Det skal ikke være lett. Livet altså. Men det er vel ingen som har påstått det heller .. og ingen har jo hittil overlevd. Triste greier, igrunnen. Om en begynner å fabulere over akkurat det.
Ikke mistforstå. Jeg er veldig glad og lykkelig for at mange ting har falt på plass her hos oss i det siste. Mange gode nyheter, både for den ene og den andre. Det siste er at mellomste dattera med samboer og baby har fått leid en leilighet rett borti her. Stor, lys, grei leilighet til en grei pris. Og veldig nærme mamma. Dermed har jeg snart begge mine barnebarn i gangavstand herfra, og det er en særdeles god ting.
Beina mine derimot, er ikke gode. Eller foten da. Selv om jeg mest sannsynlig hadde det i begge to. Det var bare det at de kun røntgenfotograferte den ene. For det var det som sto på rekvisisjonen fra legen.
Beinet. Foten. Hælen!! Faen ta!
Jeg hadde jo ikke trodd de fant noe der. Men det gjorde de altså. Jeg har betennelse i hælen. Hælspore. Hva fanken er det? Har du hørt om det før? Ikke jeg. Og det er sånn typiske ting som fester seg på denne kroppen. Ting som de færreste har, eller har hørt om. Bortsett fra legene da.
Det er ikke så mye å gjøre med denne tilstanden. Jeg har hatt en kur med noen kortisontabletter, som nå trappes ned. For de tablettene hadde ei bivirkningsliste så langt som et vondt år. Såpass at jeg vurderte opp og i mente om jeg virkelig skulle putte denne pillen i kjeften og svelge. Men nå gjorde jeg det likevel. Og det har skjedd et under med undersåttene mine etterpå.
De er blitt så tynne! Jeg begynner å ane konturene av de leggene og anklene jeg en gang hadde. De fine, vettu, som gikk inn og ut der de skulle. De jeg var aller mest fornøyd med på hele kroppen. Før i tia. Før overgangen og all elendigheten slo til.
Men der slutter det positive! For det stikker og skjærer oppover i beinet og utover i tærne når jeg tråkker på det. Skulle nesten tro jeg hadde en strikkepinne, type langpinne, kjørt inn i hælen og videre oppover. Jeg halter og kan nesten ikke gå. Iallefall føles det sånn. I og med at jeg hadde denne kraftige virkninga av tablettene tyda det visst på at jeg også hadde noen revmatiske lidelser i disse undersåttene, til tross for at ikke noen av de prøvene slår ut. Bare velstand altså ..
Jeg blir så eitrende forbanna!! Enda en ting. Enda en liten påminnelse om at de gode dagene er over. At en begynner å bli gammel. Kanskje ikke så gammel i år, men det spiller jo ikke så stor rolle når alle disse ubehagelighetene blir kasta på en. Da hjelper det ikke om alderen er 45 eller 80. En blir like klein og stiv og ubevegelig uansett.
Jeg kommer selvsagt ikke til å dø av denne greia. Men det kan ta tid før det går over. Hælsporen altså. Mellom et og to år. Og jeg burde ikke gå så mye. Kanskje heller tenke på å sykle eller svømme.
Jaha!! Det var slutten på den trimmen. Så nå blir jeg vel sittende her til jeg gror fast i sofaen .. Ikke tur med bikkja, ikke mer SportsTracker og skryt av lange turer på Facebook. Og bikkja vil jo ikke verken svømme eller sykle på tur .. så da blir det med de små, kjappe, pinnekaste-turene ho får med drømmemannen.
Opp i heia, ned fra heia. Den samme pokkers heia, hele tiden. Veldig nærme huset. Ikke turer i skogen med masse spennende nye lukter .. bare den samme løypa hver dag. Hvor gøy er det for en hund? Og hvor gøy er det å være nesten handicappa på grunn av et forbanna bein?
Livet kunne godt ha fremstått litt lettere. Noen dager, eller uker. Bare sånn at en kunne kjenne skikkelig på det der åssen det er å leve når livet er virkelig godt. Uten så mange bekymringer og vondter. Bare en dag innimellom .. litt jevnt fordelt på en måte. Så en hadde noe å glede seg til.
Bagateller, sier du? Joda, det kunne ha vært verre. Men det kunne også ha vært mye bedre. Tror kanskje det er på tide å finne frem disse bøkene mine om å tenke positivt igjen nå. For dette ble jo rett og slett et skikkelig sippeinnlegg!
Tenk positive, gode tanker .. fokuser på det rette. Prøv å fortreng alt det ubehagelige, vonde.
Vettu, kanskje jeg hadde vært bedre om jeg ikke hadde forsøkt å fortrenge det så lenge. Slengt beina opp for lenge siden, istedenfor å bare bite tennene sammen og erkjenne at jeg var litt uheldig med disse undersåttene. Forebygging kalles det vel. Noe jeg er særdeles dårlig til .. Hva om jeg hadde mast litt mer på legen, forlangt at de skulle finne ut av det, for normalt har det jo ikke vært på lenge. På en del år, faktisk. Hadde situasjonen vært litt annerledes i dag da tro?
Jaja. Jeg har iallefall ikke urinsyregikt .. og det er vel en god nyhet ..