Ei langhelg i Lublin, Polen

Da var vår lille miniferie over. Vi kom hjem på søndag, etter noen koselige dager i Lublin. Turen drømmemannen hadde kjøpt i hemmelighet for å overraske meg på vår 11 års bryllupsdag.

Vi bodde i det gule bygget til høyre på det første bildet. De to øverste vinduene helt til venstre, der lå leiligheten vår. Fjerde etasje, uten heis, 70 trapper opp. Bare sånn i tilfelle du lurte … Akkurat det sto det ingenting om på booking.com. Ikke det, trappene gjorde ikke oss noe, men det kunne jo hendt at noen med litt kleinere knær og kondis enn oss hadde booka her, og det hadde kanskje ikke vært fullt så greit?

Men spreke som vi er tok vi det på strak arm … 😉

Leiligheten var veldig ok. Så faktisk helt nyoppussa ut. Prisen var like fin, bare 1700 kroner for hele oppholdet. Beliggenheten var midt i smørøyet, gamlebyen rett rundt hjørnet og alt en trengte var i gåavstand. Bare de tidligere omtalte 70 trappetrinnene og litt til, så var vi der. Greit med litt trappetrim også, for det ble mye spising og kos disse dagene.

Hadde tenkt å hoppe over den turen på vekta denne uka! Men jeg klarte ikke å la være. Det har jo selvsagt gått feil vei, så det skal jeg bare forsøke å fortrenge fortest mulig! Ikke har vi spist så skrekkelig feil heller, men mye mer enn de foregående ukene. Så selv om vi har gått masse, så hjalp altså ikke det. Veldig kjipt!

Utsikten fra rommet derimot, var langt fra kjip! Nærmeste nabo var et gammelt slott/borg, som vi selvsagt måtte ta litt nøyere i ettersyn den nest siste dagen vi var der. Akkurat det kunne vi ha unnvært. Faktisk følte vi oss ganske snytt etter det besøket, men sånn er det vel innimellom.

Alt er ikke like spennende. Selv om det høres slik ut i turistbrosjyrene og på nettet.

Vi har vært i Polen to ganger tidligere. Det som var annerledes i Lublin var at de færreste kunne engelsk. Verken servitører, taxisjåfører, butikkansatte eller de på turistinformasjonen. Så her satser de helst på polsk-talende besøkende tydeligvis. Taxisjåførene skjønte ikke veldig mye, og det virka også som om de hadde store problemer med å lese sitt eget språk. Det nytta nemlig ikke å vise adressen til dit vi skulle heller. Faktisk så har vi aldri vært på ferie noen som helst plass der vi har hatt så problemer med å bli forstått. Men med bilder tilgjengelig så gikk alt så mye bedre …

Det har vært noen dager med mange opplevelser. For vi må jo få sett oss rundt når vi først er en ny plass. Det til tross for veldig kaldt og surt vær, med litt regn hver eneste dag. Første dagen ble det byvandring, besøk på en Outlet utenfor sentrum, pluss et kjøpesenter. Men vi shoppa bare ei joggebukse til drømmemannen. Jeg er nok litt sær, og synes det meste de hadde var veldig gammeldags og rart … dessuten synes jeg ikke det er så gøy å bruke opp feriedager på shopping heller, så akkurat der har drømmemannen vært heldig med kjærringa.

Vi var også innom et lokalt marked rett over gata. Der var det enda mer rart. Om jeg tidligere har ment at markeder i Syden og Asia har vært bare søppel, så var altså dette hakket verre! Men frukten og grønnsakene så veldig freshe og innbydende ut. Alle de kunstige blomsteroppsatsene klarte jeg å styre meg for. Men de har utrolig mange blomsterutsalg med friske blomster også her, som i alle de baltiske landene vi har besøkt. Så ikke vet jeg … men det er mulig mennene her er hakket mer romantiske enn den gjennomsnittlige nordmann. Eller så er damene enda flinkere enn meg til å kjøpe blomster selv!

Det jeg synes var mest interessant var et utendørsmuseum. Mange gamle hus som var samlet på et stort område. Noen av dem kunne vi gå inn i. Her tusla vi rundt i over to timer, og jeg kunne godt ha tilbragt enda mer tid der, om værgudene hadde vist seg fra en litt bedre side. Kan tenke meg dette er en flott plass om sommeren. Flere bilder herfra kommer i et annet innlegg. Etterhvert.

Vi var på vandring i Majdanek konsentrasjonsleir. En litt ekkel opplevelse. I de årene jeg fortsatt leste bøker, leste jeg en del krigshistorie, bl.a. fra forskjellige konsentrasjonsleirer. Så det var jo bare helt umulig å være såpass nærme og ikke ta en titt … vi hadde ikke noen guide, for også her foregikk alt på polsk, og det hjelper jo ikke oss så mye. Men det var tavler ved de forskjellige brakkene, og her sto det heldigvis på engelsk også. Tok selvsagt masse bilder, som du får se etterhvert.

Under gamlebyen er det en underjordisk gang. Denne er på vel 200 meter og består av 14 forskjellige rom. Slikt er jo alltid like spennende! På turen kunne vi lært en del om Lublin’s historie, og spesielt om den store bybrannen som fant sted i juni 1719. Om vi hadde skjønt polsk vel og merke. Vi fikk uhorvelig mange ord for prisen vi betalte for å få lov til å gå ned her, men vi skjønte ikke et kvekk. For engelsktalende turister hadde de trykt opp noen ark der historien ble fortalt på en litt mer forenklet måte. Men i lyset som var nedi her, og uten medbragte briller, så hjalp ikke det meg noe særlig. Men jeg fikk da med meg at det hadde vært en brann i det minste … via plansjene og et ekstremt elendig “multimedia show”. For det meste lyd og lyssetting på en tredimensjonal plansje. Men selve den underjordiske gangen var jo en liten opplevelse i seg selv!

Koselig tur altså. Men straffen for å ha gjort litt for mye annerledes i forhold til mine normale hverdager slo til for fullt mens vi var der nede. Ikke minst det å være “på” hele tiden, sammen med noen, i tillegg til å ha masse andre folk rundt meg til enhver tid når vi ikke var i leiligheten. Det er slitsomt det! Mens det sto på overså jeg bare hele greia, bare for å få mest mulig ut av turen .. ikke så lurt egentlig. Men hvem gidder ligge til sengs når en har ferie? Ikke jeg jaffal. Så jeg sliter litt nå, for å si det mildt. Føler meg skikkelig klein … og uhyggelig sliten … men enn så lenge har jeg ikke tenkt å ta så mye hensyn til det enda. Bortsett fra at jeg sovna i sofaen i går kveld klokka 21 og sov, mer eller mindre sammenhengende, helt til 10 i dag morges. Fikk flytta meg inn i senga etterhvert da. Sofaen er ikke noen blivende sted om nettene.

Dette er ulempen med å drasse med seg fibro’n på ferie. Skulle igrunnen vært en sånn fibro-kennel der en kunne satt fra seg denne greia før en reiste noen plass. Tre hundre kroner døgnet hadde vært helt ok å betale for å slippe å ha med seg elendigheten, og fått et lite snev av et normalt liv igjen!

Det var det vi skulle ha betalt for pass til Jonas. Men så var vi så utrolig heldige at sønnen min kunne ta han. Det kosta to flasker vin … eller det gjorde jo ikke det, men han fikk nå jaffal de flaskene da vi kom hjem. Jonas har jeg enda ikke sett, for de er på hytta. Men i morra skal vi også ut der for å tilbringe resten av påska. Om været holder så kan det bli skikkelig fint.

God påske til deg da. ♥ Tenker jeg forlenger denne blogg-ferien til påska er over jeg. For dette innlegget har jeg altså brukt tre dager på å skrive, og da er det ikke lengre så veldig gøy og lystbetont …

Fire uker på slanker’n

Da var det mandag igjen da, og ny tur på vekta. Egentlig en litt dum dag å veie seg, har jeg funnet ut sånn i ettertid. Fredag morra hadde nok vært mer ideelt til sånne kjipe greier … for matinntaket i ukedagene ligger på det minimale fortsatt. Litt mer enn 600 kalorier da, men stort sett ikke over 1000.

Det har ikke vært mye Nutrilett denne uka. Men desto flere utskeielser! Både på bryllupsdagen og hele helga. Det vil si middag hver dag i helga, pluss at vi gikk skikkelig amokk, begge to, da vi var på et lite kaffibesøk hos svigres. Så der ble det både et og tre kakestykker, pluss noen sveler. Jeg var så studd da jeg gikk derfra at jeg var helt kvalm. Men himmel så godt det var, mens det sto på! Vi spiste så en ikke skulle tro vi hadde sett kake før, men det var også en god stund siden sist vi hadde smakt noe søtt da! Hele fire uker. Men sånn i ettertid tenker jeg helst at det var litt flaut å ikke klare å begrense seg …

Denne uka viste vekta en kilo i minus. Og selv om kaloriinntaket var høyt i helga, så var forbrenninga godt over inntaket. Jeg synes ærlig talt jeg har vært flink til å holde meg i aktivitet, om jeg må si det selv. Egentlig hadde jeg jo håpet at jeg nå ville føle at alt begynte å bli litt lettere. At kroppen og formen plutselig føltes mye bedre. Men der har jeg blitt skikkelig skuffa gitt.

Jeg veier nå 14,3 kilo mindre nå enn i september i fjor. Men merker verken at ting blir lettere eller at formen blir bedre. Jeg er minst like sliten som jeg har vært de siste årene, kanskje til og med enda verre. Men to positive ting er det jo; jeg sover mye bedre om nettene og klærne begynner å bli litt mer passelige. For ikke å snakke om litt store. Iallefall noen av dem. Jeg har foreløpig ikke turt å prøve alt det der flotte sommertøyet som ligger i kommoden, det som har vært for lite en god stund. Men så er ikke sommeren kommet hit riktig enda heller.

Bare positivt er det ikke altså. Feite folk har nemlig ikke så mange rynker, og jeg merker godt at mine nå kommer for fullt i ansiktet. Men det mest negative med hele prosessen er derimot at magen blir så ufattelig stygg! Det var faktisk det som gjorde at jeg ikke gadd slanke meg mer sist gang jeg var kommet til dette punktet. For jeg synes det så bedre ut med et fylt mageskinn, enn et som bare henger. Høres teit ut, men sånn er det. Etter at jeg fjernet livmora for 11 år siden skjedde det noe rart med magen min, akkurat som om de har kutta av opphenget på hver side! Slik at jeg har fått en skikkelig skvettlapp fra den ene siden av hofta til den andre.

Dette plager meg noe sykt. Da spesielt når det ikke er fylt med flesk og fett, men derimot blir skikkelig kvapsete. Jeg kan få dekket mageplastikk, men det er jo en stor operasjon og jeg er jo ikke den som kommer fra slike inngrep så veldig bra. Eller inngrep i det hele tatt da. Det skjer alltid noe ekstraordinært lissom, så dette vet jeg ikke om jeg tør. Uansett har jeg 12 kilo mer å ta av før jeg slipper å betale det selv. Det var jo å håpe at alt bare trakk seg sammen om jeg får av disse siste kiloene, men det blir vel omtrent som å tro på julenissen i voksen alder. Ganske tullete, med andre ord.

Om en uke regner jeg med at jeg må fortelle at vekta har gått opp igjen. Vi reiser nemlig ikke på tur til Polen for å telle kalorier! Men da er det vel bare å ta seg sammen igjen etter påske. Og denne ganga har jeg veldig troa på at jeg skal klare målet mitt. Selv om mitt personlige mål ligger mange kilo over det hjertelegen mente jeg burde veie, nemlig det samme som før jeg fikk barn! Jeg hadde jo et aldri så lite innlegg om besøket mitt hos denne hjertelegen da jeg hadde vært der, du finner det HER om du ikke husker det. Det er det mest ydmykende, flaueste jeg har vært ute for. Jeg håper for alle andres skyld at han nå har gått av med pensjon!

Vårfornemmelser og regjøring

Bare mobilbilder, og ikke så mye å skryte av. Men det våres iallefall, og godt er det! Bildene er dagsferske, knipsa på morraturen med Jonas. Blir ingen langtur på oss i dag, for drømmemannen skal stoffe jolla og fikse noe på påhengsmotoren.

Jeg skal prøve å få vaska kjøkkengulvet. Altså, ikke bare en sånn normal vask med filla, men skikkelig grundig med dampvaskeren. Slik at til og med fugene mellom flisene blir reine og fine. Hadde en slik omgang på badegulvet tidligere i uka, og plutselig så det nesten ut som om vi hadde fått nytt golv! Kanskje litt flaut å si, for det beskriver vel bare at det har vært helt forferdelig før denne vasken … og det var det vel egentlig også. Ikke kan jeg skylde på Jonas heller, for han er aldri på badet. Godt ikke mattilsynet kommer og sjekker sånn i privaten, tenker jeg.

Skulle ønske jeg fikk et aldri så lite energioverskudd. Det trenger ikke vare mer enn et par, tre uker, om jeg kunne ha stått på slik som før i tia vel og merke. Bare sånn at jeg kan få rydda og vaska litt ekstra her hjemme, tatt våronna i hagen, malt noen dører og vinduer, og fiksa et gjerde som ramla ned for halvannet år siden … Hvis jeg droppa å gå ut med bikkja, så hadde det sikkert hjulpet, men da hadde jeg vel klikka på grunn av en masete, irriterende, vimsete hund. Nå sover han for det meste mellom turene, og ser ut som han er ganske så fornøyd med livet.

Det er sykt irriterende å måtte prioritere på denne måten. Og likevel klarer jeg bare en liten brøkdel av det jeg vil. Ligger noen ganger på nettene og tenker på så godt det hadde vært om jeg plutselig våkna opp og var helt ok igjen. Klar for resten av livet, frisk og opplagt. Såpass at jeg kunne fått meg en jobb igjen, og i tillegg følt at jeg hadde et liv.

Det er min store, uoppnåelige drøm …

God helg. 

Roser og overraskelsestur

Hei på deg. 🙂 I går hadde drømmemannen og jeg 11 års bryllupsdag. Og vettu, vi skal til Polen! Mannen har bestilt og betalt og ordna alt helt aleine. Uten at jeg visste noe. Og det til og med for årets bonus han fikk på jobb. ♥ For han synes vi trengte en liten tur nå. For at pengene skulle strekke til, så kunne det jo ikke bli så skrekkelig langt, og heller ikke til en dyr plass.

Dermed ble det Polen. Enda han har sagt han var ferdig med dette reisemålet. Vi har tidligere vært i Wroclaw hvor vi bodde veldig flott, men dessverre så hadde jeg øyebetennelse hele turen og så ut som den mishandla kjærringa på forsoningstur med en voldelig ektemann. Gdansk har vi også besøkt, dit kan vi faktisk komme til fra Kjevik, flyplassen her i byen. Men siden vi altså skal til Lublin denne ganga må vi kjøre til Torp. Nytt reisemål for oss begge, og vi drar allerede til onsdag.

Egentlig hadde vi ikke tenkt å markere dagen. Men så fant vi plutselig ut at det ble litt kjipt uten å gjøre noe som helst. Så plutselig hadde vi bestilt bord på Bønder i Byen og tok middagen der. Til og med på mannens “fastedag”. Han går nemlig på 5:2 dietten, og den er sykt effektiv på han. Men i går gikk vi på en diger smell gitt! Himmel, så innmari digg det var!

Bønder i Byen serverer kortreist, vellaget mat. Bondekost om du vil. Og det er sykt godt alt sammen. Vi hadde hver vår maulemad i går til hovedrett og jaggu toppa vi ikke kalorinntaket med en dessert også. Her ser du min. Det var brunostkrem med solbærsorbet og kryddermarinerte solbær. Aldri verken hørt om, eller smakt, dette før. Men det var en opplevelse. Mannen hadde tjukkmelkspudding. Og lurer du på hva det er så kan du jo ta en titt på menyen som du finner HER. Om du er i Kristiansand en gang så anbefaler jeg et besøk på denne restauranten. Tror ikke du kommer til å angre.

I tillegg til tur fikk jeg også røde roser. Må rett og slett si at han imponerte stort denne mannen min. Jeg hadde jo sett for meg at vi bare skulle sitte hjemme og kjipe oss med denne slankematen jeg. Men sånn ble det altså ikke. Fin overraskelse og fin dag, men sykt mange kalorier. En slik dag er jo ikke det verste egentlig, men neste uke blir vel på samme måte, helt fra onsdag til søndag. Og nå som jeg akkurat var blitt så glad for at jeg fint passa vinterjakka fra i forfjor, den som jeg ikke en gang fikk kneppa igjen da jeg tok den frem i høst. Sånn kan det gå …

Opp og ned i trappa

På mandag tok vi en aldri så liten trimtur i denne trappa. Vi har vært her tidligere, men det begynner å bli noen år siden nå. Da ble det bare med den ene ganga. To ganger opp og ned. Dette du ser her på bildet er vel omtrent bare halvparten av hærligheten. Nederste del blir en del brattere, og det er liksom umulig å få tatt noen bilde av hele greia på en gang.

250 trappetrinn er det. Og denne ganga klarte jeg tre ganger tur/retur. Merkelig nok ble jeg ikke lemster en plass etterpå, men jeg har vært sykt sliten de siste dagene. Såpass at jeg har ligget mye på sofaen rett og slett. Og det er jo ikke helt meg. For jeg sitter mye heller og dingler i en stol enn å innrømme at jeg trenger en liten time-out i horisontalen. Det resulterer jo i at jeg sovner i 9-tia foran TVn! Så i det siste har jeg ikke fått meg med Sinnasnekker’n omtrent, før lyset går.

Det har vært noen rare dager. I går ettermiddag hadde jeg noen timers besøk av barnebarna. Jeg klarte ikke en gang å hjelpe 10-åringen med matteleksene, for hjernen har tydeligvis tatt ferie. Jeg, som egentlig er kjempegod i matte, skjønte ikke en dritt. Det var ganske så flaut egentlig.

Jeg har selvsagt vært ute med Jonas. Men det krever jo ikke så mye akkurat. Bare to fungerende bein, og det har jeg heldigvis fortsatt. De, og en god porsjon viljestyrke, gjør at jeg kommer meg ut hver morra. Selv om begrepet “morra” er blitt en time forskjøvet etter at vi gikk over til sommertid. Verken hodet eller kroppen min var helt med på den forandringen der gitt. Jeg tar kvelden sykt mange timer før normalen, men er helt kaputt på morrakvisten. Sover godt gjør jeg også, så hvorfor jeg er så sykt sliten, ja, det må gudene vite. Jeg vet iallefall ikke. Jeg spiser mer enn jeg har gjort de tre foregående ukene, selv om det også er lite i forhold til før. Men det burde være mer enn nok til å fungere normalt.

Leser heller ikke blogger for tia. Gjør igrunnen svært lite. Er litt lei. Og veldig frustrert over nav og tingenes tilstand. Men det går sikkert over snart, og da er jeg tilbake som normalt.

Du får ha en fin dag så lenge. 

Tre uker på Nutrilett

… og der stoppa det opp gitt! Både det ene og det andre egentlig. Vektnedgangen, formen og til dels også viljen, vil jeg si.

Denne uka ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg har hatt lyst til å gi opp. Jeg har vært sur. Jeg har hatt vondt over alt, og spesielt i ryggen. Eller nyreregionen da. Men der var det ikke noe galt i følge legen, så det er jo sikkert bare noe jeg innbiller meg det også. Men vondt er det. Såpass at jeg har lyst til å hyle høyt. Det kjennes ut som om noen prøver å skivse livlorten ut av meg. Hardt og brutalt. Det er sårt og varmt og ekkelt. Og jeg blir faktisk litt kvalm når det står på som verst. Kvalm og sinna.

For dette gidder jeg altså ikke! Nå som jeg var så godt i gang. Følte meg sånn tålig flink og sprek, og var så jækla motivert. Men så lett skulle det ikke være.

Jeg har spist litt mer. Frukt og knekkebrød. Middag i helgen, som de to foregående ukene, pluss et par dager til. Veldig planlagt, mikroskopiske porsjoner med kalori-telling og det hele. Men jeg har ikke beveget meg så mye, og det er nok der det ligger. For jeg må bevege meg sykt mye for å få opp denne forbrenninga. I følge FitBiten da. Og sammenliknet med drømmemannen så forbrenner jeg mindre enn halvparten av det han gjør – på en og samme tur! Er ikke det urettferdig?

Det er faktisk så ille at det nesten tar hele piffen fra meg! Barnslig? Jepp, I know. Men det hjelper ikke så mye det. Og når kroppen i tillegg ikke spiller på lag, og bestemte seg for at den nå bare hadde lyst til å slutte å fungere og heller spille syk, så hjelper ikke det heller akkurat! Forbanna møkkakropp!!

Så det gikk som det måtte denne uka. Selv om kroppen ble litt snillere i helga, så vi fikk en skikkelig langtur med bakker og slit på lørdagen, viser den forhatte vekta null nedgang! Det til tross for at jeg har forbrent mange flere kalorier enn det jeg har fått i meg. Og tro meg, jeg har skrevet ned hver eneste ting jeg har putta i kjeften! Likevel, null nedgang. Eller 100 gram da, men det er jo det samme.

Og nå ble jeg faktisk enda surere …

Jepp … jeg har lyst til å gi opp rett og slett. Innfinne meg med at jeg bare skal være feit. I går da jeg var på kino og kjente på alle luktene fra godisen alle de andre spiste holdt jeg på å bli gal. Til og med popcornen lukta himmelsk. Og jeg liker verken lukten eller smaken av de der ekle hvite, merkelige, knirkete greiene som folk trøkker i seg i løpet at et kinobesøk. Men i går altså … jeg kunne sikkert tømt heile hylla! Og dama på rada foran oss hadde kjøpt ei heil vaskebøtte full! Men der satt jeg da, med ei flaske vann. Til hvilken nytte lissom?

Akkurat nå synes jeg livet er både kjipt og urettferdig. Selv om den bittelille frokostporsjonen med havregrøt kokt på vann, uten både sukker og smør på toppen, egentlig smakte ganske så bra.