Første helga på hytta

Hallo der ute. ♥ Håper du har hatt ei fin helg. Helga vår ble litt amputert i forhold til det vi hadde tenkt. Plutselig hadde vi pakka sammen og var på vei hjem igjen fra hytta. Enda drømmemannen hadde tatt avspasering fra jobb i dag og har fri i morra. Men det var bare meldt regn, og masse vind, og det begynte å dryppe da vi var på vei over i båten. Ikke noe å sitte der ute på øya etter i sånt vær! Sa drømmemannen. Og jeg gadd ikke si noe om at jeg kunne jo ha vaska ned og malt et av soverommene. Alt jeg trenger av maling og utstyr står jo der. Som det har gjort i et par år.

Hehe. Jepp! Her går det ikke akkurat fort i svingene. Men en gang så skal det nok bli ferdig det også. Det løper jo ikke av, ikke er det noen som tar det fra meg heller. Dessverre. De står der, alle soverommene, så flotte og gulnet fra tak til gulv og bare venter på at jeg skal få fingeren ut og slengt på litt hvitmaling. Vårt rom fikk jeg faktisk ferdig i høst. Så da er det bare tre igjen da. Eller iallefall to, for det siste der har vi lurt på å ta vekk og la det bli spisestue istedenfor. Vi trenger mer det enn alle disse sengene. Normalt spiser vi jo ute. Men siden vi bor her vi bor så er det jo ikke alltid værgudene er helt snille med oss. Selv ikke midt på sommeren. Så ja, vi kunne trengt litt større bord inne også. Med plass til mer enn fire. Men hvor ofte trenger vi sengeplass til 9? Veldig sjeldent egentlig. 

Hele hytta må males i år. Utenpå altså. Og det er vel litt mer prekært enn det som er inni. Jeg tror vi har fått vaska den, og gjort alt klart minst tre ganger, men så ble det aldri noen maling likevel. Nå kan det ikke utsettes lengre. Jeg blir jo sliten bare av tanken på alt dette som må gjøres, både her og der, uten at det hjelper noe. Så jeg må prøve å gi litt mer faen rett og slett. Ikke bry meg så mye. Klare å kose meg selv om både det ene og det andre kunne sett så mye bedre ut. Det er jaggu ikke lett!

Jeg gleder meg til vi får litt mer varme. Sommer og sol. Bildene over er fra sist sommer, for selv om det var sol og fint vær både fredag og lørdag så var det altså ikke så varmt.

Lørdagskvelden var vi forresten på byen. Såvidt! Og det var jo litt rart. Kan ikke huske sist vi var det lissom. Og det kjentes slik ut også. Følte meg som en dinosaurus omtrent, et merkelig gjenglemt vesen fra fortiden. Vi var på show med Lillian Røssaak, veldig morsom dame som er gift med en tidligere kollega av meg fra avisen. Jeg grudde meg sykt til å møte mange derfra, men heldigvis slapp jeg det. Vi tok to øl hver, og prisen på dem er jo et kapittel for seg selv. Det er jaggu godt vi ikke er på byen ofte. For det er jo så dyrt at til og med øla fikk en aldri så liten bismak når en tenkte på hva den kosta!

Drømmemannen fikk vaska terrassen i går. Og det i seg selv er jo litt av en bragd. Hele 150 kvm rundt hele hytta. Akkurat nå, kan jeg ikke fatte og begripe hva jeg skulle med alt det der, men da det ble bygd for 16-17 år siden så var det bare helt naturlig. Jo større, jo bedre. Og nye materialer luker jo sykt godt da. Tror nesten jeg har en besettelse der. En fetisj. Lukten av nytt treverk. Åååå, deilig. Men når det skal vedlikeholdes er det ikke fullt så fantastisk … blir det ikke vedlikeholdt er det jo verre enn verst. Burde jo ha vært fliser alt dette her heller, da hadde det jo vært ferdig en gang for alle. For resten av min tid. Men da hadde jeg ikke fått gleden av den deilige lukten mens det var nytt da. Og alle de timene jeg lå her på alle fire, en hel sommer, og skrudde platting. Faktisk var det også gøy, men det er lenge, lenge siden det. I mitt forrige liv. Sånn føles det iallefall.

Det er rart med det. Jeg har nesten vokst opp her ute på øya. Sett på denne solnedgangen hele mitt liv. Men den er aldri lik, og den er så fascinerende at jeg faktisk ikke klarer å være der ute uten å fotografere. Hver eneste kveld. Og dette var altså gårsdagens solnedgang. Ikke noe å si på den heller. 

Denne helga har jeg bare pussa vinduene. Og gjort litt reint. Men det var veldig viktig at jeg ikke sleit meg helt ut, det lå litt der i bakhodet og murra hele tiden. For resten av uka har jeg en særdeles viktig oppgave. Jeg, eller vi da, skal være barnevakt.

Mellomste barnebarnet mitt skal bo her. Mora skal på villsvinjakt i Sverige! Akkurat her har eplet ramla skrekkelig langt fra stammen. Den ene stammen i det minste. Men siden ho ikke er kloningen min, men resultatet av en befruktning, så kan jeg berolige dere med at ho har fått jaktinteressen fra pappa’n. En av tre arvinger som synes dette er gøy altså, og det måtte jo bli ho, ho som var den største pappadalten av alle da ho var liten. 

Dette burde gå helt greit. Jeg gleder meg til å passe barn jeg. Selv om det ble litt vel lenge. Men bare jeg er litt flink til å hvile når snuppa er i barnehagen så går det nok bra. Jeg begynner å forstå det der nå. Selv om jeg ikke er flink til å gjennomføre det. Men jeg funker jo bedre om jeg legger inn litt hviletid, enda så nedtur det er å innrømme det. 

Nyt kvelden! I morra er vi allerede i mai, så nå må det vel snart komme litt mer stabil varme til oss her på Sørlandet også. Selv om prognosene for den kommende uka ser litt dårlige ut akkurat nå.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Sydens svar på Trollstigen

Bortgjemt oppe i fjellene på Tenerife finner du en bitteliten landsby. 650 meter over havet ligger Masca. Landsbyen er beskrevet som en av de mest maleriske stedene på hele øya, og har cirka 90 innbyggere. For å komme hit må du kjøre en vei som du aldri hadde tenkt fantes her en gang. Omtrent som den berømte Trollstigen i Norge, pluss et par hakk verre tenker jeg. Iallefall føltes det slik. Men mulig jeg bare er blitt litt mer voksen og dermed litt mer bekymret, siden jeg var passasjer i baksetet sammen med min lillesøster. På tur med mamma og pappa i Norges langstrakte land. Familieturene vi hadde med CampLet’en på slep er vel grunnen til at jeg i flere tiår hatet bilturer.

Pappa likte ikke å ligge bak noen ser du. Så her var det forbikjøringer i hytt og pine. Såpass, at om vi beklageligvis måtte tisse på turen, så var det nesten krise. For da vettu, kom alle de vi hadde passert foran oss nok en gang … og så var det på’n igjen! Det var ikke snakk om å kose seg på veien. For her gjaldt det å komme kjappest fra A til B. For vi hadde jo ruteplan må vite, og veldig lite slingringsmonn. Selv om vi ikke skulle rekke noe. Men det er en helt annen historie …

Masca ligger i nordvest, ved foten av Tenofjellene. Den vakre, lille landbyen kan være litt vanskelig å finne, med det er vel verdt turen mellom høye fjell og dype daler, frodig landskap og den ene svingen verre enn den andre. Det var likevel ikke svingene som var verst, selv om vi så rett ned i dypet når vi tok en yttersving, og overlevelsesstatistikken om en ramla utfor her sikkert ikke var av de høyeste. Men når vi derimot møtte noen som skulle i motsatt retning ble det et par ganger litt vel spennende. Spesielt om den som kom mot deg var en diger buss, for da ble det sinnssykt trangt! 

Det tok sin tid å passere bussen. Sjåføren viftet og veivet med armene, og var sikkert ikke helt lydløs heller. Men ikke skjønte vi at han ville ha oss til å kjøre på utsiden (!) av bussen, før lenge etterpå. Ut mot kanten rett og slett. Helt yst, som mamma ville ha sagt det. Ytterst altså. Der det gikk rett ned i avgrunnen. Istedenfor fikk drømmemannen tynt leiebilen godt ned i grøfte inn mot fjellet … og etterhvert klarte bussen å passere. Uten at vi fikk riper i lakken noen av oss. Puuuuh!

Fantastisk vær, og fantastisk utsikt. Innimellom fant vi ei lomme der det gikk an å stoppe litt for å ta bilder av herligheten.

Dette var ikke veien for råkjøring! Her måtte en ha tunga i rett munn og konsentrasjonen på topp for å komme seg ned. Og etterhvert opp igjen. For dette er nemlig eneste veien som fører til Masca. Kanskje ikke så rart at det tok sin tid før turistflommen fant frem, det er jo ikke en plass du bare “ramler tilfeldig” over sånn i forbifarten.

Det er ikke så lenge siden Masca var helt ukjent for ferierende. Men nå er stedet blitt et sentrum for slike som bruker deler av ferien til å reise rundt på øya for å se seg om, istedenfor å kose seg på strendene. Inkludert turistene på sightseeing med buss selvsagt. Landsbyens beliggenhet er helt spesiell og husene klamrer seg til fjellskrentene. Det er et drømmemål for fotointeresserte. Om du er så heldig å komme på et litt annet tidspunkt enn bussturistene da. For da tøyt det ut av den ene bussen etter den andre, og det krelte av folk over alt!

Stakkars innbyggerne i landsbyen, sier jeg. De hadde prøvd å sette opp et skilt med at droneflygning var forbud, fordi dette var hjemmet deres. Men på den lille tiden vi var der fløy det en drone rundt husene og inn på baksiden der vi ikke kunne se. Ikke mye privatliv her lengre, selv om de bor langt inni ødemarka. Snakk om å få livene sine snudd opp ned. 

Men de nyter vel sikkert godt av turismen også da. Det var to kafeer der oppe, og et par kiosker/souvenirbutikker, en fruktselger og et lite marked under det store treet ved kirken. Før turistenes inntog tjente de vel heller ikke noe på slikt.

Er du en ihuga fotturist fins det flere godt merkede løyper i Teno-fjellene. Faktisk var Teno en helt egen øy tidligere, som siden vokste sammen med andre øyer, for å bli det vi i dag kaller Tenerife. Området er relativt isolert, og har et biologisk mangfold, en egen arkitektur og spesielle skikker som en neppe finner andre plasser på øya, der masseturismen har overtatt.

Den lille bukta ved kysten er beryktet for å ha vært et piratskjulested. Bukta ligger tre timers fottur fra Masca. Det er verdt å huske før en legger ut på den turen, at enten må du gå tilbake (noe som tar mye lenger tid og krever bedre kondisjon), eller ta en båt fra kysten til nærliggende Los Gigantes, byen hvor vi spise den romantiske middagen vår.

Vi droppa fotturen. Kan jo ikke få med seg alt på en ukes tur heller. Kan jo ha den i bakhodet om vi skulle finne på å reise tilbake en gang. Noe vi sannsynligvis ikke skal … fordi det er så mange andre flotte plasser vi ennå ikke har sett.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Romantisk middag for to

Restaurant Aqua kom vi over ved en tilfeldighet. Fordi de hadde kommentert et bilde jeg la ut på Instragram. Og da vi googlet litt fant vi ut at den faktisk lå på toppen i restaurantguiden til TripAdvisor akkurat da. Og den plasseringa fortjente de så absolutt.

Vi forhåndsbestilte, for å slippe å kjøre en times bomtur hver vei. Og for å sikre oss bord med utsikt. Men det siste der viste seg å være helt unødvendig. For alle bordene hadde nemlig utsikt her oppe i tredje etasje. I etasjen under var det litt annerledes, men der var det bare buffet og ingen bordbestilling. Det er jo forhåpentligvis ikke så mange ganger en har ti års bryllupsdag, så litt fint måtte vi jo gjøre det. Selv om både drømmemannen og jeg har feiret et slikt jubileum før, med hver vår x. Vi må faktisk ha ti år til sammen, før vi slår våre tidligere rekorder akkurat på dette punktet.

Aqua er hjertebarnet til Tenerifes mest kjente kokk, Lucas Maes. Her er bare ti bord, og dermed en rolig, lun og romantisk atmosfære. Den fantastiske utsikten over havet og Los Gigantes setter prikken over i’en for en perfekt kveld. Denne plassen bør du rett og slett besøke om du er på Tenerife!

Ganske klare for en seksretters! Skal det være så skal det være. Drømmemannen rynka litt på nesa da den første tallerkenen kom, for det var jaggu ikke mye. Men etter seks slike serveringer så var det helt perfekt. En nytelse både for syn- og smaksansene!

Kjærring med cabriolet-sveis! Hadde nok følt meg litt mer vel på en fortausrestaurant både med hensyn til sveisen og klærne. Men med denne utsikten rett foran nesa, og drømmemannen på stolen ved siden av, så var det fort gjort å glemme alt det som ikke passa helt inn.

Servitørene holdt seg i bakgrunnen. Men de fikk med seg alt, og serverte og skjenket vin til perfekte tidspunkt. Her gikk ikke noe på slump. De forklarte hva vi fikk, noe jeg glemte like fort som det ble sagt, men uansett smakte alt helt fortreffelig. Desserten var intet unntak. Med den tapas-ventematen ble det jo egentlig sju retter. Alt dette, pluss vin og vann kosta rundt 1200 kroner, så prisen var det heller ikke noe å utsette på! Selv om det ikke akkurat er hverdagslig for oss å bruke så mye på en middag.

Drømmemannen min og desserten. ♥ Ja, altså det der i tallerkenen. 😉 Men mannen, han er min aller beste venn, kjæresten min, det perfekte reisefølget. På bildet under er det dessverre ikke vi som er avbildet. Jeg er ikke av dem som har så lyst til å bli tatt bilde av egentlig. Bortsett fra noen selfier i ny og ne, og da har jeg jo helt kontroll selv. Men nå angrer jeg jo litt for at vi ikke fikk noen til å forevige oss her, på vår ti års bryllupsdag. Det hadde vært et fint minne.  Men litt for seint å tenke på nå da …

Ho gikk nesten rett ned i sjøen, sola. Om det ikke hadde vært for noen få skyer helt nede i overgangen mellom himmel og hav. For en perfekt avslutning på dagen vår!  Så nå er du vel ikke i tvil om hvor du skal spise om du er på disse kanter? 😉 

Skulle jo egentlig bare ha booka et rom for natta her. Men siden dette var en tur på sparebluss så valgte vi å kjøre tilbake til hotellet vårt i Costa del Silencio. 

Dagen etter starta faktisk på stranda, men endte opp med nok en ferd oppe i fjellene. Følg med, om du vil oppleve Tenerifes svar på Trollstigen. Jeg tror denne var hakket verre egentlig … 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Labbetur langs Grimsbekken

Hei, hei. Her kommer litt bilder fra en helt vanlig liten torsdagstur i nærområdet. Klemt inn mellom alle reisebrevene fra Tenerife. Vi tok en tur langs Grimsbekken, Jonas og jeg, og siden vi gikk hjemmefra ble det vel fem kilometer.

Jeg er ikke helt i form for tia. Sliter litt med det meste. Men forsøker å fortrenge det, og gjøre noe likevel. Vet ikke helt om dette er lurt eller ei. Sannsynligvis ikke. Men jeg blir så deprimert av å ikke gjøre en dritt, se på hyblekaninene som vokser seg kjempedigre for eksempel … så da har jeg kommet frem til at det er bedre å gjøre noe og bli enda litt dårligere, enn å bare sitte her og deppe og være dritsliten og dårlig av ikkeno’. Drømmemannen er også lei, selv om han ikke sier så mye så merker jeg jo det. Tror han heller vil ha tilbake den kjærringa han var sammen med i Syden …

Det pleier å være drøssevis av ender her. Men i dag så vi bare tre stykker. Så hvor alle de andre har tatt veien aner ikke jeg. Litt merkelig igrunnen … mulig de har spesialtilbud på “duck” denne uka i innvandrerbutikkene? Det er jo godt det. Men kan ikke påstå at jeg har lyst til å spise noen av dem jeg har mata med gammelt brød her akkurat.

Det er koselig på denne korte, lille turstien. I dag tok vi en annen vei i det eneste krysset her inne, bare for å gå lengre på grusveien, istedenfor å ta opp mellom husene og ut på asfalten.

Lurte på en avstikker til Ravnedalen. Men fant ut vi jo skulle hjem igjen også, så dermed gikk vi heller gjennom Paradis (et boligområde som minner svært lite om det navnet forespeiler), før vi gikk under hovedveien og jernbanen og opp Ledningdalen mot Tinnheia igjen.

Om en liker å gå, men ikke liker bakker, så er Tinnheia en litt dum plass å bo. Uansett hvor vi skal må vi opp denne 100 meters stigningen igjen for å komme hjem. Selve Tinnheiabakken er jo dritkjedelig å gå, så da er det bedre med grusbakken i Ledningdalen altså. Selv om den er en god del brattere.

For å komme til Paradis må en forbi Enrum. Og det er vel heller her Paradis-navnet hadde kommet til sin rett. For her er det skikkelig flott. Boligområdet ble bygd i 1920-1922 og består av 15 vertikaldelte tomannsboliger og ni eneboliger. Området er bygd av Kristiansand kommune da bolignøden var som verst i mellomkrigstiden. Enrum er den best bevarte hagebyen i Kristiansand og ble bevaringsverdig i 1984. Her kunne jeg faktisk ha bodd. De slipper til og med bakken hjem igjen om de har vært en tur i sentrum, og Ravnedalen er nærmeste nabo. Akkurat nå fant jeg et hus til salgs HER, så om du har lyst til å flytte på deg er det jo bare å slå til! 😉 Men kjapp deg, for de pleier å forsvinne fort!

Fortsatt god torsdag folkens. ♥ I morra er det helg igjen, til og med langhelg for noen. Bare så synd værgudene ikke kan innrette seg etter helger og fridager. Her er det nemlig en smule kaldt og det fine helgeværet vi ble lovet tidligere i uka har blitt bytta ut med noe langt blautere enn det vi hadde gledet oss til. Får bare håpe de tar feil …

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Mye vær i Garachico

Vi tusler videre til neste by. Eller tusler og tusler, kjører heter det vel. Med vind i håret og litt mer sol enn vi egentlig trodde vi hadde. For solbrente ble vi. Litt svidd egentlig. Til tross for at vi hadde smørt oss med faktor 20 før vi dro fra hotellet.

Ikke lett å finne frem for ukjente. Gatene var like trange og enveiskjørte her som i de andre byene. Og sinnssykt full av parkerte biler. Over alt. Det er et under at vi ikke bulka leiebilen både her og der i løpet av ferien.

En gang hadde Garachico Tenerifes viktigste havn. Men på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av epidemier, stormer og branner, og storhetentiden tok for alvor slutt da byen ble mer eller mindre begravd under lava etter Teides utbrudd i 1706. I dag har Carachico snaut 6000 innbyggere og bebyggelsen består for det meste av hus gjenreist etter vulkanutbruddet. 

Roque de Garachico

Kystlinjen er ganske dramatisk. Med taggete sorte lavastein og sjøen som spruter opp mellom dem. I denne byen bader du ikke i havet, men i bassengene som er plassert helt ut mot sjøkanten. På bildet over tror jeg egentlig det er et av saltvannsbassengene vi ser. Der det normalt går an å bade. Bare det at bølgene var så høye og skvalpete denne dagen, så bading var overhodet ikke aktuelt.

Det var altså skikkelig fres i havet da vi var der altså. Såpass at en del av strandpromenaden og hovedveien gjennom byen var stengt. Grinete politimenn på vakt langs avsperringene skulle sørge for at dumme turister ikke tok seg gjennom sperringene for å ta bilder … jepp, jeg var en av dem som godt kunne ha gjort det. Om jeg ikke var blitt vist bort da.

Kirken Santa Ana ble bygd opp igjen på 1800-tallet. Den tidligere kirken ble ødelagt i 1706 av lavamassene. I en utvidelse av kirken ligger et lite museum.

Byen er ikke noe utpreget chartersted. Her er det fortsatt stille og rolig. Og den eneste turoperatøren som tilbyr pakkereiser hit er Ving. Byen kan skilte med en liten festning ved innseilingen til det som var havnen på 1500-tallet, og et lite torg midt i sentrum noen hundre meter fra sjøen.

Det ligger en del kafeer, hoteller og restauranter langs hovedveien. Til tross for at det er ganske tett trafikk her på normale dager. Mange av dem har terrasser en eller to etasjer opp og kan lokke med en fantastisk utsikt rett til havs. Noe natteliv finner du ikke her. Men siden de fleste sightseeingbussene stopper i byen så er det likevel ikke helt dødt. Byen passer for voksne uten barn, som er ute etter en ukes stille ferie i vakre omgivelser.

Det var dagens omvisning. Vi hadde jo tenkt oss innom fjellandsbyen Masca også i samme slengen, men det rakk vi ikke denne dagen. For plutselig fikk vi sykt hastverk for å komme oss til Los Gigantes og det bestilte bordet med havutsikt, der vi skulle spise bryllupsdagsmiddagen vår. Vi hadde egentlig med oss tøyskift og det hele, for å gjøre oss litt fine for anledningen, men tiden fløy fra oss på oppdagelsesferden så vi var ikke akkurat så skrekkelig velstelte og pene da vi ankom. Rent bortsett fra at drømmemannen fikk skifta fra t-skjorte til skjorte på fortauet utenfor restauranten. 

Neste reisebrev blir rett og slett en restaurantanbefaling. Helt uten at jeg er sponsa på noe vis.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Pico del Teide og Icod

Ny dag – nye muligheter! Men fortsatt ikke den store sydenvarmen som jeg hadde sett for meg. Lurer igrunnen litt på når det er skikkelig varmt i Syden. Jeg trodde jeg var sikra denne ganga, egentlig. Siden alle de andre gangene jeg har vært her har vært i desember og januar. Men sånn var det tydeligvis ikke …

Enda en overskyet dag. Men denne dagen hadde vi lagt en liten plan, sånn i tilfelle værgudene ikke var på vår side. Vi skulle kjøre over fjellene til Icod, en by på andre siden av øya. Oppe i nord. Egentlig var det tre byer her vi hadde lyst til å ta en kikk på. Men denne dagen rakk vi bare to av dem. Icod og Garachico.

Vi hadde ingen planer om å opp på selve Teide. Bare se litt av omgivelsene. Og for deg som ikke vet hva Teide er så er det altså det høyeste punktet i Spania, hele 3718 moh. Teide er en sovende vulkan, og hadde det siste utbruddet i 1909. Det er jo ikke bare selve fjelltoppen som er verdt turen opp, landskapet rundt er også ganske spesielt. Ørkenlandskap. Sand og stein. Visste du forresten at deler av Star Wars-filmene er spilt inn her oppe på toppen av Tenerife? 

Langt over skyene! Og her er som kjent alltid himmelen blå. Føltes litt merkelig å kjøre opp og ut av skyene. Men feriefølelsen blir jo litt forsterka da, når sola skinner. Selv om vi befinner oss langt til himmels og ikke på ei solseng på stranda.

En liten fjelltopp måtte vi jo bestige da. For tenkt om det var skikkelig flott utsikt herfra! Ikke greit å gå glipp av den vettu. Når en først var så nærme. Vet ikke helt om drømmemannen delte den iveren akkurat, men han ble jaffal ikke sittende i bilen.

Følte meg bitteliten oppå her. Det var faktisk flere turløyper i området, men vi hadde jo ikke med skikkelige sko, og sandaler var ikke helt det rette for lengre gåturer i dette steinete landskapet. Så det ble med å bestige denne ene toppen. Ble litt tungvindt på veien nedover, måtte krølle tærne godt for å ikke gå av meg skotøyet … men nå skal det sies da, at disse skoene er megagode å gå på. Så de har traska med meg på flere lange turer med bikkja i skogen. Men da er underlaget litt fastere og ikke fullt så bratt. 

Det store fjellet … og den store mannen … 😀

På vei nedover igjen. Merkelig å kjøre inn i tåken på denne måten. Som å treffe en vegg, bare ikke så hardt. Direkte fra blå himmel og sol, og plutselig var sikten nesten lik null. Skikkelig kaldt og guffent ble det også inni der. Litt creepy, som i en skrekkfilm. Cabriolet var ikke det ideelle inni tåkeheimen. Da var det jaggu godt å kunne rulle opp taket på bilen igjen. Enkelt og greit, skulle hatt det sånn i båten, bare trykke på en knapp og så var kalesja på plass!

Icod er et frodig distrikt og en by på nordkysten av Tenerife. Byen ligger i skråningen opp mot Teide, og her var det sykt bratt. Icod har vel 22.000 innbyggere, ble grunnlagt i 1501 og har dermed mange gamle bygninger.

Vi var både sultne og litt lei av å sitte i bilen da vi kom hit. Og når en er sulten funker ikke hjernen så bra. Så vi parkerte og begynte å gå for å finne en plass å spise … og fant ut at det var milevis for å komme ned til sjøkanten. Så etter å ha gått nesten en time snudde vi og gikk tilbake til bilen for å kjøre ned. Og det er nok ikke det dummeste vi har gjort!

Det var trangt om plassen. Alt for liten plass så det ut som. Men de har vel kjørt her før disse som kjører bussen … verre med oss som ikke hadde den erfaringa. Spesielt morro er det ikke å møte en buss på en slik plass, eller i en hårnålsving oppe i fjellene. Det fikk vi erfare et par dager etterpå. Føreren av bussene har nemlig ikke helt forståelsen for at vi ikke var så kjent her, og heller ikke skjønte veivinga og viftinga hans sånn med en gang. Egentlig tror jeg at han mente han hadde sin fulle rett til å skvise oss ut i kanten, koste hva det koste ville. Heldigvis gikk det greit. Drømmemannen er en fantastisk sjåfør. Jeg hadde jo aldri turt å vase meg opp på slike plasser om det var meg som måtte kjøre. Da hadde vi nok bare blitt sittende på hotellet …

Bratt, trangt og enveiskjørt – over alt! 

Vi fant oss en restaurant ved Playa San Marcos. Faktisk hadde vi med badetøyet også, men her var det så mye vind og bølger at det ikke var mulig å bade. Det beste var å holde seg langt unna kanten, slik at en ikke ble tatt av sjøen. Fascinerende plass å spise da, med utsikt direkte til de voldsomme naturkreftene.

God pizza og hyggelig personale. Husker ikke helt hva plassen het, men når du kom ned til stranda var det den første restaurant på venstre side.

Det lå faktisk en del hoteller her. Men området så ut som det hadde sett bedre dager. En del av restaurantene/pubene var stengt. Og det meste så temmelig slitent ut.

Neste stopp er Garachico. Og her var det enda mer vær. Hele strandpromenaden og den nærmeste gata var stengt på  grunn av bølgene. Og en skikkelig sur politibetjent jaga meg vekk da jeg forsøkte å få tatt noen bilder der det sto på som verst. Litt irriterende egentlig. Jeg skulle jo bare … hehe. Følte meg litt som en sur, trassig unge etterpå.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Ho lå der på toppen …

Badet i sol lå ho der. Perfekt plassert på toppen. Velplassert etter både utsikt og solforhold. Men der stopper det positive! Kledningen hyler sårt etter et malingstrøk eller tre. Terrassen (hva pokker skulle en med 150 kvm terrasse da!) trenger en real vask og pleie, og masse annet vedlikehold står omtrent i kø. Hytta. Sommerhuset. Ferieparadiset. Jepp. Kall det hva du vil.

Jeg kaller det uoverkommelige menger arbeid og utgifter akkurat nå.

Jovisst er vi priviligerte som har en slik plass. Og ja, det var et fantastisk vær å få kjørt ut jolla på. Solskinn og klart. Ikke ei sky på himmelen omtrent. Nesten sommer.

Men det eneste jeg ser er all jobben som venter. Jeg blir helt matt. Har bare lyst til å gi opp før sesongen har starta. Jobb og stress. Dobbeltarbeid. Fordi vi har like mye å gjøre her hjemme som der ute. Vi blir aldri ferdige med noe. Eller, vi får vel snaut begynt. Og om vi skulle klare å få unna alt en gang, ja, så er det bare å starte forfra igjen! Bare tanken gjøre meg kvalm rett og slett! 

Akkurat nå er jeg sånn passe lei av det meste. Selv om sola skinner og fuglene kvitrer … jeg er trøtt og sliten, og egentlig skikkelig forbanna fordi livet mitt er blitt på denne måten. Jeg er jo ikke brukende til noe som helst lengre. Siden onsdag kveld har jeg omtrent ikke gjort en dritt. Bortsett fra å støvsuge, og vaske i første etasje.

Bikkja snøss og det ser ikke ut noen plasser. Vi har hår over alt! Etter å ha vaska golvet, trappa og veggene så ser det nesten like ille ut etter et halvt døgn. Hva er vitsen da lissom? Akkurat nå vil jeg bare kvitte meg med hele hunden. Og gjerne både hus og hytte også. For ikke å snakke om den forbanna bilen min som det er noe galt med. Og mannebilen som trenger både sommer- og vinterdekk, pluss service.

Jeg har lyst til å rømme. Fordi jeg ikke klarer å holde det fint rundt meg til enhver tid. Vi har det aldri reint nok til å ta imot besøke en gang. Vi bor i et grisehus, et forfallent grisehus. Og jeg er drittlei! 

Hadde bare bankkontoen vært litt mer velfylt. Slik at en bare kunne tatt en telefon og fått noen andre til å fikse alt. Det hadde vært noe det! Misunner de som kan det. De må ha et ekstremt godt liv igrunnen … for nok av penger fikser det meste.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 – Fargerike La Laguna

Vi våknet opp til enda en overskyet dag. Dermed bar det avgårde på oppdagelsesreise på øya. Spennende å se om Tenerife hadde noe å by på for nysgjerrige turister også, som ikke bare var her for sol og bad. Og som jeg har sagt tidligere, øya imponerte! Det er mye å se her, om du bare reiser rundt litt. Takk og lov for at vi hadde leid bil! Fra Costa del Silencio, hvor vi bodde, tok det omtrent en time å kjøre til La Laguna. Så istedenfor å trekke mot havet, for å ligge å småfryse på ei solseng, tok vi en tur innover i landet, til Tenerifes tidligere hovedstad.

Vi var bare i gamlebyen. Og da vi kom hit var det plutselig både varmt og sol. Denne delen av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så her var det absolutt mye å se på for ei fotogal, halvgammel kjærring med drømmemannen på slep. Merkelig nok måtte jeg ikke streve så for å få tatt bilder med minst mulig turister på denne ganga, for her var det ikke akkurat overbefolket, og det passet meg helt utmerket.

Et åpent klokketårn er ikke å forakte. Da må en jo opp selvsagt. Dette her var bare fem etasjer, så det var helt overkommelig. Tålig greie trapper også, i forhold til mange andre plasser vi har vært.

Kirken Iglesia de la Concepción var åpen for publikum. Mot et lite vederlag, selvsagt. Kirken ble grunnlagt i 1511, og i tårnet finner du de største kirkeklokkene på hele Tenerife. Pluss en fantastisk utsikt over byen.

Nå er jo ikke jeg akkurat kjent for å være en aktiv kirkegjenger. Men av en eller annen grunn så må jeg bare inn i disse bygningene når jeg er på ferie. Og akkurat der og da blir jeg nok litt betatt og halvfrelst. Litt salig på en måte, en merkelig følelse jeg aldri har på andre plasser enn akkurat inne i en kirke eller katedral. Det er noe med stillheten og lyset. At vi på en måte lister oss rundt der inne, snakker lavt … ikke vet jeg. NOE er det iallefall. Og det føles litt … merkelig.

Den aller flotteste katedralen jeg har vært i finner du i Barcelona. Nemlig Church of the Sacred Family. Den er virkelig verdt et besøk! Og om du først er der så anbefaler jeg å betale litt ekstra slik at du kan komme opp i kirkespirene. Det var en opplevelse av de sjeldne. Om du ikke har alt for fremtreden klaustrofobi eller høydeskrekk da …

Jeg finner veldig lite info om La Laguna. Iallefall på et språk jeg forstår. Men her er litt av historien: Byen ble grunnlagt i 1496 av Fernández de Lugo, som erobret Tenerife. Det er den tredje største byen på Kanariøyene, og den andre største på Tenerife. La Laguna var øyas hovedstad fram til 1723 og byen ligger litt inn i landet fra Santa Cruz, på den vakre landsbygda i Aguere-dalen. I 2016 hadde byen en befolkning på vel 153.000, og omtrent 30.000 av disse er studenter på Unviersidad de La Laguna. Byen har vært en universitetsby helt tilbake til 1927.

Det var en liten omvisning i denne fargerike bydelen. Du begynner vel å bli temmelig lei av hus og fasader nå, så neste innlegg fra ferien tar jeg deg med opp i høyden. Nesten så høyt det går an å komme på Tenerife. nemlig i området rundt vulkanen Teide. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Fine dager blir gode minner

Hei, hei der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Håper du har litt finere vær enn oss her i sør, for her ligger tåka temmelig tett i dag igjen. Vi er lovet finere vært utpå dagen, og det høres jo greit ut.

I går hadde jeg en utrolig fin dag. Igjen, faktisk. Jeg storkoste meg sammen med mellomste barnebarnet som overnattet her, og istedenfor å levere ho i barnehagen så ble ho heller hjemme. Dagen starta sykt tidlig, til meg å være, men det gikk jo greit det også. Siden det ikke er hver dag en må opp før hanen galer. Det har jo aldri vært noe problem for den gamle Mariten, morrafuglen, men den tiden er definitivt over.

For å finne på noe gøy tok vi bussen til byen. Jepp, tro det eller ei, jeg kan igrunnen ikke huske sist jeg tok buss. Det må være nærmere sju, åtte år siden! Om en ser bort fra turen med Helsebussen fra Oslo til Kristiansand med ei nyoperert datter for noen år siden. Og den turen var jo absolutt ikke av det koselige slaget.

Bussprisene har tydeligvis steget til himmels siden sist. Jeg forstår godt at folk ikke tar buss, men heller kjører dit de skal. Siden jeg aldri tar buss, har jeg jo ikke busskort heller. Jeg lasta ned en app for noen år siden, men den forsvant da jeg skifta telefon, og ble aldri lastet inn på nytt. Men nå kan en jo betale med kort på bussen faktisk, så det var jo ikke noe problem. Tenkte denne middelaldrende, godtroende kjærringa.

Ungen var sykt gira. Ho fløy nesten bort til busstoppet! Så som du skjønner så er ikke dette her heller ei som tar buss sånn i tide og utide. Ho gliste hele veien ned til sentrum. Noe som tar sånn ca. 7-10 minutter. Jeg gliste ikke fullt så mye. For vet du hva turen kosta? 75 kroner!!! Hadde jeg hatt kort ville prisen vært 45 fikk jeg beskjed om, og etter å ha funnet appen igjen etter dette helt unødvendige innhogget på kontoen min så viste det seg jeg kunne ha spart 30 kroner om jeg bare hadde gjort dette før vi satt oss på bussen.

Dette barnebarnet mitt er ikke så glad i vann. Det er derimot mormora. Jeg elsker å bade og har alltid gjort det. Men jeg hater svømmehaller. Ikke bare er det sinnsykt mye lyd der inne, men de der fellesdusjene byr meg rett og slett i mot. Men hvor mange kameler svelger en ikke for å skape koselige minner med de en er glad i? Så denne mormora svinsa innom HM og kjøpte badedrakt til ungen, og så tok vi en tur på Aquarama!!

Det er fem år siden badelandet åpna her i byen. Jeg har aldri vært der. Bortsett et par ganger da jeg fulgte eldste barnebarnet på svømmetrening. Og da fullt påkledd, selvsagt. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var i en svømmehall heller. Det må være da mine egne barn var små. Med unntak av et badelandbesøk i Dyreparken for et par år siden. Etter det satt jeg igjen med en skikkelig flau smak i munnen, og fant ut at jeg ikke var typen til å kle av meg sammen med andre lengre. Skal jeg være helt ærlig så har jeg vel aldri vært det heller, men så ille som nå har det aldri vært!

Han minste her blir jo 25 om ikke så lenge. Så nå har jeg virkelig overgått meg selv! Og aldri har jeg vel hatt så mye valker og lange pupper å vise frem tidligere heller. Men jeg overlevde, med god margin. Selv om jeg ikke akkurat følte meg så høy i hatten, verken i dusjen eller iført badedrakta etterpå. 

Snuppa til mormor hadde det derimot helt topp. Kan ikke påstå at ho tok helt av, for det meste var skikkelig skummelt. Til og med den aller minste rutsjebanen, og det til tross for at jeg prøvekjørte den først. Akkurat ja! Det må ha vært litt av et syn. Mormor i barnesklia! I skikkelig kjærringbadedrakt med rynker på frontpartiet og det hele, sånn at en skal føle at valkene blir litt mindre fremtredende! Det er jo bare tull vettu! Eeeeeh. Uff. Vil helst ikke tenke på det sånn i ettertid. 

Å sitte i en badering i det bassenget der det er strøm, det var helt uaktuelt. Tilnærmet livsfarlig, i følge ungen. Men jeg klarte å lure ho oppå den ringen på grunna, der vannet rakk henne til ankelen. Og det var det. Men det er i det minste en begynnelse. Ho koste seg med å henge rundt halsen min, og var kjempestolt når ho turte å henge på meg eller i bassengkanten og beina ikke sto på fast grunn. Ho var passasjer på ryggen min og vi hoppa og tulla i vannet. Så som du skjønner ble det ikke mye svømming, men nå var det jo ikke det som var meninga heller da. 

Det var heldigvis lite folk der da de åpna klokka 12. For da hadde det nok vært litt annerledes for denne kjærringa med fellesdusjfobi og alt for mange stygge tanker om egen kropp.

Lite folk = midre bråk. Naturlig nok. Jeg tenker nok på alle svømmestevnene med sønnen når jeg grudde meg for lydene. For jeg har tilbragt mange dager i svømmehaller rundt omkring i tidligere år. Til alle døgnets tider. Han var aktiv svømmer fra han var 6 og ti år frem i tid. Så jeg har muligens fått disse svømmehallene litt i vrangstrupa. Selv om det da bare var som påkledd tilskuer på tribunene. 

Et par fine dager har det vært altså. Men i dag er jeg ikke verdt fem sure sild. Noe så trøtt og slitent skal du lete lenge etter. Men det går vel sikkert over det. Etterhvert. Og da kan jeg kanskje klemme inn en fin dag igjen. På og av livet på en måte. Slitsomt og irriterende. Men det er bare sånn det er blitt.

Ønsker deg en fin dag, og tusen takk for at du stakk innom. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tiggerne under broa

I går gikk jeg forbi igjen. Som så mange andre ganger tidligere. Og det ser ikke ut her! Rot, søppel, gamle madrasser og kassehus bygd av det de har kommet over. Dopapir og gamle, blaute klesplagg. Gryter og bøtter. Plaststoler og søppel.

De bor her. Tiggerne i Markens. Og det har de gjort i mange år nå. De er pågående og frekke, og jeg synes faktisk ikke de skulle fått lov å drive på sånn i byen vår. Det er til tider lite koselig å gå gjennom byens gågate, Markens. De sitter der og tyter og roper om hjelp, eller kommer helt opp i ansiktet ditt med en raslende kopp, følger etter deg om du skal i minibanken eller står rett utenfor butikkdørene …

Det skulle vært en lov som forbød tigging. Mange vil til og med ha det til at de ikke er tigginga de lever av, men dop og tyvegods. De selger både det ene og det andre, og har tigginga som skalkeskjul. Ikke vet jeg. 

Kommunen har de siste vintrene fiksa overnatting innendørs. For stakkars, de kan jo ikke bo her! Men hallo, det er jo ingen som tvinger dem akkurat. De kan jo bare reise hjem igjen!

Det er umenneskelig å la dem bo på dette viset. De bor sammen med rotter og søppel. Javel. Men hvem sin søppel er det? Det er klart det kommer rotter når en lager mat og driter på samme plass. Det er vel noe alle vet. Om om de ikke visste det i utgangspunktet, så har nok de som har stått for å rydde opp etter dem prøvd å forklare sammenhengen. Likevel gjør de ikke noe med det.

Men ryddet blir det. Gang på gang. Til og med do og dusjmuligheter har de fått utplassert av kommunen. Men det er litt bortforbi Byen under broa. Og det er sikkert for langt å gå. En menighet og noen frivillige har hatt skikkelig opprydding her for et par år siden. De kasta alt! Men det tok ikke mange ukene før det var tilbake.

Slik så det ut i går. Rett som det er når vi går forbi, enten på broa eller nedenfor, oser det mat. Jeg forstår jo at de må spise, men hadde det vært norske folk som hadde slått seg til her i årevis så kom ikke å fortell meg at de ikke hadde blitt jaget vekk.

Jeg ser sjeldent at det er noen som gir dem noe. Der de sitter med koppen sin. Så jeg tror faktisk ikke det er mye de får inn på den måten. Og jeg skjønner ikke egentlig at de har råd til å bo her da. For selv om de bor ute, eller får gratis tak over hodet på vinterstid, så koster jo maten det hvite ut av øyet i forhold til der de kommer fra. 

Vi har reist mye. Og om du går litt utforbi turisttråkket så fins det fattigdom over alt. Disse som har klart å komme seg til Norge er intet unntak. Spørsmålet er bare hvordan de har klart å komme seg hit. Hvor fikk de de pengene fra? Hvordan hadde de råd til det? For det er ikke mange skikkelig fattige som kunne klart å skrape sammen den summen … at de har solgt alt de hadde hjemme stemmer jo heller ikke. For de har både bosted og unger igjen der. 

I mine ører er det noe som skurrer her. Og det er kanskje ikke så fint å si det høyt, men jeg synes de er en skamplett for vår flotte by, der de har okkupert hvert eneste hjørne i Markens. Andre som skal synge eller selge noe, må jo ha polititillatelse, så hvorfor i alle dager får disse spesialbehandling og kan ture frem som de vil? 

En menighet har tatt dem under sine hellige vinger. De har lært opp kvinnene til å strikke, påstås det. Så noen av dem sitter der med forskjellig strikketøy som de forsøker å selge. Men det rare er at jeg aldri har sett de har strikket annet enn på en halvferdig firkant med rette masker. Og det som ligger der på lakenet ser veldig flott ut. Jeg tror menigheten har hatt en dugnad for å produsere det som er ferdig. Og de om det. Jeg hadde faktisk tenkt å kjøpe to par sokker en gang for en god stund siden. Av min godhet. Gud må vite hvor den dukka opp fra. Men da sokkene kosta 500 kroner paret så ombestemte jeg meg ganske kjapt. Og jo lengre vekk jeg kom fra selgeren jo mer sank prisen. Men da kunne det pokker med være det samme. 

Har dere mange tiggere der dere bor? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.