Ryddemagi – 5 dagers utfordring – dag 1

Å rydde er ikke min sterkeste side. Altså, misforstå ikke, jeg vil jo aller helst ha det fint og ryddig og oversiktlig over alt – til en hver tid. Men jeg har for lengst innsett at det er sinnsykt vanskelig. Tilnærmet umulig faktisk.

Vi har et digert hus. Med et digert loft. Med masse ting. Sinnssykt mange ting altså. Om en kikker opp på loftet, noe de aller færreste har gjort, så kan tanken på at her i dette huset bor det nok en litt sånn sykelig samler inntreffe.

Eeeeh … meg altså! Her ble spill og ting og tang båret opp da vi flytta inn for 23 år siden, og etter det har jeg aldri sett det igjen! Det sier jo litt. Masse bøker finner du også der oppe. Selv om jeg rett før jul fylte opp hele papirsøppeldunken (stor type) med bøker. Så joda, jeg rydder litt innimellom. Gamle leker, lekegrind og vugge har vi også. Klær. Stoler. Stolputer. Gardiner. Dyner og puter. Julepynt nok til et par hus til. You name it. Vugga flytta forresten nå, etter sånn cirka 23 år der oppe. Siden den eneste som har brukt den nå skal bli pappa selv, så får den et nytt liv med en ny liten baby oppi i begynnelsen av sommeren.

Joda, jeg har litt problemer med å kaste ting. Som funker som de skal vel og merke. Men om jeg har hatt brukt for de tingene de siste 20 årene er litt underordnet. Drømmemannen han er helt annerledes. Tror han. Sannsynligvis fordi han kasta omtrent alt han hadde da han flytta inn her. Så det er mitt rot. Nesten alt sammen.

I fjor begynte jeg å rydde på loftet. Det gikk ganske greit, fikk kasta, gitt bort og solgt en del. Litt ekstra penger er jo alltid greit. Spesielt om det er ting en aldri kommer til å bruke igjen likevel. Det var igrunnen ganske gøy. Men så dabba det av. Og loftet, joda, det ser egentlig like studd og velfylt ut enda det. Ikke spør meg hvordan det går an … Drømmemannen hadde en skikkelig god løsning på problemet, trodde han. Bare å skjære ut et hull i gavlen, leie en container og skyve alt som var der rett oppi. Jeg kom sannsynligvis ikke til å savn en eneste ting! Men da har han jaffal ikke tenkt på alle bildene jeg har knipsa opp gjennom årene. Som ligger både i album og i kasser der oppe. Fra tia før vi ble så sabla digitale vettu. Papirbilder i tusenvis. Så den ryddemetoden er altså helt uaktuell bare så det er sagt.

Klærne mine er et kapittel for seg selv. Nå som vi bare er to voksne her, og drømmemannen har mer enn nok med et skap med tre dører, så har jeg klær oppbevart i meter på meter med skap fordelt over tre soverom. Pluss diverse kommoder og skuffer. Og om jeg skal være helt ærlig så fins det nok noen på loftet også. Selv om jeg har kvitta meg med de kassene det sto MINUS 10 KILO på for lenge siden. Faktisk så lenge siden at i dag måtte jeg nok ha plussa på 15 kilo til på beskrivelsen av det som lå oppi der. Men her er klær nok til en middels stor by likevel! Enda jeg faktisk også har kasta, gitt vekk og solgt unna ganske mye det siste året. Har til og med en egen salgsside på Facebook, med det klingende navnet Shoppeguris overflod. Men jeg er altså helt overbevist om at de plaggene som blir igjen formerer seg som kaniner når skapdørene er lukket og vi ikke befinner oss i umiddelbar nærhet.

Som du forstår, så bør noe gjøres her. Det hadde vært så sykt deilig å hatt det ryddig over alt, på en gang, for en gangs skyld. For ikke å tenke på hvor kjipt det blir for de som skal rydde etter meg, når jeg en gang takker for meg.

Det er nytt år og ny giv altså! Haha, og så i år som jeg ikke hadde et bittelite snev av et nyttårsforsett en gang. Men jeg forvillet meg altså inn på denne ryddemagi-siden da vettu, og meldte meg på utfordringen som starta i dag. Jadda! Det er ikke viljen det skal stå på. Gjennomføringen derimot, den er det litt verre stelt med.

I dag var oppgaven forholdsvis enkel og grei. Rydd og sorter i lyspærer og batterier. Det er en ting vi faktisk har ganske god orden på. Sannsynligvis fordi vi ikke har så mye sånt liggende. De fleste lyspærene i huset er skifta ut til led, og de varer jo nesten evig, så da trenger vi ikke så mange i reserve. Og til nå har batteriene ligget i en skuff sammen med masse annet rart, og lyspærene har et eget lite skap i kjellerstua som også ble delt med mye annet. Noen halvbrente stearinlys, bare for å nevne noe. Et skap som jeg har tenkt jeg skulle male de siste tre årene. Uten at det har blitt noe av. Enda malinga faktisk står her. Men jaffal så dro jeg ut det som lå i skapet, og det var ikke så mye. Litt søppel der også altså, men helt overkommelig. Dessuten fikk skapet ei ekstra hylle, så nå ble det skikkelig god plass til batteriene også.

Dermed var første oppgave i boks! Eller i skap da, om en skal være litt pirkete. Jeg fikk kasta en liten bærepose med dritt, og ble til og med 39 kroner og 1 euro rikere.

Lurer veldig på hva jeg skal gjøre i morra …

Avhengig av tabletter

Jeg ser på meg selv som en ganske oppegående person. Men noen ganger har jeg tydeligvis litt tungt for å skjønne ting. Spesielt det der med at livet faktisk blir mer levelig når jeg går fast på medisiner…

Som legen min sa den aller første gangen jeg var hos ham: Glem nå den pillefobien! Er det ikke bedre å ta noen tabletter og få en grei hverdag, enn å være så sta og ha det helt forferdelig? Det er ditt valg, men du har bare et liv. Veldig fornuftig denne legen min. Og da jeg gikk derfra den dagen for to år siden så følte jeg meg ganske fornuftig jeg også, som skulle prøve denne pillemixen to ganger daglig. En Vimovo + 1 g Paracet.

Alt jeg har forsøkt tidligere har vært uten virkning. Og forskjellen var nettopp det, at før har jeg bare tatt noe Paracet eller Paralgin (eller masse annet rart) ved behov. Når det var like før jeg hold på å krepere av smerter. Men da er det tydeligvis for seint … For jeg har jo aldri vært noe flink til å ta tablettene sånn i starten av elendigheta, når jeg kjenner det er en skikkelig migrene på vei, når jeg kjenner at denne dagen blir en drittdag. Neida, her venter jeg i det lengste, for å være helt sikker på at det ikke bare er noe som går over av seg selv igjen. Etter noen timer. Eller dager.

Det ble et helt nytt liv etter pillemixens inntog! Sett i forhold til de foregående årene. Ikke smertefri, ikke pigg heller akkurat, men mye bedre. Levelig, som legen kalte det. Likevel har jeg ekstremt dårlig samvittighet hver forbanna gang jeg svelger de pillene. Og derfor har jeg også forsøkt å være uten dem i perioder. Noe som blir like galt hver eneste gang.

I jula var jeg ganske klein. Med piller, både de faste pluss litt ekstra. Så da fant jeg ut at disse sikkert ikke funka så bra lengre, derfor var det nok like greit å stoppe og ta dem. Så jeg slutta bare med Vimovoen. I tre hele uker. Tre forferdelige uker. Det ble ikke en gang bedre og bedre, men verre og verre etter som dagene gikk. Før helga kjentes hele meg ut som en verkebyll. Fra ytterst på tærne, ut i fingrene og helt ut i hårrøttene! Jeg var tilbake til der det gjør så vondt i tennene at det blør når de blir pussa. Jeg var tilbake til det stadiet der hele kroppen kjennes ut som en betent klump, leddene blir stive og absolutt alt ble et ork.

Konklusjon: Vimomo gir meg et mye bedre liv. De er faktisk grunnen til at jeg ikke bare ligger på sofaen. Eller i senga. Eller ønsker at jeg bare var død. For det livet jeg har hatt de tre siste ukene er faktisk ikke noe å trakte etter.

Til onsdag skal jeg til legen. Må ha en aldri så liten pep-talk for å forstå at det ikke er verdens undergang å ta disse pillene. At jeg er et like godt menneske som alle dere som ikke eter piller daglig. At det er en grunn til at jeg trenger dem. At det er en grunn til at jeg ikke lengre jobber. At det ikke er viljen det er noe i veien med. Noen ganger holder det ikke å bare si det til seg selv, eller høre drømmemannen sier det, for det trenger ikke alltid inn år det kommer fra den kanten! Da trengs det et enda mer fornuftig menneske, med mer medisinsk forståelse, til å overtale meg til å svelge disse forhatte greiene med 12 timers mellomrom. Være litt føre var. Forebygge rett og slett. For når de verste dagene inntreffer da er det jo umulig å få bukt med smertene om de skal medisineres der og da. For da hjelper ingen ting. Kanskje er det bedre å føle seg som en misbruker, enn å føle seg halvdød resten av livet.

Ukas ord # 4 skum – fotoutfordring

Hei, hei. Her kom det iallefall et ord som hadde en betydning jeg aldri hadde gjettet på. SKUM. Som altså kan bety blant annet dunkel, uopplyst, halvmørkt, mørkt.

Dette er en “restaurant” ytterst på ei brygge. Så her var det om å gjøre å trø forsiktig. Det blir altså et bidrag fra nok en ferie fra meg. Holder meg tydeligvis i det sjiktet. Mulig fordi jeg er veldig klar for en ny ferie nå, uten at det er noen i sikte.

Boa Vista på Kapp Verde etter mørkets frembrudd var det faktisk mørkt som i en sekk her! Altså ikke bare litt dunkelt, men bekmørkt. Ingen gatebelysning, veldig lite lys fra restauranter og butikker. Egentlig veldig få butikker og restauranter generelt. Sånn ved første øyekast. Men de var der, om du bare så godt etter. Så det var nesten bare å føle seg frem langs husveggene for å finne frem, og håpe at døra du gikk inn var til restauranten og ikke rett inn i et privat hus.

En fantastisk plass å feriere. Om du ville ha en rolig ferie, vel og merke. For det skjedde ikke så mye her. Men vi hadde noen utflukter sånn mer eller mindre på egenhånd. Med innleid sjåfør. To ukers avslapning. Rett og slett. Fantastiske strender, og ikke veldig mye folk. Stabilt og godt vær. Ja takk, jeg kunne faktisk tenkt meg ned igjen dit. Men da til en av de andre øyene.

Andres løsninger på ukas bilde finner du HER.

Fem en fredag # 3

Heisann i regnværet. Ja, jeg håper jo for Guds skyld at du ikke har samme drittvær som det vi har her helt sør i Norge. For det er jaggu ikke mye å rope hurra for! I går hadde vi heldigvis et lite glimt av sola, og det var så utrolig deilig å gå tur med Jonas, uten at vi ble klissblaute begge to. Bildet over er fra turen i går. I dag derimot … blææærh!

 

Elisa drar i gang nok en spørsmålsrunde denne fredagen. Og det ho lurer på i dag er som følger:

  • Vem ringde dig sist?
    Det var Lene, min yngste datter. Den mellomste i søskenflokken på tre. Det er uhyre sjeldent mobilen min ringer. Og når det skjer er det stort sett ungene mine, og eldste barnebarnet. Pluss diverse telefonselgere da, men de får jeg blokkert øyeblikkelig slik at samme person jaffal ikke kan ringe mer enn en gang. Jeg liker ikke å snakke i telefonen jeg. Så er veldig glad at en kan kommunisere via sms.
  • Vad händer i din stad i helgen?
    Sannsynligvis ganske mye, men det er sjeldent vi er med på noe av det. Synes byen min har hatt en skikkelig oppsving de siste årene med hensyn til arrangementer i forskjellige sjangre. Noe for en hver smak og aldersgruppe. Er du litt mer enn gjennomsnittig interessert i å vite hva som skjer, så kan du ta en titt HER.
  • När höjs ditt blodtryck?
    Eeeeh … nå har jeg vært medisinert for høyt blodtrykk i over 20 år. Sannsynligvis av den arvelige typen, for det har vært helt uavhengig av hvordan kjærringa har gått opp og ned i vekt. Men det blir nok en smule høyere når jeg må stå i kø, for ikke snakke om hvis noen sniker i køen. Da er det like før jeg klikker!
  • Hur många länder har du varit i?
    Det er faktisk ganske så mange. Har aldri telt over det tidligere, så nå fikk jeg en aldri så liten jobb her. Får starte med de nærmeste: Norge, Sverige, Danmark, Litauen, Latvia, Estland, Polen, England, Skottland, Hellas (Kreta, Santorini, Symi, Korfu), Albania, Makedonia, Kypros, Tyrika, Spania (Tenerife, Gran Canaria, Lanzarote), Kroatia, Egypt, Mexico, Gambia/Senegal (rundreise), Kapp Verde, Den Dominikanske Republik, Thailand (Phuket, Krabi, Phi Phi, diverse andre små øyer) og Vietnam (rundreise). Det tror jeg var alle.
  • Vart är du på väg?
    Skal ikke noen plass før til kvelden, og da skal vi besøke mine skjønne svigerforeldre.

Denne helga blir ganske så familiær. I morra skal vi i selskap til min sønn og svigerdatter. De har samlet hver sin familie og så skal vi få vite, sammen, hvilket kjønn babyen i magen er. Vi har aldri truffet svigerfamilien hans, så det blir spennende. Søndag skal døtrene, svigersønnene og barnebarna til drømmemannen (mannen min altså, til dere som ikke er så kjent på bloggen min) spise middag her hos oss.

God helg folkens. 

Dagen i dag …

Endelig ble formen litt bedre! Vi gikk tur til sentrum, Jonas og jeg. Og faktisk så klarte vi det uten å få regn i håret. Så i dag har det vært oppholds i flere timer i strekk til en forandring. Men drittværet trengte vel en pause det også, slik som “Didrik” herjet i natt!

Det var mye vann i sjøen. Og dette er jo etter at vannet har trukket seg tilbake igjen. Er litt spent på hvordan det har vært på hytta, om vannet har vært inne i sjøbua. For det har skjedd før. Heldigvis ligger både hytta og huset vårt høyt, så her er det tørt og trygt.

Som du ser har vi fått litt kulturell input i dag. Skulpturer og street art i en eneste skjønn forening. Mye gøy å se på i denne byen vår. Og jeg er en av dem som liker sånt. Alt trenger absolutt ikke være grått og trist.

Vi gikk 7,5 km, Jonas og jeg. I motsetning til i går da jeg sikkert ikke gikk mer enn et par meter inne i huset. Makan til drittdag skal en leite lenge etter … så i dag var det skikkelig godt å komme seg ut igjen. Føler ikke akkurat at energien bobler over, men den følelsen er det så lenge siden jeg har hatt nå, så kan ikke helt huske hvordan det var. Akkurat nå er jeg så sliten at jeg er helt kvalm, men det er ikke så farlig det heller, for jeg har jo i det minste en grunn til å være sliten i dag. Og da er det lissom helt greit.

Håper onsdagen din har vært fin. 

23.678 sauer, 23.679 sauer, 23.680 sauer …

Våkenatt – igjen! Og ikke pokker om jeg skjønner hva jeg våker over. For her det ingen andre enn meg. De to andre i huset, drømmemannen og bikkja, ligger i etasjen under og snorker sannsynligvis om kapp! Resten av slekta har det, etter som jeg vet, helt ok. Så her er det ikke noe å gruble over en gang. Men her sitter jeg da! Og forresten hvilen idiot var det som fant på at det skulle hjelpe for søvnen å telle sauer!!?

Sto opp etter to timer. Jeg var så sykt trøtt og sliten da jeg la meg, vondt over alt og følte meg skikkelig klein. Tok til og med en Paralgin Forte en times tid før jeg fant senga, men tror du øynene klarte å lukke seg av den grunn? Nope … Jeg vet ikke jeg altså, men nå er det like før jeg forsøker å tape dem igjen. Gaffatape fikser det meste, mener jeg å ha hørt.

Ute renner vannet fra oven. Takrenna er ødelagt, så rett utenfor plasker det ned på ei blikkplate som ligger utenfor vinduet for å lede vannet vekk fra veggen. For en eller annen plass der lekker det inn. Og det er ikke noe særlig greit. Det er et salig bråk her oppe i stua, og sannsynligvis inne på soverommet til hybelboeren. Så om ikke drømmemannen får ut fingeren og prøver å fikser den greia snart, så flytter vel ekstrainntekta vår ut!

Faktisk er det reine torturen å høre på dette spetakkelet. Så jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg jeg. Dette er sånne problemer vi kunne ha ordna lett om vi hadde hatt nok penger til å leie inn kompetente fagfolk. Så ingen i hele verden skal komme og fortelle meg at en ikke blir lykkeligere av en million eller tre ekstra. Akkurat nå hadde det sikkert hjulpet med noen hundre tusen også. Eller at resten av 2020 blir helt regnfritt! Faktisk kan jeg gjerne gå for den siste løsninga der også jeg altså. For akkurat nå er både huset og huseieren veldig godt mettet av alt dette fuckings vannet!

Ukas ord # 3 tiger – fotoutfordring

Tiger? Nja, kanskje ikke helt. Men søt er den jo. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett en tiger jeg. Men andre store kattedyr derimot …

Denne her for eksempel. Han traff vi i et naturreservat i Senegal. Innegjerdet riktignok, men vi fikk også se en da vi var på safari. Vi hadde sittet på vakt i flere timer og kikka etter leoparder. For det skulle det finnes der inne, men det var en stund siden noen hadde sett snurten av dem. Vi kikket oss såre i øynene og trøtte i hodet, på hundrevis av antiloper, krokodiller, flodhester, apekatter, orangutanger … Mens vi glodde sånn halvhjerta og litt lei på antilope nummer 517 minst, og ikke en gang gadd ta bilde av den, hoppet en diger leopard ut av buskene på motsatt side av veien. Midt i spranget som skulle endt med en skikkelig digg antilopefrokosk fikk den øye på oss. Snudde omtrent i lufta og forsvant inn igjen i jungelen.

Vi satt som forstenet hele gjengen. For et syn! Den lokalkjente sjåføren var helt i ekstase, for dette var visst et uvanlig syn. Ikke bare hadde vi skimta den inne i buskene, men den hoppet så og si rett foran bilen vi satt i. I ettertid har jeg følt at vi satt litt utsatt til der på lasteplanet. Sannsynligvis ble den mer skremt enn oss. Og det er jeg jo glad for i dag. For vi var jo ikke akkurat så veldig beskyttet der vi satt.

Tror du vi fikk knipsa noe bilde? Nope. Alle hadde mer enn nok med å fordøye synet. Vi satt som forstenet og bare glodde.

Her har du enda en. Dette flotte eksemplaret av arten store kattedyr finner du i Dyreparken i Kristiansand. Er du på disse kanter kan den parken være vel verdt et besøk. Og sett av hele dagen, eller gjerne flere, for her er det mye å se på. Er du mer interessert i eksotiske reisemål kan du jo kikke inn HER og HER, så ser du litt mer av rundreisa vi hadde i Gambia og Senegal.

Dette var mitt tredje bidrag til ukas ord hos Susanne. Hvordan andre har løst oppgaven kan du se HER.

Livets dessert

Da var jaggu søndagen snart over for denne gang. Her har det vært full fart siden klokka ti i formiddag. Vi lånte nemlig barnebarnet på tre og et halvt, og ho ble henta igjen i sekstia. Koselig dag. Mye lyd. Og ikke minst sol.

Livets dessert kalles de jo. Disse ungene som vi er så heldige å få låne innimellom. Barnebarna våre. Som stadig øker i antall. Føler meg veldig heldig som har anledning og tid til å være sammen med dem rett som det er.

Vi tok en tur til Vaffelbua på Odderøya. Slike turområder pleier vi normalt å holde oss langt unna. Masse folk, masse bikkjer, litt køgåing. Men greit for treåringen. Fin vei å gå på, og siden det også var trær der så ble det godkjent som en ordentlig tur. For tur det er nemlig noe som skjer i skogen, sier ho. Etter at mormora hadde stått i en halv evighet for å få kjøpt tre vafler ble det også litt mat å få. Enda vi just hadde spist frokost før vi gikk, så forsvant denne i rekordfart. Og ho ville ha en til. Men jeg gadd ikke mer kø, så da ble det heller pannekaker til lunsj da vi kom hjem.

Fem kilometer gikk vi. Og ho imponerte stort! Klaget egentlig ikke, men konstaterte et par ganger at beina var slitne. Og det er jo lov. Jeg vurderte å ta ho på skuldrene, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Ho var veldig fornøyd selv da vi fikk med oss et kart hjem, slik at ho kunne se hvor vi hadde gått. For det var jo kjempelangt!

Ho er blitt veldig mammadalt etter jul denne her. Så egentlig ville ho ikke være hos oss uten mamma’n. Men det gikk greit det også. Med den lange turen, litt lesing og perling da vi kom hjem, så tror jeg ikke ho tenke så mye over det. Dessuten var ho her aleine, uten søsken, kusine eller de jeg er bonusbestemor til, og det har vel nesten aldri skjedd før. Litt greit å få all oppmerksomheten en hel dag. Hjemme har ho jo både storesøster og lillesøster, så der er det mange å dele med.

Det går med mange perler til slike sysler. Heldigvis har de lært i barnehagen at alt ikke kan strykes og taes med hjem. Så i dag ble det denne flotte skilpadda som vant loddtrekninga om et mer eller mindre evig liv litt lengre nedi bakken.

Det var min søndag. Håper din også har vært fin. Nå skal vi snart ha en rolig middag her, bare drømmemannen og jeg. Kjenner jeg er ganske sliten nå, og tinnitusen har selvsagt tatt helt av, men sånn er et jo bare …

Blæææh!

Morratur i det drittværet! Til og med Jonas forsøke å protestere så godt han kunne. Stoppa opp, kikka på meg. Pliiiiis da, vi virkelig ut nå? Gjett hvem som bare hadde lyst til å snu og gå hjem igjen? Jepp, det var meg.

Men da hadde jo bikkja trodd at han var sjefen. Og det vil jeg jo ikke ha noe av. Vi har sett på et program på NRK, Fra bølle til bestevenn, og jeg er ganske sikker på at Jonas uten problemer kunne blitt som denne newfoundlandshunden. Om vi bare hadde latt han ta styringa, og det er muligens fort gjort når du står der med en “liten” ulldott på 15-16 kilo. Ny valp i hus, og de er jo så skjønne … bare det at tre år etter veier ulldotten 84 kilo. Fortsatt skjønn selvsagt. Men om en så stor hund absolutt ikke vil noe, eller vil noe helt annet enn det du hadde sett for deg, så har du lite å stille opp med om hunden ikke har skjønt hvem som bestemmer.

Visste du forresten at leonbergeren har svømmehud mellom tærne? Jepp, dermed passer han perfekt på det våte sørland. For her er det pokker med så ille nå at jeg er ganske overbevist om at alle sørlendinger som blir født i 2020 også blir født med den svømmehuden! For skiene som de fleste andre nordboere er født med, de har ikke vi brukt for.

Snakk om flaks!

Dette var alt som var igjen av nøstet da teppet var ferdig! Som du skjønner så har jeg allerede ferdiggjort årets første strikkeprosjekt. Jeg fikk et digert garnnøste til jul av badevenninna mi. Pleddgarn. Hele 350 gram. Aldri hørt om det før ho hadde med seg sitt strikketøy i syforeninga. Og det var altså i den skjønneste blåfarge du kan tenke deg. Jeg ble jo nesten forelska i fargen der og da. Så det endte med at jeg pakka opp et slikt nøste på julaften. Det var gøy!

Det var tre varianter av samme teppe. Oppskriften på teppet er trykt på baksiden av magebelte på garnet. Alle strikket i riller. Bare rettmasker altså. Perfekt når en ser på tv. Jeg valgte oppskriften der en strikker diagonalt fra det ene hjørnet til det andre og startet med 3 masker. Størrelsen på ferdig produkt står også oppgitt her, men de som har målt det har tydeligvis litt tungt for tall og sånn …

Med et nøste skulle teppet bli 70×70 cm. Vel, mitt er strikket med oppgitt pinnestørrelse og med riktig antall masker og det måler nærmere 160×160. Inkludert en kant jeg heklet rundt til slutt. For da jeg var ferdig hadde jeg irriterende mye garn igjen nemlig. Og da var det jo litt for seint å gjøre noe med det, siden jeg befant meg i motsatt hjørne av hvor jeg startet, med kun tre masker igjen.

Garnet er 100% akryl. Jeg har aldri strikket av akryl tidligere. Det ble veldig lett og fint. Ser for meg at det blir perfekt å slenge over seg en litt sen sommerkveld på hytta. Når det egentlig er godt og varmt, men litt kjølig likevel fordi en har fått litt for mye sol tidligere på dagen. Jeg ser virkelig frem til slike dager …