De ser jo fristende, freshe og flotte ut, ikke sant? De har fulgt oss i tykt og tynt, på biltur, i sekken, de har ligget i ganga noen dager, i kjellerstua … helt siden 22. mai. Men like fine er de. Problemet er at ingen av oss har lyst til å spise de nå. For hva må de ikke være sprøyta med siden de er så holdbare …

Så nå skal de bare få lov å bli liggende. Som en test. For å se hvor lenge de holder. Jeg som spiser så mye frukt og grønt burde jo egentlig vært i like god forfatning. Men mulig dette stoffet ikke gjør menneskene like holdbare som eplene. Kanskje snarere tvert i mot? Jeg googla litt, og fant DETTE om et tre år gammelt eple. Samme sort som våre, Granny Smith. Forskjellen var bare at dette hadde blitt lagra under optimale forhold i kjøleskuffen i kjøleskapet. Lurer på om ho har det enda …

Plutselig var søndagen her! Overskyet, men 23 grader her hos oss. Fint vær til å jobbe litt utenfor. Vi (eller mest drømmemannen da) skal ferdigstille en veranda. Eller undersiden av den da. Siste finish om du vil. Takrenne og spiler på undersiden. Midt i helligdagsfreden! Håper ikke naboene klager, for når han først er i jobbemodus denne mannen så bør han helst bare få holde på. Det er nemlig ikke så ofte.

Ellers kjøpte jeg plutselig nye hagemøbler i går kveld. På Facebook. Den store pallesofaen vi har hatt på den ene terrassen råtna opp, eller klossene gikk i oppløsning. Så den er historie … og noe måtte jeg ha der. Ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, vil aller helst ha drømmemannen til å snekre en hjørnebenk der. Men enn så lenge har vi dette jeg gikk av med vinnerbudet på. 1400 kroner for 8 sitteplasser. Er ikke galt det! Blir spennende å hente det i kveld. For en vet jo aldri helt hvordan det ser ut før en har sett på det. Blir det helt feil, så har jeg mange andre plasser det kan stå, eller så kan det jo bare selges videre. Enkelt og greit.

Fin søndag til deg som stikker innom. Og alle dere andre også, forsåvidt. Nå skal jeg bare drikke teen min her, før jeg skal ut å se ut som om jeg hjelper drømmemannen. Kan jo alltid holde på en plankebit eller noe sånn … stå der i nærheten i tilfelle han trenger en håndlanger. For det er nemlig det jeg ble degradert til etter at mannen kom i hus. Han liker best å jobbe aleine, er tydeligvis allergisk for teamwork, selv om han vet at jeg kan en del. Hadde sinnasnekker’n sett oss i aksjon ville nok mannen fått så ørene flagra – fordi han ikke vil slippe meg til. Og så jeg da, som har snekra og skrudd så mye i mitt voksne liv. Han skulle bare visst hvilken ekstrem god hjelp han går glipp av!

God morgen. Her kommer bilder fra gårsdagens tur med Jonas. Rett over mila ble det, og på slutten av dagen var jeg oppe i nesten 19.000 skritt! Godt å ha noe å gå på, for de dagene formen er elendig så blir det ikke så mange skrittene å skryte av. Har holdt meg helt i bunnen av lista på FitBit’en de siste ukene, men nå kryper jeg sakte og sikkert oppover igjen. Det er en god følelse!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

For en drøy måned siden bytta vi til en annen type hundemat. Det er fortsatt Eukanuba, men vi skifta til et som skulle være så bra for leddene. Han har jo vært veldig treig dette dyret vårt, enda så mye trim han får så virker det innimellom som et ork å gå tur. Nå føler både drømmemannen og jeg at han er blitt mye lettere til beins. Han spiser kun tørrfor, for vom og slike ting som blir anbefalt vil han ikke ha. Andre go’biter er han ikke interessert i. Men til kvelden får han en bit tørka kyllingfilet (for hunder) som nattakos. Og det er den eneste kosematen han får. Eller kos og kos, det forsvinner ned i rekordfart! Tror ikke han noen gang virkelig har smakt på det. Til å begynne med var dette for å få han til å gå inn i innhegninga, der han skulle ligge om natta. Men nå har vi droppa å stenge han inne, likevel fyker han inn under trappa, der hundesenga er, når jeg sier det er natta. Tror denne go’biten er dagens høydepunkt.

Vi gikk tur retur sentrum i går. Pluss en ekstra tur langs elvebredden, fra den ene broa til den andre.. Starta faktisk klokka 8 og var tilbake to og en halv time etterpå. Fin tur, litt ustabilt vær.

Dette er ved Tønnefabrikken. Et leilighetskompleks ved Elvebredden. Kunne jeg bodd slik, med tean i tanga og båten rett utenfor, så kunne jeg ha vurdert å flytta på meg. Men dessverre er ikke dette for vår konto!

Vi rakk ikke hjem før det begynte å regne. Men heldigvis varte det ikke så lenge. Bare nok til at vi ble skikkelig blaute da vi var litt over halvveis.

Her, i leiligheten i første etasje, bodde jeg i et par år. Det var min og x’ens første bolig. Et lite krypinn på rundt 40 kvadrat, som føltes som himmelriket for ei på 18. Barndomshjemmet mitt ligger bare et par kvartal unna. Så det var ikke store avstanden til mamma og pappa. De som aldri skulle komme på besøk, siden vi bare flytta sammen uten å gifte oss. Akkurat da var jeg visst en skam for familien. Men selvsagt kom de på besøk likevel, sånn etterhvert. Et par år etterpå gifta vi oss. Helt i riktig rekkefølge til og med, for eldste dattera kom først to år etter det igjen.  Og da hadde vi allerede kjøpt vårt første hus.

Litt lengre oppi gata ligger Ekserserhuset. Her hadde jeg mitt første møte med gjenbruk da jeg var barn. Eller loppis som vi kalte det i den tia. Det lukta gammelt og ekkelt i hele området når dørene ble åpna. Det klødde over alt da vi gikk inn den store doble døra. Men det var så populært at det sto folk i kø for å grabbe til seg de beste kuppene først. Jeg kjøpte aldri noe der. Men det var gøy å se på alle de andre “gale” menneskene som sloss om det jeg da kalte gammelt søppel.

Dette er Todda, eller Tordenskjolds gate skole som den egentlig heter. Barneskolen jeg og de fleste andre “byongane” gikk på. Skolen har både blitt flytta og renovert siden den gang, og bærer sine 148 år godt.

Veldig sliten hund, og enda er det en god halvtime til vi er hjemme. Nesten bare oppoverbakker. For å slippe unna den verste trafikkstøyen tok vi “snarveien” gjennom kirkegården …

… og på baksiden av bryggeriet. Før vi starta på stigningen til toppen av Tinnheia.

Endelig oppe! Og her kjenner dere vel igjen utsikten? Har iallefall vist utallige bilder herfra, i forskjellig vær og lys, soloppganger og -nedganger.

Så var vi hjemme igjen. Og måtte selvsagt inspisere tomta litt. Veldig fornøyd med meg selv og arbeidet jeg endelig fikk gjort her utenfor.

Som du ser omtrent på midten av bildet her, var det mye som ble fjernet. Det grodde sånn ut over asfalten langs hele tomta. Jeg kom litt ut av tellinga, men tror jeg fjernet minst 20 trillebårlass! Godt vi har en plass å dumpe det, så vi slipper å kjøre det på søpla!

Det altså ikke bare det bedet på hjørnet som måtte stelles her. Men langs hele kanten. Nå er det bare litt finpuss igjen, pluss et par trær som skal felles. Men det siste der må jeg ha hjelp til av drømmemannen. For jeg er livredd motorsaga, og orker ikke sage for hånd lengre.

God lørdag til deg. Håper du får en fin en.

… og jeg er megaklar for babyfotografering! Sånn til høsten en gang. Den fjerde jenta (femte om en tar med bonusbarnebarnet, men jeg er jo ikke mormora hennes) ventes i begynnelsen av oktober. Sannsynligvis kommer ho noen uker før, slik som de to søstrene hennes har gjort. I ren lykkerus kjøpte jeg noe skikkelig unødvendig på Wish. Bare sånn for gøy. Du har vel sikkert sett slike bilder du også, ei pynta lita nyfødt prinsesse med strutteskjørt og blomst i håret. Og akkurat det kom jeg over der. Kostymet, eller hva du vil kalle det. Så jeg glimta til og kjøpte to stykker jeg, de kosta jo nesten ikke noe. Nå mangler jeg bare saueskinnet til å legge vidunderet på – og selve vidunderet da.

Jeg gleder meg skikkelig. Og vettu, jeg skal visst være med på fødselen denne ganga også. Det er vel den største tillitserklæringen en kan få fra dattera si? Jeg hadde jo aldri i livet ville hatt min mamma med på det der, hadde aldri falt meg inn og spørre en gang. Eller, kanskje siste ganga, for 26 år siden. For da var jo min mamma allerede død for flere år siden. Og jeg hadde jo gjort hva som helst for å få ho tilbake, om det så bare var for noen timer.

For meg har disse fødslene vært noe av det største jeg har opplevd. Kanskje ikke større enn å bli mamma selv, men på en litt annen måte. Det er forferdelig å se at dattera har det så vondt mens det står på som verst, men den følelsen når babyen er kommet og det verste er over … den er ubeskrivelig. Når vi begge ser på det lille nurket som ligger der, et helt nytt, lite, perfekt menneske, som vi på en måte er en del av begge to … så kan vi smilende, med tårer i øynene oppleve noe sammen som er helt unikt.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Det er nok disse to fødslene jeg har vært med på som har kurert sykehusskrekken min. Tidligere ville jeg rett og slett besvime bare jeg kom inn i korridoren på et sykehus. Lukta, lydene, og følelsen av smerte, død og elendighet holdt på å kvele meg. Men nå har jeg jo opplevd at det ikke bare er elendighet som skjer innforbi disse murveggene. Noe av det største en kan oppleve, det å se sitt eget barnebarn komme til verden, det har satt fokuset mitt på noe helt annet her.

Da jeg var med den første ganga var jeg livredd. Redd for at jeg skulle svime av, redd for at jeg bare skulle stikke fra hele greia, redd for at jeg bare skulle gå i veien, eller bli forbanna på jordmora om ho ikke oppførte seg fint mot ungen min. Men plutselig hadde jeg fått en helt merkelig ro over meg, som jeg aldri tidligere hadde følt. Skulle nesten tro jeg hadde fått en sup eller tre av lystgassen. Den skrekkslagne kjærringa med sterkt fremtreden sykehusskrekk ble forlatt ute på ganga, mens ho som var med inn takla dette her på en eksemplarisk måte. Den ganga var riktignok pappa’n til babyen også med, så jeg hadde jo ikke etterlatt dattera mi aleine om jeg hadde pingla ut. Men jeg klarte det! Utrolig bra også til og med. Bare det føltes som en stor seier, og enda bedre ble det da dattera synes jeg hadde vært en enorm hjelp. Jeg gjorde jo akkurat det ho ville jeg skulle gjøre, uten at ho trengte å si noe. Ikke vet jeg hvor den superfødselshjelperen kom fra, men ho glimta til da ho trengtes som mest.

Det var fantastisk. Var så stolt at en skulle tro jeg hadde født det første barnebarnet mitt helt på egenhånd! Men jeg hadde jo bare vært med på sidelinjen. Nesten helt frivillig til og med. Og nå vil jeg jo for alle ting i verden ikke gå glipp av den kommende heller. Det er nok siste gang jeg får sjansen til det.

Har du sett for en flott bukett vi har? ♥ De tre til venstre er jeg mormor til. De to andre er bonusbarnebarna, og jaggu fikk jeg ikke tittelen bestemor der. Dette blir altså det sjette barnebarnet. Og det er jaggu ikke verst vel, sånn i løpet av 10 år. Flere kan det sikkert komme etterhvert, da både drømmemannen og jeg har hver vår 26-åring som enda ikke har starta på den produksjonen. Det eneste som er litt kjipt er formen min, som ikke er som den var da førstemann kom til verden. For ho hadde ei forholdsvis ung, velfungerende mormor som klarte alt. Ei som lekte tikken rundt spisebordet. Som ikke bare bygde hytte av tepper og puter under bordet, men også var med på leken der inne. Ei som gikk tur med barnebarnet på skuldrene. Som hoppa og spratt og hadde masse energi. Den mormora er det bare ho eldste som fikk gleden av å bli kjent med. Dessverre.

Det føles som et helt liv siden … men jeg gjør så godt jeg kan fortsatt, og bedre enn det kan det ikke bli.

Se det ja, her er resultatet av to dagers arbeid på utsiden av rønna. Må si meg veldig fornøyd med det. Nå er det bare 5-6 meter igjen bak carporten der på venstre side … så kan jeg vel bare starte på begynnelsen igjen. Eller inne i det aller helligste – tomta som er gjemt mellom huset, gjerdet og hekken. Husker jeg var så utrolig fornøyd med denne hjørnetomta da vi kjøpte huset for 20 år siden. For en lykke å ha en slik beliggenhet. Men litt her og litt der er jo mye mer arbeid enn en firkanta flekk foran på den ene siden. Må vel skylde på at jeg var forholdsvis ung og mye sprekere da. Med stort pågangsmot og arbeidslyst, og en kropp som tålte presset. Til tross for full jobb og tre unger. Mye har forandret seg siden den gang gitt … og ikke til det bedre akkurat.

Det er noen år siden sist det så sånn ut her. I fjor rømte vi jo bare ut på hytta og ble der i tre måneder.  Jeg måtte ha en skikkelig time-out, og dermed var jeg borte fra bloggen også. Faktisk meldte jeg meg nesten ut av alt som var. Lot hage og ugress seile sin egen sjø, og bare fortrengte hele greia. De andre årene har jeg omtrent sitte her og grene over alt jeg burde ha gjort, uten å få gjort en dritt. Farta frem og tilbake for å klippe plen og luke, så det var jo bare et salig stress alt sammen.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Men jaggu måtte jeg slite for sløvheten nå. Det var det litt av en jobb langs kanten her. Plantene hadde jo krøpet seg godt ut over asfalten, og under dem var det 3 cm jord til og med, med diverse røtter og ugress i, pluss en blomst i ny og ne. Merkelig at det en ikke vil ha gror som bare pokker, mens blomstene heller er litt stusselige og vanskelige å ha med å gjøre.

Jada, jeg vet at den eføyen på veggen der er reine dødsstøtet for kledningen. Jeg er jo en ivrig tilhenger av Sinnasnekker’n så dette har jeg fått inn med teskjeer! Men jeg regner med at veggen er såpass ødelagt nå at vi ikke kan fjerne planten før vi har råd til ny kledning. Dermed forblir den veggen grønn og frodig en god stund til. Fargen står jo fint i stil til fargen på hybelens veranda …

I går ble det ikke noe hagearbeid. Formen vettu … den der hersens greia som ikke er helt på min side for tia, den ble jo ikke akkurat bedre etter at jeg hadde stått med fua i været og fjerna alt buskaset her ute. Men gleden over å komme hjem til dette synet i dag, etter å ha lufta Jonas, var faktisk så stor at jeg skal ut og fortsette nå. Det er meldt masse regn, men enn så lenge drypper det bare litt. Dessuten var jeg fortsatt vanntett sist jeg testa, så dette går nok greit.

Fin torsdag til deg.

Vi var på Le Monde på brygga i går kveld. Sommeravslutning med syforeninga. Bildet er knipsa akkurat da vi kom, da var det temmelig tomt for gjester inne. Men det kom heldigvis flere etterhvert, sånn sett fra bedriftens ståsted. Jeg kunne godt ha sittet her inne i kroken aleine jeg, uten å følt at det var dumt.

Jeg spiste blåskjell, noe jeg har hatt lyst på lenge. Men det var en skikkelig nedtur. Ikke smaken, men porsjonens størrelse. Halvparten av skjellene var tomme, og til sammen fikk jeg altså 33 oransje, små herligheter å mette meg på. Pluss litt fries. Til en pris av 229 kroner. Det var som et slag i trynet rett og slett. Normalt når jeg har bestilt blåskjell, på Fiskebrygga for eksempel, får jeg den haugen. Nesten så en lurer på om en virkelig klarer å spise opp dette her aleine!

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Sidemannen (kvinnen) min klagde. Jeg er jo ikke noe særlig på den klaginga, tar det jeg får, blir jeg skuffa så går jeg ikke der igjen … Det endte med ei teit forklaring om at porsjonene av blåskjell var mindre i juni og juli! Eeeeh … javel! Men vi fikk da litt ekstra på deling etterhvert. Det der kommer de garantert til å tape gjester på. Ingen kommer nok tilbake for andre gang for å spise den retten.

Restauranten har just flytta. Fra kjelleren under Mc Donalds og ned på bryggekanten. Flotte lokaler og fin uteservering. Betjeningen var blide og hyggelige. Men altså, blåskjellene tar jeg en annen plass neste gang.

Det eneste jeg lurer på nå er hvor all innmaten i de tomme skjellene har tatt veien … for på våre tallerkener var det ikke!

Etter maten var vi en tur i Skybaren på toppen av Caledonien. Den åpnet for et års tid siden, og jeg har ikke vært der før nå. Der var det skikkelig flott og koselig, og DEN utsikten. Men det ble en tidlig kveld, 22.30 var jeg hjemme igjen, med ei øl og ei cola innabords, og absolutt ikke forspist.

Til tross for minimalt med alkoholinntak føler jeg meg skikkelig sjuk i dag. Det er ulempen med denne drittsykdommen. En blir fyllesyk av å være sosial, med skallebank til og med. Hosten er verre og i dag har jeg følt meg skikkelig elendig – igjen. Så egentlig burde jeg bare holde meg dypt inne i skogen, sammen med bikkja, og ligge unna slike utskeielser som dette.

En særdeles lite givende dag i dag altså. Men i morra kommer jeg nok sterkere tilbake.

Nå må jeg bare skryte litt altså, for se på denne flotte blomsten. Og vettu, jeg har ikke fått den sånn heller. Det vil si, den blomstra da jeg fikk den til morsdagen, og nå blomstrer den igjen! Ufattelig rett og slett. I dette huset. Så jeg er litt stolt jeg altså, spesielt etter at jeg fikk vite at den var skrekkelig vanskelige å få til og blomstre på nytt.

Aner ikke hva den heter denne planten. Gjør du?

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Morraturen med Jonas er unnagjort for lengst. Nå skal jeg fortsette å jobbe i villmarka utenfor huset. Jeg tok en tur rundt hele tomtekanten i går, har ikke vært på “baksiden” på aldri den tid. Sånn utforbi gjerdet bak der lissom. Og der så det heller ikke ut! Vi bor på ei hjørnetomt, så det er snakk om maaaange meter dette her. Foran huset er det ei skråning som beklageligvis er vår, men kommunen eier litt mellom oss og naboen, men der har jeg ikke tenkt å gjøre noe som helst. Det er utenfor hekken, og om naboen irriterer seg på ugress og villniss, ja, da får de faktisk ta det selv! Det ser ikke så mye bedre ut i den hagen, så han er nok ikke den verste vi kunne ha grensa mot.

I kveld skal jeg på by’n! Haha. Det hørtes jo spennende ut. Men det er altså bare sommeravslutninga med syforeninga. Så så veldig spennende er det ikke. Men koselig, det blir det helt sikkert.

Fin dag til deg.

Akkurat det var mottoet til en tidligere sjef jeg hadde. Ho var utrolig sprudlende og blid. Alltid. Et fantastisk menneske. Jeg jobba i et team med bare ti personer, og jeg gleda meg til å gå på jobb hver eneste dag. Gjett om jeg lengter tilbake til den tia da? En jobb å gå til, kolleger å si god morgen til og være sammen med hele dagen, ei grei lønn inn på konto hver måned. Ikke minst følelsen av at jeg hadde gjort meg fortjent til de pengene. Jeg hadde en jobb jeg var stolt av, og det betyr faktisk utrolig mye.

I dag burde jeg også vært litt fornøyd. Jeg har vært på langtur med Jonas, ikke akkurat på morrakvisten, men godt innafor det vi kan kalle formiddagen. Frisk luft og litt duskregn, slett ikke det verste været å gå tur i. Det er lenge siden jeg har vært ute på denne tia av døgnet. I det siste har han har jo nesten ikke fått den lille morraturen sin en gang. Uten at drømmemannen har vært hjemme. Men nå tror jeg formen er litt oppadgående, og da er det jo om å gjøre å bruke opp kreftene før de forsvinner igjen. For det hadde jo vært kjipt med noen greie dager uten at en fikk brukt dem til noe fornuftig. Innimellom irriterer jeg meg veldig for at alt skal være så fornuftig. At jeg ikke bare kan nyte å være tilnærmet pigg, uten å ha så mange planer og ting jeg MÅ få unna.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Men her er det altså lister så lange som et vondt år. Sånn i tilfelle formen er grei innimellom. Jeg kommer aldri til å komme à jour, men nå er vel ikke det det viktigste heller. Selv om det hadde vært utrolig digg å ikke hatt så mye “vil, skal og må gjøre-ting” hengende over seg hele tiden. Noen ganger tror jeg faktisk jeg blir dårlig bare av å tenke på alt det der.

Det er da er er greit å drite i alt sammen og bare gå ut! Skogen i nærheten her er utrolig grønn og frodig for tia. Med veldig mange gjørmehull etter alt regnværet vi har hatt … to sekunders sløvhet og bikkja sto plutselig med gjørma helt opp til buken. Han slurpa i seg vannet som rant på toppen av gørra, som om han skulle ha gått på langtur i Sahara i ukevis. Sykt fornøyd over seg selv som hadde funnet denne hærligheten midt inni skogen – og klart å spasere oppi før matmor reagerte. Jeg gikk jo selvsagt og tenkte på alt jeg skulle gjøre når jeg kom hjem igjen …

Jeg trenger vel ikke si at jeg ikke var like fornøyd som bikkja der og da?

Ellers har jeg forsøkt å få litt kontroll på jungelen utenfor huset. Det har jeg tenkt på leeenge, men dessverre så nytter det ikke bare å tenke, merkelig nok må en handle også! Innsatsen i dag hjalp godt, fire trillebår-lass er kasta, så nå er det bare 2/3 igjen, og litt til!. Så om jeg kommer rundt, så er det jo egentlig bare å starta på begynnelsen igjen. Puuuh! Egentlig ønsker jeg med ei mindre tomt, med overbygd platting og en liten, flat, firkanta plen utenfor der igjen. Ikke litt her og der, spredd ut over 1,2 mål, der alt som heter ugress gror som bare pokker og resten bare dauer. Når kjærringa ikke en gang kan se forskjell på en strandnellik og ei gresstuste, ja, da er det vel ikke så mye håp egentlig. Men jeg er ikke av den typen som bare gir opp, så flytte, nei det vil jeg ikke.

Det var min mandag. Håper starten på uka di også har vært fin.

NOT!! Men jeg har en flott hage, sånn i utgangspunktet. Og jeg har i periodevis trodd, i de 20 årene jeg har bodd her, at jeg skal opparbeide områdets fineste tomt.

Inni mitt hodet var ikke det så vanskelig heller. Hehe. Men hvor dum går det an å bli lissom? Det hjelper jo ikke bare å ha tomta, en må ha masse tid og penger, og ikke minst helsa i behold. Aller helst alle disse tre tingene på en gang også. Og litt peiling på forskjellen mellom blomster og ugress hadde jo heller ikke skada! Og der sliter jeg tydeligvis … der også …

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bare se her. Jeg flytta noen steiner fra et bed til et annet her i vår en gang. Men det var en plante jeg ville spare på der, inni alt ugresset fant jeg den. Strandnelliken som så trofast hadde kommet opp år etter år, helt uavhengig av stell og gjødsel. Like fin stakkars. Dette her var tydeligvis en som hadde bestemt seg for å overleve, til tross for dårlig stell og omsorg. Enten sommeren regnet vekk, eller det var total tørke som i fjor, sto den så fin og fjong der med hodet høyt hevet.

Veeeeel … jeg har dritt meg ut. For i potta gror det ei skikkelig flott … gresstuste!

Ja, altså ikke fra en fin liten ferie eller noe i den duren … neida! Her har kjærringa ligget som et slakt hele uka. Det vil si, jeg har sitte, rett opp og ned, i sofaen. Oppstøttet av puter på alle bauger og kanter. Og hosta, hosta og hosta. I natt er første gang jeg lå i senga ved siden av drømmemannen på kjempelenge. Eller lå og lå. Jeg befant meg omtrent en etasje høyere enn han! Prinsessa på erta, med halve kroppen jaffal. Men noen prinsessefølelse kan jeg ikke påstå jeg hadde der jeg lå som den digre dundra og kikka ned på en bitteliten mann …

Det var heller litt sånn “sløyd makrell – rett før døden inntreffer-følelse”! For jeg har ommøblert på alt som fins inni kroppen. Kjennes ut som en skikkelig tortur. Men i natt avtok det litt, så i dag sitter jeg som normalt og har til nå ikke hosta så jeg har brekt meg en eneste gang … enda. Faktisk har jeg ikke tissa på meg heller! Og det er jo en god ting, som får selvfølelsen til å krype et par hakk oppover igjen. Til tross for at jeg ikke har turt å droppe det der nattbindet drømmemannen kjøpte til meg tidligere i uka. Det som går fra navlen og langt opp på ryggen vettu. Det som gjør at en føler seg skikkelig super-sexy i tillegg til å være elendig. Det topper lissom heile driden, og er et must når en er over både den ene og andre ungdommen og blir superforkjøla.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Men i dag har jeg har til og med klart å få av sengetøyet og putta det i vaskemaskinen. For nå har jeg kravla rundt i den dyna siden søndag, så der inni var det sikkert mange digge virus i alle former og fasonger. Der som i resten av huset. Usj!!

Så det var turen sin det! I går satt elendigheta seg skikkelig i toppetasjen. Som bihulebetennelse. Det har jeg hatt så mange ganger før, at den følelsen kjenner jeg godt igjen. Og etter ei uke som skikkelig klein orka jeg ikke mer, men starta på en kur jeg har hatt liggende et par år. Fra ei annen gang jeg ble sånn da vi skulle på ferie, og jeg fikk med meg en kur sånn for sikkerhets skyld. Den var nesten ikke gått ut på dato en gang. Så dette gjør sikkert susen!

Det er lenge siden jeg har tatt penicillin nå. Tror nesten det må være halvannet år siden. Men da var det en hestekur mot borelia. Så jeg tar disse tre pillene med stor ro og god samvittighet. Om jeg hadde gått til legen ville jeg bare blitt sendt hjem igjen. Med beskjed om at det er virus. Ikke noe å gjøre. Ta det med ro til det glir over. Og det hadde sikkert vært om fire, fem uker. Som det pleier. Vel, jeg orka ikke det akkurat nå. Jeg har jo blitt sendt hjem igjen med både bihulebetennelse og lungebetennelse opptil flere ganger. For det slår ikke ut på de vanlige prøvene. Men etter å ha hangle i enda litt flere uker har de som regel tatt noen andre prøver, og da finner de det ut. Seint men godt. Eller så har legen bare gitt meg penicillin likevel, selv om de ikke finner noe, for frisk blir jeg jo ikke sånn helt av meg selv. Iallefall ikke før det er gått en hel liten evighet.

Rare greier dette her. Tenk om noen bare kunne finne ut at jeg mangla noe i kroppen! Så kunne jeg bare tilført det, og vipps, ingen flere langvarige forkjølelser og luftveisinfeksjoner på denne kjærringa! Vel, etter over ti år har fortsatt ingen funnet en løsning, så her må en bare gjøre så godt en kan på egenhånd. Jeg har en hoste som slår selv den mest innbarka storrøykeren, og det enda jeg aldri har røkt en eneste sigarett i hele mitt liv! Hvor urettferdig er ikke det da?

Det er snart helg igjen. Uka og langhelga som var forsvant til ingen ting her hos meg. Kjipe greier, og veldig bortkasta. Men været er ikke akkurat noe å rope hurra for det heller. Kaldt og regn, såpass at sørlendingene fortsatt fyrer i peisen på kveldene. Hvor pokker blir det av denne sommeren da?

Ja, altså jeg har vært ute i dag. Oppholds var det også. Men noen tur ble det ikke. Hele 1004 skritt har jeg tilbakelagt, mot gårsdagens 3415, så nå er det like før jeg ramler ut av FitBit-lista mi. Der jeg nesten har ligget i teten hele tiden. Jaffal ikke veldig langt nede. Men jaggu ramler jeg kjapt nedover når jeg har hatt noen dager som dette i slengen.

På denne badeplassen er det sjeldent det er noen andre enn hunder. En gang på alle disse årene jeg har bodd her har jeg sett en unge bade, sammen med hunden sin. Det er på en måte rett nedforbi huset vårt, så det er ikke langt å gå. Men i dag kjørte vi, og jeg satt bare på en benk å så på da drømmemannen vaska Jonas og kasta pinner uti slik at han skulle få skylt ut igjen grønnsåpa. Bikkja elsker å bade. Like greit i et gjørmehull som i et vann da, og jeg trenger vel ikke si at vi foretrekker det siste der.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

I dag traff vi en annen hund og eieren her nede. Og det ble jo litt stas. Vi har ikke vært i hundeparken siden det var snø, så det begynner å bli en stund siden. Men det var jo en liten innpåsliten tass der som hoppa opp og beit i øret til Jonas hele tiden, og da vi kom hjem hadde hele øret revnet! Jonas gjorde jo ikke noe, han ble ikke irritert på den andre hunden en gang, og eieren synes tydeligvis at dette bare var morsomt … men ingen av oss visste jo at det kunne få sånne følger. Hadde jeg visst det skulle jeg jo gjort alt for å få vekk den lille fillebikkja! Siden da har jeg ikke hatt lyst til å gå dit. Dumt, for Jonas synes jo det var helt topp å være der sammen med andre firbente i alle forskjellige størrelser.

Å svømme er en fin trim for hunden, når pt’en hans er syk. Ikke belaster han noe heller, så på mange måter har han vel mer godt av dette enn en tur på ei mil. Han blir iallefall like sliten etterpå, så nå har både han og drømmemannen tatt seg en aldri så liten power-nap i stua. En i sofaen og en på gulvet ved siden av. Heldige er de som bare kan legge seg og sove sånn hvor det måtte være, til alle døgnets tider. Til og med uten at det går ut over nattesøvnen.

Da var snart søndagen også over. Gikk ganske fort denne helga, selv om jeg synes dagene har vært ekstremt kjedelige og bortkastede. Håper formen tar seg opp igjen snart … for sånn som dette gidder jeg rett og slett ikke å ha det!