Det er ekstremt stille herfra for tia … men det ble bare sånn. Mista litt piffen. Og i det siste har det jo ikke skjedd så mye her akkurat. Eller det har skjedd mye, men ikke noe som er så interessant for helt utenforstående å ta del i.
Ingen fine turbilder. Faktisk ingen turer heller. Men håper å komme sterkere tilbake etter hvert. Jaffal på turfronten. I dag kjørte vi en kilometer ned til nærmeste vann, slik at Jonas fikk badet og vasket seg litt. Ja, det siste der måtte jo drømmemannen hjelpe til meg altså. I morra, når bikkja er helt tørr igjen, håper jeg å få til litt pelsstell. For det er jaggu lenge siden nå. Såpass at jeg nok må klippe av litt floker her og der. Eller barbere. Stakkers bikkje! Han blir sikkert ikke veldig fin etterpå … men det gror jo ut igjen!
Jeg leser lite blogger også. Sveiper innom innimellom, og synes jo at det er koselig at dere fortsatt er her. Men legger sjeldent igjen spor etter meg, da er det i tilfelle en likes på et innlegg delt på Facebook, eller en kommentar der.
Ble ei rar påske. Nyoperert som jeg var. Og siden har vel dagene vært sånn. Rare. Mange drittdager etter hverandre, og ei kjærring som ikke fungerer på noen plan. Men altså, det går den rette veien nå da. Tror jeg. Det bare tar litt tid. Og tålmodighet vettu, det er ikke min sterkeste side.
God helg fra meg til deg. Plutselig er jeg kanskje tilbake.
God kveld i stua. I dag ble det ikke noen langtur å skryte av. Vi har hatt overnattingsgjest, og selv om ho stort sett sover god om natta så betyr ikke det at mormora gjør det samme. Tror jeg omtrent er inne og sjekker om alt er greit annenhver time! Og de timene mellom der ligger jeg og lytter, sånn i tilfelle ho skulle begynne å grine, rope eller et eller annet er galt.
Det var skikkelig godt å ha besøk denne ganga. Ho var nemlig både mer opplagt og mye blidere enn jeg har sett ho siden ho ble syk i november. Vi har kost oss med maling, puslespill og perler denne ganga. Jeg er så glad for at ho liker å lage ting. Da er det mye lettere å være inne, når en ikke kan gå tur eller finne på ting sammen med andre.
Du lurer kanskje på hvorfor vi ikke sover på samme rom? Grunnen er at mormor snorka sånn! Det var visst omtrent like skremmende som et skikkelig mareritt. Det er av fulle folk og små barn en skal høre sannheten. Så jeg skjønner at han der jeg deler seng med sjeldent er full. For der inne i det aller helligste er det nemlig jeg som ligger våken fordi han snorker. Veldig rart dette altså. Men skal ikke påstå at det ikke kommer noen rare lyder herfra også innimellom. Bare ikke sånn jevnt over hele natta … tror jeg.
Vi tok en ettermiddagstur i Vågsbygd. Akkurat i det sola forsvant. Det er seks, åtte minutters kjøring hjemmefra. Og turen var bare på snaue timen. Vi parkerte ved Storenes, gikk rundt odden og videre rundt Auglandsbukta. For å gå samme vei tilbake.
I fjor tenkte jeg at Storenes måtte være en perfekt plass for å vinterbade. En ganske folketom plass på denne tiden av året, og der fins til og med ei badetrapp. Men vinteren i år og vinteren i fjor er to helt forskjellige ting. Vi slapp jaffal å hugge hull i isen i fjor. Akkurat nå er snart hele Byfjorden igjenfrosset. Dessuten har jeg ikke badet siden august, da jeg fikk de streptokokk-befengte hånda. Så den vinterbadegreia tok seg en pause tydeligvis, men nesten vinter derimot … da er jeg klar!
Vet ikke om det bare er noe jeg innbiller meg. Men formen og den hersens verkende kroppen var altså mye bedre i fjor vinter. Om det kommer av badinga eller rett og slett færre kuldegrader det aner ikke jeg, men denne høsten og vinteren har vært ekstremt ille. Selv om det bare er for bagateller å regne i forhold til andre ting akkurat nå.
Jonas, beistet vårt. Han er sykt stressa og masete for tia. Oppfører seg som en idiot rett og slett. Jeg håper virkelig at det kommer av at noen tisper i nærheten har løpetid, hvis ikke begynner jeg nesten å lure på om det har skjedd en kortslutning i toppetasjen. Og det siste der hadde jo vært litt trist. Han har ikke brydd seg så mye om verken tisper eller løpetid tidligere, tror ikke han helt har skjønt det. Så mulig det var på tide nå da, han er jo tross alt godt voksen når han har rundet fem år.
Båter i opplag venter på bedre tider. Jeg, som helst vil ha sommer og 30 plussgrader hele året, synes egentlig denne vinteren (akkurat som den er nå) er helt topp. Værmessig altså. Mye annet kunne som sagt vært både bedre og annerledes.
Det er snart helg igjen. Disse fredagene kommer tette som hagel for tia. Ikke at det gjør noe, fredager er jo egentlig ganske greie dager det, for det er jo skikkelig koselig å ha drømmemannen hjemme. Men når ukene fyker så fort av gårde, så betyr vel det at vi blir vanvittig fort gamle også? Og akkurat på det feltet kunne det godt ha bremsa opp litt nå, eller aller helst reversert et tiår eller to.
I dag var vi tidlig på’an, Jonas og jeg. Vi var ute av døra før 8 på morrakvisten. Traff ei snakkesalig nabo som kom fra nattskift på sykehuset. Koselig det, men jeg sto muligens litt og trippa for å komme videre, ikke minst for å rekke sola! Heldigvis var det litt overskyet i horisonten, og det passet veldig greit siden vi ble litt forsinket.
Vi gikk hjemmefra, fra toppen av Tinnheia altså. Men om du bare har lyst på en liten tur, og likevel få med deg den vakre utsikten over byen, kan du kjøre opp til den store parkeringsplassen i Kobberveien og ta turen rett opp derfra. Bak rekkehusene. Går en sti der, så burde ikke være vanskelig å finne.
Vi fulgte Tinnheiveien og tok undergangen ved Hellinga Barnehage. Nydelig vintervær, nysnø fra i går kveld og 7 kuldegrader. Akkurat slik det bør være i begynnelsen av februar i Norge. Vi som bor her i byen må bare nyte det så lenge det varer. Hos oss pleier det nemlig å være ganske så forbigående. Og da er det tilbake til slaps, søle og superblaut bikkje som må tørkes etter endt tur.
Winter wonderland. Og det rett i nabolaget. Dette er skikkelig digg!
Jeg har gått mye her i de over 20 årene jeg har bodd på Tinnheia. Derfor synes jeg det er ekstremt merkelig at folk som har bodd hele sitt liv på Grim aldri har tatt seg en liten topptur opp hit. Mulig jeg har en litt overutviklet interesse for hvordan det ser ut rundt meg, for jeg har trålet skogen og turområdene i nærmiljøet på kryss og tvers i årevis. Lenge før det ble blåmerket turløype inn mot Eigevannet. Merkelig nok ser det ikke ut som om det heller lokker flere folk hit, de fortsetter å gå i kø på fine dager. I Baneheia, på Hamresanden og på Odderøya. Snåle greier, men helt greit for meg. For da slipper jo jeg køgåinga!
Det er sykt godt å starte dagen på dette viset. Men normalt er jo ikke jeg så opplagt og mobil på denne tiden av døgnet lengre. Dermed er det om å gjøre å utnytte de fine dagene. Da vi satt her på toppen angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med frokosten. Eller ei termos med noe varmt i. Som den drevne turgåer jeg er så er jeg skikkelig klein på det der med niste, kos og bål. Det var liksom noe som hørte til da ungene var små. Nå går vi stort sett turen, uten for mange stopp, enten den er på en eller tre timer. Mat har vi hjemme.
Men la det være sagt, 2021 er året da vi skal forbedre oss der. Ikke gå flere turer altså, men kose oss mer når vi er på tur. Ta med sitteunderlag og kanskje til og med tenne et bål av og til. Men det er lettere sagt enn gjort.
Det er nesten, men bare nesten, slik at jeg hadde lyst til å gå på ski. Alle disse aktivitetene som ikke kan gjennomføres med sko på beina er ikke noe for denne kjærringa. Har aldri vært det faktisk, husker med gru tilbake til skidager i regi av skolen. For ikke å snakke om skiskolen jeg ble sendt til på Bølgane på Eg, bare fordi mine foreldre heller ikke gikk på ski. I ettertid tenker jeg at dette omtrent var som barnemishandling å regne. Himmel som jeg gruet meg til disse dagene. Men nå er det toget godt, jeg er for gammel. Kan jo risikere å brekke lårhalsen og det som verre er …
En plass i sola. Og det rett bak blokkene i Kobberveien. Er det ikke flott?
Snart hjemme. Både bikkja og kjærringa gledet seg til frokost. Det ble ikke så mye mer enn denne turen jeg fikk gjort i dag, men det er jo mye bedre enn ingenting. Håper du også har fått noe greit ut av denne tirsdagen.
Sol, vindstille og et par kuldegrader. Slett ikke verst til en søndag å være. Ellers i uka har vi hatt et aldri så lite utvalg av det meste værgudene hadde å by på. Fra kuldegrader til varmegrader, regn, snø og sol. Til og med en liten storm. Det røska godt i huset her oppe på toppen av Tinnheia, men jeg tror vi fortsatt har alt i behold, som det var før uværet satte inn.
Lørdag gikk vi en tur i skogen her i nærområdet. Det var sykt glatt! Så dermed ble det bare en rusletur i byen i går. I mangel på de derre piggskoene jeg burde ha investert i snart. Men når jeg allerede har tre par utrolig gode, og dyre, tur-/fjellsko så er det kanskje litt unødvendig. Har jeg tenkt i et par år nå. Men jeg ikke helt glad når bakken blir omgjort til en skøytebane, eller skogen serverer den ene issvullen etter den andre – der du minst aner at de skal dukke opp, under en halv centimeter nysnø! Livsfarlig spør du meg, når en bikker en viss alder. Jeg er så lemster etter en slik tur på glatta at jeg virkelig har vondt over alt etterpå, spesielt i hodet. Selv uten at jeg har ramlet.
Vi parkerte øverst i byen og gikk litt på kryss og tvers i gatene. Pluss en liten avstikker ut på Odderøya. Bikkja har godt av å gå der det er andre folk også, han som stort sett befinner seg dypt inni skogen der vi sjelden ser andre levende vesener, verken to eller firebente. Han blir faktisk helt utslitt av en slik bytur han, selv om det bare ble 6-7 kilometer.
Det var reine folkevandringa langs strandpromenaden. Og også utover på Odderøya. Men ikke akkurat der vi gikk. De fleste følger stimen, kanskje uten å tenke på alle de fine plassene som fins der ute om en bare klarer å rive seg løs fra køen.
Kaldt og stille. Det er fantastisk på sjøen på denne årstiden. Det er jo sjeldent vi har slike smeigedager om sommeren. Nå har jo ikke vi noen turbåt lengre, les; daycruiser, så vi må bare holde oss på land egentlig. Uansett hvor fint været måtte bli.
Vi leter litt etter fine rasteplasser der en slipper å gå så langt. Vil gjerne fortsette å ta med barnebarnet mitt ut på tur, selv om ho ikke er så mobil som før ho ble syk. Så om du har et godt tips om en grei bålplass der en kan kjøre nokså nærme hadde det vært helt topp. Vi går jo mye tur, men stort sett er det jo uten både bål og pause. Så her er vi litt på tynn is altså.
Har du sett alle de flotte fuglekassene på Odderøya? Om du kikker etter er det mange av dem, og ingen er helt like.
Med utsikt mot cruise-kaia. Det ligger utrolig mange båter og venter på bedre tider her i havna. Kan faktisk ikke huske at det har vært så mange tidligere. Men så har de vel restriksjoner de også, i forbindelse med coronaen. Ser virkelig frem til at alt normaliserer seg igjen jeg. Men jeg tror det kommer til å ta tid.
Lange skygger og fine hus. Det er mye flott å se her ute.
Vi tok en sleng langs strandpromenaden også. Og det var vi ikke alene om.
Festninga, og nesten ikke et menneske sier du? Vel de gikk altså på veien bak meg. Jeg liker jo ikke å ha forstyrrende elementer som folk på bildene mine. Så egentlig er det helt topp at alle de andre går som maur etter hverandre på en og samme plass.
Vi tok en sveip innom Torvet også på vei tilbake til bilen. Der var det folksomt. Isbanen Kompis må være noe av det lureste kommunen har brukt penger på de siste årene. Der er det alltid smekkfullt. Kanskje ikke helt lurt å samles så mange på en plass akkurat nå, men det så ikke ut som om de som var der brydde seg om det …
I dag er det litt gråere enn i går gitt. Ny uke og nye muligheter, som ei tidligere sjef alltid sa. Drømmemannen er tilbake på jobb etter tre ukers hjemmekontor, og skal jeg være helt ærlig så ble det faktisk litt tomt og ensomt her nå. Til tross for at jeg synes det var litt slitsomt å ha han hjemme hele døgnet også. Jeg funker jo ikke så bra på morra’n og tidlig på dagen, så det er jo ikke gøy akkurat å vise hvor galt det er, sånn i ukevis. Selv om han jo sikkert vet det fra før av.
Skulle egentlig ønske at det var meg som var tilbake på jobb. Tilbake til et helt normalt liv, med kollegaer og innholdsrike dager. Eller at jeg var så gammel at jeg var blitt pensjonist, sånn helt på ordentlig og kunne nyte friheten uten dårlig samvittighet. Men egentlig skulle jeg jo ikke bli pensjonist jeg! Jeg skulle bare fortsette på jobb så lenge det gikk, bare fordi det var så gøy. Sånn ble det ikke …
Håper du får en god start på uka. Faktisk starter jeg denne uka med tre avtaler, og det hører til sjeldenhetene. Må vel bare innrømme at det er så sjeldent at jeg omtrent blir utslitt bare av tanken. Merkelig så rar en kan bli når en stort sett bare går rundt og surrer aleine år etter år.
Tidligere i uka hadde vi nok en tur på en plass vi aldri har vært. Nemlig skogen bak Sørlandsparken. Vi parkerte ved Sørlandsparken barnehage, og gikk inn i skogen langs gjerdet på baksiden av bygget.
En veldig fornøyd hund. Når vi går tur på sykkelstien i bånd somler han noe voldsomt, det er ingen tvil om at han kjeder seg. I ulendt terreng der han kan gå løs spretter han rundt og logrer hele turen gjennom, enten det er snakk om en eller tre timer. Merkelig å ha en hannhund som aldri har forsøkt å stikke av! Selv om han er uten lenke så vil han aller helst gå mellom oss, og det er uhyre sjeldent han er mer enn noen meter unna. Noen sprinter blir han aldri, han tusler avgårde i sitt eget tempo og har aldri hastverk.
Det må jo være en del som går tur her. I og med at det fins et løypenett. Men på to timer så vi bare et par som var ute og luftet hunden. Et perfekt turmål i disse corona-tider med andre ord.
Sola går ned. Plutselig var det som om noen slukka lyset. Veldig flott i skogen akkurat i det den forsvant, den lille stunda vi fortsatt kunne se noe.
Vi var litt i tvil om når det egentlig ble for mørkt. Så heldigvis hadde vi med oss hodelyktene. De fikk vi veldig brukt for den siste halvtimen og vel så det …
Etter vel to timer var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Veldig enige i at dette var en flott plass å gå tur, neste gang kan vi kanskje få sett hvordan det ser ut på den siste etappen også. Eller rett og slett velge en av de andre stiene der inne i skogen bak Norges største kjøpesenter.
Løypa vi gikk ser du på kartet over, den grå stripa. Liker du skikkelig skogsterreng og lite folk bør du ta en tur hit.
Heisann. Jeg har jo ment helt til nå at denne pandemien ikke har hatt noen inngripen i hverdagslivet mitt, men nå synes jeg det begynner å ta litt av rett og slett. Som den lovlydige borger jeg er så gjør jeg jo som anbefalt, men det irriterer meg noe sykt at de har hatt åpne grenser og null testing på alle disse som pendler frem og tilbake fra andre land for å jobbe i Norge. Eller andre reisende for den saks skyld. Vel, skal ikke utdype det noe mer, det er nok av andre som tar seg av formidlingen til hvermannsen. Med mer eller mindre hell. For det meste skremmer de vett av folk, synes jeg … men for avisene må jo denne pandemien ha vært som å få en gavepakke. Og det brukes for alt det er verdt, og enda litt til.
Jonas og jeg har vært ute i mørket. Jeg fungerer jo fortsatt best på ettermiddagen og kvelden. Og da er det jo mørkt. Vi har ingen lysløype i gangavstand, men hodelykt funker det også. Møtte ikke et eneste menneske på halvannen time. Egentlig liker jeg ikke å gå med lykt, for da ser jo alle meg lenge før jeg ser de. Om det hadde vært noen der da. Noe det ikke var. Hehe. Men det er så sykt glatt over alt, og jeg liker å se hvor og hva jeg skal sette føttene på. Derfor lykta altså.
Om det hjelper? Snarere tvert i mot faktisk. For når jeg ser det er glatt, så blir jeg jo stiv av skrekk og går deretter. Merkelig så redd jeg er blitt for å ramle i det siste! Må ha noe med alderen å gjøre … eller rett og slett bare det at jeg ikke orker tanken på å brekke et eller annet. Lårhalsen for eksempel. For her er det mer enn nok av plager og skavanker uten at en trenger å tilføye enda mer.
I dag har jeg vært på sykehuset. Så nå venter jeg på operasjon i det aller helligste. Eller slufsa, som jeg kaller ho til vanlig. Jaja. Noe må det jo alltid være. Men like greit å få gjort det, så jeg ikke havner gammel og dement en plass og ikke kan fortelle hva som er vondt. Så her er det best å få fiksa opp mens en enda kan tale sin egen sak. Ja, så lur var jeg altså ikke helt på egenhånd, om jeg skal være ærlig. Men jeg har ei venninne som er en kløpper på akkurat det. Fikse det som fikses bør, før det er for seint.
Det har vært en langdryg affære. For det er allerede to år siden jeg klaget litt til gynekologen min. Men ho var ikke spesielt interessert i å ta tak i noe som helst. Så jeg prøvde jo å fortelle meg selv at det sikkert bare var slik det skulle være. Men så fikk jeg altså et spark bak av denne venninna da, og til nå har jeg altså vist meg frem for tre forskjellige leger på halvannen måned. Slå den da!
Det er jaggu ikke rart det er kø i helsevesenet. Først fastlegen, så en gynekolog og så enda en gynekolog igjen, denne ganga på sykehuset. Neste skritt er en innkalling til en samtale før operasjon, og så selve inngrepet. Sånn cirka i mars en gang fikk jeg beskjed om. Da er det kanskje håp om å bli ferdig med det i dette året i det minste. Jeg var visst i den prioriterte køen til og med.
Dette er jo bare en bagatell. Ikke farlig, og ikke dødelig. Bare veldig ubehagelig for den det gjelder. Meg altså. Hadde det ikke vært for venninna mi, så hadde jeg sikkert ikke tatt tak i det enda, bare bitt tennene sammen og tenkt at det var det. Det er sikkert sånn det er å være middelaldrende … for det er utrolig hvor mye en kan venne seg til, når det bare siger på sånn litt av gangen.
Uka starta uten regn. Det er jo noe å juble over! At alle omgivelsene er dekket av ei aldri så lita hinne av is er jo bare en liten bagatell. Det er bare å gå forsiktig og håpe på det beste. Det pleier jo ikke å hjelpe stort, men, men …
Livet … det kan jaggu være heilt for jævlig innimellom. Og noen får bare mer enn andre tydeligvis. Men at det kan snu sånn på femøren er helt ufattelig. Fra å være så takknemlig for at alle våre barn og barnebarn hadde det så bra, på alle måter, havnet vi plutselig midt i et mareritt. Fra å være en frisk, sprek, oppvakt og lykkelig sjuåring som gikk og la seg torsdag 26. november, ble barnebarnet mitt hasteinnkalt til sykehuset midt på natta.
Nå er ho plutselig blitt en del av statistikken “barn med kreft”. Leukemi.
Så hvis noen lurer på hvor jeg er blitt av, så er dette forklaringa. Jeg er helt tom. Har ikke en dritt å skrive om, bortsett fra mange tanker som har med dette å gjøre. Men siden det ikke er mitt barn det gjelder, så kan jeg jo ikke legge slikt ut her. Selv om det for meg personlig hadde letta litt på alt som svirrer rundt i hodet mitt. Jeg er jo vant til å skrive av meg ting. Men det går altså ikke denne ganga, siden det involverer så mange andre.
Og vi som trodde at 2020 ikke kunne bli verre. Så feil kan en ta …
Det skal ikke være lett. Etter at det ble slik at vi må legge til en forsidekategori på blogginnleggene for å få publisert dem kjenner jeg at jeg noen gang bare har lyst til å ikke blogge i det hele tatt. For innimellom må jo folk tro at jeg er helt idiot når de ser hvor jeg legger innleggene. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det ikke er en kategori som heter HVERDAG. Så enkelt og greit lissom. Mange av oss her inne skriver jo nettopp om det. Hverdagen vår.
Så hvor legger du sånne normale hverdagslige innlegg? Er det bare meg som savner en enkel kategori som passer til sånt? Hva er så innmari vanskelig med å legge til noe som passer for det meste, HVERDAG eller bare BLOGG. Eller FOTO for den saks skyld. For noen ganger vil en jo bare vise frem noen fine bilder. Som dette som er tatt fra verandaen her for et par kvelder siden. Det kaller jeg en fin avslutning på dagen, men hvor hører det til i bloggverdenen?
I gymsalen på Kongens gate skole fikk jeg mitt livs gourmetopplevelse. Hvem skulle vel trodd at jeg skulle komme tilbake hit og attpå til få noe godt ut av det. Jeg gikk tre år på ungdomsskolen her, og gymsalen er ikke den plassen i verden jeg har de beste minnene fra. Siden den gang har jeg hatet alt som heter gymsaler, haller og trening sammen med andre. Men denne kvelden skulle vi ikke tenke på kalorier, kropp eller fellesdusjer. Vi skulle bare kose oss.
Smag & Behag har overtatt lokalene. Kul innredning, høyt under taket, – og helt feil akustikk for min tinnitus! Jeg kjente det med en gang jeg steig inn ytterdøra, men fant ut at jeg bare skulle fortrenge det og gjøre som ingen ting. Det gikk en stund.
På hjemmesiden lover restauranten en matopplevelse utenom det vanlige. Det har de klart! Med lokale råvarer og fantastiske sammensatte retter var det en opplevelse for både øyne og gane.
Menyen består av småretter. Til en middag anbefales minst tre slike. Vi gikk for full pott, fem retter med vinmeny til, satt sammen av kokkene på stedet. Presentasjonen av både mat og drikke var en opplevelse i seg selv! For første gang i mitt liv har jeg spist rått kjøtt! For første gang i mitt liv har jeg også blitt presentert for oransjevin. Den sies å være litt sær, men jeg likte den jeg.
Dette var hva vi fikk servert: Tartar på kalveplomme; løyrom, syltet rødløk, purremajones, steinsopp og potetchips. Skogsoppsuppe; syltet kantarell, stekt steinsopp, bakt løk og pancetta. Lange; blomkål variasjon, couscous, kryddersjy og brønnkarse. Lammemørbrad; bifftomat, aubergine, squash, potet og madeirasaus. Bakte plommer; sabayonne, vaniljeis, pistasjkrokan og stekt hvit sjokolade.
Full pott betyr også vin i alle varianter. Orange, hvit, rød. Selv om jeg ikke er noen vinkjenner, så har jeg med årene forstått at maten er med på å forandre smaken på vinen. For min del smaker vin best ute. I godt selskap. Sammen med god mat. Til spesielle anledninger. Jeg kan ikke kose meg med vin hjemme på en lørdagskveld, for så godt synes jeg ikke det er.
Det ble en av de dyreste kveldene vi noen gang har hatt. Men likevel var det verdt det. Til tross for at formen min pingla ut etter tredje retten, og det meste ble galt. For mye støy, for mye folk … det er på dette tidspunktet jeg går hjem fra Cognac klubben og diverse andre tilstelninger jeg er på.
I følge drømmemannen var det da de satt på musikken. Akkurat det registrerte jeg ikke en gang. Jeg hadde mer enn nok med å bli sittende, smile og komme meg gjennom de to siste rettene. Hva servitøren sa derfra og til vi gikk, det aner ikke jeg. Jeg var kvalm og svimmel. Grublet veldig på hvordan jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg til busstoppet. Var litt redd jeg skulle svime av når jeg reiste meg. Hodet mitt var plutselig fylt av bomull og lydene ble veldig rare, som om jeg egentlig ikke var der.
Selvsagt gikk det greit. Det går alltid på et vis. Men plutselig fikk jeg virkelig føle hvordan det er å gå på date med drømmemannen, pluss noen ekstra kavalerer, mr. Fibromyalgi og herr Tinnitus. Den ene påvirker den andre, og så blir det bare tull. Det er en uke siden vi hadde denne daten nå, og jeg sliter enda med formen!
Til tross for det, jeg vil gjerne tilbake en gang eller to. For maken til matopplevelse skal du lete lenge etter. Det var vel verdt noen kleine dager i ettertid. Selv om jeg håper jeg en gang kan klare en helaften her, uten alle etterdønningene.
Onsdag, men for oss starter helga! Vi fikk et gavekort av bonusbarna mine til bursdagene våre i sommer, på Smag og Behag, og der skal vi altså i dag. Vi bestemte oss for full pakke, både når det gjelder mat og drikke, så må legge til litt penger selv. Siden de hadde fullbooka i alle helgene frem til jul fant vi ut at vi bare måtte lage vår egen helg. For i disse tider bør en kanskje benytte seg av de gavekortene en har, før bedriften går konkurs, blir coronastengt eller gavekortet går ut på dato.
Smag og Behag åpnet i sommer, tror jeg. Vi har aldri vært der tidligere. Men lokalene har jeg vært i, for de befinner seg i gymsalen til Kongens gate skole, der jeg gikk på ungdomsskolen. For å si det sånn, det var ikke noe lokale å skryte av da, så det blir skikkelig spennende å se det i ny drakt.
Litt kjipt å bruke så mye penger på en helt alminnelig onsdag kanskje. Så dermed har drømmemannen tatt to dagers ferie, så for oss blir det jo som ei langhelg. Er jo ingen vits i å spare på de feriedagene, for det tar vel en stund til en kan reise utenlands igjen. Jeg har uansett tenkt å holde meg i dette landet til ting roer seg.
Gleder meg til date med drømmemannen jeg. Er sykt lenge siden vi var ute på denne måten. En kjapp lunsj har det jo vært noen få ganger i år, men det har vært alt.
Lurer på om jeg må finne frem vaskebøtta nå? Siden det er helg … det frista ikke like mye.
Jonas halter og har mast i hele natt. Så jeg tror ikke han tålte den turen i går så bra. Han spiser godt, og har fått en smertestillende. Så får vi se hvordan det utvikler seg. I dag tenker jeg han må ha en hviledag. Han er jo ikke mer stiv i kroppen enn det jeg er til vanlig, så jeg håper vi slipper unna avlivning på en god stund ennå, begge to.
Ønsker deg en fin onsdag. Har du noen spennende planer for helga?
