavene triller lissom ikke ut på skjermen helt av seg selv lengre. Det meste er bare tungt.

Det har skjedd mye her den siste måneden. Både på godt og vondt. Noe egner seg ikke for bloggen, så da er det best å ikke begi seg inn på akkurat det.

Den største forandringen er at jeg ikke lengre går på aap. Nå burde jeg kunne senke skuldrene og vite at det er over. Jeg kom gjennom nåløyet så lett som en lek. Det er vel det en må kalle det, når en har gått på aap i snaue to år, og så får godkjent uføresøknaden uten noen spørsmål fra nav-leger som skal overprøve fastlegen og ekspertene som har uttalt seg først. Dermed slipper jeg å ha nav hengende over meg lengre, slipper å sende meldekort, slipper å søke om å dra på helgetur til Danmark, eller på ferie for den saks skyld …

Jeg er fri! Og økonomien er sikra for fremtiden. På en måte kom jeg godt ut av det. På en annen måte ganske kleint. Men hadde jeg klart å klore meg fast i arbeidslivet et år eller tre til, så ville resultatet vært enda verre. Så jeg burde jo i grunnen være glad nå. Puste letta ut og være lykkelig for at styret, frustrasjonen og rotet med nav er over.

Det tok bare to uker. Fra jeg sendte inn søknad om ufør, til den ble godtatt. Jeg hadde fått oppgitt at behandlingstiden var opptil 8 måneder. Og fikk dermed forlenget aap’en frem til desember i påvente av dette. Som den grubleren jeg er blitt så tenkte jeg jo det verste med en gang. At jeg kom til å få avslag rett før jul, og plutselig ikke hadde noen inntekt lengre.

Noen ganger går det bedre enn en frykter. Dette var en av dem.

Men jeg er ikke så lykkelig akkurat. Det er faktisk kjempetrist. Jeg føler meg som en looser, en dust, som ikke klarte å henge med. Som ikke takla livet, slik det er forventet at en skal. Jeg leste og grein og leste og grein, hele tre ganger leste jeg det forbanna vedtaket før det seig inn. Du har fått innvilget 100% ufør fra 1. mai 2019.

Ufør – et skrekkelig fælt skjellsord, spør du meg. Spesielt i disse tider, når nyhetene bugner over av skriblerier om disse forferdelige uføre som formerer seg som kaniner og dermed stiger i antall i rekordfart. Disse udugelige, arbeidssky menneskene som bare snylter på samfunnet …

Jeg er blitt en av dem!

I over 40 år har jeg jobba 100%. Så arbeidssky er jeg jaffal ikke. Likevel har jeg sykt dårlig samvittighet for dette. Jeg hadde jo ingen plan om å slutte og jobbe jeg! Ikke en gang om vi vant 20 millioner skulle jeg slutte på jobb. Men da skulle jeg bare gå på jobb for gøy, ikke fordi jeg trengte pengene …

Honnørkortet kom i posten. Honnørkort du! Så nå kan jeg ta bussen for en slikk og ingenting. Jeg som hater bussen! Jeg kan ta bussen til sentrum og se på alt jeg har lyst på. For med 60% av den lønna jeg en gang hadde så blir det jo ikke så fett dette. Men kanskje får jeg det likevel litt bedre når jeg slipper å gruble og stresse sånn. Være redd for at alt skal rase sammen. Nå vet jeg i det minste hva jeg har. Resten av livet faktisk. Og det er vel en god ting, selv om jeg ikke akkurat er så rik?

Midt i elendigheten satte jeg meg ned og skreiv to lister. Den ene med alle de negative tingene som dukket opp i kjølevannet av dette. Så grein jeg en skvett til, før jeg satte opp det positive jeg kunne komme på i farta. Eller, akkurat den siden gikk litt treigt. For med en gang fant jeg ikke en eneste positiv ting faktisk. Alt var bare elendighet og tårer. Men etter hvert klarte jeg å klore ned noe på papiret. Og vet du hva? Den positive siden ble den lengste til slutt.

Men det er jo liksom ikke HER jeg vil være! Jeg vil jo så gjerne ha en jobb og et liv. Som før. For lenge siden, da alt var tålig greit. Jeg har forsøkt, kanskje mer enn mange andre. Faktisk har jeg det. Men selv om jeg innerst inne vet det, så tviler jeg likevel innimellom. Kunne jeg ha stått på litt til? Gav jeg opp for tidlig? Har jeg bare vondt i viljen?

Forrige uke var en fin uke. Kroppen fungerte, jeg jobba litt i hagen for første gang på 4-5 år, vaska litt av terrassene og hadde noen veldig greie dager. Jeg sto på som bare det faktisk.Til meg å være. Med litt pauser innimellom. Jeg følte meg nesten frisk, for første gang på mange år. Frisk og glad! Lørdagskvelden hadde vi tre vennepar her, til tre-retters middag og god drikke. Men før de hadde takka for seg lå jeg rundt doen på vaskerommet og spøy som en gris! Merkelige greier, ikke følte jeg meg syk og ikke hadde jeg drukket for mye heller. Men etter den kvelden har jeg bare følt meg helt elendig, selv om jeg ikke har spydd mer. Kanskje var det bare kroppen som satte inn alt for å fortelle meg at nå var det jaggu med nok! Nå måtte jeg begynne å ta signalene og gire ned igjen?

Vel, den fine formen gikk over på et blunk. Hele denne uka har jeg stort sett bare ligge lettere henslengt i den ene stolen og sofaen etter den andre. Har drittvondt over alt, skikkelig betennelsefølelse i hele kroppen, en hjerne som er helt på tur og en tinnitus som snart tar livet av meg. Denne uka har vært et sant lite helvete … og det er mange slike dager innimellom … det er grunnen til at jeg ikke er på jobb. Bare sånn i tilfelle noen lurte.

På mange måter er det litt ok å få ei slik uke etter ei bra ei. For vet du hva? Da får jeg en bekreftelse på at det ikke er viljen det er noe galt med, men noe ganske annet. Og da blir samvittigheten min ganske mye bedre. Dårlig samvittighet er nemlig ganske tungt og drasse på.

Høres det ut som jeg liker å plage meg selv? Egentlig gjør jeg ikke det altså, selv om jeg er ganske flink på akkurat det punktet. Men jeg liker å vite at jeg har gitt alt før jeg kasta inn håndkleet og gav opp. Og på dårlige dager vet jeg at det er sant. På de litt bedre kommer tvilen krypende igjen. Og igjen. Og igjen. Men jeg må jo ærlig talt innrømme at smertene godt kunne ha vært halvert, og jeg hadde likevel forstått signalene. For dette har nesten ikke vært til å holde ut.

God helg til deg. 🙂  Jeg kommer vel sterkere tilbake snart, håper jeg.