Jeg tar helg til ut i neste uke en gang

Formen er ikke så bra.
Derfor tar jeg en pause fra bloggen, klarer ikke samle tankene,
og hodet og fingrene samarbeider ikke helt godt.
Takk for kommentarer og meldinger.
Det betyr faktisk mer enn en skulle tro.
For det er jo litt ensomt å ha det på denne måten over tid.

Ønsker deg ei riktig god helg.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Supersliten kjærring og tea for two

Teen er selvsagt til Jonas og meg! Forskjellen er bare det at han tror han får te, jeg vet jeg får det. Han er litt småspist denne kjempen vår, ble lei av tørrfor og kjipe knotter. til og med når han fikk Kefir som topping. Så noe måtte gjøres!

Oppdretteren kom med et greit tips. Og jaggu ble måltidene omtrent høydepunktet på dagen. Rett etter det å gå tur, eller den gleden han viser når vi kommer hjem om vi har vært ute av huset uten han.

Ei god teskje leverpostei utrørt i litt varmt vann gjør susen. Dette helles så over de tørre knottene – og vips har du et herremåltid! For en hund vel og merke …

Han står her og tripper mens vannet koker og jeg finner frem det vi trenger. Tripper og slikker seg om munnen. Og slik har det vært i et par måneder snart. Maten blir slukt på sekunder, og alle er lykkelige for at han får i seg det han skal.

Her kan vi skimte litt blå himmel i dag. Godt gjemt i skylaget vel og merke, men om du legger godviljen til og kikker riktig vei, så har vi det altså helt perfekt. Det regner ikke, og bare det er jo fantastisk!

Natta derimot var langt fra noe å skryte av. Tror ikke den kan gå under “grei nok” om en er aldri så positiv. Jeg er så sliten, og så drittlei av å ligge stiv som en stokk uten å klare å slappe av. Uten å sove, når alle andre sover. Ikke tenker jeg på noe spesielt, ikke kikker jeg på klokka eller mobilen – men å sove, det er tydeligvis klin umulig!

Imovane hjelper slik at jeg slipper å ligge og glo i taket. For da sover jeg på et vis. Men jeg er like utslitt om morra’n, og føler meg skikkelig tufs og ekkel med den vonde smaken pillene etterlater seg. Så det er egentlig ikke noen redning. Rent bortsett fra at jeg slipper å irritere meg på at øynene ikke lukker seg, og at jeg er etterlatt der i min egen lille verden av bråk fra tinnitusen. Dessuten blir ikke natta så sykt lang heller.

Men jeg er litt motstander av sovetabletter. Jeg er jo trøtt, så det er absolutt ikke der problemet ligger. Jeg klarer bare ikke å slappe av … Det kan kanskje sammenliknes med om du er på ferie og har vært så uheldig å fått rom rett mot gata der alle restaurantene og barene ligger. Musikken og folkene holder deg våken hele natta. Det er bare helt umulig å sove. Den er muligens litt lettere å sette seg inn i enn bråket fra “litt” øresus? Men jeg er ganske sikker på at det er tilnærmet likt. Bortsett fra at jeg ikke kan lukke vinduet for å slippe unna det verste, eller be om et nytt rom der vinduene vender mot hagen … Om du så legger til den verste influensaverken du noensinne har hatt, pluss 10-12 heteturer som avløser frostriene, og en aldri så liten migrene på toppen – da har du det! Om jeg bare kunne ha skrudd av armene og beina og satt de ut i garasjen eller noe, før jeg la meg, så hadde sikkert det også hjulpet godt. For de er jo bare i veien uansett. Vonde og fæle og helt umulig å få plassert i senga!

Hjelp! Jeg trenger snart en løsning på dette, før jeg klikker … men aller først skal jeg ut å gå litt i sola. Selv om jeg helst bare vil krype inn under dyna og sove, gjerne i et par uker, for så å våkne opp igjen som et overskuddsmenneske! Det hadde vært noe det!

Feit, toppløs kjærring på sykkeltur

For å komme med det positive først: Det er ikke noe galt med hjertet mitt. Og det er jo veldig greit. Egentlig. Angående det høye blodtrykket så lurte hjertelegen veldig på om jeg røykte, eller om det kunne være arvelig belastet. Røyke har jeg jo aldri gjort i hele mitt liv, og hva mine foreldre feilte aner ikke jeg. Og da kom dommen, for når det ikke kan henges på nikotinknaggen så er det greit å henge det på hengebuken – bokstavlig talt.

Jeg er for feit! Det er jo ikke noe nytt egentlig. Men han her legen var faktisk ganske frekk. Han mente, helt alvorlig, at jeg burde ha veid det samme nå som før jeg fikk barn. For 32 år siden altså. Det vil altså si minus godt og vel tretti kilo! Nå er verken blodtrykket eller fettet av nyere dato, men innimellom har jeg jo veid 15-20 kilo mindre enn dette selv om det aldri helt ble en vane, og uten at det hadde noen positiv virkning på trykket. Så jeg vet ikke helt jeg … å gå ned en del kilo er helt sikkert bra for mye det, men jeg personlig tror ikke det hadde hjulpet på blodtrykket.

Så til selve testen. Å ligge sånn på en benk med overkroppen bar er ikke helt det gøyeste jeg vet. Jeg ble undersøkt med ultralyd både forfra og bakfra. Måtte ligge flat på ryggen og på siden, på slutten åpnet han ei luke i undersøkelsesbenken slik at han kunne komme godt til. Det han kanskje ikke tenkte på var at da ramla jo denne hengepuppen ned i luka … en fantastisk følelse rett og slett!

Etterpå skulle jeg sykle. Spurte fint om jeg kunne ta på noe tøy, men det gikk ikke. Sykepleieren kom inn og festa utallige dingser på overkroppen, mens jeg måtte sitte der og løfte opp den ene puppen etter den andre for at ho skulle få de på rett plass. Kan det bli verre?

Jepp! Det kunne det. For så var det til å tråkke, mens legen sto ved siden av og fulgte med både på målingene og meg. Toppløssykling, det er ikke akkurat en sportsgren jeg kommer til å bli hekta på! Men da jeg var ferdig var legen helt sjokkert. Ikke på grunn av disse vrengte baklommene, som altså er puppene mine, men fordi jeg var så sprek!! Det hadde han aldri trodd … hele tre ganger fikk jeg høre det før jeg kom meg ut derfra.

Akkurat det var en liten seier. 1 – 0 til meg lissom. Etter å ha blitt kjefta på for at jeg hadde blitt feitere og feitere siden ungene ble født var det faktisk en fryd å kunne vise denne legen at jeg ikke er en av dem som sitter still hjemme i sofaen og stapper inn chips og cola.

Noen dager er jeg litt mer zombie enn andre. Da beveger jeg meg ikke akkurat så langt, men så tar jeg det heller igjen på en av de bedre dagene. De der som dukker opp med lengre og lengre mellomrom … kanskje nettopp fordi jeg sliter meg ut med det samme dagen endelig er her. Overskuddsdagen, der jeg faktisk orker å vaske håret og dusje uten at jeg tror jeg skal stryke med. Men etterhvert som jeg er blitt litt vant til dette livet så har jeg funnet ut at det er utrolig mye greit i tørrshampo og våtservietter å få fatt i. En liten kattevask og litt ny parfyme, og vipps er en nesten som nydusja igjen. Vel og merke om en klarer å gjennomføre en ordentlig dusj innimellom, helst et par ganger i uka.

Men tilbake til elendigheten …

Det å gå ned i vekt var en enkel sak. Sa legen på nærmere 70, som så ut som han var i begynnelsen av 50-årene. Det var bare å slutte med poteter, ris, pasta, brød, knekkebrød, havregrøt, frokostblandinger, brus/light-brus, godis (forbudt også i helgene), spise mer fisk, kylling, kjøtt og enorme mengder frukt og grønnsaker. Da spesielt kålrabi. Åsså skulle jeg ta en multivitamintablett som en kan få kjøpt på butikken, for da var jeg sikra at jeg fikk i meg det jeg trengte. Alt annet var bare tull.

Så da vet du det! Sånn i tilfelle du også er en av dem som har fått på deg noen ekstra kilo etter at du ble mamma for første gang.

Jeg vet jo så klart hvordan en skal gå ned i vekt. Spise mindre og bevege seg mer. Så enkelt, og så ufattelig vanskelig. Det er bare det som funker. For tre år siden, da jeg veide 17 kilo mindre enn nå, da jeg spise hver tredje time og gikk og gikk og gikk. Da funka det helt greit, selv om jeg spiste litt av alt. Til og med poteter og saus – og litt snop i helgene. Men da jeg møtte veggen, eller hva pokker det var om innhenta meg nå sist, så klarer jeg jo ikke dette lengre. All denne bevegelsen. Mesteparten av dagene er jeg jo helt utmatta før jeg kommer ut av senga. Så hvordan i alle dager skal jeg klare dette denne ganga?

Vel, om jeg får ned blodtrykket og bort hodeverken kan det jo hjelpe. Jeg skulle bare starte på de medisinene. Innholdet av sulfa skulle være såpass lavt at legen aldri har tenkt at allergikere ikke kan ta disse tablettene. Så da er det bare å krysse alt en har og håpe han har rett. Han ville jeg skulle ta kontakt igjen til fredag, så han fikk høre hvordan det gikk.

Litt fortvila, litt lei meg og kjempetrøtt. Men du skal ikke se bort i fra at i morra blir det meste plutselig mye bedre – et lite øyeblikk. Og det øyeblikket har jeg tenkt å tilbringe sammen med Jonas på tur en eller annen plass. Så da er det bare å krysse fingrene og håpe at overskuddsdagen og værgudene kan samkjøre seg litt, slik at vi slipper alt dette våte som ustoppelig renner ned fra oven her sør i landet.

Håper at du har hatt en fin dag. 🙂

Originalmedisin vs. byttemedikamentet

Nå føler jeg de siste dagene bare går i reprise her … Det regner, kroppen kjennes ut som en søppelhaug, hodet verker så tennene til og med gjør vondt – og jeg må til byen nok en gang i plaskende regnvær. I dag som jeg hadde gleda meg så til å gjøre minst mulig, utenom å gå tur med bikkja … kalenderen var helt tom, og det føltes godt!

Jeg fikk nye medisiner for blodtrykket. Henta de i går, og tenkte at nå er jeg ferdig med leger og apotek og sånn jaffal for resten av denne uka. Jeg hadde en lang diskusjon om jeg skulle ha originalmedisinen eller den de kan bytte den ut med. Billigvarianten. Den som da blir gratis for meg siden jeg har frikort. Og det ble påstått at alt var helt likt, jeg spurte spesifikt om det. Da velger en selvsagt den som ikke koster noe, fremfor å punge ut med 500-600 kroner.

Vel hjemme finner jeg disse tablettene på felleskatalogen. På nett selvsagt, for der kan du forstørre teksten så mye du bare vil. Pakningsvedlegget er ikke for folk over 30 om en ikke har lupe med seg.

Et av hjelpestoffene i disse pillene jeg har fått med hjem er sulfonamidderivater. Jeg er ekstremt allergisk for sulfaprodukter. Så jeg tenker jo nå at dette er noe jeg absolutt ikke må få i meg. Vel er det lenge siden jeg hadde en reaksjon på dette, første gang var jeg rundt 20 år, og siste 10 års tid etter dette igjen. Men det var så ille at jeg hovna opp både utenpå og inni. Jeg kunne nesten ikke bevege meg og lå i senga i en uke. Første ganga. For da visste jeg jo ikke hva det var. Det endte med at jeg fikk en eller annen motgift, og streng beskjed om å ikke få i meg dette mer. Jeg gikk til og med glipp av den høytidelige overrekkelsen av svennebrevet mitt, som var en avslutning etter 3,5 års læretid og bestått eksamen. Ganga etter ble det ikke så ille, selv om jeg måtte ha motgift da også. Da var det en antibiotikakur som inneholdt disse skumle stoffene …

Originaltablettene som heter Diovan og Diovan Comp kan jeg ikke se inneholder dette. Men det kan jo være de har kamuflert det under et annet navn. Iallefall må jeg til legen igjen, for å dobbeltsjekke dette, at jeg virkelig kan ta det, eventuelt høre om han kan finne andre tabletter med samme vikemåte.

Jeg kunne jo ha ringt ned. Jada. Hadde det vært i går så kunne jeg jo iallefall ha gjort det. Men siden jeg var så ekstremt opptatt av å få tatt bilde av vannmassene her i sør da jeg gikk på tur med Jonas i går, så mista jeg altså min elskede iPhone i en bekk! Etter litt leiting, med vannet opp til albuen og vel så det, fikk jeg fatt i telefonen. Og den er blitt døv. Foreløpig. Det går sikkert ikke lange tiden for resten dauer også!

Og forresten, det var ikke noe galt med hjertet mitt. Jeg er bare for feit …

Masse ledninger og frittgående hybelkaniner

God formiddag fra kjærringa med alle ledningene. Her ble det ikke mye søvn i natt! Men jeg svimte av mellom 8 og 9.30. Tror til og med at jeg i det tidspunktet gikk glipp av en helt blodtrykksmåling også.

Skikkelig irriterende denne duringa og pumpinga! Og så var det jo ikke bare den måleren jeg skulle ha på heller. Neida, jeg har en ekg-måling også gående, og det er der alle ledningene kommer fra. 

Selvsagt løsna et par av dem. Så nå er jeg blant en av dem som mener gaffatape kan fikse det meste. Ser kanskje ikke så flott ut, men de holdt seg på plass resten av natta. Er jo ikke en selvfølge det, for her renner svetten i strie strømmer, utenom de periodene jeg fryser meg mest ihjel da. Sånn er et mer eller mindre hele døgnet. Men spesielt om nettene. Disse piglete plasterlappene fra målepunktene var jo dømt til å ramle av. Ble vel mer overrasket over at de holdt seg på plass såpass lenge egentlig.

Ekg-apparatet har ligget trygt mellom puppane i natt. Og da forstår du sikkert at jeg har ligget med både bh og singlet. For når jeg tar det av så blir jo disse attributtene sykt lange, og de finner gjerne sin plass under hver sin arm. Om jeg ligger på ryggen vel og merke, noe jeg sjeldent gjør, men i natt var det den eneste mulige stillingen. Ikke kan jeg huske å ha skiftet ut det puppestellet jeg hadde for bare noen få år tilbake, men et eller annet rart har tydeligvis skjedd. Lå jeg på høyre side så var ikke ledningen fra blodtrykkmåleren lang nok, lå jeg på venstre side så funka ikke målinga. Så der lå jeg da, mesteparten av natta, på ryggen stiv som et terrassebord. For å eliminere faren for at ledningene skulle tvinne seg inn i hengepuppane, og ha en plass til selve måleenheten, var det bedre å beholde tøyet på. Likevel klarte altså de to øverste punktene å løsne. Jeg vurderte ikke å ta på meg høyhalsa genser for å unngå dette altså … noe jeg muligens burde ha tenkt på. Men det er lett å være etterpåklok.

Klokka ett skal jeg bli befridd fra elendigheta. Det skal jaggu bli en lettelse! Jeg blir faktisk litt småsur når jeg får på meg noe sånn som minner meg så innmari på at jeg feiler noe. Det blir på lik linje med å ta tabletter. Jeg vil jo helst klare meg uten! Ikke det, i går var jo en fæl dag uansett, så da var det umulig å innbille seg at alt var greit. Men to lyspunkt var det da; saksbehandleren på nav (tro det eller ei), og kusinetreffet.

Jeg har jo ikke verdens største familie. Så kusinetreff høres muligens litt overdimensjonert ut. Fakta er at det består av alle mine to kusiner, min søster og meg. VI prøver å samles fire ganger i året, sånn omtrent, for det er ikke så ofte vi ser hverandre utenom dette. Det til tross for at vi bor i samme by og har hytter ved siden av hverandre. Men det er det iallefall veldig koselig når vi samles. Til og med i går. Da ble det servert hjemmelaget blomkålsuppe (jeg har en ekstremt snill mann altså) til frittgående hybelkaniner, i en særdeles dempet belysning. Ingen dessert en gang, bare innholdet i en nøttemix-pose i ei skål. Jepp, og det klarte jeg faktisk helt aleine! Litt stusselig egentlig, men det var enten slik, eller ingen treff. Jeg er glad jeg gjennomførte det.

Det regner så det plasker. Men det er vel ikke akkurat en nyhet. Hvis denne høsten er en forsmak på årene som kommer, så burde alle sørlendinger bli født med svømmehud mellom tærne! Jeg hadde tenkt meg ut en tur med Jonas før jeg gikk, men er ikke helt sikker på om disse duppedingsene tåler å bli blaute. For det blir de jo uansett hva jeg kler meg med. Om fuktigheten kommer utenfra eller innenfra spiller sikkert ingen rolle.

God tirsdag til deg som kikker innom. 🙂

 

Midtlivskrise har sin egen facebookside – følg meg gjerne.

Mandag – igjen!

God morgen. Jeg har allerede vært oppe noen timer, og faktisk nesten skrevet ferdig et innlegg for lenge siden. Men så trykket jeg på noe feil og hele greia forsvant. Å lagre er en fin ting, men altså da må en trykke på knappen også. Nytter ikke å lagre i hodet for der er det ikke plass til noe.

Energien er på bånn og alt er vondt. Straffa for å ha forsøkt å leve ei normal uke sikkert. Eller normal og normal, uten jobb er det jo langt fra normalt! Men det er ikke en plass som ikke gjør vondt i denne kroppen, og tinnitusen har funnet en ny frekvens og skrudd opp lyden til max.

Fine greier … at jeg er lei er bare fornavnet …

I kveld skal jeg ha besøk. Og denne ganga nekter jeg å avlyse, for det var det jeg gjorde sist de skulle ha vært her, i vår en gang. Så her skal det bare gjennomføres, koste hva det koste vil. Før den tid skal jeg på nav-møte og legge en plan for hvordan jeg skal komme meg ut i arbeidslivet igjen. Lykke til sier jeg, for det kjennes ikke ut som om det noen gang blir aktuelt. Jeg som bruker all min viljestryke på å stå opp omtrent … tror egentlig ikke noen vet hvordan dette er. Ikke en gang han jeg deler seng med.  

Jeg er litt fraværende på kommentarer og slikt. Men prøver å ta det igjen med et skippertak i ny og ne. Sliter litt med å skrive også, for hjernen sender liksom ikke de rette signalene til fingrene som skal løpe over tastaturet lengre. Et innlegg her tar en hel liten evighet! Det inneholder sykt mange stavefeil før jeg har lest gjennom det en haug med ganger og det er klart for publisering. Det er ganske skremmende. Får håpe det bare er fordi jeg er så sliten og alltid har vondt i hodet. For jeg har absolutt ikke lyst til å feile mer enn jeg gjør akkurat nå.

Nå fikk jeg just en telefon fra hjertelegen. De hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg kunne komme ned i dag og sette på blodtrykksapparatet, som jeg skal gå med et døgn. Og så fikk jeg en time i morra til resten av undersøkelsene. Like greit å bli ferdig med det sikkert. Ser tusenlappene flagre, og lurer på om det bare er tull å bruke så mye penger på private leger når jeg bor i et land hvor det er gratis med helsehjelp, iallefall for meg som fikk frikortet i februar. 

Shit! Nå må jeg vel dusje også da, siden jeg skal til den legen …

Spennende tur i den forheksede skogen

Denne helga har vært ganske så aktiv i huset til drømmemannen og kjærringa. Vi har passet barnebarn siden fredag, men nå har roen senket seg, og skuldrene gjør forhåpentligvis det samme etterhvert. 

Værmessig har helga vært elendig. Men utrolig nok har vi vært heldige og sluppet unna de verste regnskyllene når vi har vært ute. Og ut må en jo. Spesielt med et par fireåringer i huset. Da har både de unge og de litt eldre hodene godt av en liten luftetur.

Som kanskje noen av dere vet så har vi fem barnebarn, til sammen. Her er to av dem. For fire år siden ble drømmemannen morfar 13. mai og jeg ble mormor 13. juni. Dette hørtes jo litt merkelig ut … men vi har altså ikke noen felles barnebarn i og med at vi ikke har noen barn sammen. Ikke bare, bare med disse familieforholdene i våre dager, men enn så lenge klarer vi å holde kontrollen. Det er ikke så ofte vi har hatt bare disse to på overnatting, og det gikk utrolig greit. De fant tonen med en gang, sikker fordi det verken var storesøsken eller kusiner involvert.

Ikke alle unger er like glad i å gå tur. Derfor tenkte vi Trollstien på Justneshalvøya var en passelig liten strekning. Vi har aldri vært der tidligere, og synes det var vanskelig å finne ut hvor vi skulle starte. Litt mer skilting hadde vært ok, men det er jo mulig de helst vil ha denne forheksede skogen for seg selv, de som bor der ute. Vi vet ikke om vi fikk med oss alt heller, men for den ene snuppa var det mer enn nok. Ho hadde vondt både her og der, og ville helst bæres tilbake til bilen.

Hender som stakk fram fra den ene fjellsprekka etter den andre  Skikkelig spennende for to små jenter. Ikke så aller verst for ei mormor/bestemor med mobilkamera heller.

Trollenes størrelse var det ikke noe å si på. Å gå opp til denne her var med litt skrekkblandet fryd, mormor måtte være med og helst ikke gå så mange meterne vekk heller.

Inni her var det absolutt ikke noen troll. Men derimot en familie som satte og koste seg med medbragte boller! Så disse to vi hadde med sto en liten stund og siklet i vinduet før vi fant ut hva det var de egentlig glodde på …

– Se mormor, jeg peller ho i nesa! Jaaah, og om du skulle være i tvil så er altså denne under her også et dametroll. Noe jentene, av en eller annen grunn, var helt enige i.

Ei koselig helg. Vi er jammen heldige som har alle barnebarna så nærme at vi kan se de rett som det er. Mine bor bare tre minutter unna i bil, mens de to til drømmemannen må en kjøre i hele 20 minutter for å komme til. Hehe, snakk om å være bortskjemte!

Håper dere andre også har hatt ei fin helg. Forhåpentligvis med litt bedre vær enn det vi har hatt.

#trollstien #justvik #utpåtur #kristiansand #barnebarn #visitkristiansand

 

Midtlivskrise har egen facebookside – følg meg gjerne.

Svigermors tårer

Tårer kan være så mangt. Det kan være bitre tårer, sinte tårer, gledestårer, tårer som renner fordi du er fortvila, fordi du ser på en trist film … men de tårene jeg snakker om her har rot og gror i jorda.

Min skjønne svigermor har en terrasse som bugner av blomster. Ikke bare er det mange av dem, men de blir gedigne! Ho påstår jo at ho ikke har grønne fingre, men det er sikkert bare fordi ho ikke har skjønt det selv enda … Jeg har ikke grønne fingre, noe det er bevis for både hjemme og på hytta. Etter utallige år med håp om den drømmehagen, så har jeg nå innsett at jeg absolutt ikke er i nærheten av å ha grønne fingre. De er ikke en gang bittelitt lysegrønne utpå tuppen om du setter all verdens godvilje til. Men likevel fikk jeg for meg at jeg skulle forsøke å overvintre to av svigermors tårer. Merkelig ide egentlig. Men de skulle jo uansett kastes, så da så …

Sannsynligvis går det ikke! Oj. Den var ikke videre positiv du … Men jeg har aldri i mitt liv forsøkt tidligere, så en gang må jo bli den første. Dessuten var de jo gratis! Og egentlig tenkte jeg at siden de har hatt det så fint i oppveksten, og bodd hos svigers, så har de nok fått en god start i livet. Dermed er de sikkert både sterke og robuste og tåler en trøkk. Og det er vel akkurat slike planter jeg trenger.

Til våren kommer sikkert en oppfølging på dette innlegget. Med bilde av to robuste og flotte planter – eller et par råtne kvister. Føler litt på meg at det blir det siste der da … men kanskje får vi oss en positiv overraskelse, både du, jeg og svigermora mi.

Jeg kan ikke noe med blomster egentlig. Så om du er litt mer oppegående enn meg når det gjelder dette, tar jeg gjerne i mot gode tips om overvintring av tårer. Spesielt om du har klart å holde liv i dem uten å ha kjeller eller drivhus. Enn så lenge har jeg hoppet litt frem og tilbake på Google og funnet ut dette:

Tårer (Fuksia) er en av Norges mest populære sommerblomster. Må bare innrømme at jeg ikke har hatt så mange slike tårer. På rot vel og merke. Andre tårer derimot … hehe, de har jeg hatt utallige av, så der kan jeg vel kalles ekspert. Helt til nå har jeg vel sett på Fuksia som en litt sånn “gammel-kjærring-blomst”. (Sorry svigermor.) Men siden jeg alt er blitt 54 så burde jeg vel gå inn under den kategorien selv snart, ja om du spør en 20-åring så har jeg sannsynligvis vært der lenge. 

Fuksia finnes 10.000 ulike sorter. De er så vakre (leser jeg) at det er lett å forstå at mange faller for fristelsen og anskaffer seg både en og flere om sommeren. Men hvorfor behandler vi dem så dårlig og bare kaster dem når vinteren kommer? I England finnes det tydeligvis en Fuksia som er fra 1829, så det er altså ingen grunn til å la frosten ta dem.

Tårene kan overvintre i kjelleren. Eeeeh, javel. Vi har altså ikke noe kjeller, men tenkte kanskje at de kunne dele soverom med oss i vinter. De klarer seg med eller uten lys står det, og kan hentes fram igjen på våren. 

I august skal en slutte å gjødsle tårene. Men akkurat den biten har jo ikke jeg hatt noe med. Men om en dømmer etter utseende så ser det ut som om disse har fått det de trenger og vel så det. Når høsten kommer flyttes de inn, og skal stå kjølig, 5-7 grader skal visst være sånn passe. Hvis de står mørkt skal de ribbes for blader, graves litt ned i løs torvjord og vannes et par ganger i løpet av vinteren. Står de under lys, så skal de beholde ca. en tredjedel av bladverket og vannes når potta er så tørr at den har løsnet fra pottekanten.Noen anbefalte også å sprøyte mot sopp før tårene ble tatt inn. Blir det for varmt setter fuksiaen såkalte lysskudd. Lange, tynne skudd som bare må knipes bort. Da kan det jo være at de klarer seg på rommet sammen med oss, bare jeg husker å knipe av eventuelle skudd som ikke skal være der.

De skal fram fra mørket i februar. Da skal de få vokse seg til litt, til de får blader i museøre-størrelse. Så kan de pottes om. Enten ved å sette dem i en større potte og dermed få på plass ny jord, eller ved å sette planten i en bøtte med vann og vaske forsiktig bort gammel jord, før en fyller på ny jord i potta og setter planten tilbake. Når varmen begynner å komme på våren så kan de bli ut og inn planter. Puuuh! Dette her høres litt slitsomt ut egentlig. Men da får bladene herdet seg og planten blir sterkere. Når det er mer enn 12 timer sol i døgnet kommer knoppene. Men den kan fortsatt knipes tilbake hvis den ser tynn og skranten ut.

Fuksia kan plantes overalt. I kasser, potter og ute i bed. Men de vil IKKE stå i sterkt sollys. Da kan blant annet hvite blomster blir til rosa. Hvis bladene blir rødlige i alt det grønne så er det et tegn på at det er for mye sol der planten står. Halvskygge er det beste. Jorda skal være luftig og godt gjødslet. Men ikke for mye. Blir det for mye gjødsel så er den mindre villig til å blomstre, den blir rett og slett lat.

Stiklinger skal knipes etter 3-4 bladpar. Da skyter planten nye skudd og forgreiner seg. Disse forgreiningene kan gjerne knipes tilbake de også. Da blir planten tett og fin. Fuksia bør helst ikke ha for stor potte. 12 cm i diameter holder (her regner jeg med at det er stiklinger det er snakk om). Er potta for stor er dette også med på å stresse planten til å blomstre. Den tror den har dårlige kår og at det haster med å få satt frø rett og slett.

Sånn. Da kan vi alt om fuksia. Men er det nok til at jeg klarer å få liv i disse to igjen til våren tro? I mange tilfeller er det skrekkelig langt fra teori til praksis.

Håper du har en fin onsdag. Jeg går litt rundt i koma etter et par litt hektiske dager. Til meg å være da. Og i dag har jeg bakt sjokoladekake til mitt eldste barnebarn som vi nå skal ned og feire bursdagen til. Ho er allerede ni år, og oppfører seg som en fjortis til tider. Lurer litt på hvor alle de årene har tatt veien jeg …

#fuksia #sommerblomst #tårer #grønnefingre

 

Midtlivskrise finner du også på facebook – følg meg gjerne.

Mandagsdate rett og slett

På en helt vanlig mandag tok vi en helaften! Med vin og hele pakka! Det er sykt lenge siden vi har vært på date, funnet på noe litt utenom det vanlige, eller gått ut i det hele tatt. Men i går var dagen. Ikke hadde vi bryllupsdag eller noe. Det var bare … mandag …

Vi var veldig flinke på slikt før. Men så har det skjedd forandringer både med det ene og det andre, så selv om anledningen forsåvidt kan være der, så skjer det ikke noe likevel. Min feil, siden jeg verken har inntekta eller helsa som jeg hadde. Så om en skal slenge rundt seg med en tusenlapp eller to til bare kos, så må en tenke seg litt om både en og to ganger nå for tia. Og jaggu får jeg litt dårlig samvittighet da også, for at vi bruker så mye penger på noe som egentlig er helt unødvendig. Penger som heller kunne blitt brukt på nytt golv på soverommet, eller til et eller annet forefallende arbeid på huset eller hytta – for slikt ha vi dessverre mye av. Men så prøver jeg å snu tankegangen litt da, for er det egentlig unødvendig å gå ut og kose seg? Er det ikke en investering i forholdet da? Og akkurat det er jo faktisk ikke så dumt det heller.

Selvsagt hadde vi overlevd uten både middag og kino. Men jaggu var det sykt koselig også. Det er liksom noe med det der å se den du lever sammen med i en litt annen setting enn i sofakroken ikledd joggebuksa. Nybarbert og med voks i håret blir jo drømmemannen helt annerledes enn han der jeg omgås til vanlig. Det er nesten så en blir nyforelska igjen og sommerfuglene våkner opp litt av dvalen, slår noen forsiktige slag med vingene så det kiler i magen. Nei, jeg trekker tilbake det utsagnet om at det var unødvendig pengebruk!

Vi var på la Famiglia. En italiensk restaurant som åpna i begynnelsen av 2017. Aldri vært der tidligere. Kelneren var hyggelig, maten var fantastisk! Tror jeg må si at dette er den aller beste pastaen jeg har smakt i hele mitt liv. Vi tok dagens, enda jeg hadde bestemt meg for å ha noe helt annet før vi gikk inn. Husker ikke helt hva han kalte det, men penne med kylling, oliven, chilli. Uansett, sykt smakfullt og veldig godt. Anbefales! Koselige lokaler som var innredet i italiensk stil, som om du skulle ha sittet på en italiensk fortausrestaurant, lav bakgrunnsmusikk. Perfekt for meg. Dessuten var det nesten tomt, bortsett fra et lukket selskap, oss to og to damer. Men mandagen er vel ikke den dagen flestparten av oss går ut hjemmenfra for å ta en helaften.

Så var det kinotid! Ikke akkurat fullstappet i Sal 1 på Fønix heller. Men lyd var det nok av! Da det starta med en trailer for en kommende film hadde jeg bare lyst til å reise meg og rømme hjem igjen. For det var reine torturen. Heldigvis var det en del mindre volum på filmen vi så, men mer enn nok til at jeg sliter ganske mye med hodet og ørene i dag. Jeg kan ikke forstå hvorfor en må ha så jækla høyt lydnivå bare fordi det kalles kino! Hører folk mye dårligere når de ikke sitter hjemme i sin egen stue, eller hva er geia? Jeg har vanskelig for å tro at det var så veldig mange i den salen som synes volumet var helt ok. 

Vi var på Snømannen, filmen som er basert på Jo Nesbøs suksessroman. Filmen som er slakta verden over. Vel, vi måtte bare se den, for vi har lest mesteparten av bøkene til Jo Nesbø, men ikke akkurat denne. Og kanskje var det nettopp derfor vi synes den var helt grei. Normalt er det jo alltid litt nedtur å se en film etter at du har lest boka. Tenker jeg. Om jeg skulle gitt et terningkast så ville det nok ha vært en skikkelig god firer. Det er min mening, og jeg forventer ikke at alle er enige.

Kritikerne og seerne er to helt forskjellige ting. Filmen “Kongens nei” fikk jo flotte omtaler og det var jo nesten ikke prikker nok på terningene da den ble lansert i fjor. Den fikk til og med Amanda-prisen. Den synes jeg derimot var en skikkelig langtekkelig drittfilm på over to timer, med innhold som kunne blitt fortalt i løpet av et kvarter. Altså, overhodet ikke nok til å lage en hel film en gang. Men den var det sikkert politisk ukorrekt å slakte …

Nei, nå roper støvsugeren her. Og vaskefilla og hele bøtteballetten. Uff. Kos deg du som kan. Jeg må prøve å få gjort noe fornuftig her i huset, før hybelkaninene overtar hele boligområdet …

#kino #date #snømannen #lafamiglia #pasta #kos #kjærestetid

 

Midtlivskrise finner du også på Facebook – følg meg gjerne!

Drømmemannen og kjærringa prøver noe nytt

Nemlig å være på hytta utenom sesongen. Og det var faktisk veldig koselig. Nå må jo det sies da, at foreløpig er ikke vannet stengt for vinteren, dessuten var det ikke så mye mindre enn 8-10 grader heller, så det å gå ut for å gå på do var helt greit. Det er verre når vinterstormene uler rundt hjørnet og du må ut for å tisse midt på natta.

Forrige helg rydda vi vekk alle hagemøblene. Vi har jo en del av av de rundt om kring på denne gedigne terrassen på 150 kvadrat. Så nå er grillbua studd fra golv til tak. Og spikra igjen. Før vi hadde denne bua stabla vi at inni hytta, så da var det vel egentlig umulig å være der ute senhøstes og videre utover. Men nå har vi ikke lengre den unnskyldningen. For nå er det igrunnen plass i alle fire soverommene, hele året.

Hytta er litt gammeldags og kjipt egentlig. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre der ute. Men ikke nok med at alt koster penger, en må liksom ha en aldri så liten porsjon med overskudd og pågangsmot for å starte på det også. Og det er det lenge siden jeg har hatt. Dessverre bærer den preg av det, både utenpå og inni. I sommer fikk jeg endelig malt vårt soverom, og malinga har jeg hatt i to år … kanskje jeg klarer å gjøre noe med et av de andre til neste år?

Å klare seg ei helg uten vann bør jo gå greit. Da ungene var små henta vi vannet fra brønnen. Den er der jo forsåvidt fortsatt, full av både vann, snegler og diverse andre kryp. Brønnen har vi ikke brukt, eller gjort noe med, de siste 20 årene. Men vann kan jo også fraktes i både bøtter og kanner, og med noen våtservietter, tørrshampo og håndsprit så skulle jeg nok klart meg et par, tre dager. Litt kjipt er det jo å ikke kunne fylle stampen da, for det er jo på høsten og vinteren det er best å sitte i den. Men en trenger jo ikke ha badestamp for å kose seg på hytta.

Blir det veldig kaldt tror jeg ikke vi klarer å holde varmen. Hytta er jo isolert, men det store vinduet i stua er jo fra tidenes morgen. Det er like gammelt som meg, og har bare enkelt glass. Så det er litt av en varmesluker. Men ellers tror jeg det er isolert både her og der, selv om den gamle delen nok ikke helt rekker opp til dagens standard.

Det ble ei koselig helg. Det er veldig godt å skifte stue litt innimellom. Og for meg som ikke er så mange plasser lengre så var det en god forandring. Om været ikke er så alt for galt den kommende helga tror jeg faktisk vi prøver å gjentar dette.

Håper du også har hatt ei fin helg.