En litt trist og merkelig dag

En koselig gammel kirkegård på Jæren.

 

I dag blir min halvbror begravd. Men jeg skal ikke dit. Tror ikke familien hans hadde satt så stor pris på det egentlig. De som i sin tid nektet han å ha mer med oss å gjøre. Fordi han allerede hadde en familie som alltid hadde vært der. De skulle bare visst at jeg hele livet hadde ønsket meg en storebror … og så, når han endelig dukket opp, så fikk jeg ikke lov å være en del av livet hans likevel.

Jeg var godt voksen før jeg visste han var broren min. Halvbror nummer to, han andre hadde vi visst om så lenge jeg kan huske, men vi hadde ikke noen kontakt med han heller. Min far var skikkelig flink til å spre genene sine i sin tid, og en kjempeflørt så lenge det var liv i han. Altså til og med da han lå på det siste på sykehuset. Slikt kan det bli mange barn av, om en ikke er nøye med prevensjonen! Hvor mange det ble i dette tilfellet er ikke så godt å si. Vi vet om to, og pappa sa da vi spurte en gang at det sannsynligvis var en til. Men han var mye eldre og et resultat av en flørt under krigen. Men han var visst ikke helt sikker på om han var faren der, han hadde visst bare møtt en tro kopi av seg selv en gang, og mora hans var ei pappa hadde vært sammen med.

Den sistnevnte der dukket ikke opp etter at pappa døde. Så det kan jo være han døde før sin far da. Eller at han ikke vet hvem som er faren. Normalt kommer jo de fleste krypende og vil ha kontakt om de øyner en aldri så liten arv i det fjerne. Da er det ikke måte på hvor koselig det er med et par ukjente halvsøstre. En stund. Til de finner ut at det ikke var så mye å hale her likevel, siden mamma og pappa virkelig hadde tatt sine forholdsregler, og det meste av verdi sto på mamma, i en særdeles detaljert ektepakt/særeiekontrakt.

Han som blir begravd i dag var tre år eldre enn meg. Han skulle blitt 60 i januar. Og han var, bare for å ha sagt det, ikke av den typen som var ute etter noen arv. Dessuten var han adoptert og hadde vokst opp med en annen pappa.

Jeg har visst hvem han var siden jeg var 17 eller deromkring. Vi vanket litt i samme gjeng en stund. Og jeg synes han var en knakende kjekk og koselig kar. Følte på en merkelig måte at vi hadde mye til felles. Vil ikke akkurat si at jeg var forelska i han, men hadde jeg ikke hatt en kjæreste da så ville han absolutt ha vært en god kandidat.

En god del år senere kom det frem at vi hadde samme far!

Vi fikk kontakt, og vi møttes her hjemme noen ganger. Det var skikkelig koselig. Og veldig rart. Jeg følte at vi hadde så mye felles. Mye mer felles enn jeg har med lillesøstera mi som jeg har hatt hele livet. Vi to er ikke like verken utenpå eller inni. Men han her … det var på en måte så godt å finne en som var lik meg. Men dessverre fikk jeg ikke gleden av å bli skikkelig kjent med han.

I dag er det begravelse. Han fikk kreft, det ble oppdaget alt for seint og det tok ikke mange månedene før det var over. Kreft i magen, akkurat som vår felles farmor hadde. Men ho levde med det i 60 år og rakk å bli 100 før ho takket for seg. Jeg hadde så lyst til å besøke han da jeg fikk vite at han var kommet hjem etter operasjonen.Gi han en klem, bare vise at jeg hadde tenkt på han rett som det var i alle disse årene. Selv om jeg ikke ble sluppet inn i varmen. Men han hadde vel nok med seg selv og sine egne da …

Det går vel ikke akkurat an å savne en du aldri har hatt i livet ditt. Men jeg skulle ønske vi hadde fått anledning til å bli kjent med hverandre. Skikkelig godt kjent. Slik at til og med våre barn visste hvordan dette lå an. De er jo vokst opp på nesten samme plass. Tror til og med de gikk på ungdomsskolen sammen. Vi får bare takke vår skaper for at de ikke ble forelsket i hverandre, for da hadde vi jo fått et aldri så lite forklarings-problem. Akkurat som faren vår, da jeg kom stormende opp en kveld og lurte på hva dette var for noe. Om det stemte at vi hadde enda en bror.

At det går an å ha to sønner uten å ha kontakt da! Det er for meg helt absurd. Jeg vet mye om forhistorien her, men det er kanskje like lurt å ikke legge ut det. For det er ikke sikkert alle andre involverte har fått den innsikten. Og det at pappa var så likeglad og ikke brydde seg stemte ikke helt det heller. Da vi ryddet ut av huset fant vi flere avisutklipp som omhandlet denne sønnen. Han var politi og hadde dermed vært litt i media. Alt var samlet pent i en plastperm, av en pappa som en gang hadde lovet min mamma å aldri snakke om dette barnet … en pappa som ikke ville treffe sønnen da han ble spurt om det, men som likevel hadde fulgt med i kulissene og sannsynligvis var veldig stolt av den mannen han var blitt.

Det regner så det plasker ute. En skikkelig kjipt ramme på en vond og trist dag for alle de involverte som snart skal stå rundt grava og ta et siste farvel med en de elsket. Ektemannen, pappaen, bestefaren, sønnen. Og min bror. Jeg kan ikke la vær å tenke på alle sammen, og får til og med tårer i øynene her jeg sitter og skriver. Vi har jo ingen å miste noen av oss, likevel må noen ta avskjed med sine kjære hver eneste dag.

Min sorg er vel egentlig mer det at jeg aldri fikk bli kjent med han. Storebroren jeg hadde drømt om at jeg hadde helt fra jeg var lita jente. Nå er det for seint.

Svineinfluensaens 10-års jubileum

Svineinfluensaen ja, slapp du unna? Jeg gjorde ikke! I dag dukka det opp som et minne på facebook. Jeg var så sykt, så syk. Faktisk tror jeg aldri i mitt liv jeg har vært så syk over så lang tid tidligere. Innimellom trodde jeg min siste time var kommet, og sånn ble vi jo også behandlet hos legen. Som en spedalsk. Fikk ikke en gang komme inn på venterommet eller inn i et undersøkelsesrom. Da jeg hadde hatt dette her i noen uker, uten bedring, snarere tvert i mot, måtte jeg sitte på en rundt liten krakk og vente i ei bakgang til han var ferdig med de andre pasientene. Jeg, som nesten ikke kunne holde meg oppreist på egenhånd en gang.

Syk, sur og lei – og ti år yngre! På mange måter hadde det vært ok å skrudd tiden tilbake. Selv om det var da all elendigheta starta her. For du skjønner det, jeg ble aldri helt frisk igjen av denne influensaen.

Det toppa seg med en lungebetennelse. Det var nummeret før jeg ble lagt inn på sykehuset. Men jeg tigga og ba om å få være hjemme litt til. Jeg hadde jo innmari sykehusskrekk i den tia. Heldigvis roa det seg etter dette, og et anseelig inntak av antibiotika.

Men frisk? Hva er det egentlig … siden denne grisesyka fortsatte bare influensafølelsen i kroppen. Hele tiden. Og slik er det enda.

10 år med influensasmerter! Noen ganger lurer jeg faktisk på om det var denne svineinfluensaen som gjorde meg syk. Om det er derfor jeg fikk fibro, eller hva det nå er jeg har. De kaller det jo fibromyalgi, problemet er jo bare det at når du har fått den diagnosen så er det ingen leger i hele verden som gidder å se mer på deg. Joda, jeg ble jo sjekka opp og i mente før diagnosen ble skriftlig. Men etterpå, da er en plutselig like interessant som om en allerede skulle være dau.

 

Tilbake til nåtiden. Dagen i går jobba jeg i hagen. Jepp, bedre seint enn aldri vettu. Tror det er blitt livsmottoet mitt nå. Jeg fikk samlet en del paller som sto her og der, kasta en del skitt. Samla masse treverk bak bua og der får det ligge til våren. Så beskar jeg likegodt plommetreet også. Sikkert helt feil tidspunkt, men det får så være, jeg måtte jo gå frem og tilbake der og greinene var bare i veien! Fikk også vekk en del vissent som lå igjen etter noen høstblomster. Akkurat det siste der bør jeg nok gjøre på utsiden også. Før det kommer snø, om vi får noe da. Jeg ønsker meg hvit jul!

Hagejobben var utslaget av den fine sola vi var blitt lovet. Ei diger sol uten skyer verken bak eller foran. Men yr bare lurte oss! Akkurat litt før sola gikk ned så kom et et par tynne solstråler inn gjennom stuevinduene, bare for å understreke at her var det jaggu flust med hybelkaniner … og de var det!

Kaninene spretter rundt på samme plassen enda! Jeg har vondt over alt og aller verst er det i hodet. Om jeg er lemster etter gårsdagens strabaser, eller bare har en litt mer elendig dag, det er jo umulig å vite! Så noen morratur ble det ikke i dag. Bikkja er sur og gidder ikke en gang komme opp. Han som oppholder seg klin inntil meg hele dagen lang. Jeg må vel ta meg sammen snart, å få kreket meg ut på en tur.

God tirsdag folkens! Min kan bare bli bedre …

Søndagen kom og gikk i rekordfart

Vi har hatt ei helg med mye drittvær. Men det var heldigvis litt oppholds innimellom. Nesten oppholds jaffal. Så vi kom oss ut på det beste tidspunktet på søndag tydeligvis. Formiddagstur i området der jeg bader, inkludert et bad før vi ilte videre for å rekke bursdagen til drømmemannens eldste barnebarn, eneste gutten i gjengen. Han blir 9 år.

Det ble folksomt ved badetrappa i går. Akkurat i det jeg hadde kommet meg uti vannet kom en helg gjeng med andre badelystne. De pleide å møtes her hver søndag klokka 12. Vet ikke helt om det er noe for meg. Liker meg helst aleine, eller sammen med venninna. Hadde vi kommet ned etter de andre så hadde jeg nok ikke fått noe søndagsbad. Litt flaut faktisk. Derfor ingen bilder som bevis. For han der psykiske støtten jeg har med meg er ikke helt der at han naturlig tar opp mobilen for å forevige kjærringa. Neida, slikt må jeg spørre om. Og det gjør en jo ikke når det er 15 andre til stede …

Ser flott ut på bildet. Men det var ganske surt og masse vind. 6 grader i lufta og 6 grader i vannet. Det var iallefall det vi målte det til med denne digitale dingsen. Men får bare se hvordan det går fremover. Dagen før viste den 5,5. Jeg vet ikke helt, men føler at den er feil. At den viser for mye. Hvis den fortsatt står på 5-6 grader når isen ligger på overflaten så er det jaffal noe galt.

Etter bursdagen var det rett på turnshow. Juleoppvisning der eldste barnebarnet mitt er med. Jeg hadde egentlig sett for meg et par timer med kjedsomhet, med steinsmak i baken og litt sånn småhutrende. Men utrolig nok var det skikkelig gøy. Imponerende hva de kunne, mange av dem. Og at de i det hele tatt tør.

Vi møtte mannsterke opp. Alle mine barn med følge og unger, x’en min, drømmemannen og meg. Klumpa oss sammen på samme plass. Føler meg veldig stolt av denne familien min som er så sammensveiset og stiller opp for hverandre.

Fin, men hektisk dag altså.

Har du sju sorter i boks eller? Jeg begynte så smått å tenke på om jeg skulle kjøpe en pose fra et bakeri faktisk. Eller om jeg bare skal droppe de tørre kakene helt. De der som ingen andre enn jeg spiser omtrent. Men så spiser jeg jo til gangs da! Jeg elsker julekaker! Tror ikke det fins grenser for mye jeg kan trøkke ned av det altså. Dermed er det sikkert lurt å bare ha litt å sette frem på julaften og litt til dagen etter. Hvis ikke så kommer jeg til å ete til smulene tyter ut av ørene langt inn i 2020.

Hohoho … kos deg med mandagen!

En gang skal være den første …

Da barnebarnet ble hentet i går var dagslyset slått av. Veldig kjipt når det blir mørkt så tidlig. Blir jo helt døgnvill her! Så siden jeg ikke hadde bada denne uka var det faktisk på tide å ta seg et oppkvikkende bad i sjøen.

I mørke. Med hodelykt. Det er noe jeg aldri har forsøkt før.

Drømmemannen har foreslått det flere ganger. For det er jo rett som det er mørket kommer før vi har rukket å gjøre det vi hadde planlagt. Men jeg har ikke hatt lyst. Litt skummelt å ikke se noe. Litt ekkelt at han ikke kan se meg. For du vet, han bader jo ikke! Han er bare med som psykisk støtte.

Men vet du noe? Det var faktisk ganske morro. Så da fant jeg ut at dette også var et alternativ. Mørkt som i en sekk rett og slett, så det var ikke mye sikt utenom der lykta lyste. Og ikke ble det klare bilder heller, men her er jaffal beviset.

Små strikkegleder

Tenk jeg har funnet igjen gleden med å strikke! Det er så godt! Koselig og gøy når jeg plutselig får det til igjen. Ikke de aller største prosjektene, og ikke så vanskelige mønstre heller, men dog …

Har strikket litt smågaver til jul faktisk. Til neste år blir det kanskje enda flere om denne iveren varer en stund. Kanskje like greit å fortsette å ri på denne gode bølgen og bare fortsette med en gang jeg har fått pakka inn dette. For nå skal jeg snart ferdiggjøre alt, feste tråder og dampe litt. Det er vel det aller kjedeligste, så her ligger en god liten haug som venter på den aller siste finishen.

Og det får vente til neste uke. For helga gidder jeg ikke bruke til slikt. I dag skal vi passe den aller minste i familien noen timer. I morra er det fullt program. Bursdagsfeiring for den eneste gutten av våre seks barnebarn. Han blir ni. Der blir det stort familieselskap med et helt kobbel av besteforeldre og oldeforeldre, drømmemannens x selvsagt og det meste som høre til i en nymoderne familie der alle fire besteforeldrene er skilt og plutselig er blitt til åtte. Så skal vi videre til turnoppvisning til ho eldste på 11. Blir en litt kaotisk, men forhåpentligvis koselig, dag.

God helg til deg! Du skal vel sikkert på julegavejakt eller noe sånn? I år tenker jeg vi kommer til å være de som løper rundt lille julaften for å få fatt i det meste … ikke bare etterslepet. For disse strikkegreiene er bare litt sånn ekstragaver, mest for gøy.

Tro det eller ei …

Her har vi jaggu fått litt julestemning i stua! Men ikke stjernene fra i de foregående årene, for de har jeg enda ikke klart å finne! Merkelig. Jeg var så sikker på at jeg la de på en veldig lur og grei plass, sammen med annen julepynt som skulle frem litt tidlig. Men neida, der var det ikke noen stjerner.

Dermed ble de nye i år. Jeg klarte til og med ta feil da jeg var innom Ikea i rekordfart på tirsdag, så to er like og den i midten er helt annerledes. Men, men. Har enda et håp om å finne de gamle, for de er mye større og finere enn disse reservestjernene. Egentlig var jeg mest irritert fordi jeg befant meg på Ikea mens den himmelen åpenbarte seg i noen sekunder. Det var bare så utrolig flott altså! Og der var jeg på en parkeringsplass utenfor et varehus lissom. Hadde jeg visst det skulle se sånn ut så ville jeg jo heller tatt en tur til Hamresanden!

Ute smeller regnet på terrassen. Så den julestemninga har ikke helt tatt overhånd altså. Jeg kom akkurat inn fra tur med Jonas og nisser, juletre og lyslenker lyser opp både her og der. Ja, ikke her da, for utenfor har jeg ikke gjort noe foreløpig. Men det kommer sikkert. Tror jeg. Vi skal jo ha huset fullt på julaften, så noe må jeg jo få til, selv om det ikke helt er det samme å pynte ute når det regner så det skvetter og vinden flytter rundt på alle tingene som ikke er fortøyd i bakken.

I dag har jeg trilla litt rundt på yngste barnebarnet. Mens mamma’n og den aller største storesøstera var hos tannlegen. Det er veldig koselig. Jeg trives bak ei vogn med utsikt til et av verdens aller største vidunder. Men nå er det jo absolutt ikke noen tvil lengre om at jeg er mormora og ikke mora. For 11 år siden var det faktisk mange som trodde det var min datter jeg trilla rundt på, og jeg avkrefta det jo ikke akkurat. Men altså, den tid er forbi for lenge siden.

Ellers har jeg gjort minimalt. Bortsett fra å vaske dritt fra flisene i kjellerstua da jeg kom hjem fra byturen. Jonas fikk et bittelite kjøttbein i går, og det tåler han tydeligvis ikke. Så han hadde hatt skikkelig magesjau rett foran døra.

Sykt koselig å komme hjem til den lukta!! Lurer litt på hvorfor det lukter så jækelig når det er inne, for ute lukter det ikke noe i nærheten av dette! Og tro meg, jeg har jo nærkontakt med hver eneste drittklamp i og med at jeg er en av dem som plukker de opp når bikkja har gjort sitt fornødne. Men det er hakket verre å få opp rennedritt fra gulvet inne altså. Heldigvis kan vi nok telle på to hender de gangene han har hatt uhell, og da regner jeg helt fra vi fikk han for fire år siden.

God helg til deg som kikker innom. I morra er det faktisk meldt oppholds her, så da tenkte jeg å få opp litt lys i hagen, for der er det mørkt som i en sekk. Men først skal vi ha besøk av vidunderet i vogna noen timer, mens de andre i familien er på juleshow.

Små julegaver hver dag

God formiddag godtfolk. Her er overraskelsene bak luke 5. Så akkurat nå sitter jeg her og snuser inn den himmelske lukten av en meksikansk mango-te. Og den lukta er altså bare helt nydelig.

Det regner og blåser. Det høres ut som om taket skal lette innimellom. Ute er det ikke noe som minner om jul. Grått, vått og skittent. Vettu, jeg ønsker meg snø nå. Hvit, fin, lett snø som kan legge seg som et tykt, reint teppe over all elendigheta. Da, og først da, tror jeg at jeg kommer til å finne litt julestemning. Slik det er nå har jeg ikke lyst til å pynte en gang. Trodde jo også at dette var året der jeg skulle gjenoppta julebakinga, men det var visst tydeligvis ikke i år heller. Merkelig …

Formen min er rar. Litt zombieaktig og forferdelig tung i hodet og kropp. Kjennes som om alt er litt i ulage. Mulig jeg holder på å bli syk. Altså litt mer normalt syk, sånn som alle kan bli innimellom? Sånn forbigående syk, som en faktisk blir kvitt igjen etterhvert. Kanskje det ikke bare er fibro-utmattelse-tinnitus-smørja som gjør utslaget her. Skallebanken som jeg gikk med i årevis før jeg slutta å jobbe er tilbake for fullt. Det er lenge siden jeg har hatt det sånn over flere dager. For ikke å si uker.

Men det er mulig jeg bare holder på å gå i hi? Vinterdvalen vettu. Og det er kanskje ikke så lurt, selv om det innimellom hadde vært veldig deilig å bare sovna nå, for så å våkne opp igjen uti april en gang. Til varmere og mer stabilt vær, og dermed også en mer stabil kropp/helse. Nei, her må jeg visst ta meg selv i nakken og finne på noe fremover. For eksempel dra til byen og se at jeg faktisk ikke er det eneste mennesket igjen på jorda. Ta en runde på gjenbruksbutikkene her og der for å se om det dukker opp en praktfull skatt. Låne et barnebarn eller to og se på julegatene.

Men ikke akkurat i dag …

Håper du koser deg med det du holder på med. Enten det er jobb, juleforberedelser eller noe helt annet. Jeg ønsker deg jaffal en fin dag. Og nå tenker jeg rett og slett å få på juleheaderen her på bloggen altså, for da kan jeg jo si at jeg også har starta med å pynte til jul. Det greie med denne starten er jo at det ikke trengs noen nedvask først. Det er bare å smokken den på! Sånn, da var det gjort.

Nå ble du vel en smule imponert, eller hva?

Lang tur i finværet

Vi har vært på tur, Jonas og jeg. Men vi droppa morraturen, for denne kjærringa var heilt ødelagt da ho sto opp … faktisk så tror jeg bikkja merka det, for han maste ikke en gang. Da klokka ble 11 så jeg fortsatt ikke så mye lys i tunnelen, men siden været var så fint så tok jeg bare på turtøyet og satt igang autopiloten. Uten mål og mening med turen så gikk det så det suste nedover bakkene her.

Eller, det gjorde det jo ikke! Men det så så kult ut da jeg skreiv det, at jeg bare lar det stå likevel …

Fire timers tur, det er lenge siden det! Men i dag var altså dagen. Siden den derre autopiloten er ganske klein til å planlegge hadde jeg verken med vått eller tørt. For jeg trodde absolutt ikke vi skulle så langt.

Det starta med noe som så ut som en tur i nærområdet. Men så tok det helt av! Vi labba plutselig til sentrum, og derfra opp i Baneheia. Etter en stund på kryss og tvers der oppe gikk turen videre ned til Ravnedalen etter at vi hadde gått rundt Bånetjønn. Og vettu, vi hadde sol nesten hele tiden! Merkelig nok var det ikke mange folk ute og gikk til tross for det fine været. De aller fleste er vel opptatt med å handle julegaver og pynte huset både utenpå og inni … det er fare for at jeg prioriterte litt feil i dag, men alt i alt så er jeg veldig fornøyd med dagen slik den ble.

Ravnedalen er fin uansett årstid. Da vi var kommet så langt begynte jeg å grue meg for bakken opp igjen til Tinnheia. Jeg er så utrolig lei av å gå den bakken! Det var faktisk så ille at jeg vurderte å prøve å få med bikkja på bussen. Enda så flaut det hadde vært. Men de på bussen kunne jo ikke vite at vi hadde gått nesten ei mil før futten forsvant.

Vel, det ble ikke noe buss for å si det sånn. Jeg måtte slepe Jonas opp hele bakken. Var ikke bare meg som var sliten tydeligvis. Da vi kom hjem viste FitBiten 15.761 skritt og 11,82 km. Sola var forsvunnet og det begynte å bli skikkelig surt ute.

Julebordet i går var helt greit. God mat, ingen andre gjester enn oss seks. Så den pakkeleken ble gjennomført uten at det ble flaut. Vi var der bare i to timer, for de stengte 22. Lurer du på hva pakka mi inneholdt? Joda, jeg fikk en lysestake til fire lys, pluss en stor dusjgele. Og vettu, den lysestaken hadde jeg faktisk stått og holdt på noen timer tidligere, hadde litt lyst på den nemlig. Men kom frem til at det ikke akkurat var noe jeg hadde akutt behov for akkurat nå.

Istedenfor kjøpte jeg to små nisser! Det er jo tross alt jul snart … mener jeg å ha hørt en plass …

Fin kveld til deg.

Tea for one – morro med julekalender

Dagens te! Eller egentlig gårsdagens, siden jeg henger litt etter i kalenderåpninga her. Iallefall var det en English breakfast te og et sjokoladehjerte. Må bare innrømme det, dette her var så sykt gøy! Tenk en egen julekalender. Nå som jeg har kjent på følelsen så forstår jeg jo de som er godt voksne og fortsatt får pakkekalendre av foreldrene sine. Nå som jeg har kjent på gleden og forventningen ved å åpne denne ene luka hver dag. Jeg tror jeg hadde glemt hvordan det egentlig føltes …

I den andre kalenderen. Den fra drømmemannen, har jeg til nå fått en julerød leppestift, en bodylotion, en dusjgele og en anti-rynkekrem. Den siste der kom jo på rett dag vil jeg si. Jeg ser ut som jeg er 102 år, og er trøtt som en makk. Så med litt av denne på så er nok resten av desember reddet skal du se!

Eller … hæ? Er det ikke helt sånn det funker sier du?

Siste glimt fra Vestlandet i denne omgang

Vill og vakker natur på Jæren. Kan du tenke deg noe flottere? Jeg er sykt fascinert av dette landskapet, så det går jo ikke an å være her uten å gå tur. Men siden vi hadde traska så mye rundt i Stavanger på formiddagen, fikk turen langs kysten vente til dagen etter.

Vi gikk fra Obrestad havn da det ble et aldri så lite opphold i regneværet. Ja, du skjønner det, det er ikke bare her i sør det regner, tydeligvis. Men vi har bare fått litt i overkant mye denne novembermåneden, mens det i vest har vært den tørreste på 26 år. Oppholdsværet varte til vi nesten var kommet til frem til Hå Gamle Prestegard. Vi hadde nemlig parkert en bil i hver ende, slik at vi slapp å gå samme vei tilbake, eller traske langs den asfalterte veien. Ikke det, jeg er vant til å traske rundt på asfalten jeg, så for min del hadde ikke det heller gjort noe. Alt går, om en bare er godt nok skodd.

Jeg kunne altså gått mye lengre! I denne naturen tror jeg nesten ikke det fins grenser for hvor lenge jeg hadde holdt ut altså. For det er så mye flott å se på. Sist vi var på besøk her hadde barndomsvenninna mi og jeg en skikkelig forblåst tur fra Varhaug til Obrestad havn, bilder derfra kan du finne her om du har lyst å ta en kikk.

Litt skuffa da turen var over faktisk. Det var jo bare en liten filletur følte jeg. Enda den hadde vart i en times tid følte jeg just vi hadde starta. Jeg har aldri gått akkurat her tidligere. Vi starta der vi avslutta sist vi var her nemlig. Hadde egentlig håpet på en tur innom Obrestad fyr, men det ble litt nedstemt. Og da gir jeg meg vettu, stort sett uten diskusjon. Så får jeg heller har det til gode til neste gang. Dessuten har jeg jo vært der tidligere også, men noen får aldri nok vettu.

Jeg har litt fyr-fetish. Visste du det? Liker fyr. Liker å ta bilder av fyrstasjonene eller -lyktene. Og liker å ha god tid for å gå rundt og kikke og finne fine motiv ut mot havet, av en gammel bolt i fjellet, av sola som står akkurat perfekt i forhold til fyrlykta. Litt sånn for spesielt interesserte dette, og jeg har full forståelse for at de andre ikke deler samme entusiasmen som meg her.

Vi fikk sett en bitteliten flik av regnbuen til og med. Men jakten på skatten har jeg gitt opp. For i sommer endte regnbuen direkte på brygga vår, og ikke en gang da fant jeg noe av interesse der nede.

Vi kom nesten frem til bilen før regnet høljet ned. Slett ikke så verst timing dette! Og passe tid å dra hjemover på. Til hund og hus og kjipt sørlandsvær. Bortsett fra i går da, for mandagen var helt fantastisk her. Men det hjalp lite så lenge kjærringa var så klein.

Det er over en uke siden jeg badet sist. Ja, altså jeg har både dusjet og vasket meg siden da, men ikke tatt noe bad i sjøen. Følte jeg måtte forklare meg litt her, i tilfelle noen random besøkende ikke helt forsto dette, men trodde at jeg var slutta å bry meg om den personlige hygienen! Mulig det bare er helt tilfeldig, men disse dagene uten de kalde badene har jeg ikke følt meg så pigg og opplagt.

Kanskje har jeg ubevisst tatt meg sammen noe sykt i helga? For å fungere normalt og virke som alle andre, men da vi satt oss i bilen gikk lufta ut av ballongen. Eller, rettere sagt kjærringa. Jeg seig sammen som en oppblåsbar, halvfylt julenisse. Og siden har jeg vært akkurat der … halvfull eller halvtom, like kleint og irriterende begge deler!