Hei der. I det siste har jeg virkelig strevd sterkt for å ta meg sammen og få beveget meg litt mer. Jeg går og går og går .. ja, i dag jogga jeg til og med i utforbakkene. Takk og pris at det ikke var noen andre mennesker i nærheten! For noe flott syn er det ikke. Jeg kan ikke løpe nemlig. Det både ser ut som, og høres ut som, en flodhest på land. Og da kan du jo tenke deg til resten .. jada, bare le du!!
Jeg har hatt fri i dag. Har rett og slett tatt helg. Men dagen min starta på en så kjip plass som sykehuset. Med å skvise puppene i mammografipressa. Æsj! Men jeg har sikkert helt perfekte attributter for en sådan øvelse. Myke og passe hengete, ikke noe problem å få slengt dem opp på glassplata i det hele tatt.
Det var heller ikke noe vakkert syn! Å stå der og kikke ned på ei flat, sammenpressa greie. Jada, jeg tenkte at dette her burde jeg faktisk ha tatt et bilde av. Men det hadde kanskje vært å dra’n litt langt. De lå nå der, en etter en, stakkars. Først ble de skvisa som en toast i toastjernet, så sidelengs. Det er ikke så vondt, mest flaut egentlig. Men det er sikkert mye verre for de som har små, flotte struttiser. For hvordan pokker klarer de å få til det der da? Jaja, noen fordeler er det jo med det meste .. Selv om jeg gladelig ville ha bytta.
Uansett, alt så fint ut! Ja, innmaten altså. :o) Og godt var det. Jeg fant jo nemlig en klump der for en del år tilbake, som jeg sjekka. Legen sa det ikke var noe galt, bare arrvev eller noe sånn.. Selv om jeg ikke har vært gjennom noe som skulle tilsi at jeg har arr der. De siste månedene har det gjort ganske vondt i den derre puppen så jeg har prøvd å sjekke selv, slik jeg har blitt fortalt at jeg må gjøre. Men da finner jeg jo bare klumper! Overalt! Så det der gidder jeg ikke! Mye bedre å få noen kompetente mennesker til å se på det. Nå må jeg vel bare slå meg til ro med at det ikke er noe farlig, selv om det er så vondt at jeg innimellom våkner om nettene .. Jeg er antakelig blitt hypokonder også på mine halvgamle dager. Men det er jo heldigvis ikke dødelig.
Hurra! I ren og skjær glede over å være frisk som en fisk ilte jeg avgårde til Sørlandssenteret. For å kjøpe noe fint undertøy til de friske puppene. Vel, jeg fant ikke noe jeg hadde lyst på. Verken til å ha under eller over det som skal være under. Så det endte med at jeg kom hjem med noe ny sminke, noen skjerf (greit å ha når skinnet plutselig begynner å rynke seg så merkelig), pluss ei sykkelbukse og treningstopp til mannen.
For drømmemannen vettu, han har begynt på spinning. To ganger i uka! Og jeg er drittmisunnelig. For egentlig skulle vi ha gjort dette her sammen. Men så har han blitt med en gjeng fra jobben sin, på jobb. Og der har ikke jeg adgang. Kjipt. Og han blir sprekere. Nesten for hver gang. Det er skummelt det. Fyttirakkeren! For tenk, når vi går tur nå så er det ikke han som henger etter og holder på å puste seg ihjel! Neida! Det er kjærringa!!
Har sikkert gått mange kilometer på senteret i dag. Så jeg hadde ikke tenkt å gå tur. Sånn i utgangspunktet. Men da han gikk på spinning klarte jeg ikke la være. Skulle bare på en liten en .. i skogen, siden det fortsatt var lyst ute. Så jeg tok den planlagte ruta, kikka på appen, og tenkte at tre km det er jo bare for pingler! Så da jeg var nesten hjemme igjen tok jeg en runde til ..
Vil ikke påstå at det var en glede å gå i dagslys. Føler meg mye mer vel i tussmørket, når ingen legger merke til at jeg er der en gang. I treningsbukse, rød i trynet og til forveksling lik den tildligere omtalte flodhesten .. Men nå vil jeg jo heller ikke forbli igjen aleine her i flodhesthiet mitt, i tilfelle drømmemannen plutselig begynner å miste noen kilo også på veien. Det har jeg virkelig panikk for! Så dermeg går og går jeg. Til jeg nesten tror jeg skal svime av. Det gjør jeg selvsagt ikke. Har iallefall ikke gjort det til nå. Men beina mine blir ganske hovne og vonde etterpå, og det innbiller jeg meg ikke, for det er ikke noe problem å se utenpå. Men det føles ikke bra. Ikke engang når jeg er hjemme igjen. Det var faktisk bedre å gå sakte koseturer, der en hadde tid til å stoppe opp å se seg litt rundt, knipse et bilde eller ti, og rett og slett kose seg. Men nå er det slutt på kosen, nå er det ramme alvor!
Så da spør jeg deg som ligger litt foran meg i løypa: Når kommer egentlig det der overskuddet alle skryter sånn av? Når føles det litt bedre liksom?
Følg meg gjerne på FACEBOOK.