Et gammelt hus i Reddal


Bare fordi vi gikk litt feil på søndagsturen fikk jeg sett dette huset. Så det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller hva? Elsker gamle hus, skulle gjerne snokt rundt her litt mer. Men han jeg hadde med meg var mest interessert i å finne igjen bilen … og det litt kjapt! Men når google maps forteller at det vil ta minst halvannen time, ja, så gjør det altså det. De stemmer nesten alltid på minuttet de tidene en får oppgitt der.

Lurer på hva vi gjorde før i tia. Når vi ikke hadde verken gooogle eller telefoner med internett. Når en tenker tilbake så er det jo nesten helt utrolig at vi klarte oss .. :o))

Det er litt skummelt også. At vi alltid skal være så tilgjengelige. Helst hele døgnet. Men jeg er av den typen som slår av lyden på min telefon både om natta, og når jeg er ute og går tur. Jeg gidder ikke bli avbrutt av en samtale, eller høre på at det kommer inn ei melding, for da ender det jo med at jeg må se. Enten jeg vil eller ei. 

Nå skal vi snart få lufta oss, Jonas og jeg. Her er det masse vind og skyene henger faretruende over takene. Skulle ikke forundre meg om det snart begynner å dryppe litt også. Hunden er nok glad for at sola mangler, mens jeg gjerne skulle hatt den her. Helst hele tiden!

Håper du får en fin dag. :o)

Svikt i rutine både her og der

God formiddag. :o) Jeg skulle altså ha vært i Arendal nå. Til nok en time på Tinnitusklinikken. Men i går morges fant jeg ut at jeg måtte utsette det litt. Hver eneste natt våkner jeg nemlig med vondt i hodet og nakken. Jeg står opp og tar noen tabletter i håp om at det skal hjelpe, noe det sjeldent gjør. Men heldigvis så kommer jeg meg litt utpå dagen. Som regel. Men morgenen og formiddagen er ikke helt som jeg skulle ønske. På en måte mister jeg jo halve dagen …

Derfor ville jeg avbestille. Jeg orker ikke kjøre så langt. Jepp, jeg synes en time i bil er laaaaangt, og spesielt om hodet ikke er helt med. Ringte sykehuset og fikk bare beskjed om at den timen var avbestilt for en stund siden. På grunn av mangel på leger. Altså, sykehuset hadde kansellert timen min, uten å gi meg beskjed! Vet ikke hvem jeg skal takke for at jeg akkurat ringte dagen før, men det sparte meg iallefall for to timer i bilen til ingen nytte. Selv om jeg skulle ha møtt ei venninne på Harebakken etterpå, og tatt en lunsj. Akkurat den biten hadde jo vært koselig å fått med seg.

Ingen beskjed i det hele tatt. Hadde jo egentlig forventet at det kom et brev i posten i går, men det gjorde det ikke! Og nei, i Digipost ligger det heller ikke noe. Det er litt merkelig, for hvis jeg nå hadde “glemt” å gi beskjed til sykehuset at jeg ikke kom, så ville jeg bli straffa med et gebyr på 690 kroner. Men når det er omvendt … da skjer det ikke noe!! Veldig urettferdig, spør du meg.

Så har vi nav da. De maser stadig på at jeg må fylle ut meldekort. Noe jeg har fått beskjed om to ganger, muntlig, på at jeg ikke trenger å gjøre så lenge jeg er sykmeldt. Først forsøkte jeg jo å få svar på dette skriftlig, men da viste de bare til nettsidene og at jeg kunne finne svaret der. Men det kunne jeg ikke. Det sto ikke noe om det der nemlig. Men likevel henger det liksom over meg dette her, at jeg har et meldekort der som jeg ikke har sendt inn… Den ene jeg snakket med mente jeg kunne spørre saksbehandleren min, men saksbehandler får en jo ikke tildelt før en har fått svar på aap-søknaden. Og den har jeg ikke hørt noe om. Enda.

Jeg blir helt matt av alt dette her som går galt. Tabbene, eller forglemmelsene, til andre. For det burde jo ikke skje. Ikke så forbanna ofte iallefall. Folk må da kunne skjerpe seg, for hvis ikke så burde de kanskje ikke ha vært på jobb, i og med at de ikke klarer å utføre jobben på en tilfredsstillende måte. Følge rutinene. Det kan da ikke være så vanskelig. Eller er det bare meg som forlanger for mye?

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke skal noen plass. Formen er … blæææh! Enda sola skinner og det ser sommerlig ut utenfor. Jeg sto just opp, etter flere forsøk tidligere på morrakvisten. Egentlig kjennes det ut som om bihulebetennelsen er på vei tilbake, og ellers er det ikke så mange plasser jeg kan si at jeg ikke har vondt akkurat nå. Men det er vel forbigående. Iallefall kommer det noen dager innimellom som ikke er så ille.

Får virkelig håpe at en av dem er i overimorra. For da skal jeg jo på kurs hele dagen, fra 9 til 15. Noe jeg frivillig har meldt meg på, og betalt med mine egne penger. Eller nav sine da. For det er akkurat slik jeg føler det. Det er langt fra det samme å få sykepenger som å få lønn. Og da tenker jeg ikke på beløpet som kommer inn på kontoen hver måned. 

Det føles litt nedverdigende. Egentlig. Jeg er en nav-snylter. Det er jo ikke bra i det hele tatt! Såpass at da jeg møtte et par jeg har jobba sammen med i avisen, så turte jeg ikke si at jeg var sykmeldt. Eller ikke hadde jobb mer. Det er bare så flaut!!

Onsdag i dag. Tror ikke jeg skal gjøre så mye akkurat. Iallefall ikke enda. Men har bestemt meg for at jeg skal ut med Jonas. Etterhvert. Det kan jo være at jeg blir bedre av det, for som legen sier. – Bevegelse skader ikke. Selv har jeg har en litt annen erfaring. Noen dager blir faktisk alt verre. Men det er jo forbigående det også, på en måte. Det er iallefall ikke dødelig! Og forresten, så beveger jeg meg mye mer enn de fleste jeg kjenner, så jeg burde vært supersprek og absolutt ikke syk i det hele tatt. Om det er den hersens bevegelsen som er alfa omega da. 

Mange sultne fjærkre

I dag har jeg vært litt barnevakt. Så med en hel pose oppkuttet, ikke fullt så gammelt, brød tok vi en tur til endene i Grimsbekken. Det var mange sultne der, og ikke bare ender. Måkene holdt nok helt sikkert på å sulte ihjel, for makan til innpåslitne fjærkre skal du lete lenge etter. 

Av en eller annen grunn er det få som liker måker. Så også mitt eldste barnebarn. Ho ville aller helst bare mate endene og forsøkte å jage vekk de andre. Noe som ikke var helt vellykka. Dermed ble vi enige om å fordele de to brødene så godt vi kunne. En neve brød ble kastet ut i bekken til måkene, og en neve ble bare slengt på stien, til endene. Men en fikk litt spesialbehandling, og det var denne frøkena her:

Adriana måtte bare lete etter denne. For mamma’n hadde sagt at det var en der med ødelagt bein. Så den fikk selvsagt litt ekstra omtanke og brødterningene servert rett foran nebbet, slik at ikke noen av de andre skulle stikke av med all maten.

Det ble noen koselige timer med barnebarna. Men er veldig glad for at jeg ikke passer unger på fulltid. Det kan bli litt slitsomt i lengda, spesielt med en åtteåring med munndiare :o)) … men så er det jo en grunn til at jeg ikke er på jobb også da., og når jeg gjør noe annet enn å tusle rundt på hjemmebane så merker jeg godt det. At alt ikke er som det burde ha vært. Og så blir jeg selvsagt både lei meg og forbanna for at det ikke funker slik jeg vil, uten at det hjelper for noe!

Temperaturen har sunket en del grader igjen. Så det er ikke helt den gode sommervarmen her lengre. Og det kjennes godt på kroppen. Vi har sol, og heldigvis har vinden løyet, men ellers er det ikke så mye som likner på sommer i sør. Iallefall ikke slik sommer jeg vil ha.

Go’ tirsdag! :o))

Søndagstur med en gedigen omvei

Vi skulle bare ha en sånn passelig femkilometers … men så blingsa vi litt i et kryss langt inni skogen den grønne. Dermed ble ruta plutselig dobbelt så lang! Og mesteparten foregikk på veien og ikke i skogen en gang. Sånn kan det gå. Og sånn går det ofte for oss. Selv om vi har både gps og mobil med oss. Jeg stoler på at drømmemannen finner veien, og han … ja, ikke spør meg hva han stoler på. Galt går det, uansett!

Det gikk oppover og oppover og oppover. Hele veien tilbake til bilen. Jeg trodde aldri vi skulle finne den igjen! Og jeg var så sykt sliten og lei disse bakkene at jeg holdt på å spy. Drømmemannen var enda verre, både han og bikkja hang etter som noen slips. Så det må jeg si, jeg ble faktisk veldig positivt overraska over formen min denne dagen. I går altså. I dag .. nei det gidder vi ikke å snakke om akkurat nå … 

10,5 kilometer, eller 14.553 skritt. Ikke verst når en bare skal ta en liten tur. Området vi gikk i var Reddal i Grimstad kommune. Aldri vært der tidligere, og alltid gøy å se noe nytt. 

Flott utsikt fra toppen. :o) Her ser vi ned til Reddalsvannet (tror jeg), og der har vi vært med båten for noen år tilbake. Via Reddalskanalen. Noen bilder fra den turen kan du se på HER.

Ønsker deg ei fin uke. Vi holder på å blåse bort, men ellers står det ganske bra til. Selv om jeg er ganske sliten etter gårsdagens tur. Men det går jo forhåpentligvis over etterhvert. Iallefall en dag eller to, før jeg blir sliten av neste utskeielse. Og den trenger ikke være stor akkurat … sykt irriterende dette! Men til fredag skal jeg på kurs og lære å tenke annerledes, så fra og med den dagen kommer jeg sikkert til å sette pris på det jeg har gjort, og ikke det jeg ikke klarer. Høres iallefall forlokkende ut å ha det på den måten …

Flott sommerhelg i sør

God formiddag. Ny uke, nye muligheter. Kanskje … Jeg har iallefall hatt ei utrolig grei helg. Ikke det at vi har vært på noe gøy eller noe sånn, for vi har bare vært hjemme. Men formen min har vært fantastisk i forhold til hvordan det har vært det siste halve året. 

Vi har hatt sommer. Sol og kjempevarmt, til å være i Norge vel og merke. Så det er sikkert derfor at kroppen er litt på mitt lag. Det er jo ikke for ingen ting jeg alltid har foretrukket det. Sol og varme. Er et skikkelig sommermenneske, så egentlig burde jeg nok ha emigrert for lenge siden. Men så var det resten av familien da … jeg er jo ikke klar for å forlate dem akkurat.

Alt er bedre når det er varmt. Både vondtene og humøret. Lenge før jeg visste at jeg hadde en diagnose har jeg kjent stor forskjell. Har ikke skjønt hvorfor, for jeg var jo på langt nær så klein for 10-15 år siden. Men jeg merka godt forskjell på formen når vi var på ferier i varmere strøk. Så jeg krysser fingrene for at dette været kan vare en stund nå.

Forventningene stiger i takt med sola. Når smertene bare murrer litt, så tror jo jeg at jeg kan ALT. Gjerne på en og samme dag. Å porsjonere det ut er helt uaktuelt, for her må en kjappe seg før elendigheta er tilbake. Normalt. Men etter de fire døgnene nesten uten søvn, med hodeverk, så sier det seg selv at overskuddet ikke var helt på topp. Og det var sikkert like greit. 

Jeg har løfta og båret litt materialer. Noe må jeg jo klare å hjelpe med jeg også. Jeg har også gjort litt husarbeid og gått tur med hunden – og jeg har strikka! Det er jo også noe jeg ikke har klart de siste månedene. Så jeg er fornøyd med det jeg. Dessuten har jeg hatt noen helt greie netter også. Kan nesten ikke bli bedre.

Drømmemannen har snekra hele helga. Så han er nesten død stakkars. Verker over alt, i alle de musklene han ikke trodde han hadde lengre. Og det er jo litt kjipt. Men jeg er storfornøyd med terrassen som begynner å ta form, og ikke minst mugglukta som allerede er vekk fra kjellerstua. Det var som å få løfta vekk trehundre kilo fra skuldrene mine.

Jeg har en litt overfølsom luktesans. Den driver meg fra vettet innimellom. Jeg lukter ting andre ikke kjenner en gang. For noen år siden så synes jeg det lukta så svidd her. Drømmemannen kjente ikke noe, bare lo og ristet på hodet. Men jeg ga meg ikke, og snuste meg frem til sikringsskapet. Det forhindret kanskje en brann her! For der var det to ledninger som lå og gnisset mot hverandre, og de var begynt å bli temmelig svidd også. Det var ikke så lenge etter vi hadde hatt elektriker her, så de hadde altså gjort en litt dårlig jobb. Fikk den regninga, men de ga seg da vi protesterte. Det ble på garantien heldigvis.

Mugglukta har vært grusom! Men vi turte jo ikke begynne å rive, for tenkt om alt var råttent under der! Det var det heldigvis ikke. Veldig vasstrukkent, både isolasjonen og platene som lå oppå verandaen, men det var jo bare å skifte ut. Og så fort det var vekk forsvant lukta også. Bærebjelkene var helt fine. Hipp, hurra for at vi endelig hadde litt flaks.

Vi trenger ei ny verandadør. Eller egentlig to. Så jeg jakter på finn og har lagret et par søk så jeg får beskjed så fort det kommer inn noe. Nye er jo sykt dyre! Så det kan jo være vi finner ei veldig pent brukt ei. Det skal ikke så mye til før det er bedre enn de vi har i dag. De er sikkert 40 år gamle!

Nå blir jeg snart hentet av dattera. Jeg skal være med på helsestasjonen når minstejenta skal få vaksine. Mora liker ikke det der så godt. Ho har litt sprøyteskrekk, så da er det greit at mormora kan holde ungen, så overtar mora for å trøste etterpå. Jeg er altså grei nok å bruke som den store, stygge ulven. ;o) Men det går helt fint for meg. Tviler på jeg blir en dårligere mormor av den grunn. 

God mandag til deg. :o)

Enkel sjokoladekake med kulturmelk

Denne kaka har vært en slager i heimen siden ungene var små.
Den er bakt til alle barnebursdager,
både til mine barn, mine nevøer og nå barnabarna.
Den var topp og ta med på skoleavslutninger og andre tilstelninger.
Lett å slenge sammen er den også!

 

Sjokoladekake med kulturmelk

Du trenger:
800 gram hvetemel
800 gram sukker
4 ts natron
1 liter kulturmelk
250 gram smeltet smør
1 ss kakaopulver
1 ss kanel

Rør sammen kulturmelk, natron og sukker.
Bland sammen resten av de tørre ingrediensene, og hell oppi dette litt etter litt,
samtidig som du blander inn det smeltede, litt avkjølte smøret.
La det gå en stund i kjøkkenmaskinen,
eller rør vel og lenge med ei sleiv.

Jeg fikk min første kjøkkenmaskin for 5-6 år siden,
så alt jeg har bakt før det ble til for håndkraft, og jeg bakte mye i forrige århundre.
Det er altså fullt mulig uten verdens beste utstyrte kjøkken! 
Det eneste du trenger er vel strengt tatt en steikeovn.

Hell blandingen opp i ei smurt langpanne,
jeg bruker den som hører til stekeovnen da dette er ei stor kake.

Stekes på 180 grader i ca. 30 minutter.
Dette avhenger litt av ovnen,
så jeg anbefaler å følge godt med første ganga.

Topping:
100 gram smeltet smør
1/2 kilo melis
8 ss kaffi
1 ss kakao
4 ts vaniljesukker

Bland alt sammen til en glatt, klumpefri glasur
og fordel over kaka når den er litt avkjølt.
Pynt med et eller annet.
Seigmenn, geletopper, kakepynt, godis.

:o)

I mine oppskrifter heter denne kaka Siw’s surmelkskake.
Enkelt og greit fordi jeg fikk oppskriften av mamma’n til noen barn
jeg var dagmamma for da minstemann her i huset var liten.
Har mange kaker og matretter med personlige navn.

Vil du forsøke deg på en mer sommerlig kakevariant?
Da anbefaler jeg Inger Hildes jordbærkake.
Den finner du oppskrift på 
HER.

7315 skritt på morrakvisten

Dagen startet med å gå tur. Istedenfor å fylle på med mer paracet, som ikke hjelper noe særlig uansett, tok jeg med Jonas og gikk ut. De siste fire døgnene har jeg hatt skrekkelig hodeverk. Ikke helt migrene, men nære på. I går var det såpass at jeg bare måtte legge meg med kald klut på panna og spybøtta ved siden av senga. Ok, så var det vel kanskje migrene i går da…

Gikk rett fra senga og ut. Omtrent. Å svippe innom dusjen var helt uaktuelt, for da blir jeg jo jaffal helt kaputt etterpå. Så jeg slang bare på meg noe tøy, pussa tenner og tok på solbrillene. Tenkte kanskje at det skulle jage vekk denne elendigheta, og faktisk så hjalp det ganske godt også.

Hurra! Akkurat nå har jeg den beste dagen på veldig lenge, og jeg håper det kan vare til over helga i det minste. Hadde vært digg med ei helg uten for mye graps i kroppen. :o)

Det ble drøye 5 kilometer. Varmt og tungt, og hver gang jeg satte foten i bakken dunka det som besatt i topplokket. Men istedenfor å bare ta seg opp, så ble det faktisk litt bedre etterhvert. Kjenner det murrer fortsatt, men håper det holder seg slik. Eller enda bedre: finner et annet hode å plage.

Jonas var veldig fornøyd. Både med tur og avkjøling med hageslangen etterpå. Jeg har fortsatt ikke tatt den dusjen! Men før i tia vaska de seg vel bare til jul og påske, så det går sikkert greit det.

Bildene er fra området rundt Myren Gård. Ligger jo nærme min gamle, gode arbeidsplass dette så jeg har vært her en del. Både på vei til/fra jobb, med lunsjen medbragt eller bare på tur. Flere bilder derfra finner du HER og HER. Flott plass, og merkelig nok er det sjelden jeg treffer på andre folk. Bortsett fra gartnerne og håndverkerne som alltid har nok å henge fingrene i.

God helg. :o)

På bedringens vei

Hei der ute. :o) I dag har det skjedd masse her. Først av alt var jeg hos legen på morrakvisten, som den første pasienten i dag. Det er igrunnen helt greit, for da slipper en å sitte så lenge å vente. Venting og kø og sånn er jo ikke helt mi greie. Jeg er på bedringens vei, sier legen. Og det er jo greit å vite, spesielt når det absolutt ikke kjennes sånn ut. At jeg har så vondt når jeg puster kom sikkert av all hostinga. Så da så. Da er det vel bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten. Skulle igrunnen ønske den greia der kom på tube, som en smøreost eller solkrem. Jeg hadde absolutt hatt behov for det! 

Ellers måtte jeg sjekke ut noe. To forskjellige rehabiliteringstilbud. Eller tilbudene er vel omtrent de samme, men på to ulike plasser. Er jo egentlig min feil som spurte om det fantes noen form for smerteklinikk eller noe, som kunne lære meg å leve godt med dette her. Flytte fokus, eller hva som må til. Men nå får jeg litt hætta! Merkelig nok så jobba ho superkjapt med dette, er jo bare ei uke siden jeg nevnte det. Men så var det jo så positivt at jeg begynte å ta tak selv. Forsøkte å forklare at det hadde noe med den depresjonspilla ho hadde påtvunget meg rett rundt juletider. At jeg ble så likeglad og flat med det der i kroppen, men nå holder jeg altså på å komme ut av zombietilværelsen, og jeg har faktisk ikke glemt hvordan det var å le en gang! Selv om jeg innimellom trodde det også hørte til fortiden.

Vel hjemme fikk jeg tidenes brev fra nav. At det er mulig, sier jeg bare. Lurer på om jeg kan få jobb der, som sekretær eller noe sånn. For makan til møkkabrev har jeg aldri sett. De gjentok, gjentok og gjentok selg selv! Jammen ikke rart brevet var på fire skikkelig tettskrevne sider, pluss to infoark. Hadde de klart å formulere seg kort og presist ville det nok fylt knappe to sider. Jaja, de konkluderte iallefall med at jeg på nåværende tidspunkt ikke kunne jobbe … men med behandling, både på det fysiske og psykiske planet burde jeg være i stand til å skaffe meg jobb selv, med hjelp/oppfølging fra nav. Om vi da snakker 100% eller en annen stillingsbrøk aner ikke jeg. Vet ikke helt om det er positivt eller negativt dette. Sto mye rart i det brevet som jeg ikke synes har noe med saken å gjøre, men en må vel nødvendigvis ikke alltid være enige.

Sola skinner, men jeg holder meg langt unna hagen. Har godt og vel et mål tomt som ser ut som en jungel, og slik forblir det nok i år! Derfor orker jeg ikke være der ute heller. Men jeg har hatt et lite besøk av ei venninne som jeg ikke har sett på en evighet, og det var veldig koselig. Selv om det ser ganske bomba ut inne også. Men vi ble bare sittende på kjøkkenet, og jeg serverte te og knekkebrød! Jaja. For en stund siden hadde en slik stusselig servering aldri forekommet i dette huset. Da hadde jeg stressa og gjort reint både her og der, mens jeg samtidig bakte rundstykker eller annen gjærbakst for å servere gjesten min.

Men jeg har bakt også. Selv om det ikke var til besøket. Skikkelig god sjokoladekake i langpanne, en favoritt siden mine barn var små. Denne ganga var den til Emily, barnebarnet som er fire år i dag. De har henta kaka, og jeg har lovet å komme opp en tur etterhvert. :o)

Go’ tirsdag! :o)

Ny uke – nye muligheter?

Sikkert. Dette var mottoet til en tidligere sjef jeg hadde. Alltid positiv, sprudlende og skjønn. Det fantes ikke problemer, bare et hav av muligheter der ute … og jeg er jo helt enig med både henne og alle andre som sier at en må ha fokus på slikt. Ikke grave seg ned i dritten, se positivt på livet, tenk muligheter og ikke begrensninger. Jada, jada. Jeg vet, men det er ikke så lett.

Tror jeg har havnet ved feil sjø. For akkurat nå har jeg problemer med å få øye på alle de mulighetene som tydeligvis bør ligge der. Rett foran nesa mi. Jeg ser bare uendelige, uløselige problemer. Alt vokser over hodet på meg, og jeg kan ikke fordra å ha det sånn. Kontrollfreaken har mista kontrollen, for lenge siden …

Jeg er ensom. Føler meg noen ganger som det mest ensomste mennesket i hele verden. Jeg har noen få venninner som vet sånn tålig hvordan jeg har det, kanskje bare ei som virkelig forstår. Jeg har full forståelse for at ikke folk skjønner dette, eller tror at jeg bare kan ta meg sammen. For det hadde jeg tenkt selv også, om det var meg som satt på utsiden. Faktisk tenkte jeg vel det når jeg bare hadde et bein innforbi her også. Skulle gitt mye for å være på utsiden, og ikke her, midt oppi all elendigheten.

Nå er det bare meg aleine. Da jeg hadde jobb og kollegaer så var det i det minste noen som brydde seg. Om ikke annet, så tikket det inn en sms fra sjefen som spurte hvordan det gikk, eller i det minste lurte på når jeg var tilbake på plass igjen. Det har til og med ramla inn en blomst både fra kollegaene og fra fagforeninga noen ganger. Når det tok litt tid. Men nå, når alt håp er ute, så blir det stille som i grava …

Kan jeg bare skjerpe meg? Gjett om jeg har tenkt denne tanken tusenvis av ganger det siste året. Og før det. Ta deg samme. Slutt og syt! Og da blir alt helt ok igjen. Da forsvinner alt det som gjør vondt, energien kommer tilbake og dagene blir sannsynligvis helt toppers. Ja, særlig … Vettu, det er faktisk ikke sånn det fungerer dette her!

Dette ble ei kort, vond natt. Har vært så kvalm og hatt så sykt vondt i hodet hver eneste morra i det siste, så jeg tenkte at det var sovetablettene. Med det resultat at jeg forsøkte uten i natt. Jeg gir meg ikke så lett skjønner du. Men det gikk jo ikke. Har stått opp mange ganger, og gav opp for mange timer siden. Har kanskje sovet tre, fire timer. Til sammen. Har vridd meg, snudd meg, av og på med dyna, svetta og vært iskald, ei skikkelig innholdsrik og variert natt med andre ord!

Er det rart det blir tankespinn ut av slikt? Det er jo ikke så mye annet å finne på på den tiden av døgnet. For det er ikke sånn at jeg kan lese ei bok, eller se en film, strikke eller sitte og se på bilder fra tidligere ferier. Neida. For jeg er jo stuptrøtt og kan nesten ikke få åpna øynene en gang. Så jeg sitter bare her, prøver alle mulige måter å sitte eller ligge i sofaen på. For å finne en stilling som ikke gjør så vondt. Tidligere da jeg sto opp, så var det på langt nær så ille som nå. Da kunne jeg strikke en halvmeter på dåpskjolen eller rekke opp igjen det hersens babyteppet som jeg bare strikka feil på hele tiden. De siste ukene har jeg blitt kvalm bare jeg tenker på strikkepinnene. Eller andre ting jeg burde ha gjort. Dårlig timing, for jeg har ikke mindre enn tre strikkeprosjekter på gang. Håper ikke alle blir liggende som ufo’er innerst i et skap! 

Men hjernen, den går på høygir. Hele tiden. Tanker og tinnitus i en skjønn forening. Og det er sjeldent de er så koselige de tankene som suser rundt oppi der, og til nå har jeg ikke klart å finne av-knappen heller. Men om de blir det, koselige altså, gode minner og slike ting … skal det ikke mye til før tårene renner i strie strømmer. For det er jo slik jeg vil ha det. Og tanken på at det er lost for alltid, den er altså sykt deprimerende! 

I ettermiddag skal vi ned og fornye passene våre. Drømmemannens var gått ut allerede, og mitt går ut i september. Det er ikke noe spennende på gang. Dessverre. Men det er greit å ha gyldige pass, sånn i tilfelle det ramler inne en lottogevinst eller noe. Da hadde det nemlig ikke vært mye som hadde holdt meg unna varmere strøk! For en ting er sikkert, jeg har aldri så vondt i kroppen når vi er en plass det er skikkelig varmt. Ikke tenker jeg så mye på alt det jeg burde, skulle og må gjøre heller. Rart at jeg kan kople helt ut da egentlig, og ikke ellers.

Kommer nok til å bli tidenes passbilde dette! Ei bittelita hjernecelle som enda ikke er helt forpestet av negativiteten her håper at vi om noen år kan sitte og le av dette. Det verste passbildet ever lissom. En vakker dag, når alt er mye bedre. For det kan vel enda snu?

… og det vil ingen ende ta!

God morgen der ute. :o) Her går alt sin skjeve gang. Det hadde igrunnen vært ganske ok om det snart begynte å gå litt rett frem – og helst i riktig retning også nå. Torsdag kveld/natt ble jeg skikkelig dårlig, og kom meg til legen, igjen. Heldigvis kommer jeg nesten alltid rett inn om det er noe, og det har jeg skjønt er en positiv ting på et legekontor. Det nytter liksom ikke vente på en time i ei uke eller to når det er du trenger den.

Bronkitten har krøpet opp til bihulene. Det er nå jeg har lyst til å si: – Hva var det jeg sa? Jeg har jo hatt dette så mange ganger tidligere i årenes løp at jeg kan oppskriften. Jeg kjenner min egen kropp veldig godt etterhvert. Men nå har jeg fått en hestekur av en antibiotikakur, en slik de alltid gav etter minst et forsøk med en vanlig kur tidligere. Siste utvei lissom.

Krysser alt jeg har for at dette forsvinner nå. Og det trenger absolutt ikke komme tilbake på denne siden av jul! Med diverse astmamedisiner, Prednisolon, Kodein og masse annet rart, bør jeg bli frisk som en fisk ganske snart. Det er så ille at jeg føler meg nesten som et vandrende apotek. Jeg som er så imot tabletter! Legen foreslo at jeg skulle kjøpe meg en dosett. Herregud da! Men jeg skjønner jo hvorfor, når jeg står der nede på badet og teller opp og plukker ut fra den ene pakka etter den andre. Har jeg huska alt? Tok jeg den tidligere eller? Har jo litt bomull i hodet også, eller fibo-tåke som det visstnok kalles. Så i det siste skriver jeg inn på mobilen hva jeg har tatt til hvilket tidspunkt. Det er sykt fort å gå surr her.

Jeg høres ut som en storrøyker når jeg hoster. Og puster. Som kols i siste stadie. Og tro meg, jeg vet hvordan det høres ut. Pappa hadde nemlig kols og røykte til siste åndedrag. Men jeg har jo som sagt aldri tatt et trekk i hele mitt liv! Fastlegen mener at jeg har hatt astma leeeenge, kanskje helt siden jeg var barn. At jeg har forsøkt å fortelle både den ene og andre legen at det er noe galt med pusten min i sikkert 20 år har jo ikke hjulpet. Før nå. Så nå har lungelegen gitt meg en haug medisiner som skal prøves ut i et år. Og da kunne det være at jeg ble kvitt disse stadig tilbakevennende infeksjonene. Selv om jeg personlig mener at de kommer fordi jeg er så sliten og overhodet ikke har noe immunforsvar for tia, og den tia har vart sykt lenge nå. I årevis. Men det kan jo være det også kan ordne seg, om jeg kan klare å holde meg frisk litt lengre enn et par måneder av ganga. Ikke vet jeg. Men det er jo lov å håpe.

Det var ikke bare en badhair-day i går. Du skjønner lissom at du ikke helt ser ut som en nyutsprungen rose når legen reiser seg opp og gir deg en god klem sånn plutselig, og de på apoteket ønsker deg riktig god bedring … Om noen hadde fortalt meg for noen år siden at det gikk an å ha det så jævelig vondt og føle seg så elendig, uten å være innlagt en plass, så hadde jeg trodd at de fleipet! 

Det var det. Sola skinner og etter tre dager med uhyggelige mengder regn holder drømmemannen på å ta ned presenningen over verandaen. Tre dager av ferien hans gikk til ingenting. Sykt irriterende når en har tatt fri for å fikse huset. Men jeg tror nesten jeg irriterer meg mer enn han. Jeg har jo aldri tatt ut en eneste feriedag uten at jeg skulle vekk herfra, hjelpe en syk unge/passe barnebarn eller noe i den duren.

Det så slett ikke så galt ut under her. Ikke som frykta. Problemet vårt har vel vært mer alt regnet fra oven. Ikke så bra når en har åpnet opp helt ned til takplatene. For joda, vi har fått vann både ned i sofaen i kjellerstua og i ganga på grunn av det. Selv om presenninga så helt tett ut. Veldig, veldig irriterende! Nå håper jeg bare vi (eller han da) får tettet igjen før godværet forsvinner igjen. Så får terrassebordene og finishen vente til senere, for nå har han ikke mer ferie å ta til dette formålet, selv om værgudene visstnok skal vise seg fra en helt annen side i neste uke. Men det meldte de jo da vi bestemte oss for å begynne også. Ikke helt til å stole på de derre gudene.

Håper du får en fin lørdag. :o) Min blir nok tilbragt ganske stille og rolig i sofaen, men snart er jeg sikkert litt mer oppegående igjen. Gleder meg til det.