Siden fredag har jeg vært barnevakt. Den siste snuppa leverte jeg på sfo i går morges, så nå har stillheten senket seg i heimen igjen. Så litt frem til det mens det sto på som verst her, men vet ikke helt om det ble som forventet. Det ble veldig stille, og ikke så mye annet å tenke på enn jobbsituasjonen og annen elendighet. Så på den måten var denne barnevakt-uka en vinn-vinn situasjon. Jeg må bare innrømme at jeg storkoser meg når jeg får lov å låne dem på denne måten. Det er jo litt slitsomt, men helt utrolig koselig.
Begge to har sovet på vårt rom. Heldigvis er det temmelig stort, hele 18 kvm, så jeg føler ikke vi får pustevansker selv om det står ei voksen gjesteseng og ei reiseseng der inne. Mulig drømmemannen ikke er helt enig, men han sover jo uansett, så det kan ikke være det største problemet når jeg tenker meg om. Jeg derimot, våkner for hvert minste pip. Svupps, så står jeg over den ungen som grynta eller peip litt i søvne, eller snudde seg og sparka av dyna. Puuuh. Kavete og litt irriterende at jeg ikke bare kan sove meg gjennom disse lydene, men nettene er jo litt rare likevel, så noen ganger ekstra inn og ut av dyna gjør ikke den store forskjellen egentlig.
Trodde jeg skulle sove sykt godt i natt. Men sånn ble det ikke .. Uten søvn duger helten ikke, det er iallefall helt sikkert, og jeg har kjent litt på den følelsen en stund nå. Bomull i hodet. Ser ut som et vrak. Poser både her og der, men dessverre er det ikke handleposer med ny garderobe eller fine pynteting til huset. Jeg har fått sovepiller, men så lenge jeg skulle ha ansvaret for verdens skjønneste barnebarn så turte jeg jo ikke bruke de heller. Men i natt .. kanskje .. Det er iallefall ingen risiko for at denne dama skal bli avhengig av sånn dop.
Natta stiller seg i køen med de mange og veeeeeldig lange, nokså søvnløse. I dag skal jeg bare på jobb noen ganske få timer, og så tar jeg helg. Langhelg. Helt til mandag kl. 16. Men ikke engang det er like forlokkende og lystbetont som før. For jeg vet jo at mine dager på Fædrelandsvennen går mot en slutt, og da blir det plutselig bare fridager. Det er ikke noen god følelse. Det kjennes mest ut som om jeg står midt i en vond skilsmisse. Der bare den ene er gått lei. Og det er ikke meg ..
I bunnen av trappa. Og det er langt opp, egentlig. Har ikke gått noen turer hele uka, ikke fått gjort noe, likevel går dagene ganske så fort. Mens jeg sitter her med et hode fullt av bomull og tusen spørsmål, men ingen svar.
Jeg jobber kveldsvakt denne uka. Det er en merkelig stemning på jobb. Likevel er det godt å komme hit, så lenge det varer. Men det er fryktelig å gå ut døra etter arbeidsdagens slutt. Da kommer tårene, hele veien hjem og vel så det. Mange har funnet ut at jobben deres ikke er på det nye organisasjonskartet, og det er absolutt ingen god følelse. Tro meg. For jeg er en av dem.
Jeg har søkt sluttpakke. Jeg som skulle klore meg fast her til the bitter end, og aldri i livet gå frivillig. Men jeg tror vi er ved den slutten nå. I den nye organisasjonen er det ikke inntegnet en eneste typograf/grafiker. Men de skrivende skulle skjermes. Og det er ikke meg. Så jeg har skjønt at min tid her er over, og det er bedre å gå enn å få sparken. For her kommer hver krone til å bety en god del fremover. Jeg hadde rett og slet ikke råd til å vente og se om jeg ble pekt på. Akkurat nå vet jeg ikke noe om noenting. Fremtiden er ganske så usikker. Kjipt. Det er ikke sånn en skal ha det etter 18 år i en og samme bedrift. Og iallefall ikke når en er passert 50 år og har en utdannelse som ingen trenger lengre. For hva fins der ute for sånne som meg?
– Men mamma, nå kan du gjøre det du alltid har hatt lyst til. Sa dattera mi. Men problemet er jo at det er det jeg har gjort. Hele mitt voksne liv. Det er på denne hylla jeg har hørt til, og jeg har aldri angra et sekund for at jeg tok den utdannelsen jeg gjorde den ganga i forrige århundre. Kanskje bortsett fra akkurat nå.
Men hva pokker skulle jeg ellers ha valgt? Jeg har ikke peiling ..
Her har vi tilbragt helga. :o) Brokke i Setesdal. Vi fikk låne hytta til en kollega, eller hytta, det var vel egentlig et hus. Flott og stort, og et veldig greit utgangspunkt for Kjerag-turen vi hadde planlagt siden værvarslet så så flott ut tidligere i uka. Det var det da vi ankom fredag ettermiddag, og det var nesten umulig å se for seg det fryktelige været de plutselig meldte fra torsdag morgen. Dermed håpet jeg i det lengste at det var total bom. Men vi var ikke lengre i tvil da vi våkna på lørdagen for å si det sånn.
Opp til Kjerag-bolten kom vi ikke. Det blåste og regnet og var sykt sleipt på veien. Vi klatra opp den første etappen, via kjettingene (for de som har vært der). Men lengre kom vi ikke. Folk som kom ned fra toppen sa at de ikke engang kunne se bolten for bare tåke. Og det blåste noe sinnsykt. Så det var den turen .. bedre lykke neste gang. Og kanskje blir det 10. oktober, om været er bedre da.
Heller ikke fra Løefjell fikk vi nyte utsikten. Dette er fjelltoppen som lå rett bak hytta vi lånte. Neste 1000 m.o.h. og jeg kan bare innbille meg hvordan det ser ut der om det hadde vært klarvær! Vi brukte halvannen time opp og ned, så det var ikke lange turen. Det pøsregnet hele tiden og stien var for anledningen omgjort til en bekk. Såpass at vannet gikk over mine vanntette sko, og de er ikke tørre enda, selv om de har stått i skotørkeren siden vi kom hjem i går kveld.
Lavt skydekke i Rysstad. Vi var nede en svipptur kun for å spise rømmegrøt. Det hører liksom med når en er i indre bygder. :o)
Det gav mersmak dette her. Selv om været nesten ikke kunne vært verre ei helg i begynnelsen av september. Jeg har ikke vært på hyttetur på 17 år eller noe sånn. Bortsett fra på min egen hytte og noen familieutflukter med slekta til drømmemannen, og det er noe helt annet. Sist jeg var på hyttetur var sammen med ei tidligere nabo, og det var også på Brokke. Kanskje vi skulle prøvd oss på vandretur i fjellet, fra den ene turistforenngshytta til den andre, en eller annen gang .. en kan jo ikke regne med at en bare blir tilbudt ei gratis hytte sånn i ny og ne i fremtiden. Det der var jo nesten for godt til å være sant. :o))
Tusen takk til søster med samboer som var koselig reisefølge, sønnen min som var hjemme og passa bikkja, og sist men ikke minst skjønne Janne som lånte oss hytta.
“Learning by doing” er greit og billig og jeg har stilt opp mer eller mindre villig Det har kosta tårer og slit med plutselig sitter det – bit for bit
Men så kommer dårlige tider og kutt og nå ser jeg en mørk snarlig slutt En tredjedel av kollegaene må gå hvem vet ingen akkurat nå
Arbeidsdagen er tung og stille det kan ikke fortsette selv om jeg ville Jeg er ikke ung, heller ikke så gammel likevel føler jeg meg som søppel og skrammel
Fremtidsutsiktene er mørke og triste jeg skulle heller ønske jeg visste Mange års erfaring hjelper ikke en dritt for det er nemlig oss de vil bli kvitt
Nettavisen satses det på papir er avlegs og leses av få Apper på dingser, mobiler og brett er det som i dag skal være rett
Jeg har rett og slett tatt helg. Avspaserer i dag og har fri i turnus i morra. Deilig. Egentlig enda mer deilig enn normalt, for det er ikke så skrekkelig gøy å være på jobb for tia. Elendigheta begynner å sige inn, både hos den ene og den andre. Stemninga er litt rar ..
Fridagen starta tidlig. Allerede klokka 8 sto jeg på døra hos eldste dattera. Jeg fulgte med da barnebarnet skulle på skolen, og så gikk jeg og mora en lang tur sammen. Ho skulle på jobb seinere, og jeg tror nok ho misunte meg en smule som bare kunne gå hjem og slappe av.
Vi gikk ei mil. Ikke så fort som jeg har gjort i det siste, men vi prata jo i ett kjør, og da går lissom beina litt treigere. Koselig var det iallefall.
Litt ulendt terreng. Her fra ei gammel steintrapp vi klatra ned. Nesten litt skummelt, for jeg har vært så svimmel og rar den siste uka. Håper det går over snart ..
Veldig idyllisk og litt kjølig tidlig på morrakvisten. Stille og rolig, og høsten har uten tvil tatt over for sommeren. Her fra Bånetjønn rett ovenfor Ravnedalen.
Sopp er et høsttegn. Spør ikke om den er spiselig eller ei, jeg har ikke peiling! Har ikke tenkt å spise den heller, vi henter vår sopp hos Meny. ;o) Enkelt, greit og helt trygt!
Ravnedalen er flott til alle årstider, men kanskje aller finest på høsten. Har du ikke vært her bør du ta en tur om du er i Kristiansand. På Cafe Generalen er det rett som det er konserter om sommeren, dessuten serverer de byens beste burgere.
Sola skinner og det lover foreløpig godt for helga. Krysser alt jeg har for at været holder seg slik. Vi har nemlig planen for helga klar. Og HER skal jeg stå og skue utover lørdag ettermiddag. Gleder meg!
Tenk deg, jeg har kjøpt garn til en Skappel-genser! Til meg selv. Bestilte det via Hobbyklubben, sammen med månedens bok. Garnet kom for et par uker siden – boka uteblir. Grrrr … så irriterende å vente på noe som ikke kommer! Jeg har maila og etterlyst den, og får ikke noe svar i det hele tatt. Enda mer irriterende. Så for ikke bare å sitte med hendene i fanget og gruble over livets elendighet hadde jeg plutselig strikka noen prinsessekroner.
Restegarn er kjekt å ha. Starta med et prinsessepannebånd i babyull. Trodde jo det var helt ok og synes egentlig det ble ganske søtt. Plutselig hadde jeg to til. Så kom eldste barnebarnet og ho synes jo disse var kjempefine selvsagt. – Men, mormor, det klør litt .. Jaha! Så var det på’n igjen da, tre til, i bomull denne ganga, som ble festa inni de første tre.
De tok seg ærlig talt bedre ut før de ble doble, men da var de tydeligvis ubrukelige. ;o) Prøvde meg litt frem. Først et tynt dobbelt bomullsgarn i den første rosa krona. Noe som ble litt for voldsomt. Dermed forsøke jeg meg med enkelt i den neste. Det ble ikke helt bra å se på for pinnene jeg brukte var for tykke. Men den minste rosa, som er til turbo .. der kjøpte jeg et nøste rosa bomullsgarn med litt mer tykkelse. Det ble den beste!! Og når jeg i tillegg vrei litt på taggene slik at de ble liggende annet hvert så ble den jo ganske så søt. Eller hva?
Kjekt å ha et eller annet å pusle med for tia. Slipper å bruke hodet, men likevel sitter jeg og teller inni meg mens jeg strikker den ene rillen etter den andre. Vet ikke hvorfor Men da bruker jeg jo ikke hjernen til å tenke på så mye annet, så på en måte er det litt terapi dette her.
Det fins sikkert mønster til prinsessepannebånd en plass. Men akkurat mine ble til etter innfallsmetoden. Det er jo bare å felle og øke til en har passe lengde. :o) Lurer på om jeg ikke må strikke et til som dette siste bildet her til eldstesnuppa. For det var igrunnen bare denne jeg ble fornøyd med! Har mest lyst til å bare kaste de andre, men det blir jo litt for dumt når jeg vet at det fins ei skjønne lita skolejente nede i bakken som helt sikkert synes de er flotte.
Der kom støvlettene på gitt! Støvlettene som jeg ikke fikk lukket i fjor. Men nå går det helt greit. Minus 16 kilo har en viss påvirkning på leggene også .. Nå er det snaut halvannen kilo til så ramler jeg ned på et annet titall på vekta! Det føles ganske ok.
Blåtimen. En av de siste dagene i august. Vandring langt sjøkanten i Kristiansand grytidlig på morrakvisten .. Mye å tenke på og veldig lite søvn kan resultere i de fineste bilder. Men jeg trenger strengt tatt ikke å gjenta det så veldig ofte. Begynner å se på meg at det har vært mange våkenetter i det siste, og føler meg hakket verre enn jeg ser ut. Håper det snur snart. For søvn er ganske viktig for den daglige eksistensen har jeg erfart tidligere.
Vi har lagt ut båten for salg. Med tungt hjerte og en vond klump i magen. Fått et bud også nå, men det er litt for lavt. Kan ikke helt se for meg en sommer uten båtturer, men det er mye jeg ikke kan se for meg for tia .. og vi har funnet ut at vi må ta noen grep her for at vi ikke skal gå helt på ræva om det aller verste skjer. Være litt i forkant på en måte.
Båten var der vi kunne hente mest kapital .. og den kapitalen går til å bli kvitt noe gjeld og redusere månedsutgiftene med mange tusenlapper. Kjipt. Men det går jo alltid an å få fatt i en ny båt. En eller annen gang i fremtiden. Om vi skulle få råd til det. Vi er vel litt seint ute for å selge nå, men den koster jo flesk å lagre frem til våren igjen også. Alt for mye egentlig. Så dermed er den prisa veldig lavt, synes jeg. Tør ikke tenke på hva den har kosta disse fem årene vi har hatt den .. velger å fokusere på alle de fine turene heller, og da har det nesten vært verdt det. Nesten. Mange gode minner har jeg iallefall. Og jeg ser ikke frem til å bli landkrabbe akkurat.
Det er september. Og den måneden kom snikende ganske grå og plutselig. I slutten av uka blir det åpnet for å søke sluttpakker, og de som måtte føle for det har tre uker på seg for å bestemme seg. Tre uker for å bestemme seg for om en tør ta skrittet ut i det ukjente. Uten fast jobb og inntekt. Alternativet er kanskje å få sparken. Og da ser det iallefall bekmørkt ut økonomisk.
Hadde bare ikke hodet vært så jækla fullt av bomull. Da kunne jeg kanskje klart å tenke litt her ..
