Spennende tur til Landehobde

Lørdagens utflukt med tre av barnebarna ble en suksess. Jeg tror den var like gøy både for ungene og kjærringa med fotoapparatet. Bare synd jeg ikke tok med speilrefleksen, for det lille kompaktkameraet klarte ikke jobben denne ganga.

Før vi kom dit vi skulle måtte vi tilbringe en liten time i bilen. I overkant langt for noen av de i baksetet, uten noen form for underholdning annet enn den de laget selv. Mandal var målet, og hvordan du finner frem kan du se nærmere på ut.no.

Fra parkeringsplassen gikk det veldig bratt oppover. Vel oppe ble vi overrasket av et utrolig flott turområde, perfekt for nysgjerrige barnebarn. Og ei mormor/bestemor med dilla på fotografering. Jeg var litt skeptisk fordi selve runda var oppgitt til 1,3 kilometer og ville ta 1,5 timer. Lurte litt på om det var verdt å kjøre i en time for å gå en slik liten snutt av en tur. Men der tok jeg feil. For dette var virkelig verdt kjøreturen! Vi kunne nok brukt minst en time til her oppe i området, og inntatt pølsene også her en plass. Men planen var at vi skulle ta bålet og maten på en velkjent bålplass i hjemlige trakter. Og slik ble det denne ganga. Det resulterte jo i at den ene seksåringen sovna i bilen på vei hjem. Absolutt ikke et sjakktrekk med andre ord.

Landehobde finnes restene etter et stort tysk kystfort. Det er er spennende utflukt for både store og små. Her fant vi både ruiner og kanonstillinger, samt flere bunkerser vi kunne gå inn i. Til ungenes skrekkblandet fryd. Den av de som jeg trodde skulle være skikkelig pinglete var absolutt den med størst mot her under bakken.

Lommelykter er et must. Og vi hadde med fem stykker slik at alle kunne lyse selv, bortsett fra meg som tusla rundt med kameraet. Dessverre feil kamera til dette, men jeg skal tilbake hit en gang, med skikkelig utstyr.

Det er bare tre års tid siden Landehobde ble gjort mer tilgjengelig for turgåere. Jeg hadde jo aldri hørt om plassen tidligere, men vi bruker ut.no og her finner vi de aller fleste tipsene til turene våre. Turene står godt beskrevet, men bildene de legger ved pleier å være et sorgens kapittel.

Halve turen var jo å leite etter skjulte huler/bunkerser. Noe som var spennende både for de to jentene på 6 og han som blir 9 om litt. Men det å gå ned i mørket var vel mer skremmende enn spennende for noen av dem.

Det var kort mellom begivenhetene. Perfekt for barn som ikke har lyst å gå så veldig langt.

Flott utsikt, spennende ting å utforske. Kan det bli bedre? Her ved den ene kanonstillingen hadde det vært perfekt å tenne bål og innta de medbragte pølsene. Så det gjør vi neste gang vi tar med et knippe barnebarn på denne turen. For tilbake, det skal vi!

– Å nei! Ikke enda flere huler … utbrøt den som synes dette var i overkant skummelt. Men med litt overtalelser ble alle med ned denne ganga også.

Ikke vårt bål. Men de som hadde hatt en pause der gikk bare fra det i fyll fyr. Da vi traff de fikk vi beskjed om at vi bare kunne overta det … Vel er det blaut her, men vi hadde aldri gått fra det slik. Så ungene la på våt mose og vi gjorde vårt for å slukke det.

Nok en kanonstilling. For ikke å snakke om den flotte utsikten.

Vi er på vei tilbake til bilen. Etter halvannen time i et spennende terreng. Grillinga denne ganga foregår nokså nærme der vi bor. I skogen hvor Jonas og jeg pleier å gå tur. Jonas er forøvrig ikke med på denne turen, da vi følte vi hadde nok å passe på med disse tre røverne, og siden vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Det ble et mørkt og spennende måltid ute i skogen. Og bålet vårt ble slukket med medbragt vann før vi avsluttet. Vi var utrolig heldige med været. Det regnet da vi kjørte bortover til Mandal, og det begynte å regne igjen da vi gikk til bilen for å kjøre helt hjem.

Det var vår lørdag. Før vi kom hjem måtte vi innom butikken for å kjøpe lørdagsgodis. For det var jo lørdag fikk vi streng beskjed om, og da måtte de ha godteri. Problemet var bare at de var så trøtte og slitne alle tre at de såvidt orka noe. Dermed ble det litt godis på morrakvisten i dag også.

Nå skal vi på øyeblikket ut igjen. Bare en liten bryggesleng i sentrum for å mate endene og måkene. Fin søndag til deg.

Kaldvell i høstfarger

Vi skulle bare på en bitteliten tur. Egentlig. Men så var det så utrolig flott på Kaldvell i dag, og dermed ble turen over 6 kilometer istedenfor bare snaue 2. Sånn kan det gå når naturen viser seg i de aller flotteste høstfargene.

Kaldvell ligger tre kilometer øst for Lillesand. Det er et flott opparbeidet turterreng, men kan være litt for folksomt etter min smak. I dag var det ikke så galt. Mulig vi får takke været for det, siden det var nummeret før det begynte å regne hele tiden.

Vi har vært her flere ganger. Men akkurat den lille løypa vi skulle tatt i dag, den der på snaue to kilometer, den har vi ikke gått tidligere. Litt stigning, lettgått og greit, og en fin utsikt over Kaldvell-fjorden som belønning på toppen.

 

Høsten er vakker. Må bare innrømme det, selv om jeg absolutt foretrekker sommer, sol fra blå himmel og lange, lyse kvelder. Det var mye vann i elva, som forøvrig har laksetrapp og sannsynligvis er en fin plass for folk som er interessert i slikt.

Dette er en fantastisk plass. Enten du bare går for turens del, eller er som meg og jakter gode fotomotiver stadig vekk. Her florerte de, og jeg har store problemer med å velge ut hva jeg skal vise dere. Så dermed ble det nok litt i overkant dette.

Det var vår søndag. Vel hjemme spiste vi deilig laks med risotto og appelsinsaus. Og dagen ble avsluttet med et kveldsbad  i Bertes for en times tid siden. Drømmemannen og meg. Og tenk du; han bada også!! Jeg er sykt imponert, selv om han ikke akkurat svømte rundt, så dukka han seg jaffal. Og det er jaggu bra når en tar i betraktning at det bare var 9 grader i sjøen i dag.

Nyt resten av søndagen. I morra er det på’an igjen for dere som ikke er nav-snyltere.

Søndagstur til Farsunds flotte strender

I går hadde vi en koselig tur til Farsund. Labbetur på strendene der er slett ikke å forakte. Det kan til tider være ganske forblåst og surt, men i går var det akkurat passe med vind i håret. Lettgått er det også, og siden vi var der sist var det opparbeidet en del nye gangstier, men også satt opp en del flere sauegjerder. Så landskapet fremsto ikke fullt så åpent som tidligere.

Jeg elsker denne naturen. Det er knallfint, og mange plasser minner skikkelig om Danmark. Det rare er at jeg faktisk aldri har vært her på sommeren, sånn i badesesongen. Men det har vel en sammenheng med at jeg er her for å gå tur med hunden. Regner med det er en del flere folk i sommersesongen, selv om området ikke akkurat er kjent for sine deilige badetemperaturer.

Noen var litt mer opplagte enn andre. Formen min ble ikke akkurat bedre av halvannen times gange denne dagen. Men om det ikke var godt for kroppen, så var det til de grader godt for sjelen. Så da så …

Det er mange flotte fotomotiv her. Og strendene ligger som perler på ei snor, kilometer etter kilometer. På bildet under kan du så vidt skimte uthavna Loshavn. Vi var ikke der i går, men har hatt en tur tidligere. Bildene derfra finner du HER.

Bildene taler vel for seg selv. Egentlig knipsa jeg bare i vilden sky, for å teste det bittelille kameraet jeg fikk til bursdagen i sommer. Du vet, jeg liker jo ikke sånne nye duppedingser jeg, så det tar sin tid før de “godtatt”. Men denne ganga lot jeg speilrefleksen bli igjen hjemme, og mobilen ble liggende i lomma, så alle bildene er tatt med SONY Cyber-shot. Det er løgn om jeg sier at jeg ikke savna den digre speilrefleksen dinglende rundt halsen. Fikk faktisk litt abstinenser innimellom. Men bildene ble jo helt greie med dette kameraet også. Eller hva synes du?

Det var det jeg hadde derfra. I dag skinner sola her, det var rim på plenen da jeg sto opp og vinteren nærmer seg med stormskritt. Hele resten av uka er det meldt regn … så jeg burde absolutt ha vært ute i hagen i dag og gjort litt klart der ute. Men det blir det nok ikke noe av, det var så vidt jeg fikk kreka meg gjennom morraturen på toppen her. Alt i kroppen protesterte, så jeg er tydeligvis inne i en særdeles dårlig periode nå. Håper den går fort over …

Ønsker deg en fin start på uka. Og tusen takk for at du kikka innom.

Søndagstur i flott, ukjent terreng

Søndag = turdag. Med både mann og hund. Veldig koselig å ikke gå aleine alltid. Det var ikke meldt så fint vær akkurat, men vi tenkte at vi skulle rekke det før regnværet slo til for alvor, og det klarte vil også.

Plutselig hadde mannen funnet en tur på ut.no. Egentlig hadde vi ikke en gang snakket om å gå tur, men jeg skjønte etterhvert at han hadde et håp om å finne masse kantareller på veien. Så skrekkelig mye ble det ikke, det meste hadde nok andre turgåere plukket før oss. Nå tror jeg aldri i mitt liv jeg har vært på sopptur før, men det var faktisk litt morro å gå rundt og kikke etter skogens gull.

Dikeelva naturreservat het området vi gikk i. Det ligger i Birkenes kommune, så først hadde vi en 40 minutters kjøretur for å komme dit. Parkerte ved en skytebane og så gikk det oppover og innover i det flotteste terrenget. Litt glatt og sleipt innimellom, pga. alt regnet vi har hatt i det siste, men noen utfordringer må en jo ha!

På turen vi fant på ut.no sto det at dette var lettgått. Men da tror jeg ikke de gikk den løypa vi tok. Jeg hadde jo sett for meg en litt sånn lett labbetur på sandaler omtrent, men her var det nesten klatring til tider. Steinete og bratt. Heldigvis gikk jeg ikke på sandalene. Men på nye tursko, og det var visst ikke så lurt det heller, da jeg har fått ei skikkelig blemme på hele høyre hæl. Puuuuh! Typisk meg. Sist jeg hadde slike nye sko var det på akkurat samme måte. Jeg har en fot som er et halvt nummer større enn den andre, og noen ganger slår det ut på denne måten. Skulle gått an å kjøpe sko i forskjellige størrelser, uten å måtte kjøpe to par. Damestørrelsene gikk ikke høyere opp, og om de hadde gjort det ville det blitt for stort for den andre foten.

Dette er restene etter en gammel husmannsplass. Det er to bygninger her som stammer fra Homslia, der det bodde folk fra 1650-årene helt til 1908. Bygningene er fra uthusene, selve hovedbygget ble flyttet til i 1931 da et par hadde mistet sitt hus i en brann. På den måten, i løpet av veldig kort tid og ved hjelp av en stor dugnadsgjeng, fikk de bygd opp et nytt hus.

Det var mye å se på her, ikke bare gamle ruiner. Flere stryk og fossefall, hengebro og ei jettegryte. Mange fine plasser for en liten piknik. Veldig varierende terreng. Vi fulgte elva nedover mot bilen igjen, og det innbefattet en smal “sti” langs vannet, der det var hengt opp tau til å holde seg i på de bratteste områdene og der vi til tider måtte vasse litt. Var veldig imponert over at Jonas klarte dette her, helt uten problemer. Han kan jo ikke holde seg fast, men har til gjengjeld fire bein og balansere på!

Tre timer tok turen vår. Men da med mange fotostopp og en liten kaffi/juice-pause. På disse tre timene traff vi et annet menneske! En som var ute på joggetur. Så her slapp vi til og med å gå i kø.

Det er litt høst allerede. Jeg tenker ekstra mye på mamma’n min på denne tia, når lynga blomstrer. Det var alltid da høsten ble nevnt nemlig. Blomstrende lyng var en indikator på at nå var hyttesesongen på hell. Jeg plukket med meg en stor bukett, som jeg gjerne skulle ha gitt til ho, om ho hadde levd. Men siden det ikke går, så står den nå og lyser opp på stuebordet vårt.

Fra den ene broa til den andre …

God morgen. Her kommer bilder fra gårsdagens tur med Jonas. Rett over mila ble det, og på slutten av dagen var jeg oppe i nesten 19.000 skritt! Godt å ha noe å gå på, for de dagene formen er elendig så blir det ikke så mange skrittene å skryte av. Har holdt meg helt i bunnen av lista på FitBit’en de siste ukene, men nå kryper jeg sakte og sikkert oppover igjen. Det er en god følelse!

For en drøy måned siden bytta vi til en annen type hundemat. Det er fortsatt Eukanuba, men vi skifta til et som skulle være så bra for leddene. Han har jo vært veldig treig dette dyret vårt, enda så mye trim han får så virker det innimellom som et ork å gå tur. Nå føler både drømmemannen og jeg at han er blitt mye lettere til beins. Han spiser kun tørrfor, for vom og slike ting som blir anbefalt vil han ikke ha. Andre go’biter er han ikke interessert i. Men til kvelden får han en bit tørka kyllingfilet (for hunder) som nattakos. Og det er den eneste kosematen han får. Eller kos og kos, det forsvinner ned i rekordfart! Tror ikke han noen gang virkelig har smakt på det. 😀 Til å begynne med var dette for å få han til å gå inn i innhegninga, der han skulle ligge om natta. Men nå har vi droppa å stenge han inne, likevel fyker han inn under trappa, der hundesenga er, når jeg sier det er natta. Tror denne go’biten er dagens høydepunkt.

Vi gikk tur retur sentrum i går. Pluss en ekstra tur langs elvebredden, fra den ene broa til den andre.. Starta faktisk klokka 8 og var tilbake to og en halv time etterpå. Fin tur, litt ustabilt vær.

Dette er ved Tønnefabrikken. Et leilighetskompleks ved Elvebredden. Kunne jeg bodd slik, med tean i tanga og båten rett utenfor, så kunne jeg ha vurdert å flytta på meg. Men dessverre er ikke dette for vår konto!

Vi rakk ikke hjem før det begynte å regne. Men heldigvis varte det ikke så lenge. Bare nok til at vi ble skikkelig blaute da vi var litt over halvveis.

Her, i leiligheten i første etasje, bodde jeg i et par år. Det var min og x’ens første bolig. Et lite krypinn på rundt 40 kvadrat, som føltes som himmelriket for ei på 18. Barndomshjemmet mitt ligger bare et par kvartal unna. Så det var ikke store avstanden til mamma og pappa. De som aldri skulle komme på besøk, siden vi bare flytta sammen uten å gifte oss. Akkurat da var jeg visst en skam for familien. Men selvsagt kom de på besøk likevel, sånn etterhvert. Et par år etterpå gifta vi oss. Helt i riktig rekkefølge til og med, for eldste dattera kom først to år etter det igjen.  😉 Og da hadde vi allerede kjøpt vårt første hus.

Litt lengre oppi gata ligger Ekserserhuset. Her hadde jeg mitt første møte med gjenbruk da jeg var barn. Eller loppis som vi kalte det i den tia. Det lukta gammelt og ekkelt i hele området når dørene ble åpna. Det klødde over alt da vi gikk inn den store doble døra. Men det var så populært at det sto folk i kø for å grabbe til seg de beste kuppene først. Jeg kjøpte aldri noe der. Men det var gøy å se på alle de andre “gale” menneskene som sloss om det jeg da kalte gammelt søppel.

Dette er Todda, eller Tordenskjolds gate skole som den egentlig heter. Barneskolen jeg og de fleste andre “byongane” gikk på. Skolen har både blitt flytta og renovert siden den gang, og bærer sine 148 år godt.

Veldig sliten hund, og enda er det en god halvtime til vi er hjemme. Nesten bare oppoverbakker. For å slippe unna den verste trafikkstøyen tok vi “snarveien” gjennom kirkegården …

… og på baksiden av bryggeriet. Før vi starta på stigningen til toppen av Tinnheia.

Endelig oppe! Og her kjenner dere vel igjen utsikten? Har iallefall vist utallige bilder herfra, i forskjellig vær og lys, soloppganger og -nedganger.

Så var vi hjemme igjen. 🙂 Og måtte selvsagt inspisere tomta litt. Veldig fornøyd med meg selv og arbeidet jeg endelig fikk gjort her utenfor.

Som du ser omtrent på midten av bildet her, var det mye som ble fjernet. Det grodde sånn ut over asfalten langs hele tomta. Jeg kom litt ut av tellinga, men tror jeg fjernet minst 20 trillebårlass! Godt vi har en plass å dumpe det, så vi slipper å kjøre det på søpla!

Det altså ikke bare det bedet på hjørnet som måtte stelles her. 😉 Men langs hele kanten. Nå er det bare litt finpuss igjen, pluss et par trær som skal felles. Men det siste der må jeg ha hjelp til av drømmemannen. For jeg er livredd motorsaga, og orker ikke sage for hånd lengre.

God lørdag til deg. 🙂 Håper du får en fin en.

Søndagstur på impuls

Hvem kjører fem timer for å gå på tur i fire timer? Joda, det gjør tydeligvis vi!

For et par uker siden tok vi en skikkelig impuls-tur. Starta alt for seint på dagen og kom ikke hjem før klokka var 21. Jeg fant denne turen på ut.no for et års tid siden, og vi har jo lurt på hvordan vi skulle få til dette her. Det sto at vi kunne parkere på den ene siden, og ta toget tilbake igjen. Men Jonas på toget hørtes jo litt stress ut. En av oss kunne ta toget og komme tilbake med bilen og plukke opp den andre. Eller vi kunne gå sammen med noen å sette en bil i hver ende. Vet ikke helt hvorfor vi ikke var inne på tanken om å gå frem og tilbake da, men det var nettopp det vi gjorde når vi endelig kom oss bort hit.

Sti for far – og sti for Jonas. Flotte opparbeidede turstier på hele strekningen. Akkurat slik jeg ikke liker! Det blir liksom litt kjedelig og ensformig å traske rundt på en slik vei i fire timer. Men nå har vi vært der, og slipper å tenke på det noe mer …

Jærbanen mellom Stavanger og Egersund ble anlagt i perioden 1874-1878. Den buktet seg fram mellom knauser og tjern inntil den ble omlagt i forbindelse med etablering av Sørlandsbanen. Strengere krav og overgangen til bredere spor førte til at det måtte bygget en helt ny linjetrase mellom Hellvik og Launessundet. Og etter at Sørlandsbanen åpnet i 1944 ble nesten hele den gamle jernbanen liggende ubrukt og forfalle i over 40 år.

Fra gjengrodd jernbanespor til flott tursti. I 1997 startet arbeidet med en sammenhengende tur-/sykkelvei som i hovedsak fulgte i den gamle Jærbanens spor fra Hellvik til Egersund. I dag fremstår området som en av distriktets flotteste og mest innholdsrike tur- og sykkelveier.

Det var mange skilta avstikkere fra stien. Men siden vi var litt seine i avtrekket denne dagen, så forholdt vi oss bare til selve stien mellom Egersund og Hellvik. Tur retur ble det 15 kilometer. For den som ønsker mer enn en spaser- eller sykkeltur, kan en benytte veien som utgangspunkt for å komme fram til gode fiskeplasser ved sjøen, idylliske bade- og fiskevann, knauser og fjell med flott utsikt over kysten og mye mer. Det var gode parkeringsmuligheter i hver ende av turstien.

Midt inni skogen åpenbarte denne idyllen seg. Maurholen stasjon kan leies av privatpersoner, mer om dette finner du HER. Sånn i tilfelle du skulle få lyst til å ta en tur selv.

Vi traff ikke veldig mange andre turgåere denne søndagen. Og kun en hund, da vi kom tilbake til bilen. Rart igrunnen, for været var greit. Kanskje litt kaldt da vi skulle ha en liten pause. Men jeg regner med de fleste som går her kommer fra området. Det er vel ikke så normalt å kjøre så langt for å ta søndagsturen som det vi gjorde …

Og der var vi ved veis ende. Så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake igjen. Det er jo alltid like gøy … men merkelig nok så virker alltid returen mye kortere.

Det var mange fine benker plassert ut langs løypa. Men denne dagen blåste det surt, så det var ikke så veldig fristende å sette seg ned. Iallefall ikke der det var fin utsikt.

Men mat må en ha. Spesielt når en skal gå to timer til, og deretter kjøre i to og en halv time for å komme helt hjem. Vi hadde en plan om å ha kalkunbryst til middag denne søndagen, men siden vi plutselig fikk så utferdstrang så ble det altså en Grandis, ikke helt på pappen, men jaggu ikke langt ifra!

Det var den vestlands-turen. Det skulle være så utrolig flott her, og fint var det jo, men ikke sånn helt overveldende fint som jeg hadde innbilt meg. Hadde forventa noe mer, etter å ha lest om den både her og der. Mulig jeg ikke er så lett å imponere … eller så er det sikkert bare det at jeg foretrekker gode, gammeldagse skogsstier. Lettgått var det jaffal, så turen passer greit for de aller fleste.

Been there – done that! 🙂

Utsiktstårn og hengebro – lang, bratt tur

Lørdag og turdag. Egentlig skulle vi ikke på noen lang tur i går, men så ringte barnebarnet og spurte om jeg ville være med på kino i dag, og da måtte vi forandre litt på planene her. Må bare innrømme det at jeg er faktisk ikke så flink til å ta ting på sparket lengre, liker mye bedre å ha en plan … innstille hjerne og kropp på det vi skal gjøre. Helst i god tid. Men må man, så må man, og da kan jeg faktisk hive meg rundt enda. Selv om det føles ganske slitsomt bare det. Før vi har gjort noe som helst.

Vi tok turen til Slettehei. Rundtur denne ganga, for dette turområdet kan en angripe fra flere sider. Tidligere har vi kommet fra Kvarstein og Justvik. I går gikk vi fra Sødal, nærmere bestemt Saga Terrasse. Aldri vært der tidligere, og er veldig glad jeg ikke bor der oppe på vinterstid. For makan til svingete, bratte bakker skal du lete lenge etter. Men fin utsikt har de.

Da vi hadde gått en drøy kilometer måtte jeg snu. FitBiten min lå igjen i laderen i bilen, så jeg måtte hente den. Hadde jo irritert meg grønn om jeg skulle gått så langt uten å få resultatene inn på klokka!

Vi fant ei rute på ut.no. Og som normalt til den turgåeren å være så var gpx-sporet helt på jordet. Enten sitter ho hjemme og tegner opp ruta etter at ho har gått, sånn litt på måfå, eller så har ho en ekstremt elendig mobiltelefon som mister signalet i hytt og pine og bare tegner rette linjer, istedenfor å følge veien ho faktisk har gått. Så vil du på oppdagelsesferd er det bare å følge en av disse turene! Vi skulle gå her i går – og havnet langt inni bushen!

Dette er altså stigninga, jeg har ikke snudd kameraet …

Midt inni buskaset traff vi på denne her … ganske hissig var den også.

Vi gikk og klatra og gikk litt igjen. I håp om å finne tilbake til stien … Mannen ble forbanna og skulle aldri mer gå en eneste tur som ikke var godkjent av ut.no! Jeg forsøkte litt forsiktig å si at det gikk jo an å bruke en smule sunn fornuft selv, for eksempel lese turbeskrivelsen, selv om vi skulle følge et spor, vi hadde tross alt tatt av fra en sti …

Det var ikke så lurt å åpne kjeften akkurat der og da fant jeg ut.

Viser sporet at vi skal gå rett over myra, så gjør vi det! Å gå i kanten er helt uaktuelt, selv om det kanskje ikke hadde vært fullt så blaut og dypt der … Det blir egentlig litt som alle disse østeuropeiske trailersjåførene som kjører seg fast på en liten kjerrevei når de følger gps’en slavisk, og tydeligvis kopler ut hjernen … jaja … godt vi har høye, vanntette fjellstøvler!

Vi får jo flott variert terreng på denne måten da. Så helt galt er det ikke. Selv om drømmemannen min på et eller annet tidspunkt inni der forvandlet seg til en rasende okse. Det var like før det kom røyk ut av ørene hans. Jeg er jo så vant til å gå feil jeg, og jeg kommer jo alltid ut en plass, så det tar jeg ikke så høytidelig. Men han takler dårlig å miste kontrollen. Det er da det gjelder å ikke vifte med den røde kluten … noe som ikke alltid er like lett.

Hurra, et skilt! Og deretter var det bare strake veien rett til mål.

Utsiktstårnet på Slettehei. Vi hadde en liten pause i bunnen her, men det er fortsatt litt kaldt å sitte still, spesielt når en er dyvåt av svette. Så det var ikke lange rasten. Bare nok til å drikke litt og spise medbragt niste, som for min del var en Nutrilett iskaffe og to tørre, flate knekkebrød med urter og havsalt.

Så var det denne hengebroa da. Der har vi vært en gang tidligere, men ingen av oss huska hvor vi hadde gått. Ikke helt lett å se om det gikk en sti eller ikke på bare fjellet.

Nå begynner det å likne noe. Og plutselig var den der … broa!

Hadde ikke trodd Jonas var så tøff! Han gikk rett utpå, som om han aldri hadde gjort annet enn å ta lufteturene oppi høyden tidligere. Jeg synes faktisk det var litt skummelt.


På toppen! Og før i tia har det tydeligvis vært mulig å gjøre sitt fornødne her, men ikke nå lengre. Om du da ikke er av den særdeles frigjorte typen og bare lar det stå til.

Grillhytta er åpen for alle. Men i går var den stappfull av unger og familier. Så vi satt bare litt på benken utenfor, tok noen bilder og studerte utsikten, før vi begynte på returen.

Og utsikten, den er det ikke noe å si på! Utrolig flott er det, det er nesten så en glemmer alle oppoverbakkene når en kommer dit. Du er nå kommet 277 moh og kan se det meste, helt fra Kjevik flyplass til Varoddbroa og halvveis til Danmark. For å komme hit må du altså over denne vel 200 meter lange hengebroa, og bare det er jo faktisk litt spennende.

Går det an å gå oppover begge veier? Sånn når du går en rundtur lissom … Jepp! Denne ruta var faktisk sånn.

Den første etappen gikk riktignok nedover. Det måtte den jo, hvis ikke så hadde vi jo havna direkte hos St. Peter, og der hadde det nok blitt strake veien ned igjen … Men da vi kom ned i bunnen av denne flotte, gamle skogsveien så gikk det oppover og oppover og oppover i det uendelige.

Bakkene ville ingen ende ta! Det var ikke mer enn vi var kommet til topps, på det vi trodde var den siste bakken, så var det jaggu en til, og en til … så dette var treningsturen sin det. Det er da det gjelder å feste blikket et par meter foran skoene, for ikke å få all elendigheta i fleisen på en gang. Det kan jo ta motet fra enhver hobbytrimmer.

Fin tur. Slitsom og lang. Hele 15 kilometer ble det, og FitBiten forteller at vi har gått 192 etasjer. Og bare for å nevne det, vi er fortsatt godt gift altså. 

En liten kveldstur til Romsviga

God kveld i stua, eller hvor du nå måtte befinne deg. Allerede fredag igjen, og det er like greit, for denne uka har ikke vært av de beste akkurat. Men nå skal vi snart ha pizza, noe jeg har gledet meg til hele uka.

Før en kan nyte, er det lurt å yte litt. Dermed ble det en liten tur til Romsvarden og Romsviga i Søgne i kveldinga. Bare 2,2 kilometer, men litt tur er bedre enn ingen tur. Selv om jeg synes det ble litt vel lite dette. Sammen med morraturen er jeg fortsatt ikke kommet opp i de daglige 10.000 skrittene. Det er litt kjipt. Spesielt når det er andre dag på rad …

Vi parkerte bilen i Helleviga. Derfra gikk vi opp til varden og ned igjen til Romsviga. Vi har gått på tur her tidligere, men ikke akkurat den samme stien. Varden har vi heller ikke sett før, eller den var jo ikke så mye å se, utsikten derimot … den var flott!

Fine stier og fin natur. Vi traff en hyggelig mann som stoppa og prata litt, fortalte om plassen. Dessuten fikk vi et kart over området, så spørs om det ikke blir flere turer her ute etterhvert.

Veldig flott her. Sikkert fint om sommeren også. Og om søndagen er det kafe her. Da har jo aldri vi vært her, vi pleier jo ikke akkurat oppsøke folk når vi er ute på tur.

Jonas måtte selvfølgelig fotograferes litt på den gamle trappa. Enten han likte det eller ei … var vel helst det siste her. Han skjønte ikke helt hvorfor han skulle sitte stille på en stein, når det var så mange gode, ukjente lukter i gresset.

Det var den turen. Og nå er det sofaen resten av kvelden. ♥ God helg, og takk for at du kikka innom.

Otra Elvepark, tur retur Eg – Strai

Ut på tur aldri sur! Her er folket som ikke lar seg stoppe av litt regn eller noen hagl. I dag har vi gått og gått, på litt ukjente stier. Iallefall halvparten av strekningen. Vi parkerte ved Direktørens Hage, ved sykehuset og gikk oppover langs elva. Otra Elvepark er den del av en natur- og kulturssti med informasjonstavler langs veien. Står det så fint på ei nettside jeg fant. Men den må ha vært litt lite oppdatert, for de informasjonstavlene vi så var helt uten informasjon. Bortsett fra en.

Første delen av turen går på bred gruset vei. Denne passer greit for rullestoler og barnevogner også. Etter å ha passert sykehusområdet går veien mer over til en sti. Det er flere bademuigheter langs veien, og også en del utplasserte benker og bord for en aldri så liten rast med kaffi og matpakke.

Midt inni intet fant vi et hus. Ingen vei inn, men det sto en bil utenfor … rart … Da vi kom hjem fant vi ut at det var til salgs. Det vi så fra stien er jo egentlig bare uthuset, låven eller hva du vil kalle det. Snakker altså om bildet over, nederst i høyre hjørne. I følge min datter så var det også til salgs for noen år siden. Det ser jo ganske så idyllisk ut, og du får med ei diger tomt med strandlinje. Men mulig det blir litt ensomt i lengda. Så det passer nok best for de som hater naboer!

Veldig varierende terreng, og natur. Fint å gå her, selv om været ikke var av det beste. På denne tiden av året ble det til tider en heller en sølete fornøyelse. Og etterhvert ganske sleipt og glatt. Det liker jeg jo dårlig, for jeg er blitt veldig redd for å ramle på mine halvgamle dager. Men det går jo helst greit da. Det var jaffal ikke meg som tryna tre ganger!

Litt av hvert som måtte krypes over for å komme frem. Jonas, som ikke en gang gidder å hoppe inn i bilen etter vi har vært på tur, klarte seg overraskende bra her.

Så fikk vi jaggu litt sol på vei oppover. Da ble alt veldig fint.

Hit, men ikke lengre. Ved Strai Bom er det kun noen hundre meter bort til RV-39 hvor du kan ta en buss tilbake til sentrum. Jeg hadde lest på en blogg at det gikk an å gå helt til Kvarstein, men da måtte vi sannsynligvis ha gått opp på riksveien. For denne stien stoppa altså her. 7 km fra der vi starta.

Det regnet som pokker! Og kjærringa er like fotogen som alltid. Men vi tok en liten rast under et tre, før vi dro nedover igjen. Samme vei vi kom fra. Måtte bare ha litt vann og et par tørre knekkebrød før nye 7 km skulle tilbakelegges.

Her er det eneste infoskiltet som det fortsatt står noe på. Det forteller om benken (bildet under), som sannsynligvis er laget i ca. 1900. Dette var en naturlig endestasjon for spaserturene fra “Eg Sindsykehus”. Her kunne man sitte og hvile ut og nyte utsikten …

Vi nærmer oss utgangspunktet igjen. Ganske våte og enda mer slitne. Men utrolig deilig å komme hjem og vite at alle tre har fått mer enn nok trim denne søndagen.

Fin rasteplass. Med både utsikt og tak. For de som bare vil gå litt.

Og her kommer de. ♥ Verdens aller beste turfølge. Vi har så smått begynt å snakke litt om å ta en tur på Hardangervidda til sommeren, men jeg er veldig skeptisk til å ligge i telt, og hytte er uaktuelt med den digre hunden.

Teltlivet ble jeg vel i grunnen ferdig med på slutten av 70-tallet. Minst. Og nå vet jeg jo ikke om jeg har en kropp som kan fungere etter ei natt eller tre på et liggeunderlag. Eller om jeg hadde klart å gå om jeg tilfeldigvis hadde fått ei natt uten søvn. Litt kjipt å bli fibrofast innpå vidda egentlig!

Men det kan jo være det hadde gått greit. Det finner vi jo jaffal ikke ut om vi ikke forsøker. 😉

Koselig kveldstur i Søgne

Her kommer noen bilder fra turen vi hadde i torsdag kveld. Akkurat i det sola gikk ned. Det var skikkelig flott, helt vindstille og veldig romantisk, selv om ingen av oss innehar så alt for mye av den egenskapen.

Denne turen bør du absolutt ta om du bor i nærheten. Det er verken en lang eller hard tur. Bare kos rett og slett. Og den passer for alle. Det er en perfekt rusletur på en times tid før en parkerer i sofaen for kvelden. Eneste kjipe er at en må gå samme vei tilbake, for slike som er mest gira på en rundtur.

Kart og mer info finner ut på ut.no. 

Vi parkerte ved Åros og gikk mot Høllen. Det er ikke noe i veien for at en kan gå motsatt, og det er nok av parkeringsplasser i begge ender. Egentlig var vi akkurat bittelitt for seine til at vi fikk med det aller fineste lyset, men sånn går det når en ikke planlegger helt, og bare plutselig hiver seg rundt.

Foreløpig er det ikke så veldig folksomt her. Spesielt ikke i kveldinga midt i uka i slutten av mars.

Vi trodde Jonas hadde lært at saltvann ikke skal drikkes. Etter en tur til Lista da han var litt yngre … og vi nesten trodde han skulle stryke med da han hadde glefsa i seg den ene bølga etter den andre langs strendene. Men i går var han visst særdeles tørst! Merkelig det der, når han finner vann ute skulle en nesten tro at han ikke hadde hatt tilgang til dette hele dagen. Enda han har ei diger skål i begge etasjer hjemme, hvor vannet blir skifta ut flere ganger daglig. Men når han tror han stjeler noe, da smaker alt mye bedre. Så også saltvann! Denne ganga gikk det heldigvis greit da.

Dette er vel omtrent Sørlandet på sitt beste? Og vi er altså ikke kommet til april en gang. Det var utrolig stille i går, masse fuglekvitter og kun stemmene til to som var ute og padlet. Er du ute etter å få mannen i det litt romantisk siget, så var altså ikke dette den dummeste plassen …

Vi tok turen helt ytterst ved båthavna før vi snudde. Samme vei tilbake er jo normalt litt kjipt. Men på denne tiden av døgnet blir det jo ikke helt likt likevel, siden himmelen og fargene forandrer seg ekstremt kjapt før mørket senker seg.

Mine to. ♥ Verdens beste selvfølgelig.