Hei, hei der ute. Det har vært veldig høstlig hos oss de siste dagene. Men fortsatt ikke så galt at jeg har satt i gang varmepumpa, ei heller funnet frem dundyna. Jeg liker jo aller best sommeren jeg da. Og spesielt de skikkelig gode, varme sommerdagene. Helst over 25 grader. Da funker denne kroppen helt annerledes enn ellers. Det er nesten så jeg glemmer at jeg faktisk er syk. Dessverre er vi ikke så veldig bortskjemt med slike sommerdager i dette landet. Dermed er det om å gjøre å nyte dem for alt de er verdt når de dukker opp.

Perfekte sommerdager! De starta helga før drømmemannens ferie var over. Vi fortsatte å bo på hytta, og jeg fikk med meg fire dager med fantastiske padleturer i fantastisk sommervær. Til et par blemmer dukka opp på håndbaken helt ut av det blå. Den ene her ble det betennelse og gule stafylokokker i, så den forandret seg i rekordfart til et skikkelig stygt kjøttsår på halve håndbaken og en halv pekefinger. De etterfølgende to ukene har jeg flydd til legen annenhver dag for å sjekke crp og skifte bandasje. Nå har det endelig roet seg igjen. Etter en sterk penicillinkur.

Imens har sommeren gått over til høst. Og det er akkurat det Elisa fokuserer på i Fem en fredag denne uka. Og her kommer spørsmålene:

1. Vad ser du fram emot i höst?
   Tja, neste sommer? Hehe. Ok da, om jeg blir nødt til å se frem mot noe som har med høsten å gjøre … så er det kanskje at jeg liker litt mørke kvelder. Da kan en nemlig tenne masse stearinlys og sitte inne med god samvittighet.
2. När kommer höstkläderna fram?
   Det drøyer jeg lengst mulig. Går i sandaler til frosten kommer. Da er det på tide å hoppe rett i støvlettene! Er jo normalt ekstremt varm av meg, så det er sjeldent jeg fryser. Hjemme går jeg i singlet og barbent hele året, og det er ikke fordi vi har det så varmt inne.
3. När är det på riktigt höst?
   Når det meste i hagen er daua og gressklipperen kan parkeres for sesongen, samtidig som dagene nesten ikke rekker å bli lyse før det blir mørkt igjen. Akkurat det er faktisk litt deprimerende også …
4. Gör du något under hösten du inte gör någon annan säsong?
   Egentlig ikke. Planlegger å rydde loftet kanskje, men det har jeg planlagt i flere år, likevel har det fortsatt ikke skjedd så mye der oppe.
5. Vad tar du med dig från sommaren?
   Gode ferieminner. Flotte, varme dager og lengselen etter neste sommer.

ღ

Hei og hå! Helga står for døra, igjen. Vi hadde en veldig plan for akkurat denne helga. Familietur til Krossholmen, med hele slekta til drømmemannen. Eller egentlig de aller nærmeste: Svigers, mine fire svigerinner og de som hører til dem. Pluss mine barn med barn og følge. Og det er mange, bare så det er sagt. De fleste i generasjonen etter oss har fått egne barn, noen har fått kjærester med barn. Men det er alltid plass til en til, og alle er like velkomne. Også mine barn, barnebarn og til og med de tre “bonusbarnebarna” jeg har fått via samboeren til dattera mi. Det er en årlig tradisjon, og alle pleier å glede seg noe sykt til denne happeningen. Egentlig skulle vi vært rundt 60 stykker i år, fordelt på 7 hytter. Og nei, de hører ikke til en spesiell sekt eller noe, om du lurte på det!

Nå ble det ikke akkurat sånn … mye på grunn av corona, og litt på grunn av været. Jeg har vært skeptisk hele tiden, for i mitt hodet ble dette litt i overkant feil i forhold til smittevernreglene som gjelder. Og plutselig så det ut som om den tanken traff (noen av) de andre også. Det var for seint å avbestille hyttene, så de som føler dette er innafor drar likevel. Det er ikke oss. Veldig trist igrunnen, for dette var aller første året alle mine skulle være med. Dermed hadde jeg gleda meg litt ekstra i forhold til tidligere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hyttene befinner seg på en øy i nærheten av Lillesand. Det er firmahytter for de ansatte der drømmemannen jobber. Jeg hadde noen perifere i familien som var ansatt der da jeg var barn. Og jeg kan enda huske hvor sykt misunnelig jeg var på dem som fikk feriert her ute. Det var fullt av unger hele sommeren, og på en måte ganske eksotisk i mine øyne, selv om vi hadde egen hytte i skjærgården. Men der var det lite andre unger, bortsett fra mine tre søskenbarn, og det var jo ikke så spennende år etter år … selv om den ene fetteren jeg har ble både kjekk og flott etterhvert.

Tenker det er mange som har gode minner fra Krossholmen. Men jeg er ganske sikker på at det er veldig få som er så flinke til å skape nye minner og familiære sammenkomster som familien jeg er inngiftet i. For her skal det jaggu ikke mye til før en finner en grunn til å samles eller feire et eller annet, og det meste er verdt en markering. Veldig uvant for meg, som ikke en gang feirer min egen bursdag på noen som helst måte. Ikke en gang da jeg ble 50.

For min del er alle minnene herfra fra de siste 13 årene. Fra omtrent å ikke ha familie, ble jeg plutselig en del av en gjeng fantastiske mennesker. Morsomme folk, oppfinnsomme folk, sykt omgjengelige folk, – og ganske høylytte folk. De tar litt plass mange av disse folkene, så selv om vi er mange så virker det nok som om det er enda flere enn vi egentlig er. Tradisjonen tro har vi hatt felles pizzakveld i båthuset når vi kommer ut på fredagen, grilling og kaker på lørdagen, restemat/pølser på søndagen. Vi tok med litt hver, og plutselig ble det kjapt mat til både dette slektstreffet – og nesten et til! For en av familiesvakhetene er at de alltid er ganske sikre på at vi alltid har for lite mat … litt rart det der, etter all denne erfaringa de har fått etterhvert …

Det har vært skikkelig opplegg og program for disse helgene. Spøkelsestur for ungene på kvelden. Krabbefiske, hvor svigermor var den ivrigste av de alle, inntil for noen få år siden. Pakkelek, der den samme svigermora er veldig ivrig fortsatt. Litt småforelskelser, for mine barnebarn hører jo ikke helt til familien på den måten, og det kan jo være litt spennende for noen og enhver.

Men i år blir det altså ikke helt sånn. For alle. Til tross for litt panikk for denne smitten hadde jeg tenkt å bli med. Mest for å ikke skuffe noen. Men da værgudene plutselig ble litt kjipe denne helga, så ble det hakket verre igjen. For da hadde vi ikke kunnet være ute på samme måte, og det kunne blitt vel trangt om salighetene i båthuset. Ikke nok med at vi hadde hatt en diger hund med oss, han hadde stort sett vært klissblaut hele helga også, i samme hytte der det skulle krabbe rundt en baby. Da trakk jeg meg, og drømmemannen vil jo ikke reise uten kjærringa.

Jeg er ganske sikker på det blir ei fin helg for de som ikke er så opphengt i coronasmitten. Faktisk er jeg litt misunnelig på dem også. Og jeg synes det er litt dumt for mine barnebarn som hadde gledet seg så veldig til dette, selv om de hadde muligheten til å dra ut med sine respektive foreldre, noe som ikke ble noe av siden mormor pingla ut.

Forhåpentligvis får vi en ny sjanse til neste år. Eller året etter … imens får vi bare kose oss med alle de gode minnene vi tross alt har herfra.

God helg fra meg til deg.

ღ

Av Jonas altså! Jeg får jo ikke lov å gå i vann med denne hånda mi. Jonas får ikke lov å gå tur. Så dermed kjørte vi ned til et vann rett i nærheten, gikk noen få meter og lot bikkja svømme. Han var så glad! Klart han kjeder seg her han dasser rundt hjemme, han er jo vant til å gå både langt og lenge. Men foreløpig kan vi ikke det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er en veldig idyllisk plass. På sommeren er det innimellom noen barn som bader her, men stort sett er det folketomt. Jeg liker jo ikke å bade i ferskvann, så jeg har såvidt vasset, når jeg skal ha tak i pinnene som Jonas absolutt ikke vil gi fra seg igjen.

Det er en litt rar hund dette her. Alle hundene jeg har hatt tidligere har jo likt å bade, når vi har kasta pinner slik at de kunne apportere. Jonas derimot, han tar seg lange svømmeturer helt for seg selv. I går ble jeg faktisk litt bekymret, så langt borte var han. Hva skulle vi gjort om han plutselig dukket under og ikke kom opp igjen? Vi slapp heldigvis å finne ut av det.

ღ

Da kan du være sikker på at du ser alt du burde gjort. Faktisk har jeg lyst til å gjøre både det ene og det andre akkurat nå. Til og med det å gjøre reint frister litt! Men jeg måtte jo absolutt ikke få vann på denne hånda!

Er det ikke rart? Ellers kan jeg sitte å se på at hybelkaninkoloniene bare vokser og vokser, uten at det egentlig gjør meg så veldig mye. Når jeg er helt sikker på at jeg ikke får besøk altså. Og besøk har vi jo ikke mye av. Dessuten er jeg en mester i å panikkrydde, eller gjøre reint. Utrolig hvor effektiv jeg kan bli da, om det trengs.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Normalt tar jeg det helt piano … henter bare støvsugeren litt seinere. Eller starter iRoboten når vi går ned for kvelden. I morra. Eller kanskje det er like greit å vente til i overmorra. Da får jeg jo tatt litt mer lissom. Det er jo tross alt ikke gammel skitt som ligger her, de blir sjeldent mer enn to, tre dager de hybelkaninene. Men det er mange av dem. På grunn av Jonas. Han griser dessverre noe sinnsykt, men ser ikke helt ut til å bry seg så mye om det.

Han skjønner ikke helt at han ikke kan på tur, stakkars. I hodet hans er han nok frisk nok til det. Selv om han halter både foran og bak. Må være tablettene som er begynt å virke. Og det er jo godt for han. At han lissom tror han er frisk og klart for en skogstur. Han kjeder seg. Og jeg må innrømme at jeg føler med han. Hunder er ikke skapt for å dasse rundt hjemme på plenen. Og nå har dette fraværet av tur vart over to måneder. Han er blitt tynnere, og mister muskler. Akkurat det er vi to om. Å miste musklene altså. Jeg blir alt annet enn tynnere. Det er jo litt urettferdig igrunnen.

Det er på tide å freshe opp både kjærring og hus her. Jeg ser til og med på alt som burde vært malt. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil skifte stil eller farge, men det er gammelt og slitt, akkurat som kjærringa. Dørene for eksempel. Og utforingene på vinduene som jeg skulle ha malt for seks år siden. Til og med de plager meg nå!

Så har jeg alt jeg må gjøre. Før vinteren … I inngangspartiet ligger to tonn rullestein, fordelt i to bigpack, som skal spres utover tomta. Litt her og litt der. Det skal bli så fint atte. Etterhvert. Har du sinnsykt god tålmodighet får du kanskje se. En gang. Ellers er halvannet mål med ved dumpet i garasjen, og det må stables. Innbefatter ikke akkurat vann dette, men veldig mye bevegelse, så foreløpig er det også uaktuelt. For det gjør vondt. Må først få litt hud oppå denne gørra. Da hjelper det nok.

Hagen er helt gjengrodd, og trenger masse stell. Både utforbi og innforbi gjerdet. Det burde helst skjedd i går. Plenen må klippes. Akkurat den skal jeg nok få tatt i løpet av dagen. Jeg er jo ikke helt handikappet heller. Gressklipperen starter nesten av seg selv, og så er det jo bare å gå frem og tilbake der ute, til det er gjort. Lett som bare det. Ikke sant?

Energinivået mitt er på bånn. Svetter bare jeg tenker på å reise meg. Er svimmel og kvalm. Forhåpentligvis har legen rett når han sier det er tablettkuren. Den nærmer seg innspurten nå. Bare i dag og i morra igjen. Og så blir sikkert alt så mye bedre!

Fin tirsdag til deg, og takk for at du kikker innom. Ikke så mange som legger spor etter seg, men på statistikken ser jeg jo at jeg ikke bare blogger for meg selv. Til å ha vært fraværende så lenge er jeg ganske så fornøyd med plasseringa på topplista. Bare 78 plasser under Kokkejævel faktisk. Hehe. Til å ha en mer eller mindre rein syteblogg så er jo ikke det så aller verst!

ღ

Mandag, ny uke, sol – og ny bandasje. Må bare innrømme at det har blitt litt vel mye for meg i det siste. Vond hånd, og hund som er blitt syk igjen. Denne ganga er det en strekk i forlabben. Vet ikke hva det kommer av, men han er jo ikke helt god i bakbeinet heller. Dermed ramla han ned trappa for noen dager siden. Da drømmemannen skulle ut på hytta for å hente resten av tablettene til bikkja hadde noen stjålet den fulle bensintanken vår! Jippi! 1000 kroner rett i dass!

Nå synes jeg snart det holder med uflaks altså.

Jeg er drittlei! Det innbefatter også disse byturene annenhver dag. Selv om såret var tørka inn litt, og crp’en var nede på 8, ville de følge utviklinga på kjøttkaka (hånda) mi denne uka også. Så det å leke doktor selv var visst ikke så glupt akkurat nå. Jeg protesterte ikke. Begynner å føle at jeg har litt for mange gener fra bestemora mi her, for ho behandlet legen som om han var Guds høyre hånd. Og den burde en visst ha veldig respekt for.

En tur til yndlings-kafeen pleier alltid å hjelpe. Det er mye hyggeligere der enn på legekontoret. Om jeg får bestemme, og det gjør jeg som oftest siden jeg går aleine, så havner jeg alltid på Kjerstis kjøkken. I dag var det omtrent folketomt der. Litt trist for Kjersti, men helt greit for meg. Får håpe ho fikk flere gjester utover dagen. Det er skikkelig koselig her, både inne og ute. Og sykt godt mat. Jeg havner normalt opp med denne vaffelen da, med spekeskinke, brie og litt annet snadder mellom hjertene. Pluss en latte selvsagt. Type enkel, og helst uten kaffesmak. Smaker det for mye kaffe kan jeg nemlig ikke få det ned. Så voksen er jeg ikke blitt enda, og blir det sikkert aldri heller. Føles litt rart når til og med Morten minstemann drikker ordentlig kaffe, og han er jo bare 27!

Det var mandagen min. Jeg er så utslitt at en skulle tro jeg hadde løpt maraton, selv etter to timer i horisontalen på sofaen. Uten å sove vel og merke. Egentlig har jeg ikke gjort en dritt i hele dag, og da er det jo helt ufattelig at det går an å bli på dette viset. Av ikkeno’. Men det er visst ikke alt en skal forstå, må bare bite tennene sammen, og håpe at noe av den energien jeg hadde siste uka vi var på hytta vender tilbake. Helst litt kjapt. For den kjærringa jeg var da, ho likte jeg ganske så godt.

ღ

Hei og hå. I går var vi sammen med en del venner. Faktisk hele 10 stykker samlet på en plass. Det er lenge siden det. Kjempekoselig var det. Men jeg var, som vanlig, den første som måtte hjem. Det er ikke fullt så koselig.

Egentlig hadde jeg fått nok allerede klokka 22. Men selv ikke jeg går hjem da! Hånda verka, jeg var kvalm og hadde sykt vondt i hodet. Så halvannen time seinere var det ingen vei tilbake.

Vi tok bussen noen minutter før midnatt. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Den var stufull! Og jeg var jo så dum at jeg trodde disse som var der skulle av der vi gikk på. Men den gang ei. Det var ikke køen for å komme ut jeg så bak i bussen, men rett og slett en skikkelig overfylt buss. Og ungdommen går ikke lengre enn høyst nødvendig, så de skulle selvsagt sitte på noen meter til.

Nye studenter er klare for en tilværelse i byen vår. Sjeldent har jeg sett så mange dritings folk på en plass! Flere av dem var nesten ikke i stand til å stå på beina. Men inn i bussen hadde det klart å komme. Alt for mange. Her var det ikke snakk om en meters avstand, de satt og lå oppå hverandre. Hylte og skreik. – Stopp bussen, jeg skal av og puuuule! Dette ble gjentatt 10-12 ganger mellom disse to busstoppene. Det er da du føler deg sykt gammel, og på helt feil plass …

Jeg sitter enda her og angrer. Vi burde ha tatt en taxi, eller aller helst spasert hjem. Og om ikke studentene var i stand til å skjønne at dette var litt på trynet, så burde det kanskje ha gått opp et lys for sjåføren.

Kanskje busselskapet bør vurdere navneskifte? Corona-ekspressen passer helt perfekt, spør du meg. For her var det nok ikke et eneste menneske som tenkte smittevern. Det var langt fra sitteplasser til alle, så midtgangen gjennom hele bussen var studd med folk. Fulle, unge, glade. Håper de er like glade i dag. Eller for den saks skyld om et par måneder. Når coronatesten viser at de er smitta, eller graviditetstesten viser at ja, ho fikk absolutt pult ho der som hadde tre i promille!

Fortsatt god søndag.

ღ

Late dager på hytta. Fantastisk sommervær. Nesten som å være i syden i godt og vel ei uke. Men så ble det bråstopp, på grunn av en blemme som plutselig dukket opp og fucket til hele tilværelsen. Ikke vet jeg hva det kommer av, ikke vet jeg hva det er. Og det vet tydeligvis ikke legene heller. Hvis du er litt sart for ekle bilder, så ligger det altså noen i slutten av innlegget … dermed er du advart.

Før dette starta fikk jeg noen fantastiske padleturer i nærområdet. Været altså, det var som sagt helt ubeskrivelig. Sol, varmt og vindstille. En kombinasjon som er ganske så uvanlig her ute. Så mitt knallgule futteral av en havkajakk som jeg fikk til 50-års dagen fikk lufta seg som den ikke har gjort på årevis. Vel har den beika litt med årene, i takt med kjærringa, men vi er fullt brukbare fortsatt. Begge to. Innimellom jaffal.

Først trodde jeg blemmene kom av padleåra. Men de er lokalisert på en merkelig måte som ikke passer til åra. Så ikke vet jeg … Den ene vokste i rekordfart fra fredag ettermiddag til lørdag morra. Utseende endret seg ekstremt, og søndag havna jeg på legevakta med ei “blemme” i vill utfoldelse utover hånda mi.

Det var ikke spesielt vondt. Bortsett fra et salig trykk, pluss sårhet langs ytterkanten. På legevakta var de mest opptatt av korona! Det var såvidt legen slang et øye bort på hånda mi. Googla “blemme” og fant frem til bildene jeg også hadde sett tidligere, uten at jeg fant noe som matchet utveksten jeg hadde fått. Ho tok ikke på hånda mi, klemte ikke, tok ingen prøver. Holdt seg på halvannen meters avstand hele tiden, selv om vi hadde munnbind begge to.

Jeg fikk beskjed om å kontakte fastlegen dagen etter for en hastetime … 

Kan ikke si jeg ble så sykt imponert over dette møtet. Og jeg hadde til og med sagt da jeg ringte hva det gjaldt. De kunne jo like godt ha sagt der og da at jeg måtte vente til fastlegen åpna dagen etter. For på dette tidspunktet var jeg verken spesielt redd eller hysterisk. Da hadde jo jeg sluppet å betale 405 kroner også … Etter at legesekretæren hadde slengt på litt salve, og gjemt det hele i en diger, da snakker vi DIGER, bandasje dro vi hjem.

Vi er flytta hjem. Å bo på hytta når en må til legen annenhver dag blir for tungvint. Men vi tror fortsatt vi skal ut igjen, noe vi innbiller oss hvert år. Og det ender alltid på samme måte. I november hastestenger vi for sesongen, da har allerede putene i utestua fått jordslag og det meste er blaut … jaja.

Blemme til besvær

Fikk time hos legen mandag morra. Han tok det mer seriøst. Klemte og kikka, og punkterte elendigheta. Det kom ikke ut puss eller blod, men masse “kjøttkraft”. Så akkurat ut som vannet en har kokt lapskauskjøttet i! Æsj.

Ny time onsdag. Da var elendigheta enda større. Spiser seg opp over fingrene og mellom disse. Det er sykt sårt. Endte med at de klippet vekk hele den døde huden. Så nå har jeg et stort åpent kjøttsår på høyre hånd. Beskjed om å være forsiktig, og dette kommer til å ta tid. Lang tid, altså ikke bare noen uker, så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet …

I mellomtia har to venninner skremt vettet av meg. Med kjøttetende bakterier og korona. Natt til onsdag sov jeg nesten ikke. Og om øynene lukka seg, så ble jeg øyeblikkelig kasta inn i det ene marerittet etter det andre. Var inne på badet og sjekka hele kroppen flere ganger. Trodde blant annet at jeg hadde DEN blemma på leppa, det var faktisk så virkelig for meg der og da at jeg til og med kjente den.

Legen avkrefta de kjøttetende. Og korona kunne det heller ikke være. Så noen koronatest ville de ikke ta, enda jeg spurte. Crp’en var gått fra 73 til 147 på et døgn. Men så fikk jeg penicillin og i går var jeg nede på 73 igjen.

Ny time hos legen i morra. Og til nå har denne hersens blemma kosta meg over 1500 kroner! For første gang på så lenge jeg kan huske hadde jeg jo ikke opparbeidet meg retten til frikort. Det er da jeg tenker at det jaggu ikke er så greit å bli syk i Norge heller, spesielt ikke om alt kommer på en gang …

Ble det litt vel mye klaging nå? Ja, da kan du jo ta en titt på bildene under. Det første bilder er da det starta, så er det et halvt døgn etter, og deretter enda 12 timer. Sist kommer den punkterte greia.

Nå er altså alt daukjøttet vekk. Området som er berørt er en smule større. Lurer på når det har tenkt å slutte å vokse jeg … og så lurer jeg jo også på hva det er. Hvorfor det starta. Og om det er farlig. Kanskje jeg holder på å råtne rett og slett?

ღ