Vel innstallert på sydenhotellet sendte husbonden e-post til kona som skulle komme dagen etter. Men mailen endte på feil adr; hos ei enke som akkurat hadde kommet hjem fra mannens begravelse. Ho leste mailen og svimte av. Der sto det: Til: Min elskede hustru. Emne: Vel ankommet! Du blir sikkert overrasket å høre fra meg. De har fått PC her nå. Alt klart til din ankomst i morgen. Gleder meg til å se deg. Håper reisen din blir like vellykket som min. PS: Det er sannelig varmt her nede..
Ja sånn kan det gå!
Nå har jeg hatt noen aldeles hyggelige timer sammen med ei vennine. Vært ute og spist og skravla som bare det. Kanskje mest meg da .. føles jaffal sånn akkurat nå ..
Men nå venter armkroken nede og Fire stjernes middag på tv. Ha en fin kveld alle sammen.
Tror igrunnen jeg fikk et lite gjensyn med mitt gamle jeg i dag. Satt her og kikka ut på regnet, uten en eneste plan i hodet .. og plutselig sto jeg i garasjen og løfta ned sykkelen min fra veggen! Min flotte sykkel som jeg fikk på jobb i en sånn “sykle til jobben”-kampanje for noen år tilbake. Ganske mange år tilbake egentlig ..
Det er en kul sølv/blå/orange greie som jeg har brukt en gang!! Jada, du leste riktig: EN GANG. Men jeg har altså behandlet den fint, den har stått under tak hele tiden og ser helt ny ut fortsatt. Ikke en rustflekk. Men dekkene var selvsagt paddeflate. Ja, så var det den derre sykkelpumpa da .. hvor pokker er den når en mest har brukt for den? Åhhh ..
Kompressoren til drømmemannen ruva plutselig godt i synsfeltet mitt. Tja, hvorfor ikke? Og da jeg bare fant ut åssen den funka, så ble det luft både her og der, på no time. Tenk om alt hadde gått så greit og smertefritt! Tok en liten prøvesykling frem og tilbake i gata vår. Tja, det føltes ikke helt galt, men ikke akkurat fantastisk heller .. men en kan jo ikke bare gjøre det som er godt og behagelig hele livet. Dessverre. Men det var iallefall mye bedre enn å sitte på en hest, og det skal jeg aldri i livet finne på å gjøre mer .. men det er en helt annen historie fra da vi var på ferie på Den Dominikanske Republik.
Bikkja mi har nesten aldri vært på luftetur med sykkel før. Ho vimser sånn, sier de som har forsøkt dette her. Jeg var ikke en av dem. Var ikke, men det var før denne dagen!
Vi la avgårde i fullt firsprang nedover bakkene her. Tjuhei, hvor det gikk. Ble nesten litt i skumleste laget for ei middelaldrende kjerring en torsdagformiddag dette. Planen, åh, jeg hadde den planen skal du vite. Vet ikke helt når den inntok hjernen min, men den var der iallefall: Sykle til Songdalen for å besøke ei venninne som jeg hadde snakka med i telefonen tidligere på dagen. Ho var hjemme, og ingen av oss hadde bil tilgjengelig.
La meg bare si det sånn: Så langt kom jeg ikke! Til tross for et tøyskift pakka godt inn i to plastposer på pakkebæreren (nei tenk, jeg har ikke handlekorg foran på styret!) og en uhyggelig sterkt innsatsvilje. Plutselig var det en eller annen idiot som slapp en heidundrende hodeverk rett i skallen på meg. Jeg så stjerner og planteter og måtte stoppe for å ikke svime av. Var så ille at jeg til og med ringte drømmemannen for å høre om han kunne hente meg. Fikk ikke tak i han og det var sikkert like greit, for bilen er jo på service så han hadde ikke mer å kjøre i enn det jeg hadde.
Kom hjem igjen, etterhvert. Jeg kunne jo ha fortsatt dit jeg skulle, det var jo ikke speiselt lengre enn hjem igjen, men akkurat da følte jeg at sofaen hjemme var best. Blaut og sliten og med et bankende hode ble den turen avslutta. Bikkja var ikke stort bedre. Ho la seg rett inn i buret så fort vi åpna døra og siden har jo ligget der. Til og med den normale pratinga og knirkinga ho alltid holder på med er slått av ..
Forresten så var ho ikke så gal å sykle med min lille firbente venn. En må jo følge med hele tiden, og slippe båndet om ho plutselig stopper og skal på do, og det er litt synd om den lenka da henger seg fast i sykkelen litt lengre bak. Jeg har gjort det en gang i mine yngre dager. Da hadde jeg et flott svalestup over sykkelstyret og pløyde trynet bortover på sykkelstien .. dumt for meg at det var før 17. mai og alle de små greie steinene som var strødd i løpet av vinteren for å forhindre at noen skulle ramle, joda, de lå der enda .. Dårlig timing for svalestup med andre ord. Det var før springerens tid. Den der oppfinnelsen som skal forhindre sånt når en sykler med bikkjer. Men jeg har altså ikke en sådan. Og hjelmen som jeg fikk sammen med sykkelen? Den ligger sammen med alle de andre mer eller mindre ubrukte sykkelhjelmene i garasjen .. så om du føler behov for en så er det bare å si ifra!
Fant iallefall ut at jeg faktisk kan sykle fortsatt! Selv om jeg nok ikke burde ha starta så veldig hardt .. men det der er jo litt typisk meg. Bare det beste er godt nok. Her skal det ikke øves og trenes opp, neida, begynn på toppen heller, for ned kommer du jo alltid!
– Hallaisen karer, sa sædcellen Bjørn. – Dere kan ikke fortelle meg veien til egget vel? – Beklager, vi heter Karius og Baktus, og nå er du virkelig på villspor ..
Ja sånn kan det gå! Og akkurat nå kanta jeg en hel kopp med deilig, varm blåbærtoddy rett i sofaen. Juhu .. kanskje et skritt nærmere ny sofa nå? Verre var det med en helt ny genser jeg hadde på, den ble veldig fin og rød/blå på den ene siden, og det ble låret mitt og .. men det siste der går jo snart over!
En ulykke kommer sjelden aleine heter det jo. Så da kan jeg jo bare sette meg ned og vente på neste? Nei, slapp av, jeg er ikke så pessimistisk, egentlig.
Synes denne plansjen jeg en gang fikk på mail var ganske klar. Så nå skal jeg for ørtende gang dra meg selv opp etter ørene og forandre noe. Et eller annet. Jeg vet jo at mye sitter i hodet av dette her, at jeg er kommet inn i en labyrint eller noe. Og de er ikke til å spøke med. Er fort gjort å gå seg vill i en sådan ..
Så denne siste måneden jeg skal være 100% sykmeldt skal jeg kose meg. Uten å være redd for hva de som vet jeg er sykmeldt mener, uten å være redd for å treffe noen kollegaer ute og uten den evindelige dårlige samvittigheten jeg alltid går rundt med som en tung sekk. Jeg skal rett og slett drite i det og prøve å ha det helt bra. For nå skal livet mitt ta en annen vending. Og jeg gleder meg stort!
For jeg har rett og slett ikke tid til å kaste vekk dag etter dag på dette her tullet ..
… omtrent akkurat sånn (Ill. fra google.no) både ser det ut og føles! Så vær glad du er så langt vekk! Joda, jeg tok den hersens pillen, men hva hjelper det når en våkner midt i en host med kjeften full av ekkel seigt slim? Og fortsetter å hoste til kveldsmaten minst har hatt fire turer oppover, men heldigvis har ombestemt seg litt over halvveis. Jeg som var så drittrøtt da jeg fant senga for en time siden, sovna gjorde jeg også!
Men så lett gir jeg meg ikke!! Det er mi seng og min drømmemann som ligger der nede. Og det er alt for tidlig å gi opp nattesøvnen enda. Biter tennene sammen nå ganske snart, og satser på nytt. På den flotte, deilige, berolige søvnen skal komme en aldri så liten tur innom med. Iallefall i en uke eller to. Sånn at jeg kan få fortsette på mitt normale liv ..
Lakenskrekk? Nja, tror ikke helt det er det heller .. og uansett hva det kalles, om det i det hele tatt heter noe, så har jeg tenkt å prøve å vinne i natt, neste natt og den etterpå der igjen.
Roten til alt vondt fins i mange våkenetter etterhverandre! Dermed akter jeg å finne senga igjen nå. Ønsk meg lykke til ..
En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand. Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss. I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden. I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre. Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet. Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest? Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.
Dette fant jeg da jeg googlet fotspor. Veldig fint. Men det var altså ikke meg Herren snakket med .. det har Han aldri gjort og kommer sikkert aldri til å gjøre heller. Likevel tenker jeg innimellom på hvordan jeg hadde hatt det nå om jeg bare liksom kunne overlate alle problemene til Ham. Eller om Han iallefall kunne brukt litt energi til å fortelle meg hva problemene mine egentlig er .. For sånn som jeg ser det så burde jeg jo ha det kjempefint nå. Absolutt alt ligger til rette for det.
Mulig det ikke er helt sånn det funker? Om en leter etter svaret i fortellingen over, så virker det ikke som om de troende har det bedre enn oss andre ugudelige .. for personen som har denne samtalen med Herren hadde tydeligvis ikke merka at Han var til stede “da han hadde det som aller vanskeligst”.
Legebesøket gikk greit. Om en kan kalle det det da, når en sitter der og tårene presser på for å komme ut av øyehula. Flaut? Ja. Jeg følte meg igrunnen litt oppegående da jeg kom inn døra der, uten at det hjalp mer enn fem minutter ..
Sa jeg igrunnen hadde tenkt å begynne å jobbe igjen nå. Men det hadde jeg jo tenkt hver gang jeg var der, fikk jeg til svar. Og det er akkurat det jeg har .. men det går bare aldri sånn!! Er sykmeldt til slutten av april. Så nå skal jeg knaske sovepiller i en ukes tid, doble deppepilledosen, snakke med en psykriatrisk sykepleier (som er en mann!) og ny legetime igjen den 27. april. Dagen før jeg skal i møte med jobben, nav og legen min. Så her er det mye å se frem til ..
Ho lurte på om jeg var så opptatt av å begynne å jobbe for å slippe møtet med nav. Tja, kanskje var det det for en måneds tid siden, men nå har jeg jo skjønt at jeg ikke klarer å snike meg unna. Joda, selv om det er en feilkopling oppi toppen min så er jeg jo ikke helt dum. Men jeg føler meg litt sånn nå likevel, dum og ubrukelig og helt idiot som ikke bare kan ta tak og komme meg opp av denne jævla hengemyra.
Søvnen måtte være på plass før jobben. Og joda, jeg skjønner jo det. Men hvor lenge skal jeg gå sånn som dette da. Jeg begynner å bli veldig utålmodig jeg. Så nå er jeg litt lei meg for det også. Fordi jeg vil, men ikke får det til .. og det var der jeg også gjorde feil. At jeg tenkte på jobben hele tiden, følte at jeg måtte tilbake fordi dette var så flaut. Følte at alle forventa at jeg nå måtte komme tilbake til normalen igjen. Jeg måtte slappe av og kople ut og prøve å kose meg. Liksom.
Så nå skal jeg ta de hersens sovepillene da. I en uke. Og da er sikkert alt blitt så mye, mye bedre. Ikke sant? Hosten holder på å gi seg, så nå kan jeg jo bare vente på pollensesongen. Det er jo alltid like gøy. Men for å være føre var her så skal jeg begynne med tabletter allerede nå. Sprøyter var de slutta med, så det kunne jeg ikke få. Det ble for stor dose av et eller annet i kroppen som ikke var bra, derfor gav de ikke sånt mer. Ikke det, jeg har aldri forsøkt de, men har bare hørt andre som har synes det funka bedre enn tablettene, nesesprayen og øyedråpene.
Jeg kunne forsøke å begynne på jobb igjen om jeg absolutt ville. Men jeg måtte være klar over at mest sannsynlig kom det en liten knekk da, et aldri så lite tilbakeskritt. Og det var da jeg ikke bare skulle stå på og prøve å fortrenge det. For det kom ikke til å forsvinne av seg selv om jeg bare pressa og pressa kroppen til noe den protesterte vilt mot. Det var da jeg måtte være så tøff og innse at det var litt for tidlig. Jeg tror jeg kommer til å slite litt der gitt .. hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg vel ikke sittet her i dag. Så da forsvant den verste entusiasmen litt. Sukk.
Dermed ble vi ble enige om en måned til på 100% sykmelding. Da har jeg sikkert sove godt i lange tider, og er opplagt som bare det. Så begynner jeg halvt etter det. Trodde jeg. Men halvt var visst å ta litt for hardt i. Det også. Herregud!! Jeg føler meg som den pingla. Behandles varsomt, lett knusbar.. Fy faen!!! Vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Akkurat nå er jeg iallefall veldig glad for at mine foreldre ikke ser dattera si. Ho der med nerveproblemer og uten ryggrad .. for det er vel det det er da. Det er det som feiler meg. Et eller annet i hodet. Og det er jo ikke akkurat noe å rope hurra for egentlig.
Hvorfor kunne jeg ikke heller ha brukket en arm eller to ..
Forresten så ble det litt depresjonsshopping også. Og det var virkelig så deprimerende at det ikke var gøy engang! Hadde egentlig tenke å kjøpe noe påskepynt, men fant ikke noe jeg likte. Jeg liker litt sånn sære, rare ting. Ikke bare en helt alminnelig liten gul hårete kylling liksom. Den skal ha personlighet og sjel, og gjerne se litt halvgal ut .. eh .. akkurat som jeg føler meg for øyeblikket. Men altså, jeg fant ikke noe sånn. De er sikkert sperra inne en plass. Kan ikke la sånt gå laust blant folk ..
Istedenfor ble det noe tøy jeg ikke trengte, så snart må jeg kjøpe meg flere skap!
En mann slet med stammingen sin og gjorde alt for å bli kvitt den, til ingen nytte. Til slutt oppsøkte han en spesialist for å få hjelp. Legen undersøkte han og erklærte: Jeg har funnet løsningen på problemet ditt. “Snoppen” din er 30 centimeter lang. Den er så tung at den strekker stemmebåndene dine og får deg til å stamme. Hva kan jeg gjøre doktor? Vi kan operere vekk 15 centimeter. Men: To månder senere ringer han legen og forteller at etter at “snoppen” hans ble forkortet, har alle kjærestene dumpet han, og sexlivet hans er en tragedie. Du er nødt til å operere tilbake 15 centimeterne du fjernet doktor. Legen svarte ikke. Hørte du ikke hva jeg sa, doktor? Du må operere tilbake stykket du fjernet. Omsider svarer legen: R-r-r-r-ryk og r-r-r-reis!
Så nå er jeg snart på vei til legen. Ikke for å verken fjerne eller tilføye kroppsdeler. Bare en sjekk, og kanskje kan vi fjerne sykmeldinga .. Hva hadde vel livet vært uten drømmer ..
For å være helt ærlig, så tror jeg den blir lengre. Har sminka meg etter alle kunstens regler for å se opplagt og fjong ut, men tror ikke det helt hjalp så mye. Litt, men ikke nok. Så har jeg sovet i hele natt, med piller. Joda, ikke si at jeg ikke har forberedt meg på denne timen!
Etterpå tar jeg en aldri så liten shoppingtur. Om jeg føler for det, men det er ikke sikkert. Jeg synes fortsatt det er fælt å gå til legen når det har med psyken å gjøre. Et bein eller en arm, en forkjølelse, halsbetennelse, ja til og med underlivsundersøkelser er bedre enn dette. Men nå tror jeg ikke akkurat svaret på problemene mine fins der. I underlivet.
Ha en fin dag dere, uansett hva dere skal. Plutselig er jeg tilbake ..
Etter litt rydding og vasking her fikk jeg så sykt lyst på noe nytt. Klær, pynteting, blomster, you name it! Et eller annet som kan lyse opp hverdagen min litt.
En sofa for eksempel. Har hatt en i kikkerten lenge. Den er stor og flott og passer til spisestua, pluss en del av inventaret som vi skal beholde, selv om vi får hvite vegger en gang. Men jeg har jo ikke lyst på ny sofa før jeg får lagt panel og malt her, så dermed blir det med tanken.
Men i slutten av forrige uke var vi faktisk ute og kikka litt på salonger. Tro det eller ei. Det var selvsagt etter at vi visste det var noen skattepenger på gang. Denne over her står fortsatt høyt i kurs hos meg, men vi må jo minst ha to sofaer og to paller og da begynner vi å snakke penger. Masse penger. Dessuten er den ikke så praktisk der jeg hadde tenkt å ha sofaen heller ..
Men så kom vi over denne. Og den var bare en ren nytelse å sitte i! Stor og flott. Likevel må vi jo ha flere sitteplasser enn dette og, så lett skal det ikke være. Men denne her kunne en til en viss grad bygge selv. Men da ble jo prisen en helt annen enn det de hadde på lager. Så vi får se etterhvert da, utpå høsten muligens, om det blir noe ny salong her i huset.
Salongen jeg har i dag kjøpte vi vel fordi den var tålig rimelig. Men ikke bare derfor. Jeg falt jo pladask for denne fargerike greia og ville igrunnen ikke ha noe annet heller. Ikke da. Men det er lenge, lenge siden det. Nå har jeg hatt den i 15 år, så jeg vil vel si at den har gjort sin misjon her hos oss og er overmoden for søpla.
Tenk å gå rundt, med ubegrensede midler, og kjøpe akkurat det en har lyst på! Det hadde vært ganske deilig. Jeg har det klart for meg akkurat hvilke butikker jeg hadde oppholdt meg litt i da ja. Ikke fordi, jeg tror ikke smaken min hadde forandra seg sånn pga. pengene, men jeg hadde nok hatt mer av de aller dyreste tingene. Ikke bare et plagg i ny og ne liksom ..
Lurer på hvordan det er å ha så god råd. Å aldri måtte tenke på om det er nok på kortet. Bare dra til det ryker, uten å tenke på annet enn å ikke brenne fingrene. Tenker de som er så priviligerte noen gang på at andre ikke helt har det på samme måten tro?
Jada, jeg vet det, penger er ikke alt, men de gjør mange ting mye lettere! Men forresten, jeg tror ikke jeg trenger å kalle det depresjonsshopping. Dagen i går er over og jeg er på vei oppover trappa igjen nå. Så det var en aldri så liten nedtur bare, og om de ikke varer lengre enn dette fremover, så skal jeg vel snart få orden på dette livet mitt igjen. Kanskje de til og med forsvinner helt? Nedturene altså! ;o)
Jeg er ekspert på å drømme. Selv i våken tilstand. Eller aller helst da kanskje, for da kan jeg jo styre drømmene selv. Når jeg sover så drømmer jeg somregel bare triste ting, eller groteske greier, noen dør, noen går fra meg, jeg drømmer om sykehus og elendighet og tapt familie .. ja rett og slett ting som gjør at jeg våkner med tårene i strie strømmer nedover kinnene. Det er normalen.
Unntaksvis har det vært koselige ting. Jeg har drømt at mamma har vært hos oss, og tidligere drømte jeg at x’en faktisk ikke hadde gått. Det var så utrolig virkelig! Så godt på en måte, at når jeg våkna så trodde jeg noen få øyeblikk at det faktisk var sånn. At dette var realiteten. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at det var en drøm .. og da ble det jo enda verre enn et normalt lite mareritt!
I våken tilstand drømmer jeg bare koselige ting. Som å få sove flere netter i strekk for eksempel. Akkurat den står øverst på dagdrømmelista mi for tia. Vinne i lotto er også en av gjengangerne. Tenk så mye gøy en kunne gjort da. Både for oss selv og alle ungene.
For tiden går jeg rundt med to skrapelodd i veska. I syforeninga mi har vi alltid med et skrapelodd hver, hver eneste gang. Altså seks skrapelodd annen hver uke. Men tror du vi vinner noe? Neida, av og til er det en femtilapp, ellers veldig dårlig. Enten er vi ufattelig uheldige eller så er oddsene for å vinne mye mer elendig enn de vil ha det til.
Tenk om jeg går rundt med en million uten å vite det? Hmm .. det hadde jo vært kult. Men om jeg klarer å spare de loddene til jeg har brukt for dem, først om en uke til og så to uker etter der igjen .. ja da får jeg jo aldri vite om det var mitt lodd som gav den store gevinsten. For vi blander loddene og trekker ut det vi vil ha. Sånn at ingen skal angre på at de ikke skrapte akkurat det loddet selv heller. Hjemme. Der en slipper å dele med andre enn mannen.
Nå er jo ikke jeg akkurat av den typen som har så hell i spill. Men jeg har jo hatt hell i kjærlighet, faktisk to ganger i mitt liv om jeg skal være helt ærlig, så dermed har jeg vel fått min del på en måte. Derfor er det liksom ikke så mye vits for meg å skrape det loddet. For det er nok ikke noen gevinst der likevel vil jeg tro .. men tenk om ..
Tenk om det virkelig er et av vinnerloddene. Og så har de ligget i mi veske i mange uker. Det hadde jo vært litt for teit egentlig. Tja. Er det igrunnen noen vits i å gruble på det mer? Selvsagt er det ikke noen gevinst der. Det befinner seg overhodet ikke et tall der, med mange nuller etter, som lyser mot meg når det trer fram etter skrapinga med en fem krone .. et tall som hadde betydd at nå ble det nye takrenner både her og der, grillbu på hytta, ny liten landstedsbåt siden den vi har er sprukket, en liten kone-smart-bil til meg .. Jaja, for å oppnå mine drømmer måtte det nok ha vært mer enn bare en million som dukket frem. Dermed hadde det nok vært litt mer lukrativt med en lottogevinst. Men selvsagt tar jeg imot alt med takk og glede. Dessuten vinner vi jo aldri i lotto heller, selv om vi altid har en kupong inne.
Alt er jo mye bedre enn ingenting. Ikke sant? Men om de loddene blir liggende der og fordelt i de kommende syforeninger, da blir det jo verken bil eller takrenner ..
