Hvor blir det av julestemninga?

Hei der. Vi har allerede kommet en uke inn i desember. Mange er allerede ferdige med julegavene, bakinga er godt i gang, nedvasken tatt og juletreet er på plass. I kjøpesentrene og butikkene tyter julemusikken ut av høyttalerne. Juletilbud. Julevarer. Julegavetips. Juleantrekk. Julemat. Julebrus.

Alt er jul. Bortsett fra hos oss da. Riktignok klarte jeg å finne julestjerna til første søndag i advent. Adventstaken(e) aner jeg ikke hvor har tatt veien. Så i år ble det med fire lilla lys på et fat – uten pynt. Greit nok! Vi har til og med klart å tenne de to første til riktig tidspunkt. Det er jammen ikke så verst til å være oss altså! Jeg har faktisk ingen forhold til denne adventstiden jeg. Veldig rart, for vi holdt da på med dette da jeg var liten hjemme hos mamma og pappa også.

Har du julestemning? Det har ikke jeg. Dessverre. Har vel nok av andre ting å tenke på, så alt det der styret som er i desember har jeg ikke ofret så mange tankene egentlig. Jeg som elska jula. Helt til mamma døde. I selveste romjula for lenge, lenge siden. Og når jeg noen år etter ble skilt og vi delte alt rett før jul, så forsvant siste rest av julegleden. Siden har jeg ikke sett snurten av den. 

Det hadde sikkert hjulpet litt med snø ute. For da blir det liksom litt mer jul, sånn som det skal være. Den koselige jula, der engler daler ned i skjul og snøen legger seg som et hvitt teppe over alt det triste grå. Slik at kveldene blir lysere, og det er lettere å finne veien når vi er ute med bikkja.

Julepynten er på plass i sentrum. Sammen med juletreet. Julegatene er fine i år, men for min del synes jeg det er så malplassert når det ikke er noe snø! Husker de første årene jeg var skilt og skulle ut og kjøpe gaver … tusla rundt aleine og misunte alle de som gikk der som en familie. Eller de som gikk hånd i hånd med mannen. Det var grusomt, selv om snøen dalte og alt lå til rette for den julestemninga, men jeg hadde aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Nå har jeg jo drømmemannen jeg kan leie gjennom Markens, vi kan shoppe sammen .. men hvor ble den hersens julestemninga egentlig av?

Nå dreier jula seg bare om gaver, gaver og gaver. Det er nesten litt kvalmt. En kan sikkert få gaver i alle prisklasser, men hvem gir en gave for en 100-lapp nå til dags lissom. Ikke veldig mange av de jeg kjenner. Det er om å gjøre å gi den dyreste gaven virker det som. Selv om mottakeren ikke engang trenger den.

Vi er av de kjipe. Det er nesten litt flaut å fortelle at vi gir ungene og barnebarna våre julegaver for 500 kroner sånn cirka. Til hver altså. Og det er igrunnen mer enn nok. Det merkes godt på kontoen egentlig. For nå er det jo ti av dem da, pluss en svigersønn og litt andre som også skal ha sitt.

Noen ønsker seg ikke noe. Sannsynligvis fordi vi ikke har råd til å gi dem noe av det de har lyst på. Så da blir det penger. Før i tia synes jeg det var kjempekoselig å shoppe gaver. Det var kjøpt med kjærlighet og glede, og jeg brukte laaaang tid på å finne på noe som passet akkurat den personen. Nå er det bare et ork. Ingen trenger noe, for alle har jo alt. En kjøper bare for å kjøpe, et eller annet må jo ligge under det juletreet… eller under! Om du fortsatt tror at julegavene får plass under treet har du ikke vært i slekta til mannen min og sett, Nope, der blir hele treet borte vekk i haugen av gaver. Sinnsykt mye gaver. Jeg har aldri i mitt liv sett et slikt gavekaos før jeg kom inn i denne familien. Det er en heldagsjobb å komme seg gjennom åpningen av alle pakkene. Kan ta knekken på hvem som helst om du ikke er født inn i det ..

Unger i dag har alt. Da snakker jeg ikke mine/våre, men sånn generelt. De ønsker seg ikke en mobiltelefon eller et nettbrett fordi de trenger det, neida, de ønsker seg en NY mobiltelefon eller et NYTT nettbrett, fordi det er kommet en ny modell siden sist. Og sist, det er kanskje bare 7-8 måneder siden. Helt vilt spør du meg! De skriver ønskelister lange som et vondt år, men det er ikke ei bok, en ny genser eller en tursekk de ønsker seg. Det er hytte på fjellet, iPad, iPhone, el-sykkel, merkeklær og slike ting. Jeg er sinnsykt glad for at mine arvinger allerede er vokst opp, og at de rakk det før denne generasjonen For makan til bortskjemte drittunger skal en lete lenge etter. Ingenting er liksom godt nok lengre. Det gjelder sikkert ikke alle, men skrekkelig mange har jeg inntrykk av. Noen ganger lurer jeg veldig på hvordan foreldrene har råd til dette gavekjøret … eller for å si det sånn: Hvordan får de betalt alle regningene som kommer sånn litt utpå nyåret, når kontoen såvidt har kommet seg over sjokket av julefeiringa.

Puuuh! Her i huset er det verken julebakst, nedvask eller så mye annet som minner om jul. Ikke kommer det til å bli det heller. Jeg gidder ikke å bake, for her er den eneste som eter slikt meg, og jeg har ikke godt av det! Ikke orker jeg heller, å bake altså, spise derimot … Har planlagt å hoppe over vaskinga også, selv om det virkelig kunne trengs. Egentlig er jeg ganske fornøyd når jeg orker å vaske meg selv og mitt eget håret for tia, så tenker jeg lar det være med det i år.

Kassene med julepynt ble hentet fra loftet i dag. Noe pynt er kommet opp der det skal stå. Og akkurat den flekken/hylla/skapet har jeg faktisk vasket også! Men stort sett er hele stua og halve kjøkkenet et eneste kaos av plastesker, nisser, avispapir og annet rart som dukka opp da eskene kom ned. Dette var en heldagsjobb og vel så det for meg. Jeg har ikke en gang vært med ut med bikkja, så han får jeg prioritere i morra. Før jeg prøver å gjøre noe som helst annet. Det er jo ikke bare hunden som har godt av litt frisk luft, for der ligger jeg nok også litt på etterskudd i forhold til tidligere. For bare noen uker siden. Kanskje like greit at bikkja lider av voksesmerter, og rett og slett ikke kan ha så mye trim for tia.

Jeg lurer veldig på hvor den gamle Marit er blitt av. Ho som fiksa alt, og som sto på hele tiden. Akkurat nå savner jeg ho kjempe mye … mye mer enn selveste julestemninga!