Jeg ble visst litt fraværende her. Men det tar på å være sosial ser du. Merkelige greier, at noe som egentlig er så koselig skal ta så piffen fra meg. Både før, etter og mens det står på. Og som om ikke venninnetreffet på tirsdag var nok, så var vi og spiste komper hos svigers i går. Sykt gode komper førte til særdeles forspist kjærring. Og da jeg likegodt hadde stappa inn så mye, så fortsatte jeg med krumkaker og multekrem til kaffien. Eller til brusa da, for jeg drikker jo ikke kaffi … Jeg har sikkert spist nok for resten av uka egentlig!
Jeg hadde bestemt meg for å si at jeg ville slutte i syforeninga. Etter ca. 30 år! Jeg har tenkt på det lenge, og spesielt hver gang jeg skal ha det selv. Men så fikk drømmemannen banka inn litt fornuft i de slitne hjernecellene mine, før damene kom.
Dette er snart det eneste sosiale vi har! Sa han. Akkurat som om han er en del av Syforeninga uten en tråd. Riktignok er vi bittelitt sosiale med mennene også innimellom, men det er jaggu ikke ofte. Jeg skjønner jo at mannen lider litt under dette. At vi nesten aldri er sammen med noen andre. Men det er da ikke min feil at han ikke har noen venner fra før i livet.
Joda, jeg vet alt det der om at de fleste forsvinner når en blir skilt. Jeg har vært gjennom den bøygen jeg også. Jovisst skulle vi fortsatt ha kontakt. Selvsagt skulle vi fortsette som før. Men det ble aldri som før. Det ble mer og mer sjeldent, og så plutselig var alt over. Ingen brydde seg. Ingen tok kontakt. Det var som om de hadde glemt at jeg eksisterte.
Det er vanskelig å få nye venner når en er voksen. De aller fleste har sine de holder seg sammen med. De har sine tradisjoner, sammen med sin gjeng. Og det er jaggu ikke lett å komme seg inn i varmen der. At jeg ikke er helt pigg lengre, gjør det ikke lettere. Jeg har jo aldri egentlig lyst til å gå noen som helst plass lengre. Jeg har det best hjemme i sofaen sammen med drømmemannen. Om en skal tenke på formen og etterdønningene som kommer når vi har gjort noe. Skal en tenke på psyken så er ikke dette bra. Dessuten blir det jo faktisk litt kjedelig i lengda å bare sitte her også. Og det er nok enda verre for drømmemannen.
Vi har på en måte ramla av lasset! Og det er sykt vanskelig å komme seg opp igjen.
Livet mitt er stort sett bare barnepass. Barnebarn. Barnevakt. Unger. Og lange, ensomme timer sammen med bikkja. Ikke det at jeg ikke vil ha det sånn, men jeg skulle gjerne hatt litt mer innhold i disse dagene. I form av andre voksne mennesker. Det kan innimellom gå en uke mellom hver gang jeg ser andre enn han jeg deler hus med. Akkurat det var litt lettere da jeg hadde bilen min. Ble det for ille så tok jeg en tur på et eller annet kjøpesenter. Bare for å føle meg normal. Selv om det var på feil tidspunkt i forhold til de fleste andre. For normale folk er jo stor sett på jobb på dagtid …
Jeg tenker litt for mye for tia. På teite ting. Ting som ingen andre kan forandre enn meg selv. Ting som kanskje ikke kan forandres, nettopp fordi jeg er blitt som jeg er blitt. Noen ganger tenker jeg at fibromyalgi må være den verste diagnosen i hele verden. Til tross for at den ikke er dødelig. Men jeg vet ikke hva som er verst jeg; det å dø, eller det å føle at en er død når en fortsatt er levende …
Og alle er jo slitne og trøtte innimellom … Jepp, jeg har også vært det tidligere. Da var det bare å ta det litt med ro en stund, og håpe på en god natt. Men dette er noe helt annet! Uansett hvor mye jeg hviler og sover så er jeg like forbanna sliten. Og alle blodprøvene er så fine og normale som bare det. Så jeg burde ha vært frisk som en fisk!! Det der er sykt frustrerende kan du tro!
Jeg går bare her og slenger! Eller sitter da. Når jeg ikke er ute og går med Jonas, og de turene foregår stor sett på autopilot. Jeg kunne gjort så mye hjemme, pussa opp litt, lest litt, strikka, ikke mist rydda eller laget middag til drømmemannen kom hjem … men jeg orker ikke noe som helst. Orker faktisk ikke å tenke på hva vi skal ha til middag en gang!
Dette er ikke som å ha en fridag. Der en skal få unna alt det en ikke har rukket de dagene en var på jobb. Hadde de enda vært det … Men hadde jeg følt meg sånn, så hadde jeg jo selvsagt vært i jobb og ikke her. Det er ikke som å ha en evig ferie betalt av nav. For jeg kan ikke bli kvitt kroppen min, og den skulle jeg gjerne ha tatt en lang ferie fra akkurat nå. Hadde jeg ikke hatt syforening og ikke gått til svigers, så ville nok dagen i dag ha vært hakket bedre også. Men litt innhold i livet er på sikt bra, tror jeg. Selv om jeg nå føler det var skrekkelig dumt.
Jeg er litt lei. Og jeg tror ikke det har noe med årstiden å gjøre heller. Selv om kroppen min oppfører seg mye finere når det er sommer og sol og godt og varmt. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg plutselig vinteren også.
Spesielt når det er som nå. Det snør tett ute, trærne har igjen fått på seg de fine, hvite vinterklærne. Det er et koselig vær å være inne i. Hagen vår ser ut som et bilde fra et postkort. Men postkort har også en bakside. Den er ikke fullt så blank og fin. Den er litt grå og trist. Før den fylles opp med noen fine ord som mottakeren blir glad for. Og det er det innholdet jeg leter etter nå. Ikke for å sende til noen andre, men for å sende til meg selv. For å finne litt mer glede i hverdagene, som de er. Eller klare å fylle de opp med noe som gjør at det blir litt mer fint og levelig. Selv for meg, som bare er en nav-snylter.
Shit altså! Dette livet har jeg aldri ønsket meg. Så totalt annerledes det ble enn slik jeg hadde planlagt. Jeg får lære litt av rosene som har stått her i over to uker: Holde ut så godt jeg kan, og håpe at jeg ikke blir skiftet ut, selv om jeg er over den beste perioden av livet. Og hadde jeg hatt noe chips eller godis her nå, så skulle jeg jaggu trøstespist til det tøyt ut av ørene! Men her fins bare knekkebrød og ost omtrent, og det blir lissom ikke helt det samme …
Det verste er at jeg tror nav også har glemt meg. Saksbehandleren min er slutta, og jeg har sikkert fått en ny. Men ingen info. Saken min var ren plankekjøring fikk jeg beskjed om i september, for maken til dokumentasjon hadde ho sjeldent sett, så dette burde være ferdigbehandlet før nyttår. Men det skjer ikke noe. Og når jeg spør får jeg bare til svar at ting tar tid … og tid burde jeg vel ha nok av? Det er bare det at jeg er livredd for at jeg plutselig skal stå her helt uten inntekt, og det er ikke akkurat en forlokkende tanke. Men nå prøver jeg å forberede meg på at jeg må gjennom hele pakka en gang til, møter, legeerklæringer og arbeidsavklaring på Stamina. Selv om alt var så veldig stjerneklart for saksbehandleren jeg hadde, så er det garantert ikke så lett for nestemann. Sånn er det vel når ingen der tør ta en avgjørelse …
♥ marit – lettere frustrert og drittlei
Det du skriver er som en beskrivelse av mitt liv også..og jeg har blitt mer og mer hjemmekjær..MEN mannen min drar meg ut innimellom..må jo det…blir jo helt tusste og einstøing av å gå alene..dag ut og dag inn..Er dette livet!? Tenk å bli så sliten av ingenting…sier jeg ofte til meg selv….og jeg hater det…..Jeg vil jeg vil..men jeg får ikke til!! Ish…syns synd på deg, og føler med meg..og jeg vet at det er ingen trøst at vi er flere….for..man er i det selv..og alle har det på sin måte…Livet er ikke for amatører…..Ha en så god kveld og helg du kan!
Takk for gode ord. Jo, av og til er det fint å vite at jeg ikke er aleine. For jeg føler det sånn innimellom. Det er bare meg … og jeg unner jo igrunnen ikke min verste fiende å ha det på denne måten. Men det er fint når noen virkelig forstår litt av hva jeg sliter med. For det er et slit innimellom. Og en kan lure på hva som er vitsen rett som det er. Men så kommer noen bedre dager, og da glemmer en jo elendigheta litt. For en stund. Og de stundene er gull verdt!
dette innlegget ligger iallefall på blogg.no sin forside,måtte skrolle langt ned :=) synes mannen din er fornuftig,ja det er viktig å beholde noe sosialt i livet,jeg savner det,jeg har snakket med 3 personer her på bygda siden nyttår,ellers går jeg her alene ,kjedelig og med nyopperert kne kan jeg ikke gå dei lange turene ennå heller,det positive er att jeg fikk ferdig ennå en genser til meg selv nå i kveld :=)så får en bare håpe du snart får en avklaring fra nav,slik att du faktisk kan slappe litt mer av,det å vite hva en har av midler hver måned gjør ting litt lettere
En blir jo litt sånn småtullete av å gå rundt i sitt eget selskap så mye. Jeg føler jaffal at jeg blir det. Og litt lei. Gleder meg til helga nå, med mannen hjemme. Er veldig glad jeg har bloggen, selv om den til tider er ganske frustrerende etter at vi flytta til ny plattform. Men det er bedre enn det var til å begynne med. Dere har jo ikke forsvunnet i det minste. Nav ja, det er et kapittel for seg selv. Ser ikke lyst på den biten … og har mista troa på at dette var så kjapt og greit å få gjennom. Det stresser meg noe sykt.
Hmm… noen ganger tenkes det for mye… men det er helt sant som du sier.. som skilt er det ingen gamle venner igjen! Og jeg har igrunn ikke spes mange venner! Et vennepar som jeg har hatt i snart tjue år, og ei venninne som jeg har jobbet sammen med for noen år siden…. ellers – zero….. 🙂
Trenger ikke så skrekkelig mange venner, men en trenger noe få gode venner. Jeg har ei. Og så har jeg bloggen da. Og den er jeg veldig glad for. 😉 Men det hjelper jo ikke akkurat mannen min.
Viktig å ikke avslutte det sosiale som man har. Selv om du ikke stiller hver gang, trenger du vel ikke “melde deg ut”?
Jo, jeg føler jeg bør være der hver gang. Det er bare hver tredje uke. Og jeg føler jo også at jeg ødelegger når jeg ikke blir med på turer og sånn. Det var snakk om en tur til Kiel nå. Med ferja fra Oslo. Men jeg er jo halvdød etter tre timer på ferja herfra til Hirtshals, så etter å ha tenkt meg grundig om så måtte jeg bare droppe den turen. Men det var ikke lysten det sto på!
Det er leit å lese om hvordan du har det. Og jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver.
Nå er jeg så heldig at jeg begynner å bli i noe bedre form, og holder på med arbeidstrening.
Håper å kunne komme tilbake til jobb igjen, men det er er stykke fram til eventuelt full tid.
Ønsker deg gode dager, og du får en god klem fra meg i dag. ❤ Ord strekker ikke til…
Det er kjipt innimellom. Men heldigvis litt bedre dager også. Den siste uka har ikke vært så mye å skryte av. Formen likeså. Jeg blir nok ikke bedre, det har bare gått nedover de siste åtte årene. Og ikke har jeg en jobb å gå tilbake til heller. Men akkurat det har jeg slutta å tenke så på. Det viktigste nå er å komme gjennom dagene på en grei måte. Uten å bli helt utslitt. Det er ikke enkelt.
Tusen takk for gode ord. ❤ Jeg er veldig glad jeg har bloggen. Selv om det er litt stress å få med seg alt dere legger ut, kommentere og svare. Men skjønner jo at jeg må jobbe litt med det for at dere her inne ikke forsvinner.
Håper du fortsetter i syforeningen- kan være viktig med slike ting. Beskrivende illustrasjonsbilde, livet skal ikke være lett!
Ja, jeg bør jo fortsette … og bildet, det måtte jeg bare stjele, for jeg følte nesten at det var meg som satt der muttens aleine!
Nei, det kan ta på dette. Kjenner igjen mye av det du skriver. Dette å ikke orke. Og i tillegg ha den utryggheten for økonomi. Slikt tar fryktelig på. Og så denne faren med den nedovergående spiralen. Kanskje en kan gi noen gode ord til seg sjøl på baksiden av «postkortet». Se at en gjør en kjempejobb. Og at du har Drømmemannen! Og så at det blir snart vår. Ønsker deg de gode lysglimta. Stor klem <3
Den økonomiske biten er virkelig belastende. Å ikke vite om jeg plutselig står her uten inntekt. For ettersom jeg har lest så kan jo faktisk det skje! Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre … det meste som kunne selges greit unna er solgt allerede. Ja, jeg har jo både mann, barn og barnebarn. Og det er jeg veldig glad for. Skulle bare ønske jeg orka mer, for min egen del og deres del. Innimellom føler jeg meg bare som en klamp om foten på alle som må ha noe med meg å gjøre. Men heldigvis er ikke alle dager like.
Forstår deg godt jeg 🙂 Savner også det sosiale livet jeg hadde før..var med på “alt”,skjedde alltid noe..dagene var fylt fra morgen til kveld.. Nå tar jeg kanskje en kaffe med ei venninne på formiddagen annenhver uke..også er jeg jo sammen med mannen og gutta mine da 🙂 Men i kveld skal jeg faktisk bli med på kaffe for å feire svigerfar som blir 85 , må nesten møte opp da syns jeg.. 🙂 Husker hvor fint det var å glede seg til helg og fridager jeg også..blir ikke det samme lenger.. Men glad jeg klarer å kose meg med små ting innimellom.. 🙂 Klem til deg <3
Det skal ikke være lett nei … men jeg kan kose meg med småting innimellom jeg også. Det blir bare litt vanskelig når formen er på bånn, tinnitusen uler og hodeverken holder på som verst. Da er det ikke mye koselig å være meg! Og jeg tenker masse på disse nav-greiene, er redd for utfallet her, for jeg vet ikke om jeg orker så skrekkelig mye mer.