Jonas the leonberger

Her er han – vår lille valp som er blitt 13 måneder alt.
13 måneder og godt og vel 65 kilo!
Det er mye hund det! 
Spesielt når han oppfører seg som en valp,
hopper og spretter rundt som en galning.
Da er det skrekkelig mye hund!
Heldigvis er det ikke så ofte, han er den roligste valpen jeg noensinne har hatt.
Og han er veldig kosete. 

Vet du forresten hva de kaller leonbergere i England?
Lean on berger – en veldig god beskrivelse.
For det er akkurat det han gjør, lener seg inntil.
Klemmer. Klenger. Koser.
Eller slenger opp en 12 kilos pote i fanget på deg.

Han er stor, også til å være en leonberger.
Spiser masse og vokser sykt fort,
nesten så vi kunne se det fra dag til dag til å begynne med.
Dermed har han også slitt litt med vokseverk, gått på smertestillende,
og har måtte ta det heeeelt med ro i perioder.
Du kan jo tenke deg hvor lett det har vært!
For egentlig er han vant til lange gode turer i skogen allerede.
Iallefall før jeg ble så dårlig.
Så det resulterer i en litt rastløs kjempe til tider.
Men om et år er han ferdig utvokst, 
og forhåpentligvis er vi friske og raske alle sammen,
klare for mange fine, lange turer både her og der uten å bli liggende etterpå.

Bildene er fra en fantastisk flott tur vi hadde til Hovden i september.
Skal ikke se bort i fra at jeg legger ut flere bilder derfra etterhvert.

God helg fra meg til deg. <3
Her blir det etterhvert fredagspizza – laget av drømmemannen selvfølgelig!

 

#hund #leonberger #jonastheleonberger #friluftsliv #hovden

Den verste vikaren i manns minne ..

Ei uke til advent, og her ligger jeg rett ut som et slakt! Har forsåvidt gjort det i flere måneder. Mer eller mindre. Jaja, noe skal en jo ha, men nå synes jeg det begynner å røyne på for min del.

Hei forresten, og takk for sist. Begynner å bli en gooood stund siden sist. Jeg har snokt litt på dere innimellom, sånn i det skjulte, men ikke helt orka verken å kommentere eller poste noen innlegg selv. Veldig koselig å se at dere fremdeles holder koken her inne i bloggverdenen! 

Legene finner ikke ut av hva som feiler meg. Har snart sjekka ALT på hele kroppen, både innvendig og utvendig. Alle prøvene er fine, men jeg er langt fra fin .. Verker over alt. Er dødstrøtt, enda trøttere når jeg står opp enn når jeg legger meg. Ser dårlig. Husker dårlig. Sliter ganske mye med konsentrasjonen. Har noen rare heteturer, som ikke likner på det jeg har hatt tidligere. Mye vondt i hodet. Smaker metall i munnen, men tannlegen fant heller ikke noe galt. Orker ikke være der det er mange folk, er overømfintlig for lyder, og har en øresus ut av ville helvete. That’s it! Sånn omtrent. Kunne sikkert fortsatt i det uendelige, men det får da være måte sånn i første omgang, etter flere måneders fravær ..

Oppi hele elendigheten er jeg faktisk i jobb! Mer eller mindre. Mest det siste etter sommeren .. Fortsatt på sykehuset, og fortsatt 100%, på papiret. Skriftlig ut året, muntlig ut mars (det var til over sommeren før jeg ble syk). Men det spørs jo nå da, for hvem i alle dager gidder å holde på en vikar som ikke er til stede? Jeg stortrives i jobben, har noen flotte kollegaer og sjefer, veldig forståelsesfulle. Til nå iallefall. Og jeg vil så gjerne beholde denne jobben så lenge som mulig. Men når det å dusje føles helt uoverkommelig så kan du jo tenke deg hvordan det føles å skal være på jobb i noen timer. Jeg har bitt tennene sammen, og gått på med krum rygg. Det eneste jeg har orket er å være på jobb, så det sosiale livet mitt er snart lik null. Grunnen til at jeg ble sykmeldt var skyhøyt blodtrykk, og ikke alt dette andre, men når en først begynner å pirke i materien så er det fort gjort at noe sprekker …

Ikke gøy dette her, og på de verste dagene tror jeg nesten ikke det har vært verdt det heller. Selv om jeg ikke helt har gitt opp enda.