Vil du bli med meg hjem og se på sauen min?

 

Dette er en av tegningene jeg har på veggen i ganga. Jeg bare falt så sykt for denne med en gang jeg så den. Den ser utvilsomt veldig intelligent ut, eller hva? Men når en tenker på sauer, så er det vel ikke akkurat intelligens en først kommer på. Noen tenker kanskje at sauer er allrighte dyr, andre tenker fårikål…  jeg tenker på ei jeg kjenner.  

Det var grunnen til at jeg bare måtte ha denne. :o) Det er kanskje ikke så greit å bli sammenliknet med en sau, selv om det ikke er vont ment, så jeg har ikke turt å si det til ho.Hver gang jeg kommer inn eller går ut fra dette huset blir jeg litt lattermild og glad av å se på sauen min, og så sender jeg noen tanker både til ho som har tegnet den, og ho den minner meg om..

Hvis du liker slik veggpryd kan du gå inn HER og se om du finner noe. Kunstneren er en tidligere kollega som tok steget helt ut da vi mottok sluttpakkene. Eller, ho gikk ved første nedbemanning og jeg ved siste. En annen kollega har satsa på smykker, søte, hverdagslige, morsomme smykker. De kan du se HER. Egentlig ønska jeg meg et til jul, der det sto ELSKET på, men jeg fortjente det tydeligvis ikke, så det står fortsatt på ønskelista mi. Hun lager også et maken der det står MORMOR, og det hadde jo jaggu ikke vært så verst å ha det heller.

Men jeg fikk et armbånd fra samme designer. Av min søster. Jeg hadde likt et bilde på facebook, og dermed kjøpte ho dette i julegave. En massivt sølvarmbånd der det står EN DAG AV GANGEN ! Og det kunne vel ikke passet bedre akkurat nå.

Jeg er litt misunnelig på disse som har levd ut drømmen sin. Tror jeg hadde trives med noe sånt jeg også, men jeg har jo så klart ikke slike evner, så jeg vet jo ikke hva jeg skulle ha satsa på. Har igrunnen alltid ønska å drive noe eget .. men kom aldri så langt. Nå har eldste dattera mi overtatt drømmen, og spør stadig vekk om ikke vi skal starte opp et eller annet. Denne kjærringa må forresten bli adskillig bedre i helsa før ho tenker på noe som helst. Men det er jo helt gratis å drømme, og ganske koselig også!

Innlegget er altså ikke sponset. Jeg synes bare de fortjente litt reklame i dag. :o))

Etter den søte kløe ..

.. kommer den sure svie. Det kan jeg skrive under på etter denne helga. Jeg forsøkte å overse at jeg er så trøtt og sliten. Det var jo tross alt ikke de store utskeielsene det er snakk om her. Jeg har bare bakt boller og vært litt sosial med mine 15 aller nærmeste. Ja, det begynner å bli en gjeng nå. Om vi samler barn og barnebarn. Og enda så mangla yngste dattera til drømmemannen. 

Vi hadde en av treåringene på overnattingsbesøk fra lørdag til søndag. Det gikk selvsagt helt fint, ho er stort sett ei blid lita tulle her hos oss, for trassen tar ho ut på mora. Det er mange fordeler med å være besteforeldre! :o) Jeg koser meg veldig når jeg kan låne disse skjønne, håpefulle innimellom, og er veldig glad for at alle sammen bor så nærme. Men i det siste har det ikke vært så mye hjelp i meg når det gjelder barnepass. For jeg har jo egentlig hatt mer enn nok med meg selv.

Snuppa og mormor bakte til den store gullmedalje. Fire brett med boller tett i tett. Noen med rosiner, noen uten, noen med krem, slik at alle kunne få det som de ville. Nesten. For det burde viss ha vært litt melis på de uten fyll inni også! Spesielt på de bonusbarnebarna tok med seg som niste i bilen på vei hjem, men tenker nok foreldrene er like glade for at de var uten noe på toppen..

15 stykker i stua er en del. Eldstejenta til mormor hadde masse å fortelle etter ei uke i Litauen, så ho snakka i ett, i en hel evighet. Skulle nesten tro noen hadde putta penger på ho. Det var uten både komma og punktum! 

Det ble mye lyder og surr for hodet mitt dette. Noe jeg kjenner godt i dag. Og i går. Forsøkte å følge med på en film på tv da gjestene var gått, men måtte bare gi opp. Tror jeg sov meg gjennom mesteparten av den. 

Før var det en tur på kino som resulterte i tinnitus på full guffe. Eller en fest med masse folk og høy musikk. Nå er det bare et helt vanlig kaffeselskap. Å bli så sliten av noe som i utgangspunktet er så koselig er rett og slett sykt frustrerende. Men av og til vil jeg bare leve som normalt. Så får jeg heller ta straffa etterpå. For tro meg, den kommer. Alltid!

En trist start på helga

I formiddag var jeg på jobb. Leverte siste sykmelding som varer til uti mars, siste måneden jeg er en normal ansatt arbeidstaker. En sykmeldt sådan, men jeg har iallefall hatt en arbeidsgiver i den andre enden. Ikke nav som nå skal overta elendigheten. Og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha noe med nav å gjøre heller, men denne ganga har jeg ikke noe valg. Ser ikke veldig lyst på fremtiden i dag. Håper det letter litt etterhvert…

Det er et et år siden jeg fikk dette vikariatet. Der jeg virkelig skulle gjøre meg helt uunnværlig slik at de aldri ville bli kvitt meg igjen. Hadde jeg ikke blitt syk så hadde jeg nok klart det! Ja, det er jeg faktisk helt overbevist om. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bytta lege også, så det kunne blitt litt fortgang i elendigheta. For jeg synes dette tar tid. Tid som jeg egentlig ikke hadde.

Nøkkel og kort ble levert inn i dag. Jeg trenger jo ikke det mer .. dessverre.

Fyttikatta! Dette var ille. Snakka bare med sjefen min, ville ikke si ha det til de andre. Jeg ble til og med invitert på en liten koselig, sosial samling på fritiden. Men det vil jeg heller ikke. Det blir for vondt, dessuten synes jeg det er så flaut. Det er kanskje det aller verste.

Fryktelig pinlig altså. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare bite tennene sammen og bli frisk igjen? Denne ganga også. Det har jo alltid gått tidligere. I mange år egentlig. Det som har holdt meg oppe såpass lenge er at det har vært ferie- og fridager innimellom, som jeg stort sett brukte til sykdom. Men da gikk det iallefall ikke ut over arbeidsgiveren, for jeg har aldri bedt om å få tilbake ferien av den grunn. Arbeidsmoralen er nok den samme som tidligere, men resten … uff.

Det føles som en skikkelig nedtur dette. Jeg klarte det ikke. Herregud. Åsså i en jobb som føltes som en gave fra oven, som jeg virkelig kunne ha fortsatt i til jeg, med god samvittighet, kunne gå av med pensjon. Men det nytter jo ikke å være flink og pliktoppfyllende som vikar, når vikaren stort sett er sykmeldt. I månedsvis. Faen altså!!

Jeg har egentlig bare lyst til å legge meg ned og grine. Hyle høyt. Kaste et eller annet i veggen. Knuse tv’n. Hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Med meg. Hva har jeg gjort for å fortjene all denne elendigheta?

Nå er det for seint. Iallefall for denne jobben. Hadde jeg bare ikke blitt syk .. Ho jeg var vikar for kommer tilbake i 60% til høsten. Så da hadde det vært en 40% ledig der. Helt perfekt for denne avdanka typografkjærringa som tydeligvis ikke makter en normal 100% jobb lengre. Tenk om… tenk om jeg bare hadde holdt ut til da, sånn i 50% i det minste. Så kunne jeg kanskje ha fortsatt i redusert stilling, på en plass de visste hva jeg var god for. At jeg var til å stole på. At jeg leverte og faktisk var så effektiv og lettlært som jeg klarte å skryte på meg på jobbintervjuet.

Nå føles det som tidenes løgn! At jeg lurte de til å ansette meg. Grøsser ved tanken. Grubler på hvordan jeg skal klare å skaffe meg en ny jobb når den tiden kommer. Akkurat nå har jeg ikke så mye som to positive ord å si om meg selv. Denne drittkjærringa som plutselig ikke var den perfekte arbeidstakeren likevel, snarere et mareritt.

Og jeg forstår jo det. For jeg har ikke lyst til å være sammen med meg selv heller akkurat nå. :o(

Symi, ei gresk lita øy i Egeerhavet

Hotellet vårt ligger til høyre for cruisebåten og klokketårnet i havna. Det med rødt tak og blått rundt vinduene. Mer sentralt kunne det vel neppe bli. Vi bodde i andre etasje, med flott utsikt både morra og kveld. Skulle vel trodd at det var litt bråk her med kjørbar vei (hadde nok blitt kalt vei her hjemme) rett utenfor. Men Symi var et særdeles rolig og avslappende reisemål. Fint for oss, eeeeeeh, middelaldrende som stort sett er ferdig med festing og hæla i taket til langt på natt.

På bryggekanten ble det servert både frokost, lunsj og middag. Om du heller ville innta måltidene på terrassen eller inne var det også mulig. Jeg føler vi var heldige med valg av hotell, men sånn i ettertid kunne jeg godt ha tenkt meg å bare leid et rom oppe i gamlebyen. For der var det utrolig sjarmerende og vakkert.

Rundt pynten langt der ute lå stranda vi gikk til. Bildet under viser vel egentlig det de kalte bystranda, men her hadde innbyggerne virkelig vist hvem som bestemte. Det som sikkert har vært ei fin lita sandstrand ble benyttet som båtopplagsplass, til store og små vrak. Eller kanskje det var prosjekter som skulle forvandles til noe brukbart en gang i fremtiden. Jeg håper de som eide dem hadde nok av tid og minst like mye pågangsmot …

Strenda “vår” var av typen rullestein. Så vi kjøpte oss faktisk badesko, tro det eller ei. Mindre sexy fottøy skal du lete lenge etter, men de gjorde jobben. Uten dem var steinene både vonde og varme å tråkke på.

De dagene vi var tidlig ute fikk vi hedersplassen ytterst på brygga. Og det var jammen ikke den dummeste plassen å tilbringe noen timer dette. Vi elsker jo å finne nye plasser å spise, og pleier ikke gå på samme sted flere ganger. Men her på tavernaen på stranda spiste vi lunsj hele tre ganger. Koselig betjening, god og rimelig mat. Men det hadde også litt med at det var veldig godt og varmt på dagtid, så de store oppdagelsesferdene var det greit å vente med til utpå ettermiddagen.

Havneområdet i Yialos blir regnet som en av de aller fineste havnene i hele Hellas. Her kommer dagsturturister fra Rhodos og andre omkringliggende plasser, pluss gedigne cruiseskip. Det er en ganske kaotisk plass når alle turistene tyter ut av båten samtidig, men heldigvis ble de ikke så lenge av gangen. Det går også mange badebåter herfra til mer bortgjemte viker og strender. Vi tok oss en dagstur med en av dem. Litt sightseeing, badestopp og grilling sto på menyen da.

Sjarmerende, rare og fargerikt hus. Kan det bli bedre for ei som elsker å ta bilder? For ikke å snakke om trappegaten som førte oss opp til gamlebyen Chorio.

Vet ikke om jeg tør innrømme det. Men her kunne jeg nok vært på ferie en gang til, selv om Hellas nok har flere små, koselige øyer som er verdt et besøk. Ei uke på Symi var nok. Det var jo ikke verdens navle akkurat, og det er jo måte på hvor mange ganger en kan ta bilde av de samme husene. og gå de samme trappene, uten at det blir kjedelig. 

Litt uvirkelig når de største båtene la til her. Skulle nesten ikke tro det var plass der de kom glidende inn til havna. Plutselig ble omgivelsene veldig små og bygningene rundt så ut som lekehus.

I neste innlegg herfra tar jeg dere med litt opp i høyden. Det kan vel sammenliknes med trappetrening sånn omtrent, og det er særdeles dumt å forsøke seg på det når det er sol og 40 grader ute. Tro meg, jeg prøvde …

Tungpusta kjærring med flekk på lunga

Da var vi alt kommet til torsdag – igjen! Dagen ligger fin og ubrukt foran meg. Så får vi se da, om jeg klarer å fylle den med et eller annet. Det er nesten sol, og det forferdelige været vi hadde i går er over. Da regnet det vannrett og blåste så jeg trodde de store vinduene i stua skulle komme inn ..

Egentlig sto jeg opp klokka 6. Fikk ikke sove etter at drømmemannen var gått på jobb, så tenkte jeg bare skulle starte dagen. Tok et kjapt morrastell og hoppa opp i joggebuksa og noe annet som lå på badet. Men så synes jeg det var så kaldt og mørkt og trist her at jeg bare gikk og la meg igjen.

Jeg hoster og snufser fortsatt.. Men om jeg legger godviljen til så er det muligens blitt litt bedre. Håper det ikke bare er noe jeg innbiller meg. For jeg synes det holder for denne ganga. 

Hos legen skjedde det ikke så mye på tirsdag. Ho hadde aldri hørt noen som hadde hostet så fælt og så lenge, det virka som om ho synes alvorlig synd på meg. Men det hjelper dessverre ikke! Jeg har lest litt om kols og lungeemfysem de siste dagene. Og jeg som alltid har trodd at dette ikke kunne være arvelig har nå fått inn ny kunnskap. 

Har alltid klaget på at jeg ikke får nok luft når jeg er ute og går. Puster som en hval i oppoverbakkene og blir aldri sprekere. Helt uavhengig av vekta. For jeg er jo litt som en jojo der. Men ingen har tatt det så høytidelig. Til og med i høst da de fant en flekk på den ene lunga da jeg var til ct, sa de bare at det ikke var noe å henge seg opp i. Men da jeg nå sa at min far hadde både kols og lungeemfysem så ble denne flekken litt mer interessant. Skal visst til ny ct når jeg bare er kvitt lungebetennelsen og forkjølelsen.

Kols kommer ikke bare av røyking. Og jeg har jo heller aldri røykt en sigarett i hele mitt liv. Men jeg er vokst opp i et trykkeri. Lenge før alle ble så miljøbevisst og tenkte på hva de pusta inn og oppholdt seg i. Eller kanskje var det akkurat da det det starta. For jeg husker pappa kjøpte noen nye vaskemidler til disse maskinene. Men de funka ikke lik godt som lynolen han alltid hadde brukt, så det ble til at vi fortsatte med den … og siden de dreiv med barnearbeid i denne bedriften til mine foreldre så var vi ikke store jentene, min søster og meg, før vi stor der og dro inn den sterke lukta fra lynolen. Egentlig lukta det litt over hele nabolaget mens det sto på. Og spesielt i vårt hus, siden vi bodde i etasjene over trykkeriet. Dessuten var mine foreldre storrøykere begge to. Det første de gjorde da de sto opp, og det siste de gjorde før de la seg, var nettopp å røyke. De dampa i vei på alle våre bilturer, mens vi to ungene satt i baksetet og ikke fikk lov å spise chips – fordi det lukta så vondt!

Jeg føler akkurat nå at den siste måneden har vært ille. Men drømmemannen sier at jeg alltid er sånn når jeg er forkjøla. Så dette er ikke noe nytt. Men det kan jo være at det var så mye annet galt nå, som gjorde at det ble helt uutholdelig. Da jeg var langtidssykmeldt for 7 år siden hadde jeg gått et år og hosta og harka, med den ene luftveisinfeksjonen og lungebetennelsen etter den andre, og siden har det kommet tilbake med jevne mellomrom.

Egentlig er jeg ikke redd akkurat. Men det er vel kanskje nettopp fordi legene ikke har hengt seg opp i verken hostinga eller flekken de fant. Får jo barre krysse fingrene og håpe at det ikke er enda mer galt her. 

Det jeg leste om kols sto det at det kunne sees på en blodprøve. Men det mente legen min var tull. Så her skal det altså bare pustes for å finne kapasiteten i lungene. Og akkurat da, når jeg bare sitter still og ikke har anstrengt meg noe, så føler jeg jo at jeg får inn nok luft. Noen ganger tror jeg ikke disse legene er helt oppdaterte, men jeg er jo så veloppdragen at jeg ikke tør si det høyt når jeg er der. Jeg pleier jo aldri søke opp i medisinske leksikon eller andre steder på nettet, for da føles det jo som om en feiler det meste. Men nå, som jeg har vært ute av drift såpass lenge uten at det skjer noe, så måtte jeg bare. Det var sannsynligvis ikke det lureste jeg har gjort …

Ha en fin dag. :o)

2016 Hellas – Symi i juni

“Det er rart hvordan noe herjes med ‒ som brutalt blir kvestet av turismens uhensynstagende hånd, mens annet blir forvaltet og tatt vare på med kirurgisk kritisk fintfølenhet. Rhodos vs. Symi. Symi vs. Rhodos. Bare en times båttur fra Rhodos opplever du den greske øya du drømmer om, og som du ikke kan gi slipp på: Symi. Så intakt, så forskånet, så helsikes herlig”.
Anders Wyller

“Er dette Hellas’ vakreste øy?
Å ankomme Symi med morgenbåten er en opplevelse alle bør gjøre en gang i livet”.

Kirsten M. Buzzi

Vi ankom ikke med morgenbåten. Men med ferja som ikke var fremme før 22. Det var jaggu ikke så ille det heller! Selv om vi hadde reist hjemmefra tidlig natta før og nesten døgna. Det er jeg for gammel til, bare for å ha sagt det. Men uansett blir jeg jo veldig i reisemodus når vi skal fra en plass til en annen. Ikke min mest sjarmerende side!

Når vi er på ferie er det aldri noen lange forberedelser for å finne reisemålet. Vi er åpne for det aller meste og tar det etter innfallsmetoden. For eksempel som her, da vi ramla over en reportasje i Dagbladet og googla oss frem til litt flere fakta og bilder. Men en regel har vi: Vi reiser aldri tilbake til samme plass, for kloden er jo full av fantastiske steder som vi ennå ikke har sett! 

Hold på hatten! :o) Det var litt vind på overfarten gitt! Men jeg liker meg jo ekstremt godt til sjøs, selv i ei stor ferje kan jeg kjenne litt av den gode følelsen. Iallefall når det ligger noe helt nytt og uoppdaget foran oss. Fri en hel uke, i et land der det er sommer og sol, det kan vel ikke bli stort bedre? Danskebåten kan jeg styre meg for altså, det er liksom ikke helt det samme … 

Forelskelse ved første blikk!. Det var en litt merkelig følelse å stå på ferjedekket og skue inn over denne lille byen som strakte seg oppetter fjellveggen akkurat i det kveldssola var i ferd med å gå ned. Forventningene for uka som lå foran oss, nye inntrykk og ny ferie med kjæresten … alt i alt en god blanding. En ser hverandre i litt nye omgivelser, har god tid til å være kjærester og blir liksom litt nyforelska igjen.

Hotellet vårt Nireus lå midt på havnepromenaden i hovedstaden Yialos. Bare noen få skritt fra kaia der ferja la til. Dermed slapp vi heldigvis den kjedelige bussturen til bestemmelsesstedet. Absolutt en fordel når kjærringa er i reisemodus. Men la det være sagt, denne ganga synes ikke drømmemannen at jeg var så ille. Det gikk faktisk over all forventning. 

Utsikten fra terrassen vår var det ikke noe å si på. Badebasseng var der ikke. Men hvem trenger vel det når det blågrønne, ufattelig klare havet ligger rett utenfor døra? 

Her var det bare å hoppe uti etter frokosten. For de som ikke gadd gå så langt. Vi fant ei strand litt lengre fra hotellet, som vi var på nesten hver formiddag. Da fikk vi både trim og avslapning i en skjønn forening. Dessuten liker jeg ikke å valse rundt i bikinien sammen med alle de andre fra hotellet. Som du sikkert har skjønt før, jeg har et litt anstrengt forhold til kroppen min i badetøy. Jeg elsker å bade, men skulle gjerne sett at en kunne gjort det med klærne på. Eller vært 40 kilo lettere …

Symi er et eldorado for cruisebåter. Og den ene båten større enn den andre ankom med jevne mellomrom hele tiden vi var der. Da ble den rolige, avslappende atmosfæren forvandlet til et stressende, overbefolket område for noen timer. Men stort sett holdt disse turistene seg bare der de ble satt i land. Heldigvis.

Butikkene langs strandpromenaden var absolutt tilpasset rike turister. Aldri i mitt liv har jeg sett så dyr sushi noen plasser. Og det var ikke jallasjapper med håndklær, solkrem og t-skjorter som lå her, men dyre merkebutikker. 

Havna var full av gedigne yacter. Den ene flottere enn den andre. Med mannskap og kjæledyr. Trippende rikmannsdøtre på stiletthæler over brosteinene, minibikkja under armen og og bodyguarden på slep. Kunne godt hatt litt av både formuen og båten, men akkurat livvakta ville jeg helst vært foruten. 

På 1600-tallet var Symi ei rik øy. Skipsbygging og svampedykking sørget for det. Natursvampene er for øvrig en stor handelsvare ennå. I gamle dager bodde det 30.000 mennesker her, og 500 skip ble sjøsatt årlig. I dag er folketallet ca. 2500. På Symi finnes tre små byer. De fleste innbyggerne bor i havneområdet Yialos og i bydelen Chorio. Fem kilometer herfra finner du Pedi.

Chorio er den eldste delen av byen. For å komme hit kan du enten gå 500 trappetrinn fra Yialos, noe som anbefales litt utpå kvelden når sola er gått ned. Eller du kan fuske og ta bussen opp til toppen. Vi leide bil en dag, og ankom området fra en litt annen vinkel. Men jeg anbefaler virkelig å ta beina fatt. For her var det mye gresk hverdagsliv og utallige motiv å fotografere.

Vi gikk og vi gikk. Tre ganger var vi her oppe for å oppleve den greske landsbyfølelsen, fine tavernaer, kafeer og små butikker der man kunne få kjøpt det meste. Til litt andre priser enn i havneområdet. Her satte lokalbefolkningen og lesket seg med god drikke, mens småunger, katter og hunder løp rundt i en skjønn forening. 

Mer fra Symi kommer etterhvert. :o) Midtlivskrise har sin egen facebookside, lik den og gå ikke glipp av neste reiseskildring.

De var litt rare de blomstene …

Jepp! De hadde nok sett sine beste dager, tulipanene jeg fikk på morsdagen. Men blomstene hang nå iallefall fast i stilkene! Helt til mormors 3-åring dulta borti vasen, og den ene ramla av. – Unnskyld mormor, det var ikke meninga. Det var nok da jeg sa det som inviterte til videre utforskning av buketten. – Det gjør ikke noe snuppa, de er nokså visne, så vi skal bare kaste de i søpla ..

Vel, så visne var de ikke! De hadde nok stått her en dag eller to til. Om ikke snuppa trodde det var et byggesett eller noe sånt. For plutselig var hele buketten plukket fra hverandre. – Rare blomster, konkluderte ho med.

Jeg elsker tulipaner. Så tror jeg må koste på meg en ny bukett når jeg har vært hos legen.

Det er tirsdag og sol her i sør. Hvilken dag det er fant jeg forresten just ut etter å ha kommentert feil på en annen blogg. Det er jammen ikke så lett når en bare tusler rundt her hjemme og hver dag stort sett er like. Måned etter måned. Det er faktisk ganske ensomt å være sykmeldt og ikke være i form til noe…

:o/

Vafler og sølvstøvletter

I dag har jeg passa et halvsykt barnebarn. Ho var igrunnen ganske pigg i dag morges, og da vi var en svipptur på kafe i byen, men så kom feberen for fullt igjen i ettermiddag. Akkurat nå er ho på legevakta med mamma’n. Feberen har kommet og gått i en ukes tid. Så det er nok greit å få sjekka om det er noe annet galt.

Utrolig grei jente å passe dette her. Ho er så blid og skjønn stort sett hele tiden, og veldig flink til å leke for seg selv. Trenger absolutt ikke sysselsettes. Og det var jeg veldig glad for i dag morges, for da var jeg omtrent i koma, og halvsov på sofaen mens snuppa så tv og lekte litt på egenhånd.

Vi var en tur på Kjerstis kjøkken. Byens koseligste kafe, og de har verdens beste vafler med pålegg. Jeg drømmer nesten om de vaflene hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg er der..

Litt shopping ble det også. Egentlig noe jeg kjøpte for en stund siden, men så var det feil størrelse. Siden de kun kosta femti kroner nå så kjøpte vi likegodt et par til. Pyntestøvletter i sølv og sort, såpass må det være til en treåring.

Kusina på åtte fikk også maken. Var litt heldigere med størrelsen der, og da vi først var i gang igjen i dag så kjøpte jeg til bonusbarnebarnet mitt også. Så nå må vi bare finne på et eller annet til broren hennes. Kan jo ikke bare gi til den ene og ikke den andre.

Vi har fem barnebarn til sammen nå. Ei på 8, to på 3, en på 6 og den sist ankomne som snart er 9 måneder. Det kan jo bli litt av en gjeng etterhvert, for de to yngste på 23 har fortsatt ikke satt i gang produksjonen. Det er jo aldri godt å vite, kanskje er det noen av de andre også som smeller til med en liten arving eller to til.

Jeg nyter å være mormor. Eller bestemor, som bonusbarnebarna kaller meg. Akkurat det er litt rart og fremmed, omtrent som da jeg tok etternavnet til drømmemannen da vi gifta oss. Det ble jeg jo aldri vant til, så etter et år eller to så søkte jeg om å fjerne det igjen. Mulig mannen ble litt skuffa, men jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn en gang til. Selv om jeg der og da i forelskelsens rus synes det var den naturligste ting i verden.

I morra skal jeg til legen – igjen. Har ikke fått somla meg til å skifte heller. Synes det er veldig vanskelig dette her. Ho jeg går til har jo iallefall en liten forutsetning for å kjenne meg etter noen år, selv om ho kanskje ikke har hatt det som mål. Å starte helt på nytt, akkurat nå som det er så mye galt, frister ikke en plass …

Nå skal jeg snart plante meg i sofaen nede, og se på 4-stjerners middag. :o)

En svipptur på Ikea

Idag har drømmemannen og jeg vært på Ikea. Såvidt. Vi skulle bare ut og se om vi kunne finne noen lampeskjermer til å ha i stuevinduet. For her henger nemlig alle tre julestjernene oppe enda, siden jeg synes det ble så tomt og mørkt da de skulle vekk. Men de siste ukene har jeg altså ikke turt å ha lys i dem. Det får jo være måte på lissom .. For å gjøre det enkelt og greit tenkte jeg at vi bare kunne finne noe og henge på de ledningene som allerede er montert her, sånn istedenfor stjernene, men det var klin umulig. Så vi får vel leve med tre digre stjerner i vinduet enda en stund. Skal ikke se bort i fra at de likegodt blir hengende til desember …

Vi drømte oss litt vekk i kjøkkenutstillingen der ute. Åaah! Det er så mye flott. Fikse løsninger og stilig finish. Det var nesten litt kjipt å komme hjem til det snart 20 år gamle furukjøkkenet vårt. Tror vi er like lei av det begge to, til tross for at kokken min kun har delt 10 år av livet sitt med furua. De første årene var det forresten ikke han som kokkelerte heller, men meg. Tro det eller ei. Nå gjør jeg nesten ikke en ting i det rommet heller, bortskjemt som jeg er. Men det hadde jo ikke vært meg imot å modernisert litt. Selv om det bare blir med drømmen foreløpig, til vi vinner i lotto eller noe sånn.

Akkurat den Lotto-gevinsten kom forresten litt nærmere i dag. For se på dette da! De som vinner oftest heter Marit og Terje, og da regner jeg med at vi ligger sykt godt an nå. Synes nesten jeg øyner både nytt kjøkken og andre oppgraderinger på huset sånn rett borti svingen. ;o)

Noe som ikke koster skjorta er jo å ommøblere. Før i tia, mens jeg enda var gift med x’en var det noe som ble gjort flittig. Jeg kjedet meg skrekkelig når han var på jakt og sånn, det vil si hele høsten og vel så det. Da våkna alltid lysten på forandring. Ommøblering og maling altså, ikke ny mann. Tunge møbler ble skjøvet fra den ene veggen til den andre, oppå badehåndklær. Vegger skiftet farge og det meste bytta plass hvert eneste år. Og alt ble gjort på kveldstid når ungene var lagt, etter en hel dag på jobb. Himmel så effektiv jeg var før i tia! Det er lenge siden jeg har kjent på slike lyster, de siste årene har alt vært helt ok, bare jeg slapp å gjøre noe. Jeg har gått i dvale, eller hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagene.

Men forandring fryder. Og jeg kjenner jeg er klar for litt forandring nå. Jeg har jo tilbragt sykt mye tid i denne sofakroken i det siste og er rett og slett drittlei. Problemet er bare at jeg aldri er aleine lengre, sånn over tid. Iallefall ikke mer enn en arbeidsdag. Denne mannen jakter verken på ryper eller andre ting som løper fritt i skogen. Dermed må jeg ha min bedre halvdel med på laget. Egentlig er det mye enklere å bare gjøre det mens en er aleine, for da er det jo ingen vei tilbake. Gjort er gjort! Spesielt om vi snakker om en aldri så liten fargeforandring.

Bildet over viser litt av utstillinga på Ikea. Jeg falt så for alle de forskjellige lampene over spisebordet. Her lever vi litt i forrige århundre når det gjelder den belysninga. Tidlig i forrige århundre. For vi har to lysekroner med stearinlys over bordet, åtte lys i hver. En midlertidig løsning som nå har vart i 12 år. Det er jo koselig det, men jeg er skrekkelig lei hver gang lysene må byttes, og det er ganske ofte faktisk. For mer velbrukt spisebord skal du lete lenge etter!

Her er lørdagen grå og tåkete. Men jeg føler dagen har vært ganske grei likevel, jeg har jo tross alt vært ute av døra i dag igjen. Og det er jo positivt! Så gidder vi ikke snakke om at jeg hosta meg gjennom hele Ikea og halve veien hjem igjen … det er viktigere å fokusere på det positive. Som den Lottogevinsten for eksempel …

Fortsatt god helg. :o)

Fin fredag i hundeparken

Fredag, sola skinner og snøen smelter. Jeg har faktisk vært utforbi husets fire vegger. Først var vi og handlet for helga, så var vi i hundeparken med Jonas. Og i dag var det veldig mange der, både to- og firbente, i alle størrelser og fasonger.

Her vi bor er det to hundeparker i overkommelig avstand. Den som er nærmest blir benyttet flittig av mange. Den andre er på Tveit, da vi må kjøre 20-25 minutter. Det er nok den som er finest, men vi har hatt så mange bomturer dit at vi nesten har gitt opp. Da er det bedre på Karuss. Her blir facebooksiden til parken benyttet aktivt, og plutselig er det 12-15 firbente som møtes til avtalt tid. Med menneskene sine på slep, så det er jo sosialt både for oss og hundene.

Merkelig nok har det sjeldent vært noe knuffig og tull blant hundene. Selv om de er forskjellige både i rase, størrelse og lynne. Jonas er jo alltid den største, og han er foreløpig så godmodig som det går an å bli. Venner med alle og aldri noe tull. Får håpe dette fortsetter, for det er jo mange hannhunder som ikke går overens med andre hanner. Det må være skikkelig tungvint.

Veldig greit å ha trimma bikkja uten å røre seg også. Iallefall for meg, som hoster bare jeg tenker på å bevege på kroppen. Hvis jeg legger godviljen til i dag så kan jeg kanskje si at jeg er litt bedre enn jeg har vært de siste fire ukene. Så det er nok på returen nå. Og det var jaggu på tide!

Ønsker deg som kikker innom ei god helg! :o)