Duekniben – fantastisk utsikt over byen vår

Vi gikk ut før 8 i dag morges. Det var ikke en gang blitt helt lyst. Så det der med at sommer- og vintertid ikke har noen påvirkning på meg var visst bare tull. Jeg har iallefall våkna mye tidligere enn jeg har pleid i det siste. Noe som resulterer i ei skikkelig sliten kjærring på kvelden. Men så fort jeg får lagt hodet på puta så starter hostinga. Typisk altså! Dermed sovner jeg ikke før klokka er henimot to, så nettene har vært særdeles korte for min del i det siste.

Det ble en litt lengre tur i dag morges. Sånn helt uten at det var planlagt. Hadde egentlig bare tenkt å gå rundt toppen av Tinnheia, den halvtimes turen vi pleier å ta på morrakvisten. Men så var det oppholdsvær og nesten sol, så da måtte jo det utnyttes for fullt. 

Jeg elsker å gå tur der jeg kan se ut over havet. Spesielt i soloppgangen, eller solnedgangen. 

Dette er badevannet på Duekniben. I gamle dager var dette et trykkbasseng for vannforsyningen til beboerne i Kristiansand. Duekniben er et boligområde/gate i Kristiansand, og i enden av denne gaten fortsetter en grusvei inn til badevannet og trapper videre opp til utsiktspunktet. 

Tett inntil badevannet, på motsatt side av Duekniben, finner du boligområdet Kobberveien. Her har jeg faktisk bodd i niende etasje i ei av de tre høyblokkene til jeg ble ca. to år. Da flytta vi til sentrum til det huset jeg kaller mitt barndomshjem. Dette ble igjen solgt da pappa, som var den av våre foreldre som levde lengst, døde for 16 år siden.

Min mellomste datter bor i dag i et av rekkehusene i Kobberveien. Og jeg har flere venninner som er vokst opp her. Rundt boligområdet og i skogholtet bak blokkene er det de siste årene blitt veldig flott ryddet og opparbeidet med koselige turstier. Så beboerne her kan bare trø ut av inngangsdøra si så er de midt i naturen, samtidig som det bare er snaue 20 minutter å gå til sentrum.

Det er ikke akkurat verdens høyeste topp dette. Men den kan til gjengjeld lokke med byens beste utsikt over Kristiansand sentrum, Odderøya og Byfjorden. Ikke så galt å bli belønnet med dette etter en så lite strabasiøs tur! Selve utsiktspunktet ble etablert av Christianssands Byselskab i 1929. Årstallet står også på vimpelen, som jeg altså ikke tok bilde av denne ganga.

Slik starta altså min dag. Stort bedre kan det vel nesten ikke bli. Håper du også har hatt en fin start på slutten av oktober. Og om du bor i nærheten, og enda ikke har vært på Duekniben bør du virkelig ta deg en tur dit snart. Gjerne rett før sola står opp. Jeg gikk fra toppen av Tinnheia, siden det er der vi bor. Men du kan også kjøre opp bakkene via Bellevue til Duekniben, helt til topps til du kommer til bommen, og gå inn der. Eller parkere bilen på gjesteparkeringen i Kobberveien og ta turen inn bak rekkehusene. Da blir det så kort å gå at det nesten ikke kan kalles en tur en gang. Så sleng på deg turskoene og kom deg ut! Du vil garantert ikke angre.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Når du har hosta i seks uker …

I går var det så ille at jeg faktisk fikk en time hos legen. Enda jeg ikke er helt den som flyr dit sånn for ingenting. Da er det bedre å lide i stillhet en stund, og håpe det snart går over av seg selv igjen. For jaggu er jeg nok hos den legen uten at jeg må sjekke hver eneste forkjølelse. 

Fikk time i dag. Og etter morraturen med Jonas spaserte jeg til byen. Crp’en var helt fin. Som forventet. Det pleier nemlig å være slik med meg. Jeg har disse hostekulene et par ganger i året, minst, og slik har det vært så lenge jeg kan huske. Om det varer for lenge, så setter det seg som en bronkitt eller stille lungebetennelse. Uten at noen har funnet ut hvorfor det er slik.

Så nå skal jeg ta røntgen av lungene. Faktisk allerede i morra. Dermed blir det enda en bytur på meg, denne uka jeg trodde jeg skulle gjøre ikkeno’ utenfor husets fire vegger. Det er tungvint når en ikke har bil, og egentlig hater å ta buss. Det sitter veldig langt inne å ta den bussen altså. Uten at jeg helt vet hvorfor. Så istedenfor å gjøre det, så går jeg. Hoster og går, hoster og går. Hørtes ut som en storrøykende gammel gubbe med kols i siste stadiet. Men det rare er at denne hostinga er like ille enten jeg sitter still, eller er i aktivitet. Og aller verst er det jo selvsagt når jeg skal sove …

Kodein-tabletter er det eneste som får meg til å holde kjeft! Og de har alltid hjulpet slik at jeg får fred om natta. Tar de bare da, eller om jeg skal ut blant folk, og det er jo ikke så ofte. Men jeg kan jo ikke sitte sånn og vrenge meg i et familieselskap eller på kino. Men denne ganga har virkningen nesten uteblitt. Så fort jeg har inntatt horisontalen for natta er spetakkelet i gang. Og nå har det vart så lenge at jeg er sykt sår på innsiden. Det kjennes ut som om jeg har vært gjennom en diger operasjon og det er vondt over alt. 

Om jeg hadde influensasymptomer? Ja, hva svarer man egentlig på sånt når en de siste ti årene har gått med smerter i hele kroppen som aller mest minner om influensa … Vet ikke. Kanskje har jeg influensa, kanskje er jeg bare inne i en periode som er vondere enn normalen. Så det er helt greit, det er sånn hverdagen min er.

Det er hosten jeg ikke orker mer! For noen år siden spurte jeg min daværende lege om jeg kunne ha kols? Går det an å ha det uten å ha røykt? Min far hadde kols, men han var storrøyker og hadde jobba i trykkeri og pusta inn det ene stoffet farligere enn det andre i en hel mannsalder. Jeg jobba også i det trykkeriet, og vokste opp med dunsten av Lynol hver gang maskinene ble vaska. Det var før alt skulle være så innmari miljøvennlig. Det luktet deilig! Hele huset dunstet Lynol, for trykkeriet var i en del av første etasje i den eneboligen vi bodde i. Sikkert ikke veldig lurt.

I dag hadde det nok ikke vært lovlig en gang. Men i forrige århundre var det ikke så mange som tenkte på det. Etterhvert fikk vi riktignok noen andre vaskemidler, som skulle være like gode, bare helt ufarlige. De luktet skikkelig kjipt, og de funka ikke så bra heller. Så Lynolen ble aldri helt bytta ut. Men å ha kols uten å være storrøyker var visst helt uaktuelt, så det gidder jeg jaffal ikke nevne for denne “nye” legen min. Da tror han jaffal jeg er hypokonder.

Sist jeg tok bilde av lungene fant de en skygge/flekk på den ene. Men det var ikke noe å bry seg om fikk jeg beskjed om. Hvis det ikke var noe annet som tydet på at det var noe galt … håper de vet hva de snakker om. Og hvor galt må det være for at det er noe galt? Satser på å få svar i slutten av uka, om det er noen forandring der. Noe det sikkert ikke er. Så jeg får bare smøre meg med tålmodighet og vente til det glir over, nok en gang. 

I dag er det skikkelig drittvær her. Det blåser og regner, og snøen som falt i går er snart forsvunnet igjen. Helt etter oppskriften på en skikkelig sørlandsvinter. Men noen ting må en bare godta, som været og helsa (eller mangel på sådan) og livet som ikke helt ble som en hadde tenkt. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

 

Der var det slutt på sommertia

Vi har vært ute på vår morratur, Jonas og jeg. Det var litt kaldt og guffent. Men greit at det er lysere om morra’n egentlig. Selv om det ikke kommer til å ha den store innvirkninga på livet mitt om vi nå skal slutte å stille klokka frem og tilbake etter årstidene. Nå som ungene er voksne har jeg ikke de største problemene med å svitsje over, men da de var små tok det sin tid før rutinene var på plass igjen.

Åsså var det samme dilemmaet hvert år da. Skulle den der hersens klokka stilles fremover eller tilbake? Det der styrte jeg med helt til jeg ble forklart at om sommeren skulle utemøblene frem, og dermed skulle klokka også stilles frem. Om vinteren skulle møblene tilbake i boden, under presenningen eller hvor du måtte ha dem, og da skulle også klokka stilles tilbake. Så enkelt altså! 

Som sagt, her hjemme har vi ikke utemøbler lengre. Jeg solgte de siste i sommer. Et spisebord og åtte stoler. Fint og som nytt, men vi brukte det jo aldri. Dessuten var de dritvonde å sitte i! Har en plan om å anskaffe noe nytt, selv om vi stort sett oppholder oss på hytta om sommeren. Det er litt tustelig med masse terrasser og hage uten møbler egentlig. Får se om jeg slår til om jeg kommer over et bruktkupp etterhvert. Men det haster jo ikke. Vi har en diger pallesofa, men ikke en gang den ble satt sammen i sommer. Dermed kan du jo tenke deg at behovet for å sitte ute her ikke er av det største.

Litt av hagen i dag morges. Med et fint dryss av snø på toppen. På fredag klippa jeg plenen … rart så fort det kan snu. Men er egentlig glad jeg fikk gjort det, for den var veldig lang. Og hvis du lurer på hvorfor vi har en skillevegg midt på verandaen der oppe i andre etasje, så er det fordi hybelen i huset ligger på andre siden av den veggen. Vi bruker aldri denne verandaen lengre, men i og med at den er der er det greit å ha et stengsel i tilfelle noen går ut, for da slipper nemlig hybelboeren å få besøk rett utenfor soveromsvinduet sitt. Den skilleveggen kom opp et år vi leide ut huset om sommeren, og så fant vi vel ut at det var greit å ha det slik. Grunnen til at verandaen er ny er fordi vi hadde en skikkelig lekkasje rett ned i kjellerstua forrige vinter. Så nå er det fiksa, og vi har brukt masse tid og krefter, pluss penger på noe vi ikke en gang bruker. Akkurat det er litt surt … men det blir sikkert flott å slippe å få vann dryppende ned i sofaen …

Den hektiske helga er over. Det var veldig koselig. Alt sammen. Men jeg er glad jeg ikke har andre planer før neste helg enn syforening til onsdag. Det er på tide å roe ned litt, om jeg ikke skal bli liggende her … så planen er å pusle rundt litt innenfor husets fire vegger hele uka. Rydde litt, vaske litt, helt i mitt eget tempo. Så er sikkert huset presentabelt til lørdag når vi skal ha Cognacklubben her hjemme hos oss. Ved hjelp av litt dempet belysning blir det sikkert så greit atte!

Vi hadde to jenter på overnatting fra lørdag til søndag. Jo flere, jo bedre. Egentlig kunne jeg gjerne hatt alle fem her hver gang noen av dem skal overnatte. Det har en tendens til å bli bare mine nemlig. For de spør selv. Og jeg er ikke så flink til å be om å låne noen lengre, for i utgangspunktet er jeg jo ganske sliten hele tiden, uten å påta meg noe ekstra. Men om jeg blir spurt så sitter det veldig langt inne å si nei. Heldigvis. For jeg vil jo så gjerne. Skulle bare ønske de var like flinke til å spørre angående bonusbarnebarna også. 

Det er mandag og snøen daler ned utenfor. Får faktisk et lite snev av julestemning av dette her, så egentlig kan det jo bare fortsette frem til nyttår sånn omtrent. For snart er bilen også skodd for vinteren, men nye piggdekk til og med. Her satser vi mer på fremkommeligheten enn miljøet ser du! Men først skal vi ha noen dager med leiebil. For akkurat nå er vår på verksted. Det var ei kjærring som rygga rett på den da drømmemannen var og handlet for noen uker siden. Ho hadde nemlig ikke sett han i ryggekameraet! Et lite øyeblikk hørtes det visst ut som om ho synes det var god nok grunn for å slippe ansvaret for den påkjørselen. Men det gikk heldigvis greit. Hadde ho bare tatt den andre siden heller, for der har vi noen stygge skraper fra før av … men så heldige var vi ikke altså!

God mandag til deg. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Kaos i stua

Slik tenker jaffal jeg. Men jeg er overbevist om at det er ei kvinnegreie. Menn setter vel stor sett ned møblene når de flytter inn en plass, og så er de kjempefornøyde med det! Dermed blir de stående til de flytter ut igjen. Men nå er jo ikke han så mye hjemme og glor i veggen som meg da. Jeg ser på alt jeg burde ha gjort, kunne ha gjort, og strengt tatt må gjøre. Normalt blir det med tanken her også. Fordi jeg ikke orker. Fordi energinivået til stadighet er på nullpunktet. 

Men i går altså. En times tid før drømmemannen kom fra jobb, så var jeg i full gang. Det er da jeg lurer på om jeg er riktig vel bevart, sånn litt i ettertid. For i forgårs lå jeg jo bare på sofaen og var helt kaputt!

Jeg var ekspert på slike flytteoppgaver i mitt tidligere liv. Det er ufattelig hvor tunge møbler et menneske kan klare å flytte på, med en vilje av stål og et par badehåndklær. Eller tepper. Så dette trenger en såvisst ikke noen mann for. 

Akkurat nå ser alt litt rart ut. For et års tid siden flytta vi salongen fra den ene enden i stua, der den faktisk var bestilt på mål for å passe inn, og frem til midten av stua. Foran de store vinduene. Himmel så god plass det ble her!! Ikke det, god plass er det vel uansett når stua er på 60 kvadrat. Men det ble så åpent og luftig. Litt sånn wow-følelse når en kommer inn døra. 

Når det gjelder inventar og møbler generelt er det ikke mye av den følelsen gitt. Her er alt gammelt. Og brunt. Og virkelig ille. Det er gjenbruk på høyt nivå. Det eneste som er kjøpt nytt en gang er sofaen og spisestua. Og til og med det er brunt! Jeg synes ikke det er mye fint lengre … enda så fornøyd jeg var da jeg kjørte rundt halve Sør-Norge for å få tak i akkurat disse møblene.

Men det er ulempen. En blir liksom mer obs på det en gjerne skulle ha bytta ut når en driver med denne omplasseringa. Og her i stua er det akkurat nå det meste. For ikke å snakke om resten av huset … Men om noe skal fornyes så bør jeg nok rane en bank eller kanskje en bensinstasjon i forkant. For pengene florerer dessverre ikke på samme måte som de gode ideene.

I går var det spisestua og sjeselongene som bytta plass. Pluss diverse skap og skjenker. Tunge, gedigne møbler, som jeg altså er drittlei for flere år siden.

Fordelen er jo at en får rydda litt ekstra. Også inni skuffer og skap. Nok en ulempe er at når møblene er på plass der de skal være, så må alle bilder og lamper og slike mindre ting flyttes for at det skal se litt vettugt ut. For akkurat nå er jo alt feil! Det igjen, betyr nye hull i panelen og taket, og det er ikke bra. Så her må en tenke litt før en handler. Dermed blir det vel stående slik til ut i neste uke en gang. Men da skal vi ha folk på lørdagen, så alt bør være på plass igjen innen den tid.

Ønsker deg ei fin helg. ♥ Her får vi etterhvert besøk av en femåring som skal overnatte, og det blir veldig koselig. Selv om jeg bare har sovet to og en halv time i natt på grunn av hosting. På femte uka. Tenker jeg får ta en tur til legen til onsdag om det ikke har gitt seg innen den tid.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Arbuvatn rundt – flott tur på fjellet

Høstfarget hund i høstfarget høyfjellsnatur. Kanskje et under at han ikke ble skutt av et jaktlag i løpet av denne helga! Men her nyter Jonas enda en tur i dette flotte landskapet. Og vi likeså. Tenker nok hunden var litt mindre obs på at det regnet enn det vi var. Men uansett ble det en flott tur. Regn er vel ingen hindring. Må bare jobbe litt med innstillingen til regnværet sånn før en går ut av døra. Så går det så bra så.

Arbuvatn rundt skulle være på 9,8 kilometer. Vi gikk litt lengre, vet ikke helt hvorfor, for vi fulgte løypa hele tiden. Uten å ta den avstikkeren til gapahuken. Hovedsaklig på sti står det i beskrivelsen, men jeg vil tro at omtrent 1/3 av turen på vei tilbake til bilen foregikk på bred grusvei. Helt greit for oss, for da var vi både våte og slitne når vi kom så langt, og ville egentlig bare tilbake til hytta fortest mulig. Drømmemannen hadde gnagsår, og han led vel ikke akkurat i stillhet, for å si det sånn. Ganske irriterende egentlig. Skulle ønske han kunne bytta kropp med meg en stund der, for å kjenne hvordan jeg har det hver dag …

Turen starta litt merkelig. På en smal sti langs et vann. Vi lurte faktisk på om vi hadde gått feil helt i starten, men det viste seg etterhvert at vi var på rett vei. Mulig de fleste andre pleier å gå inn via et hyttefelt slik at de slipper denne første etappen, men for badebikkja Jonas var det helt topp å begynne turen med en aldri så liten svømmeetappe.

Så bar det videre gjennom hyttefeltet. Før vi kom til den første broa, som var helt ok. Jeg er litt pingle, hater å vade over bekker og balansere på pinner. Men på slike turer er det visst noe en bare må gjennom …

For her er altså neste bro! Hjelpes! Jeg sleit litt her, allerede før jeg satte første bein på de skeive, glatte plankene over fossen. Tror jeg mangler en kopling i hjernen som skal forteller meg hvilket bein jeg skal sette først, eller så er det noe feil med kommunikasjonen fra hjernen til foten … Uansett tror jeg det hadde hjulpet ufattelig mye om det bare hadde vært et tau der som jeg kunne holdt meg fast i. Eller ei grein! Ja, den hadde vel helst hjulpet som en psykisk støtte, men det er vel mest det jeg trenger … for om vi skal ned eller opp en bratt skråning så er det ufattelig hvor mye det hjelper å ta tak i litt lyng eller ei halvdau grein. Og det hadde vel ikke hjulpet noe særlig om jeg virkelig var uheldig og ramla!

En pust i bakken. Uten mat denne ganga også. Men det var jo litt for kjasselig og blaut egentlig til at en kunne sette seg ned og nyte nista. Det surkla litt i skoene allerede her, før vi var halvveis, og regnjakka var omtrent like blaut inni som utenpå. 

Så var vi ferdig med de smale stiene. Herfra gikk turen videre på grusvei, gjennom noen hyttefelt. Her var det faktisk ganske mye aktivitet, og mye flere hyttefolk enn der vi bodde.

Vi gikk og vi gikk. Merkelig så mye lengre det føles når vi ikke går i skogen.

Tilbake til utgangspunktet igjen. Og Jonas får seg nok et bad, denne gang i håp om å få av han det meste av søla han har kost seg med disse fem siste timene. Noe han overhodet ikke hadde noe imot. 

Nok en flott tur altså. Og to slitne tobente, i tillegg til den firbente. Han merka vi ikke så mye til resten av kvelden. Men dagen etter var det på’an igjen! Riktignok ikke fullt så langt, men en tur ble det.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Mange hektiske dager …

Men sånn er det jo ikke. Og så lenge det ikke bare går nedover, eller så forbaska langt ned i et jafs, så må jeg vel bare være fornøyd med det. Men nå har jeg visst gapt over litt for mye de siste ukene. Først turen til Hovden, med masse gåing og flotte naturopplevelser. Så barnepass i noen dager.

Denne uka har jeg vært til mammografi, fiksa neglene, hatt hudpleie. Noe som resulterte i at jeg måtte opp grytidlig et par dager, for å rekke og gå tur med hunden før jeg dro avgårde. Da snakker vi altså mellom 5.30 og 6.30. Midt på natta, for ei som ikke lengre drar på jobb på morrakvisten.

Dagen i går gikk i ett! Med et par timers ansiktsbehandling på Hudpleieskolen som start, (beste)foreldremiddag i barnehagen, middagsbesøk av drømmemannens barn og barnebarn på ettermiddagen, borddekking og vasking av bad innimellom der, og nå sitter jeg her og er helt kaputt! Til og med forkjølelsen er tilbake, etter at jeg endelig følte den hadde sluppet taket etter nesten tre uker. Så dette var nok ikke så lurt.

Kommer jeg noen gang til å lære å fordele litt på overskudd og krefter?

Nope. Jeg tror ikke det. I dag blir det riktignok ganske rolig her. Men så kommer morgendagen med middag hos svigers, pluss kino på kvelden. Det siste der er jo å be om trøbbel, men jeg kan jo ikke bare la være å gjøre alt jeg har likt tidligere. Fra lørdag til søndag skal vi ha et barnebarn på overnatting og når ho er henta skal vi rett i et bursdagsselskap til noen tantebarn. 

Alt er bare koselige ting. Som jeg gjerne vil ha med meg. Som jeg gleder meg til. Men som kroppen protesterer på i ettertid. Eller den protesterer hele tiden akkurat nå. Jeg har vondt over alt, til og med tennene verker! Og hvis ikke noen snart kan skru av den øresusen så tror jeg faktisk jeg klikker!!

Fankens drittsykdom!! Lurer på hvordan jeg endte opp med denne tullete diagnosen, som gjør hjernen og kroppen så forbaska lite samarbeidsvillige. Enn så lenge kan jeg jo tvinge meg til å gjøre noe, selv om alt i meg protesterer. Akkurat som jeg tvang meg selv til å gå på jobb i flere år, mens jeg sannsynligvis hadde hatt det mye bedre nå om jeg hadde gitt opp litt tidligere. Men jeg er blitt ekspert på å fortrenge vondtene. Selv om jeg vet at dette ikke kommer til å gå bra. Men jeg er så sinsykt sta, for jeg nekter å la sykdommen ta helt over. Nekter å la den bestemme alt jeg skal og ikke skal gjøre. Men hvor lenge går det? Og gjør jeg meg selv bare en bjørnetjeneste ved å ikke ta hensyn til signalene jeg tross alt kjenner på? 

Jeg synes dette er skrekkelig vanskelig! Men om jeg lar dagsformen styre gjøremålene mine så føler jeg at jeg gir opp. Da tror jeg faktisk bare jeg hadde blitt sittende her hjemme. Uten å gjøre en dritt. Og det har jeg ikke lyst til … Jeg har mista så mye disse siste årene, mista så mye av det som var meg, så jeg har ikke lyst til å miste styringa helt på det lille jeg har igjen. Derfor tviholder jeg på restene av det som en gang var en arbeidsom, oppegående ressursperson. Ei som likte å ta i et tak og ikke bukka under for stress. En perfekt arbeidstaker, med andre ord. Hvor fanken har ho tatt veien??

Det er ufattelig hvor mye vondt en faktisk kan vende seg til. Det blir litt på en måte som de som har en voldelig ektemann. De vet at dette ikke kommer til å gå bra, likevel kommer de ikke ut av forholdet. Vel, jeg trenger ikke andre til å gjøre meg vondt, for det klarer jeg tydeligvis helt selv. Jeg har en bitteliten svak engel på den ene skuldra som prøver å fortelle meg at nå bør du faktisk gire ned litt og hvile deg. Legg deg en times tid på sofaen i det minste.

Ho der hørte jeg på i forgårs. Da gikk jeg faktisk å la meg i senga etter mammografien og en times tur med hunden. Og der lå jeg til drømmemannen kom hjem fra jobb. Jeg sov! Og jeg har aldri følt meg så dum i hele mitt liv. Tenk å sløse vekk en dag på den måten, mens jeg kunne gjort massevis av fornuftige ting i, og utenfor, huset!

Men jeg har også en liten faen sittende på den andre skuldra. Og han er mye sterkere enn den søte, snille. For han forteller meg stadig vekk at jeg ikke gjør nok, at jeg ikke er god nok, at jeg må slutte å sutre fordi jeg har vondt. Han forteller meg at dette kanskje bare er noe jeg innbiller meg, at jeg faktisk bare har vondt i viljen, så her er det bare å bite tennene sammen, stå på og komme over latskapen … og han er mye lettere å høre på …

Er det ikke bare merkelig? Det er akkurat som om jeg straffer meg selv litt ekstra fordi jeg er blitt syk … og da fortjener jeg liksom ikke å ha det godt heller. 

Det er torsdag, sola skinner og bikkja snorker. Og nå tror jeg at jeg må finne på et eller annet fornuftig istedenfor å sitte her og tenke så mange negative tanker om det å være nav-snylter.

Håper du har en fin dag. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Morgenstund har gull i munn

Noen timer “ekstra” på morrakvisten var gull verdt. Og de timene måtte jo tas fra timene andre brukte til søvn. Jeg trengte ikke å sove så mye. Har aldri gjort det. Fem timer var mer enn nok, men det var i den tiden jeg virkelig sov om natta. 

Nå tror jeg jeg kunne sovet et par døgn, uten at jeg hadde vært uthvilt. Ganske irriterende, for jeg er ikke av dem som liker å ligge og dra meg i senga. Det er ikke en givende plass. Ei heller ser jeg film, eller spiser frokost der. Det er som en ladestasjon, men for tiden er laderen kaputt.

Bildet er fra lørdag morra, akkurat i det sola sto opp. På toppen av Tinnheia, rett borti svingen her. Skulle gjerne hatt den utsikten fra stuevinduet, men vi ligger bittelitt lavere og har utsikt litt mer vestover … tror jeg det må bli. Og der er det ikke noe å se på. Det er like fint vær her i dag, men på morraturen gikk vi en annen vei. Derfor er ikke bildet helt ferskt.

De der halvtimes morraturene er faktisk ganske greie. Før jeg starter dagen altså. Rett fra senga nesten. Bare innom og pusse tennene, kle på meg og stelle meg litt. Nå blir det vel snart så mørkt at den stellinga kan droppes også. Så da blir det enda enklere. Jeg går nesten før jeg er våken. Før jeg har kjent etter hvordan formen egentlig er. Om den er elendig blir det kanskje bare med denne turen, men da har jeg jaffal fått godt og vel 3000 skritt på FitBiten. 😉 Og det er bedre enn ingen skritt!

Jonas blir også mye roligere. Han hopper ikke opp hver gang jeg rører meg, for å se lengselsfullt på meg og lure på om vi skal gå NÅ. Han er faktisk rolig helt til ettermiddagen, når vi pleier å gå ut med han sammen. Tidligere gikk jeg jo en langtur sånn litt utpå formiddagen, om jeg orka. Men dette funker mye bedre både for meg og hunden akkurat nå.

Om halvannen time får jeg besøk av ei venninne. Huset skriker etter en nedvask, vinduene er helt seige og parketten er full av merker etter hundepotene. Fint. Ser det hadde vært mye lettere uten hund, når det gjelder de gulvene jaffal, pluss halve vindusflatene. Men resten får jeg vel ta på min kappe. Han kan jo ikke noe for at jeg ikke fyker rundt med støvkluten og vaskefilla sånn i tide og utide. Jeg burde nok hatt ei vaskehjelp. Annenhver dag. For det er så lang tid det tar før det er skittent igjen, når en har en leonberger som får lov å gå rundt i hele huset.

Håper du får en fin start på den nye uka. Og du, følg meg gjerne på instagram! Navnet er sodefjed. Der er jeg veldig overivrig, selv når det innimellom blir stille på bloggen over tid.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Øvelse gjør mester

Jonas er jo vant til å gå med sele. Det er sikkert derfor det går såpass fint å legge denne greia over ryggen hans, uten at han protesterer. Etterhvert skal han kunne bære 1/3 av vekta si. En trent hund skal jaffal kunne det. I vårt tilfelle betyr det godt og vel 25 kilo. Det er nok en stund til vi kommer dit, men øvelse gjør mester. Både for den som pakker og den som bærer.

Vi tok en tur på Flekkerøya. Siden været var så flott, og jeg hadde lyst til å gå en plass med nærhet til sjøen. Det er mange fine plasser her ute, og mange flotte turstier som passer for både barnevogner og rullestoler. Pluss litt mer gammeldagse, smale stier, der en må passe litt bedre på hvor en tråkker for å ikke gå på trynet. Jeg liker jo aller best slike smale stier jeg da. Selv om det krever litt konsentrasjon innimellom, for å ikke trø feil.

I går hadde vi niste med oss. Tro det eller ei. Egentlig skulle vi spise en litt sein lunsj hjemme, etter å ha vært i byen og kjøpt diverse gaver. Men så fant vi ut at vi rakk enda en tur ut før sola forsvant, hvis vi tok maten med oss heller.

Det er veldig deilig når sola skinner. Men så fort den går bak en sky er det ikke vanskelig å kjenne at vinteren nærmer seg. Spesielt om du setter deg ned litt. Da blir det fort kaldt da! Dermed fant vi vel ut at niste på tur er litt oppskrytt. Bedre å gå hjem og spise etterpå.

Denne kløven fikk vi faktisk kjøpt på Facebook. For 600 kroner inkludert frakt. Den var brukt til en stor leonberger tidligere, så mer passende hadde det vel ikke gått an å få den. Gjenbruk er tingen! Og når en i tillegg sparer flere tusenlapper på et kjøp føles det enda bedre. 

Det er stort sett veldig vanskelig å finne ting som passer til denne hunden. Vi har vært på leting etter regndekken i lange tider nå, var til og med innom en butikk på veien opp til Hovden forrige helg. Pluss et par butikker før vi dro. Joda, de hadde til store hunder de …

Vi ble så glade! Men så viste det seg at store hunder var de som passet str. 75 (lengde fra nakke til halerot) og vi trenger minst 90! Så det var den ene bomturen etter den andre. Vi har til og med kikket på hestedekken. Eller dekken til føll. Men de blir for vide. Så da er vi like langt. Og må bare leve med denne blaute pelsklumpen gjennom denne vinteren også. Ganske slitsomt. For er han først blitt gjennomvåt tar det to døgn før han tørker igjen. Føner er nok ikke tingen her, for han er jo egentlig ei pingle som stikker og gjemmer seg når jeg finner frem støvsugeren eller andre ting som bråker …

Litt flere bilder fra gårsdagens tur. Og vil du gå i fotsporene våre kan du finne løypa HER på ut.no. Egentlig burde jeg snart bli sponsa litt av det nettstedet, så mye som jeg reklamerer for de. 😉

I dag ble det ikke noen langtur på oss. Morraturen var grå og blaut, og slik har dagen fortsatt. Et teppe av tåke har ligge tungt over omgivelsene, helt ned til taket på nabohuset. Noen timer etter morraluftinga fikk vi beskjed på Facebook at Anton var hele aleine i hundeparken, så vi durte avsted og tilbragte en time der. Anton er en artsfrende, som du ser, på halvannet år. Men jaggu har han vokst til i høst. Blir spennende å se om de fortsatt kan være venner når han blir voksen, eller om de kommer til å fyke rett i hodet på hverandre. Nå sloss de litt, tar en pause, leker litt, sloss… og slik holder de på hele tiden. Foreløpig er det Jonas som har overtaket. Egentlig burde han ha truffet sin overmann snart, for han begynner å bli litt vel tøff mot andre hannhunder. Han har skjønt hvor stor han er. Men psykisk er han fortsatt ei pingle. Jeg har aldri hatt en hannhund tidligere, og kjenner innimellom på at det hadde vært greiere med ei tispe. Men det er litt for seint å tenke på nå.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Børtemannsbekken rundt

Det er ikke første, og sikkert ikke siste, gangen vi tar denne turen.ut.no er den oppgitt til å være 6,3 kilometer, med tidsforbruk tre timer. Siden vi gikk fra hytta, og ikke der løypa starter ble vår tur på 13 kilometer, og vi brukte omtrent fem timer. En skikkelig god tur på en helt vanlig fredag altså.

Vi går mye etter kartene på ut.no. Her var riktignok løypa greit merka, så noen app hadde vi ikke trengt. Men det er greit å finne turer der sånn generelt, kartene kan lastes ned til mobilen slik at du kan se hvor i løypa du befinner deg. Så du bør egentlig ikke kunne gå deg bort om du følger dette. Noen ganger virker det som om de som legger ut turen ikke helt har gått med gps, men heller har lagt sporet inn i ettertid, sånn cirka der de gikk. Det er nemlig ikke alltid like fremkommelig der løypa er merket av. Men etter hvert lærer vi jo hvem av bidragsyterne dette gjelder, og unngår disse turene, eller tar både løype og tidsforbruk med en klype salt. Og er det egentlig så nøye om en tråkker litt feil og bruker litt lengre tid enn beregnet? Det viktigste er vel å komme seg ut …

Er det ikke utrolig vakkert? Selv i gråvær? Det var ikke så mange andre vi traff i løpet av disse timene. Bortsett fra der løypa starta. Men etter ti minutter så begynte det å regne skikkelig, så da tror jeg de fleste bare snudde og gikk tilbake til sine respektive hytter.

Men en skikkelig innpåsliten hund fikk vi med oss en del av veien. Lurer på om det var ei tispe i løpetid, på automatlufting. Jonas ble iallefall helt merkelig. Pusta og peste, så jeg trodde nesten han skulle stryke med oppi høyden der. Uansett hva vi gjorde ville ikke den andre hunden forsvinne. Men heldigvis traff vi fire unge damer etter hvert, og de tok den amorøse firbente med seg nedover til sivilisasjonen igjen. Og takk for det!

Når vi går tur, så går vi. Vi har ikke en gang kaffipause eller spiser niste på veien. På det feltet er vi ekstremt dårlige. Noe av grunnen til det er vel at jeg ikke drikker kaffi, å ha med te er lissom ikke helt det samme. Kom på den glupe ideen at jeg kunne hatt med en aldri så liten skvett Baileys, for med en kvart kopp av det oppi kan til og med denne kjærringa drikke kaffi. Da er det farlig godt, men det kan likevel gå måneder mellom hver gang jeg tilfører denne kroppen noe alkohol. Men jaggu skal jeg vurdere det på neste langtur! Baileys, kaffi og en aldri så liten banan kanskje. Da blir det både trim og kos!

For Jonas, som elsker slaps og søle, var nok dette den beste turen ever! Og vi lot han bare bade. Var jo ikke bare vi som skulle ha det fint disse timene. Dessverre var det ikke noen vannslange på hytta, faktisk ikke utlagt vann i det hele tatt, så å få han rein igjen etterpå (med klut og bøtte) var litt av en jobb.

Som du ser av bildene var det mange deilige gjørmehull her. For en leken hund på 80 kilo … vet ikke helt om jeg var så veldig glad i han da vi kom tilbake til hytta, da han aller mest likna på et monster fra en eller annen skrekkfilm. 

Selfietime – som alltid like vellykka. Uansett, her er jaffal verdens beste turkamerat på to bein, drømmemannen og kjæresten min, i en og samme person. 

Vi nærmer oss sivilisasjonen. Et hyttefelt mye lengre oppe enn der vi bodde. Så det ble en drøy tur langs hovedveien før vi kom oss tilbake til rett plass. Men det visste vi altså på forhånd, så det var ikke et feiltråkk oppi lia som førte oss hit, om du av en eller annen merkelig grunn var inne på den tanken. 😉

Fem timer på heia. I bevegelse. Det var ei god økt det! Var egentlig glad for at vi ikke hadde med oss noen venner på hytta da vi kom tilbake. For vi var ikke spesielt selskapelige da, bare veldig slitne … men dagen etter var det på’an igjen. Da fant vi ei løype 40 minutters kjøring nordover for Hovden, på Haukelid. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Mommo har alltid åpent

Det er litt rart igrunnen. At de må ha egne dager til å planlegge, og dermed stenger helt. Alle andre bedrifter har vel også planlegging, men det har vel aldri vært snakk om å stenge av den grunn. Det må tas på ettermiddagen, eller i arbeidstiden, slik at noen går på møtet og andre blir igjen og holder hjulene i gang. Når vi reiste vekk på seminar, var det aldri snakk om at hele bedriften bare kunne stenge. De som jobba skift/helg måtte pent bli igjen, eller bytte skift med noen som ikke ville være med. Det er jo ikke alle som bare kan ta fri fra jobb sånn i hytt og pine, og i år synes jeg de planleggingsdagene har vært lagt til litt merkelige tidspunkt. Fredagen etter sommerferien for eksempel. Det er ikke alt en skal forstå tydeligvis.

Men nå fikk jo jeg to flotte dager sammen med to flotte jenter da. Der til og med værgudene var på vår side. Sol og blå himmel. Skikkelig nydelige høstdager. Som egentlig starta alt for tidlig for meg, men når det bare er for en stund, så går jo det meste. For da vet jeg jo at jeg kan ta det med ro og hvile etterpå. Akkurat som jeg klarte meg gjennom arbeidsdagene på slutten av karrieren min, ved å se frem til helger, ferie og avspasering … uten det hadde jeg nok ikke holdt ut så lenge som jeg tross alt gjorde. 

Tilbake til mormordagene. Torsdag var vi i byen. Spaserte frem og tilbake, var på kafe først, og nede i Tresse i den flotte lekeparken som er der etterpå. I mange timer. Det ble over 15.000 skritt den dagen, og femåringen gikk nesten like mye som meg. Altså bortimot ei mil. Det er ganske imponerende til å være fem år! Litt av bakken hjem igjen sto ho riktignok på bagasjebrettet, mellom vogna og meg. Så denne mormora fikk jaffal kjørt seg på hjemveien. Puuuh! 

I går var vi bare i nærområdet. Gikk til butikken og handlet noen gode rundstykker og pålegg etter jentenes ønsker. Så var det hjem og smøre niste som vi tok med oss ned i lekeparken et steinkast fra ytterdøra vår. Der var vi i over tre timer. 

Fine dager som skaper gode minner. Både for liten og stor. Minstejenta overnattet. For storesøstera ble ti år på torsdag. De hadde overnattingsbursdag for alle jentene i klassen, siden skolen også var stengt i går. Mora hadde lånt barnehagen ho jobber litt i, og hadde stor fest for jubilanten. Og da er det jo ikke alltid så kult å ha ei lillesøster i nærheten, som stjeler oppmerksomheten fra hovedpersonen. Lillesøstre kan være noe skikkelig herk innimellom, det vet jeg alt om. Heldigvis går det over etterhvert som en vokser til. 

Innimellom barnepass fikk jeg også bakt ei sjokoladekake. For det ønsket bursdagsbarnet seg. Mormors kake er jo selvsagt best i verden. Og når en får slike spørsmål går det jo ikke an å si nei … Oppskriften på denne kan du finne HER om du har lyst på litt søtt i løpet av helga. 

Om du nå lurer på hvordan formen er … vel, det er en helt annen historie. Og akkurat den har jeg ikke lyst til å blande inn i dette koselige innlegget. Jeg håper du får en fin lørdag, og plutselig er jeg tilbake med flere turbilder fra Hovden, slik jeg har lovet. Har bare ikke hatt overskudd til å ordne det denne uka. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.