Mammografi og overskudd

Hei der. I det siste har jeg virkelig strevd sterkt for å ta meg sammen og få beveget meg litt mer. Jeg går og går og går .. ja, i dag jogga jeg til og med i utforbakkene. Takk og pris at det ikke var noen andre mennesker i nærheten! For noe flott syn er det ikke. Jeg kan ikke løpe nemlig. Det både ser ut som, og høres ut som, en flodhest på land. Og da kan du jo tenke deg til resten .. jada, bare le du!!

Jeg har hatt fri i dag. Har rett og slett tatt helg. Men dagen min starta på en så kjip plass som sykehuset. Med å skvise puppene i mammografipressa. Æsj! Men jeg har sikkert helt perfekte attributter for en sådan øvelse. Myke og passe hengete, ikke noe problem å få slengt dem opp på glassplata i det hele tatt.

Det var heller ikke noe vakkert syn! Å stå der og kikke ned på ei flat, sammenpressa greie. Jada, jeg tenkte at dette her burde jeg faktisk ha tatt et bilde av. Men det hadde kanskje vært å dra’n litt langt. De lå nå der, en etter en, stakkars. Først ble de skvisa som en toast i toastjernet, så sidelengs. Det er ikke så vondt, mest flaut egentlig. Men det er sikkert mye verre for de som har små, flotte struttiser. For hvordan pokker klarer de å få til det der da? Jaja, noen fordeler er det jo med det meste .. Selv om jeg gladelig ville ha bytta.

Uansett, alt så fint ut! Ja, innmaten altså. :o) Og godt var det. Jeg fant jo nemlig en klump der for en del år tilbake, som jeg sjekka. Legen sa det ikke var noe galt, bare arrvev eller noe sånn.. Selv om jeg ikke har vært gjennom noe som skulle tilsi at jeg har arr der. De siste månedene har det gjort ganske vondt i den derre puppen så jeg har prøvd å sjekke selv, slik jeg har blitt fortalt at jeg må gjøre. Men da finner jeg jo bare klumper! Overalt! Så det der gidder jeg ikke! Mye bedre å få noen kompetente mennesker til å se på det. Nå må jeg vel bare slå meg til ro med at det ikke er noe farlig, selv om det er så vondt at jeg innimellom våkner om nettene .. Jeg er antakelig blitt hypokonder også på mine halvgamle dager. Men det er jo heldigvis ikke dødelig.

Hurra! I ren og skjær glede over å være frisk som en fisk ilte jeg avgårde til Sørlandssenteret. For å kjøpe noe fint undertøy til de friske puppene. Vel, jeg fant ikke noe jeg hadde lyst på. Verken til å ha under eller over det som skal være under. Så det endte med at jeg kom hjem med noe ny sminke, noen skjerf (greit å ha når skinnet plutselig begynner å rynke seg så merkelig), pluss ei sykkelbukse og treningstopp til mannen.

For drømmemannen vettu, han har begynt på spinning. To ganger i uka! Og jeg er drittmisunnelig. For egentlig skulle vi ha gjort dette her sammen. Men så har han blitt med en gjeng fra jobben sin, på jobb. Og der har ikke jeg adgang. Kjipt. Og han blir sprekere. Nesten for hver gang. Det er skummelt det. Fyttirakkeren! For tenk, når vi går tur nå så er det ikke han som henger etter og holder på å puste seg ihjel! Neida! Det er kjærringa!!

Har sikkert gått mange kilometer på senteret i dag. Så jeg hadde ikke tenkt å gå tur. Sånn i utgangspunktet. Men da han gikk på spinning klarte jeg ikke la være. Skulle bare på en liten en .. i skogen, siden det fortsatt var lyst ute. Så jeg tok den planlagte ruta, kikka på appen, og tenkte at tre km det er jo bare for pingler! Så da jeg var nesten hjemme igjen tok jeg en runde til ..

Vil ikke påstå at det var en glede å gå i dagslys. Føler meg mye mer vel i tussmørket, når ingen legger merke til at jeg er der en gang. I treningsbukse, rød i trynet og til forveksling lik den tildligere omtalte flodhesten .. Men nå vil jeg jo heller ikke forbli igjen aleine her i flodhesthiet mitt, i tilfelle drømmemannen plutselig begynner å miste noen kilo også på veien. Det har jeg virkelig panikk for! Så dermeg går og går jeg. Til jeg nesten tror jeg skal svime av. Det gjør jeg selvsagt ikke. Har iallefall ikke gjort det til nå. Men beina mine blir ganske hovne og vonde etterpå, og det innbiller jeg meg ikke, for det er ikke noe problem å se utenpå. Men det føles ikke bra. Ikke engang når jeg er hjemme igjen. Det var faktisk bedre å gå sakte koseturer, der en hadde tid til å stoppe opp å se seg litt rundt, knipse et bilde eller ti, og rett og slett kose seg. Men nå er det slutt på kosen, nå er det ramme alvor!

Så da spør jeg deg som ligger litt foran meg i løypa: Når kommer egentlig det der overskuddet alle skryter sånn av? Når føles det litt bedre liksom?

Følg meg gjerne på FACEBOOK.

Tirsdagstema # Kläder

Hei, denne siste tirsdagen i februar.
I dag våkna jeg litt før 5 og sto opp en halvtime senere ..
Ikke helt frivillig, men fikk ikke sove mer enda så trøtt jeg var.
Gjorde denne greia ferdig til å publiseres på morrakvisten, men det skar seg visst.
Men her kommer’n!!

Bildene mine er fra en ferie i Egypt.
Om klærne er fine eller stygge vil jeg ikke ha noen formening om,
men det er iallefall ikke slik jeg foretrekker å kle meg,
selv om det sikkert hadde vært en lettelse å bare itre seg et pledd eller laken,
og gjemt unna alle valkene og bulkene.
Greit om alle andre også gikk kledd på denne måten selvfølgelig!
Praktisk og greit, både for overvekt og bad-hair-days.
Kanskje jeg egentlig burde ha emigrert til Egypt?

Flere bilder finner du HER.

Mandagstema # 108 – Vintersol

God morgen der ute.
Siden det ikke har vært den der flotte kombinasjonen med sol og snø her denne vinteren,
iallefall ikke der jeg har oppholdt meg,
så måtte jeg ned i arkivet for å finne et passende bilde til ukas mandagstema.
Og her har du det! ;o)

Jeg er jo ikke akkurat noen fjellgeit.
Og ikke ble jeg født med ski på beina heller, så fjellheimen er for meg et totalt ukjent område.
Bildet er tatt i 2012 da vi kjørte over fjellet fra Haugesund til Hovden,
eller noe deromkring, jeg tror dette er fra Røldal.

Flere bilder finner du HER hos Helene.
Bli med på utfordringen du også da vel, eller ta i det minste en tur inn og se!

Ønsker deg en flott start på uka.
:o))

Øresus på full guffe

Da var helga snart over. Ei veldig innholdsrik ei. Noe som kjennes godt på en halvgammel skrott. Firmafesten ble veldig grei. Oktoberfest i februar er jo ikke hverdagskost, så det var en litt ny opplevelse gitt. Har jo vært på det der en gang tidligere, i samme lokaler, men altså i rett måned. Og ikke sammen med kollegaer.

Sist fikk jeg den nedturen i dokøen. Jeg kunne vært mora til de fleste andre der inne. Ikke noen god oppdagelse, mens du står der i et ekkelt blått dolys med speil all over. For å si det sånn, den kvelden ble ikke veldig lang ..

Fredagskvelden derimot, den ville ingen ende ta. Vi var ikke hjemme før 3.30! Det er heller ikke hverdagskost verken for drømmemannen eller kjærringa. Og jeg fikk til og med litt sving på rockefoten sånn litt ut i de små timer. Eller, sving og sving, den var iallefall ikke dau! Så dermed trenger jeg ikke teste det ut flere ganger de nærmeste årene ..

Må innrømme at jeg har mer sans for litt sånne rølpefester jeg. Istedenfor full pakke med sorte kjoler og dress/slips-kode. Men det kom vel ikke som ei bombe på noen. Selv om vi satt på smale trebenker, og ble proppa ørene fulle av ompa-musikk så ørevoksen skvatt veggimellom. Ikke bra for tinnitusen dette. Men noen ganger må en jo bare drite i det, for hvis ikke blir jeg jo bare sittende her uten å se andre mennesker. Parkert lissom, i en alder av 50 år. Det er litt for kjipt! Når dagene derpå kommer, så er det jo for seint å angre uansett! Og jeg vet jo at øresusen inntar de normale lydene etterhvert. Må bare være litt tålmodig, og ikke fokusere på bråket i hodet.

Utpå lørdagen kom overnattingsgjesten vår. Smilende og blid som alltid. Makan til fornøyd unge skal du lete lenge etter. Ho er akkurat avvendt med pupp om natta, så det var jo litt spennende å se hvordan dette skulle gå. Da vi la oss 00.30 satt ho i senga og babla i vei. Da hadde ho sovet i ett siden 18.30. Jeg tok ho opp i senga vår og der ble ho. Godt plassert oppå mormora si. Deilig og koselig og alt det der, men så mye soving på meg ble det ikke. Jeg var redd ho skulle ramle på golvet, redd for at drømmemannen skulle rulle over henne, redd for at ho skulle bli redd .. Herregud! Er det mulig!!

Jadda! Jeg har skjønt at jeg er for gammel til å ha egne små barn nå .. 4.30 våkna snuppa, og da var ho sulten. Opp med oss, varme flaske og da innholdet var forflytta seg fra flaska til ungen så sovna ho igjen. Oppå meg, i sofaen. Der ble vi til 8.00. Og da var det morra’n. Den kom like kjapt som kvelden kommer til meg i dag. Håper jeg rekker svinesteika før jeg sovner!

Men vi har også rukket å gå en lang søndagstur. Grått og trist har det vært denne helga, men bikkja må jo ut likevel. Ho bryr seg ikke om ho blir blaut og skitten og illeluktende.

Blaut hund! Usj! Kan du tenke deg noe så forferdelig som den stanken? Og det hjelper jo ikke akkurat at hunden er en schæfer med lang pels!

Det går ikke an å spyle eller dusje dette dyret. Ho har nemlig vannskrekk når vannet kommer ut av noe som linker på en slange. Så dermed må vi vente til våren med å vaske ulldotten. For å bade, hoppe etter pinner i vannet, det elsker ho. Så jeg har planen klar når årstiden bare er på plass. Sleng uti en pinne og la dyret hente den, smør ho inn med sjampo eller noe, og la ho hente den samme pinnen en del ganger til. Så blir nok alt greit igjen.

Håper du også har hatt ei fin helg. ;o)

Vil du se høna mi?

Ja, ho går jo der i bakgrunnen .. eller, skal jeg være helt ærlig, så er ho ikke mi engang. Bare ei forbipasserende på Boa Vista. ;o) Frittløpende høner kan jo friste hvem som helst. Iallefall de av motsatt kjønn. Så her var det skikkelige haneslagsmål over den ene høna etter den andre. Sånn i all offentlighet. Enda det i den samme gata sprada rundt massevis av dem. 

Mulig det var stor forskjell på hønene .. hva vet vel jeg, et utpreget bymenneske fra Sørlandets hovedstad, populært kalt bibelbeltet. Ei høne er ei høne, lissom .. iallefall når utestedene spiller siste låt og byen stenger. Men det er helt annen historie .. ;o)

Det er helg – igjen! Jaggu går det fort dette her. De to siste ukene på jobb har vært veldig hektiske for ei kjærring på min alder. Kan ikke skylde på heteturene heller, for de er det blitt ganske så få av de siste månedene. Litt varm, jada, men ikke sånn uoverkommelig lengre. Så det går da fremover her også, om enn litt seint. Og hva som venter på den andre siden av denne jækla overgangsalderen, det vet jeg skrekkelig lite om akkurat nå. Kanskje normaliseres noen ting, kanskje ikke. Jeg satser foreløpig på det første der, hvis ikke så blir livet forferdelig kjipt fremover!

I kveld skal jeg på fest med jobben min. Med følge. På en fredag liksom, det høres i utgangspunktet dødfødt ut. Jeg har bare lyst til å parkere i sofaen og bli der til i morra ettermiddag. For da kommer nemlig yngste barnebarnet på overnatting, og det gleder jeg meg til!

Men jeg får gi den festen en sjanse. Det er jo noen ganger sånn at det en har minst forventninger til blir en høydare. Så da så. Ikke vet jeg hva jeg skal ha på meg, og ikke passer jeg det som henger i skapet mitt heller .. og nå er det bare fire timer til vi må ta bussen til byen. Og jeg har enda en liten time igjen av arbeidsdagen. Jaja, finner vel på et eller annet.

Er sykt klar for å shoppe meg noe nytt! Men gidder ikke til denne store kroppen. Og ingen andre kan gjøre noe med det annet enn meg selv. Føler snart det er på tide å ta et tak her. Snart. Men ikke akkurat i dag .. og sikkert ikke til mandag heller ..

God helg fra meg til deg! :o)

Mandagstema # 107 – Hjemmelaget

* SUSHI *
Noe så fantastisk deilig skal du lete lenge etter ..
Det eneste som er negativt med sushi er at det tar så fort slutt.
Men ikke når det er hjemmelaget.
Da har vi så det holder, og vel så det.

Skal ikke påta meg æren for kokkeleringen.
Det er det mannen som har stått for.
Heldige meg som har en mann som funker perfekt til det meste.

Dette var mitt bidrag hos Helenes mandagstema.
Andres bilder finner du HER.

Håper du får en flott start på den nye uka.
:o)

Syforening, klubb, venninnegjeng …

 .. da jeg var ung tenkte jeg på syforening som en samling med halvgamle kjærringer som satte der med sytøyet sitt, heklenåla eller strikkepinnene og lagde ting til kirkens årlige julebasar, eller noe sånn. Det var oppgaven deres i livet, i tillegg til å lage mat, vaske hus, vaske tøy, tilfredsstille mannen, lage unger, føde unger og følge dem opp resten av livet.

Nå er jeg ikke ung lengre. Men det fins sikkert noen slike syforeninger der ute enda. Og det fins sikkert mange som ikke akkurat går ut på det også. Syforening er ikke bare for gamle kjærriger. Selv om den samliga av damer jeg er med i har holdt sammen i over 25 år nå. Bare det tilsier jo at vi er over vår aller første ungdom, og kanskje til og med den andre også ..

Da vi starta var vi verken gamle eller halvgamle. Vi var unge og nysgjerrige på livet. Vi strikka store, fluffye gensere i pastellfarger, enten vi kledde det eller ei. For det var jo det som var det hotte på den tia. Noen av oss strikka Marius-genser og andre stikka jaktgensere til kjæresten. Der var jeg. En gedigen grå og hvit genser med reinsdyr på. Herregud, jeg trodde aldri den skulle bli ferdig, og det er vel første gang i livet jeg drømte om små, pinglete mannfolk på 1,60 som smatt rett inn i størrelse medium!

Vi gifta oss og fikk barn, en etter en. Samtaleemnet gikk fra forrige helgs fest til å omhandle fødsler, amming, unger, nattevåk, brystbetennelse  .. som seg hør og bør i ei samling med seks mer eller mindre nybakte mødre. Og alle hadde selvsagt verdens skjønneste baby. Selv om alle var helt forskjellige. Livet var vel ganske rosenrødt, der vi levde i hver vår lille boble av forelskelse. Både til babyen og han som hadde hjulpet til med produksjonen.

Så var vi inne i en periode der det var forbudt å snakke om ungene. Noen hadde behov for å snakke om andre ting enn det hverdagen stort sett besto av. Det varte kanskje helt til nestemann var i komminga. Og det var jo stadig vekk! For her var vi ikke helt samstemte, selv om noen av og til klarte å føde i samme årstall.

Skilsmissestatistikken økte over det ganske land. Det var selvsagt en ting som ikke hadde noe med oss å gjøre. Vi hadde jo alle funnet hver vår prins, og da lever man jo lykkelig alle sine dager. Til verdens ende, eller noe i den duren ..

Siden den gang er vi blitt … middelaldrende?? Fyttigrisen! Det høres fælt ut! Uansett, vi har iallefall skjønt at livet ikke alltid tar den veien en peila ut som ung og dødsforelska. Verdens skjønneste unger har etterhvert utvikla seg til unge voksne oppegående mennesker. Via fjortisalderen, og ungdomstiden, da de kunne være ganske uspiselige til tider. Det var dager en skulle ønske at en kunne skru tiden tilbake. Til de lå der siklende og smilende godt fortøyd i vogna. Eller, enda verre, at en kunne stappe dem inn igjen der der kom fra .. uten at noen funderte videre på hvordan det skulle foregå.

De 14 håpefulle har til nå klart seg bra i livet. Samlivet til foreldrene gikk det verre med. Kun ei av oss er fortsatt gift med prinsen fra ungdommen. 

Alle vi andre har vel opplevd å kysse både den ene og den andre frosken. På leting etter den nye kjærligheten. De færreste forvandler seg til drømmeprinsen. Dessverre. Men nå har tre av oss etterhvert fått nye samboere. Jeg fant jo som kjent selveste Mr. Drømmemann og heiv meg på ekteskap nummer to (enda jeg aldri i livet skulle gifte meg igjen). Sistemann har for tia et avstandsforhold, og de pendler for være sammen i helgene. Omtrent som det vi utsatte ungene for da foreldrene gikk hver til sitt.

Kreftstatistikken har vi ikke klart å holde oss unna. Ei har mista ei søster. To har døtre som er behandlet for kreft. To har mista mødre i kreft, og det er attpåtil vi som har hatt syke unger.

Vi kjenner alderen tynge. Både på den ene og den andre måten. Det er tull at 50 bare er et tall. Det meste er nedadgående. De færreste slipper unna. Men selvsagt prøver vi å holde ut på best mulig måte. Vi bruker tøy i størrelser som vi tidligere ikke ante eksisterte. Push-up og hold-in er glidd inn i hverdagsmoten. Høye hæler er snaut nok for festbruk, mens briller derimot, er en nødvendighet. Rynkene blir flere og flere, puppene lengre og lengre. Vi har fått ny innpakning, men er likevel de samme på innsiden. Muligens vanskelig å se for utenforstående. Men vi vet.

Annenhver uke treffes vi. Spiser, snakker, snakker og snakker. Det blir produsert svært lite i denne klubben. Derav navnet “Uten en tråd”. Det er nemlig ikke så lett å holde igang både strikkepinnene og snakketøyet uten at noe surrer seg til. Dermed blir som regel håndarbeidet liggende, og ikke bare i veska, men uuups .. det ble visst til og med igjen hjemme! Å skravle litt mindre, for å få produsert en klut eller en sokk, er helt uaktuelt!

Jeg er yngst, og ble først både mamma og mormor. For de andre er jo disse bestemorgreiene helt fjernt. Spesielt for de som har hatt noen år på sjekker’n innimellom. Der har det jo stort sett vært menn og festing som har stått på agendaen. Jada, til og med i vår alder. ;o) For noen måender siden ble det nok en mormor i forsamlinga, og jeg gleder meg over at andre også får oppleve det fantastiske det er å få et lite barnebarn.

Dermed er vi vel igang igjen snart. Skravling om unger, barnevakt, barnebarnets første tann, at ho kan sitte .. hehe. Det føles litt rart også, for når jeg bare holder meg unna speilen, fortrenger at det gjør vondt både her og der, at midjen har økt betraktelig de siste årene – ja, så føler jeg meg omtrent som da vi starta denne syforeninga. En gang i forrige århundre.

Selvsagt har vi hatt en knute eller to på tråden i løpet av alle disse årene. Men heldigvis så seirer fornuften til slutt. Et vennskap som har vart så lenge er gull verdt. Og selv om vi ikke treffes så mye utenom disse tirsdagene så vet vi alltid at de andre er der. Om det skulle være noe. Så kjære, skjønne, morsomme venninner, jeg er utrolig glad i dere. Alle sammen.

#venner #hverdag #syforening #klubb #middelaldrende #barn #livet #håp #kjærlighet

Midtlivskrise på facebook finner du HER. :o)

Fargerikt – for den som våger

Disse synes jeg er flotte! Jeg har lyst på både en og to overdeler fra Katwise. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg har mot til å gå med sånt .. dessverre. Jeg er nok litt mer grå og kjedelig enn jeg egentlig har lyst til å være. Fordi jeg føler meg litt for gammel og .. avdanka .. rett og slett.

Om du har lyst til å følge bloggen til denne grå, kjedelige, så kan du klikke deg inn HER og like facebooksiden til Midtlivskrise. Da går du ikke glipp av et eneste innlegg .. ;o)

Sol ute – sol inne

Jaggu var det ikke like grått og trist her i dag også. Som det har vært siden før jul. Fant ut at jeg måtte ha litt sol på denne kroppen, som er litt brun etter ferien enda. Greit å holde det ved like liksom .. bedre å være brun og feit enn blågrå og feit! Og nå som heteturene har avtatt noe veldig så var ikke solariumet så avskrekkende lengre.

Sist jeg var inni et slikt så fikk jeg helt klaus. Måtte bare rutsje ut på min egen svettebølge og ned på golvet. Der ble jeg sittende i en haug, usikker på hvor lenge, med kvalme og hjerteklapp. Såpass at jeg ble temmelig redd. Men det er allerede to år siden, og i dag gikk alt mye bedre.

Etter 45 minutter i boksen kom jeg ut brun og blid. Til blå himmel og sol. Trodde nesten ikke mine egne øyne gitt. Noe så fantastisk deilig. Ikke det, jeg fikk ikke utnytta de dyrebare strålene på noe som helst vis. Annet enn visuelt, men det var egentlig ganske deilig det også. ;o)

#sol #brunogblid #egenpleie #solarium #solstråler #fake

Sko for spesielt interesserte

Nå er vel ikke akkurat jeg noen moteblogger .. men jeg klarte bare ikke å glemme disse skoene, etter at jeg kom over denne siden. Snill som jeg er deler jeg denne hærligheten med deg! Ikke det, jeg har ikke tenkt meg noen av dem – hva med deg? ;o)

Midtlivskrise har egen facebookside. Den finner du HER. Blir glad for hver eneste likes jeg får, til gjengjeld går du ikke glipp av innleggene .. ;o)