Siste tur i hundeparken i år

Follow my blog with Bloglovin 

Heisann på årets aller siste dag. Her ble det ikke noen tur i skogen i dag, vi valgte heller hundeparken, snaue ti minutters kjøring hjemmefra. Det er egentlig en nedlagt barnehage, som noen ildsjeler har fått lov å låne av kommunen til formål hundepark. På ubestemt tid. Her kan alle hunderaser i alle størrelser få lov til å rase fra seg på et trygt og avsperret område. I dag var det minst 16 hunder, og vel så mange mennesker, innom på de halvannen timene vi var der.

Vi er her ikke så ofte. Kanskje 2 til 4 ganger i måneden på det meste. Det er supergodt for hundene å kunne slippes og løpe løse sammen med andre hunder. De oppfører seg jo helt annerledes når de ikke går i bånd. Ulempen er jo at det blir litt dårlig med skritt på FitBiten for oss. Derfor foretrekker vi heller en tur i skog og mark, eller gatelangs. Men noen ganger er det jo praktisk å ha denne muligheten også for å slite ut hunden. Og utslitt blir han! Vel så mye i hodet som i kroppen. Skitten blir han også, det er faktisk den aller verste ulempen med å ha hund, synes jeg.

En annen ulempe er vel at de driter! Det virker jaffal sånn, når en ser hvor mye hundedritt som ligger rundt omkring. Både med og uten pose på. Til og med i parken har dette vært et problem. Enten tok ikke folk og plukket opp etter sin egen hund, eller så slang de bare de fulle drittposene utenfor gjerdet og “glemte” å ta de med videre. I sommer fikk vi søppelstativ med sekk. Så “noen” må tømme den innimellom. Initiativtakerne mente at det ikke skulle bli noe problem, vi var da tross alt voksne, oppegående mennesker alle sammen. Jeg var ikke helt enig. For hvorfor lå det da igjen så mye dritt der før søppelsekken ble satt ut? Det er jo de samme voksne, oppegående menneskene som var der da også. Og jeg kan ikke helt se for meg at de gidder å ta med en full sekk med dritt, når de ikke klarer å få med seg sin egen lille pose en gang … Mulig det bare er meg som er vanskelig. men jeg innrømmer glatt at vi er av de som ikke gidder å ta med en full sekk med hundedritt hjem, eller kjøre den på søpla. Vil faktisk ikke ha den inn i bilen en gang! Så dermed kaster vi ikke noe der heller, men tar Jonas etterlatenskaper med hjem, en etter en.

Det er dårlig med hundeparker her vi bor. Faktisk er vel dette den eneste i hele byen. I veldig mange andre land virker det som om de fokuserer mye mer på dette enn vi gjør her i Norge. I Danmark har de store skogområder beregnet for hunder, der de kan slippes og løpe fritt. I Barcelona var det flere områder midt i sentrum, med gjerde rundt, beregnet for hunder. Og der hang det både søppelkasser og ruller med drittposer til fri benyttelse. Som kommunen tømte. Men her blir ikke slikt prioritert. Merkelige greier. Jeg synes det er et flott tiltak for å sosialisere både hund og eier.

Bikkja og hans ene eier ligger og snorker i hver sin etasje her. Tror jaggu gubben ble sliten av all denne sosialiseringa han også.  Men det er jo greit at han får hvilt ut litt før vi skal avgårde og ønske det nye året velkommen. Vi skal til min til søster og svoger på nyttårsmiddag. Jonas skal være hjemme aleine. Han er heldigvis ikke redd for smellene og rakettene. Han bryr seg overhodet ikke. Så derfor kan vi gå fra han i noen timer, selv på en kveld som dette.

Jeg ønsker deg ei fin nyttårsfeiring. Enten du har tenkt å slå hæla i taket en eller annen plass, eller bare sitte hjemme, se tv og ete siste rest av julegodisen. Jeg er trøtt som en strømpe bare av tanken på å ut, så vi får se hvor lenge denne feiringa varer for min del … det har de siste årene ikke vært så alt for mange minuttene inn i det nye året.

 marit

Topptur til Skaftåsen, 163 moh

Follow my blog with Bloglovin 

God ettermiddag denne siste søndagen i 2018. I dag starta dagen seint for oss her i nummer 19. Det var sykt deilig å sove lenge, for ikke å snakke om hele 7,5 timers søvn. Det hører til sjeldenhetene, og gjorde jo selvsagt at jeg følte meg mer uthvilt da jeg sto opp enn da jeg la meg. Noe jeg sjeldent gjør.

Vi tok årets siste topptur. Halvannen time i Birkelands dype skoger. En god halvtimes kjøretur hjemmenfra. Turveien går langs ei nedlagt jernbanelinje, og jeg hadde håpet på litt fine motiv på veien. Men det var et skikkelig holkeføre, og det som sikkert kunne vært fint var gjemt under is og hardtrampa snø. Tenker nok denne løypa er bedre på våren.

Men vi fikk da beveget oss litt. Og det er ikke en dum ting. Det er noe vi har tenkt å gjøre mye mer av i året som kommer. Mer bevegelse og mindre mat = nyttårsløfte for 2019. Så får vi se hvor lenge det kommer til å vare inn i det nye året.

Har du noen nyttårsforsetter?

Stiig! Se hvor flott mine nystelte negler passer til turtøyet mitt. Det er viktig å holde fasaden vettu. Selv inni tjukkeste granskauen. Så derfor rusla jeg rundt på de gamle turskoene mine, og ikke de nye, flotte orange … for de passa jo ikke i fargen til det andre. Jepp, jeg vet det, det høres ut som jeg trenger hjelp … og jeg trenger definitivt ei ny orange turbukse! Sånn at de orange skoene skal få lufta seg litt innimellom. De var litt for dyre til å bare ha stående inni ganga.

Fortsatt god søndag!  

 marit

Vi rakk det i år også!

Follow my blog with Bloglovin 

Å ta opp båten altså. Eller, jolla. Den lille, gamle greia som er den eneste båten vi har igjen nå, etter at vi måtte selge daycruiseren i sommer. Men båt er båt … eller er det nå egentlig det? Helt ærlig, nei. Jeg savner så sykt den 21 fots Askeladden vi hadde at det gjør helt vondt innimellom. Det å innse at vi ikke skal på den årlige, ukelange båtturen neste sommer heller er ganske deprimerende. Ikke kan vi svippe inn til Fiskebrygga for å ta ei pils en varm sommerkveld, og heller ikke ta turen til Lillesand for å spise lunsj på Beddingen. Det er trist det.

Jeg savner til og med den første båten drømmemannen og jeg kjøpte sammen. En 17 fots skjærgårdsjeep med 60 hk motor. Pinglemotor. Jeg gav klar beskjed allerede da vi prøvekjørte den. Men for drømmemannen, som var vant med snekker og dorjefart, så var det visst masse futt i denne lille saken. Sånn med en gang. Men himmel, som vi irriterte oss på den treige greia etterhvert. Eller helst jeg da, som hadde hatt en skjærgårdsjeep i samme størrelse med 115 hk. Da snakka vi fart da! 41 knop for å være helt riktig. Det var gøy kan du tro. Det var som å fly over havflaten. Da følte jeg meg nesten som Kaptein Sabeltann. Kongen på havet, det var meg!

Men båt må vi jo ha. For å komme oss til hytta som ligger på ei øy. Og dette er det vi har igjen! En gammel 15 foter som har sett sine beste dager for lenge siden. Den skulle være ekstrabåten vår. Fiskebåten til drømmemannen, den makrellen helt greit kunne forblø i uten at det ble helt krise. Fraktebåten. Til det var den mer enn grei nok. Men som den eneste båten vi har er den under all kritikk. Det er faktisk flaut å komme kjørende i dette her. Men som så mye annet må jeg bare innse at sånn ble det.

Jeg elsker å være på sjøen. Og om jeg klarer å glemme hva det er jeg sitter i et lite øyeblikk, klarer jeg faktisk å nyte den følelsen fra denne lille jolla også. Og aller best er det om ingen ser meg. Den lille turen fra båtplassen, ut elvemunningen og bort til slippen ved Langfeldts almenning var nesten ubeskrivelig. Det er den eneste ganga i livet jeg er glad jeg ikke kan kjøre (rygge) med tilhenger, for da kan jeg ta båten istedenfor. Det bobler lissom litt av glede på innsiden. Gliset er nok så bredt at det står fra øre til øre. En helt spesiell følelse som jeg bare har på sjøen. Lufta, luktene, frihetsfølelsen. Du skjønner sikkert ikke hva jeg babler om her, om du ikke har følt det selv. Men da kan jeg bare fortelle deg at du har gått glipp av noe stort! Eller kanskje du har det slik med noe annet?

I går fikk vi båten hjem. På plassen ved siden av garasjen. Til naboenes irritasjon sikkert. For pent blir det jo ikke. Men siden vi allerede skriver 29. desember så blir den jo ikke liggende så lenge, dessuten ble den ganske pent pakka inn i år. Til tross for at den fortsatt ligger under ei grønn presenning. Men snart skal den tilbake der den hører hjemme, på sjøen, for hyttesesongen starter jo allerede til påske. Det ser jeg frem til. Og tenk om sommerværet blir slik som det var i år …

I går kveld ble det fastfood fra Lotus hos oss. Kinamat. Vi er ferdig meg jula her i huset. Og akkurat nå er vi veldig glad for at vi fikk opp båten også, for i dag er det tåke og plaskregn.

God helg til deg fra meg. Håper du koser deg og nyter de siste dagene av 2018.

♥ marit

Pølsegrilling i romjula

Follow my blog with Bloglovin 

I går tok vi tre av barnebarna med på tur. Det var oppholds og 6 varmegrader, så det passa perfekt til noen utendørsaktiviteter. Som jeg sikkert har skrytt av tidligere, så bor vi veldig fint til. Det er masse flotte turområder rett utenfor inngangsdøra vår, og enda flere om du orker å gå litt lengre enn 2-3 kilometer, eller tar noen minutter i bilen før selve turen starter. Og likevel bor vi bare fem minutters kjøring fra sentrum av Kristiansand. Eller en halvtimes gange om du er av den litt sprekere sorten.

Vi hadde en skikkelig koselig utflukt med barnebarna. Ikke alle er så glade for å på tur, men å være på selve turen er helt topp. Før vi er kommet dit blir de litt i samme modus som jeg er når jeg er på vei til et eksotisk reisemål, i flymodus, om du forstår. Jeg hater rett og slett å være på det mellomstadiet, verken hjemme eller fremme. Så jeg har litt forståelse for klaginga. Men bare litt …  så selv om jeg mener unger bør klare å gå en del kilometer, så gav jeg etter for flertallet og forurensa litt unødvendig med dieselbilen før vi gikk i gang med å leke friluftsmennesker. Nettopp for å slippe sure miner og mas om når vi var fremme, eller at de var slitne, trøtte og sultne, eller måtte tisse! Det hadde bare tatt 15-20 minutter ekstra å gå ned på sykkelstien, men hva gjør en ikke for at turen skal bli perfekt for de turen var ment for? Før vi starta på ordentlig smatt vi innom butikken og kjøpte det vi trengte for en skikkelig pølsefest. Med marshmallows til dessert! De sistnevnte her havna klissete og deilige både på klærne og i håret … og var muligens ikke like populære når ungene kom hjem …

Målet for turen går under navnet “bålplassen”. Den benyttes av både barnehager og speidertropper. Snuppa mi på fem var godt kjent her, og ho ledet an med stor iver. De to andre hadde jo aldri vært her tidligere, så ho følte seg nok ganske overlegen der de løp innover, mens ho fortalte om både klatretrær og rampenisser som fantes i området. Normalt er ho en veldig stille og sjenert liten dame. Inntil ho føler seg veldig trygg på omgivelsene. Så det var utrolig godt å se hvordan ho vokste i oppgaven som lagfører.

Det er tydeligvis ikke alltid en trenger å dra så langt for å ha det gøy. For dette måtte vi bare gjøre litt oftere, sa 8 åringen da vi var på vei tilbake til bilen igjen, med bållukt i klærne og grillpølser i magesekken. Det betyr vel sannsynligvis at han var fornøyd med dagen. Han fikk spikke pølsepinne med litt hjelp av morfar, og det var veldig stas å få låne kniven. Jeg, som er livredd de skal skade seg når det er vi som passer dem, synes jo det var litt i overkant skummelt. Så her er det ikke bare snakk om å være hønemor altså, men rett og slett ei hønebestemor! Merkelig så pinglete en kan bli på sine halvgamle dager.

Barnebarn er virkelig noen fantastiske greier. Og tenke seg til at jeg allerede har fem av dem.

♥ marit

En drittstart på frædda’n

Follow my blog with Bloglovin 

Heisann. Her begynner virkelig dagene å bli litt mer normale, og jaggu føles det godt. For min del er jula over nå. Jeg må virkelig anstrenge meg for å ikke pakke ned hele sulamitten igjen. Eller opp da, på loftet. Tre sykt hektiske dager, og det var det. Lurer innimellom på hvorfor en stresser sånn for dette her. Er det egentlig verdt det? Alle pengene til gaver som ingen egentlig verken trenger eller har behov for, pluss innkjøp av masse overpriset julemat. All overspisinga. All vaskinga og bakinga … som jeg helt fint hoppa over i år … alt det der for tre dager i slutten av desember. Jaja. Det er visst ikke alt en skal forstå.

Her starta dagen med at bikkja hadde dritt i rommet sitt. Altså vi har stengt av en liten del av kjellerstua, under trappa, og der bor Jonas. Tjue minutter etter at jeg hadde vært på do peip han. Men da var det alt for seint gitt! Så det regelrett en drittstart på dagen, for min del. Ikke så det ut som om det hadde hasta noe veldig heller. Han stupte ikke bort til døra lissom … Men like fullt hadde han dritt inne! Æsj!! Det er noe som har skjedd noen ganske få ganger tidligere. Helst om vi har gitt han et eller annet å spise som han ikke pleier å få. Og da er det jo vår feil.

Han liker jo ikke forandringer denne hunden vår. Helt alminnelige hverdager er best. Så mulig det har vært litt for mye for han i det siste. Masse folk. En haug av unger. Drømmemannen er hjemme i dagevis. Stua full av ting som ikke hører til der (julepynt), og folkene hans har stressa noe veldig i forhold til vanlig …

I går kveld var jeg egentlig kjempedårlig. Det merker han godt. Han er veldig var for forandringene i formen min. Så når jeg ikke har det bra, så har ikke han det heller så veldig godt. Stakkars lille vennen … på 80 kilo! Men akkurat nå er jeg ikke så kjempeglad i han, for å si det rett ut! Å komme inn i kjellerstua når drittlukten lissom slår mot deg, det er ikke det beste jeg vet. Men når bikkja løper til døra med beina i kryss, så har han jo et problem. Når han derimot bare dilter bort, og snur og vil inn igjen med en gang, da synes jeg dette var helt unødvendig!

Jeg er litt sur rett og slett. Men nå kan vel dagen bare bli bedre! Håper din start på helga var koseligere enn dette.

♥ marit

Godt vi ikke starta på nytt!

Follow my blog with Bloglovin 

Da har roen senket seg hos oss. De tre mellomste barnebarna ble henta rundt klokka fire, og nå  har drømmemannen og bikkja inntatt horisontalen og snorker om kapp her. For noen er så heldige at de bare kan bestemme seg for å sove litt , og så gjør de det.

Om det har vært slitsomt? Jeg lyver om jeg ikke sier ja her. Men gleden over å være sammen med barnebarna overgår følelsen av total utmattelse. Dessuten går jo den følelsen over etterhvert. Jaffal for den av oss som ikke har fibro. Dagene vi tilbringer med ungene forsvinner jo også, de vokser til og plutselig gidder de ikke komme til oss lengre. Så hvert minutt er gull verdt!

Jeg var kjempedårlig på morra’n. Men heldigvis gikk det seg til utover dagen. Ved hjelp av litt ekstra inntak av Paralgin. Slike dager der en må ha 15 minutters pause i senga mellom dusjinga og tørkinga av håret, de er ganske ille. Spesielt når en vet at overnattingsgjestene triller inn etter endt selskapelighet, så det er lissom ikke bare å gå hjem, ta på joggebuksa og slenge beina på bordet. For tror du ikke alle fem var kjempesultne og måtte ha kveldsmat også, etter å ha spise hele ettermiddagen …

Dette var julas siste selskap. Så nå har vi feiret tre dager til ende. Det er litt i overkant spør du meg. Både med folk en skal omgås og all maten en trøkker i trynet. Drømmemannens familiestevne på andre juledag er tradisjon. I år var vi 39 stykker med smått og stort, og da var ikke alle av de aller nærmeste til stede en gang. Altså etterkommerne av svigermor og svigerfar. Når de har fem barn, og alle har egne barn og de fleste også barnebarn, så blir det fort en hel diger gjeng! Mine tre barnebarn og sønnen min var med fra min side. Det var fest fra to til nærmere seks, og så dro vi hjem med alle våre fem skatter etterpå.

Det gikk utrolig greit. Som det pleier. Roen senket seg riktignok ikke før klokka nærma seg 22, da det var et par 5-åringer som fløy om kapp på do en god stund etter de var lagt. Men det må en jo bare regne med. Det er normalt, og mye bedre enn at de tisser i senga i løpet av natta. Minstesnuppa på 2,5 sovna øyeblikkelig et par timer tidligere, samtidig som hodet traff puta tror jeg. De to eldste på 8 og 10 fikk lov å lese litt før lyset ble slokka. Men to timer før midnatt sov alle sammen søtt i hver sin seng. Puuuh. Ikke lenge etterpå gravde vi oss inn under dyna vi også. Etter å ha halvsove i sofaen siden det ble stille i huset. 

6.45 starta min dag. Den yngste og eldste ble henta grytidlig da de skulle kjøre til Oslo og videre med Kiel-ferja. Å få de opp og inn i klærne var heller ikke noe problem. Så alt har egentlig gått på skinner. Vi hadde en lang frokost med de tre andre skøyerne, etter at Jonas og jeg hadde vært på tur og handlet nytt brød. Og ellers rakk vi en båltur i skogen for å grillet noen pølser, før de ble hentet av sine respektive. Alle tre var særdeles fornøyde med utflukten, og han på 8 mente vi måtte gjøre dette litt oftere. Det er vel en bekreftelse på at vi har klart oss greit gjennom dagen?

Men altså, det var utrolig deilig da vi ble aleine igjen her! Bare oss halvgamle, pluss bikkja. Det er kanskje ikke lov å si det høyt? Men det tar på dette her, å leke småbarnsmor igjen. For meg er det vel helst det at alle sammen skal ha like mye oppmerksomhet som sliter mest. Det er mange å forholde seg til. Og så er jeg jo litt på vakt hele døgnet også da, når vi har slike verdifulle overnattingsgjester. Jeg er redd de skal våkne og være redde, drømme og rope etter meg uten at jeg hører det. At de må på do og ikke tør å gå aleine. Himmel så mye det går an å bekymre seg over når en er litt ute av trening på dette her! Kan aldri huske at det var noe stress når mine var små. Men dette resulterer i at jeg ligger på vakt mesteparten av natta. Har alle dørene åpne slik at jeg ikke skal gå glipp av en eneste lyd. Ikke en gang bikkja som snur seg i kjellerstua. Og det blir det ikke spesielt god, eller mye, søvn av.

Jeg er utrolig glad for at vi ikke starta på nytt igjen. Sånn helt på nytt altså, med ny baby. Slik at det ble mine, dine og vår(e). Og hadde jeg ikke allerede sterilisert meg da jeg traff drømmemannen, så er det ikke helt utenkelig at det faktisk kunne ha skjedd. Det var et år eller to der jeg var litt lei meg for at vi aldri kunne få vårt eget kjærlighetsbarn. Skrekk og gru så mye teit en kan finne på i forelskelsens rus! Og takk og lov for at jeg satt en stopper for all fremtidig produksjon et år etter Morten sistemann ble født!

Jula er over, og både jeg og Jonas er veldig glade for det! Det skal rett og slett bli sykt deilig med vanlige hverdager igjen nå. Hverdagsmat og normal hverdagsrytme. Stille og rolig. I dag skal vi ha taco. Hehe … og det er lenge til jeg får lyst på både pinnekjøtt, kalkun og diverse desserter fulle av krem og studd med kalorier igjen. Hverdager er det beste som fins, hakket etter en eksotisk ferie.

Her i området har noen kommet litt ut av tellinga. Fyrverkeriet smeller i eninga og nyttårsaften er tydeligvis i gang allerede. Er nok ikke bare julematen de har fått for mye av …

♥ marit

 

En liten hilsen på første juledag

Follow my blog with Bloglovin 

Heisann til deg som har tid til å sitte her inne og glo! Julaften er over, og nytt selskap står for tur. Det er vekk med den ene røde duken og på med den andre. Julegavene og søpla fra i går står stabla i krokene, så her er det litt å ta tak i … men vi skal nok rekke det i dag også. Det er tross alt over fire timer til de kommer. Mine tre barn og de som hører til dem. 10 stykker med smått og stort.

I går var vi åtte. En liten del av drømmemannens familie. Det er sykt som de har formert seg disse siste 11 årene. Så her må det deles opp og feires hver for seg. Svigers og eldste bonusdattera med samboer og to barn var her. Det var kjempekoselig. Mye koseligere enn jeg hadde forventet. Ja, misforstå meg rett, det er fantastiske folk alle sammen, og jeg er veldig glad i de. Men det er rart å feire jul med andres barn og barnebarn. En vil vel aller helst være sammen med sine egne på en slik dag. Men det er kanskje ikke slikt en sier høyt? Alle mine feiret julaften en kilometer nedi bakken her, sammen med pappa’n og samboeren hans … Da besøket vårt gikk, kom sønnen min innom, og det satte jeg veldig pris på. Det ble en flott julaften. Og om vi ikke akkurat gikk i pluss, så fikk vi mange fine gaver, både drømmemannen og jeg.

Til Marit. Fra Marit. Siden jeg var livredd for å ikke få noe hadde jeg sikra meg i form av ei ny turbukse, pent pakka inn og lagt under treet. Og ho Marit har allerede vært ute og lufta den i ei lysløype på Nodelandsheia! Funka fint. Men fyttigrisen så tungt det var å stabbe seg rundt i den snøen som ikke allerede var regnet vekk. Det gjorde det sikkert ikke lettere at det fortærte pinnekjøttet fra i går lå som en tung, hard klump i magen. Blææææh! Og nå skal det snart fylles på med litt kalkun og passende tilbehør. Pluss hjemmelaget karamellpudding til dessert, rester av multekremen fra i går og ei halv ostekake … og litt andre kaloriholdige unødvendigheter.

Utenfor forsvant julestemninga før pakkene var ute av papiret. I hele går kveld regnet det i strie strømmer. Kjipte greier. Men det er ulempen med å bo på Sørlandet. Kristiansand er i grunnen for spesielt interesserte på vinterstid!

Jeg håper du har hatt ei fin jul så langt. Så sees vi her når helligdagene og julestyret etterhvert er over.

♥ marit

Dagen før dagen …

Vi har snø og to små kuldegrader! Det er julestemning det. Det ble ikke noen morratur i dag, for Jonas halter. Var en på besøk som lekte med han, og det skjedde et eller annet med den ene forlabben. Det gikk over etterhvert, trodde vi. Men da vi var i hundeparken i går kom det tilbake. Så vi har visst en ufrivillig hviledag her. Det kan jo bli en liten utfordring, med en litt frustrert og masete hund i hus … men i dag skal det ikke skje stort her, så det burde jo gå bra. Får håpe på en bedre turdag i morra.

Dette er julepynten på utsiden av huset. Disse musene har fulgt meg siden ungene var små! De siste årene som pynt på benken utenfor. De sitter under tak, men blir likevel litt fuktige innimellom, så de får en skikkelig tørk før de blir pakket ned etter nyttår.

Litt sliten i dag. Men det var en kjempekoselig ettermiddag/kveld i går. I dag er det hviledag. Ikke det at vi ikke må gjøre noe, men vi skal ikke omgås noen andre. Hvile hodet lissom, ja, helst mitt hode da. For å være opplagt til morradagen. Drømmemannens toppetasje pleier å fungere nokså bra jevnt over.

Ønsker deg en fin dag. 

♥ marit

Stemningsrapport fra toppen

Follow my blog with Bloglovin 

Hei på deg. Her er det nå slutta å snø. Det er kuldegrader og det lover godt for julestemninga. Akkurat nå henger snøen i trær og busker, men den er tung og blaut, så hekken kneler godt og vi har plutselig fått litt utsikt ut i gata vår.

Tidligere i uka fikk vi pynta med lys på utsiden. Det gikk jo ikke helt etter planen! Det største treet på utsiden sto der så vakkert og opplyst et bittelite øyeblikk. Med 15 lyslenker på 7,5 meter hengene fra toppen. Det varte til stigen ble tatt ned -og vipps så virka bare halvparten av dem. Dermed ble det ikke noe lys i det treet i år heller.

Jeg er litt sånn, at kan du ikke pynte ordentlig, så la vær! Det nytter ikke å bare ta ei lyslenke og slenge den rundt et tre. Så langt rakk den lissom. Det er grusomt stygt! Og tullete. Akkurat som alle de som ikke gidder å rette på julestjerna i vinduet. Der den henger så skjeivt år etter år. Da får jeg helt fnatt! Det er ikke for ingenting jeg bruker laservater for å få juletreet helt rett, og alle tre stjernene i lik lengde i vinduet. Eeeeeh … så hvem som mest hjernedød her er igrunnen ikke godt å si …

Det ble altså ikke noe lys i treet. Lysene henger der, men de skal ikke tennes. Ei stripe her, og ei stripe der er ikke godt nok! Drømmemannen nekter å klatre opp igjen for ta ned ledningene, så de får henge til våren igjen. Akkurat det liker jeg heller ikke. Og garasjen, der rakk bare lysene over mønet på den ene siden og halvveis på langeveggen. 9,5 meter er jaggu ikke så langt! Så jeg måtte avgårde og kjøpe ei lengde til. Slik at det iallefall ikke slutter midt på en vegg! Den er nå hengt opp, ved hjelp av alle de styggeste ordene drømmemannen kan, pluss kaldt, kaldt, kaldt … jaja. Lys ble det jaffal, og det før julaften til og med.

Besøket fra vest er dratt videre til Arendal. Som vanlig glemte ho noe, og må innom igjen på tilbakeveien. Hehe. Det slår aldri feil!

Vi venter storinnrykk av 15 stykker til grøt i ettermiddag. Så her må kjøkkenbordet ut til spisebordet slik at vi får plass alle sammen. Det blir mandel og marsipan og hele pakka. Selvsagt. Egentlig er jo det en skikk til lille julaften, men det passa ikke for alle. Dermed måtte vi fremskynde det litt. I morra er det hviledag, og godt er det, før det blir julefeiring tre dager til ende. Etterfulgt av fem små og litt større overnattingsgjester. Men om ei uke er alt over, for denne gang. Da har vi forhåpentligvis skapt noen gode minner, fortært alt for mye mat og om jeg er heldig er kjærringa fortsatt tålig oppegående.

Håper du ikke sliter deg helt ut, nå i innspurten. Her har vi som sagt droppa den store rengjøringa og gjort bare som vanlig, men det ser jaggu ut til at det blir jul likevel.

♥ marit

Julesnøen daler ned …

Follow my blog with Bloglovin

Rart med det. Regn og tåke gjøre ikke helt underverker for den berømte julestemninga, som absolutt burde ha krøpet litt inn under skinnet på de fleste av oss nå. Spesielt ikke når det er så tåkete at hele døgnet virker litt ullent og mørkt. Skulle nesten tro vi bodde i Nord Norge. Men nå vettu – nå snør det!

Hipp, hurra og hæla i taket! Det som er litt dumt er jo at i morra regner det sikkert igjen. Vi bor jo tross alt i Sørlandets hovedstad, og sånn er det jo her. Så denne flotte, hvite, lodne julesnøen burde nok ha venta tre døgn før den kom dalende ned fra oven. Da hadde vi kanskje klart å gjennomføre både julelmiddagen og pakkeåpningen med den flotteste julestemninga utenfor stuevinduene.

Denne uka har jeg vært på intens jakt. I alle de butikkene jeg kunne tenke meg hadde nisseutsalg. For jeg hadde så lyst på en nisse som kunne stå ute. Og da nytter det jo ikke med en i stoff og garn. Ikke i denne delen av landet jaffal.

I forgårs dukka han opp. Selveste nissefar. På Facebook. Og nå står han her utenfor hos oss. Det var 24 timers budrunde, men ingen andre var interesserte. Det er sikkert derfor han havna her, for jeg vinner jo aldri noe som helst. Pleier ikke en gang prøve meg på budrunder, for før de er over så har jeg jo glemt hele greia. Og da er vinnersjansene litt kleine egentlig.

Jeg hadde en liknende nisse før. Bare litt mer min stil når det gjelder utseende. Litt mer morsom, gnomaktig og koselig. Ikke sånn amerikansk stil lissom. Men den kanta i en storm, og gikk i tusen knas. Iallefall mange nok knas til at det var dødfødt å prøve å lime den sammen igjen. Så jeg er kjempefornøyd med husets sist ankomne nisse, utseende er jo ikke alt sies det, så jeg skal nok klare og venne meg til denne her også. Stor og staselig er han, litt over 70 centimeter høy, til den nette sum av 150 kroner.

I dag får vi besøk. Venninne og mann fra vestlandet. De blir til i morra. Så da var vi egentlig i gang da. Med julekjøret. Selv om det ikke blir så mye jul over denne kvelden, der drømmemannen skal servere pizza. Julepizza. Hehe … ikke Grandis altså!

God helg til deg som er innom. Nå er det jaggu ikke lenge til selveste dagen … gleder du deg?

♥ marit