Otra Elvepark, tur retur Eg – Strai

Ut på tur aldri sur! Her er folket som ikke lar seg stoppe av litt regn eller noen hagl. I dag har vi gått og gått, på litt ukjente stier. Iallefall halvparten av strekningen. Vi parkerte ved Direktørens Hage, ved sykehuset og gikk oppover langs elva. Otra Elvepark er den del av en natur- og kulturssti med informasjonstavler langs veien. Står det så fint på ei nettside jeg fant. Men den må ha vært litt lite oppdatert, for de informasjonstavlene vi så var helt uten informasjon. Bortsett fra en.

Første delen av turen går på bred gruset vei. Denne passer greit for rullestoler og barnevogner også. Etter å ha passert sykehusområdet går veien mer over til en sti. Det er flere bademuigheter langs veien, og også en del utplasserte benker og bord for en aldri så liten rast med kaffi og matpakke.

Midt inni intet fant vi et hus. Ingen vei inn, men det sto en bil utenfor … rart … Da vi kom hjem fant vi ut at det var til salgs. Det vi så fra stien er jo egentlig bare uthuset, låven eller hva du vil kalle det. Snakker altså om bildet over, nederst i høyre hjørne. I følge min datter så var det også til salgs for noen år siden. Det ser jo ganske så idyllisk ut, og du får med ei diger tomt med strandlinje. Men mulig det blir litt ensomt i lengda. Så det passer nok best for de som hater naboer!

Veldig varierende terreng, og natur. Fint å gå her, selv om været ikke var av det beste. På denne tiden av året ble det til tider en heller en sølete fornøyelse. Og etterhvert ganske sleipt og glatt. Det liker jeg jo dårlig, for jeg er blitt veldig redd for å ramle på mine halvgamle dager. Men det går jo helst greit da. Det var jaffal ikke meg som tryna tre ganger!

Litt av hvert som måtte krypes over for å komme frem. Jonas, som ikke en gang gidder å hoppe inn i bilen etter vi har vært på tur, klarte seg overraskende bra her.

Så fikk vi jaggu litt sol på vei oppover. Da ble alt veldig fint.

Hit, men ikke lengre. Ved Strai Bom er det kun noen hundre meter bort til RV-39 hvor du kan ta en buss tilbake til sentrum. Jeg hadde lest på en blogg at det gikk an å gå helt til Kvarstein, men da måtte vi sannsynligvis ha gått opp på riksveien. For denne stien stoppa altså her. 7 km fra der vi starta.

Det regnet som pokker! Og kjærringa er like fotogen som alltid. Men vi tok en liten rast under et tre, før vi dro nedover igjen. Samme vei vi kom fra. Måtte bare ha litt vann og et par tørre knekkebrød før nye 7 km skulle tilbakelegges.

Her er det eneste infoskiltet som det fortsatt står noe på. Det forteller om benken (bildet under), som sannsynligvis er laget i ca. 1900. Dette var en naturlig endestasjon for spaserturene fra “Eg Sindsykehus”. Her kunne man sitte og hvile ut og nyte utsikten …

Vi nærmer oss utgangspunktet igjen. Ganske våte og enda mer slitne. Men utrolig deilig å komme hjem og vite at alle tre har fått mer enn nok trim denne søndagen.

Fin rasteplass. Med både utsikt og tak. For de som bare vil gå litt.

Og her kommer de. ♥ Verdens aller beste turfølge. Vi har så smått begynt å snakke litt om å ta en tur på Hardangervidda til sommeren, men jeg er veldig skeptisk til å ligge i telt, og hytte er uaktuelt med den digre hunden.

Teltlivet ble jeg vel i grunnen ferdig med på slutten av 70-tallet. Minst. Og nå vet jeg jo ikke om jeg har en kropp som kan fungere etter ei natt eller tre på et liggeunderlag. Eller om jeg hadde klart å gå om jeg tilfeldigvis hadde fått ei natt uten søvn. Litt kjipt å bli fibrofast innpå vidda egentlig!

Men det kan jo være det hadde gått greit. Det finner vi jo jaffal ikke ut om vi ikke forsøker. 😉

Koselig kveldstur i Søgne

Her kommer noen bilder fra turen vi hadde i torsdag kveld. Akkurat i det sola gikk ned. Det var skikkelig flott, helt vindstille og veldig romantisk, selv om ingen av oss innehar så alt for mye av den egenskapen.

Denne turen bør du absolutt ta om du bor i nærheten. Det er verken en lang eller hard tur. Bare kos rett og slett. Og den passer for alle. Det er en perfekt rusletur på en times tid før en parkerer i sofaen for kvelden. Eneste kjipe er at en må gå samme vei tilbake, for slike som er mest gira på en rundtur.

Kart og mer info finner ut på ut.no. 

Vi parkerte ved Åros og gikk mot Høllen. Det er ikke noe i veien for at en kan gå motsatt, og det er nok av parkeringsplasser i begge ender. Egentlig var vi akkurat bittelitt for seine til at vi fikk med det aller fineste lyset, men sånn går det når en ikke planlegger helt, og bare plutselig hiver seg rundt.

Foreløpig er det ikke så veldig folksomt her. Spesielt ikke i kveldinga midt i uka i slutten av mars.

Vi trodde Jonas hadde lært at saltvann ikke skal drikkes. Etter en tur til Lista da han var litt yngre … og vi nesten trodde han skulle stryke med da han hadde glefsa i seg den ene bølga etter den andre langs strendene. Men i går var han visst særdeles tørst! Merkelig det der, når han finner vann ute skulle en nesten tro at han ikke hadde hatt tilgang til dette hele dagen. Enda han har ei diger skål i begge etasjer hjemme, hvor vannet blir skifta ut flere ganger daglig. Men når han tror han stjeler noe, da smaker alt mye bedre. Så også saltvann! Denne ganga gikk det heldigvis greit da.

Dette er vel omtrent Sørlandet på sitt beste? Og vi er altså ikke kommet til april en gang. Det var utrolig stille i går, masse fuglekvitter og kun stemmene til to som var ute og padlet. Er du ute etter å få mannen i det litt romantisk siget, så var altså ikke dette den dummeste plassen …

Vi tok turen helt ytterst ved båthavna før vi snudde. Samme vei tilbake er jo normalt litt kjipt. Men på denne tiden av døgnet blir det jo ikke helt likt likevel, siden himmelen og fargene forandrer seg ekstremt kjapt før mørket senker seg.

Mine to. ♥ Verdens beste selvfølgelig.

Veldig tidlig start på fredagen

Hei på deg der ute. Det er fredag og jeg våkna grytidlig. Før i tia kunne en jo få skikkelig mye ut av dagen på den måten, stå opp før hanen galte og i seng lenge etter midnatt … fikk gjort en heil haug både før og etter jobb. Men sånn er det jo ikke lengre. Jeg blir jo så sykt trøtt og sliten utpå ettermiddagen og kvelden nå. Skulle ønske jeg jaffal klarte å sove til 9, for da fungerte jeg litt bedre. Men jeg er ikke av den typen som bare kan ligge i senga og sløve heller, så da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å stå opp egentlig. Selv om klokka ikke en gang var 6.

Halv 8 var vi ute på tur. Jonas den sløve, og damemennesket hans. Det var en fantastisk flott morra, så det var ikke så dumt å få med seg den! Vi fikk gått en lang, fin tur på snaue 7 kilometer, mens vi enda hadde sola på besøk. Nå regner det.

Stille og fint rundt Hestefallstjønn, rett inni skogen i nabolaget. Når jeg skal begynne å spise litt mer normalt igjen, så tror jeg jaggu jeg skal ta med frokosten hit en gang. Bare sitte og nyte. Det er ikke alltid en trenger å dra så langt for å finne litt hverdagsglede ser du. Selv om jeg personlig ville ha foretrukket en langtur til litt mer eksotiske strøk nå. Siden ikke det går, får en heller ta til takke med det en tross alt kan gjennomføre. Som en rusletur i sneglefart, med verdens mest bedagelige hund. Som lukter på alt og har all verdens tid.

Om jeg irriterer meg litt på han for tia? Jepp! Fatter ikke at det er mulig å være så treig!

Påfyll på tanken. Slik at han kan opprettholde skvettinga og markeringa hele veien hjem. For det er nemlig veldig viktig. Skulle jeg valgt hund i dag, så kunne jeg veldig gjerne tatt samme rase. For mer kjærlig og snill hund skal du lete lenge etter. Jeg har aldri hatt en hund med så mye personlighet, men aldri har de vært så sta og egne heller. Kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra. Det er typisk leonbergere. Men jeg hadde aldri valgt en hannhund. Regner med at tispene, som er mye mindre, er litt mer spretne og kjappe. Og kanskje de ikke peser og puster sånn når de er ute på tur, slik at de vi møter lurer på om bikkja er eldgammel, eller rett og slett feiler noe. Det siste der lurer jeg også på rett som det er, men i følge veterinæren er alt helt topp.

Mulig jeg skulle hatt en liten spretten schæfer heller. For jeg har jo egentlig hund for å komme meg ut. Jonas liker seg nok aller best hjemme, eller på hytta. Der han kan dasse fritt rundt i sitt eget tempo og gjøre stort sett som han vil.

God helg. Her blir det fredagspizza sammen med sønnen, pluss drømmemannen, i kveld. Det blir koselig.

Kapp Verde – Farol do Morro Negro

Her kommer det nest siste innlegget fra en ferietur til Kapp Verde i 2014.
Gikk du glipp av de forrige, ligger linker nederst i dette innlegget.

Målet for vår rundtur med leid taxi og sjåfør var vel igrunnen dette fyret. Vi ante ikke hva vi gikk til, men hotelleieren sa det var et fyr der – og dermed fant vi ut at det var et greit mål for en tur. Eller, vi fant det vel igrunnen ikke ut, det gjorde reisefølget vårt. Et par vi traff på hotellet, som vi hadde en annen organisert tur sammen med. De hadde leid en taxi en dag tidligere, og ville gjerne se mer av øya. Og vi var hjertelig velkommen til å slå følge. Dermed gjorde vi det.

Farol do Morro Negro ligger på en klippe på østsiden av Boa Vista. Fyret ble bygd rundt 1930 og rager 163 meter over havet. Mer fakta om det har jeg ikke klart å finne, men det var iallefall tydelig at det ikke var i bruk lengre. I følge ei nettside ble fyret malt i 2007, de brukte sannsynligvis ikke Jotun Optimal. Veien opp var ikke lengre kjørbar. Så etter å ha sittet på lasteplanet på taxien en god stund var det godt å få beveget seg litt igjen. Omgivelsene var det jo ikke noe å si på heller. Så da bare beina og resten av den stive kroppen begynte å komme til hektene etter kjøreturen, så gikk dette veldig bra. Som du sikkert har fått med deg, har Boa Vista ei fantastisk strandlinje. Det var strender så langt øyet kunne se, uansett hvilken vei vi snudde oss. Og da snakker vi skikkelig STRANDlinje altså, ikke bare det at øya grenser til havet, slik kommunen her hjemme kaller strandlinje. De har tydeligvis misforstått et eller annet, men det spiller vel ingen rolle så lenge de får inn eiendomsskatten sin .. Nok om det. Deilig avslappende. Det beste med å dra på tur aleine, les: uten reiseledere, er at du slipper alt maset, køgåing og at en plutselig skal gå igjen. Sånn typisk når du akkurat har funnet DET motivet og trenger noen minutter til for å ta DET bildet .. eller at det kommer en og annen vimsete turist og ødelegger hele komposisjonen. Ååååh, disse turistene er noe herk altså! 😉 Fyrtårn altså – jeg bare elsker dem! Og hva er vel da bedre enn å finne et langt uti ødemarka, der en til og med kunne gå inn og kikke? Studere og ta bilder, nye forfallet og utsikten.

Kanskje litt vågalt? Om dette hadde vært en organisert tur, ville vi nok aldri fått lov å gå inn i denne falleferdige bygningen. Men siden det ikke var noen der som sa at det var ulovlig, så klarte vi jo selvsagt ikke å la være .. Her prøver kjærringa å posere litt. Det kommer sjeldent noe godt ut av slike innfall … jeg passer nok aller best bak kameraet, og det er der jeg trives best også. Det var det jeg hadde herfra. Spennende, eller hva? Mulig jeg har noen sære lyster når det gjelder hva jeg vil gjøre og oppdage når vi er ute og reiser, men heldigvis så har jeg en mann som synes det er like ok som meg. Svette, lange gåturer, gamle bygninger, borger, småbyer … og fyrtårn.

Dette er sjette innlegg fra Kapp Verde. Og om du ikke har fått med deg de andre så finner du linker under.

Litt generelt om Boa Vista finner du her HER
Bilder fra en landsby vi besøkte HER
Bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER
Tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER
og resten av dagsturen med pick-upen er HER

Når hunden ikke vil ut …

… så er det godt å ha ei venninne å gå tur med. Selv om det ble en helt annen tur enn de Jonas og jeg pleier å ha. Du vet, han dasser jo stort sett bare avgårde, denne bikkja vår. Tung og treig, og utrolig opptatt av å snuse på alt vi går forbi. Det være seg en blomst eller en hundedritt. Og de er det mange av! Utrolig kleint av eierne å ikke plukke opp dritten etter sin egen hund.

I går morges ble det en avstumpet tur. Da jeg var ferdig kledd og sto i ganga og vifta med hundebåndet, så lå han bare der og gjorde som om han ikke så meg. Normalt har han sykt hastverk med å komme ut døra samtidig med meg. Men ikke i går altså. Jeg fikk lurt han ut etterhvert, men da vi hadde gått en liten brøkdel av turen jeg hadde planlagt, så begynte han å halte. Fant ut at det beste var å gå hjem igjen da. Men da fikk han fart på raua! Og haltinga, den gikk over øyeblikkelig. Så han ville altså rett og slett ikke på tur, og følte sikkert for en hviledag.

Men venninna mi var klar vettu. Noen timer seinere. Egentlig liker jeg jo best å gå aleine, og sammen med ei så sprek ei så følte jeg meg jo som den sinka! For her ble det fart på beina, både i oppoverbakkene og nedoverbakkene. Jeg trodde nesten jeg skulle stryke med innimellom. Med prikker for øynene og bein som kjentes ut som de veide et tonn hver sleit jeg meg gjennom åtte kilometer! Litt flaut rett og slett, for jeg går jo både lenge og langt til vanlig. Men altså ikke helt i den farta!

Det ble likevel en koselig tur. Men veldig uvant å gå sammen med noen som prata hele tiden, i tillegg til å gå som en racer! På vei opp til toppen over Ravnedalen fant ho visst ut at jeg ikke helt var vant til dette. For sjenerøs som ho er, så tilbøy ho seg både å stille spørsmålene, og svare for meg. 😀 Om  vi får til en slik tur ei gang i uka, så skal du se det blir litt fart på forbrenninga mi også etterhvert. Men å gå tur uten hund er jo ganske merkelig da, selv om han valgte det selv.

I dag blir en rolig dag. Kjennes iallefall sånn ut foreløpig. Har vært litt vel hektisk noen dager nå, så tenker det er lurt å gire ned litt før det smeller. Og ikke minst før jeg mister nattesøvnen igjen. Akkurat det er litt merkelig, for jo mer sliten jeg blir, jo dårligere blir nettene. Skulle jo heller tro det ville bedre søvnen, men sånn funker det tydeligvis ikke for meg.

Takk for turen sprekeste Anne.  Om du gidder å dra rundt på ei sinke flere ganger så blir jeg gjerne med. Ser forresten av bildene at jeg trenger både nye, mer fancy solbriller og en aldri så liten time hos frisøren!

En kaffi på morrakvisten

Åh! Denne her var bare utrolig deilig! Nutrilett har virkelig forbedret seg siden første gang jeg forsøkte produktene deres. Da var det vel helst det at produktene var så lett å få tak i som gjorde at valget falt på nettopp disse i jungelen av slankeprodukter. En slapp å på apoteket, og ikke måtte en til en lokal forhandler heller. Dessuten er prisen ikke så avskrekkende, spesielt ikke om en kjøper på nettet direkte fra Nutrilett, for der har de stadig gode tilbud, med opptil 40% avslag.

Dette er første is-kaffen jeg har prøvd. Og den var digg! Jeg drikker jo ikke kaffi en gang. Men kan ha latte og iskaffi, om de ikke smaker for mye kaffi da … 😀 Denne var helt perfekt! Så i dag ble frokostshaken bytta ut med kaffi, og litt mer kalorier.

I går hadde jeg en kjempesprekk! Ganske kontrollert sådan, men dog … Jeg var i syforening, hos ho som bor aller lengst vekk herfra. 40 minutters kjøring, og jeg er jo ikke akkurat overbegeistra for å være sjåfør. Spesielt da jeg skulle tilbake var det ille. Jeg ble så trøtt! Er egentlig sjeleglad for at jeg kom hjem i god behold … For meg var det en sykt lang tur aleine i bilen. Ho skulle servere ost og kjeks, og på de 40 minuttene det tok meg å komme dit hadde jeg altså overtalt meg selv til å spise! Det er klart jeg trengte det, etter den lange kjøreturen.

Gud så godt det var! Aldri har en tørr kjeks smakt så ekstremt mye og så godt, selv uten ost på. Men jeg tok altså ikke helt av, bare for å nevne det. Spiste sannsynligvis bare en brøkdel av det jeg ville ha gjort til vanlig, for i godt selskap er det fort gjort å overspise. Og selvsagt fikk jeg dårlig samvittighet etterpå, selv om jeg hadde hatt akkurat den diskusjonen med meg selv på veien opp. Dette trengte jeg. Og ikke minst fortjente. Og jeg var så enig med meg selv. Helt til etterpå. 😀

I dag er en ny dag, og da gjelder det bare å ta seg inn igjen. Men jeg tror jeg må øke på med litt mer kalorier, for jeg har hatt skikkelig problemer på turene i det siste. Nesten så jeg føler jeg skal svime av. Og det er jo ikke bra!

Kos deg med torsdagen. 

Fitbiten i festversjon

Som de fleste sikkert har fått meg seg så går jeg med FitBit. Jeg har en aldri så liten konkurranse med meg selv og de vennene jeg har knytta til der, og aller helst vil jeg ligge på toppen – hele tiden! Og det er jaggu hardt arbeid å nå den toppen etter at noen av de unge i familien fikk seg denne duppedingsen. Fyttikatta som de går! Men ikke sånn at de må ut og gå for å gå, slik som denne kjærringa. Neida, de er bare på jobb, og kanskje noe trening etterpå. Skrittene kommer helt av seg selv lissom, uten at de trenger å tenke så mye på det.

Klokke har jeg ikke brukt siden mobiltelefonens inntog i livet mitt. Så det å gå med en slik dings på håndleddet hele tiden var en veldig overgang. Det var ekkelt og klamt, lukta vondt, og ikke minst var den stygg. For reimene er jo opprinnelig av plast. Først hadde jeg en lilla en, og den passa jo ikke til noe som helst. Men FitBit har en aldri så liten svakhet i reimene sine, så etter et halvt år gikk reima i stykker og jeg fikk ny. Sort denne ganga. Med drømmemannens velsignelse. Hvorfor jeg sier det kan du lese om HER. 🙂

Den nye, sorte tok kvelden akkurat på samme måte som forgjengeren. Sykt irriterende!! Og når halvparten av kostnaden på klokka er selve reima, så sier det seg jo selv at en ikke bare kan skifte den ut i hytt og pine. Og det å løpe tilbake til butikken hele tiden, det er ikke helt meg. Jeg liker ikke å klage, selv om jeg kan irritere meg noe sykt når ting ikke funker som det skal.

Jeg fant løsninga i sommer: Wish! Fantastiske greier. Vel selger de mye rart av uhyggelig dårlig kvalitet, men akkurat denne plastdingsen ser jo helt ut som originalen. Og jaggu har den holdt mye lengre også. Til den nette sum av rundt 20 kroner. Jeg kjøpte likegodt tre stykker, slik at jeg har om den plutselig sier takk og farvel denne også. Sort, blå og hvit – ei reim til enhver anledning altså. Så nå kan FitBit bare sitte der og gnure på sine overprisa drittreimer.

Festreima kom jeg over litt seinere. Visste du at det gikk an å kle om FitBiten for spesielle anledninger? Bare se her, på denne flotte reima jeg kjøpte. Den er jo som et smykke. Prisen var riktignok mye mer enn på plastutgaven, men tror ikke det var over 150 kroner. Endelig er klokka blitt så fint at jeg ikke trenger å la den bli liggende om jeg skal pynte meg eller vi skal på fest. Akkurat det siste der er jo ikke akkurat noe som skjer så ofte, men det går jo an å være litt fin selv om en bare er hjemme også. Eller skal i syforening. Eller kanskje på frædda’n.

Innrømmer det gjerne, jeg er hekta på FitBit. Jeg som aldri har brydd meg noe om slike duppedingser og utstyr av forskjellige slag. Det er nesten litt skremmende så avhengig jeg er blitt, tror faktisk ikke den klokka har vært av meg siden drømmemannen kjøpte den til meg. Bortsett fra når jeg dusjer. Om den var vanntett så hadde den nok vært med meg dit også. Nå som jeg prøver å kvitte meg med noen kilo er denne klokka perfekt. For her loggføres det meste. Bevegelse, puls, kalorier inn og kalorier ut, søvn, hvor mye jeg drikker (noe som forøvrig er alt for lite) og nå, vektnedgangen. Vet at det fins et lass av apper for slike ting, men hva er bedre enn å ha alt på en plass? Og hver uke får jeg sendt resultatene til mailen min. Eneste ulempen er når jeg ikke har klart målene, da blir jeg rett og slett litt deppa.

Takk for at du slenger innom. Jeg setter veldig pris på det, og enda hyggeligere er det om du legger igjen et lite spor etter deg.

God tirsdag! 

Knallvær og varierende turterreng

Hei, hei. 🙂 Da var mandagen snart på hell, og Jonas og jeg har vært ute fra 9.30 til 14.00. For et fantastisk vær vi har hatt! Måtte bare utnytte denne dagen for fullt. Så det ble vel 13 kilometer og 18.303 skritt!

Det må vel kalles en god start på uka? Ikke det at det kjennes så sykt godt ut akkurat nå, skal jeg være ærlig, så var det så vidt jeg klarte å komme meg hjem. Tror Jonas merka det, for han hang ikke på slep slik han pleier, ikke en gang opp Tinnheia-bakken. Var nesten som han prøvde å være en psykisk støtte, noe jeg absolutt trengte der og da.

For all del, ikke la vær å gå her fordi jeg sleit litt. Du kan jo faktisk parkere i nærheten og bare gå der det er fint å gå tur. Trenger lissom ikke gå tur retur Tinnheia i samme slengen. For det er veldig langt.

Men vi gikk altså helt hjemmefra og ut til Odderøya. I tillegg tusla vi rundt litt der, på de minste stiene, og opp og ned på den ene toppen etter den andre. Faktisk flere plasser jeg aldri hadde vært tidligere. Gjett om jeg angrer for at jeg ikke hadde med kameraet? Det knallværet … og bare mobilbilder. Før gikk jeg jo aldri på tur uten kameraet, men etter jeg ble syk så må det være enklest mulig. Orker ikke drasse på noe ekstra. Mulig jeg skulle hatt et litt mindre, nyere kamera heller, for speilrefleksen er jo en koloss å ha med seg. Men det tar til gjengjeld kjempefine bilder. Noe som hjelper lite når det ligger hjemme …

Midt utpå øya støtte jeg på denne her. Må nok være samme kunster (eller hva en skal kalle det), som sto for den snille piken vi fant i Ravnedalen da vi gikk tur der. Det er jo litt gøy da, å bare plutselig støte på noe sånt der en ikke hadde venta å finne noe som helst. Selv om jeg ikke akkurat falt så pladask at jeg ville hatt ho i hagen.

Odderøya er en fantastisk plass å gå tur. Men normalt er det sykt mye folk her. I dag var det nesten ingen, men da vi var på vei tilbake igjen begynte det å bli litt mer trafikk. De aller fleste går muligens bare på den brede veien som går ned til kafeen, mens vi regelrett var på oppdagelsesferd.

Odderøya var tidligere stengt for publikum på grunn av militær aktivitet. Men ble åpnet i 1992 da Odderøya fort ble nedlagt. Stengningen hadde da vart i 52 år, og i store deler av denne perioden var fortet base og rekruttskole for Kystartilleriet. Nå har kunstnerne inntatt øya, og her finnes flere små verksted, gallerier og kafeer. Om sommeren arrangeres store konserter, det var bl.a. her deler av QuartFestivalen holdt til før de gikk konkurs. Nå er den store happeningen Odderøya Live.

Odderøya kafe. Veldig populær plass hver søndag. Her er det lange køer for å få kjøpt vafler, is og drikke.

En liten pause måtte vi ha i den deilige sola. Dessuten var det tid for litt “mat” også. Viktig å ikke glemme den vettu, da ber en om en kjempesprekk. Men må innrømme at en varm vaffel hadde smakt fortreffelig her i dag. Var nesten så jeg kjente lukta …

Trappene ned mot fyret er jo ganske sjarmerende. En må bare ikke tenke på bakken en må gå opp igjen etterpå! Den var ikke god i dag! Et par ganger måtte jeg ha pause, fordi det dansa så mange sorte prikker foran øynene mine. Og jeg tror Jonas skjønte at det var noe galt, for han gikk som en drøm rett ved siden av meg. Kikka opp og slikka meg litt på hånda innimellom. Det var tungt. Blytungt. Faktisk vurderte jeg to, tre ganger å ringe drømmemannen for å høre om han kunne hente oss her ute, så hadde vi jaffal sluppet hele veien hjem til Tinnheia igjen.

Da er det ille! Men det ble med tanken, for her er kjærringa som ikke gir opp så lett.

Fyret er det jo ikke så lenge siden vi var ved. Hvordan det tar seg ut i solnedgang kan du se HER om du har lyst.

Puuuh! Og dette er bare sånn cirka 1/3 av elendigheta. Det er da det gjelder å ikke se så langt fremover, et par, tre meter holder igrunnen. Det er jaffal da det blir enklest å komme opp.

Jeg har hatt en helt fantastisk flott mandag! 😀  Vet ikke helt om bikkja er enig, for han har ligget rett ut og pest helt siden vi kom hjem. Totalt utslitt. Merkelig at han ikke blir sprekere egentlig. Men kanskje det bare ikke er meninga at en leonberger skal gå så sykt lange turer. Ikke vet jeg.

Siste bildet for i dag. 🙂 Takk for at du hang med så langt.

Ei uke på Nutrilett

Tenk det er allerede gått ei uke. Og den har faktisk gått veldig bra! Eller, det ble en liten forandring underveis da, for jeg hadde jo bestemt meg for å ikke spise noe som helst … det skar seg! Jeg har spist litt i helga. Da denne litt rare, deilige følelsen av å være rusa forsvant ble jeg jo bare så sykt trøtt. Og litt mat ville jo sikkert hjelpe på det. Tenkte jeg.

Det hadde det nok gjort også. Om jeg ikke hadde tatt ut all energien på å gå og forsøke meg på litt jogging. Puuuh! Ikke lett å finne den gyldne middelvei gitt! Det sitter tydeligvis enda litt langt inne å innrømme for meg selv at jeg faktisk ikke er som jeg var når det gjelder energi og formen generelt.

Nutrilett shake inneholder 120 kalorier pr. glass. Og fem slike er dagsrasjonen min. Det holdt jeg meg til helt frem til fredag, og det gikk helt greit. Bare en passer på å få i seg denne her hver tredje time, så blir en ikke sulten. Jeg blir jaffal ikke det. Men det går ikke lange tiden, om en glemmer å drikke, før sulten blir veldig påtrengende. Det husker jeg fra sist, så denne ganga har jeg vært veldig nøye på det.

Fredag henta jeg en ny forsyning på posten. Jeg spurte til og med om Nutrilett ville sponse meg, fikk svar, men det var ikke positivt. Så innlegget er altså fortsatt ikke sponsa. Jeg er nok i feil målgruppe, og syforeningsvenninna mi som sa at vi ikke skulle slanke oss i vår alder har muligens rett. Men, skal vi da bare bli feite? Det der med å spise mindre og bevege seg mer, det har jo ikke funka noe særlig siden i høst en gang. Selv om jeg fant ut at jeg faktisk veide 7 kilo mer da enn når jeg starta på dette. Det er bare det at det går alt for seint på den måten .. så seint at en ikke merker det en gang. Sånt har ikke jeg tålmodighet til.

Jeg har altså ikke tatt helt av selv om jeg har spist. Her veies maten og kalorier telles. Kanskje å ta litt vel i, men da slipper jeg jaffal å lure meg selv lengre. Jeg vet mye om slanking og kalorier, veldig mye. For jeg har jo aldri vært noen sylfide, men alltid slitt med litt for mye. Bortsett fra i perioder der livet har vært litt vel hardt mot meg. For jeg er ikke en slik som trøstespiser, er livet kjipt har jeg heller ikke lyst på mat. Eller godis. Men om det er greit, jepp, det er der problemet mitt ligger! Og drømmemannen og jeg har kost oss nesten halvt ihjel de siste årene … stort sett med mat, i gedigne porsjoner. Nå er det slutt på det. Og jaggu virker det som om det har smitta av på mannen også. Selv om han ikke akkurat faster så begynner han så smått å legge om litt på kostvanene han også. Får håpe det varer!

Her er hva jeg har spist utenom denne uka:

Fredag var det to skiver med reker. Men da droppa jeg to av shakene, så selve kaloriinntaktet ble ikke så galt. Rekene var selvsagt uten smør og majones, men med salsa, slik jeg pleier å spise reker normalt. Ble introdusert for dette hos ei chilensk venninne en gang, og siden har jeg vært hekta.

Lørdag hadde vi tacolefser med kylling. Da hadde jeg bare to shaker og en smoothie (som turmat) i tillegg til middagen. Smoothien smakte fantastisk, men inneholder 210 kalorier. De tacolefsene dropper jeg neste gang, for de hadde et uforholdsmessig høyt kaloriinnhold! Har du tenkte på det noen gang, at den flate, usmakelige, kjipe greia inneholder nesten 200 kalorier pr. stykk? Takke meg til en taco-salat heller!

Søndagsmiddagen var svin indrefilet. Med grønnsaker og poteter selvsagt. Pluss tre shaker og 200 gram jordbær. Jeg må ærlig talt si at jeg har klart meg veldig bra denne første uka. Det aller verste er faktisk å begrense seg når en skal spise middag! Jeg elsker middag nemlig. Det er så sykt godt. Og da har jeg veldig lett for å overspise. Kjenner jo at jeg er mett, men fortsetter likevel. Så også i går, jeg kunne klart meg med en mindre porsjon, men spise likevel opp alt jeg hadde lagt på tallerkenen.

Og vekta … den har krøpet litt nedover. Kjærringa er 4 kilo lettere i dag enn forrige mandag. Vet jo at det er mye vann, men det er også helt greit. For jeg har en kropp som samler opp vann. Jeg blir hoven i beina og hendene. Noen ganger kjennes det ut som det skvalper. Og denne hevelsen kommer alltid samtidig med en skikkelig dårlig dag. Spør meg ikke hvorfor. Ikke en gang legene har klart å svare på det.

Jeg har jaggu forbrent sykt mange flere kalorier enn jeg har tatt inn. Men problemet mitt er at jeg tydeligvis har uhyggelig lav forbrenning. Og veldig lav puls sånn normalt. Før jeg ble syk hadde jeg en hvilepuls på rundt 50. Men når kroppen verker og det til og meg gjør vondt i tennene så er den pulsen helt annerledes, så normalen nå er vel mer pluss minus 60. Kanskje det er derfor jeg forbrenner så lite kalorier selv om jeg beveger meg? Det skal mye til før jeg kommer over 3000 forbrente kalorier i løpet av en dag nemlig. I følge FitBiten da. På lørdag var jeg der, faktisk på 3634. Mens mannen som gikk sammen med meg hadde over 6000! Er ikke det urettferdig så vet ikke jeg. På en normal dag med et par turer på til sammen ei mil, så ligger jeg på rundt 2000-2500. Kanskje ikke rart kjærringa er feit?!

Det var et sammendrag fra første uka på slanker’n. Og da er det jo bare fortsettelsen igjen. 😉 God mandag!

Det blåser fra alle kanter

Heisann der ute. Her regner og blåser det så det knaker og knirker i hele huset. I natt hadde det kommet litt snø faktisk, såpass at plenen var helt hvit, men det er borte igjen nå.

Langturen i går gjorde jo sitt til at dagen i dag ikke er helt bra. Men gårsdagen var topp, så da skal jeg vel klare meg gjennom avstraffelsen også, selv om jeg synes det er veldig kjipt at det må være slik. Og ja, jeg har altså vært ute på morraturen for lenge siden. Til tross for laber form og drittvær.

Den koselige stien til høyre på bildet over fører rett opp til huset vårt. Eller mellom oss og nabo’n da. Men den er ikke fullt så koselig når du kommer litt oppi høgget der, for da er det slutt på grusen og det blir mer et gjørmehull en må vasse gjennom før en kommer opp til husene. På denne tia av året blir det veldig skitten bikkje om vi går der, og om sommeren er det veldig grodd igjen. Er sikkert bare meg som går der innimellom, og det er jo ikke nok til å holde stien åpen.

Litt synd egentlig. Kunne bare svippa ned der via hjørnet på tomta faktisk. Eller sendt ut Jonas på automatlufting innimellom. Selv om jeg tviler på at han hadde gått så mange meterne før han hadde ombestemt seg, om han i det hele tatt hadde tråkka utforbi tomtegrensa. 😀 Før vi fikk denne hunden hadde vi ikke gjerde rundt tomta, men av hensyn til naboene så tenkte vi at det var like greit, for alle er jo ikke akkurat overbegeistra for et så stort dyr. Men uten gjerde så hadde vi rett som det var rådyr på besøk i hagen, og de forsynte seg jaggu godt av tulipaner og andre godiser som grodde her. Nå er det slutt både på rådyrene og blomstene, for da fibroen inntok huset slutta gartneren å fungere. Rådyrene hører vi bare innimellom, og det meste i hagen er daua!

Det er ei lita strand ved dette vannet. Sjeldent jeg har sett folk der da, men i fjor rusta kommunene opp litt og fylte på ny sand. Så det ser ganske fint ut, men stort sett tror jeg det er hunder som bader der.

Ingen tur i skogen på Tinnheia uten bakker! Sånn er det bare. I dag var det tungt, veldig tungt. Selv om jeg ikke valgte den verste runda. Og bikkja hadde heller ikke spesielt lyst til å ut. Men han blir så mye roligere når han får denne morraturen. Han ligger ikke og venter på at noe skal skje og hopper forventningsfullt opp bare jeg beveger meg, så sånn sett er det verdt det. Uansett formen min.

Her er det fint. Det er faktisk en av de koseligste, små stiene i hele nabolaget. En hyggelig start på dagen med andre ord.