Vond kropp på lettgått tur

Midt i uka, sola skinner – og formen er elendig. Jeg holder på å verke meg ihjel i fingrene og armene, ja, hele kroppen faktisk. Men jeg forsøker bare å gjøre som ingenting og fortrenge det. Vi har til og med gått en 8 kilometers tur i indre bygder i Øyslebø i dag. Koselig, fint og lettgått, en del på traktorvei. I dag var det mer enn nok.

Gikt ville sikkert mine forfedre kalt dette. Begge mine bestemødre og jaffal ei oldemor var veldig plaget av gikta. Mamma vet jeg ikke så mye om, for ho klaget jo aldri, verken til meg eller andre. Uansett navn er det absolutt ikke noe å trakte etter.

Føler meg til tider ganske så utgått på dato. Kanskje ikke helt sånn holdbar til … og helt klart moden for søpla. Men absolutt best før … men ikke ikke helt ubrukelig etter. Om en legger til en porsjon godvilje og enda litt mer viljestyrke så er det jo ufattelig hvor mye en kan holde ut. Dessuten har det jo kommet litt etter litt dette her, over en tiårs periode og vel så det. Hadde jeg våkna i denne forfatninga sånn plutselig, etter å ha vært normal kvelden før, så tror jeg nok jeg ville blitt livredd.

Å legge seg til på sofaen er ikke helt meg. Det blir jo ikke noe bedre om en bare gir opp. Men jeg sov faktisk to timer midt på dagen i går, for å klare å gå på besøk til et vennepar på kvelden. Den sovinga tok en brå slutt da Jonas kom tuslende inn fra hagen og slang en halvmeter blaut tunge over hele ansiktet mitt. Æsj! Vaske meg kan jeg gjøre selv! Enn så lenge.

Håper du får en fin kveld.

Søndagstur i flott, ukjent terreng

Søndag = turdag. Med både mann og hund. Veldig koselig å ikke gå aleine alltid. Det var ikke meldt så fint vær akkurat, men vi tenkte at vi skulle rekke det før regnværet slo til for alvor, og det klarte vil også.

Plutselig hadde mannen funnet en tur på ut.no. Egentlig hadde vi ikke en gang snakket om å gå tur, men jeg skjønte etterhvert at han hadde et håp om å finne masse kantareller på veien. Så skrekkelig mye ble det ikke, det meste hadde nok andre turgåere plukket før oss. Nå tror jeg aldri i mitt liv jeg har vært på sopptur før, men det var faktisk litt morro å gå rundt og kikke etter skogens gull.

Dikeelva naturreservat het området vi gikk i. Det ligger i Birkenes kommune, så først hadde vi en 40 minutters kjøretur for å komme dit. Parkerte ved en skytebane og så gikk det oppover og innover i det flotteste terrenget. Litt glatt og sleipt innimellom, pga. alt regnet vi har hatt i det siste, men noen utfordringer må en jo ha!

På turen vi fant på ut.no sto det at dette var lettgått. Men da tror jeg ikke de gikk den løypa vi tok. Jeg hadde jo sett for meg en litt sånn lett labbetur på sandaler omtrent, men her var det nesten klatring til tider. Steinete og bratt. Heldigvis gikk jeg ikke på sandalene. Men på nye tursko, og det var visst ikke så lurt det heller, da jeg har fått ei skikkelig blemme på hele høyre hæl. Puuuuh! Typisk meg. Sist jeg hadde slike nye sko var det på akkurat samme måte. Jeg har en fot som er et halvt nummer større enn den andre, og noen ganger slår det ut på denne måten. Skulle gått an å kjøpe sko i forskjellige størrelser, uten å måtte kjøpe to par. Damestørrelsene gikk ikke høyere opp, og om de hadde gjort det ville det blitt for stort for den andre foten.

Dette er restene etter en gammel husmannsplass. Det er to bygninger her som stammer fra Homslia, der det bodde folk fra 1650-årene helt til 1908. Bygningene er fra uthusene, selve hovedbygget ble flyttet til i 1931 da et par hadde mistet sitt hus i en brann. På den måten, i løpet av veldig kort tid og ved hjelp av en stor dugnadsgjeng, fikk de bygd opp et nytt hus.

Det var mye å se på her, ikke bare gamle ruiner. Flere stryk og fossefall, hengebro og ei jettegryte. Mange fine plasser for en liten piknik. Veldig varierende terreng. Vi fulgte elva nedover mot bilen igjen, og det innbefattet en smal “sti” langs vannet, der det var hengt opp tau til å holde seg i på de bratteste områdene og der vi til tider måtte vasse litt. Var veldig imponert over at Jonas klarte dette her, helt uten problemer. Han kan jo ikke holde seg fast, men har til gjengjeld fire bein og balansere på!

Tre timer tok turen vår. Men da med mange fotostopp og en liten kaffi/juice-pause. På disse tre timene traff vi et annet menneske! En som var ute på joggetur. Så her slapp vi til og med å gå i kø.

Det er litt høst allerede. Jeg tenker ekstra mye på mamma’n min på denne tia, når lynga blomstrer. Det var alltid da høsten ble nevnt nemlig. Blomstrende lyng var en indikator på at nå var hyttesesongen på hell. Jeg plukket med meg en stor bukett, som jeg gjerne skulle ha gitt til ho, om ho hadde levd. Men siden det ikke går, så står den nå og lyser opp på stuebordet vårt.

Tomt i salen og tomt i toppetasjen

Planleggingsdager er noen merkelige greier. For det er jo ikke mer enn sfo har åpnet og ungene begynner å bli vant til den nye hverdagen, så skal de jaggu ha en planleggingsdag! Merkelig at de ikke heller kan ta den dagen før de åpner, slik at alt er klart til ungene kommer … men det er ikke alt en skal forstå tydeligvis, og planleggingdager i sfo/skole/barnehage er en av de tingene. Planlegging foregår jo på alle andre arbeidsplasser også, men de stenger jo ikke ned hele bedriften av den grunn.

Vel, for min del ble det jo greit. For nå som denne snuppa også begynner på skolen så kan jeg jo ikke lengre hente ho sånn i hytt og pine bare for å være sammen med ho litt. Skolen kommer jo før mormor. Så heretter må vi jo forholde oss til ferie og fridager.

Forrige mandag ble ho levert 7.30 på døra. Alt for tidlig for meg! Jeg er jo ikke menneske før et par timer seinere. Men innimellom må en jo bare …

Det var litt kjedelig vær og noe måtte vi finne på. Dessuten var jeg var en smule sliten, så jeg orka ikke helt involvere meg så mye i leken denne dagen. Dermed tok vi en tur til byen, var på kafe, innom Nupen-parken og til slutt på kino. Så en koselig film som het Mio, og vettu, vi var de eneste i hele salen! Det var litt merkelig.

Det ble buss både frem og tilbake. Bare det er jo en opplevelse for ei på seks som ikke pleier å ta bussen. For mormora også for den saks skyld, men jeg kunne godt ha klart meg uten den morroa! Jeg synes buss er noe herk. Kjenner knapt noen som har tatt så lite buss som meg oppigjennom. Og nå som jeg har fått honnørkort kan jeg jo ikke en gang klage på prisen!

Jeg savner konebilen min. Føler meg ganske stucked her egentlig. Ikke fordi jeg skal så mye til enhver tid, men da bilen sto parkert utenfor var jeg mye friere og kunne ta en tur om jeg plutselig følte for det. Om ikke annet for å gå tur med Jonas andre plasser enn akkurat i nærområdet. Det er litt verre nå, tviler sterkt på at jeg hadde fått ta med hunden på bussen, vi har faktisk prøvd å få svar på det, uten hell. Det er visst tydeligvis opp til sjåføren, eller størrelsen på bikkja! Og da sliter vi jo litt.

Ny uke – nye muligheter. I dag er jeg nok like tom i toppetasjen som kinosalen var forrige mandag. Vi var på konsert på fredag, og jeg sliter sykt med etterdønningene av det. Lørdag var jeg dødtrøtt, og jeg fikk ikke sove noe natt til i går på grunn av alt bråket i hodet. Så her går det litt på halv åtte for tia, og det kommer det nok til å gjøre en stund fremover. Men likevel har jeg litt program både for i dag og i morra.

Eldste dattera fyller 34 i dag. Selskapet foregår hos søstera, siden bursdagsbarnet er ganske så høygravid. Det er greit å holde det på nøytral grunn lissom, for da er det litt lettere for meg og x’en, og sikkert våre respektive også. Tror det hadde blitt litt rart om vi skulle hatt det hjemme hos oss for eksempel. Uansett, jeg har lovet å bake et eller annet og bør vel snart begynne å tenke på hva …

Håper du får en fin start på uka! 

Jeg klarte det!

Som noen av dere kanskje husker, så fikk jeg kajakk til 50-års dagen. Sønnen kjøpte en året før og jeg ble altså helt hekta på dette fremkomstmiddelet. Det var som en ny verden åpnet seg. En så alt fra et nytt perspektiv, bokstavelig talt. For en sitter jaggu ikke høyt over vannskorpa i denne farkosten.

Det er lenge siden jeg ble 50. Faktisk hele seks år. Og de tre siste årene har denne gule kajakken ikke vært i bruk om ikke sønnen har lånt den bort til noen av vennene han har hatt med på padletur. Jeg ga opp rett og slett. Var for mye slit å komme opp i og ut av denne lave greia, og med en særdeles lite samarbeidsvillig kropp og vondt over alt, så ble det rett og slett umulig. Utrolig kjipt!

Men jeg er ganske sta. I vinter satt jeg meg et mål om at jeg skulle opp i denne kajakken igjen i løpet av sommeren. Vi har ganske høy brygge, så å få balansert denne kroppen ned i dette hylsteret er ikke for amatører. Stødig er det heller ikke, og når balansen i tillegg er elendig så gjør jo ikke akkurat det saken noe bedre. Men om en bare vil nok, så er det utrolig hva en kan klare …

I fjor fikk vi ny badetrapp. Den går loddrett ned fra brygga, og ganske langt ned under vannskorpa. Men jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at den kom til å hjelpe noe. Jeg ville jo mye heller hatt ei sandstrand jeg kunne gått ut fra. Krøpet opp i kajakken og skudd meg ut med åra … men sandstrender er vanskelig å anlegge der fjellet stuper direkte ned i havet har jeg forstått. Så å vente på den stranda, det hadde jo vært det samme som å sitte her på bryggekanten og vente resten av livet. En veldig tålmodighetsprøve altså, og tålmodig er noe jeg absolutt ikke er.

Tidlig på morrakvisten tok jeg mot til meg. Før vinden og båttrafikken ble for overveldende. For jeg er nemlig ikke den som har padla i vei mellom store cabincruisere og med skum på bølgetoppene. Neida, her trengs flat sjø og helst ikke noen annen trafikk på vannet. Det er nemlig sinnsykt mange idioter i store båter der ute, som ikke har peiling på hvordan de skal styre skuta slik at andre, mindre doninger ikke skvetter veggimellom i hekkbølgene deres. Men det bryr jo ikke de seg om, de har nok med å se fremover og tenker nok svært lite på sjøen de drar med seg 40 fot lengre bak.

Vel, jeg har aldri gått på padlekurs. Så dermed har jeg ikke lært meg hvordan jeg skal klare å komme opp i en kajakk igjen om jeg kanter. Ikke tror jeg at det hadde hjulpet heller … for så smidig og lett er ikke denne kroppen lengre altså. Men jeg er en god svømmer! Og dessuten har jeg ikke tenkt å kante heller. Men om uhellet skulle være ute en gang, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart å svømme til land med kajakken på slep. Og nå som iPhonen er blitt vanntett, eller i det minste ikke dauer etter et lite dypp i havet, så skulle jeg nok også klart å tilkalle hjelp sånn etter hvert. Vest har jeg jo selvsagt på. Så dette ser jeg ikke på som noe problem i det hele tatt. Det er det å komme seg ned og opp som har vært den store uovervinnelige hindringen her.

Men jeg klarte det! Helt greit til og med. Ved å tviholde meg i trappa, og stege opp i kajakken mens det ene benet sto godt planta langt under vannoverflaten på et av trinnene. Dermed fikk jeg satt rumpa godt ned i kajakken, uten å mellomlande bak, og så tredde jeg det siste beinet på plass til slutt. Så sikkert en smule teit ut mens det sto på, men det får så være …

To padleturer ble det til og med. Den siste på halvannen time. Første dagen skulle jeg jo bare se hvordan det gikk. Så da padlet jeg så innaskjærs som det går an å komme, og avslutta med et lite besøk hos sønnen som har flytta inn i en leilighet ikke så langt fra hytta. Rett oppforbi den stranda jeg trodde jeg så gjerne skulle hatt i tilknytning til brygga vår … for med ei strand kunne jo hvem som helst komme seg ned og opp av kajakken. Ikke sant?

Eeeeeh! Altså … det var bare en ønskedrøm! For hvem andre velta, på en særdeles lite elegant måte, ut av dette gule futteralet. Og lå der med vann til godt over livet, ved siden av båten! Joda, det var meg. Takk Gud for at det ikke var et eneste menneske på den stranda akkurat der og da!

Men jeg har vært på padletur, og det var det aller viktigste! Det føles som en seier. Jeg følte meg nesten litt uovervinnelig de to dagene, om en ser bort fra episoden på stranda selvsagt. Jeg klarte det! Og faktisk var det utrolig lett å bestige kajakken via denne trappa som jeg trodde var helt ubrukelig.

Jeg har nok mista en del av balansen siden sist. Så det var litt skummelt til å begynne med. Føltes farlig nær vannskorpa. Men jeg klarte å fortrenge at det den første dagen var mer skummelt enn gøy, og dagen etter ble det nesten bare greit.

Det er en utrolig opplevelse å komme sigende på vannflata på denne måten. Stille, helt uten en lyd. Når jeg klarte å få svung på padleåra vel og merke, og ikke plaska sånn i vannet. En kommer så tett inntil naturen, på en helt annen måte enn om en sitter i en annen, større båt. Litt vel tett innimellom, tenkte jeg, da jeg plutselig padla gjennom en flokk med 12 svaner. Akkurat der var jeg ikke så høy i hatten at det gjorde noe. For de synes jeg er en smule skumle. Men det vil jo helst gå greit.

Tilbake til utgangspunktet igjen. Hytta vår er den øverst til venstre, høyt der oppe …

Og her er padlekjærringa. Ekstremt fornøyd med seg selv og innsatsen. Litt mindre fornøyd med innsatsen i dag, for dette ble jaggu en skikkelig sløv dag i regnværet. Og det kommer ikke av manglende ting å gjøre, men særdeles liten vilje til å sette i gang med noe som helst. Hadde egentlig tenkt å starte på et nytt strikkeprosjekt, men det var visst ikke helt rette dagen i dag heller …

Halvveis i august

Hei der ute. 🙂 Ja, jeg er her fortsatt altså. Vi kom hjem fra hytta på søndag, og plutselig ble det rett og slett … høst! Er sikker på at om vi hadde blitt der ute på øya noen uker til, så hadde jeg nok heller tenkt at det bare var en litt kjip, kjølig dag. Men så fort vi kommer hjem, da er høsten her. Bildet er fra i dag morges, på toppen av heia her vi bor.

Vi skal jo ut igjen på hytta. Sier vi, og den blemma går vi på hvert år. Så vi stenger lissom ikke av for sesongen. Rydder ikke inn puter fra grillbua en gang. Men så ender det alltid opp på samme måte. Sånn henimot juletider må vi bare ta en kjapp tur ut for å pakke ned alt sammen for vinteren. Ta inn alle de fuktige putene, stu alle hagemøblene inn i grillbua og spikre opp presenninga foran åpningen. Alltid treigest av alle.

Nesten tre uker var vi på hytta i år. I fjor ble det jo tre måneder, men den sommeren var jo noe for seg selv, og kan ikke sammenliknes med noen annen sommer jeg har hatt her hjemme. Bortsett fra da jeg var liten selvsagt, for da var jo alle somrene slik! Ikke sant? Sol fra blå himmel hele tiden, godt og varmt og ikke en eneste bekymring i hele verden. Du så godt det egentlig er å være barn. Men jeg skal ikke klage, vi har hatt noen flotte dager og kvelder her på øya, og det er jo absolutt en fin plass om sommeren. Temperaturen i vannet kom opp i 20 grader, og det er jo ikke hverdagskost akkurat. Så litt bading ble det også. Men bålpanna forble urørt. Egentlig tror jeg nesten vi skulle hatt den her hjemme heller. For det er jo her vi er på høsten og våren.

Jeg var tidlig på’an i dag morges. Rakk å gå fem kilometer før himmelen åpna seg og vannet strømma ned. Egentlig ikke min fortjeneste, men eldste barnebarnet som ringte i åttetia og skulle fortelle at nå kjørte de snart fra Litauen. Og da kunne jeg jo like godt stå opp og få unnagjort morraturen.

Ellers har formen faktisk vært sånn tålig i sommer. Bortsett fra at jeg har slitt mye med skallebank den siste uka. Lenge siden jeg har hilst på den sånn flere dager i strekk, så jeg håper snart det er over igjen.

God torsdag til deg, og takk for at du stakk innom. 

Fantastiske Hardangervidda!

Vi er kommet til tredje dag på fjellet! Med Hardangerjøkulen i det fjerne ble det enda flottere å gå innover viddene her. Eller utover, for nå er vi starta på turen mot bilen igjen.

En overnatting gjenstår. Fredagen er det meldt regn utpå ettermiddagen, og det hadde vi en plan om å slippe unna, selv om vi har pakka med regntøy. Ikke det at det hadde hjulpet så himla mye for min del. Jeg har med et superbillig Stormberg-regnsett som ikke en gang holdt meg halvtørr da det var nytt. Men regntøy var et must i sekken, i følge alle de pakketipsene jeg leste før vi dro. Og det hjelper for psyken i det minste å vite at jeg har pakka så sinnsykt fornuftig når det gjelder habitten. For mitt regntøy blir bitte, bitte lite når en stapper det sammen i den posen det kom i. Den jeg har rota vekk for mange år siden. Og det var sikkert like greit, for dermed ble sekken enda noen gram lettere.

Om teltlivet ikke høres så fristende ut for alle, så er telt + regn hakket verre. Sist jeg var på telt-/vandretur på midten av forrige århundre en gang, litt sprekere og ganske mye lettere, så regnet det nesten hele uka. Dessuten våkna vi et par ganger til et telt dekket av snø. Det var heller ingen fornøyelse akkurat. Men jeg kan likevel ikke huske at jeg synes det var så innmari kaldt som disse to foregående nettene.

Selv om vi hadde korta ned på turen skulle vi altså ha en overnatting til. Bare for å ikke få samme slutt på turen som begynnelse, altså noe som minna om en dødsmarsj.

Denne tredje dagen starta med et perfekt turvær. Litt kjøligere enn det hadde vært, men helt greit. Vi var begge innstilt på å ha en natt til i teltet før vi gav oss. Det var jo planen før vi dro hjemmefra. Og en plan er grei å ha. Drømmemannen er ikke like gira som meg på å ta ting på sparket, og å forandre på planene sånn litt underveis er dermed ikke noe vi pleier å gjøre.

Men så begynte det fanken med å regne! Mannen er heller ikke så glad i å ut når det regner. Ikke en gang i det flotte Helly Hansen regnsettet han fikk til jul en gang, det der som kosta minst ti ganger mer enn mitt og faktisk holder han tørr. Så han ville hjem! Han så for seg det ene scenarioet verre enn det andre. Plaskregn og vind med storm i vindkastene. Og det der skulle vi lissom telte i! For ikke å snakke om når vi skulle pakke sammen igjen. Kle oss mens regnet skvatt rundt ørene på oss og pakke sammen hele elendigheta i det drittværet! For det var jo selvsagt helt umulig at det kunne stoppe å regne igjen, nå som det først var begynt å dryppe … regnbyger finnes sikkert ikke på Hardangervidda. Her er det mer snakk om regntid, og den starta tydeligvis der og da.

Litt regn skremmer ikke denne kjærringa. Dermed ble jeg en smule sur da reisefølget forkynte at ei natt til i teltet var helt uaktuelt. Jeg mente selvsagt at dette bare ei lita bøye eller to. Ikke noe å få anfall for. Det kom helt sikkert til å gå over før vi skulle slå opp teltet, dessuten var det jo ikke meldt regn før på ettermiddagen dagen etter … Men neida, mannen lot seg ikke rikke.

Glemt var fine ord om hyppige pauser og kortere strekninger. Fargeblind tror jeg også han ble den siste timen. For jeg er overbevist om at jeg var irrgrønn i trynet av utmattelse på slutten der. Og sekken, den veide av en eller annen merkelig grunn sikkert minst 50 kilo. Heldigvis kom vi til en flott, idyllisk plass ved ei elv, og der tok vi en litt lengre pause. Det var slutta å regne igjen, selvsagt, sola skinte og det var absolutt ikke noe i veien for at vi kunne ha campa her. Men vi skulle tilbake til bilen … sa sjefen.

Slik ser ei superskuffa kjærring ut. Og om jeg trodde jeg var sliten her, så var det bare barnematen i forhold til selveste innspurten. Omgivelsene var så fine, det var bekker og bakker og flott utsikt, hadde det ikke vært for at jeg er litt over normalt interessert i slikt så er det ikke sikkert dette hadde gått så greit som det faktisk gjorde. For selv om det var et slit egentlig, spesielt når vi plutselig skulle gå alt i ett, så ser jeg tilbake på det som en flott opplevelse. Og det som ikke var så perfekt kan jeg utrolig nok le litt av nå.

Har du sett så fantastiske omgivelser da? Egentlig burde vi ha gått inn denne veien fra starten av, altså samme rute bare omvendt. Da hadde vi sluppet den forferdelig, kjedelige veien til å begynne med, og virkelig fått en pangstart på turen. Det får bli en annen gang, eller i et annet liv, for jeg tviler sterkt på at mannen gidder å bli med opp hit igjen med det første …

Det gikk opp og ned og opp igjen. I veldig skiftende terreng og underlag. Fint alt sammen. For fint til å bare gi opp en dag før tiden. Mente jeg. Men det hjalp ikke noe.

Puuuuh! Vi er snart fremme nå, kan sikkert se hytta når vi bare kommer over den toppen der borte … Har ikke tall på hvor mange ganger Mr. Drømmemann, som for øvrig hadde et helt annet kallenavn akkurat i innspurten her, sa det i løpet av denne dagen. Men det florerte av topper, faktisk tror jeg hele Hardangervidda er satt sammen av den ene toppen etter den andre, selv om det faktisk så nokså slett ut sånn ved første øyekast. Men det var bare til du kom opp og kunne kikke videre “over kanten”.

Toppturer er jo kjempekjekt det. Men ikke så mange på en gang lissom. Da kan det fort toppe seg for denne kjærringa … og jeg blir litt småforbanna og går videre rett ned i kjelleren. Hadde det ikke vært for den kalde Colaen som lokka i det fjerne, den vi skulle kjøpe når vi kom tilbake til bilen, så vet jeg nesten ikke om jeg hadde klart å komme ut igjen fra villmarka denne kvelden. Det ble en litt for hard tørn for min del dette.

Til og med Jonas synes det ble vel mye. Han peste og gikk og peste og gikk. Han la seg hver gang vi stoppa opp litt, og lurte sikkert på hvorfor vi ikke snart skulle finne frem dette skumle telthuset som vi bare forsvant inn i uten at han fikk bli med. Han drakk vann der han kom til, gjerne ved å vasse uti til kløvsekkene lå og duppa i vannskorpa. Vi var så trøtte begge to at vi bare gjorde som om vi ikke så det. Bikkja var varm, jeg var sykt sliten og drømmemannen ville bare tilbake til sivilisasjonen fortest mulig!

Ser du sola? Jepp, det gjorde jeg også. Men turfølget mitt trodde antakelig at det plaskregnet, siden han gikk som en galning mens svetten silte fra panna …

Endelig! Der, i det fjerne åpenbarte Dyranut turisthytte seg som en bitteliten prikk langt i det fjerne. Vi hadde gått i vel fem timer. Må bare innrømme at jeg ble glad for dette synet, selv om det ikke helt var etter min plan. Men så var det den Colaen da …

Klokka var over 18 da vi kom til bilen. Vi hadde ikke noen plass å overnatte, for hytta vi hadde bestilt var jo til natta etter. Så vi tok Google for oss og ringte alt av campingplasser som dukket opp. Uten hell. Så ga vi opp og bestemt oss for å kjøre litt nedover i dalen, der det forhåpentligvis ikke var så iskaldt om natta, og bare slå opp teltet en eller annen plass.

Da dukket Myklatun Camping opp. En vi tydeligvis hadde klar å overse. Og der hadde de ledige hytter. Opptil flere. Helt enkle, kjipe greier, men tak over hodet, felles dusj og do … og køyesenger! Vel, akkurat da var jeg bare glad for at jeg snart kunne legge meg.

Vi betalte 400 kroner natta, og han tok bare cash. Dermed måtte vi en tur til Eidfjord for å få fatt i kontanter, pluss noe mat. Polarbrødet og hermetikken som hadde vært med på turen frista ikke så veldig der og da. Thaimaten vi kjøpte i ei matvogn i sentrum var derimot knallgod.

Det var slutten på teltlivet vårt for denne gang. Håper du skjønner at det er satt litt på spissen her, for det var ikke så ille, og jeg gjentar det gjerne. Faktisk synes jeg det var en flott opplevelse å være fotturist i Norges villmark for en gangs skyld. Det er ikke så ofte vi ferierer i dette landet nemlig, om en ser bort fra tiden vi tilbringer på hytta. Men det er jo noe helt annet.

Vi utvidet med en ekstra natt på en annen campingplass. Så dermed fikk vi et lite innblikk i campinglivets gleder også i samme slengen. Det er jaggu ikke så langt fra seriene de viser på tv. Ganske så harry med andre ord, men gøy å ha opplevd det også.

Bilder fra turen hjemover kommer ved en senere anledning.

Tre på tur

Hei, hei. Her kommer del 2 fra vårt første forsøk på å leke spreke, sporty friluftsmennesker. Kjærringa og drømmemannen tok seg altså en liten vandretur på Hardangervidda med telt og sovepose, stormkjøkken og våtservietter i sommer. Uten noen videre erfaring i dette forventa vi jo ikke at det skulle gå på skinner akkurat. Men siden vi ikke akkurat er født med ski på beina noen av oss, så kunne det jo være vi var født med vandreskoene på, sånn egentlig. Dermed hadde vi lyst til å teste ut dette her, og så gjorde vi det.

Etter å ha fulgt masse spreke turjenter på instagram blir en jo ganske påvirka. Den flotte naturen og den fantastiske opplevelsen. Solnedgangsbilder gjennom teltåpningen. Digg mat på stormkjøkkenet. Men ikke et ord om slitet for å komme seg dit, mygginvasjon på kveldene og islakde netter. Til og med om vinteren når de camper i snøen er alt bare helt perfekt. Men som jeg skreiv for en tid siden. Bilder lyver. Kanskje går de ikke mer enn et par meter fra bilen. Det er sikkert derfor de kan ha med seg all denne maten, for ikke å snakke om saueskinnet de slanger seg på om kveldene. Jeg er helt overbevist nå, bilen er gjemt bak en busk to meter fra teltet, parkert ved siden av ei hytte med innlagt vann og dusj! For disse jentene ser nemlig helt freshe ut etter både en og to netter i telt! Ingen bad-hair-day der i gården nei! Vel, virkeligheten er noe helt annet, bare for å ha sagt det. Eller har det en sammenheng med at disse friluftsbertene er på alder med døtrene mine? Morratrynet før og nå er jo to helt forskjellige ting …

Vi lærte mye på denne første turen vår. Så neste gang blir det sikkert tilnærmet perfekt. Fra forrige innlegg, Fjols til fjells, husker du kanskje at vi allerede da ble klar over to tabber: Alt for tunge sekker og alt for tynne soveposer. Turmaten REAL ble derimot en skikkelig opptur, og dermed fant vi ut at de andre middagene vi drassa på var helt unødvendige. Så litt vekt kunne vi spart oss for der. Men ellers skjønner vi ikke helt hva vi kunne ha etterlatt hjemme. Klær hadde vi minimalt av, og alt det trengte jeg forsåvidt om natta! Både mitt og drømmemannens. For makan til temperaturforskjell på natt og dag skal du lete lenge etter, og det midt i juli til og med! Det var vi over hodet ikke forberedt på. Selv om vi hadde sett varselet om de derre tre gradene om natta på yr før vi dro. Men tre grader er jo ikke så galt. Tenkte vi. Som alltid har soveromsvinduet på vid vegg, enten det er 20 plussgrader eller 15 minusgrader ute. Vel, det er forskjell på å ligge hjemme i sin egen seng og i telt oppå vidda. Det lærte vi fort.

Etter ei heller iskald første natt ville jeg bare hjem igjen. Men da sola hadde tint oss opp litt, myggen hadde trukket seg tilbake og frokosten var inntatt så begynte livet igjen å bli levelig for kjærringa og turfølget. For hvem blir ikke i godt humør av å skue utover vidda, med sol fra blå himmel og endeløs urørt natur på alle kanter? Til og med den hersens sekken på 20 kilo ble innimellom lett som bare det! Innimellom altså, og i veldig korte øyeblikk.

Slagplanen om å ta det litt mer med ro hjalp også godt. Gå en time, ta en pause, gå en time til, ta en lang lunsjapuse. Vi fant en skikkelig koselig plass ved Langavatnet, hvor drømmemannen fikk prøvd fiskelykken, selvsagt med gyldig fiskekort. Vel, han fikk ikke noe der heller, bare så det er sagt. Så lukten og den fantastiske smaken av fersk, nystekt fjellørret rett fra stormkjøkkenet ble det ikke noe av. Men resten av dagen lot seg absolutt ikke ødelegge av den grunn,for nå var vi inne i en skikkelig god stim.

Det ble en fantastisk dag. Når jeg bare kan gå i mitt tempo, ta bilder her og der, og nyte det som er rundt oss, så er jeg faktisk veldig grei å ha med å gjøre. Ingen sure miner, selv om turen videre fra denne rasten vår ble en skikkelig hard tørn. Vet ikke helt om turfølget mitt trodde Hardangervidda betydde mil på mil med slett turterreng uten noe særlig stigning, noen uttalelser derfra før vi dro tyder nemlig på det … Vel, han tok feil, men noen ting må en bare erfare selv. For når andre forsøker å si noe om det, så preller det bare av som vann på gåsa! Her var bakkene innimellom like endeløse som utsikten. Vi skulle flere ganger bare gå opp til toppen før vi tok en pause. Peilet oss ut en stein og gikk med den som mål. Problemet var bare at den toppen ikke var toppen! Da vi kom dit var det nok en topp, og nok en topp etterpå der igjen. Regelrett lureri altså, men det funka også litt som en gulrot. Bare gå litt lengre lissom, og så skal du få lov å hvile litt … ikke sikkert pågangsmotet hadde vært like sterkt om vi hadde sett hvor langt vi egentlig skulle gå sånn ved første øyekast.

Vi hadde tatt av fra hovedfartsåra eller noe sånn. For nå var det, om mulig, enda mer folketomt. Veien var gått over til å være et lite tråkk, men alt var godt merka som jeg hadde forsøkt å si første dagen. Så vi følte oss litt mer sikre og erfarne denne dagen. Ingen var redd for å gå seg vill lengre, og begge to var innstilt på å gjennomføre slik vi hadde bestemt oss for før vi dro. Ruta ble litt innskrenka riktignok, men det var vel helst for at vi ikke skulle drepe oss helt med alle pakkenellikene på ryggen. For å ikke få helt avsmak altså. Til neste tur. Og vettu, jeg er helt sikker på at det blir en neste gang også. Kanskje ikke helt til Hardangervidda da, men det finnes jo steder hvor en kan vandre litt andre plasser også. Litt nærmere hjemme. Baneheia kanskje?

Vi slo leir i seks-tia på kvelden. Bare noen meter fra stien egentlig. Men det var jo ikke noen folk her uansett. Denne kvelden skulle vi ha skikkelig middag. Andrebryst rett og slett. Saus, grønnsaker og potetmos hadde vi til og med pakket ned. Det ble en total fiasko! Anda ble seig og grønnsakene verken så eller smakte godt etter et par dager som vakumpakket i sekken. Dessuten er det ikke like lett å lage gourmet-middag på et lite stormkjøkken som det er å lage det hjemme. Ikke en gang bikkja ville ha det …

Det ble en flott avslutning på dagen. Siden vi ble ferdige med å kjefte på hverandre dagen før lot vi ikke mangelen på middag ødelegge stemninga. Vi tok et par polarbrød istedenfor, og kvelden ble avslutta med yatzy og sjokolade, pluss rødvinen som vi skulle hatt til anda. Vi holdt ut til klokka var nesten 21.30. Da ble vi invadert av mygg – igjen. Det hjalp litt med denne fantastiske myggspraye vi hadde kjøpt, men vi skjønte fort at vi burde hatt minst en boks hver. Det ble altså tabbe nummer tre.

Natta – ble like ille som natta før! Fyttegrisen så iskaldt det var. Ikledd både mitt og drømmemannens ullundertøy, ulljakke med hette, to par sokker, overtrekksbukser og et par t-skjorter holdt jeg fortsatt på å fryse ihjel. Og denne ganga var jeg ikke aleine. Til og med drømmemannen sov ikke noe særlig. Og da er det virkelig ille! For han er av den typen som bare kan si at han skal sove litt, og så gjør han det, enten det er natt eller dag.

Jonas lå utenfor. Helt inntil teltåpningen, som denne ganga var lukket. På et eller annet tidspunkt var min bedre halvdel ute og tissa, og ikke vet jeg hva som skjedde … for etter det klarte Jonas å lure seg inn i ytterteltet. Der vi trodde det var alt for trangt for han. Mellom sekker og kløv, vandrestøvler og stormkjøkken, der lå han helt musestille. Og tro meg, han her pleier ikke gjøre noe i stillhet! Jeg merka han lå der, men orka ikke gjøre noe med det. Bare det å røre på lilletåa gjorde at frosten fikk enda mer overtaket, så her gjaldt det å ligge musestille. Ikke røre seg, ikke tenke på at en muligens var litt tørst eller enda verre; tissetrengt, da ble nemlig alt mye verre. Så jeg lå stille som en frossen fisk hele natta gjennom. Ikke det at soveposelivet innbyr til så mye bevegelse heller. Men når livet til og med henger i en tynn tråd om en blir frista av noe, da er det lurest å stå over!

For min del ville jeg jo helst hatt Jonas under “tak” hele natta. Ikke fordi han fryser eller noe sånn, for her er det snakk om hund med vinterpels. Men han er ganske så pinglete denne tassen vår, til tross for størrelsen. Og det skumleste han vet er når han ikke helt har kontroll på oss. Det kunne jo hende at vi bare krøyp inn i dette merkelige stoffhuset og aldri kom ut igjen … ikke godt å vite for en liten leonbergergutt.

Det ble altså en svare sjau med å få hunden ut av teltet først. Slik at vi kunne få karret oss ut derfra vi også, for å starte på dagen. Å bare reise seg opp og stege over han var ikke et alternativ. Mikroskopiske tremannstelt er nok mest beregnet for asiater, og når det bare er 90 centimeter høyt sier det seg selv at en må være ganske myk i kroppen for å komme ut og inn av dette. Eller helst ikke over 120 centimeter høy. Spesielt om en tenker på å beholde både stil og verdighet. Det er absolutt ikke beregnet for en leonberger i tillegg! Da drømmemannen endelig kom seg ut, litt sånn småhissig, så bikkja sitt snitt og pile inn igjen i det aller helligste, la seg godt til rette ved siden av meg, oppå drømmemannens sovepose. Han nekta å rikke seg! Og når 84 kilo hund ikke vil noe, ja da er det bare å vente til han finner det for godt å gjøre noe med det selv. Han kom ut etterhvert, men lå i teltåpningen helt til vi tok ned teltet.

Så var vår tredje dag på vidda starta … ikke fullt så varmt som dagen før. Litt lettskyet, men utpå formiddagen ble det igjen sol og shortsvær. To netter i vinterkulde hadde ikke klart å ta livet av noen av oss, så nå følte vi oss ganske tøffe i trynet begge to. Ei natt til nå, så er “oppdraget” fullført. Vi starta med godt mot, og sekker som var bittelitt lettere på grunn av den fantastiske middagen som sikkert ligger under en stein oppå vidda enda.

Eeeeh … henger du fortsatt med?

Fjols til fjells

Ja, altså, å dra på telttur i fjellet er ikke for nybegynnere. Men en lærer forhåpentligvis av sine feil, burde jaffal gjøre det. Så neste gang blir det sikkert enda bedre! Siden det var en lang kjøretur fra Kristiansand til Hardangervidda hadde vi forhåndsbestilt hytte til den første natta. Ei natt i ordentlig seng altså, før vi dro innover vidda, uthvilte og opplagte dagen etter. Det er ikke så lett å finne overnattingsplasser når en har med hund, og enda verre er det når hunden veier 84 kilo og er på størrelse med en halv hest … at han er rolig som et slakta lam er det jo ingen som helt tror på. Men det er han faktisk!

Jeg er mektig imponert over hvor lite vi merka til han. Rent bortsett fra at han tar hele bagasjerommet i bilen, slik at vi må bruke hele baksetet til alle pakkenellikene våre, så er det som å reise aleine. Ikke maser han, ikke vimser han. Men det siste der kan jo ha noe med at han ikke har så skrekkelig god plass baki der. Vi hadde flere stopp og småturer på veien opp. Han fikk både bevegelse og vann med jevne mellomrom og led ingen nød. Egentlig er han jo lykkelig bare han får lov å være i nærheten av oss, så jeg tror han storkoste seg hele tiden.

Første natta tilbragte vi på Måbødalen camping. Vi hadde leid ei av de aller enkleste hyttene de hadde, der det var lov å ha med hund. Men da vi kom inn til hytta sto det stort skilt på døra at hund var forbudt. Det skiltet hang på alle hyttene. Måtte tilbake til resepsjonen for å høre hva vi nå skulle gjøre … men alt var helt greit. Bare å ta med Jonas inn. Litt rart. Spesielt om de også leier ut til folk som er allergiske. Kan jo faktisk ødelegge mye for andre dette.

Vi var på plass rett før 20 på kvelden. Da hadde kjøkkenet stengt, men vi fikk aller nådigst lov å bestille en pizza og ta den med til hytta. Det var en utrolig god pizza! Etterpå hadde vi litt snacks på verandaen før sengetid.

Jeg har ikke bodd på campinghytte på 34 år! Så dette var nesten en ny opplevelse. Ganske fornøyd med denne jeg, sykt enkel, men god seng, egen do og fine omgivelser. Pris 598 pr. natt. Dusj og varmt vann i fellesanlegg.

Dagen etter kjørte vi til Dyranut. Her parkerte vi bilen, og sala opp Jonas som bar på sin egen mat. Sekkene våre var blytunge! Drømmemannen trodde jo i sitt stille sinn at han bar på 10-15 kilo mer enn meg, og skjønte vel ikke helt hvorfor jeg klaget litt på vekta. Dagen etter fikk vi veid, vi hadde med bagasjevekt for å være sikker på at Jonas fikk like mye i hver sekk nemlig. Og vettu, det viste seg at vi bar like mye! 21 kilo! Men da var det jo litt for seint å gjøre noe med det.

Det starta fint, til tross for tung sekk. Fantastisk natur og flott terreng. Men så fikk altså reisefølget mitt for seg at vi skulle gå ut på dette han trodde var en traktorvei … og det var en gedigen tabbe! Vet ikke helt hva som gjorde at han ville ut her, redselen for å gå seg vill eller noe. Det nytta ikke at jeg sa at turstiene var godt merka med T-er på steiner og skilt i kryssene. Jeg har jo såvidt vært på slik tur før, på midten av forrige århundre en gang. Veien vi kom ut på var en fullt kjørbar vei som førte oss inn til Trondsbu turisthytte. Vi skulle forsåvidt dit, men ikke akkurat på denne endeløse landeveien som bukta seg som en slange innover vidda!

Jo mer vi gikk jo surere ble jeg. For noe så lite motiverende å på en vei der vi likegodt kunne ha kjørt skal du lete lenge etter! Vi gikk og vi gikk, og etterhvert var jeg så forbanna at både skilsmisse og drap til stadighet dukka opp som lure løsninger i hodet mitt. Sur, sinna og sulten, med alt for tung sekk og en dust til mann altså. Det kunne ikke bli stor verre akkurat der og da.

Mat – hjelper for det meste! REAL turmat gav oss en real overraskelse. Det smakte godt, var mye og metta noe enormt. Jeg klarte bare halvparten. Det var da vi fant ut at all den andre middagen vi drassa på bare kunne ha blitt hjemme.

Åtte timer etter vi begynte å gå var teltet satt opp. En lang dag nesten uten pauser. Vi var slitne og litt småsure. Og da kvelden kom, kom også myggen. Store som spurver! Så det endte med at vi la oss lenge før sola hadde tenkt å gå ned.

Utpå natta ble vi klar over tabbe nummer to. Alt for tynne soveposer! Jeg har aldri vært så kald i hele mitt liv! La meg med ullundertøy og sto opp igjen på morrakvisten påkledd det meste av det jeg hadde med meg i sekken. Og det var ikke så mye, men det eneste som lå igjen var et par truser og regntøyet. Aldri har jeg vært så nærme å fryse ihjel! Angra bittert for at jeg lot den andre, tykkere, soveposen bli igjen hjemme! Var iskald langt inn i skjelettet. Og det var kanskje ikke så rart, for yr meldte tre grader! Jeg tror de glemte å sette en minus foran …

Morgenstund har gull i munn. Eller kanskje ikke … Jeg sov omtrent to timer denne natta. Enda jeg lå ganske godt på det oppblåsbare liggeunderlaget. Det var faktisk mye bedre enn det så ut som. Men Jonas lå helt utenfor, siden teltet var så mikroskopisk, så jeg måtte jo holde et øye med han gjennom natta. Trodde jeg. Dermed nekta jeg å lukke igjen den ytterste teltåpningen, og inn til sovekabinen dro vi bare igjen myggnettingen. Så der risikerte vi omtrent livet for at jeg skulle være sikker på at bikkja overlevde natta under åpen himmel “aleine” på Hardangervidda. Så veldig mye varmere hadde det nok ikke blitt om vi hadde lukke igjen alt, men noe hjalp det. Det fant jeg ut natta etter.

Vi la en liten slagplan over frokosten som ble inntatt sittende i gresset. Stolene vi hadde tenkt å ha med ble nemlig igjen i bilen. Heldigvis. For det var jo tungt nok uten 5-6 kilo til å drasse på. Vi ble enige i å ikke gå så langt før vi tok pauser. Ta en lang lunsjpause midt på dagen. Jeg måtte si ifra at jeg trengte pause før jeg ble grønn i trynet … og det gikk veldig greit denne dagen faktisk. Været var fantastisk! Sol fra blå himmel og veldig varmt. Merkelig at det er så stor forskjell på natt og dag midt på sommeren.

Vi bor i et flott land. Naturen er ubeskrivelig og det er fantastisk deilig å være sånn på vidda bare omgitt av stillheten. Sånn for normale folk da. Jeg drasser jo alltid rundt på dette bråket inni hodet mitt, så den biten merka jeg ikke så mye til. Tenk så digg det hadde vært om jeg også kunne opplevd en liten time med bare stillhet. Det står høyt på ønskelista …

Vi gikk en time, tok en liten pause. Gikk en time til og tok en lang lunsjpause. Traff noen få andre folk, men det var ikke akkurat overbefolket der inne. De vi snakket med var bare på dagsturer. Vi så et annet par som slo opp telt denne dagen. Ganske mye yngre enn oss. Så jeg vet ikke jeg, teltlivets gleder, er det bare skryt eller?

Fortsettelse følger …

Halvveis i ferien

… og vi har vært tre dager på hytta allerede. Fikk besøk av venninne fra vest da vi kom hjem fra fjellturen vår, og etter ei natt hjemme ble ho med ut på hytta. Det er tradisjon at ho er her om sommeren. Har vært det i sykt mange år. Tidligere, da vi ikke hadde funnet våre nye menn, var ho her i ukevis. Nå etter at ho også har fått både mann og egen hytte så begrenser det seg litt. Men en aldri så liten tur får ho som regel skvisa inn i det ellers tettpakkede programmet. Med eller uten mann. Og nesten uten unntak har vi hatt skikkelig sommervær når ho har vært her.

Da vi kom ut var det lite som minnet om sommer. Det regnet så det plasket og vi ble klissblaute på veien over til øya. Men dagen etter … da viste værgudene seg fra en helt annen side! Det ble tidenes sommerkveld og solnedgang, helt uten en sky på himmelen. For første gang i år fikk jeg solt meg litt. Og ikke nok med det, jeg fikk også klippa og stripa håret da kusina i nabohytta stakk bortom. Ho er nemlig min faste frisør, og som en bonus pleier jeg å få en litt rimeligere sommerklipp her ute på øya i løpet av sommeren. Så nå er altså kjærringa blitt lys igjen.

Utsikten i dag er ikke så mye å skryte av. Tror venninna stjal den da ho reiste … for her ser vi ikke noe særlig lengre enn terrassekanten! Men yr har lovet bedre utsikt for dagene fremover. Godt og varmt skal det også bli. Hetebølge, faktisk. Så jeg venter med stor iver og glede på noen skikkelige sommerdager her ute i den sørlandske skjærgården.

Litt stusselig er det her ute. For jeg har jo ikke vært her siden påske, så vi har ingen blomster i kassene og krukkene. Kun et og annet strå som har slått rot i jorda fra i fjor. Pluss tre litt forvokste rosebusker. Har ikke helt bestemt meg for om jeg gidder kjøpe masse blomster nå. Vet jo ikke helt om vi blir her utover, etter ferien til drømmemannen er over. Litt kjipt å gå fra blomsterprakten her ute. Alternativet er jo å ta alt med hjem etterpå. Men det tenker jeg min bedre halvdel kommer til å stemme nedenom og hjem.

I overmorra får vi besøk – igjen! Fikk melding i går om de kunne ta en tur på ettermiddagen, og jeg inviterte likegodt på overnatting. Veldig koselig når noen inviterer seg ut her selv. For jeg er jo ikke noe flink til det der lengre. Normalt har jo folk som har hytter i skjærgården huset fullt hele sommeren. Der er ikke vi. Veldig lite folk hos oss. Muligens fordi det er på ei øy, er litt vanskelig å bare stikke innom da, sånn uten å melde fra på forhånd. Noen ville sikkert synes at det var en fordel … men litt besøk innimellom er jo veldig koselig. I fjor, da vi bodde her tre måneder følte jeg meg ganske så ensom her ute faktisk.

Nå skal jeg endelig se gjennom bildene fra fjellturen. Har bare fått de over til pc’n foreløpig. Går ikke så kjapt her ser du! 😉 Og så, etterhvert, skal du få se hvor flott det er oppå høyfjellet, selv for oss som er amatører på slike type ferieturer. Ble to nye opplevelser for oss denne sommeren; teltlivet og campinglivet. Vi har lært mye, og gjorde masse feil angående pakking og alt vi drassa med oss. Men det ga mersmak, så det blir ikke noe campingutstyr til salgs herfra med det aller første.

Fin dag til deg. 

Bilen er pakka, og kjærringa klar

I går testa drømmemannen teltet. Bedre seint enn aldri. Vi fant jaffal ut at det kanskje var litt lurt å pakke det ut (det er helt nytt) for å se om vi hadde alle delene. Litt kjipt å komme opp på vidda og så står vi der med ei teltstang i manko lissom … Må innrømme at jeg fikk litt sjokk! Det er et tremannstelt, og det var sykt lite. Rett og slett mikroskopisk! Jeg hadde sett for meg at Jonas kunne ligge i forteltet, men der er det nok ikke plass. Og sekkene får ikke plass inne hos oss. Jeg sier det bare; Godt vi er syk glad i hverandre!

Vet ikke helt HVOR klar jeg er. Eller om jeg kan bli klarere enn dette. Men nå hopper jeg bare i det! Ferien altså, eller en del av den, har vi jo planlagt og snakka om i godt og vel et år nå. Det starta i fjor, da ble det bare med praten, for vi hadde jo ikke råd til å kjøpe alt dette utstyret på en gang. Men siden har vi planlagt litt mer. Kjøpt inn det vi trengte litt etter litt. Og nå tror jeg alt er i boks.

Eller er det egentlig det? Helt ærlig talt, jeg har ikke peiling. For dette er litt ukjent terreng for meg. Nå tror du sikkert jeg har klikka totalt, men vi skal altså på telttur/vandretur noen dager. Med sekk på ryggen og fjellstøvlene på. Men før vi kommer så langt har vi en god del mil vi må tilbakelegge i bilen.

Om noen få strakser setter vi kursen mot Hardangervidda. Det er altså med litt sånn skrekkblandet fryd dette her. Men jeg følger så mange friluftsmennesker på instagram og synes dette ser så utrolig flott ut. Og nå er det altså vår tur.

Hvordan det går aner jeg ikke. Klarer jeg å bære denne sekken? Blir det et mareritt å ligge i det teltet? Hvordan i alle dager skal en klare å gå på do sånn uten å ha en do? Tenk om kroppen plutselig slår seg vrang, så blir jeg liggene der inne på vidda …

Vel, dette finner jeg jo ikke noe svar på før jeg har forsøkt. Går det ikke, så kommer både telt, soveposer, liggeunderlag og det meste en trenger for å leke spreke friluftsmennesker til salgs på finn.no, sånn på tampen av sommeren.

På Instagram ser alt så glamorøst ut. Men alle disse friluftsbertene går nok ikke så veldig langt med alle disse pakkenellikene sine før de slår opp teltet. For de har både egg og bacon, normale middager, vin i stettglass og til og med en og annen saueskinnsfell å slenge seg ned på i disse flotte, perfekte omgivelsene som jeg er blitt helt hekta på. Ikke ser de spesielt svette og slitne ut heller. Mer litt sånn “jeg stelte meg igrunnen for å gå på fest, men så endret planene seg litt…” 

Mulig de har bilen parkert to meter lengre borte? Litt sånn gjemt bak en busk bare for at den ikke skal bli sett på bildene. For bilder lyver, det vet jeg alt om. Jeg som har tatt tusenvis av feriebilder fra diverse plasser rundt om i verden, nesten uten at du ser en eneste turist. Det er jo bare snakk om timing, veldig god tålmodighet og riktig utsnitt på motivet. Det siste der er alfa omega. Kanskje de ikke en gang sover i det teltet, men på ei hytte 100 meter lengre borte, med innlagt do, dusj med varmt og kaldt vann og hele pakka …

De har nok ikke fibro-sekken med seg heller. Den der skulle jeg mer enn gjerne ha lagt igjen hjemme! Men det går jo ikke. Så derfor satser jeg på å fortrenge alt det der til jeg kommer hjem igjen. Krysser alt for at formen holder en stund fremover. En lever jo bare en gang. Og skulle dette testes ut, så måtte det bli nå. Jeg blir verken friskere eller yngre med årene!

Så det nytter altså ikke bare å sitte her og drømme. For ingenting ordner seg av seg selv, ikke en gang for snille piker. Så nå skal teltlivet testes ut, og om vi er riktig uheldige så finner vi ut at det ble mer likt et mareritt enn noe annet, hehe … hvis utfallet blir slik slipper jeg jaffal å tenke mer på den saken.

Blir ikke noe blogging herfra før vi kommer hjem igjen. Men legger sikkert ut noe på Instagram etterhvert, hvis vi har dekning da. Om du vil følge meg der, så finner du meg HER. Vi skal ha en overnatting i hytte på Måbødalen Camping før vi begir oss innover, og en overnatting i hytte på Fjordgløtt Camping når vi er ferdige med teltlivet. Begge deler på de minste, billigste hyttene de hadde. Der det var lov å ta med hund. Så får vi virkelig håpe at de ikke forandrer mening når de ser hvilken hund vi kommer med …

Ha det så lenge, hils og farvel, du ser meg på vidda i kveld!