Liten, bedagelig søndagstur

Sol, vindstille og et par kuldegrader. Slett ikke verst til en søndag å være. Ellers i uka har vi hatt et aldri så lite utvalg av det meste værgudene hadde å by på. Fra kuldegrader til varmegrader, regn, snø og sol. Til og med en liten storm. Det røska godt i huset her oppe på toppen av Tinnheia, men jeg tror vi fortsatt har alt i behold, som det var før uværet satte inn.

Lørdag gikk vi en tur i skogen her i nærområdet. Det var sykt glatt! Så dermed ble det bare en rusletur i byen i går. I mangel på de derre piggskoene jeg burde ha investert i snart. Men når jeg allerede har tre par utrolig gode, og dyre, tur-/fjellsko så er det kanskje litt unødvendig. Har jeg tenkt i et par år nå. Men jeg ikke helt glad når bakken blir omgjort til en skøytebane, eller skogen serverer den ene issvullen etter den andre – der du minst aner at de skal dukke opp, under en halv centimeter nysnø! Livsfarlig spør du meg, når en bikker en viss alder. Jeg er så lemster etter en slik tur på glatta at jeg virkelig har vondt over alt etterpå, spesielt i hodet. Selv uten at jeg har ramlet.

Vi parkerte øverst i byen og gikk litt på kryss og tvers i gatene. Pluss en liten avstikker ut på Odderøya. Bikkja har godt av å gå der det er andre folk også, han som stort sett befinner seg dypt inni skogen der vi sjelden ser andre levende vesener, verken to eller firebente. Han blir faktisk helt utslitt av en slik bytur han, selv om det bare ble 6-7 kilometer.

Det var reine folkevandringa langs strandpromenaden. Og også utover på Odderøya. Men ikke akkurat der vi gikk. De fleste følger stimen, kanskje uten å tenke på alle de fine plassene som fins der ute om en bare klarer å rive seg løs fra køen.

Kaldt og stille. Det er fantastisk på sjøen på denne årstiden. Det er jo sjeldent vi har slike smeigedager om sommeren. Nå har jo ikke vi noen turbåt lengre, les; daycruiser, så vi må bare holde oss på land egentlig. Uansett hvor fint været måtte bli.

Vi leter litt etter fine rasteplasser der en slipper å gå så langt. Vil gjerne fortsette å ta med barnebarnet mitt ut på tur, selv om ho ikke er så mobil som før ho ble syk. Så om du har et godt tips om en grei bålplass der en kan kjøre nokså nærme hadde det vært helt topp. Vi går jo mye tur, men stort sett er det jo uten både bål og pause. Så her er vi litt på tynn is altså.

Har du sett alle de flotte fuglekassene på Odderøya? Om du kikker etter er det mange av dem, og ingen er helt like.

Med utsikt mot cruise-kaia. Det ligger utrolig mange båter og venter på bedre tider her i havna. Kan faktisk ikke huske at det har vært så mange tidligere. Men så har de vel restriksjoner de også, i forbindelse med coronaen. Ser virkelig frem til at alt normaliserer seg igjen jeg. Men jeg tror det kommer til å ta tid.

Lange skygger og fine hus. Det er mye flott å se her ute.

Vi tok en sleng langs strandpromenaden også. Og det var vi ikke alene om.

Festninga, og nesten ikke et menneske sier du? Vel de gikk altså på veien bak meg. Jeg liker jo ikke å ha forstyrrende elementer som folk på bildene mine. Så egentlig er det helt topp at alle de andre går som maur etter hverandre på en og samme plass.

Vi tok en sveip innom Torvet også på vei tilbake til bilen. Der var det folksomt. Isbanen Kompis må være noe av det lureste kommunen har brukt penger på de siste årene. Der er det alltid smekkfullt. Kanskje ikke helt lurt å samles så mange på en plass akkurat nå, men det så ikke ut som om de som var der brydde seg om det …

I dag er det litt gråere enn i går gitt. Ny uke og nye muligheter, som ei tidligere sjef alltid sa. Drømmemannen er tilbake på jobb etter tre ukers hjemmekontor, og skal jeg være helt ærlig så ble det faktisk litt tomt og ensomt her nå. Til tross for at jeg synes det var litt slitsomt å ha han hjemme hele døgnet også. Jeg funker jo ikke så bra på morra’n og tidlig på dagen, så det er jo ikke gøy akkurat å vise hvor galt det er, sånn i ukevis. Selv om han jo sikkert vet det fra før av.

Skulle egentlig ønske at det var meg som var tilbake på jobb. Tilbake til et helt normalt liv, med kollegaer og innholdsrike dager. Eller at jeg var så gammel at jeg var blitt pensjonist, sånn helt på ordentlig og kunne nyte friheten uten dårlig samvittighet. Men egentlig skulle jeg jo ikke bli pensjonist jeg! Jeg skulle bare fortsette på jobb så lenge det gikk, bare fordi det var så gøy. Sånn ble det ikke …

Håper du får en god start på uka. Faktisk starter jeg denne uka med tre avtaler, og det hører til sjeldenhetene. Må vel bare innrømme at det er så sjeldent at jeg omtrent blir utslitt bare av tanken. Merkelig så rar en kan bli når en stort sett bare går rundt og surrer aleine år etter år.

 

En veldig grå start på uka

Mandagen åpenbarte seg som ekstremt grå og våt. Etter ei uke med kuldegrader, og ei helg med hele 10 sådanne, hadde vi nesten glemt hvor slitsomt det er med sånn normalt sørlandsvintervær. Blaut bikkje, tåke og slaps.

Tur ble det likevel. I sort hvitt. Ser jaffal sånn ut. Men det er altså ikke jeg som har fjernet fargene på bildene, om du trodde det. Nope, det var bare sånn.

Turen i dag gikk lags den gamle postveien fra Kristiansand til Mandal. Vi snudde ved Kvislevann og tok samme vei tilbake. Det er veldig kjedelig å gå hjem igjen langs E39, selv om jeg har gjort det mange ganger tidligere. Da er det bedre å holde seg inni skogen der en jaffal slipper trafikkstøyen.

Noen har tydeligvis feid litt snø av isen. Sikkert for å gå på skøyter. Jeg har jo panikk for islagte vann, så ingen fikk meg utpå der. Det er ikke bare sånn at jeg ikke liker å gå på isen, det er en skikkelig fobi! Og om det skulle begynne å knirke litt mens jeg hadde stått utpå der så hadde jeg garantert fått sammenbrudd. Derfor er det best at jeg holder meg på land, tenker jeg, slik at drømmemannen skal slippe det synet.

Vet ikke helt hvorfor jeg er slik. Da jeg var barn gikk vi jo på skøyter i Baneheia. Mest på 2. Stampe. Og jeg husker fortsatt de gangene noen gikk gjennom isen der. Ingen druknet, de ble alltid dratt opp igjen og måtte hjem for å få litt kjeft og skifte klær. Men det var sykt skummelt likevel. Mulig det har noe med det å gjøre …

Turfølge mitt. Drømmemannen og Jonas. Mannen er nærmere 190 høy, så da kan du jo tenke deg hvor stor denne hunden vår egentlig er. Kanskje ikke så rart at han får så mye oppmerksomhet, når jeg tenker meg om. Men for oss er han jo bare en vanlig hund. Mulig de som hører at jeg sier *kom lille venn* til han (bikkja altså) synes jeg er litt rar?

Ble en sløv start på uka her. Kjeder meg litt, og har snart abstinenser fordi jeg ikke har sett ungene på skrekkelig lenge. Ungene er en fellesbetegnelse på barn og barnebarn. Mine aller nærmeste altså. Jeg savner dem noe sykt, og ser virkelig frem til mer normale tider der det er mulig å omgås uten å føle seg som en kriminell. Men i morra skal vi spise middag hos sønnen, og da får jeg i det minste sett mitt aller yngste barnebarn som allerede er blitt 7 måneder, og det helt uten at jeg har blitt kjent med ho. Det er trist det! Takk og lov at vi har Snapchat, Messenger og slike ting, for da får jeg i det minste fulgt med på den måten.

Skjønner at jeg er uhyre bortskjemt på dette feltet. At jeg har alle sammen så nærme. I samme by. Men akkurat det siste året har jo ikke det hjulpet så veldig. Og det ble ikke bedre ved at den ene ble alvorlig syk midt under pandemien heller. En blir jo livredd for å bli smitta eller gjøre noe galt.

Håper du har hatt en fin dag.

Småstrikk uten mønster

Her ser du noen av mine små puslerier i januar. I tillegg til dette er det blitt 8 kluter … slike ting som ikke trenger så mange fungerende hjerneceller for å bli bra nok. Og for aller første gang har jeg hekla noen blomster. De ble jaggu ikke så verst de heller, tatt i betraktning at det er omtrent 45 år siden sist jeg tok i ei heklenål.

Ei av mormors jenter trengte plutselig litt hodepynt. Dette er altså ikke pannebånd som skal varme ørene eller noe annet. Det er rett og slett bare litt pynt til min skjønne 7-åring som går gjennom noe av det verste et barn kan havne i; ufattelig mange cellegiftkurer, hele fem i uka en stund fremover nå. Derfor har ho ikke hår, og da er det en ekstra grunn til å pynte seg litt. Det føles sikkert rart uten det lange håret, bart og litt nakent. Da kan det jo være greit å ta på et lett strikket hårbånd i bomull. Tenkte jeg.

Mottakeren ble fornøyd med mormors hastverksarbeid. Spesielt etter at to av båndene fikk påsydd en enhjørning i sølv foran. Vi var så heldige å ha besøk av snuppa fra lørdag til søndag, og vi har hatt ei veldig fin helg.

De som skal ha litt varme på halsen har enda ikke fått dette her. Men jeg skal nok få overlevert det i løpet av uka.

Jeg har veldig lyst til å strikke sokker. Men orker ikke så mye dilldall, spesielt ikke akkurat nå. Men om du har en veldig enkel oppskrift å anbefale så blir jeg takknemlig for det. Min bestemor strikket mange sokker til oss da vi var barn, men den tåfellinga ho brukte var helt forferdelig. Spiss og rar. Så jeg er på jakt etter en fin rund tå, og en superenkel hæl.

Rusletur fra Høllen til Åros

Dette er en tur som passer for alle. En bakke, og resten er flatt som i Danmark. Vi har gått her mange ganger. Mest på ettermiddagen. For du vet, denne kjærringa er helt hekta på solnedganger og alle fargene himmelen viser seg i akkurat når det skjer. Aller best er det når det er litt skyer, men ikke for mange altså, for da blir det heller litt kleint.

Vi parkerte i Høllen. Det var iskaldt denne kvelden, skikkelig forferdelig egentlig. Selv om det merkelig nok ikke var den dagen det var flest kuldegrader. Skal jeg være helt ærlig så frøys vi fra vi gikk ut av bilen og helt til vi var halvveis hjemme igjen.

Men bildene ble fine da …

Forresten, når vi først er i Søgne … har du tenkt på at det går an å dra på øyhopping her ute? Vet ikke hvordan det er nå i disse corona-tider, men for to år siden slang vi oss med på en slik tur. I januar. Og det er en av de mest fantastiske turene jeg har hatt her ute. Vil du ser mer fra den turen kan du kikke deg inn HER.

Drøye to kilometer langs sjøkanten. Kart finner du på ut.no. Akkurat denne kvelden var det mer enn nok. Men normalt synes jeg en tur helst bør være over 6-7 kilometer. Drømmemannen er ikke alltid enig.

Dette er en merkelig skikk importert fra utlandet. Det sies at fenomenet med disse hengelåsene oppsto i Kina, der forelskede par hang opp lås i rekkverket på den kinesiske mur. Dette for å symbolisere evig troskap.

Vi har sett mye slikt når vi har vært ute og reist. Men aldri hengt opp lås selv. I følge VG for noen år siden, så ble dette et skikkelig problem når haugevis av låser på samme gjerde truet sikkerheten på broene. Dermed ble det kort prosess, og millioner av bevis på evig kjærlighet og troskap ble brutalt klippet av og kastet.

Du føler kanskje heller ikke for en egen lås? Men om du trenger litt romantikk i hverdagen, og hvem gjør ikke det sånn midt i uka, kan du jo bare ta en solnedgangstur til Åros. Hånd i hånd med kjæresten. Veldig romantisk det også.

Båtene venter på bedre tider. Normalt ville jeg også ha gjort det. Higet etter sommeren, varmen og alt det fører med seg av gleder. Men fra og desember i fjor bestemte jeg meg for å tenker mer på dagen i dag. Leve litt mer i nuet. Ikke alltid bare glede seg til noe langt der fremme. For ingen vet hva morgendagen bringer. Kanskje kommer den ikke i det hele tatt, om du er riktig uheldig.

Her snudde vi … og tok samme vei tilbake. Dette har vært ei skikkelig god tur-uke for oss. Jeg håper året kan fortsette i samme spor, på nye veier. Det er så mye flott å se, til og med rett rundt oss. Vi trenger absolutt ikke dra til utlandet for å ha det fint. Varmen, sier du? Eeeeeh, joda, men det gidder jeg ikke tenke på akkurat nå. Er slutta med sånt.

Nyt dagen. 

Odderøya i solnedgang

Her er det flott altså! Og det har de aller fleste av byens befolkning også funnet ut. For på en fin dag i helga, når vaffelbua er åpen og før coronaens inngripen i hverdagslivet vårt, så kan du altså regne med å gå i kø både frem og tilbake på veien til vaflene.

Da er vi sjeldent å se der ute. Men det går stier og små tråkk på kryss og tvers av hele Odderøya, så en trenger ikke gå i kø altså. I går tok vi en tur frem og tilbake i bushen der ute, til Jonas store glede. Der traff vi ingen. Det var litt glatt innimellom, men vi kom oss da helskinnet hjem igjen, alle tre.

Da sola begynte å takke for seg måtte jeg bare ut på tuppen. Turen ned til fyret droppa vi, for den bakken er ikke helt grei når den er islagt. Det er forferdelig å ha blitt såpass gammel altså, at en er livredd for glatta. Men enn så lenge får vi bare nyte at vi faktisk kommer oss godt frem både her og der. Det er nok av plasser å gå når den tiden er over også, selv om jeg nok foretrekker de turene vi er på nå. Alt til sin tid er det noe som heter … så det er vel bare å nyte nuet da, og ikke tenke så mye på hvordan det blir seinere.

Vaffelbua som dessverre har vært mye stengt i 2020. Sikkert mange som savner vaflene og søndagsturen ut hit, og det ser jo ikke akkurat ut som om dette året blir så mye bedre. I går samlet det seg en haug med ungdommer ytterst på fjellet her ute. De er lei av å være adskilt, tenker jeg. Det var musikk, bål og alt for mange på en plass. Men de hadde det sikkert gøy de. Håper de fortsatt kan se tilbake på kvelden som en av de hyggelige dette året, når det er gått noen uker …

Veldig mange ledige benker. Det hører til sjeldenhetene. Mulig det hadde noe med temperaturen å gjøre? Men det føltes ikke så galt egentlig, siden det var helt vindstille.

Hund i solnedgang. Det kan jo nesten ikke bli bedre enn dette. Eller jo, når en kommer hjem igjen fra en slik tur og kan sette seg ned med god samvittighet for resten av kvelden. Den følelsen er slett ikke så verst den heller.

Takk for flott, helt naturlig, lysshow i går kveld. Egentlig rart at det ikke er flere ute og går på denne tia. Jeg er jo heldig som har en mann som slutter på jobb klokka 14, så da er det mye av dagen igjen. Men slutter du 16 så er det jo bare å ta turen før middagen. Du sulter garantert ikke i hjel av den grunn.

Ut på tur, aldri sur. Det der er det faktisk mye sant i. Gi meg en solnedgang, litt frisk luft og muligheten til å knipse bilder … ja, da er mye av elendigheten som vi egentlig er midt oppi nå glemt for en liten stund. Det er godt både for kropp og sjel! Og så er det til og med helt gratis.

Så hvorfor sitter du der fortsatt? Til uka er det meldt regn og vinteren blir mer som vi er vant til her i sør. Slutt på knirkende snø under skoene, slutt på tørr bikkje når en kommer hjem igjen. Er du lur nå, så benytter du deg av disse dagene mens vi fortsatt har noe som minner om ordentlig vinter.

God tur.

God morgen til nok en fin vinterdag

Ikke det at jeg var så sykt tidlig på’an … men det lå et lite skylag helt der ute i horisonten, så sola var ikke kommet frem da vi ankom utkikksplassen vår på toppen av Tinnheia. Det er flott her, bare en bitteliten spasertur unna huset vårt. Heldige er de som bor på andre siden av veien, og har denne utsikten hver eneste dag. Det misunner jeg dem faktisk, skulle gjerne bodd sånn altså!

11 minusgrader, sol og klar himmel. Det er en sjeldenhet her i Kristiansand. Det var kaldt, sykt kaldt. Føltes som minus 15 sto det på yr i dag morges. Hva nå det måtte si. Det knaser når vi går, selv om vi vel egentlig ikke kan kalle det snø, det hvite, litt glisne teppet som ligger på bakken. En hærlig følelse! Så da er det om å gjøre å benytte seg av dette været da, men det er her.

Til uka er det meldt regn flere dager i strekk. Da er det altså tilbake til normalen. Lange, blaute turer med bikkje som må tørkes før vi kan gå inn. Det frister ikke. Tenk om vi kunne hatt vinter på denne måten heller, i et par måneder i det minste.

I dag skal barnebarnet på 7 overnatte. Om alt går greit på sykehuset. Jeg gleder meg veldig til besøk. Det er tøffe tak dette, selv for en mormor. Og har du ikke hatt barn med leukemi i nærmeste familie så tror jeg faktisk ikke du aner hvor forferdelig dette egentlig er. Det må nok være noe av det verste som kan skje med et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Plutselig, over natta, ble hele livet satt på vent for de neste to årene og vel så det. Og coronaen gjør det absolutt ikke enklere.

Lag den en fin lørdag da. 

I skogen bak Sørlandsparken

Tidligere i uka hadde vi nok en tur på en plass vi aldri har vært. Nemlig skogen bak Sørlandsparken. Vi parkerte ved Sørlandsparken barnehage, og gikk inn i skogen langs gjerdet på baksiden av bygget.

En veldig fornøyd hund. Når vi går tur på sykkelstien i bånd somler han noe voldsomt, det er ingen tvil om at han kjeder seg. I ulendt terreng der han kan gå løs spretter han rundt og logrer hele turen gjennom, enten det er snakk om en eller tre timer. Merkelig å ha en hannhund som aldri har forsøkt å stikke av! Selv om han er uten lenke så vil han aller helst gå mellom oss, og det er uhyre sjeldent han er mer enn noen meter unna. Noen sprinter blir han aldri, han tusler avgårde i sitt eget tempo og har aldri hastverk.

Det må jo være en del som går tur her. I og med at det fins et løypenett. Men på to timer så vi bare et par som var ute og luftet hunden. Et perfekt turmål i disse corona-tider med andre ord.

Sola går ned. Plutselig var det som om noen slukka lyset. Veldig flott i skogen akkurat i det den forsvant, den lille stunda vi fortsatt kunne se noe.

Vi var litt i tvil om når det egentlig ble for mørkt. Så heldigvis hadde vi med oss hodelyktene. De fikk vi veldig brukt for den siste halvtimen og vel så det …

Etter vel to timer var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Veldig enige i at dette var en flott plass å gå tur, neste gang kan vi kanskje få sett hvordan det ser ut på den siste etappen også. Eller rett og slett velge en av de andre stiene der inne i skogen bak Norges største kjøpesenter.

Løypa vi gikk ser du på kartet over, den grå stripa. Liker du skikkelig skogsterreng og lite folk bør du ta en tur hit.

God tur da!

Fievannet rundt – flott tur i ulendt terreng

Dette er en utrolig flott tur! Vel og merke om du liker at det går litt opp og ned, og ikke higer etter å traske rundt i kø på de aller mest populære plassene som Baneheia og Hamresanden. På to timer så vi andre folk fire ganger! Og det i den aller beste turtiden på en solfylt søndag i januar.

For å komme hit kjører du av ved første rundkjøring mot Sørlandsparken. Der vi kjørte inn da parken var ny og det ikke fantes så mange veier til herligheten. Det ser litt rart ut, for du skal faktisk ta den første avkjørselen i rundkjøringa, og den fører deg rett inn på sykkelstien. Parkeringsplassen er på venstre side, rett før undergangen.

Vi tok den breie grusbakken opp et lite stykke. Før vi tok inn til høyre i skogen. Løypa var mer eller mindre merket med blå/turkise prikker. Det er et nettverk av stier her inne, og jeg pleide jo tidligere å bare å gå på jeg. Kommer jo uansett ut en plass, sånn etter hvert. Kanskje ikke alltid der en hadde tenkt, men har alltid vært i rett fylke i det minste! Drømmemannen liker å tro at han har full kontroll, så nå går vi etter kartapp på mobilen og gpx-spor.

Det var litt glatt innimellom, men stort sett greit å gå. Og der det ble for ille i nedforbakkene satte jeg meg bare på baken og kom da ned på et vis. Ikke fullt så elegant kanskje, men det er jeg altså blitt for gammel til å bry meg om nå!

Med utsikt over Drangsvann. Sol og blå himmel, kan jo nesten ikke bli bedre. Vi som dagen før hadde bestemt oss for å bli så flinke til å ha med niste og kaffi/kakao … vel, den planen failet allerede her. Ikke spør hvorfor.

Turen skulle være drøye tre kilometer. Men det er vel sannsynligvis i luftlinje. FitBiten min viste snaue seks, men sånn pleier det jo stort sett å være når vi går i skogsterreng.

Fantastisk flott skog her. Sikkert enda bedre på våren. Akkurat dette er et naturreservat og vernet.

Oh yeah! Her var det både glatt og bratt! Veldig bratt. Såpass at begge de tobente tok fua til hjelp. Jeg var livredd Jonas skulle rause ned skråninga, men den hunden der altså, han imponerer stadig når vi er på tur. Ikke akkurat en racer, det sier seg vel selv når en har 84 kilo å dra på, men utrolig flink til å komme seg frem. Både over og under hindringer, ned og opp skråninger. Det turte jeg ikke å drømme om en gang, da han sleit korsbåndet i vår. Faktisk trodde jeg en stund at vi måtte ha avlivet ham.

Over bekken. Etter å ha fylt tanken, vel og merke.

Timeout! Det var en stund det plutselig kom masse sorte prikker foran øynene mine. Måtte bare ha en pause og støtte meg til et tre noen minutter. Sannsynligvis vann- eller matmangel. For det kan vel umulig være kondisen det er noe i veien med?

Plutselig kom vi over den flotte rasteplassen. Noen hadde til og med gått fra et bål her, så vi satte oss ned litt, mest for å ta bilder av herligheten. Og for å irritere oss litt over at vi ikke hadde med niste … eller jaffal noe å drikke …

Har jeg forresten sagt at jeg fikk hengekøye til jul? To stykker til og med, så Jonas som gaven var fra håper nok at jeg tar med meg drømmemannen på hengekøyetur i skogen etter hvert. Plassen her var perfekt for slikt. Men det er det vel ikke bare meg i denne byen som har funnet ut, og sånn tett i tett henging er nok ikke helt min stil … Snart tilbake til bilen igjen. Både de på to bein og han på fire bein var veldig fornøyde med dagen.

Korshamn – tursti tett inntil husveggene

Lørdag 9. januar. Det er meldt sol og vindstille, seks minus. En perfekt vinterdag for en tur i ukjent terreng. Turmålet dukket opp enten på Instagram eller Facebook, bare et par bilder, og dermed var jeg helt sikker på at hit skulle jaggu jeg også på tur! Halvannen times kjøring hjemmenfra er ikke noe som stopper denne dama. Ikke så lenge ho har sjåfør vel og merke. Og der er drømmemannen gull verdt altså!

Vi pakka en sekk, tro det eller ei. Niste, kakao, appelsin og sitteunderlag. Nytt år, og ny giv når det gjelder turer. I 2021 skal vi bli mye flinkere til å ta med mat og drikke, og ikke bare gå og gå. For det er nemlig det vi pleier. Pause er omtrent som et fremmedord å regne. De begrenser seg til to, tre minutter hengende over et tre for å få igjen pusten innimellom. Men i år altså … da skal det bli helt annerledes.

Korshavn ligger litt sør for Lyngdal sentrum. Vi har tidligere vært på flere turer i områdene rundt Lyngdal, men aldri her. Dette er Norges sørligste fiskemottak, og har i dag mellom 90 og 100 fastboende. Midt i januar er det en heller stille plass, men jeg kan tenkte meg at det ser helt annerledes ut om sommeren. Tettstedet har faktisk både butikk/pub, kunstgalleri og bibliotek.

Her kan du leie rorbu om sommeren om det høres fristende ut. Rorbu! Må innrømme at jeg følte den beskrivelsen var helt malplassert. RORBU. Det er noe som hører til i Nord Norge. Her i sør heter det altså sjøbu, sjibbu, båthus, naust. Så vet du det.

Å gå tur så klin inntil husveggen til noen føltes litt ekkelt. Det er noe som heter privatlivets fred, lærte jeg da jeg var liten, og da sneik vi oss ikke rundt på denne måten. Men det gjorde vi altså i går. Det var nesten så jeg hørte den formanende stemmen til pappa i hodet mitt … Marit nå gjør du noe galt altså … Glad jeg ikke har hytte eller hus som ligger slik til som dette, der turistene kommer klin inntil vinduene og mellom huset og hagen. Omtrent oppå brødskiva lissom.

Målet med turen var ikke bare å se uthavna. Neida, vi skulle videre vi. Inn i skogen og opp i høyda! Så det ble en utrolig flott tur dette her, i veldig variert terreng. Til og med en rundtur var det, og det er jo ikke så mye som er bedre enn det.

Vi gikk og vi gikk. Veldig glade for at det var frost, hvis ikke hadde denne turen blitt ganske så sølete og blaut. Sikkert noe Jonas hadde satt pris på, men vi er veldig glade når vi kan komme hjem fra flere timer på tur uten en hund som har bada i gjørma.

På toppen. Plassen ved vaktbua var opptatt, så vi måtte finne en annen plass å spise nista på. I disse corona-tider holder vi oss langt vekk fra andre folk.

Det begynte faktisk å snø bittelitt da vi hadde spist. Havtåken seig innover og det ble nokså surt og kaldt. Så vi fant ut at det var lurest å returnere til bilen igjen.

Nærbutikken, som stengte 15 minutter før vi var nede. Tenker det er skikkelig idyllisk og flott her en varm sommerdag.

Håper du har hatt ei fin helg. Det har vi.

Nytt år, nye retningslinjer

Heisann. Jeg har jo ment helt til nå at denne pandemien ikke har hatt noen inngripen i hverdagslivet mitt, men nå synes jeg det begynner å ta litt av rett og slett. Som den lovlydige borger jeg er så gjør jeg jo som anbefalt, men det irriterer meg noe sykt at de har hatt åpne grenser og null testing på alle disse som pendler frem og tilbake fra andre land for å jobbe i Norge. Eller andre reisende for den saks skyld. Vel, skal ikke utdype det noe mer, det er nok av andre som tar seg av formidlingen til hvermannsen. Med mer eller mindre hell. For det meste skremmer de vett av folk, synes jeg … men for avisene må jo denne pandemien ha vært som å få en gavepakke. Og det brukes for alt det er verdt, og enda litt til.

Jonas og jeg har vært ute i mørket. Jeg fungerer jo fortsatt best på ettermiddagen og kvelden. Og da er det jo mørkt. Vi har ingen lysløype i gangavstand, men hodelykt funker det også. Møtte ikke et eneste menneske på halvannen time. Egentlig liker jeg ikke å gå med lykt, for da ser jo alle meg lenge før jeg ser de. Om det hadde vært noen der da. Noe det ikke var. Hehe. Men det er så sykt glatt over alt, og jeg liker å se hvor og hva jeg skal sette føttene på. Derfor lykta altså.

Om det hjelper? Snarere tvert i mot faktisk. For når jeg ser det er glatt, så blir jeg jo stiv av skrekk og går deretter. Merkelig så redd jeg er blitt for å ramle i det siste! Må ha noe med alderen å gjøre … eller rett og slett bare det at jeg ikke orker tanken på å brekke et eller annet. Lårhalsen for eksempel. For her er det mer enn nok av plager og skavanker uten at en trenger å tilføye enda mer.

I dag har jeg vært på sykehuset. Så nå venter jeg på operasjon i det aller helligste. Eller slufsa, som jeg kaller ho til vanlig. Jaja. Noe må det jo alltid være. Men like greit å få gjort det, så jeg ikke havner gammel og dement en plass og ikke kan fortelle hva som er vondt. Så her er det best å få fiksa opp mens en enda kan tale sin egen sak. Ja, så lur var jeg altså ikke helt på egenhånd, om jeg skal være ærlig. Men jeg har ei venninne som er en kløpper på akkurat det. Fikse det som fikses bør, før det er for seint.

Det har vært en langdryg affære. For det er allerede to år siden jeg klaget litt til gynekologen min. Men ho var ikke spesielt interessert i å ta tak i noe som helst. Så jeg prøvde jo å fortelle meg selv at det sikkert bare var slik det skulle være. Men så fikk jeg altså et spark bak av denne venninna da, og til nå har jeg altså vist meg frem for tre forskjellige leger på halvannen måned. Slå den da!

Det er jaggu ikke rart det er kø i helsevesenet. Først fastlegen, så en gynekolog og så enda en gynekolog igjen, denne ganga på sykehuset. Neste skritt er en innkalling til en samtale før operasjon, og så selve inngrepet. Sånn cirka i mars en gang fikk jeg beskjed om. Da er det kanskje håp om å bli ferdig med det i dette året i det minste. Jeg var visst i den prioriterte køen til og med.

Dette er jo bare en bagatell. Ikke farlig, og ikke dødelig. Bare veldig ubehagelig for den det gjelder. Meg altså. Hadde det ikke vært for venninna mi, så hadde jeg sikkert ikke tatt tak i det enda, bare bitt tennene sammen og tenkt at det var det. Det er sikkert sånn det er å være middelaldrende … for det er utrolig hvor mye en kan venne seg til, når det bare siger på sånn litt av gangen.

Uka starta uten regn. Det er jo noe å juble over! At alle omgivelsene er dekket av ei aldri så lita hinne av is er jo bare en liten bagatell. Det er bare å gå forsiktig og håpe på det beste. Det pleier jo ikke å hjelpe stort, men, men …