Otra Elvepark, tur retur Eg – Strai

Ut på tur aldri sur! Her er folket som ikke lar seg stoppe av litt regn eller noen hagl. I dag har vi gått og gått, på litt ukjente stier. Iallefall halvparten av strekningen. Vi parkerte ved Direktørens Hage, ved sykehuset og gikk oppover langs elva. Otra Elvepark er den del av en natur- og kulturssti med informasjonstavler langs veien. Står det så fint på ei nettside jeg fant. Men den må ha vært litt lite oppdatert, for de informasjonstavlene vi så var helt uten informasjon. Bortsett fra en.

Første delen av turen går på bred gruset vei. Denne passer greit for rullestoler og barnevogner også. Etter å ha passert sykehusområdet går veien mer over til en sti. Det er flere bademuigheter langs veien, og også en del utplasserte benker og bord for en aldri så liten rast med kaffi og matpakke.

Midt inni intet fant vi et hus. Ingen vei inn, men det sto en bil utenfor … rart … Da vi kom hjem fant vi ut at det var til salgs. Det vi så fra stien er jo egentlig bare uthuset, låven eller hva du vil kalle det. Snakker altså om bildet over, nederst i høyre hjørne. I følge min datter så var det også til salgs for noen år siden. Det ser jo ganske så idyllisk ut, og du får med ei diger tomt med strandlinje. Men mulig det blir litt ensomt i lengda. Så det passer nok best for de som hater naboer!

Veldig varierende terreng, og natur. Fint å gå her, selv om været ikke var av det beste. På denne tiden av året ble det til tider en heller en sølete fornøyelse. Og etterhvert ganske sleipt og glatt. Det liker jeg jo dårlig, for jeg er blitt veldig redd for å ramle på mine halvgamle dager. Men det går jo helst greit da. Det var jaffal ikke meg som tryna tre ganger!

Litt av hvert som måtte krypes over for å komme frem. Jonas, som ikke en gang gidder å hoppe inn i bilen etter vi har vært på tur, klarte seg overraskende bra her.

Så fikk vi jaggu litt sol på vei oppover. Da ble alt veldig fint.

Hit, men ikke lengre. Ved Strai Bom er det kun noen hundre meter bort til RV-39 hvor du kan ta en buss tilbake til sentrum. Jeg hadde lest på en blogg at det gikk an å gå helt til Kvarstein, men da måtte vi sannsynligvis ha gått opp på riksveien. For denne stien stoppa altså her. 7 km fra der vi starta.

Det regnet som pokker! Og kjærringa er like fotogen som alltid. Men vi tok en liten rast under et tre, før vi dro nedover igjen. Samme vei vi kom fra. Måtte bare ha litt vann og et par tørre knekkebrød før nye 7 km skulle tilbakelegges.

Her er det eneste infoskiltet som det fortsatt står noe på. Det forteller om benken (bildet under), som sannsynligvis er laget i ca. 1900. Dette var en naturlig endestasjon for spaserturene fra “Eg Sindsykehus”. Her kunne man sitte og hvile ut og nyte utsikten …

Vi nærmer oss utgangspunktet igjen. Ganske våte og enda mer slitne. Men utrolig deilig å komme hjem og vite at alle tre har fått mer enn nok trim denne søndagen.

Fin rasteplass. Med både utsikt og tak. For de som bare vil gå litt.

Og her kommer de. ♥ Verdens aller beste turfølge. Vi har så smått begynt å snakke litt om å ta en tur på Hardangervidda til sommeren, men jeg er veldig skeptisk til å ligge i telt, og hytte er uaktuelt med den digre hunden.

Teltlivet ble jeg vel i grunnen ferdig med på slutten av 70-tallet. Minst. Og nå vet jeg jo ikke om jeg har en kropp som kan fungere etter ei natt eller tre på et liggeunderlag. Eller om jeg hadde klart å gå om jeg tilfeldigvis hadde fått ei natt uten søvn. Litt kjipt å bli fibrofast innpå vidda egentlig!

Men det kan jo være det hadde gått greit. Det finner vi jo jaffal ikke ut om vi ikke forsøker. 😉

Koselig kveldstur i Søgne

Her kommer noen bilder fra turen vi hadde i torsdag kveld. Akkurat i det sola gikk ned. Det var skikkelig flott, helt vindstille og veldig romantisk, selv om ingen av oss innehar så alt for mye av den egenskapen.

Denne turen bør du absolutt ta om du bor i nærheten. Det er verken en lang eller hard tur. Bare kos rett og slett. Og den passer for alle. Det er en perfekt rusletur på en times tid før en parkerer i sofaen for kvelden. Eneste kjipe er at en må gå samme vei tilbake, for slike som er mest gira på en rundtur.

Kart og mer info finner ut på ut.no. 

Vi parkerte ved Åros og gikk mot Høllen. Det er ikke noe i veien for at en kan gå motsatt, og det er nok av parkeringsplasser i begge ender. Egentlig var vi akkurat bittelitt for seine til at vi fikk med det aller fineste lyset, men sånn går det når en ikke planlegger helt, og bare plutselig hiver seg rundt.

Foreløpig er det ikke så veldig folksomt her. Spesielt ikke i kveldinga midt i uka i slutten av mars.

Vi trodde Jonas hadde lært at saltvann ikke skal drikkes. Etter en tur til Lista da han var litt yngre … og vi nesten trodde han skulle stryke med da han hadde glefsa i seg den ene bølga etter den andre langs strendene. Men i går var han visst særdeles tørst! Merkelig det der, når han finner vann ute skulle en nesten tro at han ikke hadde hatt tilgang til dette hele dagen. Enda han har ei diger skål i begge etasjer hjemme, hvor vannet blir skifta ut flere ganger daglig. Men når han tror han stjeler noe, da smaker alt mye bedre. Så også saltvann! Denne ganga gikk det heldigvis greit da.

Dette er vel omtrent Sørlandet på sitt beste? Og vi er altså ikke kommet til april en gang. Det var utrolig stille i går, masse fuglekvitter og kun stemmene til to som var ute og padlet. Er du ute etter å få mannen i det litt romantisk siget, så var altså ikke dette den dummeste plassen …

Vi tok turen helt ytterst ved båthavna før vi snudde. Samme vei tilbake er jo normalt litt kjipt. Men på denne tiden av døgnet blir det jo ikke helt likt likevel, siden himmelen og fargene forandrer seg ekstremt kjapt før mørket senker seg.

Mine to. ♥ Verdens beste selvfølgelig.

Kapp Verde – Farol do Morro Negro

Her kommer det nest siste innlegget fra en ferietur til Kapp Verde i 2014.
Gikk du glipp av de forrige, ligger linker nederst i dette innlegget.

Målet for vår rundtur med leid taxi og sjåfør var vel igrunnen dette fyret. Vi ante ikke hva vi gikk til, men hotelleieren sa det var et fyr der – og dermed fant vi ut at det var et greit mål for en tur. Eller, vi fant det vel igrunnen ikke ut, det gjorde reisefølget vårt. Et par vi traff på hotellet, som vi hadde en annen organisert tur sammen med. De hadde leid en taxi en dag tidligere, og ville gjerne se mer av øya. Og vi var hjertelig velkommen til å slå følge. Dermed gjorde vi det.

Farol do Morro Negro ligger på en klippe på østsiden av Boa Vista. Fyret ble bygd rundt 1930 og rager 163 meter over havet. Mer fakta om det har jeg ikke klart å finne, men det var iallefall tydelig at det ikke var i bruk lengre. I følge ei nettside ble fyret malt i 2007, de brukte sannsynligvis ikke Jotun Optimal. Veien opp var ikke lengre kjørbar. Så etter å ha sittet på lasteplanet på taxien en god stund var det godt å få beveget seg litt igjen. Omgivelsene var det jo ikke noe å si på heller. Så da bare beina og resten av den stive kroppen begynte å komme til hektene etter kjøreturen, så gikk dette veldig bra. Som du sikkert har fått med deg, har Boa Vista ei fantastisk strandlinje. Det var strender så langt øyet kunne se, uansett hvilken vei vi snudde oss. Og da snakker vi skikkelig STRANDlinje altså, ikke bare det at øya grenser til havet, slik kommunen her hjemme kaller strandlinje. De har tydeligvis misforstått et eller annet, men det spiller vel ingen rolle så lenge de får inn eiendomsskatten sin .. Nok om det. Deilig avslappende. Det beste med å dra på tur aleine, les: uten reiseledere, er at du slipper alt maset, køgåing og at en plutselig skal gå igjen. Sånn typisk når du akkurat har funnet DET motivet og trenger noen minutter til for å ta DET bildet .. eller at det kommer en og annen vimsete turist og ødelegger hele komposisjonen. Ååååh, disse turistene er noe herk altså! 😉 Fyrtårn altså – jeg bare elsker dem! Og hva er vel da bedre enn å finne et langt uti ødemarka, der en til og med kunne gå inn og kikke? Studere og ta bilder, nye forfallet og utsikten.

Kanskje litt vågalt? Om dette hadde vært en organisert tur, ville vi nok aldri fått lov å gå inn i denne falleferdige bygningen. Men siden det ikke var noen der som sa at det var ulovlig, så klarte vi jo selvsagt ikke å la være .. Her prøver kjærringa å posere litt. Det kommer sjeldent noe godt ut av slike innfall … jeg passer nok aller best bak kameraet, og det er der jeg trives best også. Det var det jeg hadde herfra. Spennende, eller hva? Mulig jeg har noen sære lyster når det gjelder hva jeg vil gjøre og oppdage når vi er ute og reiser, men heldigvis så har jeg en mann som synes det er like ok som meg. Svette, lange gåturer, gamle bygninger, borger, småbyer … og fyrtårn.

Dette er sjette innlegg fra Kapp Verde. Og om du ikke har fått med deg de andre så finner du linker under.

Litt generelt om Boa Vista finner du her HER
Bilder fra en landsby vi besøkte HER
Bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER
Tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER
og resten av dagsturen med pick-upen er HER

Knallvær og varierende turterreng

Hei, hei. 🙂 Da var mandagen snart på hell, og Jonas og jeg har vært ute fra 9.30 til 14.00. For et fantastisk vær vi har hatt! Måtte bare utnytte denne dagen for fullt. Så det ble vel 13 kilometer og 18.303 skritt!

Det må vel kalles en god start på uka? Ikke det at det kjennes så sykt godt ut akkurat nå, skal jeg være ærlig, så var det så vidt jeg klarte å komme meg hjem. Tror Jonas merka det, for han hang ikke på slep slik han pleier, ikke en gang opp Tinnheia-bakken. Var nesten som han prøvde å være en psykisk støtte, noe jeg absolutt trengte der og da.

For all del, ikke la vær å gå her fordi jeg sleit litt. Du kan jo faktisk parkere i nærheten og bare gå der det er fint å gå tur. Trenger lissom ikke gå tur retur Tinnheia i samme slengen. For det er veldig langt.

Men vi gikk altså helt hjemmefra og ut til Odderøya. I tillegg tusla vi rundt litt der, på de minste stiene, og opp og ned på den ene toppen etter den andre. Faktisk flere plasser jeg aldri hadde vært tidligere. Gjett om jeg angrer for at jeg ikke hadde med kameraet? Det knallværet … og bare mobilbilder. Før gikk jeg jo aldri på tur uten kameraet, men etter jeg ble syk så må det være enklest mulig. Orker ikke drasse på noe ekstra. Mulig jeg skulle hatt et litt mindre, nyere kamera heller, for speilrefleksen er jo en koloss å ha med seg. Men det tar til gjengjeld kjempefine bilder. Noe som hjelper lite når det ligger hjemme …

Midt utpå øya støtte jeg på denne her. Må nok være samme kunster (eller hva en skal kalle det), som sto for den snille piken vi fant i Ravnedalen da vi gikk tur der. Det er jo litt gøy da, å bare plutselig støte på noe sånt der en ikke hadde venta å finne noe som helst. Selv om jeg ikke akkurat falt så pladask at jeg ville hatt ho i hagen.

Odderøya er en fantastisk plass å gå tur. Men normalt er det sykt mye folk her. I dag var det nesten ingen, men da vi var på vei tilbake igjen begynte det å bli litt mer trafikk. De aller fleste går muligens bare på den brede veien som går ned til kafeen, mens vi regelrett var på oppdagelsesferd.

Odderøya var tidligere stengt for publikum på grunn av militær aktivitet. Men ble åpnet i 1992 da Odderøya fort ble nedlagt. Stengningen hadde da vart i 52 år, og i store deler av denne perioden var fortet base og rekruttskole for Kystartilleriet. Nå har kunstnerne inntatt øya, og her finnes flere små verksted, gallerier og kafeer. Om sommeren arrangeres store konserter, det var bl.a. her deler av QuartFestivalen holdt til før de gikk konkurs. Nå er den store happeningen Odderøya Live.

Odderøya kafe. Veldig populær plass hver søndag. Her er det lange køer for å få kjøpt vafler, is og drikke.

En liten pause måtte vi ha i den deilige sola. Dessuten var det tid for litt “mat” også. Viktig å ikke glemme den vettu, da ber en om en kjempesprekk. Men må innrømme at en varm vaffel hadde smakt fortreffelig her i dag. Var nesten så jeg kjente lukta …

Trappene ned mot fyret er jo ganske sjarmerende. En må bare ikke tenke på bakken en må gå opp igjen etterpå! Den var ikke god i dag! Et par ganger måtte jeg ha pause, fordi det dansa så mange sorte prikker foran øynene mine. Og jeg tror Jonas skjønte at det var noe galt, for han gikk som en drøm rett ved siden av meg. Kikka opp og slikka meg litt på hånda innimellom. Det var tungt. Blytungt. Faktisk vurderte jeg to, tre ganger å ringe drømmemannen for å høre om han kunne hente oss her ute, så hadde vi jaffal sluppet hele veien hjem til Tinnheia igjen.

Da er det ille! Men det ble med tanken, for her er kjærringa som ikke gir opp så lett.

Fyret er det jo ikke så lenge siden vi var ved. Hvordan det tar seg ut i solnedgang kan du se HER om du har lyst.

Puuuh! Og dette er bare sånn cirka 1/3 av elendigheta. Det er da det gjelder å ikke se så langt fremover, et par, tre meter holder igrunnen. Det er jaffal da det blir enklest å komme opp.

Jeg har hatt en helt fantastisk flott mandag! 😀  Vet ikke helt om bikkja er enig, for han har ligget rett ut og pest helt siden vi kom hjem. Totalt utslitt. Merkelig at han ikke blir sprekere egentlig. Men kanskje det bare ikke er meninga at en leonberger skal gå så sykt lange turer. Ikke vet jeg.

Siste bildet for i dag. 🙂 Takk for at du hang med så langt.

Det blåser fra alle kanter

Heisann der ute. Her regner og blåser det så det knaker og knirker i hele huset. I natt hadde det kommet litt snø faktisk, såpass at plenen var helt hvit, men det er borte igjen nå.

Langturen i går gjorde jo sitt til at dagen i dag ikke er helt bra. Men gårsdagen var topp, så da skal jeg vel klare meg gjennom avstraffelsen også, selv om jeg synes det er veldig kjipt at det må være slik. Og ja, jeg har altså vært ute på morraturen for lenge siden. Til tross for laber form og drittvær.

Den koselige stien til høyre på bildet over fører rett opp til huset vårt. Eller mellom oss og nabo’n da. Men den er ikke fullt så koselig når du kommer litt oppi høgget der, for da er det slutt på grusen og det blir mer et gjørmehull en må vasse gjennom før en kommer opp til husene. På denne tia av året blir det veldig skitten bikkje om vi går der, og om sommeren er det veldig grodd igjen. Er sikkert bare meg som går der innimellom, og det er jo ikke nok til å holde stien åpen.

Litt synd egentlig. Kunne bare svippa ned der via hjørnet på tomta faktisk. Eller sendt ut Jonas på automatlufting innimellom. Selv om jeg tviler på at han hadde gått så mange meterne før han hadde ombestemt seg, om han i det hele tatt hadde tråkka utforbi tomtegrensa. 😀 Før vi fikk denne hunden hadde vi ikke gjerde rundt tomta, men av hensyn til naboene så tenkte vi at det var like greit, for alle er jo ikke akkurat overbegeistra for et så stort dyr. Men uten gjerde så hadde vi rett som det var rådyr på besøk i hagen, og de forsynte seg jaggu godt av tulipaner og andre godiser som grodde her. Nå er det slutt både på rådyrene og blomstene, for da fibroen inntok huset slutta gartneren å fungere. Rådyrene hører vi bare innimellom, og det meste i hagen er daua!

Det er ei lita strand ved dette vannet. Sjeldent jeg har sett folk der da, men i fjor rusta kommunene opp litt og fylte på ny sand. Så det ser ganske fint ut, men stort sett tror jeg det er hunder som bader der.

Ingen tur i skogen på Tinnheia uten bakker! Sånn er det bare. I dag var det tungt, veldig tungt. Selv om jeg ikke valgte den verste runda. Og bikkja hadde heller ikke spesielt lyst til å ut. Men han blir så mye roligere når han får denne morraturen. Han ligger ikke og venter på at noe skal skje og hopper forventningsfullt opp bare jeg beveger meg, så sånn sett er det verdt det. Uansett formen min.

Her er det fint. Det er faktisk en av de koseligste, små stiene i hele nabolaget. En hyggelig start på dagen med andre ord. 

Oppoverbakker begge veier!

Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!

Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!

Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.

Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.

Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!

Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.

Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.

Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.

 

Morratur på gamle trakter

Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt  … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.

Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.

Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.

Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.

I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.

Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …

Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.

Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.

I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.

Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.

Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. Heldige meg.

Mandagens lille topptur

I går ettermiddag hadde vi en flott liten topptur. Vi starta med trappene som går opp i heia til venstre, rett før vi kommer til Cafe Generalen i Ravnedalen. De du ser her er bare en liten del av dem altså, men det gikk greit som bare det. Faktisk tror jeg jeg sleit mye mer siste jeg var der. Må være den bittelille joggeturen jeg forsøkte meg på i går som gjorde susen! Haha. Ja, for dere som følger meg personlig på Facebook så har dere jo sikkert sett at jeg, helt frivillig, var ute og jogga i går. For første gang siden jeg gikk ut av grunnskolen. Løping er ikke mi greie, jeg løper ikke etter bussen en gang.

Men det ser så sykt gøy ut å jogge! Og jeg trenger jo absolutt å få opp forbrenninga litt her, for selv om jeg går mye så hjelper ikke det noe. Jeg har jo stort sett alltid gått mye. Hadde noen som var litt mer bedagelig anlagt gått alt det jeg går, så ville sikkert kiloene rent av i rekordfart. Så jeg må rett og slett gire opp litt altså. Men, det er et stor MEN, jeg har absolutt ikke en kropp som er skapt for løping. Det er litt som en flodhest på land, og så langt fra grasiøst som det kan bli. Det var sikkert litt av et syn så lenge det varte. Akkurat der og da var jeg litt lei meg for at det er blitt så lyst på morrakvisten …

137 moh er så høyt du kommer her. Fra Ravneheia er det en fantastisk utsikt over Grimsmyra, helt ut til Odderøya og videre til Byfjorden. I går var vi, som du ser, veldig heldige med været. Vi tok oss ei runde i Bymarka på fire, fem kilometer før vi returnerte til bilen. Veldig greit å gå her, på disse stiene som ikke er opparbeidet med grus og greier. Ikke mange folk heller, så Jonas fikk gå løs. Han ser ganske fornøyd ut da, men tar ikke akkurat av. Han går stort sett mellom oss, for da føler han sikkert han har full kontroll slik at vi ikke kan stikke av.

Bånetjønn ligger ovenfor Ravnedalen. Veldig idyllisk her, og det var mange joggere som tok runda rundt vannet. De så litt annerledes ut der de kom flygende enn det jeg gjorde tidligere på dagen. Men trøster meg med at de var mye yngre også, og har sikkert drevet med denne løpinga hele livet.

Som du ser er vi tilbake på de brede grusveiene. Fremkommelig for alle, fint er det, men jeg liker meg bedre i litt mer ulendt terreng. Sånn skikkelig dypt inni skogen.

Det var den turen. Her er det bare siste nedstigning igjen. Ser kommunen har hogd ned en del skog siden sist jeg var her, og det er bra. Litt kjipt å kave seg opp til det ene utsiktspunktet etter det andre, og så er alt grodd igjen slik at en ikke ser en dritt. Slik er det uhyggelig mange plasser nå, og jeg blir like skuffa hver gang.

Håper du har hatt en fin dag. Nå er det sofakos i kjellerstua, og 4 stjernes middag på TV. Perfekt program å glo på når jeg ikke skal spise noe på en god stund enda …

Regnværsdag – igjen

Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.

Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.

Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.

Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.

Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …

Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.

Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.

Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.

Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …

God lørdag til deg. ❤

Fredagsmodus med god samvittighet

Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.

Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.

Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.

Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.

Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.

Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …

Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.

Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!

Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?

Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …

Nyt fræddan’ og kos deg da!