Lillelørdag – sånn helt på ordentlig

Onsdag, men for oss starter helga! Vi fikk et gavekort av bonusbarna mine til bursdagene våre i sommer, på Smag og Behag, og der skal vi altså i dag. Vi bestemte oss for full pakke, både når det gjelder mat og drikke, så må legge til litt penger selv. Siden de hadde fullbooka i alle helgene frem til jul fant vi ut at vi bare måtte lage vår egen helg. For i disse tider bør en kanskje benytte seg av de gavekortene en har, før bedriften går konkurs, blir coronastengt eller gavekortet går ut på dato.

Smag og Behag åpnet i sommer, tror jeg. Vi har aldri vært der tidligere. Men lokalene har jeg vært i, for de befinner seg i gymsalen til Kongens gate skole, der jeg gikk på ungdomsskolen. For å si det sånn, det var ikke noe lokale å skryte av da, så det blir skikkelig spennende å se det i ny drakt.

Litt kjipt å bruke så mye penger på en helt alminnelig onsdag kanskje. Så dermed har drømmemannen tatt to dagers ferie, så for oss blir det jo som ei langhelg. Er jo ingen vits i å spare på de feriedagene, for det tar vel en stund til en kan reise utenlands igjen. Jeg har uansett tenkt å holde meg i dette landet til ting roer seg.

Gleder meg til date med drømmemannen jeg. Er sykt lenge siden vi var ute på denne måten. En kjapp lunsj har det jo vært noen få ganger i år, men det har vært alt.

Lurer på om jeg må finne frem vaskebøtta nå? Siden det er helg … det frista ikke like mye.

Jonas halter og har mast i hele natt. Så jeg tror ikke han tålte den turen i går så bra. Han spiser godt, og har fått en smertestillende. Så får vi se hvordan det utvikler seg. I dag tenker jeg han må ha en hviledag. Han er jo ikke mer stiv i kroppen enn det jeg er til vanlig, så jeg håper vi slipper unna avlivning på en god stund ennå, begge to.

Ønsker deg en fin onsdag. Har du noen spennende planer for helga?

Gullbelagt … og litt lei

Jeg har vært hos øyenlegen, og det er jo aldri noe oppløftende egentlig. Stærene var ikke utryddet på venstre side, men ho påsto at den laserbehandlingen (tok etterstær etter å ha operert for et par år siden) jeg var gjennom hadde gjort synet mye bedre! Så nå skal jeg visst ha 60% syn på dette øyet. Hipp hurra for det. Bare så synd jeg ikke merker den formidable forandringen selv!

Høyre øyet er foreløpig ikke operert. Verken på den ene eller andre måten. Der flakser stærene litt rundt, slik de har gjort i jaffal tre år. Flokken er ikke så stor, så operasjon blir vurdert forløpende. Altså, jeg skal tilbake til sjekk i slutten av juni. 80% syn her høres jo helt topp ut det. Merkelig at jeg likevel ser så elendig …

Briller sa du? Joda. Men da kommer nok et problemet inn. For øynene er knusktørre. Reine ørkenen. Eller følelsen av å ha tryna i sandkassa og aldri fått ut dritten. Dermed blir synet uklart, og eneste måten å behandle det på er å dryppe, dryppe og … dryppe. Noe som resulterer i at jeg ikke ser noe likevel. For med den geleen i øynene så er det jo som å kjøre bil i plask regnvær uten å ha vindusviskere. Men det føles ikke fullt så tørt og er ikke så vondt når øyeeplet ligger der inne og svømmer i Oftagel, det må jeg innrømme. Så hva velger man da av disse to ondene … Kanskje jeg bare skal si som min bestemor da ho nærmet seg 100 og ikke ville ha høreapparat. Ho hadde hørt nok i sitt liv, så trengte ikke den innretningen der. Men har jeg sett nok? Nope …

Jeg har briller i hauger og lass. Forskjellig styrker til forskjellige dagsformer. Bare billige lesebriller. Fordi til nå har ingen klart å tilpasse ordentlige briller siden synet er så varierende. Men når øynene ikke er like heller, så er jo slike briller ikke helt optimale. Derfor bruker jeg linse på høyre øyet i tillegg. Noe jeg absolutt ikke bør gjøre, pga. ørkenfølelsen. Det skal ikke være lett tydeligvis! Fryktelig mye rart en må lære seg å leve med sånn når en er nærmere 60 enn 50. Må bare innrømme at dette er den aller verste perioden i hele mitt liv. Årene etter 50. Tror snart ikke jeg orker flere feil eller mangler på denne kroppen!

Hadde jeg enda vært en bil! Da hadde jeg sikkert blitt tatt sykt godt vare på. Sendt på service med jevne mellomrom for å fikse alt som svikta. Men slik service fins visst dessverre ikke for mennesker. Jaffal ikke om du ikke har raua full av penger og kan betale deg ut av elendigheta.

Vel, nok om det. Jeg ser jo svært lite når jeg har fått alle disse dråpene i øynene. Så istedenfor å bare sitte her og glo i veggen tok jeg rett og slett på en ansiktsmaske og la meg på sofaen da jeg kom hjem.

Gullbelagt tryne. Høres flott ut. Omtrent som Tutankhamons dødsmaske. Rent bortsett fra at jeg fortsatt lever da. Dette er den aller første peel-off maska som virkelig har gått an å dra av etter endt virketid. Jeg blir jo så svett og varm så normalt når jeg har forsøkt meg på slik egenpleie blir jo maska bare en skikkelig grøtete masse som må vaskes av. Men denne altså … mulig den er gått ut på dato. For den har ligget her ganske så lenge. Den hjelper sikkert ikke for noe som helst, men det gjør jo ikke noe.

Skulle vært hos frisøren i dag. Jeg klippa meg helt kort for en uke siden, fordi jeg holder på å bli fleinskalla som en gammal mann, og i dag skulle en lærling ha øvd seg litt på dette topplokket. Men ho var blitt syk, dermed ingen fargeforandring likevel. Så jeg forblir grå en stund til. I litt forskjellige nyanser vel og merke. Om jeg da ikke slenger i en farge selv. For jeg har liggende litt av hvert her, i de fleste nyanser. Det er nesten litt skummelt egentlig. For om en har en skikkelig kjip dag kan jo hva som helst skje, i jakten på å få opp humøret litt.

Mandag, ny uke og nye muligheter. Si meg en ting, helt ærlig, er det noen av dere som virkelig synes livet som middelaldrende er greit?

Fem en fredag # 43: Hopkok

Hallo der ute. Det er frædda’ og sol! Enn så lenge. Og det måtte jo benyttes da formen føltes en del hakk bedre enn i går. Da lå jeg altså bare på sofaen under et teppe og fyrte i peisen. I tillegg til varmepumpa. Trodde jeg skulle fryse i hjel! Men slik er det jo alltid når jeg har gapt over litt for mye over en litt for lang periode. Jeg blir liggende med “influensa”. Heldigvis varer det ikke mer enn noen dager, om jeg da gidder å lytte til kroppen og flate ut litt. Det er dessverre ikke alltid jeg klarer det.

Bildet er fra en ellers kjip vei, men se så fantastisk det så ut i morrasola i dag!

Vi hadde en flott tur, Jonas og jeg. Rett etter 8 gikk vi ut døra. Rakk nesten soloppgangen på toppen her borte, men bare nesten. Det er jo ikke godt nok, men det er jaggu det nærmeste jeg har vært på veldig lenge. Hadde en fem kilometers tur på morrakvisten. Måtte ned og hente en kunstplakat jeg hadde bestilt og fått hentemelding om for lenge siden. Det var like før den gikk i retur nå! Fant ei nettside som hadde mange koselige og kule plakater, og siden de hadde halv pris for en god stund siden, så måtte jeg jo bare se hvordan dette tok seg ut. Nå mangler jeg bare en ramme …

Spørsmålene fra Elisa fikk jeg ikke med meg forrige fredag. Jeg var barnevakt for en 7-åring helt fra fredag morra til søndag ettermiddag, og lørdagen spedde jeg på noen timer med kusina på ett også. Veldig koselig, og da blir jo selvsagt både mobil og pc bortprioritert.

Over til spørsmålene. Og denne ganga er det litt lett blanding.

  1. Vad är det närmsta du kommer ren magi?
    Det må ha vært da jeg giftet meg med drømmemannen. Siden det var andre gang for oss begge hadde jeg vel ikke så store tanker om denne dagen. Vi skulle bare gifte oss lissom … Men den som svevde rundt på ei rosa sky med et stort glis fra øre til øre hele dagen – det var meg!! Og bryllupsreisa til Thailand var rett og slett 14 dager med ren magi. Helt ubeskrivelig, sannsynligvis den mest perfekte bryllupsreisa noensinne.
  2. Vilket är det största misstaget du gjort i köket?
    Kan i grunnen ikke huske at jeg har gjort noen mislykka greier på kjøkkenet. Så det betyr vel at jeg er perfekt? Sikkert derfor det er drømmemannen som kokkelerer her …
  3. Om du skulle få ett ärligt svar på en valfri fråga, vilken fråga skulle du ställa?
    – Når kommer jeg til å dø? Rart kanskje, men mamma døde plutselig av kreft da ho var 58, det er snart 30 år siden. Nå er jeg 57. Jeg vil gjerne vite om jeg begynner å få dårlig tid … for kanskje hadde en prioritert litt annerledes om en visste at en snart skulle pakke sammen for godt.
  4. Om du skulle begrava en skatt, var skulle du gömma den?
    Det er hemmelig.
  5. Vad skulle dina nära och kära tro att du gjort om du skulle bli anhållen av polisen?
    Da hadde de nok trodd at jeg hadde kjørt for fort. For bortsett fra på det punktet er jeg veldig ordentlig. Nå har jeg aldri fått fartsbot på veien, bare så det er sagt, men det er nok mest flaks. Jeg har litt problemer med å holde fartsgrensene, både i bil og båt. For 12-15 år siden måtte jeg betale 1500 kroner for å ha kjørt for fort på sjøen … det var skikkelig sure penger det!

That’s all folks! God helg fra meg til deg.

Høst i lufta, energidrikk i kjærringa

Har du kjent lukten av høsten? Drømmemannen synes jeg er litt snål som snakker om at høsten lukter, men den gjør altså det. Det lukter verken vondt eller godt, bare såpass at en kan konstatere at nå er den her. Høsten altså.

Jeg var i byen en tur i går. Sammen med eldste dattera og de to yngste jentene hennes. Veldig koselig, med kafebesøk og greier. Fireåringen skulle til hørselskontroll, så jeg og den minste spaserte litt rundt nede ved Bystranda imens. Det vil si ho sov i vogna og jeg trilla. På stranda var det et stort skilt i begge ender som informerte om at det var forbudt å bade pga. forurensning. Ikke rart svanene hadde trukket opp på plenen! Til og med ikke de hadde lyst til å bade altså.

Blemma på hånda har hindret meg i å bade. Jeg måtte jo ikke ha elendigheta under vann. Og dette tok sin tid. Har faktisk tenkt å vinterbade denne sesongen også, så jeg får håpe at jeg snart kan sette i gang, hvis ikke blir det jo iskaldt før jeg får starta.

Turene med Jonas har blitt litt utvidet de siste dagene. Han er glad, og det er jeg også når jeg ser at han takler det. Slitne blir vi begge to, men foreløpig er det ikke noen av oss som halter etterpå. Det er en god ting, og jeg håper det fortsetter slik.

Ellers går dagene sin sløve gang. Det er så mye jeg skulle ha gjort, og jeg blir så forbanna når jeg bare orker bittelitt av ganga. Så jeg står på litt mer enn godt er, mens jeg først får svev på maskineriet. Stort sett hver eneste gang. Det går sjeldent bra.

Jeg har funnet ut at energidrikk hjelper når formen er på bånn. Kanskje ikke så fornuftig det, men om kokain hadde vært like lett tilgjengelig så hadde jeg garantert forsøkt det også. For å ha det på denne måten år etter år er ikke så morro at det gjør noe. En blir en smule desperat faktisk.

Kos deg med resten av onsdagen da. Jeg hadde håpet at jeg skulle ut i hagen og stable noen stein. Men akkurat nå kjennes det ikke helt sånn ut …

Endelig litt småturer igjen!

Jonas er på bedringens vei. Endelig, etter over to måneder uten tur, er vi nå begynt så smått å bevege oss igjen. Ja, for du vet, når bikkja ikke kunne gå så gikk jo ikke kjærringa heller! Spør meg ikke hvorfor, for jeg har ikke noe godt svar …

Vi har mistet muskler. Jonas er blitt slankere, jeg er blitt feitere! Merkelig egentlig, at det slår ut på helt forskjellig vis på oss.

Jeg vet ikke helt hvem som er gladest, bikkja eller jeg. Men jeg kan kanskje beherske meg litt mer enn han klarer. For han er helt elektrisk når vi går ut døra, og det varer hele turen gjennom. Han snuser, tisser og sparker rundt seg så gresset flyr. Jeg er mer av den rolige typen vettu, og tisser helst hjemme.

Disse turene våre er foreløpig ikke veldig lange. Men det er litt bevegelse i det minste. Det gjelder å ta det litt pø om pø, for å se om korsbåndet holder. Forlabben som han halta på var nok en strekk etter at han ramla ned trappa. Ser ut som den er helt fin igjen.

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet her også. Som på så mange andre felt. Blant annet den hånda mi. Den kommer seg den også. Men det tar tid. Lang tid. Noen uker til med salve og bandasje nå så er det sikkert nesten bra igjen.

Håper du har hatt en fin dag. Her har starten på september vist seg fra sin aller beste side, som en skikkelig fin sommerdag rett og slett, og det gjør absolutt ikke noe om det fortsetter slik en stund.

Fem en fredag # 35: Höst

Hei, hei der ute. Det har vært veldig høstlig hos oss de siste dagene. Men fortsatt ikke så galt at jeg har satt i gang varmepumpa, ei heller funnet frem dundyna. Jeg liker jo aller best sommeren jeg da. Og spesielt de skikkelig gode, varme sommerdagene. Helst over 25 grader. Da funker denne kroppen helt annerledes enn ellers. Det er nesten så jeg glemmer at jeg faktisk er syk. Dessverre er vi ikke så veldig bortskjemt med slike sommerdager i dette landet. Dermed er det om å gjøre å nyte dem for alt de er verdt når de dukker opp.

Perfekte sommerdager! De starta helga før drømmemannens ferie var over. Vi fortsatte å bo på hytta, og jeg fikk med meg fire dager med fantastiske padleturer i fantastisk sommervær. Til et par blemmer dukka opp på håndbaken helt ut av det blå. Den ene her ble det betennelse og gule stafylokokker i, så den forandret seg i rekordfart til et skikkelig stygt kjøttsår på halve håndbaken og en halv pekefinger. De etterfølgende to ukene har jeg flydd til legen annenhver dag for å sjekke crp og skifte bandasje. Nå har det endelig roet seg igjen. Etter en sterk penicillinkur.

 

Imens har sommeren gått over til høst. Og det er akkurat det Elisa fokuserer på i Fem en fredag denne uka. Og her kommer spørsmålene:

  1. Vad ser du fram emot i höst?
    Tja, neste sommer? Hehe. Ok da, om jeg blir nødt til å se frem mot noe som har med høsten å gjøre … så er det kanskje at jeg liker litt mørke kvelder. Da kan en nemlig tenne masse stearinlys og sitte inne med god samvittighet.
  2. När kommer höstkläderna fram?
    Det drøyer jeg lengst mulig. Går i sandaler til frosten kommer. Da er det på tide å hoppe rett i støvlettene! Er jo normalt ekstremt varm av meg, så det er sjeldent jeg fryser. Hjemme går jeg i singlet og barbent hele året, og det er ikke fordi vi har det så varmt inne.
  3. När är det på riktigt höst?
    Når det meste i hagen er daua og gressklipperen kan parkeres for sesongen, samtidig som dagene nesten ikke rekker å bli lyse før det blir mørkt igjen. Akkurat det er faktisk litt deprimerende også …
  4. Gör du något under hösten du inte gör någon annan säsong?
    Egentlig ikke. Planlegger å rydde loftet kanskje, men det har jeg planlagt i flere år, likevel har det fortsatt ikke skjedd så mye der oppe.
  5. Vad tar du med dig från sommaren?
    Gode ferieminner. Flotte, varme dager og lengselen etter neste sommer.

Ikke helt som planlagt

Hei og hå! Helga står for døra, igjen. Vi hadde en veldig plan for akkurat denne helga. Familietur til Krossholmen, med hele slekta til drømmemannen. Eller egentlig de aller nærmeste: Svigers, mine fire svigerinner og de som hører til dem. Pluss mine barn med barn og følge. Og det er mange, bare så det er sagt. De fleste i generasjonen etter oss har fått egne barn, noen har fått kjærester med barn. Men det er alltid plass til en til, og alle er like velkomne. Også mine barn, barnebarn og til og med de tre “bonusbarnebarna” jeg har fått via samboeren til dattera mi. Det er en årlig tradisjon, og alle pleier å glede seg noe sykt til denne happeningen. Egentlig skulle vi vært rundt 60 stykker i år, fordelt på 7 hytter. Og nei, de hører ikke til en spesiell sekt eller noe, om du lurte på det!

Nå ble det ikke akkurat sånn … mye på grunn av corona, og litt på grunn av været. Jeg har vært skeptisk hele tiden, for i mitt hodet ble dette litt i overkant feil i forhold til smittevernreglene som gjelder. Og plutselig så det ut som om den tanken traff (noen av) de andre også. Det var for seint å avbestille hyttene, så de som føler dette er innafor drar likevel. Det er ikke oss. Veldig trist igrunnen, for dette var aller første året alle mine skulle være med. Dermed hadde jeg gleda meg litt ekstra i forhold til tidligere.

Hyttene befinner seg på en øy i nærheten av Lillesand. Det er firmahytter for de ansatte der drømmemannen jobber. Jeg hadde noen perifere i familien som var ansatt der da jeg var barn. Og jeg kan enda huske hvor sykt misunnelig jeg var på dem som fikk feriert her ute. Det var fullt av unger hele sommeren, og på en måte ganske eksotisk i mine øyne, selv om vi hadde egen hytte i skjærgården. Men der var det lite andre unger, bortsett fra mine tre søskenbarn, og det var jo ikke så spennende år etter år … selv om den ene fetteren jeg har ble både kjekk og flott etterhvert.

Tenker det er mange som har gode minner fra Krossholmen. Men jeg er ganske sikker på at det er veldig få som er så flinke til å skape nye minner og familiære sammenkomster som familien jeg er inngiftet i. For her skal det jaggu ikke mye til før en finner en grunn til å samles eller feire et eller annet, og det meste er verdt en markering. Veldig uvant for meg, som ikke en gang feirer min egen bursdag på noen som helst måte. Ikke en gang da jeg ble 50.

For min del er alle minnene herfra fra de siste 13 årene. Fra omtrent å ikke ha familie, ble jeg plutselig en del av en gjeng fantastiske mennesker. Morsomme folk, oppfinnsomme folk, sykt omgjengelige folk, – og ganske høylytte folk. De tar litt plass mange av disse folkene, så selv om vi er mange så virker det nok som om det er enda flere enn vi egentlig er. Tradisjonen tro har vi hatt felles pizzakveld i båthuset når vi kommer ut på fredagen, grilling og kaker på lørdagen, restemat/pølser på søndagen. Vi tok med litt hver, og plutselig ble det kjapt mat til både dette slektstreffet – og nesten et til! For en av familiesvakhetene er at de alltid er ganske sikre på at vi alltid har for lite mat … litt rart det der, etter all denne erfaringa de har fått etterhvert …

Det har vært skikkelig opplegg og program for disse helgene. Spøkelsestur for ungene på kvelden. Krabbefiske, hvor svigermor var den ivrigste av de alle, inntil for noen få år siden. Pakkelek, der den samme svigermora er veldig ivrig fortsatt. Litt småforelskelser, for mine barnebarn hører jo ikke helt til familien på den måten, og det kan jo være litt spennende for noen og enhver.

Men i år blir det altså ikke helt sånn. For alle. Til tross for litt panikk for denne smitten hadde jeg tenkt å bli med. Mest for å ikke skuffe noen. Men da værgudene plutselig ble litt kjipe denne helga, så ble det hakket verre igjen. For da hadde vi ikke kunnet være ute på samme måte, og det kunne blitt vel trangt om salighetene i båthuset. Ikke nok med at vi hadde hatt en diger hund med oss, han hadde stort sett vært klissblaut hele helga også, i samme hytte der det skulle krabbe rundt en baby. Da trakk jeg meg, og drømmemannen vil jo ikke reise uten kjærringa.

Jeg er ganske sikker på det blir ei fin helg for de som ikke er så opphengt i coronasmitten. Faktisk er jeg litt misunnelig på dem også. Og jeg synes det er litt dumt for mine barnebarn som hadde gledet seg så veldig til dette, selv om de hadde muligheten til å dra ut med sine respektive foreldre, noe som ikke ble noe av siden mormor pingla ut.

Forhåpentligvis får vi en ny sjanse til neste år. Eller året etter … imens får vi bare kose oss med alle de gode minnene vi tross alt har herfra.

God helg fra meg til deg.

Gårsdagens badebilder

Av Jonas altså! Jeg får jo ikke lov å gå i vann med denne hånda mi. Jonas får ikke lov å gå tur. Så dermed kjørte vi ned til et vann rett i nærheten, gikk noen få meter og lot bikkja svømme. Han var så glad! Klart han kjeder seg her han dasser rundt hjemme, han er jo vant til å gå både langt og lenge. Men foreløpig kan vi ikke det.

Det er en veldig idyllisk plass. På sommeren er det innimellom noen barn som bader her, men stort sett er det folketomt. Jeg liker jo ikke å bade i ferskvann, så jeg har såvidt vasset, når jeg skal ha tak i pinnene som Jonas absolutt ikke vil gi fra seg igjen.

Det er en litt rar hund dette her. Alle hundene jeg har hatt tidligere har jo likt å bade, når vi har kasta pinner slik at de kunne apportere. Jonas derimot, han tar seg lange svømmeturer helt for seg selv. I går ble jeg faktisk litt bekymret, så langt borte var han. Hva skulle vi gjort om han plutselig dukket under og ikke kom opp igjen? Vi slapp heldigvis å finne ut av det.

Når du ikke kan …

Da kan du være sikker på at du ser alt du burde gjort. Faktisk har jeg lyst til å gjøre både det ene og det andre akkurat nå. Til og med det å gjøre reint frister litt! Men jeg måtte jo absolutt ikke få vann på denne hånda!

Er det ikke rart? Ellers kan jeg sitte å se på at hybelkaninkoloniene bare vokser og vokser, uten at det egentlig gjør meg så veldig mye. Når jeg er helt sikker på at jeg ikke får besøk altså. Og besøk har vi jo ikke mye av. Dessuten er jeg en mester i å panikkrydde, eller gjøre reint. Utrolig hvor effektiv jeg kan bli da, om det trengs.

Normalt tar jeg det helt piano … henter bare støvsugeren litt seinere. Eller starter iRoboten når vi går ned for kvelden. I morra. Eller kanskje det er like greit å vente til i overmorra. Da får jeg jo tatt litt mer lissom. Det er jo tross alt ikke gammel skitt som ligger her, de blir sjeldent mer enn to, tre dager de hybelkaninene. Men det er mange av dem. På grunn av Jonas. Han griser dessverre noe sinnsykt, men ser ikke helt ut til å bry seg så mye om det.

Han skjønner ikke helt at han ikke kan på tur, stakkars. I hodet hans er han nok frisk nok til det. Selv om han halter både foran og bak. Må være tablettene som er begynt å virke. Og det er jo godt for han. At han lissom tror han er frisk og klart for en skogstur. Han kjeder seg. Og jeg må innrømme at jeg føler med han. Hunder er ikke skapt for å dasse rundt hjemme på plenen. Og nå har dette fraværet av tur vart over to måneder. Han er blitt tynnere, og mister muskler. Akkurat det er vi to om. Å miste musklene altså. Jeg blir alt annet enn tynnere. Det er jo litt urettferdig igrunnen.

Det er på tide å freshe opp både kjærring og hus her. Jeg ser til og med på alt som burde vært malt. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil skifte stil eller farge, men det er gammelt og slitt, akkurat som kjærringa. Dørene for eksempel. Og utforingene på vinduene som jeg skulle ha malt for seks år siden. Til og med de plager meg nå!

Så har jeg alt jeg må gjøre. Før vinteren … I inngangspartiet ligger to tonn rullestein, fordelt i to bigpack, som skal spres utover tomta. Litt her og litt der. Det skal bli så fint atte. Etterhvert. Har du sinnsykt god tålmodighet får du kanskje se. En gang. Ellers er halvannet mål med ved dumpet i garasjen, og det må stables. Innbefatter ikke akkurat vann dette, men veldig mye bevegelse, så foreløpig er det også uaktuelt. For det gjør vondt. Må først få litt hud oppå denne gørra. Da hjelper det nok.

Hagen er helt gjengrodd, og trenger masse stell. Både utforbi og innforbi gjerdet. Det burde helst skjedd i går. Plenen må klippes. Akkurat den skal jeg nok få tatt i løpet av dagen. Jeg er jo ikke helt handikappet heller. Gressklipperen starter nesten av seg selv, og så er det jo bare å gå frem og tilbake der ute, til det er gjort. Lett som bare det. Ikke sant?

Energinivået mitt er på bånn. Svetter bare jeg tenker på å reise meg. Er svimmel og kvalm. Forhåpentligvis har legen rett når han sier det er tablettkuren. Den nærmer seg innspurten nå. Bare i dag og i morra igjen. Og så blir sikkert alt så mye bedre!

Fin tirsdag til deg, og takk for at du kikker innom. Ikke så mange som legger spor etter seg, men på statistikken ser jeg jo at jeg ikke bare blogger for meg selv. Til å ha vært fraværende så lenge er jeg ganske så fornøyd med plasseringa på topplista. Bare 78 plasser under Kokkejævel faktisk. Hehe. Til å ha en mer eller mindre rein syteblogg så er jo ikke det så aller verst!

Date med meg selv

Mandag, ny uke, sol – og ny bandasje. Må bare innrømme at det har blitt litt vel mye for meg i det siste. Vond hånd, og hund som er blitt syk igjen. Denne ganga er det en strekk i forlabben. Vet ikke hva det kommer av, men han er jo ikke helt god i bakbeinet heller. Dermed ramla han ned trappa for noen dager siden. Da drømmemannen skulle ut på hytta for å hente resten av tablettene til bikkja hadde noen stjålet den fulle bensintanken vår! Jippi! 1000 kroner rett i dass!

Nå synes jeg snart det holder med uflaks altså.

Jeg er drittlei! Det innbefatter også disse byturene annenhver dag. Selv om såret var tørka inn litt, og crp’en var nede på 8, ville de følge utviklinga på kjøttkaka (hånda) mi denne uka også. Så det å leke doktor selv var visst ikke så glupt akkurat nå. Jeg protesterte ikke. Begynner å føle at jeg har litt for mange gener fra bestemora mi her, for ho behandlet legen som om han var Guds høyre hånd. Og den burde en visst ha veldig respekt for.

En tur til yndlings-kafeen pleier alltid å hjelpe. Det er mye hyggeligere der enn på legekontoret. Om jeg får bestemme, og det gjør jeg som oftest siden jeg går aleine, så havner jeg alltid på Kjerstis kjøkken. I dag var det omtrent folketomt der. Litt trist for Kjersti, men helt greit for meg. Får håpe ho fikk flere gjester utover dagen. Det er skikkelig koselig her, både inne og ute. Og sykt godt mat. Jeg havner normalt opp med denne vaffelen da, med spekeskinke, brie og litt annet snadder mellom hjertene. Pluss en latte selvsagt. Type enkel, og helst uten kaffesmak. Smaker det for mye kaffe kan jeg nemlig ikke få det ned. Så voksen er jeg ikke blitt enda, og blir det sikkert aldri heller. Føles litt rart når til og med Morten minstemann drikker ordentlig kaffe, og han er jo bare 27!

Det var mandagen min. Jeg er så utslitt at en skulle tro jeg hadde løpt maraton, selv etter to timer i horisontalen på sofaen. Uten å sove vel og merke. Egentlig har jeg ikke gjort en dritt i hele dag, og da er det jo helt ufattelig at det går an å bli på dette viset. Av ikkeno’. Men det er visst ikke alt en skal forstå, må bare bite tennene sammen, og håpe at noe av den energien jeg hadde siste uka vi var på hytta vender tilbake. Helst litt kjapt. For den kjærringa jeg var da, ho likte jeg ganske så godt.