Frodiths fotoutfordring – Rot

Hei og hå. Det er torsdag, utenfor uler vinden, huset knirker og regnet plasker på ruta. Kjipe greier, nå som vi kunne se frem til en langhelg her i huset. Drømmemannen er jo av dem som ikke har hjemmekontor, han er på jobb hver eneste dag. Så vi hadde sett for oss noen fine dager på hytta nå, men plutselig var finværet over for denne gang gitt. Surt og guffent var det også da vi var ute i dag morges, så den våren har nok dratt til en annen plass. Kanskje den kom til deg?

Det er andre dag i Frodiths fotoutfordring … og ordet er ROT.

Denne her på bildet over vil jeg si er en ganske imponerende sådan. Og rota befinner seg på Koh Mook i Thailand. Øya jeg gjerne skulle vært tilbake til, en eller annen gang. Der vi leide egen bungalow rett på stranda, og hadde dobbel hengekøye under hytta som sto på påler. En fantastisk plass rett og slett. Vil du se mer derfra kan du klikke deg inn HER. 🙂

Dette er en litt mer velkjent og nordisk type rot. Bak bikkja altså! Bildet er tatt i Ravnedalen, ikke så langt fra her vi bor.

Rot er også noe som befinner seg på loftet vårt. Enda så innstilt jeg var på å få orden der oppe i høst, så hjalp det svært lite det jeg fikk dratt ned og solgt eller kasta. Det er like studd der oppe fortsatt. Og ryddeånden har forlatt meg for lengst. Tenker masse på det, rett som det er, men det hjelper jo ikke for så mye akkurat. Faktisk blir en ganske så sliten av å tenke på alt en bude, må og skulle ha gjort. Det hadde sikkert vært like greit å bare sette i gang, for da er det i det minste noe å være sliten for. Sånn etter hvert jaffal, når det begynner å se litt tommere og ryddigere ut der oppe … hmmm …

Men det blir nok ikke i dag. Og heller ikke i morra. Men en annen gang, kanskje.

Frodiths fotoutfordring – Vær

Heisann dere. 🙂 Siden hjernen min tydeligvis har tatt litt ferie for tiden … blant annet har jeg prøvd å starte på ei strikkejakke fem ganger de siste dagene uten å få det til … da er det greit med noen konkrete oppgaver her på bloggen. For da slipper jeg jo å finne opp noe vettugt å skrive om sånn helt av meg selv. Dessuten går ikke hjernecellene helt i stå heller, når de faktisk må finne seg i å jobbe litt, selv om de egentlig bare vil være i fred.

Det er bloggvenninnen Frodith som drar i gang denne fotoutfordringen. Som så mange ganger tidligere. Morsom, leken, fargerik dame dette her, selv om ho har gått litt stille i bloggdørene i det siste. Føler du at du trenger en liten forklaring på hva det er jeg holder på med her anbefaler jeg at du slenger innom Frodiths blogg og leser deg opp litt. Om du ikke allerede har bestemt deg for å bli med på fotoutfordringen kan det jo være du får lyst til å bidra du også.

VÆR er altså det første ordet vi skal illustrere.

Været er jo noe som har en veldig innvirkning på noen. Deriblant meg. Uansett hvor mye jeg forsøker å ha rett innstilling til regn, kulde, slapse og annet drittvær som vi har sykt mye av i dette landet, så klarer jeg liksom aldri å bli vant til det. Å nyte årstidene og kose meg med dem det er jaggu ikke lett. Joda, det kan kanskje se ut som om jeg er overlykkelig for snøen som falt den ene dagen og regnet bort den neste. For vårsola som titter frem når det er fem grader ute. Men jeg vil jo egentlig bare ha varme, sol og sommer HELE tiden jeg. Selv om jeg bor i Norge. Og det er umulig, det skjønner jo alle. Et lite utvalg av vær her i sør kan du se på bildet øverst.

 

En annen type vær er jo denne. Sauen altså … eller, jeg tror jo innerst inne at en vær må ha horn jeg da, men det er mulig det er feil. Kanskje det bare er noen spesielle typer hannsauer som har denne majestetiske hodeprakten? Oppdater meg gjerne … Men uansett så er det en slik flott sau med horn der foran Jonas. Ser du den?

Den og resten av familien hilste vi nesten på da vi var på tur på Flekkerøya. Utover mot Ansteins fyr går de nemlig løse disse her. Og jeg må bare innrømme at jeg var veldig glad for at de var litt redde for oss, for jeg var garantert enda mer redd for dem!

Fin onsdag til deg. 

Den beste plassen i verden …

Det er her. På sjøen. I en båt. Aller helst en litt større båt enn den vi har nå, for den er bare 15 fot og har en 20 hk motor. Kommer ikke så langt i den. Ikke er det så behagelig heller. Men en får den rette følelsen i det minste. Følelsen av frihet. Glede. Total avslapping. Iallefall om båten er noen fot større og egner seg for overnatting i ei vik på en ubebodd holme langt uti havgapet.

Joda, jeg elsker jo å reise på ferie til litt mer eksotiske plasser også. Se noe nytt. Oppsøke sola og varmen. Men likevel må jeg innrømme at de aller beste feriene i hele mitt liv har jeg hatt i båten. Det har vært både kummerlig, trangt og uten alle de fasilitetene vi tar som en selvfølge. Men en helt ubeskrivelig god plass å være likevel. Bare så synd sommeren er så kort her på våre kanter.

Men tenk om alt kunne kombineres. Båtlivet, eksotiske plasser, sol og varme. Omtrent som et kinderegg for solhungrige nordboere som elsker sjølivet! For noen går den drømmen i oppfyllelse. Ei tidligere bloggvenninne og mannen, dro ut med seilbåten sin 3. juni i fjor. Og de er fortsatt på tur. Jeg følger dem på Facebook.

De lever min drøm på et vis. Bare reise fra alt og se verden fra eget båtdekk. Det hadde vært noe det! Forskjellen er jo bare det at drømmemannen ikke er pensjonist på leeeenge enda, og ikke har vi en båt som det går an å bo i heller. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde klart å være borte et helt år fra barn og barnebarn. Holder jo på å klikke her, etter to måneder. Men om sjansen var der så hadde det sikkert vært dumt å ikke bare hoppe i det. Det er sånt som en opplever en gang i livet, om en er riktig heldig.

Bildet er fra søndag. Og det var ganske så surt på sjøen da, selv om sola var på plass og det så ut som sommer. I dag er det enda kjøligere, og ganske grått her. Men vi er jo bare i april foreløpig, så det er jo en stund til sommeren. Selv om vi har hatt masse sol de siste tre ukene. Såpass at en er blitt bittelitt bortskjemt.

Hva er din drømmeferie? Eller, hva ville du brukt et helt friår til, om du kunne gjøre akkurat hva du ville? Uten å tenke på kostnader, jobb, familie og slike bagateller …

Ukas ord # 18 tacka – fotoutfordring

Ukas ord er denne gang TACKA. Ved hjelp av synomymer.se kan altså dette bety gjutet metallstycke, som på norsk vil si noe slikt som et støpt metallstykke. Derav bildet mitt, et gedigent støpt metallstykke som befinner seg i Det Egyptiske Museet. Og det er ikke hvilket som helst metallstykke heller, men kista til Tutankhamun. Fint skulle det være i den tia, vettu! Så her nytta det ikke med ei vanlig trekiste. Gull var tingen!

Det var selvsagt ikke lov å ta bilder der inne. Tror jeg. Men jeg lurte meg til å knipse noen uten blitz. Ikke den beste kvaliteten, men sånn ble det altså. Dette er nemlig ganske lenge siden, lenge før vi hadde mikroskopiske mobiltelefoner med kjempegode kameraer! Noen minner må en jo ha med seg etter å ha besøkt en slik plass.

Tutankhamun ble kalt The Boy King. Han var en farao fra det 18. dynastiet i det gamle Egypt. Han ble født Tutankhaten, sannsynligvis i den kongelige byen “Akhetaten”. Hvor lenge han regjerte er ukjent, men det antas å ha vært omtrent 9 år. Før oppdagelsen av graven hans var Tutankhamun en hemmelighetsfull skikkelse fra en kaotisk periode i egyptisk historie. Noen få pirrende ledetråder i pekte på hans eksistens, og løftet muligheten for at det var en konge begravd her. I henimot 4000 år lå graven hans uoppdaget i Valley of the Kings. Selv om vi vet mye om tingene Tutankhamun tok med seg for livet etter livet er informasjonen om hans liv mye mindre kjent. Mer historie finner du HER.

Det ble mitt bidrag denne uka. Hvordan andre har løst oppgaven kan du se på siden til Susanne.

Håper du har hatt en fin start på den nye uka!

Fem en fredag # 17: Kultur

Helga er på hell, og den har vært helt fantastisk her i sør. Vi har vært på hytta, sol fra skyfri himmel hver dag. Vi hadde besøk av diverse barn og barnebarn, ute på terrassen. Grilla enkelt og greit pølser, så noen gourmethelg ble det ikke akkurat. Et av mine barnebarn overnattet en natt der ute, og vi har kost oss skikkelig. Utrolig deilig å se igjen de andre også da, som vi ikke har sett på et par måneder.

Jeg har vært lite på nett. Har jo bare mobilnett på hytta, så pc’n lå hjemme. Derfor kommer mine svar på fredagens spørsmål to dager for seint. Men bedre seint enn aldri, er det jo noe som heter.

Elisa, som just er blitt mamma, lurer denne uka på hvor kulturelle vi er … og her kommer mine svar:

  1. Vad för slags museum föredrar du att besöka?
    Jeg elsker kirker og katedraler. Det er kanskje ikke akkurat å regne for museer, og normalt går jeg heller ikke i kirken. Men når vi er ute og reiser da må jeg bare innom de fleste slike plasser vi kommer over. Spør ikke hvorfor, for jeg aner ikke.
  2. Vilken typ av film ser du helst på bio?
    Film er best på kino – uansett! Eller det var jaffal, før tinnitusens inntog i livet mitt. Hender jeg går på kino nå også, men det er sjeldent. Da vil jeg helst se en thriller.
  3. När var du senast och såg på teater?
    Rett før jul faktisk. Sammen med ei datter og et par barnebarn.
  4. När besökte du senast ett bibliotek?
    Det er sykt mange år siden! Kan faktisk ikke huske når …
  5. Var spenderar du helst en kulturell förmiddag?
    Jeg elsker gammel bebyggelse, borger, steinmurer, kirketårn … så om jeg kan få lov å gå rundt på slike plasser, gjerne også inn og opp om det er mulig, så har jeg det som plomma i egget!

Bildet i innlegget er Kilden. Kristiansands fine kulturhus. Det har en fantastisk arkitektur! Både på utsiden og innsiden. Og beliggenheten rett ved sjøkanten er det heller ikke noe å si på. Vi har hatt en liten båttur i dag faktisk. I vår lille 15 fots landstedsbåt. Barnebarnet var “kaptein” helt fra sentrum og ut på hytta, så ho var kjempefornøyd med dagen.

Nok en ny coronauke ligger foran oss. Er veldig spent på hvordan det blir med arrangementer som bryllup og slike ting. Eldste dattera til drømmemannen skal gifte seg i august og de har invitert over 70 gjester. Dessuten skal vi i barnedåp i juli, i Litauen. Så det er mye som står på vent her … og det må det vel gjøre en godt stund fremover også.

Enda en fin dag!

Tenker ikke bare på været da altså. Men formen! Og det er jo helt utrolig at den kan være slik to dager på rad! Jeg våknet tidlig, etter å ha tatt en innsovingstablett vel og merke, for ellers kan jeg bare glemme det der med at morgenstund har gull i munn … enda så morrafugl jeg har vært i hele mitt liv! Jeg var oppe før hanen galte, koste meg med en kopp te på terrassen på hytta før alle de andre sto opp. Bare meg og stillheten. Akkurat det savner jeg veldig. Men nå skal jeg ha litt hjelp med den sovinga noen kvelder/netter fremover. Og da blir det meste mye bedre, tenker jeg.

Har vært veldig effektiv i dag. Rakk akkurat å male andre strøket på veggen ute før sola kom rundt. Pent er det ikke, men bedre enn det var. Det er en veldig utakknemlig jobb å male gammel kledning som egentlig er moden for å skiftes ut. Når det har flassa og er blitt skrapt så blir det bare ikke fint. Men nå ble det vår kriseløsning, og nesten gang det skal gjøres noe utvendig så er det ikke maling, men ny kledning. Det er jaffal helt sikkert, og da skal vi ha noe som vi ikke trenger å male på så lenge vi bor her.

Men det dukker stadig opp nye ting å henge fingrene i! Eller for å si det på en annen måte: bruke pengene på. Etter at drømmemannen vaska og spylte inni hagebua så trengs det et strøk eller to der også … Gammelt hus = masse jobb. Men jeg trives godt her, og kan ikke helt skjønne hvor jeg ellers skulle ha bodd. Så jeg får prøve å smøre meg med noen tonn tålmodighet. Ta litt av ganga. Og det kommer jo garantert bedre tider enn dette. Kanskje ikke helsemessig, men økonomisk. Da blir det meste litt lettere. For de som sier at penger ikke betyr noe, de har nok allerede alt for mye i utgangspunktet!

Vi har vært ute i fire timer. Jonas og jeg. Pluss at vi har kost oss helt nede i sjøkanten ved Myren Gård. Fantastisk nydelig vært altså, det er nesten ikke til å tro. Det skumle er jo at det kan være det er sommeren som er kommet nå, og da blir det heller litt stusselig når drømmemannen skal ha ferie … men enn så lenge får vi bare nyte det så godt vi kan og ta resten som det kommer.

Det var mange unger på Myren Gård. Barnehager som var ute i små grupper. Så Jonas fikk mye oppmerksomhet. Han er jo diger … for de som ikke er vant til han. For meg er han jo selvsagt “lille venn”, Jonassen eller Gnurulf (siden han klenger sånn). Selvsagt skjønner jeg jo at han er stor, for aldri tidligere har jeg hatt en hund en kan klappe på ryggen mens vi går tur, uten at jeg må bøye meg ned! Har heller aldri hatt en hund som peser sånn når han går. Det er nesten så jeg tror han feiler noe. Og det har jeg sagt helt fra vi fikk han. Men veterinæren finner ikke noe galt, ikke er han feit heller. Så da er det nok bare fordi 84 kilo er mye å dra på, selv for en med fire bein. Egentlig burde han vært supersprek etter alle de turene vi har, men det er han ikke. Og da er vi jo to!

Mer kosete hund skal du lete lenge etter. Nesten synd han ikke kan ligge i fanget. For han kommer stadig vekk bort og klemmer seg inntil, akkurat som han vil gi en klem. Og han klemmer hardt!

Ingen dum plass å ha pause på. Helt for oss selv, mens det var et yrende liv bare rett over heia satt vi helt i fred og hørte bølgene skvulpe mot fjellet. Langt der ute en plass ligger hytta og venter på at vi skal åpne for sesongen … og nå har vi iallefall fått tilbake båten, forhåpentligvis med en motor som funker. Så kanskje det blir hyttetur til helga?

Med utsikt mot sentrum. Det er en nydelig plass å går tur dette her, selv om jeg liker meg best midt inne i skogen eller ute langs havet, og ikke i parker eller der det er så mange andre. Men innimellom er det et greit alternativ dette. For jeg liker jo forandringer også, de samme stiene dag ut og dag inn blir fort litt kjedelige.

Håper du har hatt en flott dag du også!

Sushi i det grønne

Hei der ute. I dag har det vært en helt fantastisk dag! Både været og formen min spilte på lag. I tillegg ble jeg bedt med på piknik i sentrum, nærmere bestemt Nupen-parken. Først måtte jeg jo si at jeg ikke trodde jeg kunne være med, for de siste dagene har vært ganske dritt. Veldig kjipt når en ikke kan planlegge noe som helst, men bare må ta det som det kommer. Resten av livet lissom. Men sånn har det jo vært i flere år allerede, det er bare meg som fortsatt strever med å godta det.

Vel, i dag våkent jeg klokka seks … nesten opplagt. Ikke spesielt dritvondt noen plasser, ikke spesielt sliten heller. Så jeg var snar med å sende melding om at joda, mormor kommer ho! Først måtte jeg bare ut med Jonas, ikke bare den vanlige lille morraturen, men en skogstur på kvisten rett og slett! Etterhvert bar det nedover bakken her, hvor jeg traff de tre andre. Over 20.000 skritt ble det på meg i dag! Men nå har jeg ikke hatt FitBiten på meg på nesten ei uke, så jeg har uansett nesten ramla ut av lista.

Og her går de da. Eldste dattera mi, pluss hennes eldste og yngste. Den mellomste er overlykkelig for at barnehagen har åpnet litt igjen, så ho var der. Vi fikk unna noen småting i byen, det er jo omtrent to måneder siden jeg var der, og det føltes nesten som om jeg gjorde noe ulovlig der vi gikk. De aller fleste spisestedene i byen har stengt, men vi kjøpte med oss maten fra HT Sushi og klumpet oss sammen på et piknik-teppe på plenen. Har gikk opp å holde avstand til de aller nærmeste nå jeg. Så lenge vi føler oss friske alle sammen får jeg håpe det går greit.

Sushi er livretten til 11-åringen. Og ho hadde spist opp før jeg var halvveis i min porsjon. Yngstejenta fikk bare kose seg med posen, og det var visst ikke så galt det heller. Den må tidlig krøkes, som god sushi-elsker skal bli. Og dette er jo en grei begynnelse.

Denne dagen altså! Sammen med noen av de aller beste. Den kommer til å være god å tenke tilbake på i lang tid. Jeg følte meg så glad at jeg kunne ha slått hjul av ren glede der i gresset. Om jeg hadde klart det da. Men siden jeg ikke turde å ta sjansen på slikt, i redsel for å drite meg ut eller brekke ryggen, så droppa jeg det og overlot det til den yngre garde.

Tusen takk, jentene mine. For at dere faktisk vil ha meg med. Dette gjorde godt for det meste.

Ukas ord # 17 sticka – fotoutfordring

Hei, og god mandag der ute. Her går alt veldig trått for tia, enda sola skinner og vi har tidenes vårvær, dag ut og dag inn. Men akkurat det hjelper visst ikke så mye på formen akkurat nå. Jeg er sliten, sykt sliten. Fikk malt den ene kortveggen på huset på lørdag, men lurer veldig på når jeg skal få tatt andre strøk … problemet er jo at det må tas etter fem på ettermiddagen. For først da forsvinner sola rundt hjørnet. Og da er ikke tiltakslysten helt på topp, eller, det er den visst ikke til noen av døgnets tider akkurat nå.

Her er mitt bidrag til ukas ord i det minste. STICKA kan blant annet bety tagg, pinne … og her får du to eksempler på det. Et sjømerke mellom Kristiansand og Lillesand. Ble sykt fornøyd med dette bildet da jeg tok det for noen år siden. Det andre er middagen vår en dag forrige helg. Sashimisalat! Og sådan mat spiser man selvsagt med pinner.

Ønsker deg en fin dag. 

Samme dato, forskjellige årstall

Minner på facebook synes jeg er en gøyal greie. Her popper det opp både gode og dårlige dager fra årene vi har vært gjennom. Pluss mange bilder da, for det er nesten like mye av dem på facebooksiden min som på bloggen.

God formiddag forresten. Formen er oppadgående. Heldigvis. Jeg sto opp før 8, noe som ikke er helt normalt lengre, og morraturen med Jonas er unnagjort for lengst. Siden jeg har vært ute av funksjon i noen dager, så må jeg vel nesten tilbringe denne fredagen i vaskebøtta … puuuh! Det er like dritkjedelig hver gang, men finner stort sett alltid ut når jeg er ferdig at det faktisk ikke tok så lang tid.

Sola skinner, men det er litt kaldt her. Faktisk er det meldt sol en hel uke frem i tid. Så nå begynner vasstrukne sørlendinger å bli ganske bortskjemte. Etter høsten og vinteren som bare regnet vekk er dette helt fantastisk! Det er nesten så vi må bestille time på sykehuset for å få kutta vekk finnene og svømmehuden mellom tærne, men det er kanskje å dra det litt langt. Om en blir for optimistisk så er jo fallet ned igjen sykt langt. Og enn så lenge kan vi jo bare skjule utvekstene under klærne.

Vi skulle ha malt en vegg ute. Men vet ikke helt om det er for tidlig på året. Den er vaska og klar, og malinga kom i hus i forgårs. Bare fordi det tilfeldigvis var tilbud. Det er litt sånn kriseløsning dette. Veggen ser ikke ut, noen bord burde ha vært skifta, men nå gjør vi kort prosess og sauser godt inn på hele dritten. Så holder det noen år til tenker jeg. Kanskje kan vi da starte med å skifte kledning på HELE huset. Eller i det minste en vegg av gangen. Til et eller annet som trenger minimalt med vedlikehold, slik at vi kan gå alderdommen i møte i drømmehuset mitt. For det var det det var, en gang. For lenge. lenge siden, selv om det akkurat nå mest minner om et mareritt.

Påska 2017 så det slik ut på hytta. Akkurat tre år siden i dag. Som jeg hadde kommentert til bildet så hadde vi store forhåpninger til at det skulle bli fint vær. Siden vi var langt uti april. Men himmel så skuffa vi ble! Dette er ikke en vinterhytte, vi har jo bare utedo og sommervann, så snø er ikke helt ideelt når vi skal være der. Men det kan jo være litt koselig også da, når en sitter inne. Ikke fullt så digg når en må opp på natta og tisse.

For seks år siden var det litt mer som vi liker. Jeg har ikke skrevet noe om temperaturen, men det var garantert ikke varmerekord. Perfekt utsikt til de flotteste solnedganger. Kjenner jeg gleder meg litt til hyttesesongen starter for vår del. Men først må vi få tilbake båten fra verkstedet. De venter på en del til motoren, og det har de gjort nå i tre ukers tid. Irriterende. Åsså i år som vi leverte den inn så forbaska tidlig bare for å være sikre på at den ble ferdig før påske. Jaja, den som venter på noe godt, venter jo stort sett forgjeves!

Neida, bare tuller. Men jeg har funnet ut de siste årene at det er ganske lurt å skru ned forhåpningene til det meste. Så slipper en å bli så sykt skuffa gang på gang. Nå blir jeg stort sett skuffa over meg selv, og min utilstrekkelighet. Og det er faktisk nok å irritere seg over det.

Facebook fortsetter oppdateringen: For ti år siden flytta vi badestampen ut på hytta. Det er jo skrekkelig lenge siden! Uka etter hadde vi dugnad og fikk droget av ei tretønne opp fra brygga til hytta ved hjelp av mange gode, sterke venner. Selvsagt med fest og påfølgende bading på kvelden. Akkurat det føles som om det var i et annet liv. Fest og venner. Hvor ble de greiene av egentlig?

Det ble ingen spørsmålsrunde fra Elisa i dag. Fem en fredag har tatt pause denne uka, for Elisa har fått baby og har sikkert nok av andre ting å ta seg til. Men du kan jo stikke inn og gratulere henne om du har lyst.

Nå roper simpelthen langkosten her. Jeg må stikke! I mellomtia får du lade godt opp til helga.

Egentlig ganske gåen …

Omtrent sånn ja. Som tulipanene jeg kasta i går. To store vaser fulle med gule påsketulipaner. De holdt hele påska, og så var det slutt! Som kjærringa. For her sitter rett og slett jeg også og henger litt med hodet. Etter halvannen uke sammen med drømmemannen min, både natt og dag, så gikk futten ut av denne kjærringa. Får bare prise meg lykkelig så lenge mannen ikke finner ut at han skal kaste kjærringa også, og heller få fatt i et nytt, friskere og yngre eksemplar av arten. Men han vet jo nesten ikke hvordan han fikser nye blomster en gang, så det kan jo ta litt tid før han kommer på den tanken kanskje.

Han er jo et funn. Det har du jo sikkert skjønt for lenge siden. Men til og med et funn av en drømmemann kan få en fibrokropp til å flate ut etter en stund. Etter flere dager på farten. Turer både her og der. Så sa det stopp.

Men jeg holdt meg bra så lenge han hadde ferie da. Så det der var jo timing til fingerspissene, om jeg må si det selv. Jeg fikk tynt de siste kreftene ut av kroppen på mandagens tur. Bare det å sitte i bilen 2 x 1,5 timer er jo mer enn nok på en veldig bra dag. I forgårs var egentlig ikke dagen bra en gang. Jeg kjente det allerede rett etter jeg hadde stått opp. Halve turen vestover halvsov jeg i bilen. Men tur skulle jeg på, og akkurat den biten gikk greit.

Etterpå var det litt sånn; psssssssssst … og der var ballongen tom!

Det er rart. At en kan bli så sliten og føle seg så syk, av å gjøre noe av det aller greieste en kan tenke seg. Tilbringe døgnet sammen med verdens beste mann, gå på turer, knipse bilder, bli oppvarta. Han behandler meg faktisk som ei dronning. Likevel kommer utmattelsen. Verken. Den helsikens tinnitusen. Hjernetåka. Alt på en gang.

Vet ikke helt hvorfor jeg. Men det har jo noe med det å gjøre at jeg føler jeg må være mer “på” enn normalt. Jeg bør helst se best mulig ut når jeg kommer ut fra badet om morra’n. Eller formiddagen da. For jeg er jo ikke så tidlig på’an som drømmemannen. Og bare det er jo en grunn til å ikke se ut som et troll når en kommer opp. Føler ikke at jeg stresser så med det, men sannsynligvis gjør jeg vel det likevel. Tar meg sammen på en måte. For å ikke vise helt hvordan det egentlig står til. For innimellom er det jaggu ikke mye å skryte av dette her, det er jaffal helt sikkert.

Tilbragte gårsdagen sittende i stolen jeg. Etter å ha vært på en mikroskopisk morratur med Jonas. Og det er jo også noe som er ganske teit. Jeg tillater ikke meg selv å gå og legge meg. Ikke på sofaen. Ikke i senga. Enda det sikkert hadde vært superdeilig. Men neida, her sitter kjærringa i halvørska og innbiller seg at det sikkert snart går over. Går over gjør det jo aldri, men det blir bedre innimellom. Og det er vel de dagene som gjør at en faktisk holder ut denne dritten her. De “gode” dagene, som før i tia hadde blitt betegnet som en skikkelig elendig en …

Det er rart som vi kan innrette oss egentlig. Forandre på begrepene, slik at de passer inn i livet der man er nå. For hadde referansene bare blitt værende i fortiden, da tror jeg ikke det var så mange som hadde holdt ut dette her!

Ønsker deg en fin dag. Min blir sikkert bedre i morra …