Og det har jeg jo forsåvidt. Men fri og fri er to helt forskjellige ting, skal jeg bare fortelle deg. Fri fra jobb, en ferie- eller avspaseringsdag, var helt topp. Likeså de helgene jeg ikke skulle på jobb. Men dagene mine nå, de likner ikke på en fridag en gang. Slike fridager jeg hadde tidligere, vel og merke. Da jeg fikk gjort alt jeg ikke hadde rukket de dagene jeg var på jobb, og det er mye når en jobber fullt. Åsså kunne jeg av og til bare slappe av, med god samvittighet. Bare nyte friheten. Selv om vi stort sett reiste vekk, på ferie, når vi hadde fri fra jobb begge to. Ferie hjemme har aldri vært mi greie. 

Det er ikke morro å gå hjemme og slenge hele tiden. Det er ensomt og kjedelig, og samvittigheten er så langt fra god som den kan være. Dessuten er det jo faktisk en grunn til at jeg ikke er på jobb. Har du tenkt på det, du som innimellom skulle ønske at du kunne bytte plass med meg? Du som drømmer om å kunne kose deg hjemme istedenfor å dra på jobb på morrakvisten?

Jeg har det rett og slett ikke noe bra. Jeg har vondt over alt. Som en influensa egentlig. Bare det at denne har vart i 8 år! Og det blir du sykt sliten av. Det kjennes ut som om jeg har betennelse i hvert eneste ledd i hele kroppen. Det er varmt og vondt. Til og med tennene verker. Dessuten har jeg en øresus som har overtatt hele hodet! Den er ekstrem for tia. Og da er vi i gang ser du! Verken i kroppen trigger tinnitusen, som igjen gjør at jeg blir enda mer sliten og får enda mer vondt. Og de siste dagene har jeg slitt med en hodeverk som ikke helt vil gi slipp. Føles som det bråker så mye i hodet mitt nå, at det er disse lydene som setter igang skallebanken. Noe som igjen gir meg stiv nakke og enda mer øresus og vondt i hodet … som igjen gjør at jeg blir enda mer sliten, om det i det hele tatt er mulig. Det er en skikkelig uheldig kombinasjon dette her.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Å være sliten på denne måten er veldig merkelig. For uansett hvor mye jeg hviler og sover så hjelper det ikke en dritt. Jeg våkner etter det som kan ha vært en god natts søvn, men likevel er jeg minst like sliten som da jeg la meg. Det er temmelig frustrerende å feile både det ene og det andre som det ikke er noen kur eller ei pille for. For det betyr jo bare at resten av livet faktisk blir som dette.

Dagene glir sammen og forsvinner uten at jeg føler jeg lever. Livet forsvinner mellom fingrene mine. Det bare suser forbi, og innimellom får jeg litt panikk. For at det plutselig skal være over, uten at jeg har klart å nyte de dagene jeg fikk.

Joda, jeg ønska nok at jeg kunne være hjemme jeg også mens jeg jobba fullt. Men da var det jo å være hjemme på de premissene som en hadde da. Være hjemme og samtidig være frisk og opplagt. Være hjemme for å rydde og gjøre reint litt. Eller bare for å kose seg sammen med noen andre mennesker. På kafe, konsert, en svipptur til Danmark. Jeg har full forståelse for at de som jobber fullt kan ønske seg en fridag innimellom. Men en fridag med denne kroppen og helsa … det tror jeg de færreste har lyst til å ha!

Fredagen starta seint her. Egentlig vet jeg ikke helt om jeg er kommet i gang enda, selv om vi har vært ute på en ekstrem sein morratur. Formen er elendig. Jeg burde nok ikke hatt alle de turene opp og ned på loftet i går … men stort sett er dessverre viljen mye bedre enn forstanden …

Jeg var som sagt på loftet, og altså ikke i kjelleren.  Til tross for lekkasjen som plutselig dukka opp her. Jeg fant frem julestjernene og fikk hengt de opp i vinduet. Tre stykker. Det er så fint atte. Dette er vel den eneste pynten jeg ikke har lyst til å fjerne rett etter jul. For min del kunne de ha hengt der helt frem til påske og vel så det. Men da hadde jeg vel blitt tvangsinnlagt en plass …

Fant mye rart på det loftet gitt. Masse gardiner blant annet, og noen av dem var den ene dattera og henta i går kveld. Både julegardiner og hvite gardiner til hele stua. Så det var jo greit, for oss begge to. Jeg fikk også skifta gardiner i vår stue. Men mangler kappe til to små vinduer over sofaen. Tror det får forbli gardinløst til de vanlige gardinene skal opp igjen. Jeg synes det ble helt greit bart også.

For min del trenger jeg egentlig ikke gardiner. Vi trekker aldri for, da får jeg nemlig helt klaustrofobi. Er ikke vant til det, å stenge meg inne på den måten. Ingen kan glo rett inn, og de som kanskje får et lite glimt skal få lov til å ha det i fred, hvis det gjør dagen deres bedre. Jeg er grei sånn.

God frædda’ da. ♥ Jeg gleder meg til helg sammen med drømmemannen, selv om formen er langt under nullpunktet akkurat nå. Denne helga har vi ingen planer, og det er helt ok. Det er mulig han ønsker seg noe helt annet enn ei helg sammen med denne kjærringa … og det er jo også en frykt jeg lever med. Kommer han til å finne seg noe mindre sykelig, ei yngre og mer opplagt dame snart? For hvor gøy er egentlig dette livet for den andre i forholdet som ikke feiler noe …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Det plaskregner! Det siler vann inn på loftet! Og derfra drypper det videre ned i trappegangen til kjellerstua. Siden jeg har henta noe julepynt der oppe i dag, så vet jeg at det var tørt for bare noen timer siden. Men jaggu forandret det seg fort! For nå var det langt fra tørt gitt! Det er kommet veldig mye vann inn på veldig kort tid. 

Åsså nå som vi endelig hadde fått tetta den forrige lekkasjen …

Det er et par måneder siden flere i nabolaget fikk nytt tak. Vi fikk tilbud i postkassa samtidig som de begynte hos nærmeste nabo. 200.000 ville det ha kosta oss, og om vi bestemte oss innen ei uke så fikk vi 20% avslag. Men de pengene klarte ikke vi å skaffe uten velvilje fra banken. Så da sitter vi her da, og akkurat nå gruer jeg meg noe sykt til mer regn, snø og vintervær i sør. 

Aap regnes nemlig ikke som fast inntekt. For den kan jo faktisk stoppe når som helst. Noen på nav kan gjøre noe galt. Plutselig mener de kanskje at jeg ikke har gjennomført den behandlingen de mente jeg skulle. Eller har blitt fulgt opp godt nok. Og etter tre år har en jo ikke krav på mer, om en da ikke er blitt ufør. Så joda, jeg forstår jo banken også. Det er bare så innmari kjipt! Vi måtte også hatt ny takst på huset, men den aleine hjalp jo ikke stort, så da droppa vi det.

Penger er ikke alt, sies det. Men akkurat nå skulle jeg virkelig ønske vi hadde Onkel Skrues pengebinge i hagen, pluss fri tilgang til millionene selvsagt. For penger betyr mye, alt er lettere om en er litt løen. Og det finner du faktisk ikke helt ut av, før du sitter der og føler deg både fortvila og rådløs, og forsøker å finne på en kriseløsning uten det helt store hellet. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Jeg har sendt min 17-årige sønn ut i Nordsjøen. Ikke helt frivillig akkurat, men han skal utplasseres gjennom skolen. Han går på maritime fag og skal bli sjømann. Jeg som hele tiden trodde han skulle bli elektriker, og det hadde jo vært veldig praktisk og greit. En sådan trenger man jo innimellom. Og da blir det alltid et uoverkommelig innhogg i økonomien! Så vi innbilte oss at han skulle gå i farens fotspor, både jeg, x’en og ungen sjøl, i noen år.

Men han kom ikke inn på elektro. Og måtte nøye seg med andrevalget. Etter noen dager kunne han fått bytta likevel, men da ville han ikke. Det var så interessant det han gikk på, og han likte seg i klassen. Han som igrunnen aldri har likt skolen noe særlig. Han har hangla gjennom, alltid vært til stede, om enn litt fraværende.

Plutselig forandra det seg. Han er kommet inn på noe han liker, det er ikke bare teoretiske fag. Og nå går alt så mye bedre! På foreldremøte sist var alt bare positivt, ja ikke bare det, han var en av de som jobba best i klassen!

Kanskje ikke så rart heller, for her er det strengt! De fikk tidlig beskjed om at kun de beste fikk lærekontrakt og at snittet måtte være over 3.5. Dessuten kunne de ikke ha mer enn 5 dagers fravær hele året! Han har visst satt seg i hodet at han skal bli flinkest, eller iallefall blandt de på toppen. Og det er jo veldig positivt da! De fikk også beskjed om at de som hadde dame likegodt kunne dumpe ho med en gang. Det var somregel de som ødela hele yrkeskarrieren. De maste og ville ha kjæresten hjem igjen. Tenk å si sånn da!! Ungen gikk jo rett hjem og gjorde det slutt med kjæresten han, men etter et par uker var det bra igjen. Nå har de snart vært sammen et år og holder på å spise hverandre opp …

Hadde aldri tenkt at sønnen min skulle bli sjømann. For å være heilt ærlig fikk jeg helt hætta da det gikk opp for meg at dette virkelig var noe han ville. Han gikk ikke bare der fordi det var der han kom inn. Han ønsket dette! Ikke vet jeg om det var lønna som lokka, for de har jo allerede fått beskjed om at lærliglønna er som ei middels lærerlønning. Greit at han alltid har likt seg på, og i vannet, men det er jo forskjell på en liten plastjolle og et stort skip.

Han har store planer guttungen. Etter læretiden skal han igjen på skolebenken. Jeg tror faktisk at han har tenkt å bli kaptein etterhvert. Iallefall foreløpig, sånn før han igrunnen vet hva sjølivet innebærer. Til nå har han jo bare vært en uke på danmarksbåten, og hjemme hver natt.

Jeg tenkte mest på alkohol og horer da han  begynte å snakke om dette yrket! Så for meg barnebarn i hver en havn og sånn. Og etterhvert en alkis av en pode. Men etter det første informasjonsmøte ble jeg litt beroliget. Iallefall i forhold til alkoholen. Det er visst veldig strengt, iallefall mens de enda er lærlinger.

7.15 gikk han ut døra her. Jeg trengte ikke kjøre han til togstasjonen heller. Han tok bussen. Sikkert like greit. Han var vel redd mora skulle drite han ut på perrongen. Med tårer og klemmer og hele pakka. Han er stor nå. Vokst meg over hodet for lenge siden, han begynner å se ut som en mann. Har fått veldig brei rygg og kraftige overarmer, hårete bein og skjeggvekst. Det er litt rart. Min lille sønn … som alltid har vært litt mammadalt, alltid veldig kjærlig og snill … nå er han på vei ut i den store verden. Eller iallefall til Nordsjøen. Helt aleine, uten mamma!

Det er skummelt, må bare innrømme det. Men jeg griner ikke. Kjenner tårene er bak der en plass, men de holder seg i det minste der! Det er jo livets gang. De blir jo store etterhvert og vi har de jo bare til låns noen år. Sånn på heltid jaffal. Og nå er den tiden snart over for meg.

Det er helt greit at de flytter hjemmenfra etterhvert. Gjerne i 18-20 års alderen. Når du ikke lengre kan si når de skal komme hjem, og de ikke gidder fortelle deg hvor de skal engang, kommer ranglende hjem midt på natta og sover hele dagen. Bare bor her, som på et hotell. Da er det kanskje på tide å finne noe eget. Om økonomien tillater det iallefall.

Voksne fra to forskjellige generasjoner er ikke ment å bo i sammen. Det blir bare et irritasjonsmoment etterhvert. Jeg vet det. Jeg har vokst opp i et hus med mamma, pappa og bestemor. Men jeg hadde jo ønsket å få beholde alle mine tre sånn i nogenlunde nærhet til barndomshjemmet. Såpass ego er jeg!

Blir en litt rar dag dette. Han skal tilbringe de neste to ukene på et ankerhåndteringsskip (bilde fra Google) ute i Nordsjøen. Hva det er aner jeg ikke. Høres litt kjedelig ut spør du meg. En cruisebåt i Karibien derimot … Vel, håper bare han kommer seg hjem til julaften i det minste. De har sagt 22. Men om det ble veldig dårlig vær og sånn, så var ikke det så sikkert heller.

Så tilbake til nåtiden

Sønnen er fortsatt på havet han. Han har siden sist vært flere ganger i Nordsjøen, på fiskebåt, reketråler og cruiseskip. De to siste vintrene har han seilt rundt på Skoleskipet Sørlandet som 2. styrmann. Av alle plasser i Karibien. Han lever virkelig det gode liv, drømmetilværelsen, spør du meg. Greit nok, han er på jobb, men for en jobb da! Han får betaling for å oppleve verden. Han er singel og 25, det er sikkert ikke så lett å holde liv i et forhold med en slik jobb. Men en dag kommer nok tiden for det også. Det haster jo absolutt ikke.

I fjor var han ute hele jula. Egentlig har han vel nesten vært ute hele tiden de siste årene. For er han ikke på jobb langt vekk, så har han sommerjobb, eller jobber som frivillig, på Boy Leslie når han er hjemme. Sist jeg så han var da Sørlandet var innom Kristiansand havn for at elevene skulle få ta farvel med familien, før de la ut på den lange reisen sørover. Jeg måtte jo bare ned og klemme litt på han. Ønske god tur. Det varte i fire minutter. 

Den siste uka har han og to andre fra båten hatt ferie. De er på roadtrip i Argentina. Høres litt skummelt ut, men de er iallefall tre stykker sammen og passer vel litt på hverandre. De har jo vært ute i den store verden tidligere alle sammen, så de vet vel hva de gjør. Håper jeg.

Jeg er ikke vant til å ha ungene så langt vekk. Og ikke så lenge av gangen. Jentene bor omtrent i nabolaget. Ho eldste har bodd halvannet år i Litauen, og det var jo ikke akkurat noe mamma ropte hurra for det heller. Men de blir jo voksne. Sånn er livet. De bestemmer selv. Og jeg har jo vært ekstremt heldig som har hatt de så nærme nesten hele tiden. Jeg får ta del i oppveksten til barnebarna, har kontakt med døtrene mine nesten hver dag. Det er vel kanskje heller det som er unntaket. Jeg er for godt vant, jeg vet det, nyter det og føler meg sykt heldig.

Om ei snau uke kommer minstemann hjem. Hvor nå det måtte være. Tror ikke det er her, men hos den ene søstera. Jeg har vel kanskje sett han tre, fire ganger i hele år. Så gjett om jeg gleder meg? Om han får et vikariat en eller annen plass, så stikker han sikkert ut igjen. Det er vel slik det må være når en ikke har fast jobb. Så jeg håper den telefonsamtalen ikke kommer sånn med en gang. At han kan være her, sammen med familien, denne jula. 

God onsdag! Her fyres det i peisen og nå skal jeg pakke inn julegaver. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Eller, det trodde jeg jo i fjor også. Men likevel føyk vi rundt sånn dagen før dagen før dagen for å hanke inn de aller siste. Typisk. Til tross for lister og avkryssinger. Det er ikke alltid det går som en hadde tenkt, selv om forarbeidet er så grundig som bare det. Mener å huske at det var de som skulle ha gavekort som ble utsatt, for det var jo noe vi kunne få fatt i uansett. Og så glemte vi de nesten … 

Jeg har vært på Sørlandssenteret. For i dag har jeg bilen. Drømmemannen er på seminar i Oslo. Så da måtte jeg jo bare finne på noe. For å sitte aleine hele døgnet, det er ikke noe særlig. Og siden formen mer eller mindre er tilbake på “normalen” så var det jo bare å få raua i gir.

Er jo aldri godt å vite hvor lenge kjærringa er i shoppingform. Det er derfor jeg ikke utsetter de julegavene til siste liten, slik som før. Da var det helt greit lissom. Da tenkte jeg aldri på at jeg ikke skulle klare å gjennomføre det. Men altså, sånn i tilfelle jeg blir liggende, så er det greit å ha fått hanka inn mest mulig av gavene på de litt bedre dagene.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Se for et deilig syn! Folketomt og rolig. Akkurat slik synes jeg det er helt ok å tusle rundt. Ingen stressa folk og hylende unger rundt meg. Ingen køer i kassene. Faktisk synes jeg ikke det var så mye forstyrrende musikk heller. Men det kan være at det kom av mangelen på de andre lydene. Det varte til i fire, fem-tia, og da hadde jeg uansett fått nok for lenge siden. Dermed kjørte jeg hjem, og tok en tur med Jonas før jeg parkerte godt i stolen.

Og her sitter jeg fortsatt. Til bikkjas store frustrasjon. For på denne tiden har vi normalt forflyttet oss ned i kjellerstua, ser på tv og fyrer i peisen. Og Jonas liker overhodet ikke forandringer. Så nå har han krølla seg sammen rundt stolen min, småpiper og kikker opp rett som det er. Hvorfor sitter du her … lissom … er det noe galt? Det at det andre mennesket i huset ikke er til stede er sikkert ikke noe greit det heller. Vi pleier jo alltid å være sammen. Han liker å ha kontroll på flokken sin, og den har han mista nå. Mulig jeg må gjøre som vi pleier, så ikke bikkja får psykiske problemer …

I morra skal jeg pakke inn gavene. Og dobbeltsjekke lista slik at den blir helt oppdatert. Å pakke er jo halve morroa, så derfor slipper alle ekspeditørene sykt billig unna når jeg er på shopping. Ikke vil jeg ha med papir heller. Gleder meg litt nå, til morradagen. Dessuten kommer jo drømmemannen hjem igjen også, så det blir jo nesten julaften for meg. Himmel som jeg savner den mannen når han er borte!

God kveld til dere som stikker innom. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Jeg er så fornøyd med disse blomsterpottene. Opphenget. Eller hva de skal kalles. Egentlig er det lysestaker. Kjøpt av ei venninne for en stund siden. Men de kom ikke opp på veggen før jeg fikk ommøblert her. Hadde jo selvsagt ikke noen plan med dette kjøpet heller. Det er gjerne slik jeg shoppper. Litt på måfå. Men sånn i underbevisstheten ligger det nok en aldri så liten ide likevel. Ser det ut som. Selv om den ikke helt har moden når kjøpet blir gjennomført. 

Lysestaker hadde jeg absolutt ikke brukt for. Vi har mange lysestaker her. Er storforbrukere av stearinlys i alle størrelser og fasonger. For det er jo så koselig! Det var da jeg kom på dette her. Kjøpte to billige blomsterpotter i sink eller noe sånn, på Plantasjen. Måtte nesten være det, for de er ikke så tunge. Dessuten var det jo en pigg midt i “fatet” der lyset skulle stå fast. Så jeg måtte slå hull i pottene slik at de fikk feste her. Det gikk også fint med disse pottene, for det er en plastpotte inni som er tett. Simsalabim, med to lange eføy ble det en fin veggdekorasjon. Synes jeg. 

Er det ikke godt med alt en er fornøyd med selv da? Liker stua vår mye bedre etter siste omrokkering av møbler. Det er ikke alltid det skal så mye til.

Det er tirsdag og Jonas og jeg var ute og gikk allerede klokka 8. Fikk ikke sove etter at drømmemannen sto opp i dag, og siden formen er bedre enn i går så var det bare å komme seg ut. Det var tre minus, og fordelen med det er jo at bikkja ikke blir skitten og våt. Så da fant jeg en positiv ting som kan knyttes til kuldegradene også. Slett ikke verst. 

Ønsker deg en fin dag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Det er mandag, og helga er definitivt over. Etterdønningene derimot, de kommer jeg vel til å kjenne på noen dager til … Jeg er sliten, har tinnitus som buldrer i hele hodet, hodeverk, tannverk og influensasmerter i hele kroppen. Det er dagen derpå. Verre enn noen fyllesyke jeg har hatt i hele mitt liv. Men denne ganga var det verdt det!

Mitt mellomste barnebarn kom allerede på fredag. Mora skulle på tur til Danmark med jobb, så det var avtalt for lenge siden at ho skulle være hos oss. Dermed fant jeg ut at vi likegodt kunne ha de andre også. Minus minstesnuppa på to og et halvt, for ho krever litt mye oppmerksomhet innimellom. Eller krever og krever, jeg gir ho det kanskje helt frivillig, og dermed blir det mindre på de andre fire. Så denne ganga var ho rett og slett ikke invitert. Og det har jeg selvsagt skrekkelig dårlig samvittighet for … Bortsett fra det, så har vi hatt ei helt fantastisk helg!

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Emily, som kom dagen før de andre, måtte jo være med på morraturen på lørdag. Ho var kjempestolt som fikk leie Jonas hele runda, helt aleine. Vi var så tidlig ute, at alle de andre sov, fant ho ut. Og det var sikkert like greit, for om det hadde kommet andre hunder så tror jeg nok matmor måtte ha grepet inn litt her. Ho er utrolig sprek denne jenta, liker å gå tur.

Resten av flokken henta vi lørdag formiddag. De siste årene har vi kjøpt julekalendere til dem. Lego og slike litt dyre greier. Og da vi skulle ha dem med ut i år kunne de plukke hva de ville av kalendere. Men tror du ikke tre av dem valgte de billigste vi fant? Sjokoladekalendere fra Nille og godterikalender fra Haribo. Det etter å ha vært innom alle butikkene i hele Kvadraturen som muligens kunne ha noe annet enn det vi fant i forrige butikk. Mulig de bare var drittlei butikker da, og bare tok noe. Men jeg tror de ombestemte seg minst to ganger hver, før vi fikk betalt det vi skulle. Stakkars ekspeditør. Ho var lettere forvirra da vi gikk ut derfra, men heldigvis tok ho det med et smil … og var sikkert sjeleglad for at ho ikke hadde fire unger! 

Siden kalenderne ble så mye billigere enn vi hadde sett for oss, tok vi lunsjen på kafe. Der ble det også fritt valg. Vi er jo tross alt bare besteforeldrene, og da er det lov å ikke bare tenke sunt og fornuftig hele tiden. Da skal de liksom skjemmes bort litt, og ha litt andre goder enn hjemme. Marie, som er ekstremt glad i godis og kake ville aller helt ha ei hel kake fra nederste hylle i kakedisken. Men da måtte vi knipe inn litt på begrepet fritt valg altså. Så det ble bare et kakestykke på hver! Filip på 8, valgte samme kake som søstera. Emily tok en kanelsnurr, og kusine Adriana på 10 ville ha et veldig grovt rundstykke med ost og skinke. For det hadde vi spist før her, og det var kjempegodt. 

Etter noen timer i byen var det hjem til pepperkakebakinga. Også det gikk utrolig greit for seg. Litt kjevlehjelp trengte de innimellom, men stort sett gikk det på skinner. Tre hele stekebrett hver laget de, og da kakene var godt avkjølt etter noen timer, fikk de stable de i hver sin kakeboks som de kunne ta med hjem. Det ble også en liten boks til Savanna som ikke hadde fått lov å komme denne helga. Og bittelitt til oss. Kjenner jeg meg selv rett så er nok de forsvunnet i løpet av et par dager. 

Tidlig søndag kveld. Den turglade femåringen er levert mamma’n og jeg er på vei hjem. Da vi skulle sette oss i bilen for å kjøre henne hjem spurte ho om vi heller kunne gå. Så da gjorde vi det! Det er 1,4 kilometer og tar ca. 20 minutter å spasere. Litt lengre tid når ho er med, for vi dansa og sang litt på veien. Balanserte på den ene kanten etter den andre. Kikka litt ekstra godt på de husene som allerede har fått opp julepynten i vinduene og utenfor. Ei koselig avslutning på helga altså.

Jeg føler meg veldig heldig som har alle disse barnebarna. Og jeg skulle gjerne ha tilbragt enda mer tid sammen med dem enn det vi gjør. Bare så synd at det tapper meg så for energi. Men akkurat denne energityven kan jeg leve med, selv om det irriterer meg noe sykt når jeg sitter her etterpå og ikke orker noe som helst. For jeg vil være en del av livene deres. En del av oppveksten deres. Et godt minne når den tiden kommer. Jeg vil ikke være som min egen mor, som var ferdig med barn da vi ble voksne. Som egentlig ikke var så interessert i å bli bestemor. Noe jeg tror ho angret på den siste jula da ho lå på sykehuset … men da var det faktisk for seint! Mine barn har aldri hatt besteforeldre som var der da de var små, og det er egentlig kjempe trist. 

I dag gleder jeg meg bare til det skal bli kveld. Slik at jeg kan legge meg godt under dyna og prøve å sove av meg dette her. Så blir sikkert tirsdagen litt bedre enn mandagen. Og snart er jeg tilbake på normalen igjen. Og det kommer til å vare helt til neste gang det skal skje et eller annet … 

God uke folkens! ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Jeg er jo litt merkelig skrudd sammen der. Når jeg har slutta i en jobb, og det har jo ikke skjedd så mange ganger i mitt liv, så kutter jeg ut alt derfra. Folkene, avisen (jeg leser ikke regionavisen vår en gang), og alt som kan minne meg om livet mitt der. For det er bare vondt. Slik ble det på de andre små vikariatene jeg hadde etter at jeg fikk sluttpakke også. Jeg er ferdig med den plassen når jeg går ut døra for siste gang. Vet ikke helt hvorfor, det er bare blitt sånn. Lurt er det jo selvsagt ikke, for da står jeg jo der helt aleine – igjen. Uten noen fortid, og uten noen tilhørighet til noe som helst.

Bekymringene angående kollegaen kunne jeg latt ligge. Det var så koselig! Skulle nesten tro vi hadde hatt jevnlig kontakt hele tiden. Men vi hadde en helt spesiell kjemi helt fra første dag jeg var i den avdelinga. Noe jeg aldri har kjent på tidligere. På en måte var det som om vi hadde vært barndomsvenninner og hengt sammen som erteris hele livet.

Vi ble sittende og skravle i fire hele timer! Med masse folk rundt oss, mye surr og alt for mange stemmer for min del. Noe som ikke er bra i det hele tatt. Må jo konsentrere meg noe sykt for å få med meg det som blir sagt til meg. Jeg bruker alle sanser jeg har for å kompensere for at tinnitusen gjør at jeg hører litt kleint i slike settinger. Helt ubevisse da, og i følge tinnituslegen min så skjer det helt automatisk. Det er ikke noe jeg kan skru av og på. Så det gikk jo selvsagt galt da vettu. Jo lengre vi satt jo vondere fikk jeg i skuldrene, nakken og etterhvert hodet. Og der er jeg fortsatt. Det er skrekkelig lenge siden jeg har følt meg så elendig, men så er det skrekkelig lenge siden jeg har vært ute på den måten også da.

Akkurat på onsdag var det verdt det. Vi kommer definitivt til å gjenta det, og vi lovet hverandre at det ikke måtte gå så lang tid til neste gang. Og det har faktisk jeg tenkt å følge opp. Men mulig vi må holde oss unna restaurantene og heller møtes hjemme hos en av oss. 

Det skal ikke være lett!! Noen ganger tenker jeg at jeg bare skulle holdt meg her hjemme, aleine, hele tiden. Resten av livet. For det er nemlig da jeg fungerer best. Det er da jeg har minst vondt og er mest opplagt. Hehe. Kanskje ikke så rart, når jeg ikke gjør noe, eller blir eksponert for andre lyder enn snorkinga til bikkja og susinga på varmepumpa. For den der radioen jeg skulle lytte til, det er ikke så ofte jeg makter det heller, selv om tinnituslegen sa jeg burde …

Det er vel en ganske normalt reaksjon å holde seg unna ting som en blir sykere av. Så fort jeg tror jeg kan leve som andre friske mennesker, så blir jeg straffa i dagevis etterpå. Det er ikke en gang likevekt på de to vektskålene. Hadde det enda vært slik at “morroa” i ettertid veide opp for etterdønningene. Da hadde det jo vært helt overkommelig egentlig, og verdt å utsette seg for noen energityver i ny og ne. Men når ulempene er så mye tyngre, da har jeg litt problemer med å se fordelene. Hvordan dette beriker livet mitt i positiv retning.

Vi har riktignok kommet oss ut på morraturene likevel. I går var vi veldig tidligere, faktisk rett etter 7, for da fikk jeg ikke sove. I dag sovna jeg i 6-tia så turen ble ikke før 9.30. Formiddagstur altså. Men bikkja er fornøyd han. Han er ikke av den typen som står ved døra og holder på å tisse på seg når matmor kommer dinglende ut av senga. Han er en skikkelig bedagelig hund som ikke har hastverk med å stå opp. Dessuten er han utstyrt med festblære, og tisser ikke før vi har gått en god stund. Til og med da klarer han å porsjonere det ut, slik at han kan tisse på alle de andre plassene der andre hunder har tisset. Det vil si, han snuser noe fælt før han bestemmer seg for å etterlate noen dråper han også, så det er nok bare til spesielt utvalgte dette her. Kanskje de som går med hodet eller halen litt for høyt når vi møter de, de tøffe han ikke liker i det hele tatt. Han er litt rar, den godeste Jonasen vår.

Jeg er stolt over at jeg klarer å starte dagen med en tur. Til tross for at formen noen ganger har vært forferdelig. Tur er ikke det første jeg har tenkt på egentlig. Eller, egentlig er det jo det, men kanskje mer i en form som “åååh, i dag orker jeg ikke dette … skal vi gidde? “ Likevel går vi. Helt uavhengig av været ute og formen til kjærringa. Til tross for at jeg verken orker eller har lyst. Sta som et esel er det noe som heter. Sta som en leonberger kunne det like gjerne vært. Men om du ikke har kjennskap til den rasen, så tror jeg ikke du aner hva jeg snakker om, for det er faktisk helt ekstremt.

Det er Black Friday både her og der. Jeg har ikke tenkt meg noen plass, om jeg så kunne fått alle julegavene gratis så hadde du ikke fått meg til å oppsøke en butikk i dag. Stå i kø med hundrevis av shoppegale kjærringer rundt meg. Nei takk! Men jeg skal hente et par barnebarn i barnehagen, og ho ene pluss tre andre, skal tilbringe deler av helga hos oss. Vi har lånt dem. Alle bortsett fra to-åringen. Har litt dårlig samvittighet for det selvfølgelig, men føler ho trenger så mye oppmerksomhet og hjelp at det kommer til å gå ut over de andre akkurat denne ganga. Til neste år blir ho sikkert med ho også. 

Derfor er det ikke Black Friday inne i hodet mitt altså. Selv om jeg egentlig bare vil grave meg ned og komme frem igjen når jeg ikke har vondt og føler meg opplagt og fin. Forresten så er det jo godt jeg ikke gjør det, for da tror jeg nesten ikke jeg hadde kommet tilbake. Vondt er det jo hele tiden. Over alt. Noen ganger litt mer enn andre ganger. Men jeg har smerter nok for en hel liten by her akkurat nå. Så om noen føler de vil kjenne på hvordan det kan være, så er det bare å ta kontakt i innboksen, så mailer jeg over litt til deg. Må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først … men det går sikkert bra. Det meste er jo blitt så enkelt og greit med all denne teknologien vi har i dag. 

Men vi har en plan for helga. Og den har jeg gledet meg veldig til. Så jeg nekter å la elendigheten sette en stopper for den. Her er det jeg som bestemmer, og jeg har tenkt å være oppegående til søndag kveld jaffal. Da kan jeg heller ta det med ro et par dager i neste uke, jeg skal til og med gå med på noen timer i horisontalen midt på dagen om det er det som må til.

Bare ikke akkurat nå … Har forsøkt å forhandle med Mr. Fibromyalgi, men han svarer ikke. Og det er jo typisk! Det er faktisk like vanskelig å få et svar derfra, som det er å få et fra nav … og da er det ille da! Det er da denne staheten er fin å ha. Det er greit å gi slipp litt innimellom, kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, sinnet, grine litt til og med – men for all del hold ut, og gi aldri opp!

God helg til deg. ♥ Håper black bare beskriver shoppegildet og ikke resten av helga di. Er du virkelig en av de som skal på shopping forresten? Er det julegaver, eller noe du trenger og har ventet med å kjøpe til alle disse ekstreme tilbudene kommer? Lykke til i så fall. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hei, forresten. Synes det er veldig koselig at du stikker innom sånn med mer eller mindre jevne mellomrom. Tenkte faktisk litt på det i går. Hvorfor jeg skriver her. Blogger. Det er jo ikke så interessante emner jeg legger ut om. Nyhetene og politikken synes jeg media kan ta seg av. Sminketips har jeg lite av. Modellbilder like så. Så her blir det stort sett det jeg ville ha skrevet i ei dagbok. Meg og mitt, og en helt vanlig hverdag som til tider er ganske så kjip.

Hvor interessant kan det være? 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Synet som møtte meg da jeg kikka ut under gardinene på soverommet …

Jeg kom frem til at jeg stort sett blogger for meg selv. Fordi jeg ikke snakker med så mange, så snakker jeg altså her. Litt enveis samtale til tider, men får jo også mange hyggelige tilbakemeldinger som viser at noen faktisk leser og følger med på hva jeg gjør og ikke gjør. Rart egentlig. Men veldig koselig. Jeg føler jeg hører til en plass. Det er på en måte en kompensasjon for den jobben jeg ikke lengre har. En kompensasjon for å ikke ha noen å snakke med i løpet av dagen. 

Dere er de jeg sier god morgen til. Istedenfor alle kollegene som var der tidligere. Det er godt å ha noen. Selv om det “bare” er bloggvenner. De fleste som følger meg har jeg aldri møtt, men noen av oss har fulgt hverandre i årevis. På mange måter føler jeg jeg kjenner dere litt. Jeg er med på turer i flott natur, på shopping, på ferier, ser hvor mye mange av dere gjør hjemme, kreativiteten blomstrer over det ganske land. Jeg er sykt imponert over hva alle får til …

Ja, altså, jeg ville vel bare egentlig frem til at jeg setter stor pris på hver og en av dere. Takk. Uansett hvor merkelig det kan høres ut så gjøre dere dagene mine litt lettere, hyggeligere og mindre ensomme. 

Morraturen ble mer i skogen i dag. Følte Jonas hadde godt av å gå løs. Men det er på en måte ei runde på toppen av Tinnheia dette også. Bare vi går litt motsatt vei. Rundt området, veien vi bor i, omtrent. På en sti vi sjeldent treffer andre folk. Veldig i nærområdet med andre ord.

Hjemme igjen. Måtte ut og inspisere litt i hagen. Stusselige greier der i år. Men kanskje det blir bedre i 2019 … det er aldri godt å vite. Men om vi velger å bosette oss på hytta fra mai til august igjen, så kommer det jo ikke til å skje noe her det kommende året heller. Men det er sikkert ikke så farlig … venter vi lenge nok med å gjøre noe så er tomta snart tilbake til det den var da jeg flytta inn i huset. Et villniss. Der naboungene lekte cowboy og indianer.

I ettermiddag skal jeg møte ei x-kollega. Den andre sekretæren på mammografiavdelingen der jeg jobba det siste året. Vi har ikke hatt kontakt på to år, så det er både skummelt og spennende. Samtidig som jeg gleder meg. Vi hadde sykt god kjemi da vi jobba sammen. Som om vi skulle ha kjent hverandre hele livet. Jeg var jo oppom kontoret hennes da jeg var og sjekka meg, men da hadde ho fri. Jeg hadde egentlig glemt hele undersøkelsen, da det kom på digipost at jeg kunne logge meg inn for å se resultatet. Kodeordet som dukka opp på skjermen på bank-id var SKUMMEL KLUMP!! Det var en smule ekkelt kan du si! Men det var ikke noe galt. Heldigvis.

Ønsker deg en flott onsdag. ♥ Og til deg som blogger: Hvorfor gjør du det egentlig?

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Ei enslig lita varmegrad var det. Men det føltes som minus 4, sier yr. Og da er vi helt enige! Godt å ha noen å være enige med, ikke sant?

Inne har vi akkurat nå rett i underkant av 18 grader. Varmepumpa jobber på spreng. Er i grunnen bare det som mangler nå, at den tar kvelden etter 13 aktive år som en stygg innretning på stueveggen. Men vær så snill da! Ikke akkurat nå … for nå har vi just kjøpt piggdekk til bilen, skal betale en del tusenlapper for oppgradering av båtplassen vi har på fastlandet ved hytta, og så er det jo julegavetid. Så nå kan vi rett og slett ikke mer på denne siden av nyttår. Det kan jo være at jeg bare har glemt hvordan den hørtes ut, for vi har jo hatt en veldig varm og flott høst. Satser på det, at det er derfor jeg reagerer så på lyden … 

Vi har en liten vedovn også her oppe. Men jeg er jo helt sikker på at drømmemannen har bomma litt på innkjøpet av ved i år. At vi har alt for lite. Så den kan vi ikke sløse sånn med. 

I underetasjen er det enda kjøligere. Der pleier vi jo bare å sitte om kveldene, og da fyrer vi i peisen. En diger innretning som er alt for stor for rommet. Og av en eller annen grunn så trekker ikke varmen opp i etasjen over, men stopper midt i trappa. Så etter å ha fått skikkelig fyr, så må vi lufte resten av kvelden …

Peisen er murt av en pensjonert murer som bor i gata her. Sikkert på 70-tallet en gang. Og han er skikkelig stolt av droget! Nevner den nesten hver gang jeg ser han. Godt han ikke har sett stoltheten etter at jeg malte. For jeg er temmelig sikker på at mannen ikke hadde likt dette synet. Men jeg er veldig fornøyd, og det er jo tross alt jeg som bor her. Pluss drømmemannen da, og etterhvert så synes ikke han heller at det ble så galt. 

Vi har varmekabler nede. Men på grunn av hunden er de avslått. Han bor under trappa, og holdt på å stryke med da vi satte opp varmen i gulvet slik at det ble godt for oss. Derfor bruker vi ikke de. Bikkja peste sånn om nettene at jeg ikke fikk sove. Faktisk trodde jeg han var syk og holdt på å krepere. Men så var han bare varm, stakkars.

Han har jo en ekstremt tjukk pels. Han liker seg i kulda. Om kveldene, når vi fyrer, pleier han å ligge flere timer ute på plenen, i mørket. Før han kommer inn for å få litt kos, og tar kvelden klin inntil sofaen. Når vi så legger oss legger han seg under trappa. Aller helst ville han nok ha delt soverom med oss. Men der går grensa for meg. Jeg har aldri hatt noen av hundene mine på soverommet. Jeg sover jo veldig lett, og egentlig holder det at jeg må forholde meg til drømmemannens bevegelser og snorking, om jeg ikke også skulle hatt en diger hund der inne.

I kveld er det syforening. Gleder meg til det. Rart som en setter pris på slike ting, som tidligere bare var en vane. Eller til og med bare stress. Som på slutten når jeg jobba fullt. Nå derimot er det et av høydepunktene i livet mitt. Faktisk! Bortsett fra når jeg skal ha det selv da, for det synes jeg er skrekkelig slitsomt, til tross for at drømmemannen hjelper så godt han kan. Men vi er seks stykker og har det cirka hver tredje uke nå, så det er ikke så ofte. Så sånn sett får vi jo veldig mye hygge for å slite litt en kveld i ny og ne. 

Men før en kan nyte, så må en yte. Og akkurat nå står det en stor oljeovn inne på soverommet for å få opp temperaturen, før kjærringa skal kose seg med litt husmoraktige sysler en stund. Det vil si brette en diger haug med tøy som har samla seg opp den siste uka. Og siden soverommet blir varmet opp for en gangs skyld, så tenker jeg at jeg likegodt kunne få vaska, tørka støv og skifta sengetøy i samme slengen. For det er jaggu ikke ofte det er mer enn 8 grader der inne på denne tia av året. Vinduene står jo alltid åpne, så det kjennes vel mer ut som et kjølerom enn et soverom. Det er nesten så en gruer seg for å gå ut av dyna på morrakvisten. 

Kos deg med tirsdagen! ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Det er skikkelig vanskelig å finne den gyldne middelvei altså. Både når det gjelder aktiviteter og det å omgås andre mennesker. Det skal være sånn akkurat passe vettu. Nok til å få godt humør, men ikke så mye at jeg blir helt utmatta. Det er sinnsykt vanskelig å prioritere! Jeg må jo bare innrømme at sånne daglige gjøremål, hjemlige sysler, har blitt lagt på hylla fordi jeg har valgt andre koseligere ting istedefor. I det siste har jeg vært en skikkelig egoist, og det har jeg litt dårlig samvittighet for. 

Men hva er verst å være i hus med? Ei deppa, lei kjærring som går rundt og tørker støv og bretter tøy, eller ei som har tilbragt litt tid med noen andre mennesker i løpet av dagen og egentlig er ganske blid og fornøyd når kvelden kommer? 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

I slutten av forrige uke fikk jeg høre at det var så godt å se at jeg smilte igjen. Sånn ordentlig. Sånn med øynene og hele meg. Og da tenker jeg at den der tøyhaugen som bare ligger der og venter på å bli brettet kanskje likegodt kan ligge litt til. For ikke å snakke om alle vinduene som ikke har blitt vasket siden i vår en gang. Men innen jula er her skal du ikke se bort i fra at både tøyet og dritten på vinduene er borte …

Vettu, jeg har minst en master i dårlig samvittighet jeg! Og det er sannsynligvis en master som er veldig kjønnsrelatert. Faktisk tror jeg ikke menn gidder tenke på den der en gang. For min del går det nesten ikke en dag uten at jeg har dårlig samvittighet for et eller annet. Fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Ikke gjør ting godt nok. Ikke gjør nok. Dette har fulgt meg siden barneårene. Altså det er ikke noe nytt som er tilkommet etter at jeg slutta å jobbe. Men det har dukket opp enda litt flere ting jeg kan ha dårlig samvittighet for nå. Som det at lønna kommer fra nav, og at jeg ikke jobber for å fortjene den. Som om jeg ikke hadde nok allerede …

Håper du har fått en flott start på den nye uka. ♥ Som du ser av bildet over er det kommet to ting jeg forbinder med jul inn i stua her. Begge deler er noe jeg har fått av syforeningsvenninner. Koselig, ikke sant? Ute er det kaldt og litt snø i lufta, og det har det vært i hele dag. Så nå var det like før jeg kjente på noe som liknet julestemning her gitt. Såpass at jeg snart skal begynne å tenke julegaver. Er ikke noe gøy å fyke rundt de tre siste dagene for å hanke inn disse. Da blir det jo bare stress.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.