I skogen bak Sørlandsparken

Tidligere i uka hadde vi nok en tur på en plass vi aldri har vært. Nemlig skogen bak Sørlandsparken. Vi parkerte ved Sørlandsparken barnehage, og gikk inn i skogen langs gjerdet på baksiden av bygget.

En veldig fornøyd hund. Når vi går tur på sykkelstien i bånd somler han noe voldsomt, det er ingen tvil om at han kjeder seg. I ulendt terreng der han kan gå løs spretter han rundt og logrer hele turen gjennom, enten det er snakk om en eller tre timer. Merkelig å ha en hannhund som aldri har forsøkt å stikke av! Selv om han er uten lenke så vil han aller helst gå mellom oss, og det er uhyre sjeldent han er mer enn noen meter unna. Noen sprinter blir han aldri, han tusler avgårde i sitt eget tempo og har aldri hastverk.

Det må jo være en del som går tur her. I og med at det fins et løypenett. Men på to timer så vi bare et par som var ute og luftet hunden. Et perfekt turmål i disse corona-tider med andre ord.

Sola går ned. Plutselig var det som om noen slukka lyset. Veldig flott i skogen akkurat i det den forsvant, den lille stunda vi fortsatt kunne se noe.

Vi var litt i tvil om når det egentlig ble for mørkt. Så heldigvis hadde vi med oss hodelyktene. De fikk vi veldig brukt for den siste halvtimen og vel så det …

Etter vel to timer var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Veldig enige i at dette var en flott plass å gå tur, neste gang kan vi kanskje få sett hvordan det ser ut på den siste etappen også. Eller rett og slett velge en av de andre stiene der inne i skogen bak Norges største kjøpesenter.

Løypa vi gikk ser du på kartet over, den grå stripa. Liker du skikkelig skogsterreng og lite folk bør du ta en tur hit.

God tur da!

Nytt år, nye retningslinjer

Heisann. Jeg har jo ment helt til nå at denne pandemien ikke har hatt noen inngripen i hverdagslivet mitt, men nå synes jeg det begynner å ta litt av rett og slett. Som den lovlydige borger jeg er så gjør jeg jo som anbefalt, men det irriterer meg noe sykt at de har hatt åpne grenser og null testing på alle disse som pendler frem og tilbake fra andre land for å jobbe i Norge. Eller andre reisende for den saks skyld. Vel, skal ikke utdype det noe mer, det er nok av andre som tar seg av formidlingen til hvermannsen. Med mer eller mindre hell. For det meste skremmer de vett av folk, synes jeg … men for avisene må jo denne pandemien ha vært som å få en gavepakke. Og det brukes for alt det er verdt, og enda litt til.

Jonas og jeg har vært ute i mørket. Jeg fungerer jo fortsatt best på ettermiddagen og kvelden. Og da er det jo mørkt. Vi har ingen lysløype i gangavstand, men hodelykt funker det også. Møtte ikke et eneste menneske på halvannen time. Egentlig liker jeg ikke å gå med lykt, for da ser jo alle meg lenge før jeg ser de. Om det hadde vært noen der da. Noe det ikke var. Hehe. Men det er så sykt glatt over alt, og jeg liker å se hvor og hva jeg skal sette føttene på. Derfor lykta altså.

Om det hjelper? Snarere tvert i mot faktisk. For når jeg ser det er glatt, så blir jeg jo stiv av skrekk og går deretter. Merkelig så redd jeg er blitt for å ramle i det siste! Må ha noe med alderen å gjøre … eller rett og slett bare det at jeg ikke orker tanken på å brekke et eller annet. Lårhalsen for eksempel. For her er det mer enn nok av plager og skavanker uten at en trenger å tilføye enda mer.

I dag har jeg vært på sykehuset. Så nå venter jeg på operasjon i det aller helligste. Eller slufsa, som jeg kaller ho til vanlig. Jaja. Noe må det jo alltid være. Men like greit å få gjort det, så jeg ikke havner gammel og dement en plass og ikke kan fortelle hva som er vondt. Så her er det best å få fiksa opp mens en enda kan tale sin egen sak. Ja, så lur var jeg altså ikke helt på egenhånd, om jeg skal være ærlig. Men jeg har ei venninne som er en kløpper på akkurat det. Fikse det som fikses bør, før det er for seint.

Det har vært en langdryg affære. For det er allerede to år siden jeg klaget litt til gynekologen min. Men ho var ikke spesielt interessert i å ta tak i noe som helst. Så jeg prøvde jo å fortelle meg selv at det sikkert bare var slik det skulle være. Men så fikk jeg altså et spark bak av denne venninna da, og til nå har jeg altså vist meg frem for tre forskjellige leger på halvannen måned. Slå den da!

Det er jaggu ikke rart det er kø i helsevesenet. Først fastlegen, så en gynekolog og så enda en gynekolog igjen, denne ganga på sykehuset. Neste skritt er en innkalling til en samtale før operasjon, og så selve inngrepet. Sånn cirka i mars en gang fikk jeg beskjed om. Da er det kanskje håp om å bli ferdig med det i dette året i det minste. Jeg var visst i den prioriterte køen til og med.

Dette er jo bare en bagatell. Ikke farlig, og ikke dødelig. Bare veldig ubehagelig for den det gjelder. Meg altså. Hadde det ikke vært for venninna mi, så hadde jeg sikkert ikke tatt tak i det enda, bare bitt tennene sammen og tenkt at det var det. Det er sikkert sånn det er å være middelaldrende … for det er utrolig hvor mye en kan venne seg til, når det bare siger på sånn litt av gangen.

Uka starta uten regn. Det er jo noe å juble over! At alle omgivelsene er dekket av ei aldri så lita hinne av is er jo bare en liten bagatell. Det er bare å gå forsiktig og håpe på det beste. Det pleier jo ikke å hjelpe stort, men, men …

Den mørkeste desember ever …

Livet … det kan jaggu være heilt for jævlig innimellom. Og noen får bare mer enn andre tydeligvis. Men at det kan snu sånn på femøren er helt ufattelig. Fra å være så takknemlig for at alle våre barn og barnebarn hadde det så bra, på alle måter, havnet vi plutselig midt i et mareritt. Fra å være en frisk, sprek, oppvakt og lykkelig sjuåring som gikk og la seg torsdag 26. november, ble barnebarnet mitt hasteinnkalt til sykehuset midt på natta.

Nå er ho plutselig blitt en del av statistikken “barn med kreft”. Leukemi.

Så hvis noen lurer på hvor jeg er blitt av, så er dette forklaringa. Jeg er helt tom. Har ikke en dritt å skrive om, bortsett fra mange tanker som har med dette å gjøre. Men siden det ikke er mitt barn det gjelder, så kan jeg jo ikke legge slikt ut her. Selv om det for meg personlig hadde letta litt på alt som svirrer rundt i hodet mitt. Jeg er jo vant til å skrive av meg ting. Men det går altså ikke denne ganga, siden det involverer så mange andre.

Og vi som trodde at 2020 ikke kunne bli verre. Så feil kan en ta …

Forsidekategorier og sånne tullete ting …

Det skal ikke være lett. Etter at det ble slik at vi må legge til en forsidekategori på blogginnleggene for å få publisert dem kjenner jeg at jeg noen gang bare har lyst til å ikke blogge i det hele tatt. For innimellom må jo folk tro at jeg er helt idiot når de ser hvor jeg legger innleggene. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det ikke er en kategori som heter HVERDAG. Så enkelt og greit lissom. Mange av oss her inne skriver jo nettopp om det. Hverdagen vår.

Så hvor legger du sånne normale hverdagslige innlegg? Er det bare meg som savner en enkel kategori som passer til sånt? Hva er så innmari vanskelig med å legge til noe som passer for det meste, HVERDAG eller bare BLOGG. Eller FOTO for den saks skyld. For noen ganger vil en jo bare vise frem noen fine bilder. Som dette som er tatt fra verandaen her for et par kvelder siden. Det kaller jeg en fin avslutning på dagen, men hvor hører det til i bloggverdenen?

Ikke akkurat en big deal, men et lite irritasjonsmoment faktisk. 

Fantastisk opplevelse i en gammel gymsal

I gymsalen på Kongens gate skole fikk jeg mitt livs gourmetopplevelse. Hvem skulle vel trodd at jeg skulle komme tilbake hit og attpå til få noe godt ut av det. Jeg gikk tre år på ungdomsskolen her, og gymsalen er ikke den plassen i verden jeg har de beste minnene fra. Siden den gang har jeg hatet alt som heter gymsaler, haller og trening sammen med andre. Men denne kvelden skulle vi ikke tenke på kalorier, kropp eller fellesdusjer. Vi skulle bare kose oss.

Smag & Behag har overtatt lokalene. Kul innredning, høyt under taket, – og helt feil akustikk for min tinnitus! Jeg kjente det med en gang jeg steig inn ytterdøra, men fant ut at jeg bare skulle fortrenge det og gjøre som ingen ting. Det gikk en stund.

På hjemmesiden lover restauranten en matopplevelse utenom det vanlige. Det har de klart! Med lokale råvarer og fantastiske sammensatte retter var det en opplevelse for både øyne og gane.

Menyen består av småretter. Til en middag anbefales minst tre slike. Vi gikk for full pott, fem retter med vinmeny til, satt sammen av kokkene på stedet. Presentasjonen av både mat og drikke var en opplevelse i seg selv! For første gang i mitt liv har jeg spist rått kjøtt! For første gang i mitt liv har jeg også blitt presentert for oransjevin. Den sies å være litt sær, men jeg likte den jeg.

Dette var hva vi fikk servert: Tartar på kalveplomme; løyrom, syltet rødløk, purremajones, steinsopp og potetchips. Skogsoppsuppe; syltet kantarell, stekt steinsopp, bakt løk og pancetta. Lange; blomkål variasjon, couscous, kryddersjy og brønnkarse. Lammemørbrad; bifftomat, aubergine, squash, potet og madeirasaus. Bakte plommer; sabayonne, vaniljeis, pistasjkrokan og stekt hvit sjokolade.

Full pott betyr også vin i alle varianter. Orange, hvit, rød. Selv om jeg ikke er noen vinkjenner, så har jeg med årene forstått at maten er med på å forandre smaken på vinen. For min del smaker vin best ute. I godt selskap. Sammen med god mat. Til spesielle anledninger. Jeg kan ikke kose meg med vin hjemme på en lørdagskveld, for så godt synes jeg ikke det er.

Det ble en av de dyreste kveldene vi noen gang har hatt. Men likevel var det verdt det. Til tross for at formen min pingla ut etter tredje retten, og det meste ble galt. For mye støy, for mye folk … det er på dette tidspunktet jeg går hjem fra Cognac klubben og diverse andre tilstelninger jeg er på.

I følge drømmemannen var det da de satt på musikken. Akkurat det registrerte jeg ikke en gang. Jeg hadde mer enn nok med å bli sittende, smile og komme meg gjennom de to siste rettene. Hva servitøren sa derfra og til vi gikk, det aner ikke jeg. Jeg var kvalm og svimmel. Grublet veldig på hvordan jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg til busstoppet. Var litt redd jeg skulle svime av når jeg reiste meg. Hodet mitt var plutselig fylt av bomull og lydene ble veldig rare, som om jeg egentlig ikke var der.

Selvsagt gikk det greit. Det går alltid på et vis. Men plutselig fikk jeg virkelig føle hvordan det er å gå på date med drømmemannen, pluss noen ekstra kavalerer, mr. Fibromyalgi og herr Tinnitus. Den ene påvirker den andre, og så blir det bare tull. Det er en uke siden vi hadde denne daten nå, og jeg sliter enda med formen!

Til tross for det, jeg vil gjerne tilbake en gang eller to. For maken til matopplevelse skal du lete lenge etter. Det var vel verdt noen kleine dager i ettertid. Selv om jeg håper jeg en gang kan klare en helaften her, uten alle etterdønningene.

Lillelørdag – sånn helt på ordentlig

Onsdag, men for oss starter helga! Vi fikk et gavekort av bonusbarna mine til bursdagene våre i sommer, på Smag og Behag, og der skal vi altså i dag. Vi bestemte oss for full pakke, både når det gjelder mat og drikke, så må legge til litt penger selv. Siden de hadde fullbooka i alle helgene frem til jul fant vi ut at vi bare måtte lage vår egen helg. For i disse tider bør en kanskje benytte seg av de gavekortene en har, før bedriften går konkurs, blir coronastengt eller gavekortet går ut på dato.

Smag og Behag åpnet i sommer, tror jeg. Vi har aldri vært der tidligere. Men lokalene har jeg vært i, for de befinner seg i gymsalen til Kongens gate skole, der jeg gikk på ungdomsskolen. For å si det sånn, det var ikke noe lokale å skryte av da, så det blir skikkelig spennende å se det i ny drakt.

Litt kjipt å bruke så mye penger på en helt alminnelig onsdag kanskje. Så dermed har drømmemannen tatt to dagers ferie, så for oss blir det jo som ei langhelg. Er jo ingen vits i å spare på de feriedagene, for det tar vel en stund til en kan reise utenlands igjen. Jeg har uansett tenkt å holde meg i dette landet til ting roer seg.

Gleder meg til date med drømmemannen jeg. Er sykt lenge siden vi var ute på denne måten. En kjapp lunsj har det jo vært noen få ganger i år, men det har vært alt.

Lurer på om jeg må finne frem vaskebøtta nå? Siden det er helg … det frista ikke like mye.

Jonas halter og har mast i hele natt. Så jeg tror ikke han tålte den turen i går så bra. Han spiser godt, og har fått en smertestillende. Så får vi se hvordan det utvikler seg. I dag tenker jeg han må ha en hviledag. Han er jo ikke mer stiv i kroppen enn det jeg er til vanlig, så jeg håper vi slipper unna avlivning på en god stund ennå, begge to.

Ønsker deg en fin onsdag. Har du noen spennende planer for helga?

Gullbelagt … og litt lei

Jeg har vært hos øyenlegen, og det er jo aldri noe oppløftende egentlig. Stærene var ikke utryddet på venstre side, men ho påsto at den laserbehandlingen (tok etterstær etter å ha operert for et par år siden) jeg var gjennom hadde gjort synet mye bedre! Så nå skal jeg visst ha 60% syn på dette øyet. Hipp hurra for det. Bare så synd jeg ikke merker den formidable forandringen selv!

Høyre øyet er foreløpig ikke operert. Verken på den ene eller andre måten. Der flakser stærene litt rundt, slik de har gjort i jaffal tre år. Flokken er ikke så stor, så operasjon blir vurdert forløpende. Altså, jeg skal tilbake til sjekk i slutten av juni. 80% syn her høres jo helt topp ut det. Merkelig at jeg likevel ser så elendig …

Briller sa du? Joda. Men da kommer nok et problemet inn. For øynene er knusktørre. Reine ørkenen. Eller følelsen av å ha tryna i sandkassa og aldri fått ut dritten. Dermed blir synet uklart, og eneste måten å behandle det på er å dryppe, dryppe og … dryppe. Noe som resulterer i at jeg ikke ser noe likevel. For med den geleen i øynene så er det jo som å kjøre bil i plask regnvær uten å ha vindusviskere. Men det føles ikke fullt så tørt og er ikke så vondt når øyeeplet ligger der inne og svømmer i Oftagel, det må jeg innrømme. Så hva velger man da av disse to ondene … Kanskje jeg bare skal si som min bestemor da ho nærmet seg 100 og ikke ville ha høreapparat. Ho hadde hørt nok i sitt liv, så trengte ikke den innretningen der. Men har jeg sett nok? Nope …

Jeg har briller i hauger og lass. Forskjellig styrker til forskjellige dagsformer. Bare billige lesebriller. Fordi til nå har ingen klart å tilpasse ordentlige briller siden synet er så varierende. Men når øynene ikke er like heller, så er jo slike briller ikke helt optimale. Derfor bruker jeg linse på høyre øyet i tillegg. Noe jeg absolutt ikke bør gjøre, pga. ørkenfølelsen. Det skal ikke være lett tydeligvis! Fryktelig mye rart en må lære seg å leve med sånn når en er nærmere 60 enn 50. Må bare innrømme at dette er den aller verste perioden i hele mitt liv. Årene etter 50. Tror snart ikke jeg orker flere feil eller mangler på denne kroppen!

Hadde jeg enda vært en bil! Da hadde jeg sikkert blitt tatt sykt godt vare på. Sendt på service med jevne mellomrom for å fikse alt som svikta. Men slik service fins visst dessverre ikke for mennesker. Jaffal ikke om du ikke har raua full av penger og kan betale deg ut av elendigheta.

Vel, nok om det. Jeg ser jo svært lite når jeg har fått alle disse dråpene i øynene. Så istedenfor å bare sitte her og glo i veggen tok jeg rett og slett på en ansiktsmaske og la meg på sofaen da jeg kom hjem.

Gullbelagt tryne. Høres flott ut. Omtrent som Tutankhamons dødsmaske. Rent bortsett fra at jeg fortsatt lever da. Dette er den aller første peel-off maska som virkelig har gått an å dra av etter endt virketid. Jeg blir jo så svett og varm så normalt når jeg har forsøkt meg på slik egenpleie blir jo maska bare en skikkelig grøtete masse som må vaskes av. Men denne altså … mulig den er gått ut på dato. For den har ligget her ganske så lenge. Den hjelper sikkert ikke for noe som helst, men det gjør jo ikke noe.

Skulle vært hos frisøren i dag. Jeg klippa meg helt kort for en uke siden, fordi jeg holder på å bli fleinskalla som en gammal mann, og i dag skulle en lærling ha øvd seg litt på dette topplokket. Men ho var blitt syk, dermed ingen fargeforandring likevel. Så jeg forblir grå en stund til. I litt forskjellige nyanser vel og merke. Om jeg da ikke slenger i en farge selv. For jeg har liggende litt av hvert her, i de fleste nyanser. Det er nesten litt skummelt egentlig. For om en har en skikkelig kjip dag kan jo hva som helst skje, i jakten på å få opp humøret litt.

Mandag, ny uke og nye muligheter. Si meg en ting, helt ærlig, er det noen av dere som virkelig synes livet som middelaldrende er greit?

Fem en fredag # 43: Hopkok

Hallo der ute. Det er frædda’ og sol! Enn så lenge. Og det måtte jo benyttes da formen føltes en del hakk bedre enn i går. Da lå jeg altså bare på sofaen under et teppe og fyrte i peisen. I tillegg til varmepumpa. Trodde jeg skulle fryse i hjel! Men slik er det jo alltid når jeg har gapt over litt for mye over en litt for lang periode. Jeg blir liggende med “influensa”. Heldigvis varer det ikke mer enn noen dager, om jeg da gidder å lytte til kroppen og flate ut litt. Det er dessverre ikke alltid jeg klarer det.

Bildet er fra en ellers kjip vei, men se så fantastisk det så ut i morrasola i dag!

Vi hadde en flott tur, Jonas og jeg. Rett etter 8 gikk vi ut døra. Rakk nesten soloppgangen på toppen her borte, men bare nesten. Det er jo ikke godt nok, men det er jaggu det nærmeste jeg har vært på veldig lenge. Hadde en fem kilometers tur på morrakvisten. Måtte ned og hente en kunstplakat jeg hadde bestilt og fått hentemelding om for lenge siden. Det var like før den gikk i retur nå! Fant ei nettside som hadde mange koselige og kule plakater, og siden de hadde halv pris for en god stund siden, så måtte jeg jo bare se hvordan dette tok seg ut. Nå mangler jeg bare en ramme …

Spørsmålene fra Elisa fikk jeg ikke med meg forrige fredag. Jeg var barnevakt for en 7-åring helt fra fredag morra til søndag ettermiddag, og lørdagen spedde jeg på noen timer med kusina på ett også. Veldig koselig, og da blir jo selvsagt både mobil og pc bortprioritert.

Over til spørsmålene. Og denne ganga er det litt lett blanding.

  1. Vad är det närmsta du kommer ren magi?
    Det må ha vært da jeg giftet meg med drømmemannen. Siden det var andre gang for oss begge hadde jeg vel ikke så store tanker om denne dagen. Vi skulle bare gifte oss lissom … Men den som svevde rundt på ei rosa sky med et stort glis fra øre til øre hele dagen – det var meg!! Og bryllupsreisa til Thailand var rett og slett 14 dager med ren magi. Helt ubeskrivelig, sannsynligvis den mest perfekte bryllupsreisa noensinne.
  2. Vilket är det största misstaget du gjort i köket?
    Kan i grunnen ikke huske at jeg har gjort noen mislykka greier på kjøkkenet. Så det betyr vel at jeg er perfekt? Sikkert derfor det er drømmemannen som kokkelerer her …
  3. Om du skulle få ett ärligt svar på en valfri fråga, vilken fråga skulle du ställa?
    – Når kommer jeg til å dø? Rart kanskje, men mamma døde plutselig av kreft da ho var 58, det er snart 30 år siden. Nå er jeg 57. Jeg vil gjerne vite om jeg begynner å få dårlig tid … for kanskje hadde en prioritert litt annerledes om en visste at en snart skulle pakke sammen for godt.
  4. Om du skulle begrava en skatt, var skulle du gömma den?
    Det er hemmelig.
  5. Vad skulle dina nära och kära tro att du gjort om du skulle bli anhållen av polisen?
    Da hadde de nok trodd at jeg hadde kjørt for fort. For bortsett fra på det punktet er jeg veldig ordentlig. Nå har jeg aldri fått fartsbot på veien, bare så det er sagt, men det er nok mest flaks. Jeg har litt problemer med å holde fartsgrensene, både i bil og båt. For 12-15 år siden måtte jeg betale 1500 kroner for å ha kjørt for fort på sjøen … det var skikkelig sure penger det!

That’s all folks! God helg fra meg til deg.

Høst i lufta, energidrikk i kjærringa

Har du kjent lukten av høsten? Drømmemannen synes jeg er litt snål som snakker om at høsten lukter, men den gjør altså det. Det lukter verken vondt eller godt, bare såpass at en kan konstatere at nå er den her. Høsten altså.

Jeg var i byen en tur i går. Sammen med eldste dattera og de to yngste jentene hennes. Veldig koselig, med kafebesøk og greier. Fireåringen skulle til hørselskontroll, så jeg og den minste spaserte litt rundt nede ved Bystranda imens. Det vil si ho sov i vogna og jeg trilla. På stranda var det et stort skilt i begge ender som informerte om at det var forbudt å bade pga. forurensning. Ikke rart svanene hadde trukket opp på plenen! Til og med ikke de hadde lyst til å bade altså.

Blemma på hånda har hindret meg i å bade. Jeg måtte jo ikke ha elendigheta under vann. Og dette tok sin tid. Har faktisk tenkt å vinterbade denne sesongen også, så jeg får håpe at jeg snart kan sette i gang, hvis ikke blir det jo iskaldt før jeg får starta.

Turene med Jonas har blitt litt utvidet de siste dagene. Han er glad, og det er jeg også når jeg ser at han takler det. Slitne blir vi begge to, men foreløpig er det ikke noen av oss som halter etterpå. Det er en god ting, og jeg håper det fortsetter slik.

Ellers går dagene sin sløve gang. Det er så mye jeg skulle ha gjort, og jeg blir så forbanna når jeg bare orker bittelitt av ganga. Så jeg står på litt mer enn godt er, mens jeg først får svev på maskineriet. Stort sett hver eneste gang. Det går sjeldent bra.

Jeg har funnet ut at energidrikk hjelper når formen er på bånn. Kanskje ikke så fornuftig det, men om kokain hadde vært like lett tilgjengelig så hadde jeg garantert forsøkt det også. For å ha det på denne måten år etter år er ikke så morro at det gjør noe. En blir en smule desperat faktisk.

Kos deg med resten av onsdagen da. Jeg hadde håpet at jeg skulle ut i hagen og stable noen stein. Men akkurat nå kjennes det ikke helt sånn ut …

Endelig litt småturer igjen!

Jonas er på bedringens vei. Endelig, etter over to måneder uten tur, er vi nå begynt så smått å bevege oss igjen. Ja, for du vet, når bikkja ikke kunne gå så gikk jo ikke kjærringa heller! Spør meg ikke hvorfor, for jeg har ikke noe godt svar …

Vi har mistet muskler. Jonas er blitt slankere, jeg er blitt feitere! Merkelig egentlig, at det slår ut på helt forskjellig vis på oss.

Jeg vet ikke helt hvem som er gladest, bikkja eller jeg. Men jeg kan kanskje beherske meg litt mer enn han klarer. For han er helt elektrisk når vi går ut døra, og det varer hele turen gjennom. Han snuser, tisser og sparker rundt seg så gresset flyr. Jeg er mer av den rolige typen vettu, og tisser helst hjemme.

Disse turene våre er foreløpig ikke veldig lange. Men det er litt bevegelse i det minste. Det gjelder å ta det litt pø om pø, for å se om korsbåndet holder. Forlabben som han halta på var nok en strekk etter at han ramla ned trappa. Ser ut som den er helt fin igjen.

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet her også. Som på så mange andre felt. Blant annet den hånda mi. Den kommer seg den også. Men det tar tid. Lang tid. Noen uker til med salve og bandasje nå så er det sikkert nesten bra igjen.

Håper du har hatt en fin dag. Her har starten på september vist seg fra sin aller beste side, som en skikkelig fin sommerdag rett og slett, og det gjør absolutt ikke noe om det fortsetter slik en stund.