Avhengig av tabletter

Jeg ser på meg selv som en ganske oppegående person. Men noen ganger har jeg tydeligvis litt tungt for å skjønne ting. Spesielt det der med at livet faktisk blir mer levelig når jeg går fast på medisiner…

Som legen min sa den aller første gangen jeg var hos ham: Glem nå den pillefobien! Er det ikke bedre å ta noen tabletter og få en grei hverdag, enn å være så sta og ha det helt forferdelig? Det er ditt valg, men du har bare et liv. Veldig fornuftig denne legen min. Og da jeg gikk derfra den dagen for to år siden så følte jeg meg ganske fornuftig jeg også, som skulle prøve denne pillemixen to ganger daglig. En Vimovo + 1 g Paracet.

Alt jeg har forsøkt tidligere har vært uten virkning. Og forskjellen var nettopp det, at før har jeg bare tatt noe Paracet eller Paralgin (eller masse annet rart) ved behov. Når det var like før jeg hold på å krepere av smerter. Men da er det tydeligvis for seint … For jeg har jo aldri vært noe flink til å ta tablettene sånn i starten av elendigheta, når jeg kjenner det er en skikkelig migrene på vei, når jeg kjenner at denne dagen blir en drittdag. Neida, her venter jeg i det lengste, for å være helt sikker på at det ikke bare er noe som går over av seg selv igjen. Etter noen timer. Eller dager.

Det ble et helt nytt liv etter pillemixens inntog! Sett i forhold til de foregående årene. Ikke smertefri, ikke pigg heller akkurat, men mye bedre. Levelig, som legen kalte det. Likevel har jeg ekstremt dårlig samvittighet hver forbanna gang jeg svelger de pillene. Og derfor har jeg også forsøkt å være uten dem i perioder. Noe som blir like galt hver eneste gang.

I jula var jeg ganske klein. Med piller, både de faste pluss litt ekstra. Så da fant jeg ut at disse sikkert ikke funka så bra lengre, derfor var det nok like greit å stoppe og ta dem. Så jeg slutta bare med Vimovoen. I tre hele uker. Tre forferdelige uker. Det ble ikke en gang bedre og bedre, men verre og verre etter som dagene gikk. Før helga kjentes hele meg ut som en verkebyll. Fra ytterst på tærne, ut i fingrene og helt ut i hårrøttene! Jeg var tilbake til der det gjør så vondt i tennene at det blør når de blir pussa. Jeg var tilbake til det stadiet der hele kroppen kjennes ut som en betent klump, leddene blir stive og absolutt alt ble et ork.

Konklusjon: Vimomo gir meg et mye bedre liv. De er faktisk grunnen til at jeg ikke bare ligger på sofaen. Eller i senga. Eller ønsker at jeg bare var død. For det livet jeg har hatt de tre siste ukene er faktisk ikke noe å trakte etter.

Til onsdag skal jeg til legen. Må ha en aldri så liten pep-talk for å forstå at det ikke er verdens undergang å ta disse pillene. At jeg er et like godt menneske som alle dere som ikke eter piller daglig. At det er en grunn til at jeg trenger dem. At det er en grunn til at jeg ikke lengre jobber. At det ikke er viljen det er noe i veien med. Noen ganger holder det ikke å bare si det til seg selv, eller høre drømmemannen sier det, for det trenger ikke alltid inn år det kommer fra den kanten! Da trengs det et enda mer fornuftig menneske, med mer medisinsk forståelse, til å overtale meg til å svelge disse forhatte greiene med 12 timers mellomrom. Være litt føre var. Forebygge rett og slett. For når de verste dagene inntreffer da er det jo umulig å få bukt med smertene om de skal medisineres der og da. For da hjelper ingen ting. Kanskje er det bedre å føle seg som en misbruker, enn å føle seg halvdød resten av livet.

Ukas ord # 4 skum – fotoutfordring

Hei, hei. Her kom det iallefall et ord som hadde en betydning jeg aldri hadde gjettet på. SKUM. Som altså kan bety blant annet dunkel, uopplyst, halvmørkt, mørkt.

Dette er en “restaurant” ytterst på ei brygge. Så her var det om å gjøre å trø forsiktig. Det blir altså et bidrag fra nok en ferie fra meg. Holder meg tydeligvis i det sjiktet. Mulig fordi jeg er veldig klar for en ny ferie nå, uten at det er noen i sikte.

Boa Vista på Kapp Verde etter mørkets frembrudd var det faktisk mørkt som i en sekk her! Altså ikke bare litt dunkelt, men bekmørkt. Ingen gatebelysning, veldig lite lys fra restauranter og butikker. Egentlig veldig få butikker og restauranter generelt. Sånn ved første øyekast. Men de var der, om du bare så godt etter. Så det var nesten bare å føle seg frem langs husveggene for å finne frem, og håpe at døra du gikk inn var til restauranten og ikke rett inn i et privat hus.

En fantastisk plass å feriere. Om du ville ha en rolig ferie, vel og merke. For det skjedde ikke så mye her. Men vi hadde noen utflukter sånn mer eller mindre på egenhånd. Med innleid sjåfør. To ukers avslapning. Rett og slett. Fantastiske strender, og ikke veldig mye folk. Stabilt og godt vær. Ja takk, jeg kunne faktisk tenkt meg ned igjen dit. Men da til en av de andre øyene.

Andres løsninger på ukas bilde finner du HER.

Dagen i dag …

Endelig ble formen litt bedre! Vi gikk tur til sentrum, Jonas og jeg. Og faktisk så klarte vi det uten å få regn i håret. Så i dag har det vært oppholds i flere timer i strekk til en forandring. Men drittværet trengte vel en pause det også, slik som “Didrik” herjet i natt!

Det var mye vann i sjøen. Og dette er jo etter at vannet har trukket seg tilbake igjen. Er litt spent på hvordan det har vært på hytta, om vannet har vært inne i sjøbua. For det har skjedd før. Heldigvis ligger både hytta og huset vårt høyt, så her er det tørt og trygt.

Som du ser har vi fått litt kulturell input i dag. Skulpturer og street art i en eneste skjønn forening. Mye gøy å se på i denne byen vår. Og jeg er en av dem som liker sånt. Alt trenger absolutt ikke være grått og trist.

Vi gikk 7,5 km, Jonas og jeg. I motsetning til i går da jeg sikkert ikke gikk mer enn et par meter inne i huset. Makan til drittdag skal en leite lenge etter … så i dag var det skikkelig godt å komme seg ut igjen. Føler ikke akkurat at energien bobler over, men den følelsen er det så lenge siden jeg har hatt nå, så kan ikke helt huske hvordan det var. Akkurat nå er jeg så sliten at jeg er helt kvalm, men det er ikke så farlig det heller, for jeg har jo i det minste en grunn til å være sliten i dag. Og da er det lissom helt greit.

Håper onsdagen din har vært fin. 

23.678 sauer, 23.679 sauer, 23.680 sauer …

Våkenatt – igjen! Og ikke pokker om jeg skjønner hva jeg våker over. For her det ingen andre enn meg. De to andre i huset, drømmemannen og bikkja, ligger i etasjen under og snorker sannsynligvis om kapp! Resten av slekta har det, etter som jeg vet, helt ok. Så her er det ikke noe å gruble over en gang. Men her sitter jeg da! Og forresten hvilen idiot var det som fant på at det skulle hjelpe for søvnen å telle sauer!!?

Sto opp etter to timer. Jeg var så sykt trøtt og sliten da jeg la meg, vondt over alt og følte meg skikkelig klein. Tok til og med en Paralgin Forte en times tid før jeg fant senga, men tror du øynene klarte å lukke seg av den grunn? Nope … Jeg vet ikke jeg altså, men nå er det like før jeg forsøker å tape dem igjen. Gaffatape fikser det meste, mener jeg å ha hørt.

Ute renner vannet fra oven. Takrenna er ødelagt, så rett utenfor plasker det ned på ei blikkplate som ligger utenfor vinduet for å lede vannet vekk fra veggen. For en eller annen plass der lekker det inn. Og det er ikke noe særlig greit. Det er et salig bråk her oppe i stua, og sannsynligvis inne på soverommet til hybelboeren. Så om ikke drømmemannen får ut fingeren og prøver å fikser den greia snart, så flytter vel ekstrainntekta vår ut!

Faktisk er det reine torturen å høre på dette spetakkelet. Så jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg jeg. Dette er sånne problemer vi kunne ha ordna lett om vi hadde hatt nok penger til å leie inn kompetente fagfolk. Så ingen i hele verden skal komme og fortelle meg at en ikke blir lykkeligere av en million eller tre ekstra. Akkurat nå hadde det sikkert hjulpet med noen hundre tusen også. Eller at resten av 2020 blir helt regnfritt! Faktisk kan jeg gjerne gå for den siste løsninga der også jeg altså. For akkurat nå er både huset og huseieren veldig godt mettet av alt dette fuckings vannet!

Ukas ord # 3 tiger – fotoutfordring

Tiger? Nja, kanskje ikke helt. Men søt er den jo. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett en tiger jeg. Men andre store kattedyr derimot …

Denne her for eksempel. Han traff vi i et naturreservat i Senegal. Innegjerdet riktignok, men vi fikk også se en da vi var på safari. Vi hadde sittet på vakt i flere timer og kikka etter leoparder. For det skulle det finnes der inne, men det var en stund siden noen hadde sett snurten av dem. Vi kikket oss såre i øynene og trøtte i hodet, på hundrevis av antiloper, krokodiller, flodhester, apekatter, orangutanger … Mens vi glodde sånn halvhjerta og litt lei på antilope nummer 517 minst, og ikke en gang gadd ta bilde av den, hoppet en diger leopard ut av buskene på motsatt side av veien. Midt i spranget som skulle endt med en skikkelig digg antilopefrokosk fikk den øye på oss. Snudde omtrent i lufta og forsvant inn igjen i jungelen.

Vi satt som forstenet hele gjengen. For et syn! Den lokalkjente sjåføren var helt i ekstase, for dette var visst et uvanlig syn. Ikke bare hadde vi skimta den inne i buskene, men den hoppet så og si rett foran bilen vi satt i. I ettertid har jeg følt at vi satt litt utsatt til der på lasteplanet. Sannsynligvis ble den mer skremt enn oss. Og det er jeg jo glad for i dag. For vi var jo ikke akkurat så veldig beskyttet der vi satt.

Tror du vi fikk knipsa noe bilde? Nope. Alle hadde mer enn nok med å fordøye synet. Vi satt som forstenet og bare glodde.

Her har du enda en. Dette flotte eksemplaret av arten store kattedyr finner du i Dyreparken i Kristiansand. Er du på disse kanter kan den parken være vel verdt et besøk. Og sett av hele dagen, eller gjerne flere, for her er det mye å se på. Er du mer interessert i eksotiske reisemål kan du jo kikke inn HER og HER, så ser du litt mer av rundreisa vi hadde i Gambia og Senegal.

Dette var mitt tredje bidrag til ukas ord hos Susanne. Hvordan andre har løst oppgaven kan du se HER.

Livets dessert

Da var jaggu søndagen snart over for denne gang. Her har det vært full fart siden klokka ti i formiddag. Vi lånte nemlig barnebarnet på tre og et halvt, og ho ble henta igjen i sekstia. Koselig dag. Mye lyd. Og ikke minst sol.

Livets dessert kalles de jo. Disse ungene som vi er så heldige å få låne innimellom. Barnebarna våre. Som stadig øker i antall. Føler meg veldig heldig som har anledning og tid til å være sammen med dem rett som det er.

Vi tok en tur til Vaffelbua på Odderøya. Slike turområder pleier vi normalt å holde oss langt unna. Masse folk, masse bikkjer, litt køgåing. Men greit for treåringen. Fin vei å gå på, og siden det også var trær der så ble det godkjent som en ordentlig tur. For tur det er nemlig noe som skjer i skogen, sier ho. Etter at mormora hadde stått i en halv evighet for å få kjøpt tre vafler ble det også litt mat å få. Enda vi just hadde spist frokost før vi gikk, så forsvant denne i rekordfart. Og ho ville ha en til. Men jeg gadd ikke mer kø, så da ble det heller pannekaker til lunsj da vi kom hjem.

Fem kilometer gikk vi. Og ho imponerte stort! Klaget egentlig ikke, men konstaterte et par ganger at beina var slitne. Og det er jo lov. Jeg vurderte å ta ho på skuldrene, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Ho var veldig fornøyd selv da vi fikk med oss et kart hjem, slik at ho kunne se hvor vi hadde gått. For det var jo kjempelangt!

Ho er blitt veldig mammadalt etter jul denne her. Så egentlig ville ho ikke være hos oss uten mamma’n. Men det gikk greit det også. Med den lange turen, litt lesing og perling da vi kom hjem, så tror jeg ikke ho tenke så mye over det. Dessuten var ho her aleine, uten søsken, kusine eller de jeg er bonusbestemor til, og det har vel nesten aldri skjedd før. Litt greit å få all oppmerksomheten en hel dag. Hjemme har ho jo både storesøster og lillesøster, så der er det mange å dele med.

Det går med mange perler til slike sysler. Heldigvis har de lært i barnehagen at alt ikke kan strykes og taes med hjem. Så i dag ble det denne flotte skilpadda som vant loddtrekninga om et mer eller mindre evig liv litt lengre nedi bakken.

Det var min søndag. Håper din også har vært fin. Nå skal vi snart ha en rolig middag her, bare drømmemannen og jeg. Kjenner jeg er ganske sliten nå, og tinnitusen har selvsagt tatt helt av, men sånn er et jo bare …

Blæææh!

Morratur i det drittværet! Til og med Jonas forsøke å protestere så godt han kunne. Stoppa opp, kikka på meg. Pliiiiis da, vi virkelig ut nå? Gjett hvem som bare hadde lyst til å snu og gå hjem igjen? Jepp, det var meg.

Men da hadde jo bikkja trodd at han var sjefen. Og det vil jeg jo ikke ha noe av. Vi har sett på et program på NRK, Fra bølle til bestevenn, og jeg er ganske sikker på at Jonas uten problemer kunne blitt som denne newfoundlandshunden. Om vi bare hadde latt han ta styringa, og det er muligens fort gjort når du står der med en “liten” ulldott på 15-16 kilo. Ny valp i hus, og de er jo så skjønne … bare det at tre år etter veier ulldotten 84 kilo. Fortsatt skjønn selvsagt. Men om en så stor hund absolutt ikke vil noe, eller vil noe helt annet enn det du hadde sett for deg, så har du lite å stille opp med om hunden ikke har skjønt hvem som bestemmer.

Visste du forresten at leonbergeren har svømmehud mellom tærne? Jepp, dermed passer han perfekt på det våte sørland. For her er det pokker med så ille nå at jeg er ganske overbevist om at alle sørlendinger som blir født i 2020 også blir født med den svømmehuden! For skiene som de fleste andre nordboere er født med, de har ikke vi brukt for.

Fem en fredag # 2

Hallo der ute. Da var det frædda’ – ennå en gang. Hos oss skinner sola, og det er frost på bakken. Fem kilometer morratur ble det, og verken hunden eller kjærringa ble blaute av den grunn. Så herlig det er når dagen starter uten regn!

Her kommer svarene mine på bloggutfordringen fra Elisa.

  1. Med fem ord, hur har din vecka varit?
    Grei, sunn mat, lange turer
  2. Med fem ord, vad behöver du just nu?
    Noen millioner på kontoen min
  3. Med fem ord, hur är ditt humör?
    Skinner i takt med sola
  4. Med fem ord, hur ser ditt hem ut?
    Greit nok, klart for helga
  5. Med fem ord, vad gillar du med januari?
    Ikke så veldig mye egentlig

God helg til deg som kikker innom. 

God morgen der ute

Ja, her starta altså dagen for halvannen time siden! Etter ei ekstremt dårlig natt. Ikke fordi jeg hadde spesielt vondt verken her eller der, men jeg fikk bare ikke sove. Kanskje fordi jeg hadde syforening i går. Jeg stresser jo alltid med det, når det er min tur. Gruer meg litt hver eneste gang. Fordi jeg føler det ikke er reint nok, ryddig nok, rett og slett godt nok!

Teite greier. Venninnene har jeg jo hatt nesten hele livet, så de av alle burde jeg jaffal ikke stresse over. Men sånn er det blitt. Og stresset, det er for det meste oppi hodet mitt. For uten hjelp fra drømmemannen hadde det aldri blitt noen syforening i dette huset. Jeg har faktisk vurdert opptil flere ganger å slutte. Bare fordi den ene ganga jeg skal ha det selv er så uoverkommelig.

Men drømmemannen er et funn altså! Lager maten og hjelper til der det trengs. – Slapp av, dette her går fint. Sånn er det jo hver gang. Jeg hjelper deg vettu. Du synes jo det er greit når de bare kommer?

Og det gjør jeg jo. Men det er et eller annet som ikke funker som det skal her. Tydeligvis. Det begynte allerede natta før i går. Våkna med hodeverk og var klein som bare det. Gikk tur med hodeverk. Hver gang føttene traff bakken, var det som om det smalt i skallen. Var egentlig helt utslått. Prestasjonsangst. Veldig rart. Og jeg har ikke kontroll over det selv, det bare kommer, hver gang vi skal noe utenom det vanlige. Jeg er helt gåen allerede før det starter. Og veldig letta når det er over …

Det er fortsatt mørkt som i en sekk ute. Så bildet er fra en annen dag jeg var tidlig på’an. Jonas snorker foran matskåla og matmor lurer på om vi skal ta turen ut nå, for seinere i dag er det meldt … mye regn! Det kom jo ikke akkurat som ei bombe! I går hadde yr meldt sol fra klar himmel, og joda, et lite solgløtt hadde vi riktignok. Men samtidig plaskregnet det! Er det mulig??

Ønsker deg en flott torsdag. Håper værgudene er litt snillere med dere som bor andre plasser i landet. For dette her er faktisk ganske så deprimerende.

Papirsløyd med snuppa på seks

I går hentet jeg et av barnebarna på skolen. Hadde ikke sett ho siden julaften, og det er jo alt for lenge siden, det var vi veldig enige i både jeg og snuppa. Det er så koselig å være sammen med disse “små”, som jeg har sagt opptil flere ganger tidligere så kan de sammenlignes med lykkepiller – bare helt uten bivirkninger.

I går var det show. Det er jo et helt alminnelig innslag når det er jenter mellom 3 og 13 år involvert. Jeg aner ikke hvor mange show jeg har vært på jeg. Heldigvis koster det ikke noe å se på! Men det kan være en smule langtekkelige innimellom.

Musikken denne ganga var hentet fra Trolle. Juleforestillingen her i Kilden. Og ikke skjønner jeg hvor denne jenta tar energien fra! Men sånn er ho hele tiden. Hopper og danser, spretter og løper.

Ho liker også å tegne. Lage ting. Fantasien er det absolutt ikke noe i veien med. Da kan ho sitte stille i timevis. Og det er skikkelig stas når mormor også liker slike pusleting. Da koser vi oss. Jeg sitter jo aldri aleine og tegner og klipper, så dette er en god unnskyldning for å gjøre noe jeg også synes er morsomt. For å være deltager på showet, det er ikke helt noe for meg. Selv om jeg hadde et aldri så lite gjesteinnslag der også. For å si det sånn, jeg er veldig glad for at ikke noen andre enn barnebarnet så det!

I går fant jeg frem ei gammel bok om papirsløyd. Kjøpt da mine unger var små. Så helt fri fantasi var det ikke denne ganga. Men vi hadde jo ikke alt vi trengte, og ikke helt fargene vi skulle hatt. Likevel ble det altså en ugle til slutt. Ja, du ser vel at det er ei ugle, eller hva? Før snuppa sa seg helt fornøyd måtte altså ugla ha vinger også. De fant vi ikke i boka. Dessverre så glemte jeg å få tatt bilde av mesterverket før det forlot mormorhuset. Men kunstneren selv var kjempefornøyd! Både med egen innsats, og det ferdige resultatet.

Veldig koselig dag.