Årets siste tirsdagstema

.. og dermed også årets siste tirsdagstema.
Frost er oppgaven. Men her i sør har det vært lite å fotografere denne vinteren.
Vi fikk nesten hvit jul, iallefall et veldig tynt pudderlag med snø.
Såpass at det ikke er målbart engang helt her nede ved kysten.
Dermed må jeg ty til et bilde fra sist vinter.
Og her ser du en skikkelig snøelsker! Zenta blir som en valp igjen når snøen kommer. :o)

Til og med drømmemannen ser litt frem til ordentlig vinter i år.
Han har nemlig kjøpt seg snøfreser.
En gedigen dings som vi igrunnen ikke vet hvor vi skal plassere
når den ikke er i bruk. Noen venner av oss flytta,
og hadde ikke brukt for denne lengre, så da ble det bare sånn ..
Enn så lenge får han bare drømme om å dure rundt med den nyanskaffelsen,
for her er det kun is på bakken og lite snø å flytte på.

Ønsker deg et godt nytt år!
Med eller uten snø. 

Heldigvis er det over på øyeblikket ..

 

Jula altså. Julaften uten noen av “mine” burde være en vane etter alle årene med unger annenhver jul. Men jeg klarer aldri venne meg til det der. Jeg som elska å stelle, bake og pynte til jul tidligere har mista gnisten for lenge siden. Først forsvant gleden da mamma døde fra oss, nettopp i jula. Det ble bare vonde minner om sykehus og elendighet som dukka opp hvert eneste år. Så ble det enda verre noen år etter, da jeg ble skilt, og vi delte unger, møbler og inventar rett før jul. 

Jula er for familien. De aller nærmeste. Og når de ikke er der så blir det langt fra det samme. Savnet er stort etter de som ikke er til stede disse dagene.

Jeg har en ny familie nå. Har hatt det lenge. Og de er verdens flotteste. Ny mann, en fantastisk sådan. Mine barn, hans barn, mine barnebarn, hans barnebarn, ingen felles barn. Storfamilien har overtatt for kjernefamilien. Og det er jo fantastisk godt at en kan komme videre etter et samlivsbrudd og få greie dager igjen. Sånn sett har jeg jo det. Men ikke i jula.

Det er rart å feire sammen med bare hans familie. Og enda verre når den feiringa foregår hjemme hos oss. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker på mine egne, og skulle ønske at de også var her sammen med oss. Men sånn er det jo bare. De feiret spredd for alle vinder i år. Eldstedattera i Litauen hos besteforeldrene til dattera som er halvt litauisk. Den andre dattera og barnebarnet mitt var hos faren. Sønnen sammen med kjærestens familie. Og det hadde jo kommet etterhvert det også. At de feirer med svigerfamilie og sånn. Men svigerfamilie er jo ikke det det en gang var det heller. Nå har gjerne ungene fire besteforeldre med ny ektefelle. Og når en skal dele med alle så går det jo mange år mellom hver gang de dukker opp her.

Selvsagt tar jeg meg sammen. Smiler og gjør så godt jeg kan der jeg sitter i julehuset vårt. Hvem som helst vil sikkert tro at her bor det noen folk som virkelig elsker denne høytiden. Bare se deg rundt da! Her er det jul i begge etasjer, til og med på do! Men sannheten er at jeg like gjerne kunne droppa hele julefeiringa. Stukket av. Tatt ferie på en karibisk øy eller noe, og droppa alt som har med jula å gjøre. Både mat, gaver, pynt og baking. Eeeeh .. det siste der droppa jeg visst uansett i år. Og jaggu ble det ikke jul likevel.

Huset er pynta og fremstår som et skikkelig julehjem. På innsiden vel og merke. Jeg har ikke så skrekkelig sansen for alle disse lysslyngene folk slenger opp i hytt og pine. Det blinker i alle regnbuens farger, grønne slanger slynger seg rundt halve terrassen og halve flaggstanga med. Innimellom ser det nesten ut som om de har stått på verandaen og bare sluppet greia ned – og vips, så ble det jul! Ikke bra! Og langt fra fint. Men de om det. 

Jeg hadde til og med rød julekjole. Helt gjennomført. Over alt. Bortsett fra inni meg. Men der er det fullt av andre ting ..

Som mat for eksempel. Vi spiser og stapper i oss. Uten å tenke på kalorier og fettinnhold. Jo mere – og bedre! Herregud at det går an. Men det er jo så godt. Eller, er det igrunnen det? Der du sitter på kvelden og har vondt både her og der. Sprekkferdig. Og kvalm.

Vi kaster masse mat. For dagen etter eter vi jo ikke rester, men en helt annen rett. Som igjen resulterer i enda flere rester. Bikkkja eter stort sett tørrfor. Ho er ikke vant til noe annet og blir syk av det. Så der forsvinner sjeldent middagsrestene. Her ei natt tenkte jeg på at jeg kunne ha gått ned under Vesterveibroa og levert alt det vi hadde til overs til tiggerne som bor der. Men fant ut at det var en ganske teit ide, og litt for skinnhellig til meg å være. Jeg er jo egentlig en av dem som vil ha tiggerne vekk fra byen. Sende de tilbake der de kommer fra. Dermed gikk det rett i matsøpla. Dunken vi deler med nabo’n, siden vi egentlig aldri bruker den. Mat for mangfoldige hundrelapper ligger der, i den brune dunken, og bare råtner. Det er en syk verden vi lever i.

Nå er det bare noen få dager igjen. Så er det tilbake til knekkebrød og normale middager. Forhåpentligvis slutter vi å mate søppeldunken også. Matbudsjettet blir mer normalt og rettene mer hverdagslige. Alle nissene og de røde dukene blir satt tilbake på loftet. Der de ligger trygt og godt og bortgjemt i et helt år. God så godt det skal bli!

Hurra for hverdagene! Når alt kommer til alt så er de jaggu ikke så verst likevel. :o) Det kommer bare an på hva en sammenlikner med ..

Joikakaker til middag?

Da kan du enten gå for denne snertne nyheten ..
Joika i pose. Mindre søppel, du slipper å skylle og levere boksene
i en container utenfor en butikk
(om du er av den flike sorten som gidder sånt).

… eller du kan gå for den gode velkjente gammeldagse innpakninga.
Ved første øyekast ser dette litt dyrere ut enn nykommeren.
Men om du kikker på kiloprisen .. jepp .. da dukker sannhetens øyeblikk opp.
For da er plutselig nyheten over 20 kroner dyrere pr. kilo!!

Frekt spør du meg!!
Selv om jeg ikke skal ha Joikakaker til middag
verken i dag eller i nærmeste fremtid.

Jeg har en plan ..


 .. og det føles utrolig godt!

 

Om en drøy måned begynner jeg på Aftenskolen/UiA! Det høres vel flott ut? Jeg som aldri i livet skulle sette meg på skolebenken igjen. Men hele 2015 blir jeg å finne nettopp der, to kvelder i uken. Til slutt ender det forhåpentligvis i et fagbrev som Helsefagarbeider, og med tiden (aller helst i forgårs) en jobb der jeg skal gjøre mitt for at andre skal få en bedre hverdag. For det er jeg nemlig sykt god til. Å ta meg av andre.

Det er langt fram til det fagbrevet. Og før jeg kommer dit må jeg altså få det berømte beinet innenfor en eller annen plass for å få arbeidserfaring. Det blir sikkert ikke så lett, for her hjelper det ikke med et gammelt Mesterbrev og nesten 40 års erfaring som grafiker. Men det var drømmejobben min da, nå er jeg klar for en ny en. Kan vel ikke være vanskeligere å finne en ny drømmejobb enn det var å finne en ny drømmemann? Og det klarte jeg jo fint! Måtte bare ta tiden til hjelp. Men det er jo der jeg sliter litt da, med tiden. Det går for seint for meg, det skal jo aller helst skje øyeblikkelig.

Jeg er allerede begynt å gå fra dør til dør. Men om du kjenner noen som kjenner noen som jobber en plass der de trenger folk; vikar, ringehjelp, vel .. HER er jeg! Og jeg er sykt klar for å ta i et tak, tålig sprek, veldig fleksibel, kan komme på kort varsel, har bil og sertifikat, jobber godt under press og er vant til skiftarbeid.

Det blir ikke mer coaching på meg. De timene der var reine drepen! For mye snakking og for lite handling. Hadde det vært opp til meg så skulle både cv’n og en kjekk liten kladd av en jobbsøknad vært i boks allerede. Men sånn funka det ikke. Istedenfor skulle alt analyseres. Fikk et helt hefte hvor jeg skulle skrive jobbhistorien min. Hvilke prosjekter jeg hadde vært med på, hvilke nye arbeidsoppgaver jeg hadde fått. Alt om jobb og fritidsaktiviteter. Men jeg har ikke hatt noen verv eller andre kule greier som jeg har holdt på med på fritiden. Så for min del var det ingenting å skrive. 

Det var sikkert ikke coachinga det var noe galt med, heller kjærringa. For det var et flott tilbud. For dem det passer for. Seks timer holdt for min del. Følte det mer som en straff enn hjelp. Litt sånn på samme måte som når noen snakker om psykolog, piggene er ute øyeblikkelig. Helt riktig og greit for noen, men ikke for meg. Så jeg hoppa av, allerede før det starta på alvor.

Nå er jeg klar for nye utfordringer. I noe helt annet enn det jeg har holdt på med tidligere. Fra et sykt godt betalt yrke til et som ligger i den motsatte enden av skalaen. Jeg gleder meg, men gruer meg litt også. Det er skummelt å starte helt på nytt når en er over 50. Uten en trygg jobb og fast inntekt. Spesielt når en alltid har hatt det tidligere i livet. Men nå er det bare å bøye nakken og gå på .. her har det iallefall klarnet litt i det siste og det store mørke hullet er ikke fullt så stort og altoppslukende lengre. :o) Dessuten har jeg en fantastisk x-arbeidsgiver som betaler meg grunnlønna ut hele neste år. Dermed bør det iallefall gå tålig greit de kommende 12 månedene. Så får jeg bare forsøke å ikke tenke så mye på det som kommer etterpå. Det er jo sykt lenge til, og ingen vet hva fremtiden bringer. Det er iallefall helt sikkert!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER.
Følg meg gjerne på jakten etter den nye drømmejobben. ;o)

Med lårhalsen som innsats ..

I dag var jeg flink og hadde vekkeklokka på 7. Selv om jeg ikke skulle noe. Siden yr-appen meldte sol fra morra’n tok jeg med bikkja og fotoapparatet og la ivei en god halvtime før soloppgang. Men det ble ikke helt som forventet. For sola slapp ikke gjennom skyene, så den fantastiske soloppgangen jeg hadde tenkt å forevige ble det ikke noe av.

Litt for seint ute var vi også. Til å få med oss en folketom, julepyntet by. For her var det den ene vareleveringa etter den andre, og lastebiler og trailere over alt. Og sånt kan en jo ikke ha med på bildene! 

Dermed ble det en bryggesleng istedenfor. Her ser du Restaurant Sjøhuset til venstre i bildet.

Veldig tomt i båthavna ..

.. men mer kamp om plassen oppå bryggene.

Broa som dere har sett opptil flere ganger nå. Denne ganga prydet med tre måker.

Bystranda i desember. Kanskje ikke fullt så forlokkende som i juli ..

Otra. Mens vi går oppover langs elvebredden lysner det litt. 

Noen går for å ha båten ute hele året. Sånn i tilfelle det dukker opp en smeigedag ..

Fargerikt. Da jeg var liten var alle husene her grå .. Ikke så langt fra der jeg vokste opp dette. Hadde tenkt å svippe innom min barndoms gate og ta et bilde av barndomshjemmet mitt. Men der hadde de stengt og gravd opp hele kvartalet så det var ikke så mye å vise frem.

Så tilbake til overskriften. Det var skikkelig islagt i dag. Og vi var tydeligvis ute av døra før noen hadde tenkt på å strø. Iallefall ikke andre plasser enn på sykkelstiene på vei inn mot byen. Så ille var det på veien her oppe på toppen som vi bor at jeg nok ikke hadde kjørt noen plass med konebilen i dag, iallefall ikke på litt for gamle helårsdekk, som er det eneste jeg har til den.

Piggene lå selvsagt igjen hjemme. Piggene til å feste på skotøyet altså. For såååå gammal er jeg jo ikke blitt at jeg trenger sånt! Eeeeeh .. det var tilfeller da jeg ønska at de satt under skosålene istedefor å ligge i skuffa i dag. Må bare innrømme det. Så kanskje neste gang?

Det gikk greit. Vi fikk en laaaang tur på 1,2 mil, og selv om farten ikke var så voldsom så fikk vi da både luft og trim. Kjennes ut som om jeg har brukt mange muskler i dag som jeg ikke visste jeg hadde! Sikkert fordi en blir litt anspent av å gå på islagte underlag. Uten pigger. :o)

Det er helg – igjen! Merkelig at uka kan fly så fort, når dagene føles dritlange. Snart er det julaften, jeg har ikke bakt, og har heller ikke tenkt å bake ei eneste lita julekake. Til tross for at vi skal ha huset fullt på selveste julekvelden. Betyr det at jeg er litt uansvarlig og ikke så voksen som jeg burde være? Eller er jeg rett og slett litt tøff som står imot presset som tyter inn fra alle kanter? For det har jo iallefall ikke noe med tidsklemma å gjøre i år. Jeg har aldri hatt så mye tid til overs i hele mitt liv! Men jeg gidder ikke bare i bøtte og lass for at jeg skal ha noen å trøkke i trynet etter nyttår. For det er jo nettopp det som skjer med de julekakene. Jeg spiser dem. Aleine. Og jeg elsker det .. 

God helg fra en heller regnfull plass på Sørlandet.

Søvnløshet kontra sovetabletter


Når er det ille nok?
Til å kunne ta en tablett uten å få dårlig samvittighet? Jeg sover ikke uten hjelp. Sånn er det med den saken. Uten å ta noe så ligger jeg bare her, om jeg er riktig heldig kan det resultere i 2-3 timers sammenhengende søvn i løpet av ei natt. Det er alt for lite til å fungere i hverdagen. 

Jeg har sovepiller. Hele tretten stykker igjen av de jeg fikk 21.10. Det betyr at jeg har tatt en omtrent hver tredje natt. Med dårlig samvittighet. Men himmel så deilig det er å legge seg og bare ligge våken en time eller to før søvnen kommer. Og for en følelse det er å våkne om morra’n og føle seg nokså uthvilt. Tenk om det kunne vært sånn alltid. Kanskje ikke alt hadde vært så galt da, for alle vet jo at uten søvn er det ikke så mye annet som funker heller. Om du ikke visste det, så kan jeg iallefall fortelle deg at det faktisk er sånn!

– Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel. Sa jeg så tøft for noen år tilbake. For jeg har aldri trengt mye søvn, 5-6 timer har vært mer enn nok. Før i tia. Seint i seng, tidlig opp. Det var bare sånn det skulle være. Men dette er for lite, selv for meg, og spesielt når det er slik hver eneste natt.

I går var jeg stuptrøtt. Etter et par timers tur i skogen og to timer i et varmtvannsbasseng på kvelden burde alt ligge til rette for en god natt. Jeg sovna nesten i sittende stilling på sofaen. Men da jeg tusla inn under dyna ble det slutt på det! Så der har jeg ligget og vridd meg, i hele natt, bortsett fra 2,5 timer som jeg faktisk tror jeg svima av av utmattelse.

Det er ikke bare en ting heller. For når det blir slik som dette så er øresusen ufattelig irriterende. Nesten ikke til å holde ut. Og dermed blir jeg enda mer trøtt og utslitt. Har vondt i ørene, i hodet, i nakken. Føler meg helt mørbanket. Og sykt stressa. Skulle tro jeg hadde jobba doble skift i flere uker på rad. Åsså jobber jeg ikke i det hele tatt ..

Jeg sto opp 5. Selvsagt kunne jeg ha bakt disse forbanna sju sortene i løpet av noen slike netter. Strikka ferdig et av prosjektene som ligger her. Lest ei bok. Surfa på nettet etter et eller annet. Men jeg sitter bare her og glor. Hører på øresusen som iherdig forsøker å overdøve susen av varmepumpa. Hører regnet som plasker mot vinduet fordi takrenna er ødelagt. Ser ut av vinduene at det er mørkt i alle husene, utenom nr. 19. For her er kjærringa alltid våken. Gud så kjipt dette er!

Det eneste jeg vil er å sove! Ei heil natt, eller helst alle nettene da. Sånn som normale, velfungerende mennesker bør gjøre. Nettopp for å fortsette å være velfungerende. Sove, sove, sove. Åh, så deilig det hadde vært. Det er faktisk det høyeste ønske jeg har akkurat nå. Eeeeh, det og en jobb da. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg ønsker meg mest av de to tingene ..

Julenissen, fins han? Hvis jeg tror nok funker det kanskje. For da vet jeg akkurat hva jeg ønsker meg til jul i år, og det er jammen ikke ofte jeg faktisk ønsker meg noe, bare spør drømmemannen. To ting må vel være overkommelig? Ikke koster det noe heller. Og jeg har vært ganske snill hele året om jeg skal si det selv. Faktisk skal du lete lenge etter et så snilt, ærlig, omtenksomt og hjelpsomt menneske som meg. Det burde da bety litt?

Om to timer skal jeg på spinning. Hipp, hurra .. det er jo akkurat det jeg føler mest for akkurat nå. Men jeg har en avtale med ei venninne, og da pingler man ikke bare ut. Om ikke det kommer veldig alvorlige ting i veien. Og litt mangel på søvn er ikke innen den kategorien.

PS! Til julenissen: Det hadde vært ganske greit med litt snø også da ..

Torsdagens topptur

Jegersberg, et flott turterreng ikke langt fra sentrum. Her har jeg mange barndomsminner fra somrene da vi var små. Var ofte her og badet sammen med mamma og pappa. Men litt er jo skjedd siden den gang. Både med hensyn til stier og fremkommelighet. En skogssti er jo ikke lengre bare et litt nedtråkket område der det har gått mange mennesker på samme plass. Nope. Nå skal det helst være breie grusveier. Sikkert noen som liker det også, men jeg gjør ikke, selv om jeg forstår at det skal være litt fremkommelig for folk i rullestol og med barnevogn. Det er vel derfor det ser ut som det gjør.

Da vi gikk var det sol og blå himmel. Fantastisk! Så jeg valgte å gå til Den omvendte båt for endelig å få sett hvordan det ser ut der i klarvær. Det gikk ikke som planlagt. Da vi var på toppen velta tåka inn over oss. Merkelig. Men det var ganske forbigående, så jeg slapp og vase rundt midt inni tåkehavet på vei nedover igjen. 

Laaaangt uti der ligger hytta vår og venter på sommeren. Derfra ser dette fjellet ut som kjølen på en båt, om du har litt god fantasi da, mulig det er der navnet kommer fra? Den omvendte båt, 234 moh, og ei litt svett kjærring, 170 cm på strømpelesten.

Bare et drøyt steinkast bortforbi var det nok et utsiktspunkt. Ble tipsa om det av en kollega tidligere i år, mens jeg enda hadde sånne. Her tror jeg aldri jeg har vært tidligere. Men kunne jo lite godt få det også med meg når jeg først var i området.

Otra – både ut mot munningen og havet, og innover i landet. Må være et fantastisk syn når himmelen er blå!

Flott turterreng litt oppi høyda! Nesten som å være på fjellet.

.. og nå regner det, igjen! Fikk iallefall utnytta det fine været. Rett over 9 km i dag. Og om en god time skal jeg i svømmehallen med eldste barnebarnet og mora hennes. Fatter ikke helt hvorfor jeg sa ja til det, jeg som hater badebasseng og felles garderober ..

Ønsker deg en fin kveld. :o)