Fra den ene broa til den andre …

God morgen. Her kommer bilder fra gårsdagens tur med Jonas. Rett over mila ble det, og på slutten av dagen var jeg oppe i nesten 19.000 skritt! Godt å ha noe å gå på, for de dagene formen er elendig så blir det ikke så mange skrittene å skryte av. Har holdt meg helt i bunnen av lista på FitBit’en de siste ukene, men nå kryper jeg sakte og sikkert oppover igjen. Det er en god følelse!

For en drøy måned siden bytta vi til en annen type hundemat. Det er fortsatt Eukanuba, men vi skifta til et som skulle være så bra for leddene. Han har jo vært veldig treig dette dyret vårt, enda så mye trim han får så virker det innimellom som et ork å gå tur. Nå føler både drømmemannen og jeg at han er blitt mye lettere til beins. Han spiser kun tørrfor, for vom og slike ting som blir anbefalt vil han ikke ha. Andre go’biter er han ikke interessert i. Men til kvelden får han en bit tørka kyllingfilet (for hunder) som nattakos. Og det er den eneste kosematen han får. Eller kos og kos, det forsvinner ned i rekordfart! Tror ikke han noen gang virkelig har smakt på det. 😀 Til å begynne med var dette for å få han til å gå inn i innhegninga, der han skulle ligge om natta. Men nå har vi droppa å stenge han inne, likevel fyker han inn under trappa, der hundesenga er, når jeg sier det er natta. Tror denne go’biten er dagens høydepunkt.

Vi gikk tur retur sentrum i går. Pluss en ekstra tur langs elvebredden, fra den ene broa til den andre.. Starta faktisk klokka 8 og var tilbake to og en halv time etterpå. Fin tur, litt ustabilt vær.

Dette er ved Tønnefabrikken. Et leilighetskompleks ved Elvebredden. Kunne jeg bodd slik, med tean i tanga og båten rett utenfor, så kunne jeg ha vurdert å flytta på meg. Men dessverre er ikke dette for vår konto!

Vi rakk ikke hjem før det begynte å regne. Men heldigvis varte det ikke så lenge. Bare nok til at vi ble skikkelig blaute da vi var litt over halvveis.

Her, i leiligheten i første etasje, bodde jeg i et par år. Det var min og x’ens første bolig. Et lite krypinn på rundt 40 kvadrat, som føltes som himmelriket for ei på 18. Barndomshjemmet mitt ligger bare et par kvartal unna. Så det var ikke store avstanden til mamma og pappa. De som aldri skulle komme på besøk, siden vi bare flytta sammen uten å gifte oss. Akkurat da var jeg visst en skam for familien. Men selvsagt kom de på besøk likevel, sånn etterhvert. Et par år etterpå gifta vi oss. Helt i riktig rekkefølge til og med, for eldste dattera kom først to år etter det igjen.  😉 Og da hadde vi allerede kjøpt vårt første hus.

Litt lengre oppi gata ligger Ekserserhuset. Her hadde jeg mitt første møte med gjenbruk da jeg var barn. Eller loppis som vi kalte det i den tia. Det lukta gammelt og ekkelt i hele området når dørene ble åpna. Det klødde over alt da vi gikk inn den store doble døra. Men det var så populært at det sto folk i kø for å grabbe til seg de beste kuppene først. Jeg kjøpte aldri noe der. Men det var gøy å se på alle de andre “gale” menneskene som sloss om det jeg da kalte gammelt søppel.

Dette er Todda, eller Tordenskjolds gate skole som den egentlig heter. Barneskolen jeg og de fleste andre “byongane” gikk på. Skolen har både blitt flytta og renovert siden den gang, og bærer sine 148 år godt.

Veldig sliten hund, og enda er det en god halvtime til vi er hjemme. Nesten bare oppoverbakker. For å slippe unna den verste trafikkstøyen tok vi “snarveien” gjennom kirkegården …

… og på baksiden av bryggeriet. Før vi starta på stigningen til toppen av Tinnheia.

Endelig oppe! Og her kjenner dere vel igjen utsikten? Har iallefall vist utallige bilder herfra, i forskjellig vær og lys, soloppganger og -nedganger.

Så var vi hjemme igjen. 🙂 Og måtte selvsagt inspisere tomta litt. Veldig fornøyd med meg selv og arbeidet jeg endelig fikk gjort her utenfor.

Som du ser omtrent på midten av bildet her, var det mye som ble fjernet. Det grodde sånn ut over asfalten langs hele tomta. Jeg kom litt ut av tellinga, men tror jeg fjernet minst 20 trillebårlass! Godt vi har en plass å dumpe det, så vi slipper å kjøre det på søpla!

Det altså ikke bare det bedet på hjørnet som måtte stelles her. 😉 Men langs hele kanten. Nå er det bare litt finpuss igjen, pluss et par trær som skal felles. Men det siste der må jeg ha hjelp til av drømmemannen. For jeg er livredd motorsaga, og orker ikke sage for hånd lengre.

God lørdag til deg. 🙂 Håper du får en fin en.

Søndagstur på impuls

Hvem kjører fem timer for å gå på tur i fire timer? Joda, det gjør tydeligvis vi!

For et par uker siden tok vi en skikkelig impuls-tur. Starta alt for seint på dagen og kom ikke hjem før klokka var 21. Jeg fant denne turen på ut.no for et års tid siden, og vi har jo lurt på hvordan vi skulle få til dette her. Det sto at vi kunne parkere på den ene siden, og ta toget tilbake igjen. Men Jonas på toget hørtes jo litt stress ut. En av oss kunne ta toget og komme tilbake med bilen og plukke opp den andre. Eller vi kunne gå sammen med noen å sette en bil i hver ende. Vet ikke helt hvorfor vi ikke var inne på tanken om å gå frem og tilbake da, men det var nettopp det vi gjorde når vi endelig kom oss bort hit.

Sti for far – og sti for Jonas. Flotte opparbeidede turstier på hele strekningen. Akkurat slik jeg ikke liker! Det blir liksom litt kjedelig og ensformig å traske rundt på en slik vei i fire timer. Men nå har vi vært der, og slipper å tenke på det noe mer …

Jærbanen mellom Stavanger og Egersund ble anlagt i perioden 1874-1878. Den buktet seg fram mellom knauser og tjern inntil den ble omlagt i forbindelse med etablering av Sørlandsbanen. Strengere krav og overgangen til bredere spor førte til at det måtte bygget en helt ny linjetrase mellom Hellvik og Launessundet. Og etter at Sørlandsbanen åpnet i 1944 ble nesten hele den gamle jernbanen liggende ubrukt og forfalle i over 40 år.

Fra gjengrodd jernbanespor til flott tursti. I 1997 startet arbeidet med en sammenhengende tur-/sykkelvei som i hovedsak fulgte i den gamle Jærbanens spor fra Hellvik til Egersund. I dag fremstår området som en av distriktets flotteste og mest innholdsrike tur- og sykkelveier.

Det var mange skilta avstikkere fra stien. Men siden vi var litt seine i avtrekket denne dagen, så forholdt vi oss bare til selve stien mellom Egersund og Hellvik. Tur retur ble det 15 kilometer. For den som ønsker mer enn en spaser- eller sykkeltur, kan en benytte veien som utgangspunkt for å komme fram til gode fiskeplasser ved sjøen, idylliske bade- og fiskevann, knauser og fjell med flott utsikt over kysten og mye mer. Det var gode parkeringsmuligheter i hver ende av turstien.

Midt inni skogen åpenbarte denne idyllen seg. Maurholen stasjon kan leies av privatpersoner, mer om dette finner du HER. Sånn i tilfelle du skulle få lyst til å ta en tur selv.

Vi traff ikke veldig mange andre turgåere denne søndagen. Og kun en hund, da vi kom tilbake til bilen. Rart igrunnen, for været var greit. Kanskje litt kaldt da vi skulle ha en liten pause. Men jeg regner med de fleste som går her kommer fra området. Det er vel ikke så normalt å kjøre så langt for å ta søndagsturen som det vi gjorde …

Og der var vi ved veis ende. Så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake igjen. Det er jo alltid like gøy … men merkelig nok så virker alltid returen mye kortere.

Det var mange fine benker plassert ut langs løypa. Men denne dagen blåste det surt, så det var ikke så veldig fristende å sette seg ned. Iallefall ikke der det var fin utsikt.

Men mat må en ha. Spesielt når en skal gå to timer til, og deretter kjøre i to og en halv time for å komme helt hjem. Vi hadde en plan om å ha kalkunbryst til middag denne søndagen, men siden vi plutselig fikk så utferdstrang så ble det altså en Grandis, ikke helt på pappen, men jaggu ikke langt ifra!

Det var den vestlands-turen. Det skulle være så utrolig flott her, og fint var det jo, men ikke sånn helt overveldende fint som jeg hadde innbilt meg. Hadde forventa noe mer, etter å ha lest om den både her og der. Mulig jeg ikke er så lett å imponere … eller så er det sikkert bare det at jeg foretrekker gode, gammeldagse skogsstier. Lettgått var det jaffal, så turen passer greit for de aller fleste.

Been there – done that! 🙂

Utsiktstårn og hengebro – lang, bratt tur

Lørdag og turdag. Egentlig skulle vi ikke på noen lang tur i går, men så ringte barnebarnet og spurte om jeg ville være med på kino i dag, og da måtte vi forandre litt på planene her. Må bare innrømme det at jeg er faktisk ikke så flink til å ta ting på sparket lengre, liker mye bedre å ha en plan … innstille hjerne og kropp på det vi skal gjøre. Helst i god tid. Men må man, så må man, og da kan jeg faktisk hive meg rundt enda. Selv om det føles ganske slitsomt bare det. Før vi har gjort noe som helst.

Vi tok turen til Slettehei. Rundtur denne ganga, for dette turområdet kan en angripe fra flere sider. Tidligere har vi kommet fra Kvarstein og Justvik. I går gikk vi fra Sødal, nærmere bestemt Saga Terrasse. Aldri vært der tidligere, og er veldig glad jeg ikke bor der oppe på vinterstid. For makan til svingete, bratte bakker skal du lete lenge etter. Men fin utsikt har de.

Da vi hadde gått en drøy kilometer måtte jeg snu. FitBiten min lå igjen i laderen i bilen, så jeg måtte hente den. Hadde jo irritert meg grønn om jeg skulle gått så langt uten å få resultatene inn på klokka!

Vi fant ei rute på ut.no. Og som normalt til den turgåeren å være så var gpx-sporet helt på jordet. Enten sitter ho hjemme og tegner opp ruta etter at ho har gått, sånn litt på måfå, eller så har ho en ekstremt elendig mobiltelefon som mister signalet i hytt og pine og bare tegner rette linjer, istedenfor å følge veien ho faktisk har gått. Så vil du på oppdagelsesferd er det bare å følge en av disse turene! Vi skulle gå her i går – og havnet langt inni bushen!

Dette er altså stigninga, jeg har ikke snudd kameraet …

Midt inni buskaset traff vi på denne her … ganske hissig var den også.

Vi gikk og klatra og gikk litt igjen. I håp om å finne tilbake til stien … Mannen ble forbanna og skulle aldri mer gå en eneste tur som ikke var godkjent av ut.no! Jeg forsøkte litt forsiktig å si at det gikk jo an å bruke en smule sunn fornuft selv, for eksempel lese turbeskrivelsen, selv om vi skulle følge et spor, vi hadde tross alt tatt av fra en sti …

Det var ikke så lurt å åpne kjeften akkurat der og da fant jeg ut.

Viser sporet at vi skal gå rett over myra, så gjør vi det! Å gå i kanten er helt uaktuelt, selv om det kanskje ikke hadde vært fullt så blaut og dypt der … Det blir egentlig litt som alle disse østeuropeiske trailersjåførene som kjører seg fast på en liten kjerrevei når de følger gps’en slavisk, og tydeligvis kopler ut hjernen … jaja … godt vi har høye, vanntette fjellstøvler!

Vi får jo flott variert terreng på denne måten da. Så helt galt er det ikke. Selv om drømmemannen min på et eller annet tidspunkt inni der forvandlet seg til en rasende okse. Det var like før det kom røyk ut av ørene hans. Jeg er jo så vant til å gå feil jeg, og jeg kommer jo alltid ut en plass, så det tar jeg ikke så høytidelig. Men han takler dårlig å miste kontrollen. Det er da det gjelder å ikke vifte med den røde kluten … noe som ikke alltid er like lett.

Hurra, et skilt! Og deretter var det bare strake veien rett til mål.

Utsiktstårnet på Slettehei. Vi hadde en liten pause i bunnen her, men det er fortsatt litt kaldt å sitte still, spesielt når en er dyvåt av svette. Så det var ikke lange rasten. Bare nok til å drikke litt og spise medbragt niste, som for min del var en Nutrilett iskaffe og to tørre, flate knekkebrød med urter og havsalt.

Så var det denne hengebroa da. Der har vi vært en gang tidligere, men ingen av oss huska hvor vi hadde gått. Ikke helt lett å se om det gikk en sti eller ikke på bare fjellet.

Nå begynner det å likne noe. Og plutselig var den der … broa!

Hadde ikke trodd Jonas var så tøff! Han gikk rett utpå, som om han aldri hadde gjort annet enn å ta lufteturene oppi høyden tidligere. Jeg synes faktisk det var litt skummelt.


På toppen! Og før i tia har det tydeligvis vært mulig å gjøre sitt fornødne her, men ikke nå lengre. Om du da ikke er av den særdeles frigjorte typen og bare lar det stå til.

Grillhytta er åpen for alle. Men i går var den stappfull av unger og familier. Så vi satt bare litt på benken utenfor, tok noen bilder og studerte utsikten, før vi begynte på returen.

Og utsikten, den er det ikke noe å si på! Utrolig flott er det, det er nesten så en glemmer alle oppoverbakkene når en kommer dit. Du er nå kommet 277 moh og kan se det meste, helt fra Kjevik flyplass til Varoddbroa og halvveis til Danmark. For å komme hit må du altså over denne vel 200 meter lange hengebroa, og bare det er jo faktisk litt spennende.

Går det an å gå oppover begge veier? Sånn når du går en rundtur lissom … Jepp! Denne ruta var faktisk sånn.

Den første etappen gikk riktignok nedover. Det måtte den jo, hvis ikke så hadde vi jo havna direkte hos St. Peter, og der hadde det nok blitt strake veien ned igjen … Men da vi kom ned i bunnen av denne flotte, gamle skogsveien så gikk det oppover og oppover og oppover i det uendelige.

Bakkene ville ingen ende ta! Det var ikke mer enn vi var kommet til topps, på det vi trodde var den siste bakken, så var det jaggu en til, og en til … så dette var treningsturen sin det. Det er da det gjelder å feste blikket et par meter foran skoene, for ikke å få all elendigheta i fleisen på en gang. Det kan jo ta motet fra enhver hobbytrimmer.

Fin tur. Slitsom og lang. Hele 15 kilometer ble det, og FitBiten forteller at vi har gått 192 etasjer. Og bare for å nevne det, vi er fortsatt godt gift altså. 

En liten kveldstur til Romsviga

God kveld i stua, eller hvor du nå måtte befinne deg. Allerede fredag igjen, og det er like greit, for denne uka har ikke vært av de beste akkurat. Men nå skal vi snart ha pizza, noe jeg har gledet meg til hele uka.

Før en kan nyte, er det lurt å yte litt. Dermed ble det en liten tur til Romsvarden og Romsviga i Søgne i kveldinga. Bare 2,2 kilometer, men litt tur er bedre enn ingen tur. Selv om jeg synes det ble litt vel lite dette. Sammen med morraturen er jeg fortsatt ikke kommet opp i de daglige 10.000 skrittene. Det er litt kjipt. Spesielt når det er andre dag på rad …

Vi parkerte bilen i Helleviga. Derfra gikk vi opp til varden og ned igjen til Romsviga. Vi har gått på tur her tidligere, men ikke akkurat den samme stien. Varden har vi heller ikke sett før, eller den var jo ikke så mye å se, utsikten derimot … den var flott!

Fine stier og fin natur. Vi traff en hyggelig mann som stoppa og prata litt, fortalte om plassen. Dessuten fikk vi et kart over området, så spørs om det ikke blir flere turer her ute etterhvert.

Veldig flott her. Sikkert fint om sommeren også. Og om søndagen er det kafe her. Da har jo aldri vi vært her, vi pleier jo ikke akkurat oppsøke folk når vi er ute på tur.

Jonas måtte selvfølgelig fotograferes litt på den gamle trappa. Enten han likte det eller ei … var vel helst det siste her. Han skjønte ikke helt hvorfor han skulle sitte stille på en stein, når det var så mange gode, ukjente lukter i gresset.

Det var den turen. Og nå er det sofaen resten av kvelden. ♥ God helg, og takk for at du kikka innom.

Otra Elvepark, tur retur Eg – Strai

Ut på tur aldri sur! Her er folket som ikke lar seg stoppe av litt regn eller noen hagl. I dag har vi gått og gått, på litt ukjente stier. Iallefall halvparten av strekningen. Vi parkerte ved Direktørens Hage, ved sykehuset og gikk oppover langs elva. Otra Elvepark er den del av en natur- og kulturssti med informasjonstavler langs veien. Står det så fint på ei nettside jeg fant. Men den må ha vært litt lite oppdatert, for de informasjonstavlene vi så var helt uten informasjon. Bortsett fra en.

Første delen av turen går på bred gruset vei. Denne passer greit for rullestoler og barnevogner også. Etter å ha passert sykehusområdet går veien mer over til en sti. Det er flere bademuigheter langs veien, og også en del utplasserte benker og bord for en aldri så liten rast med kaffi og matpakke.

Midt inni intet fant vi et hus. Ingen vei inn, men det sto en bil utenfor … rart … Da vi kom hjem fant vi ut at det var til salgs. Det vi så fra stien er jo egentlig bare uthuset, låven eller hva du vil kalle det. Snakker altså om bildet over, nederst i høyre hjørne. I følge min datter så var det også til salgs for noen år siden. Det ser jo ganske så idyllisk ut, og du får med ei diger tomt med strandlinje. Men mulig det blir litt ensomt i lengda. Så det passer nok best for de som hater naboer!

Veldig varierende terreng, og natur. Fint å gå her, selv om været ikke var av det beste. På denne tiden av året ble det til tider en heller en sølete fornøyelse. Og etterhvert ganske sleipt og glatt. Det liker jeg jo dårlig, for jeg er blitt veldig redd for å ramle på mine halvgamle dager. Men det går jo helst greit da. Det var jaffal ikke meg som tryna tre ganger!

Litt av hvert som måtte krypes over for å komme frem. Jonas, som ikke en gang gidder å hoppe inn i bilen etter vi har vært på tur, klarte seg overraskende bra her.

Så fikk vi jaggu litt sol på vei oppover. Da ble alt veldig fint.

Hit, men ikke lengre. Ved Strai Bom er det kun noen hundre meter bort til RV-39 hvor du kan ta en buss tilbake til sentrum. Jeg hadde lest på en blogg at det gikk an å gå helt til Kvarstein, men da måtte vi sannsynligvis ha gått opp på riksveien. For denne stien stoppa altså her. 7 km fra der vi starta.

Det regnet som pokker! Og kjærringa er like fotogen som alltid. Men vi tok en liten rast under et tre, før vi dro nedover igjen. Samme vei vi kom fra. Måtte bare ha litt vann og et par tørre knekkebrød før nye 7 km skulle tilbakelegges.

Her er det eneste infoskiltet som det fortsatt står noe på. Det forteller om benken (bildet under), som sannsynligvis er laget i ca. 1900. Dette var en naturlig endestasjon for spaserturene fra “Eg Sindsykehus”. Her kunne man sitte og hvile ut og nyte utsikten …

Vi nærmer oss utgangspunktet igjen. Ganske våte og enda mer slitne. Men utrolig deilig å komme hjem og vite at alle tre har fått mer enn nok trim denne søndagen.

Fin rasteplass. Med både utsikt og tak. For de som bare vil gå litt.

Og her kommer de. ♥ Verdens aller beste turfølge. Vi har så smått begynt å snakke litt om å ta en tur på Hardangervidda til sommeren, men jeg er veldig skeptisk til å ligge i telt, og hytte er uaktuelt med den digre hunden.

Teltlivet ble jeg vel i grunnen ferdig med på slutten av 70-tallet. Minst. Og nå vet jeg jo ikke om jeg har en kropp som kan fungere etter ei natt eller tre på et liggeunderlag. Eller om jeg hadde klart å gå om jeg tilfeldigvis hadde fått ei natt uten søvn. Litt kjipt å bli fibrofast innpå vidda egentlig!

Men det kan jo være det hadde gått greit. Det finner vi jo jaffal ikke ut om vi ikke forsøker. 😉

Koselig kveldstur i Søgne

Her kommer noen bilder fra turen vi hadde i torsdag kveld. Akkurat i det sola gikk ned. Det var skikkelig flott, helt vindstille og veldig romantisk, selv om ingen av oss innehar så alt for mye av den egenskapen.

Denne turen bør du absolutt ta om du bor i nærheten. Det er verken en lang eller hard tur. Bare kos rett og slett. Og den passer for alle. Det er en perfekt rusletur på en times tid før en parkerer i sofaen for kvelden. Eneste kjipe er at en må gå samme vei tilbake, for slike som er mest gira på en rundtur.

Kart og mer info finner ut på ut.no. 

Vi parkerte ved Åros og gikk mot Høllen. Det er ikke noe i veien for at en kan gå motsatt, og det er nok av parkeringsplasser i begge ender. Egentlig var vi akkurat bittelitt for seine til at vi fikk med det aller fineste lyset, men sånn går det når en ikke planlegger helt, og bare plutselig hiver seg rundt.

Foreløpig er det ikke så veldig folksomt her. Spesielt ikke i kveldinga midt i uka i slutten av mars.

Vi trodde Jonas hadde lært at saltvann ikke skal drikkes. Etter en tur til Lista da han var litt yngre … og vi nesten trodde han skulle stryke med da han hadde glefsa i seg den ene bølga etter den andre langs strendene. Men i går var han visst særdeles tørst! Merkelig det der, når han finner vann ute skulle en nesten tro at han ikke hadde hatt tilgang til dette hele dagen. Enda han har ei diger skål i begge etasjer hjemme, hvor vannet blir skifta ut flere ganger daglig. Men når han tror han stjeler noe, da smaker alt mye bedre. Så også saltvann! Denne ganga gikk det heldigvis greit da.

Dette er vel omtrent Sørlandet på sitt beste? Og vi er altså ikke kommet til april en gang. Det var utrolig stille i går, masse fuglekvitter og kun stemmene til to som var ute og padlet. Er du ute etter å få mannen i det litt romantisk siget, så var altså ikke dette den dummeste plassen …

Vi tok turen helt ytterst ved båthavna før vi snudde. Samme vei tilbake er jo normalt litt kjipt. Men på denne tiden av døgnet blir det jo ikke helt likt likevel, siden himmelen og fargene forandrer seg ekstremt kjapt før mørket senker seg.

Mine to. ♥ Verdens beste selvfølgelig.

Veldig tidlig start på fredagen

Hei på deg der ute. Det er fredag og jeg våkna grytidlig. Før i tia kunne en jo få skikkelig mye ut av dagen på den måten, stå opp før hanen galte og i seng lenge etter midnatt … fikk gjort en heil haug både før og etter jobb. Men sånn er det jo ikke lengre. Jeg blir jo så sykt trøtt og sliten utpå ettermiddagen og kvelden nå. Skulle ønske jeg jaffal klarte å sove til 9, for da fungerte jeg litt bedre. Men jeg er ikke av den typen som bare kan ligge i senga og sløve heller, så da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å stå opp egentlig. Selv om klokka ikke en gang var 6.

Halv 8 var vi ute på tur. Jonas den sløve, og damemennesket hans. Det var en fantastisk flott morra, så det var ikke så dumt å få med seg den! Vi fikk gått en lang, fin tur på snaue 7 kilometer, mens vi enda hadde sola på besøk. Nå regner det.

Stille og fint rundt Hestefallstjønn, rett inni skogen i nabolaget. Når jeg skal begynne å spise litt mer normalt igjen, så tror jeg jaggu jeg skal ta med frokosten hit en gang. Bare sitte og nyte. Det er ikke alltid en trenger å dra så langt for å finne litt hverdagsglede ser du. Selv om jeg personlig ville ha foretrukket en langtur til litt mer eksotiske strøk nå. Siden ikke det går, får en heller ta til takke med det en tross alt kan gjennomføre. Som en rusletur i sneglefart, med verdens mest bedagelige hund. Som lukter på alt og har all verdens tid.

Om jeg irriterer meg litt på han for tia? Jepp! Fatter ikke at det er mulig å være så treig!

Påfyll på tanken. Slik at han kan opprettholde skvettinga og markeringa hele veien hjem. For det er nemlig veldig viktig. Skulle jeg valgt hund i dag, så kunne jeg veldig gjerne tatt samme rase. For mer kjærlig og snill hund skal du lete lenge etter. Jeg har aldri hatt en hund med så mye personlighet, men aldri har de vært så sta og egne heller. Kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra. Det er typisk leonbergere. Men jeg hadde aldri valgt en hannhund. Regner med at tispene, som er mye mindre, er litt mer spretne og kjappe. Og kanskje de ikke peser og puster sånn når de er ute på tur, slik at de vi møter lurer på om bikkja er eldgammel, eller rett og slett feiler noe. Det siste der lurer jeg også på rett som det er, men i følge veterinæren er alt helt topp.

Mulig jeg skulle hatt en liten spretten schæfer heller. For jeg har jo egentlig hund for å komme meg ut. Jonas liker seg nok aller best hjemme, eller på hytta. Der han kan dasse fritt rundt i sitt eget tempo og gjøre stort sett som han vil.

God helg. Her blir det fredagspizza sammen med sønnen, pluss drømmemannen, i kveld. Det blir koselig.

Når hunden ikke vil ut …

… så er det godt å ha ei venninne å gå tur med. Selv om det ble en helt annen tur enn de Jonas og jeg pleier å ha. Du vet, han dasser jo stort sett bare avgårde, denne bikkja vår. Tung og treig, og utrolig opptatt av å snuse på alt vi går forbi. Det være seg en blomst eller en hundedritt. Og de er det mange av! Utrolig kleint av eierne å ikke plukke opp dritten etter sin egen hund.

I går morges ble det en avstumpet tur. Da jeg var ferdig kledd og sto i ganga og vifta med hundebåndet, så lå han bare der og gjorde som om han ikke så meg. Normalt har han sykt hastverk med å komme ut døra samtidig med meg. Men ikke i går altså. Jeg fikk lurt han ut etterhvert, men da vi hadde gått en liten brøkdel av turen jeg hadde planlagt, så begynte han å halte. Fant ut at det beste var å gå hjem igjen da. Men da fikk han fart på raua! Og haltinga, den gikk over øyeblikkelig. Så han ville altså rett og slett ikke på tur, og følte sikkert for en hviledag.

Men venninna mi var klar vettu. Noen timer seinere. Egentlig liker jeg jo best å gå aleine, og sammen med ei så sprek ei så følte jeg meg jo som den sinka! For her ble det fart på beina, både i oppoverbakkene og nedoverbakkene. Jeg trodde nesten jeg skulle stryke med innimellom. Med prikker for øynene og bein som kjentes ut som de veide et tonn hver sleit jeg meg gjennom åtte kilometer! Litt flaut rett og slett, for jeg går jo både lenge og langt til vanlig. Men altså ikke helt i den farta!

Det ble likevel en koselig tur. Men veldig uvant å gå sammen med noen som prata hele tiden, i tillegg til å gå som en racer! På vei opp til toppen over Ravnedalen fant ho visst ut at jeg ikke helt var vant til dette. For sjenerøs som ho er, så tilbøy ho seg både å stille spørsmålene, og svare for meg. 😀 Om  vi får til en slik tur ei gang i uka, så skal du se det blir litt fart på forbrenninga mi også etterhvert. Men å gå tur uten hund er jo ganske merkelig da, selv om han valgte det selv.

I dag blir en rolig dag. Kjennes iallefall sånn ut foreløpig. Har vært litt vel hektisk noen dager nå, så tenker det er lurt å gire ned litt før det smeller. Og ikke minst før jeg mister nattesøvnen igjen. Akkurat det er litt merkelig, for jo mer sliten jeg blir, jo dårligere blir nettene. Skulle jo heller tro det ville bedre søvnen, men sånn funker det tydeligvis ikke for meg.

Takk for turen sprekeste Anne.  Om du gidder å dra rundt på ei sinke flere ganger så blir jeg gjerne med. Ser forresten av bildene at jeg trenger både nye, mer fancy solbriller og en aldri så liten time hos frisøren!

Knallvær og varierende turterreng

Hei, hei. 🙂 Da var mandagen snart på hell, og Jonas og jeg har vært ute fra 9.30 til 14.00. For et fantastisk vær vi har hatt! Måtte bare utnytte denne dagen for fullt. Så det ble vel 13 kilometer og 18.303 skritt!

Det må vel kalles en god start på uka? Ikke det at det kjennes så sykt godt ut akkurat nå, skal jeg være ærlig, så var det så vidt jeg klarte å komme meg hjem. Tror Jonas merka det, for han hang ikke på slep slik han pleier, ikke en gang opp Tinnheia-bakken. Var nesten som han prøvde å være en psykisk støtte, noe jeg absolutt trengte der og da.

For all del, ikke la vær å gå her fordi jeg sleit litt. Du kan jo faktisk parkere i nærheten og bare gå der det er fint å gå tur. Trenger lissom ikke gå tur retur Tinnheia i samme slengen. For det er veldig langt.

Men vi gikk altså helt hjemmefra og ut til Odderøya. I tillegg tusla vi rundt litt der, på de minste stiene, og opp og ned på den ene toppen etter den andre. Faktisk flere plasser jeg aldri hadde vært tidligere. Gjett om jeg angrer for at jeg ikke hadde med kameraet? Det knallværet … og bare mobilbilder. Før gikk jeg jo aldri på tur uten kameraet, men etter jeg ble syk så må det være enklest mulig. Orker ikke drasse på noe ekstra. Mulig jeg skulle hatt et litt mindre, nyere kamera heller, for speilrefleksen er jo en koloss å ha med seg. Men det tar til gjengjeld kjempefine bilder. Noe som hjelper lite når det ligger hjemme …

Midt utpå øya støtte jeg på denne her. Må nok være samme kunster (eller hva en skal kalle det), som sto for den snille piken vi fant i Ravnedalen da vi gikk tur der. Det er jo litt gøy da, å bare plutselig støte på noe sånt der en ikke hadde venta å finne noe som helst. Selv om jeg ikke akkurat falt så pladask at jeg ville hatt ho i hagen.

Odderøya er en fantastisk plass å gå tur. Men normalt er det sykt mye folk her. I dag var det nesten ingen, men da vi var på vei tilbake igjen begynte det å bli litt mer trafikk. De aller fleste går muligens bare på den brede veien som går ned til kafeen, mens vi regelrett var på oppdagelsesferd.

Odderøya var tidligere stengt for publikum på grunn av militær aktivitet. Men ble åpnet i 1992 da Odderøya fort ble nedlagt. Stengningen hadde da vart i 52 år, og i store deler av denne perioden var fortet base og rekruttskole for Kystartilleriet. Nå har kunstnerne inntatt øya, og her finnes flere små verksted, gallerier og kafeer. Om sommeren arrangeres store konserter, det var bl.a. her deler av QuartFestivalen holdt til før de gikk konkurs. Nå er den store happeningen Odderøya Live.

Odderøya kafe. Veldig populær plass hver søndag. Her er det lange køer for å få kjøpt vafler, is og drikke.

En liten pause måtte vi ha i den deilige sola. Dessuten var det tid for litt “mat” også. Viktig å ikke glemme den vettu, da ber en om en kjempesprekk. Men må innrømme at en varm vaffel hadde smakt fortreffelig her i dag. Var nesten så jeg kjente lukta …

Trappene ned mot fyret er jo ganske sjarmerende. En må bare ikke tenke på bakken en må gå opp igjen etterpå! Den var ikke god i dag! Et par ganger måtte jeg ha pause, fordi det dansa så mange sorte prikker foran øynene mine. Og jeg tror Jonas skjønte at det var noe galt, for han gikk som en drøm rett ved siden av meg. Kikka opp og slikka meg litt på hånda innimellom. Det var tungt. Blytungt. Faktisk vurderte jeg to, tre ganger å ringe drømmemannen for å høre om han kunne hente oss her ute, så hadde vi jaffal sluppet hele veien hjem til Tinnheia igjen.

Da er det ille! Men det ble med tanken, for her er kjærringa som ikke gir opp så lett.

Fyret er det jo ikke så lenge siden vi var ved. Hvordan det tar seg ut i solnedgang kan du se HER om du har lyst.

Puuuh! Og dette er bare sånn cirka 1/3 av elendigheta. Det er da det gjelder å ikke se så langt fremover, et par, tre meter holder igrunnen. Det er jaffal da det blir enklest å komme opp.

Jeg har hatt en helt fantastisk flott mandag! 😀  Vet ikke helt om bikkja er enig, for han har ligget rett ut og pest helt siden vi kom hjem. Totalt utslitt. Merkelig at han ikke blir sprekere egentlig. Men kanskje det bare ikke er meninga at en leonberger skal gå så sykt lange turer. Ikke vet jeg.

Siste bildet for i dag. 🙂 Takk for at du hang med så langt.

Oppoverbakker begge veier!

Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!

Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!

Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.

Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.

Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!

Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.

Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.

Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.