Jeg har fått ny høne!

Follow my blog with Bloglovin

Hei der ute i denne nye bloggverdenen. Ny for oss som har blogg vel og merke. Du som bare er inne og leser merker nok ikke så stor forskjell som oss andre. For her er alt nytt, og litt forvirrende. Jeg har øvd meg litt på noen blogginnlegg med bilder fra sommerferien, men foreløpig har jeg ikke publisert noe. Kommer sikkert etter hvert. Når jeg føler jeg får litt mer dreisen på dette.

I mellomtia tenkte jeg å vise frem den nye høna mi! Jeg regelrett tigget den til meg hos svigers. Eeeeeh … det ble så flaut at jeg nesten rødmer enda når jeg tenker på det.

Den tjukkeste har jeg hatt i noen år. Fikk den av svigers i bursdagsgave. Den er som ei bolle, og fin til å oppbevare for eksempel egg i. Har jeg forresten sagt at den derre svigermora mi har utrolig god smak? Jeg har fått så mye flott disse 11 årene jeg har vært i familien. Både smykker og pynteting. Og alt er helt som om jeg skulle ha kjøpt det selv.

Vi var hos dem og spiste pinnekjøtt i dag. Kjempekoselig var det. Og akkurat i det vi skulle gå fikk jeg øye på denne andre i samme fjærkrefamilie som den jeg hadde hjemme. Ho, eller kanskje det er en hann, sto der så ensom og forlatt på kommoden uti ganga. Og så plutselig hadde jeg trøkt ut av meg at den hadde passa perfekt sammen med den høna jeg allerede hadde! Oh my God! Noen ganger bør en tenke litt før en slipper ut ordene. I det minste la det gå gjennom en aldri så liten korrektur før en serverer det til utenforstående.

Vel, enden på visa var at høna ble med oss hjem. Jeg kunne bare få den … så nå har jeg to!

Jeg håper du har hatt ei fin helg. I morra er det på’an igjen. For de som er så heldige å ha en jobb da. Her skal det ikke skje så mye. Bortsett fra at sønnen kommer og spiser middag hos oss. Det gleder jeg meg veldig til.

 marit

Om å knytte bloggen til Bloglovin’

Follow my blog with Bloglovin

Hei igjen der ute … om det i det hele tatt er noen av mine bloggvenner som finner meg i dag. Jeg blir altså mer og mer frustrert av dette her jeg. Det er jo et helt dagsverk å lage et lite innlegg! Ikke gøy i det hele tatt.

Har funnet frem en side jeg hadde på Bloglovin’. Det er år og dag siden jeg var inne på denne. Egentlig har jeg vel aldri brukt den aktivt. Hadde faktisk glemt at den fantes, helt til jeg leste hos Frodith at dette var en smart måte å finne frem til bloggvennene fra blogg.no igjen. Og det er jo greit det, men jeg klarer jo ikke å knytte til min egen blogg til den siden. Tror jeg.

Dette innlegget er nettopp et forsøk på det. En liten test om du vil. Helst for min egen del. Jeg fikk opp bloggen, men klarte ikke å knytte den til, derfor måtte den øverste linja her limes inn først. Så nå er det vel bare å lagre og se om det funker …

– marit

Tidlig start på fredagen

Ja altså, det er lenge siden denne dagen starta for min del. Men å få noe ut på denne hersens bloggen, det har fanken med tatt tid!! Hvorfor pokker måtte de nå flytte på oss, når blogg.no fungerte så bra. Jeg hadde fått et design og farger jeg likte. Siden var lettlest og grei. Men dette altså … jeg er så sur!

Og det på en dag som starta så bra egentlig. Jeg har jo vært temmelig dårlig i to uker nå. Sånn skikkelig “nå orker jeg faktisk ikke mer”-dårlig. Nummeret før en gir opp lissom. Til tross for at jeg har fokusert på det positive, jeg har prøvd å fortrenge det og jeg har virkelig brukt tiden til noe fornuftig enda så ille jeg har følt meg. Men det er ikke noe særlig greit å våkne om morra’n og bare kjenne at alt gjør vondt uansett. Eller, vondt er det jo alltid, selv om det normalt går seg litt til utover dagen. De to siste dagene gjorde det ikke det. Ryggen var vond og beina enda verre. Det var såvidt jeg kom opp trappa her. Og da blir jeg altså en smule lei. Og forbanna!

Men i dag våkna jeg med en helt annen kropp. Ja altså, ikke den der smekre, faste, slanke bikinikroppen altså. Hadde det bare vært så vel. Men alt kjentes mye bedre ut. Og akkurat i dag var det en skikkelig opptur! Enda alt så like slaskete og stusselig ut som i går. Hvorfor det kjentes annerledes ut aner ikke jeg. Mulig det har en aldri så liten sammenheng med at jeg ikke gjorde en dritt i går, bortsett fra å kreke meg rundt toppen av Tinnheia i sneglefart, på den daglige morraturen. Klokka 10.30 på morrakvisten! Hehe …

Dessuten var jeg vel litt mer raus med dopet også. I forhold til hva jeg pleier. For det der sitter fortsatt langt inne altså. Jeg skal være skikkelig elendig før jeg tar mer enn de faste på morra’n og kvelden. Til og med når jeg svelger de får jeg en litt sånn ekkel følelse av at det sitter en liten satan på den ene skuldra mi og forteller meg at jeg er ei mislykka pingle som ikke tåler en dritt.

Til drømmemannens frustrasjon. For han ser jo at det hjelper de gangene jeg har vært oppi pilleboksen. Mulig jeg må gå noen runder med meg selv igjen, angående dette her. For slike dager som de siste jeg har hatt er ikke noe å trakte etter.

I dag derimot, var vi altså ute av døra før 8. Og snaue to timer senere hadde vi tilbakelagt 10.140 skritt og 7,12 kilometer. Siden det er meldt så mye regn utover dagen, fant jeg ut at det passa greit å ta den lange turen tidlig, mens det enda var oppholds. En kan ikke få både i pose og sekk samtidig, så vi fikk sekken tydeligvis. For det var mørkt som i en sekk da vi svingte inn i skogen. Ikke det at det gjør meg noe, men bikkja han er faktisk litt mørkredd virker det som. Ikke hjemme i hagen eller på hytta, der han regjerer, men ute i den store verden. Altså: i skogen på Tinnheia. Tenk å være så diger og så sinnsykt pingle! Det er jo nesten til å grine av.

Tenker jeg avslutter her. For å se om jeg virkelig får posta dette innlegget. For så mye rot det har vært å komme helt hit, det skal du lete lenge etter. Det ligger et enormt stykke arbeid bak dette blogginnlegget, bare så du vet det. Tror aldri jeg har vært så frustrert noen gang tidligere. Egentlig hadde jeg bare lyst til å legge ned hele bloggen et lite øyeblikk. Men da hadde jeg blitt ensom da. Så jeg håper du fortsetter å kikke innom, selv om du ikke finner meg på den vante plassen. Der jeg har oppholdt meg i over 8 år. Jeg har faktisk unngått blogger på denne plattformen, nettopp fordi det er så mye dill med å kommentere. Du må bekrefte gang på gang på gang at du ikke er en robot. Dessuten lagrer ikke opplysningene seg, slik at alt må skrives inn på nytt hver gang en skal skrive et par ord til de andre her. Ikke ser de noe fine ut heller, de som oppholder seg her. Men vi får se da, om det går an å finne ut av dette designet etterhvert. Enn så lenge får jeg være fornøyd om jeg får publisert teksten tenker jeg.

Håper du får en fin start på helga.

– marit

Synderne funnet og fjernet

Neida! Det var veps! Et digert vepsebol som var laget under beslaget mellom taket og luftepipa. Og jo større det ble jo mer glipe ble det der. Noe som igjen gjorde at det blåste inn annen dritt som pressa beslaget videre utover – og ga vannet fri tilgang inn. Til slutt rant det altså i strie strømmer inn på loftet og dryppa ned i trappa to etasjer under. På halvannen dag med regn var det kommet 14 liter oppi bøtta vi leda det opp i! Pluss noen liter ut over loftsgulvet. 

BILDET HAR JEG LÅNT HER

Nå er bolet og dritten fjernet, takpappen limt og beslaget lagt på plass igjen. Av drømmemannen med høydeskrekk. Så nå håper jeg det er tett resten av vinteren og vel så det. I tillegg skifta han 5-6 takstein som var knekt. Siden han nå en gang var der oppe.

Trenger vel ikke si at jeg er temmelig letta …

Ser frustrasjonen lyser fra den ene bloggen etter den andre her. At dere er tvangsflytta. Min blogg befinner seg altså på samme plass, men nå gruer jeg meg litt til alt dette nye, der dere ikke finner frem. Jeg har ikke fått noen flyttemelding på mail heller, så jeg lurer litt: Hvorfor blir vi flytta? Er det noe som blir bedre for oss der? Finner vel ut av det snart jeg også …

Ønsker deg en fin torsdag.  Med alt den måtte føre meg seg av gleder og bloggutfordringer.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Dagen derpå – og litt julepynt i sentrum

Jeg har krælt meg gjennom morraturen. Om enn et par timer for seint. Det er til og med sol og blå himmel, og akkurat det var ikke så gøy i dag som jeg føler at jeg så virkelig ille ut. Så jeg må nok bare innrømme at den koselige kvelden i går ikke føles fullt så koselig i dag. Og det selv om jeg var hjemme rett over 22, og alt lå så greit til rette for kjærringer som ikke tåler verken folk eller lyder rundt seg. Pokker heller altså. Det er da en tenker at det virkelig ikke var verdt det likevel. 

Byens nye juleattraksjon: Julekula. Det er en gave til byens befolkning fra Sparebanken Sør. Må innrømme at jeg synes det var flott pynta i sentrum i år. Skikkelig stemningsfullt, så nå mangler vi bare litt julesnø. Uten den klarer ikke jeg å lokke frem noe julestemning. Da synes jeg bare pynten både ute og inne er litt grell og stygg. Skulle egentlig hatt en liten privat snøkanon, slik at jeg kunne laget min egen julestemning rundt huset vårt i det minste.

Rudolf og julenissen er klar for landing. Litt tidlig, men mulig det tar litt tid å komme helt ned … Kanskje han venter på snøen han også. Litt vanskelig å kjøre rundt med sleden på bar asfalt.

Julemarkedet og isbanen ligger rett her. På banen gikk det to halvvoksne mennesker, men markedet var selvsagt stengt da vi gikk forbi. Men jaggu er jeg litt stolt av denne byen vår, som nå er like fin rundt juletider som den er om sommeren.

Jeg ønsker deg en flott onsdag!  For min del betyr det å overleve dagen på best mulig måte, og håpe at Jon Blund ikke glemmer meg igjen når kvelden kommer.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Koselig kveld på byen

Plasseringa var helt topp! Det er lenge siden jeg har vært ute og følt at jeg har vært såpass “med” i samtalene. Innerst i lokalet, med folk bare på en side og meg plassert inn mot veggen, var helt perfekt. Ikke hadde de musikk på heller. Litt trangt om plassen for tallerkenene ble det jo med en på hver kortside, men det gjorde vel sitt det også til at jeg fikk med meg det meste. 

Jeg kunne til og med vært lengre! Den følelsen har jeg vel ikke hatt på år og dag. Normalt kan jeg jo ikke komme meg fort nok hjem. Å bryte opp rundt 22 når det for en gangs skyld gikk så greit, det var litt i tidligste laget. Selv om jeg absolutt ikke var klar for å gjøre byen og gå videre til en annen plass. Det der er for ungdommen, og der er definitivt ikke jeg lengre. Verken i min første eller andre ungdom. Og faktisk så tror jeg ikke det kommer en tredje …

Vel hjemme, og kjærringa er lys våken! Jeg tror nesten vi må gå flere år tilbake i historien for å finne ei mer våken dame enn dette altså. Så nå har jeg stått opp igjen, etter et iherdig forsøk på å finne søvnen etter halvannen time under dyna. Føler meg nesten litt gira, enda jeg bare drakk vann! Og det var ikke fordi jeg er så kjip, for jeg bestilte nemlig skikkelig Coca Cola, men den var så dau at den smakte gammel saft. Dermed gikk den i retur, noe jeg aldri pleier å gjøre, og jeg gadd ikke forsøke på en ny en heller. Fysj! Nytter ikke å servere slikt til en ordentlig Cola-elsker. 

Koselig kveld med damene altså. Og nå kommer vi vel ikke til å sees før etter nyttår en gang, om vi da ikke går på hverandre i innspurten med å hanke inn den aller siste julegaven. Bortsett fra meg og ho som bor nærmest her, for vi har en del kontakt utenom disse klubbkveldene der vi verken syr eller strikker, men bare eter og skravler.

Vi har kjent hverandre helt siden vi var 17 år. Og det er et vennskap jeg setter veldig pris på. Jeg tror ikke det er noen andre som kjenner meg så godt som ho, og det aller beste er jo at ho også er hjemme på dagtid, slik at vi kan finne på noe sammen når alle de andre er opptatt. Selv om det stort sett har begrenset seg til å besøke hverandre. Det er befriende enkelt og greit. Vi slenger på bordet det vi har der og da, knekkebrød og ost for eksempel. Vi tar hverandre slik dagsformen er. Og hopper det noen hybelkaniner rundt i krokene, ja så lar vi de bare hoppe. Om jeg skal være ærlig, så er det stort sett her hos oss de kaninene trives og innimellom lever det gode liv. Det har tatt sin tid å komme dit jeg er i dag, at jeg kan ha besøk uten å vaske ned først. Men ingen har vel dødd av det til nå, så da er det nok ikke så farlig som jeg har innbilt meg i alle disse årene jeg har levd.

Kjenner at jeg gjerne skulle hatt ei aldri så lita sovepille nå. Men det har jeg jo ikke. Så dermed gikk det vel ut over noe likevel, det der at jeg var ute av huset i kveld. For dagen etterpå blir jo ikke så bra når kjærringa ikke sover på nettene. Og det der med å ta det igjen på dagtid er ikke noe jeg driver med, selv om jeg har sjansen. 

Velkommen zombie-onsdag. I dag er det vi to som skal kose oss sammen!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Så godt å ha alle samla igjen!

I går hadde vi overraskelses-velkommen-hjem-fest for sønnen. Søstrene og ungene, en svoger, x’en min og samboeren, drømmemannen og meg. Han ble så forskrekka den godeste sjømannen vår. Han trodde jo bare han skulle inn til den ene søstera for å hente nøkkelen til huset til den andre. Der han altså bor når han er hjemme. Han hadde en samboer en liten stund, og da det ble slutt ville han tydeligvis ikke flytte hjem igjen til mamma. Et rom hos søstera var mer forlokkende. Men rommet står nå ledig her også, så det hender han har vært innom ei natt av og til. Eldste barnebarnet lurte just på hvorfor vi kalte det “Mortens rom”, når Morten ikke bodde her. Jeg hadde ikke noen god forklaring …

Han hadde reist i halvannet døgn og vel så det. Så det han hadde aller mest lyst til var nok hjem, ta en dusj og legge seg. Men slik ble det ikke. Her var det spleiseparty, alle hadde med litt hver, og det var mat nok til et par familier til egentlig. Det der slår aldri feil når det er flere som skal bidra med maten! Merkelige greier. 

Det var så sykt godt å se han igjen. Min lille minstemann, som altså ikke er så liten lengre. Men derimot en voksen, høy, kjekk mann med stort skjegg og store tatoveringer. Skikkelig sjømann altså. Innimellom synes jeg det er så trist at mine foreldre ikke levde lenge nok til å bli kjent med disse barnebarna sine. Se dem vokse opp til flotte, fornuftige voksne mennesker de kunne vært stolte av. Men når sant skal sies så er jeg vel stolt nok av dem alle tre, for oss alle sammen!

Vi er en skikkelig sammensveisa liten familie vi som er her da. Og det er veldig godt å tenke på. At alle er venner, alle stiller opp om det er noe. Vi har aldri latt skilsmissen gå ut over ungene, selv om det i seg selv er tøft å se foreldrene gå hver til sitt. Men noen bruker jo faktisk ungene for å såre den andre, for å mele sin egen kake. Der har vi aldri vært. Husker den mellomste dattera en gang sa at ho hadde verdens beste familie, selv om mamma og pappa ikke var kjærester lengre. Det viser jo jaffal at vi har gjort mye riktig i årenes løp. Den uttalelsen var verdt alle de gangene en måtte svelge noen kameler for å ikke sette den andre parten i et dårlig lys ovenfor sine egne unger. Det har ikke alltid vært like lett, men nå kan jeg si med hånda på hjertet at det virkelig var verdt det.

I kveld skal jeg ut og spise med syforeninga. Det er slikt jeg aldri har lyst til. Ut å spise er ikke helt mi greie lengre. Masse lyder og masse folk. Jeg blir jo sliten bare ved tanken. Men det er sikkert godt for noe, bare ikke for kroppen og hodet mitt. Og det er litt merkelig at en kan føle seg fyllesyk dagen derpå, uten at en har drukket alkohol. Urettferdig, spør du meg. 

Kos deg med tirsdagskvelden.  Jeg skal prøve så godt jeg kan.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Regn, løgner og mangel på julestemning

Litt julestemning har vi oppe i stua. Da de lyse gardinene ble skifta ut i forrige uke fikk stua en helt annen glød. Litt sånn juleglød, om en legger godviljen til. Og godviljen, den bør en være raus med! Ikke bare midt oppi julestria, men sånn jevnt over hele året.

Jeg er for å finne de beste egenskapene i alle rundt meg. Alle er vi forskjellige, og det er helt ok. Nettopp mangfoldet gjør livet spennende. Men det jeg ikke tåler er folk som lyver og omgår sannheten for å virke mer interessante. Eller hva det nå er som gjør at folk gjør seg til løgnere. Jeg er blitt lurt og løyet nok for i livet mitt, om jeg ikke bare skal sitte her og ta i mot slikt når jeg vet at det ikke stemmer.

Det er nemlig viktig å ikke være så full av goodwill at en fremstår som dum. Og iallefall ikke la alt forbigå i stillhet om du vet du blir løyet til rett i fleisen. Har ikke tenkt å si så mye mer om dette akkurat nå, bortsett fra at jeg er veldig skuffa over ei i omgangskretsen min. Og ja, jeg har sagt fra, etter å ha grublet i en uke på om jeg skulle gidde å ta det opp. Men om jeg ikke er mer verdt enn dette, så klarer jeg meg godt videre i livet uten henne. Det blir litt tomt, men ingen er vel egentlig helt uerstattelige. 

Jaggu fikk jeg ikke fatt i enda en ny adventsstake. Halv pris på Nille vettu, og da er det helt greit at denne sikkert minst er nummer 12 på disse 22 årene jeg har bodd i dette huset. Med litt dill fra den ene kassa med julepynt ble dette altså adventsstaken anno 2018 her hos oss. Kunne ganske sikkert gjort litt mer ut av den, men nå ble det som dette, og vi overlever sannsynligvis med god margin.

Trodde jeg. Helt til jeg kikket gjennom alle de flotte diy-stakene og -oppsatsene den ene etter den andre la ut på instagram i løpet av helga. For ikke å snakke om julekransene og -hjertene. Et plettfritt julehjem, uten både hybelkaniner, rot, leker eller ei eneste pute som står litt skeivt i sofaen. Det ser ut som om de bor i en interiørkatalog, og jeg lurer litt på om det alltid ser slik ut der. De har jo barn en del av dem, hvordan er det å vokse opp sånn tro? 

På loftet ligger sinnsykt mange nisser og annet julestæsj. Som sikkert finner veien ned i løpet av de neste to ukene. Sammen med juletreet. Juletreet vårt er nemlig av den typen en drar ned fra loftet, rister støvet av og plugger i kontakten. Og vipps – så var det klart. Eeeeeeh, nesten. Kulene og den øvrige pynten må jeg faktisk henge opp selv!

I kveld kommer sønnen hjem fra havet.  Trenger jeg si flere ganger at jeg gleder meg? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Desember!

Desember er den tolvte og siste måneden i året i den gregorianske og julianske kalenderen. Desember er årets syvende og siste måned som har 31 dager.

Månedens navn kommer av det latinske decem som betyr ti. Desember er den tiende måneden i den gamle romerske kalenderen. I den romerske kalenderen var mars den første måneden og desember den siste. Januar og februar ble senere tilføyd. Den julianske kalenderen er en forbedring av den romerske kalenderen. Navnet desember er altså bare en nummerering.

I den norske og den danske almanakk kalles desember for kristmåned, i den svenske for julmånad.

 

Tenk du, desember allerede! Merkelig nok synes jeg dette året har forsvunnet skrekkelig fort. Det har skjedd mange omveltninger her hos oss. Vi har kvitta oss med mye som har betydd en del for oss, vi har lagt om levestandarden litt, vi har ikke reist på den årlige ferien til Langtvekkistan i år heller, vi har ikke ungene på middag så ofte som vi pleide tidligere og vi har vel innsett at kjærringa aldri kommer til å komme seg ut i jobb igjen. Så denne hverdagen, sannsynligvis med enda flere innskrenkninger, er kommet for å bli.

For å friske opp litt i historiekunnskapene fra skolealderen kan Wikipedia (som også var kilden til de første avsnittene) blant annet fortelle dette om 1. desember:

  • 1742: Keiserinne Elisabeth beordrer utvisning av alle jøder fra Russland.
  • 1835: H.C. Andersen publiserte sin aller første eventyrbok.
  • 1918: Det danske folketinget vedtar Islands uavhengighet.
  • 1933: Rudolf Hess og Ernst Röhm blir medlemmer av Hitlers regjering.
  • 1952: Danmark annonserer at den første vellykkede kjønnsskifteoperasjonen er utført.
  • 1982: Michael Jackson gir ut singlen «Thriller».
  • 1991: Den internasjonale aids-dagen blir innført.
     

Her i Kristiansand er det grått og blaut. I dette huset er det ikke noe som tyder på at det er første søndag i advent i morra. Jeg har ikke funnet frem noe pynt i lilla, og ikke en gang adventsstaken er på plass. Det er ikke fordi jeg har vondt i viljen, men derimot fordi jeg ikke finner den. Enda jeg er sikker på at det minst må befinne seg seks, sju adventsstaker i forskjellige former og fasonger på loftet. Det er nemlig ikke første året den ikke dukker opp igjen fra året før … og en vakker dag skal jeg åpne julebutikk, med et rikt utvalg av så godt som nye adventsstaker og diverse annet dilldall som er forsvunnet på merkelig vis de 20 årene jeg har bodd her. Det er bare å glede seg!

Loftet her fungerer omtrent som vaskemaskinen som spiser sokker! Men loftet er jo mye større, så her forsvinner de merkeligste ting, adskillig større enn femten single sokker til sammen! Og det ramler jo ikke akkurat ut av huset, for vinduene er bittesmå og alltid lukket. Mulig vi har en aldri så liten nisse der oppe, som er særdeles misfornøyd med serveringen de siste årene … 

I dag har jeg ikke vært på morraturen. Drømmemannen sørget for at Jonas fikk gjort sitt fornødne, før han dro ut på hytta for å hente en stige slik at han kan komme seg opp på taket for å sjekke forholdene rundt denne luftepipa og lekkasjen. Det er jo alltid sånn, at når vi trenger noe hjemme så ligger det på hytta, og når vi trenger det på hytta så er det hjemme! Vi er nemlig ikke helt der at vi har dobbelt opp av ting og tang. Nå får vi bare vente på oppholdsvær og litt tørrere takstein. For jeg slipper absolutt ikke drømmemannen, med sin ekstreme høydeskrekk, opp i høyda når det i tillegg kan være glatt og sleipt der oppe. Jeg vil jo helst ha han ned igjen i god behold!

Vi gikk for litt julegaveshopping heller. Til tross for at jeg har en kranglete rygg! Av alle ting … jeg som aldri har vondt i ryggen! Egentlig kjennes det mest ut som om det er nyrene som er vonde, men det går vel ikke an å kjenne det? Det er sikkert bare noe jeg innbiller meg … Uansett, jeg gleder meg til det går over igjen, eller i det minste til en pause … Det er helst det jeg prøver å se frem til nå for tia. Pustepausene. Noen dager som er litt bedre enn det som har vært normalen i det siste. For at det skal gå helt over, slik at jeg får livet mitt tilbake, det har jeg mista troa på.

1. desember 2010 hadde jeg vært på blogg i to måneder. Jeg var sykmeldt, men på bedringens vei, klar for å restarte livet. Trodde jeg. Det har blitt mange omstart etter dette, og ingen av dem har gått helt som planlagt. Men jeg er her fortsatt, om enn i en litt annen forfatning. 

Håper du har kost deg med adventspyntinga, eller hva du har bedrevet dagen med. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Endelig frædda’

Og det har jeg jo forsåvidt. Men fri og fri er to helt forskjellige ting, skal jeg bare fortelle deg. Fri fra jobb, en ferie- eller avspaseringsdag, var helt topp. Likeså de helgene jeg ikke skulle på jobb. Men dagene mine nå, de likner ikke på en fridag en gang. Slike fridager jeg hadde tidligere, vel og merke. Da jeg fikk gjort alt jeg ikke hadde rukket de dagene jeg var på jobb, og det er mye når en jobber fullt. Åsså kunne jeg av og til bare slappe av, med god samvittighet. Bare nyte friheten. Selv om vi stort sett reiste vekk, på ferie, når vi hadde fri fra jobb begge to. Ferie hjemme har aldri vært mi greie. 

Det er ikke morro å gå hjemme og slenge hele tiden. Det er ensomt og kjedelig, og samvittigheten er så langt fra god som den kan være. Dessuten er det jo faktisk en grunn til at jeg ikke er på jobb. Har du tenkt på det, du som innimellom skulle ønske at du kunne bytte plass med meg? Du som drømmer om å kunne kose deg hjemme istedenfor å dra på jobb på morrakvisten?

Jeg har det rett og slett ikke noe bra. Jeg har vondt over alt. Som en influensa egentlig. Bare det at denne har vart i 8 år! Og det blir du sykt sliten av. Det kjennes ut som om jeg har betennelse i hvert eneste ledd i hele kroppen. Det er varmt og vondt. Til og med tennene verker. Dessuten har jeg en øresus som har overtatt hele hodet! Den er ekstrem for tia. Og da er vi i gang ser du! Verken i kroppen trigger tinnitusen, som igjen gjør at jeg blir enda mer sliten og får enda mer vondt. Og de siste dagene har jeg slitt med en hodeverk som ikke helt vil gi slipp. Føles som det bråker så mye i hodet mitt nå, at det er disse lydene som setter igang skallebanken. Noe som igjen gir meg stiv nakke og enda mer øresus og vondt i hodet … som igjen gjør at jeg blir enda mer sliten, om det i det hele tatt er mulig. Det er en skikkelig uheldig kombinasjon dette her.

Å være sliten på denne måten er veldig merkelig. For uansett hvor mye jeg hviler og sover så hjelper det ikke en dritt. Jeg våkner etter det som kan ha vært en god natts søvn, men likevel er jeg minst like sliten som da jeg la meg. Det er temmelig frustrerende å feile både det ene og det andre som det ikke er noen kur eller ei pille for. For det betyr jo bare at resten av livet faktisk blir som dette.

Dagene glir sammen og forsvinner uten at jeg føler jeg lever. Livet forsvinner mellom fingrene mine. Det bare suser forbi, og innimellom får jeg litt panikk. For at det plutselig skal være over, uten at jeg har klart å nyte de dagene jeg fikk.

Joda, jeg ønska nok at jeg kunne være hjemme jeg også mens jeg jobba fullt. Men da var det jo å være hjemme på de premissene som en hadde da. Være hjemme og samtidig være frisk og opplagt. Være hjemme for å rydde og gjøre reint litt. Eller bare for å kose seg sammen med noen andre mennesker. På kafe, konsert, en svipptur til Danmark. Jeg har full forståelse for at de som jobber fullt kan ønske seg en fridag innimellom. Men en fridag med denne kroppen og helsa … det tror jeg de færreste har lyst til å ha!

Fredagen starta seint her. Egentlig vet jeg ikke helt om jeg er kommet i gang enda, selv om vi har vært ute på en ekstrem sein morratur. Formen er elendig. Jeg burde nok ikke hatt alle de turene opp og ned på loftet i går … men stort sett er dessverre viljen mye bedre enn forstanden …

Jeg var som sagt på loftet, og altså ikke i kjelleren. 😉 Til tross for lekkasjen som plutselig dukka opp her. Jeg fant frem julestjernene og fikk hengt de opp i vinduet. Tre stykker. Det er så fint atte. Dette er vel den eneste pynten jeg ikke har lyst til å fjerne rett etter jul. For min del kunne de ha hengt der helt frem til påske og vel så det. Men da hadde jeg vel blitt tvangsinnlagt en plass …

Fant mye rart på det loftet gitt. Masse gardiner blant annet, og noen av dem var den ene dattera og henta i går kveld. Både julegardiner og hvite gardiner til hele stua. Så det var jo greit, for oss begge to. Jeg fikk også skifta gardiner i vår stue. Men mangler kappe til to små vinduer over sofaen. Tror det får forbli gardinløst til de vanlige gardinene skal opp igjen. Jeg synes det ble helt greit bart også.

For min del trenger jeg egentlig ikke gardiner. Vi trekker aldri for, da får jeg nemlig helt klaustrofobi. Er ikke vant til det, å stenge meg inne på den måten. Ingen kan glo rett inn, og de som kanskje får et lite glimt skal få lov til å ha det i fred, hvis det gjør dagen deres bedre. Jeg er grei sånn.

God frædda’ da. ♥ Jeg gleder meg til helg sammen med drømmemannen, selv om formen er langt under nullpunktet akkurat nå. Denne helga har vi ingen planer, og det er helt ok. Det er mulig han ønsker seg noe helt annet enn ei helg sammen med denne kjærringa … og det er jo også en frykt jeg lever med. Kommer han til å finne seg noe mindre sykelig, ei yngre og mer opplagt dame snart? For hvor gøy er egentlig dette livet for den andre i forholdet som ikke feiler noe …

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.