En liten topptur i Høvåg

Så mange langturer ble det ikke i denne romjula heller. Men litt bevegelse er jo som sagt mye bedre enn ingen bevegelse, og som vanlig fant vi en grei tur på ut.no.

Høvåg i Lillesand er ikke en plass vi pleier å gå. Men det er alltid gøy å se noe nytt, og med så mye flott turterreng i nærheten hadde det jo nesten vært en skam å bare vase rundt på samme plass hele tiden. Jeg liker aller helst rundturer, for å gå frem og tilbake samme vei er skrekkelig kjedelig. Innbiller jeg meg. Sannsynligvis kommer den innstillinga bare av en feilkopling i topplokket.

Vi parkerte ved banken i Høvåg. Krysset veien ved Herredshuset og gikk opp en gårdsvei mellom bebyggelsen. Denne veien fortsatte vi på til vi kom til skiltet med Røynevarden på høyre side av veien.

Første del av turen gikk på en grei sti. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble det av naturlige grunner litt brattere, skal en på en topptur så må en regne med en aldri så liten stigning. Hvis en ikke tåler det så får en heller holde seg i lavlandet og gå glipp av all den fine utsikten.

For det ble vi lovet her, nemlig … flott utsikt over det som snart våkner opp igjen som en fantastisk sommeridyll; Blindleia. Den 20 km lange strekningen der en kan ferdes med båt innaskjærs, godt beskyttet mot Skagerak av øyer, holmer og skjær. Sørlandet på sitt aller beste altså, og jeg gledet meg til å se det fra en helt annen vinkel enn fra båten.

Det var en smule gjengrodd kan du si. Og kjærringa synes egentlig at Lillesand kommune kunne brukt noen kroner på å tynne ut skogen litt her og der. For å få dette bildet sto jeg på tå på det aller høyeste punktet. Etter å ha vært på en del topper i årenes løp, så er det nesten litt skummelt å se hvordan Norge gror igjen, så her har de forskjellige kommunene virkelig et forbedringspotensiale.

På toppen står denne hytta. En aldri så liten renovering hadde kanskje vært på sin plass her også …

Siden jeg, som tidligere nevnt, foretrekker rundturer måtte vi ned på andre siden. Det første stykket der var sykt bratt. Jeg mer akte på baken enn jeg gikk. Men da jeg var ferdig med den særdeles uelegante nedstigningen så ble vi belønnet med en skikkelig skogsvei som vi fulgte helt til hovedveien. Å gå langs veien er jo litt kjipt det også, men det var ikke så alt for langt før vi var tilbake til bilen.

Skulle ikke tro bildene var tatt helt i slutten av desember. Det ser jo nesten litt vårlig ut. Fine farger og temperatur på rundt null. Traff ikke et menneske, så Jonas kunne gå løs hele tiden, noe han synes er helt topp. Han går jo aldri mer enn to, tre meter fra oss (eller aller helst mellom oss), men siden han er så stor så holder vi han i bånd om vi går plasser der det er andre folk. 

Snaue fem kilometer på en times tid var dette. Kartet har jeg lånt fra ut.no, og om du vil laste ned gps spor og nærmere beskrivelser for denne turen kan du gå inn her.

Satser på at 2018 blir et godt turår for oss, med mange gode opplevelser på lur. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Klein avslutning på 2017

God morgen der ute. Her går alt sin skjeve gang. De to siste dagene har ikke vært så bra, eller; enda verre enn normalt, og gårsdagen ble stort sett tilbragt på sofaen.

Jeg trodde nesten jeg skulle fryse meg fordervet. Det er jo en ny opplevelse for kjærringa som har vært i overgangsalderen og hetetokt-helvete i ti år! Vel, jeg lurer faktisk på om jeg heller foretrekker varmen altså, selv med tilhørende svettetokter og kokt hjernemasse … for så kald tror jeg aldri jeg har vært i hele mitt liv!

Det var som om kroppen hadde ligget nedfrosset. Siden forrige århundre eller noe sånn. Og så gikk det noe galt i opptininga. Jeg våknet, men var fortsatt like kald. Så der lå jeg da, oppå det elektriske varmeteppet mitt, med digre duntøfler over ullsokkene og med pelspleddet helt opp til nesa. Drømmemannen fyrte i peisen både nede og oppe, i tillegg til varmepumpa. Og det til tross for at vi ikke en gang har kuldegrader her nede på Sørlandet. Så utpå kvelden så ble det så varmt at Jonas til slutt lå ute på plenen. Ikke godt å tilfredsstille alle på en gang vettu!

Etter ei litt avstumpa natt er jeg nå klar for nest siste dag i dette året. Og det føles helt greit. Jeg vil ikke under noen omstendigheter ha det tilbake, og jeg håper for Guds skyld at 2018 kan bli et bittelite hakk bedre. For om det fortsetter på denne måten, så fatter jeg ikke hvordan jeg skal holde ut rett og slett. Det hadde vært så mye bedre å hatt en eller annen sykdom som kunne sees utenpå. Kanskje noen da hadde spurt hvordan det gikk i det minste … ikke bare glemt meg her jeg tusler rundt i mitt eget selskap dag ut og dag inn. For den følelsen gjør jo ikke saken noe bedre. At jeg føler meg så sinnsykt aleine om elendigheten.

Jeg starter det nye året med den nye fastlegen. Omtrent. Ikke det at vi skal feire nyttår sammen, men det er jaggu ikke langt unna heller. Allerede tirsdag formiddag blir jeg å finne der. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det an. Journalen min er oversendt, men jeg blir veldig overrasket om han har kikka noe i den. Siden det er første gang jeg skal dit, så ba jeg om en dobbeltime, men det satte de ikke opp. Han tok den tiden han trengte, fikk jeg beskjed om. Så da er jo spørsmålet om den tiden jeg trenger, og den tiden han trenger er tilnærmet lik. Eller om jeg blir skuffet ut igjen før jeg har fått sagt halvparten av det jeg føler jeg må si, for at han skal forstå hvor landet ligger … 

Forhåpentligvis går jeg ut derfra med en god følelse. En følelse av å bli tatt på alvor. Av å bli sett. Ikke bare bli avfeid med at dette er psykisk. Om hvem som kom først lissom, høna eller egget. Jeg har vært deprimert tidligere i livet, og vet hva det er.  Og de gangene ble det utløst av død og skilsmisse og slik elendighet. Og jeg kjenner meg selv såpass godt etter snart 55 år som Marit at jeg vet dette ikke er en depresjon. Jeg er drittlei, drittrøtt, dritelendig, og jeg føler livet på mange måter er over for min del. Men deprimert er jeg fortsatt ikke.

Jeg vil bare ha et liv, og klare å være der for de jeg er glad i. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Så var det over …

Og jeg er like sliten som nummer to fra venstre her. Det er bare helt utrolig at det går an, uten egentlig å gjøre noe spesielt. Det er det aller verste, at jeg er sliten uten noen grunn lissom. Eller kanskje fordi jeg har vært sammen med flere mennesker enn normalt. Og det skal jo ikke så mye til å overstige normalen her. For det er vel igrunnen bare meg selv og meg selv, og drømmemannen sånn litt utpå ettermiddagen og kvelden. 

Den normalen har ikke jeg bedt om å få. Men nå ble det bare sånn … 

Det var en stille og rolig julaften. Hadde det ikke vært for snuppa på fire og et halvt så hadde det nok omtrent vært som på gamlehjemmet. Heldigvis var vi så heldige å få feire med et av barnebarna i det minste. For jul uten barn er jo igrunnen bare tull. Da kunne jeg likegodt ha tilbragt disse dagene på hytta, uten både pakker og juletre/julemat. Eller gjerne på en varmere plass litt sydover for eksempel. Jeg har ingen problemer med å kutte ut hele julefeiringen, men der tror jeg drømmemannen sliter litt mer. Jeg hadde nok også vært der, om det ikke hadde vært for de årene jeg ikke hadde noen egen familie å feire sammen med. Årene etter at mamma døde i jula, og de årene ungene feiret med pappa’n, satt en brå stopper for meg og julestemninga. I den tia ble på en måte jula ødelagt, og jeg har ikke helt klart å finne tilbake til slik det var før. Men nå er det vel helst formen og ikke omstendighetene som ødelegger det meste.

Da klokka bikka 21 sovna jeg nesten fra det hele. Sittende i sofaen. Jepp, jeg er en særdeles hyggelig og ganske perfekt vertinne ser du. Vet ikke helt når min søster og svoger kjørte hjem, men det var ikke seint iallefall. Dattera mi og barnebarnet overnatta, sånn at de skulle slippe å gå hjem så tidlig. Men ungen holdt like lenge som meg, og det var ganske imponerende til å være ho som alltid legger seg så tidlig.

Første dag var vi til lunsj hos de samme som var hos oss julaften. Fire timer, og jeg måtte hjem. Men det var hyggelig så lenge det varte. Fikk hilst på mine to nevøer igjen, som til vanlig bor i Oslo. Og de ser jeg jo kanskje bare et par ganger i året. Det er da jeg blir så utrolig takknemlig for at jeg har alle mine så nærme til vanlig. 

Andre juledag var det den store familiesammenkomsten. Drømmemannens aller nærmeste altså. Min gedigne svigerfamilie. Vi mangla en del i år, ei helt gren av slektstreet som har slått rot på Karmøy, pluss alle mine. Dermed var vi sikkert ikke mer enn noen og tredve … for min del var det like greit. Jeg blir helt uttafor når det er mange personer til stede, og virker sikkert både sur og utrolig usosial. Er veldig lei meg for det, men jeg takler bare ikke så mye styr og lyder rundt meg.

Denne snuppa henta vi på vei hjem i forgårs. Og ho overnatta til i går. Det gikk som vanlig veldig greit. Bortsett fra at ho ble litt for trøtt da ho skulle legges, og da var alt galt! Ho skulle aldri mer i hele sitt liv sove hos noen andre enn mamma. For ho er verdens beste.  Nemlig. Men som den utspekulerte mormora jeg er, så har jeg nå lovet snuppa en helt ny nattkjole til neste gang ho kommer og skal sove her. Og da var det visst helt greit likevel.

Det var jula her i huset. Nå har jeg egentlig bare lyst til å pakke ned både treet og nissene øyeblikkelig, for så fort vi skriver dagen etter andre juledag så føler jeg bare at hele sulamitten er så sykt malplassert. Det er derfor jeg heller starter i begynnelsen av desember. I håp om at omgivelsene klarer å gi kjærringa litt julefeelings i ventetiden. Men når den er over, ja da er den over. Julepynt og grønn gressplen er dessuten en litt grell kombinasjon, spør du meg … og de flotte, julerøde tulipanene som tørka inn før de sprang ut er nok klare for søpla de også. Akkurat som meg.

Håper du har hatt det fint disse dagene. ♥ Nå ser jeg bare frem til normale hverdager og normal mat. Hva nå det måtte bety! For det er jo en hel liten evighet siden jeg har hatt det en kan kalle en “normal” hverdag. Tror muligens det er en ting jeg må jobbe litt med i det nye året, flytte grensen for hva som skal gå inn under kategorien normalt. For slik det er nå er det jo ingenting som befinner seg der, og det er en av grunnene til at jeg blir så fortvila, frustrert og lei. 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Hvorfor er nissen rød?

God morgen på selveste dagen. I går tenkte jeg for aller første gang i hele mitt liv på hvorfor nissen egentlig er rød. Har du lurt på det noen gang? For meg har det alltid bare vært helt naturlig, både nissefar og -mor, pluss all annen julepynt skulle være rødt. Rødt var jo jul! 

Men slik har det ikke alltid vært nemlig. For bare hundre år siden opptrådte nissefar som en høy, tynn mann ikledd mørke kapper og jegerskinn. Og under den amerikanske borgerkrigen ble han fremstilt som en spøkelsesaktig liten alv. Den lille fyren gikk helhjertet inn for nordstatenes krigsinnsats mot sørstatene i blå frakk med hvite stjerner, samt bukser med røde og hvite striper.

Blått symboliserer håp. Derfor var tidligere tiders julenisser kledd i mørke blått. Dette er også fargen til sovjetunionens Fader Frost, en sagn og eventyrfigur i øst-slavisk folkediktning som opptrer som vinterkongen og skogens mektige hersker. Tidlig på 1900-tallet ble han en del av den russiske nyttårsfeiringa og fikk omtrent samme rolle som julenissen i vestlige land.

På slutten av 1800-tallet dukket for første gang nissen opp kledd i rødt. I 1885 tegnet kunstneren Louis Prang opptil flere julekort med en koselig og rødkledd julenisse.

Men så tok det helt av på begynnelsen av 1920. Da åpenbarte Santa Claus seg i rød drakt med hvite pelskanter, og akkurat det bidro til at Coca Cola så sitt snitt til å stjele fyren til en reklamekampanje i 1921. Dette for å overbevise amerikanerne om at Cola ikke bare passet som tørstedrikk på varme sommerdager, og det klarte de som kjent utmerket. Tegneren Haddon Sundblom gjorde jobben med å skape Coca Colas Santa Claus så bra, at han ikke bare forvandlet Cola til en helårsdrikk, men han definerte også en gang for alle hvordan en moderne julenisse skulle se ut.

Kilder: Historienet, Illustrert vitenskap, Coca Cola.

Nissene i dette innlegget er ikke så moderne. Men de er alle som en laget av mine barn. Årgangsnisser rett og slett. Og de pryder vinduskarmen i stua, som de har gjort i de siste årene på denne tia. Tidligere hadde de et helt lite veggskap for seg selv, men det er ikke her lengre, så da måtte de ha en ny plass. 

Jeg har sykt mange nisser. I år har de aller fleste rød fått plass i kjellerstua, mens oppe i stua har den røde julefargen moderert seg litt. Nissene i grått og brunt er igjen her oppe, pluss de røde som ikke er så knallrøde. Alle juletrekulene som alltid har vært i rødt og gull er skifta ut med hvit og sølv. Litt uvant, men veldig greit når en pynta treet så tidlig som første desember.

Nå har drømmemannen styrt på kjøkkenet en god stund allerede. Så det er kanskje på tide at jeg også gjør noe fornuftig. Så med dette innlegget ønsker jeg dere alle en fantastisk fin julekveld, med eller uten besøk av julenissen. 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Iskrystaller og jentehopp

En svipptur til byen ble det i går. Etter at jeg hadde henta fireåringen i barnehagen. Mamma’n skulle jobbe litt ekstra, og shoppe julegaver etterpå. Så jeg dro ungen med meg en tur til sentrum. Må bare innrømme at den julestemninga var mye lettere å finne med ei god, varm, lita hånd i min. Lysende øyne og ekstrem forventning til den store dagen. – Jeg gleder meg kjempemye, mormor! Ho tok en piruett hver gang vi gikk under iskrystallene som hang i julepynten over gatene. Og så måtte jo vi hoppe jentehopp sammen. Et helt kvartal! Da orka ikke mormor mer, og ikke var det gøy så lenge det varte heller. Men det sa jeg jo ikke høyt!

Den aller siste julegaven ble hanka inn. Den eneste som drømmemannen egentlig skulle ha fiksa. Men noen ganger er det lissom lettere å bare gjøre det selv … Det vil si, han har forhåpentligvis en til han har ansvaret for. Om han har tenkt å gi meg noe i år da. Jeg forlanger ikke så mye, men å ikke få noe i det hele tatt det hadde vært litt stusselig,

Vi gir ikke så mye til hver vi. Men vi har mange å gi til. I forhold til alle de jeg kjenner så er vi veldig kjipe, til og med til våre barn og barnebarn. Faktisk har vi halvert beløpet til ungene våre etter at alle barnebarna kom. Men nå har jo nesten inntekten min også blitt halvert, så da må det jo nesten bare være sånn. Egentlig synes jeg jula stort sett bare er et pengesluk, uansett hvor forsiktig en forsøker å være. 

I dag må jeg rydde og gjøre litt reint her. Det er jo iallefall kjedelig! Dessuten må det sikkert gjøres på formiddagen på julaften også, for det nytter jo ikke å si til bikkja at han ikke skal labbe rundt og slippe av seg noe pels før etter nyttår. Selv om nedvasken helt er droppa i år, som i fjor, så trenger ikke hybelkaninene være helt fredet resten av året akkurat. Har forsøkt å lokke de ut verandadøra med litt hundemat som agn, uten det helt store hellet. Så det er vel ikke annet å gjøre enn å finne frem støvsugeren og vaskebøtta da … jeg har mye å glede meg til i dag ser du! Jippi!

I ettermiddag blir det gaveutlevering. Til svigers og drømmemannens barn og barnebarn. De vi ikke skal feire med. Så er vi tålig klare. Maten er i hus, tror vi. Sannsynligvis har vi glemt et eller annet, men nedi bakken er butikken alltid åpen. Så det er ikke noe å stresse for. Å kjøpe ny julekjole har jeg droppa i år. Aner ikke hva jeg skal ha på meg, men skapene bugner så et eller annet må det jo finnes der som er brukende. Og nå kom jeg akkurat på at jeg har glemt å kjøpe strømpebukse! Visste det var noe …

I går, da snuppa og jeg satt og så på barne-tv ringte det på døra. Tenkte jo at det var en tigger eller selger, for det ringer skrekkelig sjeldent noen på hos oss. Men utenfor sto ei av syforeningsvenninnene mine. Med en kakeboks! Hurra! Deilige, gode, hjemmebakte julekaker. Og det bare til meg, fikk jeg beskjed om, siden det ikke var så mange av hver. Drømmemannen synes ikke dette er så godt, så det er ikke noe problem, men snuppa ville gjerne smake. Og da går det jo ikke an å si nei … så vi fikk litt godis til tv-kosen. Tusen takk til bakende venninne, for nok en gang å dele med ho som er slutta med den slags. Setter utrolig pris på dette.

Kos deg i innspurten. 🙂 Og husk jula kommer jo uansett om du er klar eller ikke, så det er ikke så mye vits i å stresse livet av seg egentlig. 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Snøkystaller og jentehopp

En svipptur til byen ble det i går. Etter at jeg hadde henta fireåringen i barnehagen. Mamma’n skulle jobbe litt ekstra, og shoppe julegaver etterpå. Så jeg dro ungen med meg en tur sentrum. Må bare innrømme at den julestemninga var mye lettere å finne med ei god, varm, lita hånd i min. Lysende øyne og ekstrem forventning til den store dagen. – Jeg gleder meg kjempemye, mormor! Ho tok en piruett hver gang vi gikk under iskrystallene som hang i julepynten over gatene. Og så måtte jo vi hoppe jentehopp sammen. Et helt kvartal! Da orka ikke mormor mer, og ikke var det gøy så lenge det varte heller. Men det sa jeg jo ikke høyt!

Den aller siste julegaven ble hanka inn. Den eneste som drømmemannen egentlig skulle ha fiksa. Men noen ganger er det lissom lettere å bare gjøre det selv … Det vil si, han har forhåpentligvis en til han har ansvaret for. Om han har tenkt å gi meg noe i år da. Jeg forlanger ikke så mye, men å ikke få noe i det hele tatt det hadde vært litt stusselig,

Vi gir ikke så mye til hver vi. Men vi har mange å gi til. I forhold til alle de jeg kjenner så er vi veldig kjipe, til og med til våre barn og barnebarn. Faktisk har vi halvert beløpet til ungene våre etter at alle barnebarna kom. Men nå har jo nesten inntekten min også blitt halvert, så da må det jo nesten bare være sånn. Egentlig synes jeg jula stort sett bare er et pengesluk, uansett hvor forsiktig en forsøker å være. 

I dag må jeg rydde og gjøre litt reint her. Det er jo iallefall kjedelig! Dessuten må det sikkert gjøres på formiddagen på julaften også, for det nytter jo ikke å si til bikkja at han ikke skal labbe rundt og slippe av seg noe pels før etter nyttår. Selv om nedvasken helt er droppa i år, som i fjor, så trenger ikke hybelkaninene være helt fredet resten av året akkurat. Har forsøkt å lokke de ut verandadøra med litt hundemat som agn, uten det helt store hellet. Så det er vel ikke annet å gjøre enn å finne frem støvsugeren og vaskebøtta da … jeg har mye å glede meg til i dag ser du! Jippi!

I ettermiddag blir det gaveutlevering. Til svigers og drømmemannens barn og barnebarn. De vi ikke skal feire med. Så er vi tålig klare. Maten er i hus, tror vi. Sannsynligvis har vi glemt et eller annet, men nedi bakken er butikken alltid åpen. Så det er ikke noe å stresse for. Å kjøpe ny julekjole har jeg droppa i år. Aner ikke hva jeg skal ha på meg, men skapene bugner så et eller annet må det jo finnes der som er brukende. Og nå kom jeg akkurat på at jeg har glemt å kjøpe strømpebukse! Visste det var noe …

I går, da snuppa og jeg satt og så på barne-tv ringte det på døra. Tenkte jo at det var en tigger eller selger, for det ringer skrekkelig sjeldent noen på hos oss. Men utenfor sto ei av syforeningsvenninnene mine. Med en kakeboks! Hurra! Deilige, gode, hjemmebakte julekaker. Og det bare til meg, fikk jeg beskjed om, siden det ikke var så mange av hver. Drømmemannen synes ikke dette er så godt, så det er ikke noe problem, men snuppa ville gjerne smake. Og da går det jo ikke an å si nei … så vi fikk litt godis til tv-kosen. Tusen takk til bakende venninne, for nok en gang å dele med ho som er slutta med den slags. Setter utrolig pris på dette.

Kos deg i innspurten. 🙂 Og husk jula kommer jo uansett om du er klar eller ikke, så det er ikke så mye vits i å stresse livet av seg egentlig. 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Endelig ny fastlege!

I dag fant jeg tilfeldigvis ut at jeg har fått ny fastlege. Etter å ha stått på venteliste i fire måneder, og vel så det. Jeg kjenner et bittelite håp om at dette kanskje kan bli litt bedre enn det jeg har hatt til nå. For jeg er så lei, så lei. Lei av å føle meg så aleine om dette her, lei av at det ikke skjer noe, lei av at ingen gidder å forsøke å finne ut hvorfor jeg har det på denne måten. Rett og slett drittlei.

Dermed bestemte jeg meg for å finne en annen lege. Det var i natt i firetia, etter å ha ligget våken siden tre. Jeg sto opp og bestemte meg for å bare ta en av dem som var nærmest her jeg bor. Fem minutters gange herfra. Det virker ganske greit å ha legen i krypeavstand sånn på skikkelige dårlige dager. Slippe å kjøre eller ta bussen. Men slik ble det ikke! Da jeg logga meg inn med bank-id og hele pakka, så hadde jeg altså just bytta lege! Den 12. desember. Det hadde jo egentlig vært litt greit om noen hadde hatt bry med å informere meg litt også.

Så ja, starten er kanskje ikke så mye å skryte av! Men det er vel mer Helfo sin feil, og ikke de på legekontoret. Jeg trodde egentlig jeg skulle bli varsla på digipost, sms, eller i det minste i pasientskyen når det ble noen forandringer. At jeg på en måte måtte godta det før det trådte i kraft. Det kunne jo hende jeg allerede hadde funnet en annen lege i løpet av alle disse månedene. Eller at jeg ikke ville bytte likevel. Er det virkelig slik det fungerer dette her? Du skjønner, selv om jeg nesten har bodd på det ene legekontoret etter det andre de siste årene, så ha jeg altså ikke bytta fastlege mer enn en gang i mitt liv. Så dette har jeg særdeles liten erfaring med. 

Det er skummelt. Jeg gruer meg skikkelig. Vet ikke helt hva jeg skal si, hvor jeg skal begynne. Tenk om denne legen også bare ser på meg som en hypokonder, med en sykdom som jeg bare innbiller meg. Jeg vet egentlig ikke hva jeg er ute etter, bortsett fra at jeg så veldig gjerne vil ha tilbake litt av livet mitt. Orke noe. Være med på noe.

Å ha vondt er noe jeg kan leve med. For jeg har vel strengt tatt ikke noe valg. Jeg tror smerteterskelen min er ganske høy. En blir jo bare nødt når paracet ikke hjelper, og legen ikke vil skrive ut andre ting. Selv om det absolutt ikke er ideelt å ha det slik, så skal jeg nok holde ut. Men på samme tid så kan jeg ikke forstå at jeg skal bli nødt til å alltid kjenne på disse smertene når det fins så mye piller å få fatt i. Det er jo ikke akkurat så givende å ha det på denne måten år ut og år inn. Men det er faktisk utrolig hva en kan venne seg til har jeg erfart. Spesielt når det kommer snikende gradvis over 10-12 år. Men det aller verste med hele situasjonen er faktisk at jeg er så utslitt hele tiden. Jeg tåler ingen ting. Det bekymrer meg skikkelig …

Jeg har vært og kontrollert stærene i ettermiddag. Hos øyenlegen altså. 🙂 Han sendte henvisning videre til operasjon av det venstre øyet. Så får vi se hvordan det går. Uansett er det sikkert ikke noe som kommer til å skje sånn over natta. For er det noe en må ha når en trenger hjelp av helsevesenet i dette landet, så er det ekstremt god tålmodighet! 

God kveld til deg som kikker innom. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Ut på tur – kanskje ikke så lur

Å dra på shopping, vinterstid, med en fibrokropp er ikke bare, bare. Om det er fordi det er kaldt, fordi jeg er mye verre enn tidligere, eller fordi jeg bare innbiller meg at jeg er syk … vel, utfallet er uansett det samme! Sykt slitsomt. Enda mer vondt. Og enda mer fortvila fordi jeg ikke er som før. Men jeg fikk iallefall en veldig god bekreftelse på at det er en grunn til at jeg ikke jobber. Så dermed kan jeg bare stryke den dårlige samvittigheten fra lista …  om det bare hadde vært så lett!

Det var en rolig tur. I skikkelig pensjoniststil! Eller mer sånn “sykehjemmet på den årlige juleutflukten”. Rent bortsett fra at beboerne på de sykehjemmene jeg var innom i min korte periode som assistent, de kom seg aldri ut av døra. Ikke en gang ut for å se på julegatene. For slike ting var det ikke ressurser til. Aller best er det når de gamle bare kan sitte still i stolen sin, nemlig. Så jeg kommer garantert til å bli en mønsterbeboer om jeg blir så gammel at jeg havner på en slik plass. Så det er kanskje noe å glede seg til … alle som jobber der kommer til å være så glad i den gamle dama på rommet nederst i ganga. Ho som ikke forlanger noe, men bare sitter der i sin egen lille verden uten å mase. Jadda! Godt å ha noen fine fremtidsutsikter!

Å dra inn pensjonistene i dette her blir jo helt feil. For jeg kjenner folk som er gått av med alderspensjon som er sinnsykt mye sprekere enn jeg noen gang har vært. Til og med de uføre jeg vet om har et liv! Uansett, for denne kjærringa var det mer enn nok allerede da vi kjørte ut av båten i Hirtshals. Lite shopping for min del, jeg prøvde et par plagg, holdt på både den ene og den andre genseren, men røska heller med meg et par smykker. Og det i en butikk der alt var satt ned med 60%, så her kunne en virkelig gjort et kupp! Noe lillesøstera mi alltid klarer når vi er i Danmark. Men nå har jo ho en litt lettere kroppsfasong å kle på enn den jeg drasser rundt med da. Det skulle egentlig ikke vært lovlig å få to søstre som er så ulike på alle måter. Det er nemlig veldig frustrerende for den som alltid føler seg som den kjedelige, mindre elegante flodhesten … og den følelsen er ikke blitt bedre det siste året akkurat.

Tre plagg fra et tilbudsstativ. Det var det jeg fikk med meg hjem. Fra Nû by Staff, og akkurat i skrivende stund kan jeg ikke helt huske hva det var en gang! Jeg har enda ikke prøvd det på. Men har en del av de klærne fra før av, så om jeg er heldig nå så passer det.

Når en blir så sliten, og hodet ikke er helt med, da blir ingenting så veldig gøy. Jeg føler meg faktisk mer som en byrde for de andre, enn et hyggelig reisefølge. Men vi hadde en koselig middag på lørdagen da, på hotellet der vi bodde. Og det var verken mitt, eller drømmemannens forslag. Mulig det var min feil, fordi jeg så så segneferdig ut. Ikke vet jeg. 

I forrige uke meldte vi oss på en annen tur. Sykkelturen til Skagen i begynnelsen av juni. Det er lenge til. Og det kan jo skje et under innen den tid. Men akkurat nå lurer jeg veldig på hvorfor jeg meldte meg på det der … samtidig som jeg har mest lyst til å avlyse resten livet fremover. Men forhåpentligvis er jeg sikkert litt mer på igjen om et par dager.

Konklusjonen akkurat nå er: Glem alt som tidligere var gøy. Fester, sammenkomster, helgeturer, kinoturer, danskebåten. Det er bedre å holde seg hjemme. Stille og rolig i sin egen stue. Om ikke annet for å slippe slike nedturer som dette. Slippe å bli minnet så innmari på at ingenting funker. Men hva slags liv er det? 

I dag skal jeg fikse neglene. Det er enda tre timer til, og jeg lurer fælt på hvordan jeg skal orke det … og snart er det julaften, selskap og folk den ene dagen etter den andre. Iallefall tre dager til ende. Og da mener jeg altså ikke her hos oss. For det er bare julaften det skal skje noe i dette huset. Så det er ikke det at vi skal ha folk som er styret, men bare det å være sammen med noen, være der det skjer noe. Og egentlig så gleder jeg meg jo til alt dette her, men ikke til straffa etterpå.

Jeg var en person som likte å ha folk rundt meg. Helst hele tiden. Likte å stelle i stand til middager og sammenkomster. Grunnen til at jeg har dette store huset er jo nettopp fordi her var det plass til slikt. Hvor er det mennesket blitt av? Det må jo være et eller annet som mangler i denne kroppen, siden jeg ikke orker noe som helst! Eller et eller annet som har tatt bo i meg, som de enda ikke har funnet ut av. Det er jo langt fra normalt å føle seg slik på felgen vel, når alle blodprøvene er innafor normalen. Om noen ha et godt forslag eller tre, som kan gjøre meg litt mer til stede i dette livet jeg har fått utdelt, så mottas alt med takk. 

Jepp, sånn står det til her akkurat nå. Men snart blir det vel bedre … sikkert …

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Morgenstemning langs vannkanten

Tidlig på’an. Vi tok oss en aldri så liten bryggesleng på morrakvisten her. Jonas og jeg. Selve turen langs sjøen var ikke så lang at det gjorde noe, men siden vi gikk hjemmenfra og tilbake igjen så ble det såvidt under mila. 13000 skritt og vel så det. En sporty start på helga altså.

Det ble med dette solgløttet i dag morges. Nå daler julestemninga ned fra oven. Snø altså! Lurer på hva som har skjedd inni mitt hode, for jeg kjenner jeg blir ganske glad når det snør. Jeg som ikke liker vinter en gang. Men det blir jo så mye finere og lysere. Åsså er det jo snart jul, må være derfor.

Ønsker deg ei flott helg med disse bildene fra fine Kristiansand. Julebyen har jeg enda ikke rukket å få med meg. Men den er jo best på kveldstid. Mulig jeg må en tusle rundt litt i sentrum når jeg har kjørt drømmemannen til julebordet han skal på i kveld.

Blir en lang, kjedelig kveld aleine i heimen. Med en grandis. Ikke fordi jeg liker det, snarere fordi jeg ikke gidder å lage mat bare til meg selv. Hvis jeg hadde bodd aleine så hadde jeg garantert vært en sylfide! Om jeg ikke hadde sulta ihjel da …

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Når helt normale lyder blir en tortur

God morgen der ute. Det har vært ei litt hard uke her, etter at jeg muligens har tøyd strikken litt vel langt innimellom. Kroppen min vil liksom ikke spille på lag, og jeg blir så skuffa. Gang på gang. Merkelig at jeg ikke kan venne meg til dette her heller, for nå er det jo tydeligvis bare sånn. Likevel er der ei hjernecelle eller tre oppi der som tror at alt er helt ok bare dagen er et par hakk bedre enn gårsdagen. Og da er det ikke snakk om å ta det med ro … ikke før jeg plutselig ikke har noe valg lengre. Og det er som regel utpå kvelden, natta og dagen etter. 

Jeg burde sikkert ha brukt de dagene til å lade opp litt heller. Selv om jeg er helt sikker på at laderen er kaputt. Akkurat som termostaten! Og resten av kjærringa … Neida, det er ikke så ille. Men jeg jobber veldig med tankene for tia. Prøver å overbevise meg selv om at jeg fortsatt er et bra menneske, selv om jeg ikke har noen jobb, og kanskje ikke skal jobbe mer … ikke vet jeg.

Føler meg litt aleine oppi alt sammen. For jeg skulle hatt et møte med nav-kontakten min og fastlegen, det skulle vært i november. Hørte aldri noe mer, så nå er jeg litt redd for at jeg har fått ny saksbehandler. Det er jo slik de gjør, for å psyke ned folk som er havna i denne situasjonen. Virker iallefall sånn. Mulig de har glemt meg. Det var umulig å sende purring/etterlysning om slike ting på min side på nav, og de ringer jo ikke opp igjen heller. Selv om det sto at behandlingstiden er 3 dager, eller hva det var, da jeg ringte for snart to uker siden. Mulig jeg er forlagt i en eller annen haug av papirer. For selv om de vil ha det til at de er blitt så digitale i det siste, så vimser de jo rundt med den ene papirbunka etter den andre under armen når en er der. PC’n er muligens der for å samle alle disse opplysningen, slik at de kan ha alt på en plass når de skal printe det ut før møtene. I morra skulle jeg hatt time hos legen, men ho er syk, så da ble ikke det heller noe …

I kveld skal jeg ut og spise med syforeninga. En pizzakiosk sju minutters gange herfra har konvertert og blitt restaurant. Jeg krysser fingrene for at det nesten er tomt der, for hvis ikke så blir det jo bare et helvete. Istedenfor å glede meg, så gruer jeg meg nesten. Selv om det skal bli koselig å ut med gjengen. Av erfaring så vet jeg jo hvordan det går, uansett hvordan innstillingen er. Det går jo bare ikke i det hele tatt.

Jeg tåler nesten ikke lyder. Mange stemmer samtidig er som en tortur. Det virker som om jeg har fått noen ekstra antenner, så jeg tar inn alle lydene ekstremt godt. Er overbevist om at jeg har bedre dekning enn både Telia og hele bøtteballetten av mobiloperatører der ute. Ikke det at jeg hører hva folk sier, for det gjør jeg jo ikke når mange snakker samtidig og i munnen på hverandre. Da hører jeg så vidt hva den som sitter nærmest sier. Egentlig føler jeg meg litt som min egen bestemor, forskjellen er bare det at ho var 100 år og hadde hørt nok i sitt liv. Sa ho. Så ho hadde nok ikke så mye i mot å sitte der i sin egen lille verden. Det var iallefall det ho forsøkte å overbevise oss om. Men jeg føler meg ikke helt der. Jeg vil jo være en del av fellesskapet, jeg føler ikke at jeg er ferdig med livet og det det har å tilby. Jeg bare sliter litt med å få det til.

Men det skal ikke stå på innsatsen! Iallefall ikke hele tiden … fra lørdag til søndag skal vi til Danmark. Sist var jo da vi reiste med svigers og alle svigerinnene, pluss et par svogere. Folk rundt meg hele tiden. Flotte, skjønne sådan, men veldig høylytte. Og alle har sykt mye de skal si, hele tiden. Tre dager på dette viset, med felles måltider og restauratbesøk etter restaurantbesøk tok nesten knekken på denne kjærringa. Og så toppa det seg med båtturen hjem … Full båt, folk over alt, lyder, susing og dunking. Etter en halvtime hadde jeg så migrene at jeg trodde jeg skulle stryke med. Men selvsagt gjorde jeg ikke det, selv om det der og da kunne vært en god løsning.

Denne ganga har vi forhåndsbestilt plass i stillesonen. Gode liggestoler, 18-års grense, ingen unger. Koster litt, men er vel verdt det. Burde egentlig hatt plass der på nedturen også, for jeg hater rett og slett den båtturen. Men da kunne vi jo nesten heller ha funnet en restplass til Kanariøyene for samme pris … Det er veldig lite sosialt i forhold til de vi reiser sammen med, denne gang min søster og svoger, men det er den eneste måten jeg kan gjennomføre dette på. Sa til drømmemannen at jeg kunne sitte der oppe aleine, uten han, men det var visst heller ikke aktuelt …

Jeg har et prosjekt på gang sammen med legen på Tinnitusklinikken. Hver dag fremover, i et halvt år, skal jeg tvinge meg til å høre på radioen når jeg er hjemme aleine. Jeg skal ikke gå rundt i mitt egne stille selskap. For smerteterskelen min for lyder er visst ekstrem. Den ligger rett over normal tale, i følge alle de testene jeg har vært gjennom. Og jeg kan jo ikke ha det sånn! Så dermed skal jeg øve meg til å være der det er både andre folk og andre lyder. Så skal vi se om det har hjulpet noe, neste gang jeg skal inn og testes. 

Motlydsapparatene har jeg gitt opp. Det klødde sånn at jeg holdt på å bli gal. Fikk masse eksem i øregangene. Dessuten orka jeg ikke enda flere lyder å høre på hele tiden. Jeg vil ha stillhet. Jeg savner så sinnsykt å sitte en plass uten å høre på noe som helst. Bare nyte roen. Tenkte egentlig at denne legen bare ville gi meg opp da, var forberedt på at det ble siste gangen da jeg var der. Men jeg er visst nesten blitt et forsøksprosjekt der borte. På grunn av denne smertegrensa mi når det gjelder lydømfintligheten. Og på en måte er det jo litt godt å føle at en blir tatt på alvor også … at det faktisk ikke bare er noe jeg innbiller meg dette her også!

Så da sitter jeg her med radioen da. Og det er ikke kos en plass. For meg er det bare bråk! Jeg klarer ikke skille ordene i låtene, aner ikke hva de synger om. Det er bar en smørje av en lyd som tyter ut av denne dab-greia. Det er mange år siden jeg kunne lytte på musikk. Nyte det. Men jeg har lovet å gjennomføre dette, så da så … forhåpentligvis fører det noe godt med seg, på sikt.

God torsdag til deg. ♥ Og følg gjerne bloggen på Facebook om du ikke allerede gjør det.