God tirsdag. :o) Eller er den kanskje ikke så fin? Jeg kjenner godt til de der dagene som en helst vil være foruten. Når jeg bare skulle ønske at jeg kunne snu meg i senga og sove videre. Til alle bekymringene og vondtene forsvant. Eller fordi jeg er så trøtt som en strømpe og ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen, siden Jon Blund først ankom klokka 4.30.

Slike dager har jeg hatt mange av. Er helt amøbe når jeg legger meg, men enda verre når jeg står opp. Er det ikke ufattelig merkelig at det ikke bare går an å sovne når en er så trøtt da? Men neida, det er så forbanna typisk, jeg pusser tennene nesten i søvne og kryper inn i senga. Men med en gang hodet lander på puta, poooofff, så forlater Jon Blund åstedet.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Hallllloooo!! Snakk om dårlig timing da! Så blir jeg liggende der og telle sauer, gjeld og annen elendighet, mens jeg kikker på klokka med jevne mellomrom. Den går aldri så seint som når jeg egentlig skulle ha sovet. Bortsett fra når den tikker seg forbi 3 tallet. Fra da og til en egentlig må stå opp går tiden uhyggelig fort!

Sånn har jeg hatt det en stund. Egentlig i flere år. Iallefall helt siden denne bloggen ble til. Det var vel da det startet på en måte. All elendigheta. Men nå tror jeg søvnproblemet er løst.

Jeg begynte på Sarotex for noen uker siden. En superpille som funker på alt omtrent. Iallefall om en skal tro på dama på apoteket. Tidligere ble den brukt mot depresjoner, sannsynligvis hørte den til i kategorien lykkepiller, men da i en adskillig høyere dose. Under over alle under, jeg sover igjen om nettene! Men det rare er at jeg ikke er uthvilt på morrakvisten likevel. Å være mer sliten når en står opp enn når en legger seg, etter å ha sovet ei heil natt, hvordan er det overhodet mulig?

Det er fryktelig irriterende. Nesten like ille som formen. For selv om jeg alltid har vært mye ute og gått ble jeg aldri sprekere. Pusten og kondisen har stått på stedet hvil i alle år. Jeg kan tydeligvis ikke bli sprek jeg. Alt jeg gjør tapper meg for energi, og jeg har enda ikke funnet ut hvor man fyller på denne beholderen igjen. I følge legen min så mangler jeg ikke noe heller, alt er helt ok, jeg feiler ikke en dritt. Jeg er blitt sjekka opp og i mente, så om det hadde vært noe veldig galt her burde de ha sett det. Likevel føler jeg meg som ei vridd vaskefille.

Sist jeg ble langtidssykemeldt kom jeg meg jo på beina igjen. Sånn etterhvert. Jeg klarte å bite tennene sammen og fortrenge alt. Veldig lenge. Faktisk helt til august i fjor. Men da var det slutt! Når jobbsituasjonen hadde landet litt, og ting begynte å falle på plass, ja da ramla kjærringa helt ned i kjelleren – igjen! Mulig jeg senket skuldrene litt for tidlig. Pusta ut og begynte å slappe av litt. Hadde tid til å kjenne etter, men gadd ikke høre på signalene kroppen sendte. Det er altså en fryktelig dårlig egenskap det der. Å kunne fortrenge og stenge ute alt det som er vondt. For til slutt sier det stopp, enten du vil eller ei, og det er absolutt ikke å anbefale!

Så nå kan jeg jo angre på det da. At jeg ikke gira ned litt, for nå føles det som om kroppen har tatt hevn. Jeg har fått en diagnose fra en revmatiker på sykehuset, en diagnose som legen min ikke tror på. Fibromyalgi. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke helt om jeg tror det jeg heller. For det er en diagnose jeg før har fnyst litt av, det er noe jeg har tilegnet de som hadde ekstremt vondt i viljen. Og nå sitter jeg her da … er supersliten og har vondt over alt, bortsett fra i viljen!

Den influensafølelsen jeg har hatt i kroppen i snart 10 år har forsterket seg. Til noe helt ufattelig vondt. Jeg har vondt på plasser jeg aldri har tenkt over at jeg hadde en gang. For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen, skuldrene, armene, midt inni lårene .. ja, til og med tennene verker! Og det rare er at ikke noe smertestillende hjelper. Jeg har våknet hver eneste morra med vondt i hodet, helt siden i sommer. Men akkurat den biten har Sarotexen tatt seg av nå da. Og det er jo bra. Hodeverken kommer og går enda, men jeg slipper å hilse så sykt på den akkurat i det jeg står opp.

– Det er bare overgangsalderen! Jepp, det er sikkert en skrekkelig grei knagg å henge det på. Akkurat som røyking, men jeg har jo aldri røykt et eneste trekk i hele mitt liv, så den grunnen var ubrukelig her. Verdens verste overgangsalder kalte de det. Men så har det altså vært noe helt annet. Når en bare fortrenger og fortrenger og står på, så kommer en til et punkt der kroppen faktisk gir opp. Den vil ikke mer. Enda så mye hjernen vil …

Vel, jeg har vært der en stund nå  Der det stoppa opp. Jeg forsøkte å bite tennene sammen og komme meg tilbake i jobb. I fem uker jobba jeg 50%, selv om jeg visste at jeg burde ha kasta håndkleet inn etter den første. Jeg fikk iallefall bevist at dette ikke sitter i viljen, selv om jeg rett som det er sier til meg selv: Tenk om jeg bare hadde pressa meg litt til …Tenk om jeg bare ga opp for fort … Tenk om jeg kunne gjort noe mer for å fortsette i den jobben … Det er alltid så mange “tenk om”. Hvordan vet en egentlig at en har gjort alt en kunne for å slippe å havne i denne elendigheta?

Timinga kunne vel ikke vært verre. Men det hadde sannsynligvis ikke passa uansett. For hvem gidder tilbringe livet på sofaen dag ut og dag inn. For når jeg sier at jeg ikke orker en dritt, så er det faktisk sånn. Jeg vasker verken tøy eller hus. Lager ikke mat, rydder ikke kjøkken. Jeg har avlyst det meste sosiale helt siden september. Det ble ingen julebord eller andre festligheter på meg. Jeg orker nesten ikke ha besøk av ungene mine. Orker ikke gå verken på senteret eller i byen, det var såvidt jeg klarte å få julegavene i hus. Til og med noe så hverdagslig som å dusje og vaske håret virker uoverkommelig.

Jeg har ikke noen jobb lengre heller. For nå blir ikke kontrakten forlenget igjen. De har vært så sykt snille, til tross for at jeg ikke har vært der så mye det siste halve året, så har jeg fått forlenget vikariatet to ganger. Men i mars er det slutt. Og bare det er jo i seg selv nesten verdens undergang. Jeg trenger en jobb for å føle at jeg er verdt noe. Bare Marit aleine er ikke noe særlig å skryte av … 

I dag våknet vil til Kong Vinter. Snø for første gang i år. Hurra! Men tradisjonen tro så ligger den jo ikke akkurat lenge her på sørlandet. Søndagen har vært veldig tåkete, og nå regner det. Så i morra dukker nok den gamle hundedritten, som folk ikke gidder å ta med seg når hunden gjør sitt fornødne, opp igjen. Det er alltid like delikat. 

Vi gikk på tur i sentrum i dag. Pluss en avstikker til Odderøya. Veldig fint der, men i dag gikk vi nesten i kø. Selv om været var litt så som så var det mange som hadde tatt turen til Vaffelbua ytterst på øya. Vi hadde, som vanlig, ikke kontanter med, så det ble ingen vafler på oss.

Med en så stor hund som Jonas tiltrekker vi oss masse oppmerksomhet. Både fra liten og stor. Merkelig det der, det er veldig få som er redde for denne bamsen vår. Det var noe helt annet når vi kom med schæferen vi hadde tidligere, enda ho var bare halvparten så stor. Da gikk mange til og med over på andre siden av gaten. Trist egentlig, men dette her blir nesten for mye av det gode. Iallefall for meg. Jonas derimot nyter det! Det er så gøy å bli klappet og snakket til, både av små barn og besteforeldre.

Om du føler deg litt ensom og lite sosial er det bare å anskaffe en leonberger – så er det løst!

Her er det nyeste bildet av valpen vår Jonas. Eller unghunden da, det er vel det de kalles når de er rundet 15 måneder. I dag har vi vært i hundeparken med ham. Vi gjør det innimellom, bare for at han skal få komme sammen med andre firbente. Han er snill som et lam og veldig forsiktig når det er andre hunder som er mindre enn ham. Og det er jo de aller fleste. Han bjeffer sjeldent, det er stort sett bare når han ser “spøkelser” i hagen om kveldene, og han har en skikkelig voksen røst for å si det sånn. Kan skremme hvem som helst vil jeg tro, men jeg er temmelig sikker på at han ikke egner seg som vaktbikkje. Når vi får besøk så står han bare der, logrer og håper de som kommer gidder å gi han litt kos på vei inn i huset.

Vi har bare møtt en annen leonberger her dette året. Det er bare noen uker siden. Merkelig at ikke det er flere som har denne rasen, for det må jo være verdens mest kosete, snilleste, roligste hund. Stor, joda, men han freser jo ikke rundt når vi er hjemme. Det er den roligste hunden jeg noen gang har hatt, rent bortsett fra når barnebarna løper rundt spisebordet med bikkja etter seg … da merker vi jo at det er litt størrelse på husdyret vårt. 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Han har dessverre hatt en del voksesmerter. Fire ganger siden i sommer har han gått på betennelsesdempende og smertestillende. Det er litt kjipt, men veterinæren sier at noen store raser bare er sånn. Det forsvinner når han blir to år og er tålig utvokst. Gleder meg til det, for det er ikke godt å se når han har det vondt. Første ganga visste vi jo ikke helt hva det var, han slutta å spise, hadde feber og gjemte seg bare under terrassen på hytta. Jeg var sikker på at han var bitt av en huggorm. Men heldigvis hadde veterinæren vi kom til skikkelig god greie på denne rasen. Siden da ser vi jo med en gang at noe er galt, før det blir så ille, da er det ro og medisiner i et par uker før han er tilbake til normalen igjen.

Det er fort gjort å glemme at det er en valp dette her. For han er jo som valper flest, hopper og er stormende glad når vi har vært ute og kommer hjem til ham igjen. Da merkes det at han er stor! For 73 kilo hoppende hund er umulig å overse, så da må jeg bare minne meg selv på at dette er en “liten valp”, og normale valper viser glede på denne måten.

Han er litt treig. Han vet godt hva han skal gjøre når vi sier det, men han har bare ikke lyst til å gjøre det akkurat der og da … det liker jeg ikke så godt. Jeg er vant til å ha lydige hunder, som gjør det de skal. Men til og med forgjengeren hans, som egentlig var ekstemt lydig, var ei skikkelig drittbikkje da ho var i ungdommen. Såpass at jeg tok en haug med bilder av henne, for å legge ho ut til omplassering på finn.no. Det er nok håp for han her også, når den verste trassen har lagt seg. Krysser fingrene og satser på det, selv om jeg har lest at leonbergere er litt sånn: “kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra”.

God lørdagskveld til deg fra meg. :o)

Hei, hei. :o) I høst var vi utrolig flinke til å gå på tur. I et par måneder gikk vi lange turer hver dag, annenhver dag på rundt mila. Vi fant nye turløyper via ut.no, ja vi brukte til og med et par tusenlapper på en skikkelig gps. Mest fordi drømmemannen elsker duppedingser av alle slag, men også fordi jeg tenkte det var lettere å få han med ut om han trodde han fant lettere frem med denne flotte, nye, helt bortkastede ervervelsen. Jeg mener jo fortsatt vi like gjerne kan bruke mobilen ..

Vi var sykt spreke en stund. Eller jeg ble jo bare stående på stedet hvil, pusten ble ikke lettere og kroppen tviholdt på kiloene sine. Men vi gikk helt til jeg begynte å jobbe igjen – og da var det bom slutt. Jobben tok all min energi, selv om jeg fortsatt var sykmeldt 50%, så noe liv utenom de fire inntektsgivende timene på jobb hadde jeg ikke. Og etterhvert ble det bare verre og verre, helt til det meste stoppa opp. Og det er der jeg er i dag, flere måneder seinere … men jeg kan iallefall kose meg med bildene fra de fine turene vi har hatt, og det kan jo lyse opp enhver kjip vinterdag.

Skjernøy er Norges sydligst bebodde øy. Den ligger i Mandal kommune og er forbundet med fastlandet ved en smal bru, Skjernøysundbrua, som ble bygd i 1964. Øya har omlag 390 innbyggere og er den største øya i kommunen (5,65 kvadratkilometer). Befolkningen fordeler seg på flere grender: Dyrstad, Skjernøysund, Valvik, Farestad og Rosnes. For å komme fra Farestad til Rosnes må man over en hengebru som er 110 meter lang og 80 cm bred. Kilde: Wikipedia

Turen til Skjernøy tok vi en ettermiddag midt i oktober. Vi traff et par andre mennesker, ellers var vi helt aleine. Slik er det nok ikke på andre tider av året. Jeg falt pladask for dette turområdet, mannen mente det var litt forblåst og kan ikke helt forstå hva som var så flott her. 

Jonas var enig med meg! Fra sørlandsidyll til noe som nesten liknet litt på høyfjellet i en og samme utflukt. Bikkja elsker å frese rundt på ei myr eller i krattet med lyng, så han synes turen var helt topp! Her prøver han å etterlikne Løvenes konge ..

Det var ei flott uthavn her også, Torjushola. Fin badeplass og laaaang brygge, sannsynligvis er det stu fullt av båter her i sesongen. Overbygd utepeis/grillplass gjorde det ekstra fint. Må virkelig si at Mandal båtforening har lagt ned mye arbeid her. Skal ikke se bort i fra at vi prøver å finne frem sjøveien når båtlivet begynner igjen om ikke så lenge, selv om vi stort sett ankrer opp på litt mer øde plasser enn dette. Når en har så liten båt som oss trenger vi litt mer privatliv enn vi kan finne på ei brygge sammen med 30-40 andre flytende hytter.

Jonas’ første møte med sau. Tror ikke helt han skjønte hvorfor ikke disse firbente ville leke med ham. Han oppførte seg som om det skulle være en hvilken som helst annen hund. Litt nysgjerrige var de, men leke? Nei, der gikk grensa!

Det var alt for i dag. Takk for at du hang med hele turen. :o) 

Tinnitus. Dere som har fulgt meg her fra tidenes morgen husker kanskje at jeg har problemer med øresus. Det er ingen overdrivelse å si at den derre lyden inni hodet mitt innimellom prøver å ta livet av meg. Det er grusomt, og det blir bare verre og verre for hvert år som går.

Tenk det, 20 år uten stillhet! Ikke stille et eneste sekund. Verken i løpet av dagen – eller natta. Det er slitsomt det. Men siden jeg har klart å fortrenge det i såpass lang tid må jeg jo være skrekkelig flink, tenker jeg, eller i det minste ufattelig sta.

Eksperten. Den aller første ganga jeg var hos en ekspert angående dette fikk jeg litt skrekken. Den eldre hørselspesialisten (som sikkert var minst 45 år!) gikk rett på sak: Om du ikke klarer å overse lydene så kommer du til å få et helvete. Her var det ingen kjære mor. Folk var blitt uføre pga. tinnitus, noen hadde sogar tatt livet av seg fordi de ikke orka alt dette bråket i hodet. Så det var best at jeg ble venn med de lydene først som sist, for de var kommet for å bli.

Venn og venn. Jeg kan vel ikke påstå at vi er blitt bestiser i løpet av disse årene, herr Tinnitus og jeg. Jeg har vel opptil flere ganger sendt ut skuddpremie på fyren. Innimellom skulle jeg gjerne drept ham selv, om jeg bare klarte å få fatt i drittsekken. Men det er jo helt umulig.

Han ødelegger dagene og nettene mine. Jeg vil sogar påstå at han har ødelagt hele det sosiale livet mitt. Det verste er at han til og med har lært seg opptil flere nye lyder og tonefall. Til min store irritasjon. Det er ikke mer enn jeg har vent meg til en ny lyd, så kommer jaggu enda en. Det piper og suser, hyler og spraker. Alltid. Om jeg er syk på andre måter, sliten eller har vondt i hodet, da tar herr Tinnitus igjen med dobbel styrke. Bare sånn for at jeg ikke skal glemme at han er der!

Jeg takler høye lyder veldig dårlig. Det gjør rett og slett vondt. Jeg blir kjempesliten av å være i rom sammen med andre, hører aldri på musikk lengre, må ha lav lyd på tv’n. Alt på grunn av herr Tinnitus som har lagt sin elsk på meg. Kan du fatte det? Jeg har jo en mann. Så hvorfor i all verden skal jeg bli hengende med enda en? 

Det er netter jeg skulle ønske jeg kunne kutte av meg ørene. Det er dager jeg skulle ønske at jeg var døv. Jeg skulle gitt hva som helst for et par timers stillhet. 

For femte gang. I dag har jeg vært på Tinnitursklinikken på sykehuset i Arendal. I desember hadde jeg en hel dag der borte. For å lære mer om tinnitus, for å lære mer om mestring av disse ulydene i skallen. Fikk også tilpasset et slags høreapparat, med motlyd i. Problemet mitt er bare det at min kjære herr Tinnitus ikke godtar innblanding fra hvem som helst. Når lyden i apparatet er der gjør han alt for å overdøve den. Det er reine krigen mellom ørene mine! Så sånn sett har dette hjelpemiddelet ikke vært noen stor suksess.

Ute blant folk funker det bedre. Da gjør motlyden at jeg tåler litt mer lyd utenfra, jeg klarer litt bedre å henge med i en samtale, skille stemmene fra hverandre. Men jeg klarer fortsatt ikke å høre teksten når det blir spilt en sang på radioen, eller om vi har dristet oss til å gå på konsert. Noe som skjer omtrent hvert skuddår. Musikk er bare bråk i mine ører, og jeg har hodeverk og ettervirkninger av slike sosiale utskeielser flere dager etterpå. Da er det bedre å kutte ut disse triggerne. Både konserter og kinobesøk, for ikke å snakke om en fest/sammenkomst med mer enn fire deltakere. 

I dag ble lyden justert litt. I håp om å finne en motlyd som skremmer vekk herr Tinnitus. Noe som er helt umulig, spør du meg. Jeg hadde gladelig operert vekk ørene om det betydde det samme som at jeg hadde fått tilbake stillheten jeg såvidt husker fra yngre år. Tilbake på den tiden de på rundt femti ble sett på som temmelig avleggs ..

Kjapt innom for å ønske dere en god kveld. Bildet er tatt for en uke siden, på Dueknipen. En flott liten spasertur fra huset vårt. Her har jeg sittet mang en gang og grublet over livets elendigheter. Trøstespist Stratos og boller. Latt tårene renne. Sittet på benken og holdt rundt den ene hunden etter den andre og følt meg som verdens mest ensomme menneske. Eller som denne ganga: nytt utsikten sammen med drømmemannen og bikkja, før alt ble helt mørkt. 

Jeg griner ikke så mye lengre. Har vel bare innfunnet meg med at livet er hardt og urettferdig. Når en tror at alt har ordnet seg, ja, så må det selvfølgelig dukke opp et eller annet som får slått deg til bakken igjen fort som faen. Eller så kan det være at jeg ikke griner fordi jeg har tørt øyesyndrom, og da kan en vel ikke sløse fuktigheten bort med å grine!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Dagene går litt i ett her. Og helgene forsvinner like fort som de dukker opp. Jeg er sykmeldt. Er drittlei. Og synes ikke det er noe greit at livet mitt bare forsvinner sånn, uten at jeg får utrettet noe som helst. Jeg VIL jo ikke ha det på denne måten. Jeg vil jo aller helst gå på jobb som de fleste andre jeg kjenner. Men jeg kan ikke.

I morra er det nok en ny dag. Forhåpentligvis blir den bedre enn denne. 

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Kaldvell er en flott plass når du trenger å lufte vettet. Her finner du skiftende terreng og idylliske rasteplasser. Om du bor i nærheten bør du virkelig ta noen timer her en gang det passer.

Sol og 5-6 plussgrader er jaggu ikke verst i januar! Vi får nyte finværet mens det er her, for en eller annen plass ligger det vel litt vinter og venter på oss sørlendinger også. Og da kommer den nok som et sjokk på hele landsdelen, som den pleier. Merkelig det der …

Godt nyttår forresten. ;o)