Det kommer seg …

Se det ja, her er resultatet av to dagers arbeid på utsiden av rønna. Må si meg veldig fornøyd med det. Nå er det bare 5-6 meter igjen bak carporten der på venstre side … så kan jeg vel bare starte på begynnelsen igjen. Eller inne i det aller helligste – tomta som er gjemt mellom huset, gjerdet og hekken. Husker jeg var så utrolig fornøyd med denne hjørnetomta da vi kjøpte huset for 20 år siden. For en lykke å ha en slik beliggenhet. Men litt her og litt der er jo mye mer arbeid enn en firkanta flekk foran på den ene siden. Må vel skylde på at jeg var forholdsvis ung og mye sprekere da. Med stort pågangsmot og arbeidslyst, og en kropp som tålte presset. Til tross for full jobb og tre unger. Mye har forandret seg siden den gang gitt … og ikke til det bedre akkurat.

Det er noen år siden sist det så sånn ut her. I fjor rømte vi jo bare ut på hytta og ble der i tre måneder.  Jeg måtte ha en skikkelig time-out, og dermed var jeg borte fra bloggen også. Faktisk meldte jeg meg nesten ut av alt som var. Lot hage og ugress seile sin egen sjø, og bare fortrengte hele greia. De andre årene har jeg omtrent sitte her og grene over alt jeg burde ha gjort, uten å få gjort en dritt. Farta frem og tilbake for å klippe plen og luke, så det var jo bare et salig stress alt sammen.

Men jaggu måtte jeg slite for sløvheten nå. Det var det litt av en jobb langs kanten her. Plantene hadde jo krøpet seg godt ut over asfalten, og under dem var det 3 cm jord til og med, med diverse røtter og ugress i, pluss en blomst i ny og ne. Merkelig at det en ikke vil ha gror som bare pokker, mens blomstene heller er litt stusselige og vanskelige å ha med å gjøre.

Jada, jeg vet at den eføyen på veggen der er reine dødsstøtet for kledningen. Jeg er jo en ivrig tilhenger av Sinnasnekker’n så dette har jeg fått inn med teskjeer! Men jeg regner med at veggen er såpass ødelagt nå at vi ikke kan fjerne planten før vi har råd til ny kledning. Dermed forblir den veggen grønn og frodig en god stund til. Fargen står jo fint i stil til fargen på hybelens veranda … 😀

I går ble det ikke noe hagearbeid. Formen vettu … den der hersens greia som ikke er helt på min side for tia, den ble jo ikke akkurat bedre etter at jeg hadde stått med fua i været og fjerna alt buskaset her ute. Men gleden over å komme hjem til dette synet i dag, etter å ha lufta Jonas, var faktisk så stor at jeg skal ut og fortsette nå. Det er meldt masse regn, men enn så lenge drypper det bare litt. Dessuten var jeg fortsatt vanntett sist jeg testa, så dette går nok greit.

Fin torsdag til deg. 🙂

33 blåskjell til 229 kroner!

Vi var på Le Monde på brygga i går kveld. Sommeravslutning med syforeninga. Bildet er knipsa akkurat da vi kom, da var det temmelig tomt for gjester inne. Men det kom heldigvis flere etterhvert, sånn sett fra bedriftens ståsted. Jeg kunne godt ha sittet her inne i kroken aleine jeg, uten å følt at det var dumt. 😀

Jeg spiste blåskjell, noe jeg har hatt lyst på lenge. Men det var en skikkelig nedtur. Ikke smaken, men porsjonens størrelse. Halvparten av skjellene var tomme, og til sammen fikk jeg altså 33 oransje, små herligheter å mette meg på. Pluss litt fries. Til en pris av 229 kroner. Det var som et slag i trynet rett og slett. Normalt når jeg har bestilt blåskjell, på Fiskebrygga for eksempel, får jeg den haugen. Nesten så en lurer på om en virkelig klarer å spise opp dette her aleine!

Sidemannen (kvinnen) min klagde. Jeg er jo ikke noe særlig på den klaginga, tar det jeg får, blir jeg skuffa så går jeg ikke der igjen … Det endte med ei teit forklaring om at porsjonene av blåskjell var mindre i juni og juli! Eeeeh … javel! Men vi fikk da litt ekstra på deling etterhvert. Det der kommer de garantert til å tape gjester på. Ingen kommer nok tilbake for andre gang for å spise den retten.

Restauranten har just flytta. Fra kjelleren under Mc Donalds og ned på bryggekanten. Flotte lokaler og fin uteservering. Betjeningen var blide og hyggelige. Men altså, blåskjellene tar jeg en annen plass neste gang.

Det eneste jeg lurer på nå er hvor all innmaten i de tomme skjellene har tatt veien … for på våre tallerkener var det ikke!

Etter maten var vi en tur i Skybaren på toppen av Caledonien. Den åpnet for et års tid siden, og jeg har ikke vært der før nå. Der var det skikkelig flott og koselig, og DEN utsikten. Men det ble en tidlig kveld, 22.30 var jeg hjemme igjen, med ei øl og ei cola innabords, og absolutt ikke forspist.

Til tross for minimalt med alkoholinntak føler jeg meg skikkelig sjuk i dag. Det er ulempen med denne drittsykdommen. En blir fyllesyk av å være sosial, med skallebank til og med. Hosten er verre og i dag har jeg følt meg skikkelig elendig – igjen. Så egentlig burde jeg bare holde meg dypt inne i skogen, sammen med bikkja, og ligge unna slike utskeielser som dette.

En særdeles lite givende dag i dag altså. Men i morra kommer jeg nok sterkere tilbake. 😉

Liljer eller no’

Nå må jeg bare skryte litt altså, for se på denne flotte blomsten. Og vettu, jeg har ikke fått den sånn heller. Det vil si, den blomstra da jeg fikk den til morsdagen, og nå blomstrer den igjen! Ufattelig rett og slett. I dette huset. Så jeg er litt stolt jeg altså, spesielt etter at jeg fikk vite at den var skrekkelig vanskelige å få til og blomstre på nytt.

Aner ikke hva den heter denne planten. Gjør du?

Morraturen med Jonas er unnagjort for lengst. Nå skal jeg fortsette å jobbe i villmarka utenfor huset. Jeg tok en tur rundt hele tomtekanten i går, har ikke vært på “baksiden” på aldri den tid. Sånn utforbi gjerdet bak der lissom. Og der så det heller ikke ut! Vi bor på ei hjørnetomt, så det er snakk om maaaange meter dette her. Foran huset er det ei skråning som beklageligvis er vår, men kommunen eier litt mellom oss og naboen, men der har jeg ikke tenkt å gjøre noe som helst. Det er utenfor hekken, og om naboen irriterer seg på ugress og villniss, ja, da får de faktisk ta det selv! Det ser ikke så mye bedre ut i den hagen, så han er nok ikke den verste vi kunne ha grensa mot.

I kveld skal jeg på by’n! Haha. Det hørtes jo spennende ut. Men det er altså bare sommeravslutninga med syforeninga. Så så veldig spennende er det ikke. Men koselig, det blir det helt sikkert.

Fin dag til deg. 🙂

Ny uke – nye muligheter

Akkurat det var mottoet til en tidligere sjef jeg hadde. Ho var utrolig sprudlende og blid. Alltid. Et fantastisk menneske. Jeg jobba i et team med bare ti personer, og jeg gleda meg til å gå på jobb hver eneste dag. Gjett om jeg lengter tilbake til den tia da? En jobb å gå til, kolleger å si god morgen til og være sammen med hele dagen, ei grei lønn inn på konto hver måned. Ikke minst følelsen av at jeg hadde gjort meg fortjent til de pengene. Jeg hadde en jobb jeg var stolt av, og det betyr faktisk utrolig mye.

I dag burde jeg også vært litt fornøyd. Jeg har vært på langtur med Jonas, ikke akkurat på morrakvisten, men godt innafor det vi kan kalle formiddagen. Frisk luft og litt duskregn, slett ikke det verste været å gå tur i. Det er lenge siden jeg har vært ute på denne tia av døgnet. I det siste har han har jo nesten ikke fått den lille morraturen sin en gang. Uten at drømmemannen har vært hjemme. Men nå tror jeg formen er litt oppadgående, og da er det jo om å gjøre å bruke opp kreftene før de forsvinner igjen. For det hadde jo vært kjipt med noen greie dager uten at en fikk brukt dem til noe fornuftig. Innimellom irriterer jeg meg veldig for at alt skal være så fornuftig. At jeg ikke bare kan nyte å være tilnærmet pigg, uten å ha så mange planer og ting jeg MÅ få unna.

Men her er det altså lister så lange som et vondt år. Sånn i tilfelle formen er grei innimellom. Jeg kommer aldri til å komme à jour, men nå er vel ikke det det viktigste heller. Selv om det hadde vært utrolig digg å ikke hatt så mye “vil, skal og må gjøre-ting” hengende over seg hele tiden. Noen ganger tror jeg faktisk jeg blir dårlig bare av å tenke på alt det der.

Det er da er er greit å drite i alt sammen og bare gå ut! Skogen i nærheten her er utrolig grønn og frodig for tia. Med veldig mange gjørmehull etter alt regnværet vi har hatt … to sekunders sløvhet og bikkja sto plutselig med gjørma helt opp til buken. Han slurpa i seg vannet som rant på toppen av gørra, som om han skulle ha gått på langtur i Sahara i ukevis. Sykt fornøyd over seg selv som hadde funnet denne hærligheten midt inni skogen – og klart å spasere oppi før matmor reagerte. Jeg gikk jo selvsagt og tenkte på alt jeg skulle gjøre når jeg kom hjem igjen …

Jeg trenger vel ikke si at jeg ikke var like fornøyd som bikkja der og da?

Ellers har jeg forsøkt å få litt kontroll på jungelen utenfor huset. Det har jeg tenkt på leeenge, men dessverre så nytter det ikke bare å tenke, merkelig nok må en handle også! Innsatsen i dag hjalp godt, fire trillebår-lass er kasta, så nå er det bare 2/3 igjen, og litt til!. Så om jeg kommer rundt, så er det jo egentlig bare å starta på begynnelsen igjen. Puuuh! Egentlig ønsker jeg med ei mindre tomt, med overbygd platting og en liten, flat, firkanta plen utenfor der igjen. Ikke litt her og der, spredd ut over 1,2 mål, der alt som heter ugress gror som bare pokker og resten bare dauer. Når kjærringa ikke en gang kan se forskjell på en strandnellik og ei gresstuste, ja, da er det vel ikke så mye håp egentlig. Men jeg er ikke av den typen som bare gir opp, så flytte, nei det vil jeg ikke.

Det var min mandag. 🙂 Håper starten på uka di også har vært fin.

Grønne fingre?

NOT!! Men jeg har en flott hage, sånn i utgangspunktet. Og jeg har i periodevis trodd, i de 20 årene jeg har bodd her, at jeg skal opparbeide områdets fineste tomt.

Inni mitt hodet var ikke det så vanskelig heller. Hehe. Men hvor dum går det an å bli lissom? Det hjelper jo ikke bare å ha tomta, en må ha masse tid og penger, og ikke minst helsa i behold. Aller helst alle disse tre tingene på en gang også. Og litt peiling på forskjellen mellom blomster og ugress hadde jo heller ikke skada! Og der sliter jeg tydeligvis … der også …

Bare se her. Jeg flytta noen steiner fra et bed til et annet her i vår en gang. Men det var en plante jeg ville spare på der, inni alt ugresset fant jeg den. Strandnelliken som så trofast hadde kommet opp år etter år, helt uavhengig av stell og gjødsel. Like fin stakkars. Dette her var tydeligvis en som hadde bestemt seg for å overleve, til tross for dårlig stell og omsorg. Enten sommeren regnet vekk, eller det var total tørke som i fjor, sto den så fin og fjong der med hodet høyt hevet.

Veeeeel … jeg har dritt meg ut. For i potta gror det ei skikkelig flott … gresstuste!

Endelig på vei tilbake!

Ja, altså ikke fra en fin liten ferie eller noe i den duren … neida! Her har kjærringa ligget som et slakt hele uka. Det vil si, jeg har sitte, rett opp og ned, i sofaen. Oppstøttet av puter på alle bauger og kanter. Og hosta, hosta og hosta. I natt er første gang jeg lå i senga ved siden av drømmemannen på kjempelenge. Eller lå og lå. Jeg befant meg omtrent en etasje høyere enn han! Prinsessa på erta, med halve kroppen jaffal. Men noen prinsessefølelse kan jeg ikke påstå jeg hadde der jeg lå som den digre dundra og kikka ned på en bitteliten mann …

Det var heller litt sånn “sløyd makrell – rett før døden inntreffer-følelse”! For jeg har ommøblert på alt som fins inni kroppen. Kjennes ut som en skikkelig tortur. Men i natt avtok det litt, så i dag sitter jeg som normalt og har til nå ikke hosta så jeg har brekt meg en eneste gang … enda. Faktisk har jeg ikke tissa på meg heller! Og det er jo en god ting, som får selvfølelsen til å krype et par hakk oppover igjen. Til tross for at jeg ikke har turt å droppe det der nattbindet drømmemannen kjøpte til meg tidligere i uka. Det som går fra navlen og langt opp på ryggen vettu. Det som gjør at en føler seg skikkelig super-sexy i tillegg til å være elendig. Det topper lissom heile driden, og er et must når en er over både den ene og andre ungdommen og blir superforkjøla.

Men i dag har jeg har til og med klart å få av sengetøyet og putta det i vaskemaskinen. For nå har jeg kravla rundt i den dyna siden søndag, så der inni var det sikkert mange digge virus i alle former og fasonger. Der som i resten av huset. Usj!!

Så det var turen sin det! I går satt elendigheta seg skikkelig i toppetasjen. Som bihulebetennelse. Det har jeg hatt så mange ganger før, at den følelsen kjenner jeg godt igjen. Og etter ei uke som skikkelig klein orka jeg ikke mer, men starta på en kur jeg har hatt liggende et par år. Fra ei annen gang jeg ble sånn da vi skulle på ferie, og jeg fikk med meg en kur sånn for sikkerhets skyld. Den var nesten ikke gått ut på dato en gang. Så dette gjør sikkert susen!

Det er lenge siden jeg har tatt penicillin nå. Tror nesten det må være halvannet år siden. Men da var det en hestekur mot borelia. Så jeg tar disse tre pillene med stor ro og god samvittighet. Om jeg hadde gått til legen ville jeg bare blitt sendt hjem igjen. Med beskjed om at det er virus. Ikke noe å gjøre. Ta det med ro til det glir over. Og det hadde sikkert vært om fire, fem uker. Som det pleier. Vel, jeg orka ikke det akkurat nå. Jeg har jo blitt sendt hjem igjen med både bihulebetennelse og lungebetennelse opptil flere ganger. For det slår ikke ut på de vanlige prøvene. Men etter å ha hangle i enda litt flere uker har de som regel tatt noen andre prøver, og da finner de det ut. Seint men godt. Eller så har legen bare gitt meg penicillin likevel, selv om de ikke finner noe, for frisk blir jeg jo ikke sånn helt av meg selv. Iallefall ikke før det er gått en hel liten evighet.

Rare greier dette her. Tenk om noen bare kunne finne ut at jeg mangla noe i kroppen! Så kunne jeg bare tilført det, og vipps, ingen flere langvarige forkjølelser og luftveisinfeksjoner på denne kjærringa! Vel, etter over ti år har fortsatt ingen funnet en løsning, så her må en bare gjøre så godt en kan på egenhånd. Jeg har en hoste som slår selv den mest innbarka storrøykeren, og det enda jeg aldri har røkt en eneste sigarett i hele mitt liv! Hvor urettferdig er ikke det da?

Det er snart helg igjen. Uka og langhelga som var forsvant til ingen ting her hos meg. Kjipe greier, og veldig bortkasta. Men været er ikke akkurat noe å rope hurra for det heller. Kaldt og regn, såpass at sørlendingene fortsatt fyrer i peisen på kveldene. Hvor pokker blir det av denne sommeren da?

Hundevask og svømmetrening

Ja, altså jeg har vært ute i dag. Oppholds var det også. Men noen tur ble det ikke. Hele 1004 skritt har jeg tilbakelagt, mot gårsdagens 3415, så nå er det like før jeg ramler ut av FitBit-lista mi. Der jeg nesten har ligget i teten hele tiden. Jaffal ikke veldig langt nede. Men jaggu ramler jeg kjapt nedover når jeg har hatt noen dager som dette i slengen.

På denne badeplassen er det sjeldent det er noen andre enn hunder. En gang på alle disse årene jeg har bodd her har jeg sett en unge bade, sammen med hunden sin. Det er på en måte rett nedforbi huset vårt, så det er ikke langt å gå. Men i dag kjørte vi, og jeg satt bare på en benk å så på da drømmemannen vaska Jonas og kasta pinner uti slik at han skulle få skylt ut igjen grønnsåpa. Bikkja elsker å bade. Like greit i et gjørmehull som i et vann da, og jeg trenger vel ikke si at vi foretrekker det siste der. 😀

I dag traff vi en annen hund og eieren her nede. Og det ble jo litt stas. Vi har ikke vært i hundeparken siden det var snø, så det begynner å bli en stund siden. Men det var jo en liten innpåsliten tass der som hoppa opp og beit i øret til Jonas hele tiden, og da vi kom hjem hadde hele øret revnet! Jonas gjorde jo ikke noe, han ble ikke irritert på den andre hunden en gang, og eieren synes tydeligvis at dette bare var morsomt … men ingen av oss visste jo at det kunne få sånne følger. Hadde jeg visst det skulle jeg jo gjort alt for å få vekk den lille fillebikkja! Siden da har jeg ikke hatt lyst til å gå dit. Dumt, for Jonas synes jo det var helt topp å være der sammen med andre firbente i alle forskjellige størrelser.

Å svømme er en fin trim for hunden, når pt’en hans er syk. Ikke belaster han noe heller, så på mange måter har han vel mer godt av dette enn en tur på ei mil. Han blir iallefall like sliten etterpå, så nå har både han og drømmemannen tatt seg en aldri så liten power-nap i stua. En i sofaen og en på gulvet ved siden av. Heldige er de som bare kan legge seg og sove sånn hvor det måtte være, til alle døgnets tider. Til og med uten at det går ut over nattesøvnen.

Da var snart søndagen også over. Gikk ganske fort denne helga, selv om jeg synes dagene har vært ekstremt kjedelige og bortkastede. Håper formen tar seg opp igjen snart … for sånn som dette gidder jeg rett og slett ikke å ha det!

Nedsylta kjærring på kjøretur

Jeg er syk! Drit elendig. Hoster og nyser og snufser, og har vondt over alt. Så denne kvelden sammen med venner ble det ikke noe av. Istedenfor blir drømmemannen og jeg hjemme og spiser pizza. Ikke galt det da, men nå hadde jeg gleda meg til i kveld. Det tror jeg han også hadde gjort. Så jeg er litt irritert på denne formen min, litt smådeppa og lei …

Og da nytter det jo ikke sitte her og sutre! Sa mannen, og fant ut at vi skulle på kjøretur. Hadde lite lyst til det. Egentlig ville jeg bare sitte hjemme og synes synd på meg selv, om sant skal sies. Men han mente jeg like godt kunne sture i bilen, og sånn ble det!

Jeg hadde faktisk håpet at jeg sovna litt. Jeg pleier normalt å bli veldig trøtt av bilduren, den får meg til å slappe av på en måte jeg ikke klarer hjemme. Litt skummelt, for jeg blir like trøtt når jeg kjører selv, derfor begir jeg meg helst ikke ut på lange kjøreturer aleine. Lyden demper tinnitusen litt, må ha noe med det å gjøre. Men etterpå, når bilturen er over, er det verre enn verst! Uansett, jeg får i det minste en liten pause i elendigheta. Men i dag ble det ikke en gang dupp på turen ….

Turen gikk til Tronåsen. En fredet veistrekning mellom Moi og Flekkefjord, og en del av gamle Vestlandske Hovedveg. Den har åtte skarpe svinger fra Tronvik til fylkesgrensen (amtsgrensen) på toppen, og tre skarpe svinger ned mot Vest-Agder siden. Veien er veldig bratt med stigning 1:3 på Agder-siden og 1:4 på Rogaland-siden. Den ble regnet for å være en av de farligste strekningene under Rally Monte Carlo i 1931. Veibredden er mellom 2,5 og 3,5 meter, og veien er åpen om sommeren fra cirka 1. mai til 30. september.

På denne fredede veien blir det hvert 5. år arrangert veteranbil-løp. Og det var nettopp derfor vi havnet her. For mannen hadde vært med en kamerat og foreldrene hans på et slikt løp en gang i forrige århundre, da han enda var ung og nesten uskyldig.

Helt til Flekkefjord bar det altså denne regnfulle lørdagen i juni. Og laaaangt opp i heia! For en vei. Hadde mamma vært med ville ho synes dette hadde vært en veldig skummel og ubehagelig tur. Ho, som aldri fikk tatt sertifikatet, hadde sitte på passasjersetet og omtrent bremsa hull i gulvet. Ho var litt pingle på det området. Rart hvordan en bratt, svingete vei kan få slike minner frem.

Været var ikke av det beste. Så en kjøretur var nok en helt ok ting å gjøre i dag. Jonas var med, han elsker bilturer, og da vi var på toppen gikk vi en liten tur inn i skogen slik at han skulle få litt bevegelse også. Alltid gøy når han kommer til nye plasser, med nye lukter og inntrykk. Det er noe han blir sliten av. Trenger egentlig ikke fart og spenning denne hunden vår! Bare han kan være sammen med oss er han superfornøyd.

Ingen bakketrening i dag. Hadde egentlig mer enn nok med å gå rett frem jeg. Men det var godt med litt frisk luft, selv om det ikke kjentes sånn ut der og da. Bevegelse og prating trigger hostinga, så egentlig vil jeg bare sitte still, være i fred og holde kjeft til dette går over. Jeg er heldigvis ikke så ofte forkjølet som før i tia. Da jeg jobba. Men jeg tror det har noe med hvor sliten jeg er/blir. Når jeg er helt nede som jeg har vært i det siste, så slår det aldri feil! Da sitter den hersens hosten der som en parasitt. Suger ut alt av krefter før den gir seg. Og det kan ta sykt lang tid.

Veien ender opp ved Bakke Bro. En gammel kjedebro fra 1844 over elva Sira. Vet du forresten hva en kjedebro er? Joda, det er en hengebro som istedenfor stålkabler har kjeder av flate jernstyrker.

Det var et standsmessig byggverk dette. Skulle gjerne vært litt lengre der og tatt flere bilder fra området. Så ut som det var en flott rasteplass like over brua. Men kanskje en annen gang. Det var ikke en gang dagen for å gå på fotojakt heller dette … selv om det jo ble noen bilder i dag også. Det gjør det forresten alltid!

Tror omtrent ikke det fins en dag der jeg ikke har fotografert et eller annet. Men ofte er det bare med mobilen nå, for de bildene er jo heldigvis ikke så kleine kvalitetsmessig lengre. Og ikke skal de forstørres og henges på veggen heller.

Egentlig litt glad for at drømmemannen fikk meg ut av huset litt. Og veldig glad for at jeg har akkurat denne mannen. ♥ Takk for turen kjæresten min. ♥

Nå skal jeg ikke gjøre noe mer i dag. Siden jeg bare sov fra 6.30 til 9.30 i dag morges så håper jeg den kommende natta blir litt lengre for min del … og jeg håper også at jeg klarer å holde meg våken noen timer etter vi har spist også …

Kos deg da, uansett hvilke planer du har for kvelden. 🙂

Lublin – Majdanek konsentrasjonsleir

Majdanek er en forstad til Lublin i Polen. Ca. 150 kilometer sørøst for Warszawa, hvor det i 1941 ble opprettet en tysk konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleir. Leiren spilte en sentral rolle under den såkalte «Aksjon høsttakkefest» i november 1943, en massakre som avsluttet «Aktion Reinhardt», kodenavnet for planen om å utrydde alle jødene i Generalgouvernementet (det tyskokkuperte Polen).

Dette er mitt aller første besøk i en konsentrasjonsleir. Da barna mine gikk på skolen var det flere klasser som reiste til Polen og Aushwitz, men ingen av mine barn kom lengre enn til Danmark. Tror de var litt uheldige med lærerne. De gadd ikke. Men jeg har lest en del bøker om krigsfangene og forholdet i leirene tidligere. Det var veldig spesielt å besøke en slik plass, ganske guffent og ekkelt.

Det var lenge strid og usikkerhet om de nøyaktige dødstallene for leiren. På grunn av svært mangelfullt kildemateriale. Nyere forskning antar at ca. 78.000 mennesker ble målrettet drept eller døde som følge av de elendige forholdene. Leiren ble befridd av sovjetiske styrker 24. juli 1944. Arbeidet med å bevare sporene etter leiren startet allerede høsten 1944 under ledelse av institusjonen Det statlige museet Majdanek, som i dag fungerer som museum og minnested.

Mange fanger ble brakt til leiren kun med ett formål, å drepes. Det gjaldt først og fremst jøder fra ghettoen i Lublin, samt polske fanger fra fengselet i Lublin slott. I Majdanek ble fanger både slått til døde, hengt og drept med giftsprøyter. Mord i større målestokk ble gjennomført enten ved skyting eller gass. Henrettelser ved skyting fant sted i hele perioden leiren var i drift. Henrettelsene fant sted enten på leirområdet eller i den nærliggende skogen Krepiecki.

Leiren hadde tre gasskamre. Alle etablert i en bygning nær leirens vaskeri. De ble tatt i bruk i september 1942, og var i funksjon i om lag ett år. Ofrene var først og fremst jøder (både jødiske fanger i leiren og jøder som ble brakt til leiren for å drepes), syke, eldre og arbeidsudyktige fanger fra leiren, uansett om de var jødiske eller ikke. I løpet av det året gasskamrene var i drift, ble henrettelser ved skyting etter alt å dømme brukt mer sporadisk. Men antallet steg kraftig igjen etter at gasskamrene stengte. 21. september 1943 skjøt og drepte SS de 23 fangene som hadde måttet arbeide i gasskamrene og krematoriet.

Dette dannet opptakten til «Aksjon høsttakkefest». Kodenavnet på den største massakren i leirens historie. «Aksjon høsttakkefest» ble gjennomført den 3. november 1943 som siste ledd i nazistenes plan om å tilintetgjøre alle jødene i Generalgovernementet. Bare i Lublin-området ble omlag 42.000 jøder drept i denne aksjonen.

Dette var et historisk tilbakeblikk som ikke var av det koseligste slaget. Rett og slett et kaldt gufs fra fortiden. Men når vi først var så nær en konsentrasjonsleir så kunne vi jo ikke bare overse den. Det var ingen køgåing her heller, på lik linje med utendørsmuseet, så sånn sett var midten av april en fin tid å reise til Lublin på.

Takk for at du kikka innom. 🙂

KILDE: STORE NORSKE LEKSIKON

Lublin utendørsmusem – tilbake til fortiden

Hei, hei. Som dere sikkert vet, dere som har fulgt meg en stund, så elsker jeg å ta bilder av gamle hus, bygninger, natur, gamle murer, veier og ellers alt som ikke er helt som det vi omgir oss med i hverdagen.

Og hva er vel bedre enn et helt museum med hus fra tidligere tider? Da vi var i Polen i april var det et slikt museum 15 minutters taxitur fra sentrum, der vi bodde. Det måtte vi selvsagt se litt nøyere på. Og denne ganga kunne jeg jo gå rundt og nyte synet av gammeldags sjarm, uten å ha dårlig samvittighet for at jeg koste meg over andres fattigdom og elendighet. For her var det jo meninga at vi skulle gå rundt og glo.

Lublin Open Air Village Museum er bygd opp som en autentisk landsby. Her var gamle hus revet ned, flyttet fra sin opprinnelige plass, og bygget opp igjen i inne i en stor, flott park. Den dagen vi var der var det heller en kald fornøyelse å traske rundt her, likevel var vi der i over to timer. Jeg kan se for meg hvor flott det ville ha vært om værgudene hadde vært mer på vår side, når hagene står i full blomst og folk har med seg piknik-kurvene og tar med seg barna på en utflukt i området.

Ulempen da hadde jo vært alle de folkene som jeg ikke kunne unngått å få med på bildene …

Flere av husene var åpne for publikum. Og her var det mange sjarmerende, spennende ting jeg gjerne kunne hatt med hjem for å pynte med i hagen. Det var også et rikt dyreliv på gårdene, med både geiter, hester og fjærkre i en skjønn forening. Gårdsdriften og vedlikeholdet ble foretatt på gamlemåten.

Men noen guidet tur på, for oss, et forståelig språk var der ikke. Mulig det ikke helt var sesong for slikt i april. Men det var sikkert like greit å gå rundt på egenhånd. Det var nemlig mye å se på, og området er stort, så det er ikke sikkert det hadde vært noen fornøyelse for meg å løpe etter en lang kø med guiden i teten. Men du hadde sannsynligvis blitt spart for noen bilder da, så innlegget hadde blitt en halvmeter kortere.

Museet viser dagliglivet på landsbygda i Polen for flere hundre år siden. Området er vakkert bygd opp i et naturlig miljø, i en fantastisk park på over 65 mål. Vi kunne kikke inn i gamle, fullt møblerte hus, rustikke kirker, skoler og bedrifter. De fleste bygningene er autentiske og flott vedlikeholdt. Det fins en gavebutikk her, og kirkene blir brukt den dag i dag. Om sommeren blir det også arrangert markeder og konserter i parken. Men det er bare en liten kafe her inne, så om været er bra og du har tenkt å bli en stund, er det sikkert lurt å ta med litt mat. Det var flere bord og benker der du kunne nyte medbrakt.

Dette er bare et lite utvalg av det vi så. Er du som meg, med litt sære interesser når du er på ferie (og med en ekstremt tålmodig mann), så er denne plassen verdt et besøk.

Det føltes som å gå rundt i en virkelig landsby. Så det var fort gjort å glemme at det er et museum. Det var veldig godt vedlikeholdt, så det er nesten flaut å tenke på hvordan museet her i byen ser ut. Det er merkelig så mye flinkere skikkelig fattig land er til å ta vare på historien sin, sett i forhold til Norge. Men det blir kanskje slik når vi er mer opptatt av å redde hele verden aleine, istedenfor å ta seg av det som allerede er i landet vårt.

Vi hadde litt språkproblemer. Dama som jobba i billettluka skjønte overhodet ikke engelsk, så bare det å få ho til å ringe etter en taxi da vi var klare for å forlate plassen ble en skikkelig omstendelig greie. Men etter et par henvendelser og en halvtimes venting så kom det endelig en bil. Den fineste, og rimeligste taxien på hele turen – og med en sjåfør som var både velkledd og engelskspråklig. Faktisk betalte vi bare halvparten av det vi hadde betalt for å komme dit, enda han kjørte akkurat samme veien tilbake.

Da er vi klare for pinsa. Skal ikke skje så alt for mye her hos oss, heldigvis. Bortsett fra middag/fest hos et vennepar til kvelden. Og jeg håper det lar seg gjennomføre … men grunne til at jeg sitter oppe midt på natta er fordi jeg hoster meg mest ihjel når jeg inntar horisontalen. Så jeg ga rett og slett opp det der! Det starta med litt sår hals i i går, og så eskalerte det noe veldig. Men det pleier jo gjerne å gå sånn, når jeg har hatt en periode med utmattelse og vært helt på felgen. Ikke gå mye å gjøre med det.

God pinse til deg. 🙂 Og takk for at du holdt ut helt til bunns i dette innlegget. Jeg har jo et veldig problem med å bare vise litt, selv om dette nok er å regne som litt i forhold til alle de bildene jeg tok. 😀