God formiddag. Ja, i dag starta min dag supertidlig, til meg å være. Jonas maste sånn, ikke nok med at han hadde dritt på gulvet i kjellerstua da drømmemannen sto opp. Han fortsatte å pipe, så jeg måtte bare komme meg ut av dyna – klokka 6!

Han er jo vant til å være ute. Masse. Og han liker ikke å gjøre fra seg i hagen. En driter jo ikke i sitt eget reir vettu, og hans reir er tydeligvis veldig stort. Men når det går så langt at han ikke klarer å holde seg lengre, så er det ingen vei utenom. Og denne bikkja bjeffer og gnelder jo ikke. Selv ikke når han skal ut. Han står sikkert foran døra og sier pip, som han pleier. Sånn i kor med fuglene på utsiden. Og det pipet hører jo ikke jeg når jeg sover. Enda jeg har døra åpen inn mot kjellerstua. Bare for å få med meg alt om det skulle skje noe med han. Eller slippe å ligge og lytte halve natta, fordi døra er lukka. Dødfødt altså. Håper virkelig ikke dette er slik vi skal ha det i seks uker fremover.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går klarte han å komme opp trappa! Først da vi spiste middag, da pleier han jo å ligge på kjøkkenet faktisk. Han er jo ikke noen stille hund i å ha i hus, en hører når han kommer for å si det sånn, men i går må han virkelig ha anstrengt seg for å luske seg opp trappa. Plutselig kom han inn kjøkkendøra, litt skamfull og flau. Smygende langs bakken på en måte, så langflat som bare en leonberger kan bli. For han hadde jo fått beskjed om å være nede, og visste veldig godt at han gjorde noe galt! Men han vil jo bare være sammen med oss, i den etasjen vi oppholder oss i. Det er jo det han er vant til.

Senere på kvelden klarte han trappa ute i hagen. Så nå har jeg satt stengsler foran både her og der. Han har allerede forsøkt seg nede i kjellerstua, men da styrte han så fælt at det ikke var noe problem å høre, så jeg fikk stoppa han før han kom så langt.

Må være disse smertestillende som virker veldig godt. For han ser ikke ut som om han forstår at han er syk lengre. Han vil plutselig gjerne på tur, han blir overlykkelig når det kommer noen, og han trekker seg ikke unna lengre. Lurer på hvordan det skal gå når vi skal slutte med tablettene igjen.

Det er snart helg. Sørlendingene venter på den store sommervarmen som er meldt. Vi skulle vært på hytta, men nå ble det jo ikke helt som vi hadde planlagt. Så her får vi bare ta en dag av gangen en stund fremover. Det er jo slik en burde ta hele livet egentlig, for da slipper en å bli så skuffa og lei seg når alt faller sammen.

ღ

Hei der ute. Er en stund siden jeg har vært her inne, snart en måned faktisk, men det ble bare sånn …

Det er ikke så veldig gode dager her for tia. På lørdag, da vi var ute på tur med Jonas, sklei han på et stort, sort vannrør som ledet vannet under stien, men som lå litt over grusen … han gikk tre skritt etterpå – og ble liggende. Heldigvis var vi ikke kommet så veldig langt avgårde, for det ble en sjau å få bikkja tilbake til bilen. Det var en Guds lykke at vi ikke var midt inni ødemarka! Han er jo for stor og tung til å bære. Så vi måtte gå i hans tempo, der han strevde så godt han kunne på tre bein.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Søndag ringte vi veterinær-legevakta. Men siden han sov og spiste som han pleier så var ikke dette akutt i deres øyne. Dermed måtte vi vente til vår vanlige veterinær åpnet igjen dagen etter. Vi hadde allerede da en mistanke om hva det kunne være …

Her er han utenfor hos veterinæren. Det var så spennende med disse to grisene, Bacon og Pølsa, at han nesten glemte at han hadde vondt. Vi har en fantastisk veterinær. Istedenfor å trøkke bikkja inn på et sterilt undersøkelsesrom, og opp på en benk som både er glatt og alt for liten for en stor leonberger, ble alt av undersøkelser tatt utenfor på plenen. Både neddoping og oppvåkning.

Vi fikk bekreftet mistanken vår. Jeg hadde allerede lest det jeg fant på nettet om slike skader før vi kom. Korsbåndet bak på venstre side er nesten slitt over. Operasjon ble ikke anbefalt. Fikk fortalt at det sjelden ble bra. Det ble mer en utsettelse på det uunngåelige. Og av de hun hadde operert så ble ikke utfallet bedre enn de som valgte å ikke operere. For vår del er det størrelsen hans som ikke akkurat taler til hans/vår fordel. Det blir for mye belastning på det benet som ikke er skadet, så det ender gjerne med at det korsbåndet også ryker i løpet av rehabiliteringsperioden. Jeg måtte gjerne høre med andre, og sannsynligvis ville jeg nok fått tak i en eller annen som ville operere. Men som sagt, det var ikke noe vår veterinær ville gjøre.

Nå er det 6 ukers hvile og smertestillende. Ikke lett, for en hund som er vant til å være ute så mye. Ikke lett for eierne heller. Jonas skjønner ikke helt hvorfor han ikke skal være med når vi nærmer oss ytterdøra. Han må ikke belaste benet, bare ut i hagen for å gå på do. Så hytta er heller ikke en aktuell plass, selv om det der hadde vært helt perfekt å tilbringe disse seks ukene. Men vi kommer ikke til å få han opp. Må jo både i bil og båt, pluss den lange bakken …

Hva det blir til etter disse ukene vil jo vise seg. I verste fall blir det til at vi ikke har noen hund lengre, og egentlig kjennes det ut som tortur å gå og vente for å se om han blir bedre av seg selv. For ikke å snakke om om han klarer å trene seg opp igjen etterpå til å gå normalt på fire bein.

Ringte en veterinærklinikk i Bergen i dag. Ho vi kjøpte Jonas av mente at de var best i landet på slike skader. Men de kunne jo ikke garantere noe. 15-20 % av hundene ble helt som før etterpå. Den prosentsatsen var veldig lav, synes jeg. Å leve med dette, uten å forsøke å gjøre noe, var ikke lurt etter deres mening. Det kom til å bli skader etter feilbelastning, forkalkninger og til slutt ende med at et eller annet røyk. Husker ikke hva. Omtrent dyreplageri altså.

Han er jo forsikret. Men om vi bestemte oss for operasjon så måtte vi klarere dette med forsikringsselskapet først. Slik at vi var helt sikre på at de ikke kom til å finne noe som kunne tyde på at de ikke ville dekke kostnadene likevel. At de mente han var for gammel eller overvektig for eksempel. Men har er ikke feit, i følge veterinæren, bare veldig stor. Dessuten er han jo ikke fem år en gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal jeg skal gjøre jeg. Vil jo ikke at hunden min skal ha det vondt. Men vil heller ikke utsette han for en operasjon om det bare er tull, og en utsettelse på det uunngåelige. Det er ingen tjent med. Men det er jo opp til meg da, og jeg passer visst ikke til å ta slike avgjørelser om liv og død. Ikke en gang for en hund. Så her grubler og griner jeg både natt og dag. Uten å finne ut hva som er det beste for Jonas.

Nå har jeg skrevet til forsikringsselskapet i det minste. For om de ikke går med på å dekke det så er jo operasjon uansett en umulighet. Da trenger jeg heller ikke gruble mer på den løsninga, og jeg kan også trøste meg med at jeg ikke tok livet av hunden uten å forsøke noe som helst. Operasjonen koster fra 32.000 og oppover, alt etter hvilket korsbånd de velger å sette inn. Hadde de bare kunne garantere at det ble bra … men det kan de jo heller ikke. Forståelig nok.

ღ