Spangereidkanalen og litt til

Helgas langtur gikk til Spangereid i Lindesnes. Ikke fyret denne gang, men Spangereid-kanalen. Egentlig var planen å dra hit på søndagen, men siden lørdagen så mye bedre ut værmessig så var vi plutselig bare på vei.

For noen år siden drømte vi om å kjøre gjennom her med båt. Besøke vennene våre i Rekefjord og kanskje ha Karmøy som mål. Men sånn ble det ikke. Nå har vi jo ikke noen båt lengre, så da ble det tur på land.

Kanalen åpnet i 2007. Den er 930 m lang og forbinder Lenefjorden i nord med Njervesfjorden i sør. Kanalen binder sammen Sørlandet og Vestlandet og gjør det mulig for sjøfarende å komme fra øst og vest uten å måtte runde den værharde Lindesneshalvøya. Kanalen er ført og fremst beregnet på småbåter.

Om vi bare skulle gått frem og tilbake her hadde det ikke blitt lange turen. Men vi fant ut at det gikk en tursti ut på et nes om vi bare fortsatte mot havet på tilbakeveien.
Nyresnes bød på en koselig sti som endte helt ut i havgapet. Og på en slik dag som dette var det en helt perfekt plass å gå. Blå himmel, blå sjø og helt vindstille.
Litt vårfølelse. Fordelen med å dra litt vestover på vinteren er jo at det er litt mindre snø her. Sånn normalt. På turen ut til neset var det til og med noen helt bare flekker på stien under trærne.
Fin sti, flott utsikt og en aldri så liten overraskelse. Ytterst på neset ligger nemlig en bunkers fra krigens dager, og her fikk vi en liten rundtur inne i fjellet. Og det er jo alltid like spennende. Blir aldri for gammel for slike ting, selv om det er hakket mer spennende med slike underjordiske ganger når vi har med oss noen barnebarn.
Som normalt hadde vi ikke med niste og slike ting. Vi hadde riktignok kjøpt med oss et par brus og noen lefser, men de lå igjen i bilen … Derfor dro vi videre til Under og tok lunsjen der.
På lavbudsjett altså! Lefse og cola servert direkte på heia, med utsikt til restauranten. Denne plassen her er ikke for hvermannsen altså, bare så det er sagt. Men det er sannsynligvis en opplevelse for livet. Så en før jeg dør har jeg veldig lyst til å oppleve denne spiseplassen 5 meter under havoverflaten. Selv om menyen inneholder en del tang og tare og andre rariteter.
Lefsa smakte jaggu ikke galt den heller! 

Soloppgang og nysnø på Dueknipen

I dag var vi tidlig på’an, Jonas og jeg. Vi var ute av døra før 8 på morrakvisten. Traff ei snakkesalig nabo som kom fra nattskift på sykehuset. Koselig det, men jeg sto muligens litt og trippa for å komme videre, ikke minst for å rekke sola! Heldigvis var det litt overskyet i horisonten, og det passet veldig greit siden vi ble litt forsinket.

Vi gikk hjemmefra, fra toppen av Tinnheia altså. Men om du bare har lyst på en liten tur, og likevel få med deg den vakre utsikten over byen, kan du kjøre opp til den store parkeringsplassen i Kobberveien og ta turen rett opp derfra. Bak rekkehusene. Går en sti der, så burde ikke være vanskelig å finne.

Vi fulgte Tinnheiveien og tok undergangen ved Hellinga Barnehage. Nydelig vintervær, nysnø fra i går kveld og 7 kuldegrader. Akkurat slik det bør være i begynnelsen av februar i Norge. Vi som bor her i byen må bare nyte det så lenge det varer. Hos oss pleier det nemlig å være ganske så forbigående. Og da er det tilbake til slaps, søle og superblaut bikkje som må tørkes etter endt tur.

Winter wonderland. Og det rett i nabolaget. Dette er skikkelig digg!

Jeg har gått mye her i de over 20 årene jeg har bodd på Tinnheia. Derfor synes jeg det er ekstremt merkelig at folk som har bodd hele sitt liv på Grim aldri har tatt seg en liten topptur opp hit. Mulig jeg har en litt overutviklet interesse for hvordan det ser ut rundt meg, for jeg har trålet skogen og turområdene i nærmiljøet på kryss og tvers i årevis. Lenge før det ble blåmerket turløype inn mot Eigevannet. Merkelig nok ser det ikke ut som om det heller lokker flere folk hit, de fortsetter å gå i kø på fine dager. I Baneheia, på Hamresanden og på Odderøya. Snåle greier, men helt greit for meg. For da slipper jo jeg køgåinga!

Det er sykt godt å starte dagen på dette viset. Men normalt er jo ikke jeg så opplagt og mobil på denne tiden av døgnet lengre. Dermed er det om å gjøre å utnytte de fine dagene. Da vi satt her på toppen angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med frokosten. Eller ei termos med noe varmt i. Som den drevne turgåer jeg er så er jeg skikkelig klein på det der med niste, kos og bål. Det var liksom noe som hørte til da ungene var små. Nå går vi stort sett turen, uten for mange stopp, enten den er på en eller tre timer. Mat har vi hjemme.

Men la det være sagt, 2021 er året da vi skal forbedre oss der. Ikke gå flere turer altså, men kose oss mer når vi er på tur. Ta med sitteunderlag og kanskje til og med tenne et bål av og til. Men det er lettere sagt enn gjort.

Det er nesten, men bare nesten, slik at jeg hadde lyst til å gå på ski. Alle disse aktivitetene som ikke kan gjennomføres med sko på beina er ikke noe for denne kjærringa. Har aldri vært det faktisk, husker med gru tilbake til skidager i regi av skolen. For ikke å snakke om skiskolen jeg ble sendt til på Bølgane på Eg, bare fordi mine foreldre heller ikke gikk på ski. I ettertid tenker jeg at dette omtrent var som barnemishandling å regne. Himmel som jeg gruet meg til disse dagene. Men nå er det toget godt, jeg er for gammel. Kan jo risikere å brekke lårhalsen og det som verre er …

En plass i sola. Og det rett bak blokkene i Kobberveien. Er det ikke flott?

Snart hjemme. Både bikkja og kjærringa gledet seg til frokost. Det ble ikke så mye mer enn denne turen jeg fikk gjort i dag, men det er jo mye bedre enn ingenting. Håper du også har fått noe greit ut av denne tirsdagen.

Siste turen i januar gikk til vakre Lista

Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier dette var den fineste dagen i januar. Hadde det vært sommer ville vi kalt det en skikkelig smeigedag. Sol, blå himmel og helt vindstille. Til og med på Lista! Kan jo snaut bli bedre enn det!

Faktisk tror jeg ikke jeg har opplevd Lista med så lite vind tidligere. Og vi har hatt noen turer hit i årenes løp. Jeg elsker Lista. Naturen. Havet. Strendene. Veldig likt Jæren, og det er også en plass jeg har skikkelig sansen for. Mens halve Kristiansand tilbragte dagen på isen på Hamresanden dro vi altså vestover. Halvannen times kjøring hver vei, sånn cirka. Jeg er veldig glad for at jeg har en mann som liker å kjøre bil. Hadde nok ikke fått sett så mye rundtomkring om jeg måtte ha kjørt selv.

Turen denne gang starta fra Stave. Vi har tidligere vært i området, og gått omtrent samme turen også, men aldri i et slikt vær. Har du lyst å ta turen, men trenger overnattingsplass kan kanskje Stave Gård være noe for deg? Jeg har aldri vært her, men har noen bekjente som stadig vekk tar turen dit. Kanskje ikke så dumt å ta litt mer enn en dagstur, for her i området er det mye flott å se. Om du ikke trenger annet enn hav, rullesteinstrender, noen fortidsminner og natur vel og merke.

Nordberg Fort ligger ikke langt herfra. Der var vi i april i fjor, og det var slett ingen dum tur det heller, inkludert Hervold Mølle. Forrige gang vi gikk strandstien var Jonas liten, og da starta vi fra Jølle.

Mange av disse trappene var heldigvis skifta ut med port. En stor fordel for oss som har med 84 kilo hund på tur. Han kommer over, men han liker det ikke!

Vi nærmer oss Lista fyr hvor vi skal spise niste og drikke kakao. Traff ikke så mange mennesker, men helt folketomt var det ikke.

Skulle jo nesten tro at det var sommer. Vi fant en ledig benk inntil husveggen og der varmet til og med sola. Turen fra Stave til Lista Fyr er ca. 3 kilometer. Med diverse små avstikkere for å ta bilder, for vår del.

Det tok snaue halvannen time hver vei. Jeg så jo for meg at denne ganga skulle jeg få med meg den solnedgangen, men så heldige ble vi ikke. Mens vi satt der hørte vi en tåkelur i det fjerne, og sakte, men sikkert kom havtåka sigende innover. Det var litt irriterende faktisk. Men trøsta meg med det at da vi kjørte hjemmefra så trodde vi det skulle bli litt regn på turen, det slapp vi jaffal.

Lista-landskap uten sol er ikke så galt det heller. Men det ble jo litt kaldere, vi er jo tross alt bare kommet til siste dagen i januar …

Det er garantert ikke siste Lista-tur for vår del. Så kanskje det blir noen solnedgangsbilder neste gang. Om vi er riktig heldige. Egentlig kunne jeg tenkt meg å leie en plass her for et par netter, om det fins noen steder det er lov å ha med hund. Da kunne vi fått sett litt mer mens vi først var der. Det er jo ikke så lett å få pass til dette store beistet, så det har vi egentlig gitt opp. Og på kennel liker han seg ikke så godt. Han vil helst være med flokken sin, altså; drømmemannen og meg.

Vi rakk akkurat tilbake til utgangspunktet da det begynte å snø og mørkne. Snakk om timing!

Har du vært på Lista? Hvis ikke bør du faktisk ta deg en tur. Denne biten av landet vårt bør oppleves og er absolutt verdt hver kilometer i bil, spesielt om du ikke bor lengre unna enn Kristiansand.

Liten, bedagelig søndagstur

Sol, vindstille og et par kuldegrader. Slett ikke verst til en søndag å være. Ellers i uka har vi hatt et aldri så lite utvalg av det meste værgudene hadde å by på. Fra kuldegrader til varmegrader, regn, snø og sol. Til og med en liten storm. Det røska godt i huset her oppe på toppen av Tinnheia, men jeg tror vi fortsatt har alt i behold, som det var før uværet satte inn.

Lørdag gikk vi en tur i skogen her i nærområdet. Det var sykt glatt! Så dermed ble det bare en rusletur i byen i går. I mangel på de derre piggskoene jeg burde ha investert i snart. Men når jeg allerede har tre par utrolig gode, og dyre, tur-/fjellsko så er det kanskje litt unødvendig. Har jeg tenkt i et par år nå. Men jeg ikke helt glad når bakken blir omgjort til en skøytebane, eller skogen serverer den ene issvullen etter den andre – der du minst aner at de skal dukke opp, under en halv centimeter nysnø! Livsfarlig spør du meg, når en bikker en viss alder. Jeg er så lemster etter en slik tur på glatta at jeg virkelig har vondt over alt etterpå, spesielt i hodet. Selv uten at jeg har ramlet.

Vi parkerte øverst i byen og gikk litt på kryss og tvers i gatene. Pluss en liten avstikker ut på Odderøya. Bikkja har godt av å gå der det er andre folk også, han som stort sett befinner seg dypt inni skogen der vi sjelden ser andre levende vesener, verken to eller firebente. Han blir faktisk helt utslitt av en slik bytur han, selv om det bare ble 6-7 kilometer.

Det var reine folkevandringa langs strandpromenaden. Og også utover på Odderøya. Men ikke akkurat der vi gikk. De fleste følger stimen, kanskje uten å tenke på alle de fine plassene som fins der ute om en bare klarer å rive seg løs fra køen.

Kaldt og stille. Det er fantastisk på sjøen på denne årstiden. Det er jo sjeldent vi har slike smeigedager om sommeren. Nå har jo ikke vi noen turbåt lengre, les; daycruiser, så vi må bare holde oss på land egentlig. Uansett hvor fint været måtte bli.

Vi leter litt etter fine rasteplasser der en slipper å gå så langt. Vil gjerne fortsette å ta med barnebarnet mitt ut på tur, selv om ho ikke er så mobil som før ho ble syk. Så om du har et godt tips om en grei bålplass der en kan kjøre nokså nærme hadde det vært helt topp. Vi går jo mye tur, men stort sett er det jo uten både bål og pause. Så her er vi litt på tynn is altså.

Har du sett alle de flotte fuglekassene på Odderøya? Om du kikker etter er det mange av dem, og ingen er helt like.

Med utsikt mot cruise-kaia. Det ligger utrolig mange båter og venter på bedre tider her i havna. Kan faktisk ikke huske at det har vært så mange tidligere. Men så har de vel restriksjoner de også, i forbindelse med coronaen. Ser virkelig frem til at alt normaliserer seg igjen jeg. Men jeg tror det kommer til å ta tid.

Lange skygger og fine hus. Det er mye flott å se her ute.

Vi tok en sleng langs strandpromenaden også. Og det var vi ikke alene om.

Festninga, og nesten ikke et menneske sier du? Vel de gikk altså på veien bak meg. Jeg liker jo ikke å ha forstyrrende elementer som folk på bildene mine. Så egentlig er det helt topp at alle de andre går som maur etter hverandre på en og samme plass.

Vi tok en sveip innom Torvet også på vei tilbake til bilen. Der var det folksomt. Isbanen Kompis må være noe av det lureste kommunen har brukt penger på de siste årene. Der er det alltid smekkfullt. Kanskje ikke helt lurt å samles så mange på en plass akkurat nå, men det så ikke ut som om de som var der brydde seg om det …

I dag er det litt gråere enn i går gitt. Ny uke og nye muligheter, som ei tidligere sjef alltid sa. Drømmemannen er tilbake på jobb etter tre ukers hjemmekontor, og skal jeg være helt ærlig så ble det faktisk litt tomt og ensomt her nå. Til tross for at jeg synes det var litt slitsomt å ha han hjemme hele døgnet også. Jeg funker jo ikke så bra på morra’n og tidlig på dagen, så det er jo ikke gøy akkurat å vise hvor galt det er, sånn i ukevis. Selv om han jo sikkert vet det fra før av.

Skulle egentlig ønske at det var meg som var tilbake på jobb. Tilbake til et helt normalt liv, med kollegaer og innholdsrike dager. Eller at jeg var så gammel at jeg var blitt pensjonist, sånn helt på ordentlig og kunne nyte friheten uten dårlig samvittighet. Men egentlig skulle jeg jo ikke bli pensjonist jeg! Jeg skulle bare fortsette på jobb så lenge det gikk, bare fordi det var så gøy. Sånn ble det ikke …

Håper du får en god start på uka. Faktisk starter jeg denne uka med tre avtaler, og det hører til sjeldenhetene. Må vel bare innrømme at det er så sjeldent at jeg omtrent blir utslitt bare av tanken. Merkelig så rar en kan bli når en stort sett bare går rundt og surrer aleine år etter år.

 

En veldig grå start på uka

Mandagen åpenbarte seg som ekstremt grå og våt. Etter ei uke med kuldegrader, og ei helg med hele 10 sådanne, hadde vi nesten glemt hvor slitsomt det er med sånn normalt sørlandsvintervær. Blaut bikkje, tåke og slaps.

Tur ble det likevel. I sort hvitt. Ser jaffal sånn ut. Men det er altså ikke jeg som har fjernet fargene på bildene, om du trodde det. Nope, det var bare sånn.

Turen i dag gikk lags den gamle postveien fra Kristiansand til Mandal. Vi snudde ved Kvislevann og tok samme vei tilbake. Det er veldig kjedelig å gå hjem igjen langs E39, selv om jeg har gjort det mange ganger tidligere. Da er det bedre å holde seg inni skogen der en jaffal slipper trafikkstøyen.

Noen har tydeligvis feid litt snø av isen. Sikkert for å gå på skøyter. Jeg har jo panikk for islagte vann, så ingen fikk meg utpå der. Det er ikke bare sånn at jeg ikke liker å gå på isen, det er en skikkelig fobi! Og om det skulle begynne å knirke litt mens jeg hadde stått utpå der så hadde jeg garantert fått sammenbrudd. Derfor er det best at jeg holder meg på land, tenker jeg, slik at drømmemannen skal slippe det synet.

Vet ikke helt hvorfor jeg er slik. Da jeg var barn gikk vi jo på skøyter i Baneheia. Mest på 2. Stampe. Og jeg husker fortsatt de gangene noen gikk gjennom isen der. Ingen druknet, de ble alltid dratt opp igjen og måtte hjem for å få litt kjeft og skifte klær. Men det var sykt skummelt likevel. Mulig det har noe med det å gjøre …

Turfølge mitt. Drømmemannen og Jonas. Mannen er nærmere 190 høy, så da kan du jo tenke deg hvor stor denne hunden vår egentlig er. Kanskje ikke så rart at han får så mye oppmerksomhet, når jeg tenker meg om. Men for oss er han jo bare en vanlig hund. Mulig de som hører at jeg sier *kom lille venn* til han (bikkja altså) synes jeg er litt rar?

Ble en sløv start på uka her. Kjeder meg litt, og har snart abstinenser fordi jeg ikke har sett ungene på skrekkelig lenge. Ungene er en fellesbetegnelse på barn og barnebarn. Mine aller nærmeste altså. Jeg savner dem noe sykt, og ser virkelig frem til mer normale tider der det er mulig å omgås uten å føle seg som en kriminell. Men i morra skal vi spise middag hos sønnen, og da får jeg i det minste sett mitt aller yngste barnebarn som allerede er blitt 7 måneder, og det helt uten at jeg har blitt kjent med ho. Det er trist det! Takk og lov at vi har Snapchat, Messenger og slike ting, for da får jeg i det minste fulgt med på den måten.

Skjønner at jeg er uhyre bortskjemt på dette feltet. At jeg har alle sammen så nærme. I samme by. Men akkurat det siste året har jo ikke det hjulpet så veldig. Og det ble ikke bedre ved at den ene ble alvorlig syk midt under pandemien heller. En blir jo livredd for å bli smitta eller gjøre noe galt.

Håper du har hatt en fin dag.

Rusletur fra Høllen til Åros

Dette er en tur som passer for alle. En bakke, og resten er flatt som i Danmark. Vi har gått her mange ganger. Mest på ettermiddagen. For du vet, denne kjærringa er helt hekta på solnedganger og alle fargene himmelen viser seg i akkurat når det skjer. Aller best er det når det er litt skyer, men ikke for mange altså, for da blir det heller litt kleint.

Vi parkerte i Høllen. Det var iskaldt denne kvelden, skikkelig forferdelig egentlig. Selv om det merkelig nok ikke var den dagen det var flest kuldegrader. Skal jeg være helt ærlig så frøys vi fra vi gikk ut av bilen og helt til vi var halvveis hjemme igjen.

Men bildene ble fine da …

Forresten, når vi først er i Søgne … har du tenkt på at det går an å dra på øyhopping her ute? Vet ikke hvordan det er nå i disse corona-tider, men for to år siden slang vi oss med på en slik tur. I januar. Og det er en av de mest fantastiske turene jeg har hatt her ute. Vil du ser mer fra den turen kan du kikke deg inn HER.

Drøye to kilometer langs sjøkanten. Kart finner du på ut.no. Akkurat denne kvelden var det mer enn nok. Men normalt synes jeg en tur helst bør være over 6-7 kilometer. Drømmemannen er ikke alltid enig.

Dette er en merkelig skikk importert fra utlandet. Det sies at fenomenet med disse hengelåsene oppsto i Kina, der forelskede par hang opp lås i rekkverket på den kinesiske mur. Dette for å symbolisere evig troskap.

Vi har sett mye slikt når vi har vært ute og reist. Men aldri hengt opp lås selv. I følge VG for noen år siden, så ble dette et skikkelig problem når haugevis av låser på samme gjerde truet sikkerheten på broene. Dermed ble det kort prosess, og millioner av bevis på evig kjærlighet og troskap ble brutalt klippet av og kastet.

Du føler kanskje heller ikke for en egen lås? Men om du trenger litt romantikk i hverdagen, og hvem gjør ikke det sånn midt i uka, kan du jo bare ta en solnedgangstur til Åros. Hånd i hånd med kjæresten. Veldig romantisk det også.

Båtene venter på bedre tider. Normalt ville jeg også ha gjort det. Higet etter sommeren, varmen og alt det fører med seg av gleder. Men fra og desember i fjor bestemte jeg meg for å tenker mer på dagen i dag. Leve litt mer i nuet. Ikke alltid bare glede seg til noe langt der fremme. For ingen vet hva morgendagen bringer. Kanskje kommer den ikke i det hele tatt, om du er riktig uheldig.

Her snudde vi … og tok samme vei tilbake. Dette har vært ei skikkelig god tur-uke for oss. Jeg håper året kan fortsette i samme spor, på nye veier. Det er så mye flott å se, til og med rett rundt oss. Vi trenger absolutt ikke dra til utlandet for å ha det fint. Varmen, sier du? Eeeeeh, joda, men det gidder jeg ikke tenke på akkurat nå. Er slutta med sånt.

Nyt dagen. 

Odderøya i solnedgang

Her er det flott altså! Og det har de aller fleste av byens befolkning også funnet ut. For på en fin dag i helga, når vaffelbua er åpen og før coronaens inngripen i hverdagslivet vårt, så kan du altså regne med å gå i kø både frem og tilbake på veien til vaflene.

Da er vi sjeldent å se der ute. Men det går stier og små tråkk på kryss og tvers av hele Odderøya, så en trenger ikke gå i kø altså. I går tok vi en tur frem og tilbake i bushen der ute, til Jonas store glede. Der traff vi ingen. Det var litt glatt innimellom, men vi kom oss da helskinnet hjem igjen, alle tre.

Da sola begynte å takke for seg måtte jeg bare ut på tuppen. Turen ned til fyret droppa vi, for den bakken er ikke helt grei når den er islagt. Det er forferdelig å ha blitt såpass gammel altså, at en er livredd for glatta. Men enn så lenge får vi bare nyte at vi faktisk kommer oss godt frem både her og der. Det er nok av plasser å gå når den tiden er over også, selv om jeg nok foretrekker de turene vi er på nå. Alt til sin tid er det noe som heter … så det er vel bare å nyte nuet da, og ikke tenke så mye på hvordan det blir seinere.

Vaffelbua som dessverre har vært mye stengt i 2020. Sikkert mange som savner vaflene og søndagsturen ut hit, og det ser jo ikke akkurat ut som om dette året blir så mye bedre. I går samlet det seg en haug med ungdommer ytterst på fjellet her ute. De er lei av å være adskilt, tenker jeg. Det var musikk, bål og alt for mange på en plass. Men de hadde det sikkert gøy de. Håper de fortsatt kan se tilbake på kvelden som en av de hyggelige dette året, når det er gått noen uker …

Veldig mange ledige benker. Det hører til sjeldenhetene. Mulig det hadde noe med temperaturen å gjøre? Men det føltes ikke så galt egentlig, siden det var helt vindstille.

Hund i solnedgang. Det kan jo nesten ikke bli bedre enn dette. Eller jo, når en kommer hjem igjen fra en slik tur og kan sette seg ned med god samvittighet for resten av kvelden. Den følelsen er slett ikke så verst den heller.

Takk for flott, helt naturlig, lysshow i går kveld. Egentlig rart at det ikke er flere ute og går på denne tia. Jeg er jo heldig som har en mann som slutter på jobb klokka 14, så da er det mye av dagen igjen. Men slutter du 16 så er det jo bare å ta turen før middagen. Du sulter garantert ikke i hjel av den grunn.

Ut på tur, aldri sur. Det der er det faktisk mye sant i. Gi meg en solnedgang, litt frisk luft og muligheten til å knipse bilder … ja, da er mye av elendigheten som vi egentlig er midt oppi nå glemt for en liten stund. Det er godt både for kropp og sjel! Og så er det til og med helt gratis.

Så hvorfor sitter du der fortsatt? Til uka er det meldt regn og vinteren blir mer som vi er vant til her i sør. Slutt på knirkende snø under skoene, slutt på tørr bikkje når en kommer hjem igjen. Er du lur nå, så benytter du deg av disse dagene mens vi fortsatt har noe som minner om ordentlig vinter.

God tur.

I skogen bak Sørlandsparken

Tidligere i uka hadde vi nok en tur på en plass vi aldri har vært. Nemlig skogen bak Sørlandsparken. Vi parkerte ved Sørlandsparken barnehage, og gikk inn i skogen langs gjerdet på baksiden av bygget.

En veldig fornøyd hund. Når vi går tur på sykkelstien i bånd somler han noe voldsomt, det er ingen tvil om at han kjeder seg. I ulendt terreng der han kan gå løs spretter han rundt og logrer hele turen gjennom, enten det er snakk om en eller tre timer. Merkelig å ha en hannhund som aldri har forsøkt å stikke av! Selv om han er uten lenke så vil han aller helst gå mellom oss, og det er uhyre sjeldent han er mer enn noen meter unna. Noen sprinter blir han aldri, han tusler avgårde i sitt eget tempo og har aldri hastverk.

Det må jo være en del som går tur her. I og med at det fins et løypenett. Men på to timer så vi bare et par som var ute og luftet hunden. Et perfekt turmål i disse corona-tider med andre ord.

Sola går ned. Plutselig var det som om noen slukka lyset. Veldig flott i skogen akkurat i det den forsvant, den lille stunda vi fortsatt kunne se noe.

Vi var litt i tvil om når det egentlig ble for mørkt. Så heldigvis hadde vi med oss hodelyktene. De fikk vi veldig brukt for den siste halvtimen og vel så det …

Etter vel to timer var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Veldig enige i at dette var en flott plass å gå tur, neste gang kan vi kanskje få sett hvordan det ser ut på den siste etappen også. Eller rett og slett velge en av de andre stiene der inne i skogen bak Norges største kjøpesenter.

Løypa vi gikk ser du på kartet over, den grå stripa. Liker du skikkelig skogsterreng og lite folk bør du ta en tur hit.

God tur da!

Fievannet rundt – flott tur i ulendt terreng

Dette er en utrolig flott tur! Vel og merke om du liker at det går litt opp og ned, og ikke higer etter å traske rundt i kø på de aller mest populære plassene som Baneheia og Hamresanden. På to timer så vi andre folk fire ganger! Og det i den aller beste turtiden på en solfylt søndag i januar.

For å komme hit kjører du av ved første rundkjøring mot Sørlandsparken. Der vi kjørte inn da parken var ny og det ikke fantes så mange veier til herligheten. Det ser litt rart ut, for du skal faktisk ta den første avkjørselen i rundkjøringa, og den fører deg rett inn på sykkelstien. Parkeringsplassen er på venstre side, rett før undergangen.

Vi tok den breie grusbakken opp et lite stykke. Før vi tok inn til høyre i skogen. Løypa var mer eller mindre merket med blå/turkise prikker. Det er et nettverk av stier her inne, og jeg pleide jo tidligere å bare å gå på jeg. Kommer jo uansett ut en plass, sånn etter hvert. Kanskje ikke alltid der en hadde tenkt, men har alltid vært i rett fylke i det minste! Drømmemannen liker å tro at han har full kontroll, så nå går vi etter kartapp på mobilen og gpx-spor.

Det var litt glatt innimellom, men stort sett greit å gå. Og der det ble for ille i nedforbakkene satte jeg meg bare på baken og kom da ned på et vis. Ikke fullt så elegant kanskje, men det er jeg altså blitt for gammel til å bry meg om nå!

Med utsikt over Drangsvann. Sol og blå himmel, kan jo nesten ikke bli bedre. Vi som dagen før hadde bestemt oss for å bli så flinke til å ha med niste og kaffi/kakao … vel, den planen failet allerede her. Ikke spør hvorfor.

Turen skulle være drøye tre kilometer. Men det er vel sannsynligvis i luftlinje. FitBiten min viste snaue seks, men sånn pleier det jo stort sett å være når vi går i skogsterreng.

Fantastisk flott skog her. Sikkert enda bedre på våren. Akkurat dette er et naturreservat og vernet.

Oh yeah! Her var det både glatt og bratt! Veldig bratt. Såpass at begge de tobente tok fua til hjelp. Jeg var livredd Jonas skulle rause ned skråninga, men den hunden der altså, han imponerer stadig når vi er på tur. Ikke akkurat en racer, det sier seg vel selv når en har 84 kilo å dra på, men utrolig flink til å komme seg frem. Både over og under hindringer, ned og opp skråninger. Det turte jeg ikke å drømme om en gang, da han sleit korsbåndet i vår. Faktisk trodde jeg en stund at vi måtte ha avlivet ham.

Over bekken. Etter å ha fylt tanken, vel og merke.

Timeout! Det var en stund det plutselig kom masse sorte prikker foran øynene mine. Måtte bare ha en pause og støtte meg til et tre noen minutter. Sannsynligvis vann- eller matmangel. For det kan vel umulig være kondisen det er noe i veien med?

Plutselig kom vi over den flotte rasteplassen. Noen hadde til og med gått fra et bål her, så vi satte oss ned litt, mest for å ta bilder av herligheten. Og for å irritere oss litt over at vi ikke hadde med niste … eller jaffal noe å drikke …

Har jeg forresten sagt at jeg fikk hengekøye til jul? To stykker til og med, så Jonas som gaven var fra håper nok at jeg tar med meg drømmemannen på hengekøyetur i skogen etter hvert. Plassen her var perfekt for slikt. Men det er det vel ikke bare meg i denne byen som har funnet ut, og sånn tett i tett henging er nok ikke helt min stil … Snart tilbake til bilen igjen. Både de på to bein og han på fire bein var veldig fornøyde med dagen.

Korshamn – tursti tett inntil husveggene

Lørdag 9. januar. Det er meldt sol og vindstille, seks minus. En perfekt vinterdag for en tur i ukjent terreng. Turmålet dukket opp enten på Instagram eller Facebook, bare et par bilder, og dermed var jeg helt sikker på at hit skulle jaggu jeg også på tur! Halvannen times kjøring hjemmenfra er ikke noe som stopper denne dama. Ikke så lenge ho har sjåfør vel og merke. Og der er drømmemannen gull verdt altså!

Vi pakka en sekk, tro det eller ei. Niste, kakao, appelsin og sitteunderlag. Nytt år, og ny giv når det gjelder turer. I 2021 skal vi bli mye flinkere til å ta med mat og drikke, og ikke bare gå og gå. For det er nemlig det vi pleier. Pause er omtrent som et fremmedord å regne. De begrenser seg til to, tre minutter hengende over et tre for å få igjen pusten innimellom. Men i år altså … da skal det bli helt annerledes.

Korshavn ligger litt sør for Lyngdal sentrum. Vi har tidligere vært på flere turer i områdene rundt Lyngdal, men aldri her. Dette er Norges sørligste fiskemottak, og har i dag mellom 90 og 100 fastboende. Midt i januar er det en heller stille plass, men jeg kan tenkte meg at det ser helt annerledes ut om sommeren. Tettstedet har faktisk både butikk/pub, kunstgalleri og bibliotek.

Her kan du leie rorbu om sommeren om det høres fristende ut. Rorbu! Må innrømme at jeg følte den beskrivelsen var helt malplassert. RORBU. Det er noe som hører til i Nord Norge. Her i sør heter det altså sjøbu, sjibbu, båthus, naust. Så vet du det.

Å gå tur så klin inntil husveggen til noen føltes litt ekkelt. Det er noe som heter privatlivets fred, lærte jeg da jeg var liten, og da sneik vi oss ikke rundt på denne måten. Men det gjorde vi altså i går. Det var nesten så jeg hørte den formanende stemmen til pappa i hodet mitt … Marit nå gjør du noe galt altså … Glad jeg ikke har hytte eller hus som ligger slik til som dette, der turistene kommer klin inntil vinduene og mellom huset og hagen. Omtrent oppå brødskiva lissom.

Målet med turen var ikke bare å se uthavna. Neida, vi skulle videre vi. Inn i skogen og opp i høyda! Så det ble en utrolig flott tur dette her, i veldig variert terreng. Til og med en rundtur var det, og det er jo ikke så mye som er bedre enn det.

Vi gikk og vi gikk. Veldig glade for at det var frost, hvis ikke hadde denne turen blitt ganske så sølete og blaut. Sikkert noe Jonas hadde satt pris på, men vi er veldig glade når vi kan komme hjem fra flere timer på tur uten en hund som har bada i gjørma.

På toppen. Plassen ved vaktbua var opptatt, så vi måtte finne en annen plass å spise nista på. I disse corona-tider holder vi oss langt vekk fra andre folk.

Det begynte faktisk å snø bittelitt da vi hadde spist. Havtåken seig innover og det ble nokså surt og kaldt. Så vi fant ut at det var lurest å returnere til bilen igjen.

Nærbutikken, som stengte 15 minutter før vi var nede. Tenker det er skikkelig idyllisk og flott her en varm sommerdag.

Håper du har hatt ei fin helg. Det har vi.