Skipsvrak og fredede skilpadder

Dette er tredje innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de to forrige finner du de HER og HER.

Follow my blog with Bloglovin 

 

Vi drar fra landbyen Fundo das Figueiras og ut mot havet. Nærmere bestemt Santa Maria stranden. Her skal vi ta en nærmere titt på skipsvraket som jeg har sett så mange ganger på bilder fra Boa Vista. Du kan liksom ikke være på den øya uten å ha tatt minst ett bilde med deg selv i forgrunnen og vraket i bakgrunnen. Sånn er det bare.

Praia de Atalanta, som stranda egentlig heter, ligger nord på Boa Vista. Cirka seks kilometer nordøst for Sal Rei som altså er hovedstaden på øya. Stranda er kjent for sine mange skipsvrak, og spesielt vraket av det spanske lasteskipet Cabo Santa Maria som grunnstøtte 1. september 1968. På folkemunne går stranden under navnet Santa Maria, oppkalt etter dette vraket.

Det sies at skipet ble lurt på grunn med viten og vilje av lokalbefolkningen. De tente lys på stranda, slik at kapteinen skulle tro at det var fyrtårnet han skulle navigere etter. Skipet var på vei til Argentina med gaver fra general Franco. Det skal ha vært både sportsbiler, klær, medisiner og mat ombord.

Snart er dette bare et vagt minne. Da vi var der i 2014 mente de at om ti år ville mesteparten av rusthaugen være forsvunnet i havet. Det fortæres litt og litt av bølger og sjøvann. Jeg kan ikke helt se for meg at det skulle forsvinne helt på så kort tid, for da vi var der var det fortsatt gigantisk. Jeg hadde så lyst til å gå helt ut til det, men det fikk vi jo ikke lov til. Aller helst ville jeg nok vært inni vraket og tatt noen bilder der … kunne blitt mange kule bilder med utsikt ut fra det ene hullet etter det andre. Men jeg måtte altså nøye meg med det du ser her.

Jeg er jo litt steingal. Altså; sånn at jeg elsker gamle murer, brolagte gater, ruiner. Men dette var minst like interessant. Og det ble mange bilder av samme motiv for å si det sånn, fra den ene vinkelen etter den andre.

Stranda er en del av naturreservatet Boa Esperança Nature Reserve. Så her fins ingen solstoler eller strandbarer. Ei heller er det lov å kjøre her med firehjulinger og andre motoriserte kjøretøy. Området er fredet for å verne om skilpaddene som kommer til stranden for å legge egg. Kapp Verdes strender har alltid vært en yndet rugeplass for enorme havskilpadder. Er du her på rett tid kan du få med deg ungenes første ferd mot havet. Det var ikke vi. Faktisk så vi ikke så mye som ei bittelita skilpadde, bortsett fra den som var tegna på skiltene.

Rundturen er over. Vi ble kjent med et litt yngre par som vi avtalte å spise middag sammen med kvelden etter. Disse holdt vi oss litt sammen med, blant annet leide vi en jeep med sjåfør en hel dag, slik at vi fikk sett flere områder av øya. I vårt eget tempo. Og det var virkelig å anbefale, fremfor denne møljeturen vi var på, med fire biler i følge og turister både her og der.

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta fra blogg.no til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og ser tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

 marit og drømmemannen på ferie

Negler og velvære

Negler er viktig. For meg er det nesten livsviktig å ha fine, velstelte negler. Men siden jeg ble syk så har disse neglene mine ikke oppført seg som normalt de heller. De er myke og deler seg for ingenting. De brekker bare jeg ser på dem. Og jeg blir nesten deppa av å gå rundt med knekte, korte og stusselige negler, så dette er ikke bra!

Siden i høst har jeg stelt dem jevnlig. Hos ei negldame som virkelig kan dette her. Ho er dattera til ei vi går i Cognacklubben med, men jeg vet ikke om ho vet at jeg kjenner mora. Jeg har ikke sett noen grunn til å fortelle det heller … Jeg “fant ho” på Facebook og tok det derfra. Ho er sykt nøye og veldig rimelig i forhold til de jeg har ramla inn til tidligere. Og den kombinasjonen er jo toppers!

300 kroner ganga er overkommelig. Problemet er bare at mine negler vokser i rekordfart, så jeg må stelle dem hver tredje uke. For da er den stygge “etterveksten” minst 3 mm, og da er det like før jeg klikker! Dermed har jeg vært til neglpleie en gang hver tredje uke. Men negldama mi har full jobb utenom dette, som er en liten hjemmebedrift på hobbybasis, så skal jeg hit er det altså bare åpent på kveldstid eller i helgene. Og da er ikke neglene det første jeg tenker på.

Så jeg har grubla litt. Og kom i et øyeblikk fullt av enorm selvtillit frem til at jeg sikkert kunne klare dette på egenhånd. For snaue 14 dager siden bestilte jeg et UV-kit fra Wish, og i dag kom pakka i posten. Men om jeg skal være ærlig, så har jeg har vel aldri vært så sykt flink til å legge på neglelakk heller, og det tror jeg faktisk jeg helt hadde glemt da jeg gjennomførte kjøpet. Jeg mangler lissom den vesentlige delen, som så fint kalles tålmodighet, så her må det øves! Derfor kjøpte jeg bare noen billige greier, rundt 200 kroner for hele pakka inkludert porto. Bare for å se om dette er noe jeg kommer til å gidde og bruke tid på. Normal neglelakk varer jo bare et par dager før den flasser, mens shellakk kan holde de tre ukene jeg klarer å gå med samme farge uten å fikse på den. Om dette jeg har kjøpt er like holdbart som hos negldama mi? Vel, det gjenstår å se.

Hardt ble det jaffal! Selv om det ble både klumpete, litt utflytende og ikke fullt så fint som jeg hadde sett for meg. Det verste var likevel at jeg fikk feil farger! Jeg hadde bestilt seks flotte farger som jeg likte, og fikk seks stygge farger med glitter. Og jeg kan ikke fordra glitter! Så mer feil enn dette kunne det nok ikke blitt. Men, men … – Shit happens, som en kelner på Kreta en gang sa, da han leverte feil mat til alle rundt bordet.

Andre farger kan jeg sikkert få fatt i etterhvert. Men akkurat i dag er neglene mine altså brune med glitter! Drittbrune, når sant skal sies. Ikke er de spesielt lange heller, for uten forsterkning brekker de for ingenting, og nå er det to uker siden jeg hadde det på. Men nå kan det jo være at jeg klarer å beholde dem en stund, slik at de kan vokse seg lange og fine – igjen. Men du skal ikke se helt bort i fra at de i morra fremstår i en helt annen glitterfarge, selv om det tok sin tid dette.

Fire lag er lagt på og belyst, ett etter ett. Og når en ikke en gang blir fornøyd med resultatet er det en smule irriterende. Men øvelse gjør mester, sies det, så her er det bare å bite tenna sammen og gå på med frisk mot fremover. Så får jeg heller overlate det til de profesjonelle når vi skal et eller annet spesielt. Men som hverdagsnegler bør vel dette duge, og da spesielt når kjærringa før øvd litt. Og hva gjør man ikke for å slippe å gå ut av huset?

 marit 

Fundo das Figueiras – en landsby på Boa Vista

Vi kom, vi så og vi dro igjen. Jadda! Vi er på fellesutflukt. Flere jeeper sammen. De kjørte som svin, også inn til landsbyen. Det var så støvskya sto rundt oss da vi gikk ut av bilene. Skikkelig flaut. Rike, hvite turister på tur for å se på fattige landsbybeboere. Akkurat sånn føltes det.

Landsbyen Fundo das Figueira ligger 21 km øst for Boa Vista. I 2010 var det 241 innbyggere her. Det regner sjeldent, så området minner mest om ørkenlandskap. Noe som gjør det særdeles vanskelig å dyrke jorda. Det fins likevel et titalls gårder i området, disse driver for det meste med storfe. De fleste matvarene importeres fra andre deler av landet.

Innbyggerne i landsbyen kommer fra middelklassen på Boa Vista. Og “No stress” som er slagordet på øya, viste seg tydelig her. De så ut som de hadde all verdens tid, og ingen bekymringer. Tidsklemma har de sikkert aldri hørt om …


Biltrafikken var ikke akkurat påtrengende … så her var det mange frittgående høner, haner, katter og hunder i skjønn forening. De så like avslappet ut som resten av innbyggerne i landsbyen.

Stilig å male trestammen i samme farger som huset. Føler du for det er du velkommen til å importere skikken til nabolaget ditt. Her malte de nederste del av stammen hvit for å beskytte trærne mot sola og eventuelle skadedyr som hadde lyst til å ta seg en munnfull av barken på treet.

I følge sider jeg har funnet på nettet har byen en kirke og en restaurant. Det siste der kan umulig stemme, for vi var innom to forskjellige spisesteder her. Kanskje ikke det vi forbinder med restaurant, men i forhold til standarden ellers på øya var det ikke noe galt med disse.

Kirka var et yndet samlingspunkt for hele befolkningen. Opptil flere ganger i uka. Den var sparsomt innredet, sannsynligvis gikk kollekten til helt andre ting, for presten hadde 7 – 8 koner og et ukjent antall barn, i følge reiselederen vår ..

Gult er kult! Her lyste det iallefall godt opp de ellers så grå omgivelsene.

Souvenirbutikker, eller utsalg, fantes over alt. Selv om turiststrømmen ikke var påtrengende. Om du liker afrikansk design og hadde lyst til å ha med hjem et eller annet, var ikke det noe problem. Innkasterne var ekstremt pågående, og hadde store problemer med å skjønne at ikke alle hadde lyst til  å komme inn for å kikke. Shoppinglysta mi forsvinner øyeblikkelig når jeg føler meg presset, så jeg bruker sjeldent så lite penger på dilldall som når jeg er på ferie.

Det er på tide å dra videre. Akkurat det er det aller verste med slike guida turer. For vi elsker jo å tusle rundt og kikke, ta bilder, virkelig se plassen der vi er. Og det er ikke alltid en rekker å se så mye når vi er så mange. Det blir køgåing, og dermed tar det litt tid å få vekk alle de andre turistene fra motivene mine. Så jeg er en av dem som går sist i køen, får ikke alltid med meg alt det reiselederen forteller, men jeg får med meg hjem desto flere inntrykk og bilder enn de fleste andre. Hehe … og som du sikkert har lagt merke til så har jeg særdeles få bilder som inkluderer andre folk, og det er slik jeg aller helst vil ha det. Dermed kommer jeg småløpende etter resten av gjengen stort sett hele tiden. Men aldri så seint at de må vente på meg.

Litt av reisefølget. Neste innlegg fra Kapp Verde blir fra et ei strand vi besøkte på denne turen. Ikke for å bade, men for å se på et skipsvrak og få litt info om fredede skilpadder. Fikk du ikke med deg første innlegg herfra finner du det HER.

Håper du synes det er litt spennende å se bilder fra andre kulturer. Jeg koste meg iallefall skikkelig da vi var der, og nå har jeg klart å vekke reiselysten – igjen!

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

 marit og drømmemannen på ferie

– Happy Valentine!

Er det ikke det en skal si på denne dagen? Det klinger litt rart i mine ører, bare for å ha sagt det … ikke normalt for meg å komme med sånne strofer. Happy Valentine, hører ikke til her hos oss det der egentlig. Men det er sikkert greit for de som må ha en spesiell dag for å vise kjærligheten til den man er glad i. Eller for de som bare må ha en unnskyldning for å feire nok en dag. Og der er ikke jeg. For det meste forbigås i stillhet her.

Jeg trenger ikke en egen dag for å vise kjærligheten min. Og jeg elsker deg høres mye bedre ut. Eller, som vi sier her, æ ælskår dæ. Skikkelig romantisk på sørlandsk vettu! Men det sier vi til hverandre hver dag, og har gjort det i 12 år. Både på morra’n når drømmemannen står opp. Da er jeg litt i koma, men jeg pleier visst stort sett å svare et eller annet, uten at jeg husker det når jeg egentlig våkner et par timer seinere. Så tar vi det skriftlig i løpet av arbeidsdagen, og sånn ellers når det måtte passe. Og passe, det gjør det rett som det er.

For oss er 14. februar en helt normal hverdag. Noen få ganger har han kommet med gave og blomster, men det hører med til sjeldenhetene. Mannen fikk derimot tre slike hjertesjokolader i matboksen sin i dag! Jepp, jeg smører faktisk niste til ham. Og istedenfor et tegnet hjerte som innimellom dukker opp på mellomleggspapiret, ligger nå disse fine røde hjertene ved siden av brødskivene og lyser opp litt. Han er ikke akkurat av den mest romantisk sorten, så det er ikke sikkert han skjønner det en gang. Tenker kanskje bare at han var heldig som fikk litt ekstra kalorier å putte trynet i løpet av dagen. Mannfolk vettu!

Ønsker deg en flott dag. Betyr denne dagen noe spesielt for deg?

 marit

Frisk kjærring ute til frokost

Hei der ute. I dag har jeg spist frokost på Drømmeplassen, helt aleine. Eller, det var jo noen få andre der inne også, men absolutt ikke mange. Alt for tidlig å gå til byen dette her, butikkene var jo ikke en gang åpne. Om du lurer på om dette var mat nok, så kan jeg bare opplyse om at det var akkurat dobbelt så mye som egentlig hadde trengt … men jaggu gikk det ned det siste også! Fort gjort lissom, når en glemmer at en egentlig ikke spiser så mye lengre. Stappmett? Yess!

Legebesøket gjorde meg ikke noe klokere. Alle prøver er fine, blod, urin og hele pakka. Men jeg ble henvist til røntgen. Trodde egentlig det var ultralyd de tok for å sjekke nyrene, men nå er jo ikke jeg noen lege så jeg turde ikke si det til han heller. Jeg føler meg rett og slett som en dust som føyk avgårde til legen denne ganga. Legen mente at disse smertene kunne ha sammenheng med IBS, enda en teit diagnose jeg fikk i høst. Men akkurat dette tror jeg at jeg har hatt mer eller mindre hele livet, så det tar jeg ikke så tungt. Det er irriterende og litt problematisk, men det som er verst er vel at det blir så mange slike tulleting nå. Alt for mange. Og jeg har aldri hatt slike smerter i forbindelse med dette før.

Det er litt sånn: Åh, herregud der kommer ho derre som tro ho feiler alt. Så nå tror jeg det skal bli lenge til jeg skal til legen igjen. Det er bedre å bite tennene sammen og håpe at det går over, enn å bli stempla som en hypokonder av andre.

Det var nok akkurat det mamma også mente. Og det tenker jeg jo på innimellom, nå som jeg nærmer meg samme alder som ho hadde da ho takka for seg. Ho håpte og håpte … helt til ho døde! Så noen ganger er den nok ikke helt lur den fremgangsmåten. Men jeg er jo sjekka opp og i mente, og erklært frisk som en fisk omtrent, så for meg funker det sikkert.

Vet du forresten hvorfor det heter akkurat det? Frisk som en fisk altså … joda, det er fordi fisken er omgitt av et bakteriedrepende slimlag. Men all fisk er ikke like friske av den grunn. Den aller friskeste er nemlig rødspetta. Og den er jo flat som ei pannekake, så dermed har jeg nok dessverre ikke så mye til felles med den … verken når det gjelder formen eller helsa!

Da jeg gikk hjemmefra før 7.30 i dag var Jonas i drømmeland. Jeg lukka opp både grinda og døra ut, men han letta såvidt på hodet og snudde seg andre veien. Det er absolutt ikke noen morrafugl dette her, ser du. Heldigvis er han utstyrt med verdens største festblære, så han var inne til jeg kom hjem to timer etter og ikke en gang da ville han ut på do. For da var han sulten! Da tørrforet var spist var han derimot klar som et egg, og vi gikk en lang tur på nesten ei mil.

Det er rart med det. Uansett hvor trøtt og lei og syk jeg føler meg, så er det godt å komme ut. Er ikke alltid jeg ser så mye av det vi passerer, og jeg er kanskje ikke helt til stede i nuet alltid. Det har gått mye på autopilot i det siste. Jeg er utrolig glad for at vi har denne hunden. Tør ikke tenke på hvordan livet mitt hadde vært uten han nå, for det hadde virkelig blitt ensomt.

Jeg er lei og frustrert. På en måten føles kroppen min som et fengsel som jeg ikke har lyst til å være i. Ingenting funker som det skal. Og hva galt har jeg gjort som har fortjent alt dette? Jeg som trodde jeg alltid hadde vært ganske så snill og medgjørlig, og tenkt på alle andre før meg selv … heller ikke det har jeg gjort riktig tydeligvis. Eller kanskje jeg bare ble født med dårlig karma?

Håper du har det bra. Her er det snart middag, og jeg er jo så heldig at jeg har egen kokk. Hver eneste dag. Selv om det er han som er den yrkesaktive her i huset er det alltid han som lager mat også. Så der har jeg i det minste vinnerloddet. Men både jeg og matbudsjettet hadde garantert vært mye mindre om jeg hadde stått for kokkeleringa, det er jeg helt sikker på.Så det er ikke bare fordeler med å være så bortskjemt.

 marit

Fjorten dager på Boa Vista, Kapp Verde

Kapp Verde er en øygruppe ca. 500 km vest for Senegal. Den tidligere portugisiske kolonien ble selvstendig i 1975, og består av ti større og fem mindre øyer. Ni av dem er befolket. Klimaet er tropisk, og i følge Star Tour ligger gjennomsnittstemperaturen på 25 grader. Noe som ikke helt stemte da vi snakket med de som bodde der. I sommermånedene kunne temperaturen komme godt over 35 grader, påsto en taxisjåfør vi tilbragte en hel dag sammen med.

Vi feiret faktisk nyttår her i 2013/14. Og bodde på Boa Vista. Øya som består av uendelige, nesten folketomme strender. Fra Gardermoen tok flyturen ca. 9 timer, inkludert en mellomlanding på Gran Canaria. Der ble det påfyll av både mat og drivstoff, mens vi ble sittende inne i flyet i en times tid. Det var ikke spesielt morsomt egentlig.

Hotellet vårt lå ca. sju minutters kjøretur fra flyplassen. Noe som gjorde at det hadde vært veldig mye billigere å ta taxi enn å benytte seg at transferen til reiseselskapet. Vil tippe turen i en taxi hadde kommet på i underkant av 5 euro, i og med at det kosta 10 helt inn til Sal Rei.

En merkelig plass, egentlig. At det virka så folketomt kom sannsynligvis av at vårt hotell befant seg mellom to, gedigne all-inclusive hotell. De fremstår jo som egne, små byer disse her, og en trenger strengt tatt ikke gå utenfor murene for å få tak i noe som helst. De har restauranter og butikker og gjestene blir aktivisert til alle døgnets tider. Bassengområdene er sannsynligvis fantastiske de også, for dem som liker det slik .. jeg foretrekker stranda.

Lokalbefolkningen var heller ikke så glade i disse store hotellkompleksene. I følge den samme taxisjåføren. De gir absolutt ikke noe tilbake til lokalbefolkningen. De importerte arbeidere fra Senegal og Gambia, fordi det var enda rimeligere enn å ansette de lokale. De importerte all maten. Hadde egne taxier og egne busser som de kjørte turistene rundt i. Litt hårreisende å høre. Jeg trodde i det minste de bidra med noe, annet enn noen kilometer bedre standard på veiene rett før inngangen til hotellområdet. For det var nemlig der asfalten befant seg, ellers var det noe brosteinslignende veidekke, og grus/sand..

Vi bodde tjue minutters biltur fra Sal Rei. To timer å gå langs stranda (kommer bilder fra den turen i et senere innlegg). Sal Rei ble betegnet som en ok plass “for deg som liker å ta det rolig og nyte strendene, og klarer deg uten nattlige fornøyelser”. Midt i blinken for oss, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke forventa at en måtte ta det så mye med ro. Sånn like før dvalemodus liksom! Det var noen ganger, de første dagene, at jeg tenkte vi hadde havnet helt på feil plass. Men så gikk det seg til etterhvert.

Sal Rei har ca. 5000 innbyggere og består av fire hovedgater, pluss noen smågater. Noen få butikker, en håndfull barer og femten restauranter. Og det var det! Etter mørkets frembrudd var det sannsynligvis tryggest å ta taxi direkte fra hotellet til der du ville spise. For her var det skralt med utelys. Det var faktisk mørkt som i en sekk, og egentlig litt skummelt å tusle rundt på egenhånd. Synes jeg, og jeg er normalt ikke så lettskremt.

Maten var ikke så veldig mye å skrive hjem om. Det var fisk, fisk eller fisk. Stort sett. Og grønnsaker var nesten et fremmedord. Sammen med fisken, eller igrunnen sammen med det meste, fikk vi servert pommes frites og en bolle med ris. Chipsen kom dandert på fatet, slik vi ville ha servert grønnsakene. Tror egentlig de hadde misforstått litt, og innbilte seg at dette var en grønnsak!

Det ble mye sjømat disse fjorten dagene. Sverdfisk og tunfisk er knallgodt. De mindre fiskene, som blir servert hele, med øyne og bein og det meste, kan jeg styre meg for. Jeg liker ikke når maten ser på meg idet jeg setter tennene i den. Og ikke liker jeg alle disse beinene heller. Eller skallet. For pasta med skalldyr ble servert med alt. Skrekkelig mye uspiselig, som ikke var ment å skulle spises (ikke bare meg som er sær altså), fatter ikke at de ikke kunne pelle ut denne søpla før de kom ut med tallerkenen. Åsså var det hummer da. Det hadde de over alt til en veldig rimelig pris. Men jeg synes hummer er oppskrytt, uansett hvor billig den er, så det spiste jeg bare en gang. Bare sånn for å ha gjort det liksom. Har også spist verdens verste hamburger. En mørk kjøttdeigaktig greie som smakte litt søtt. Aner ikke hva den var laget av, men det gav absolutt ikke mersmak!

Vi fant tre, fire flotte restauranter etterhvert. Og det kan godt være det var flere av dem. De var ikke så lette å få øye på innimellom alle disse falleferdige husene, for her var det ikke noen neonskilt som fortalte hva som befant seg innforbi dørene. For oss som aldri hadde vært her før var det klin umulig å se om det var døra til et privat hjem, en restaurant eller en butikk. Men en lærer så lenge en lever!

Parque das Dunas, hotellet vårt, var enkelt, men lå perfekt plassert på stranda Praia de Chaves. En av de fineste strende på Boa Vista. Maten her var overpriset og kjedelig. Men ellers var det greit nok, for folk som er allergiske mot hotellgigantene og all-inclusive-helvete. Noe av morroa med å være på ferie er jo nettopp det å spise litt lokalt og på forskjellige plasser.

Taxituren inn til sentrum kosta 10 euro en vei. Det florerte av taxier, også om kvelden og i helgene. Hotellet hadde gratis buss inn til sentrum klokka 10, med retur klokka 12. Slik håpet de nok at gjestene tok seg en tur etter frokost og returnerte før lunsj. Men som sagt, maten her var ikke noe å leve på over lengre tid. Fisk, kalv, kylling eller omelett, og alt ble servert med samme tilbehør. Skrekkelig små porsjoner var det også, iallefall for en stor mann.

Vi bodde i en bungalow. Eller rettere sagt et rekkehus, med fire i hver rekke. Men de var bygd slik at vi satt forholdsvis usjenert på vår lille terrasse. Vi hadde direkte utsikt til stranda og sjøen. Hotellet var langt fra fullbooka. Det var bare da vi befant oss ved bassengområdet og i restauranten/baren vi møtte andre folk enn vaskepersonellet.

Vi dro bort et par solsenger rett utenfor rommet vårt. Vi fikk beholde dem der hele ferien. Med puter og alt. De fleste lå rundt bassenget. Bølgene i sjøen var enorme, så det kan jo være det som skremte turistene opp i klorvannet. Jeg synes derimot slikt er helt topp, og blir som en unge igjen! Men det var såpass understrømmer her at jeg tror ikke jeg hadde turt å ta med f.eks. barnebarnet uti. Det var som å svømme i et motstrømsbasseng. God trening altså! Skulle hatt litt mer av det i hverdagen.

Rett ved siden av vårt hotell var det flere gedigne, halvferdige byggeprosjekter. De hadde nok hatt store planer, men for noen år siden tok pengene slutt – og da ble det bare stående slik. Trist egentlig. Fikk ikke helt klart for oss om det var de samme eierne som hadde vårt hotell, men det så slik ut. Bungalowene var bygd på samme måte som den vi bodde i, men også her var det bare skallet som sto sånn tålig ferdig.

Skulle vi tatt turen på nytt så hadde vi nok valg litt annerledes. For eksempel besøkt to, tre av øyene i en og samme tur. Det gikk lokalfly til Santiago, den største av Kapp Verde-øyene, men det var veldige ustabile flytider. Normalt gikk det et fly på torsdager, med retur søndag, men dette var langt fra sikkert. Så da vi fant ut det tok vi ikke sjansen på å dra dit, for flyet hjem gikk jo mandag ettermiddag. Hadde jo vært litt kjipt å blitt etterlatt der nede. Til tross for sol og sommer.

Vi har ingen planer om å reise tilbake hit. Det var en grei tur, men passer nok aller best for dem som kun skal avgårde for å nyte en sol- og badeferie. Dessuten er jo ikke vi sånn som drar tilbake til samme plass gang på gang. Det er jo så mange andre nye steder å oppleve i verden. Så hvorfor skal vi det?

 

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

 marit og drømmemannen på ferie

Litt stille herfra …

Se her da! ❤ Jeg fikk altså denne levert på døra litt utpå kvelden på morsdagen. Min yngste datter (som da altså blir 30 til høsten!) kom såvidt innom med en blomst til mamma’n sin. Ho som er så opptatt og forelska vettu. Det er så koselig å se at ho har det så bra for tia, og det var utrolig uventa at ho plutselig dukka opp her.  Åsså med en plante da. Som jeg ikke aner hvordan jeg skal stelle. Så denne kommer nok ikke til å overleve så alt for lenge her hos oss, men akkurat nå er den kjempefin.

Jeg trodde det var søstera som hadde kreka seg opp av senga. Bare fordi ho hadde så dårlig samvittighet. For det får ho nemlig når det er noe ho hadde tenkt og ikke klarer å gjennomføre. Lurer på hvor ho har det fra … men ho var jo fortsatt sengeliggende. Ikke ofte ho er syk, så ei uke i senga hører med til sjeldenhetene for denne 33-åringen. Det kjipe er jo at ho bare er tilkallingsvikar i forskjellige barnehager, og disse ukene hadde ho full jobb litt rundtforbi. Men blir ho syk kommer det heller ingen penger inn på konto … så det er jammen ikke lett for de unge voksne i dag, som ikke så nytten av å ta en skikkelig utdannelse da de var yngre. Enda de hadde ei mor som maste og maste om det der. For uten utdannelse og jobb hadde ikke jeg sittet igjen her i huset da jeg og pappa’n ble skilt.

Nok om det …

Jeg har vært litt fraværende i det siste. Har ikke vært så pigg. Jeg har vondt i nyrene. Det høres helt teit ut. Men det er faktisk skrekkelig vondt. Har hatt det før, men bare litt innimellom. Og stort sett på nettene.

Det klemmer. Sykt hardt på begge sider av midjen, eller der den burde ha befunnet seg. Og der det klemmer blir det veldig varmt. På innsiden altså. Men ellers fryser jeg som besatt, under dundyne og tepper og klær. Og tro meg, jeg har omtrent ikke vært kald de siste 10 – 15 årene, siden overgangsalderen gjorde sitt inntok. Så dette føles merkelig. Dessuten må jeg tisse, hele tiden mens disse smertene varer, uten at det kommer noe særlig ut. Så ikke vet jeg, men det virker ikke normalt.

De henger det vel bare på fibroen dette også. For det er så lett, da trenger de ikke sende meg videre eller noe som helst. Det er ikke farlig, det er sikkert bare noe du innbiller deg. Både blodprøver og urinprøve er helt ok. Ja, kanskje det er det. Og jeg har vurdert å bare overse hele greia. Men etter tre netter på denne måten så klarte jeg jo ikke det lengre.

Faktisk ble jeg litt redd der jeg lå … så i morra skal jeg altså til legen klokka 8. Det var tidlig det!

 marit

Det var den morsdagen

Her er den blitt forbigått i fullstendig stillhet. Jeg har jo ikke noen mamma lengre. Og ikke er jeg gift med faren til ungene mine heller. Hadde jeg vært det, så hadde sikkert han i det minste gitt meg en klem og sagt at jeg var den beste mora ungene hans kunne hatt. Hehe … Men når det er mine og dine, så er dette en dag som ikke helt passer inn i virkeligheten. Eldstedattera mi har vært sykt og sengeliggende i over ei uke, ho mellomste er veldig opptatt og forelska så ho ser vi ikke så mye til for tia, og sønnen min er på Geilo hos en kamerat. Det som skulle være ei langhelg der oppe er nå blitt til ei lang uke. Når han vender tilbake er ikke godt å si. Men jeg har fått koselige meldinger fra alle sammen, og det er jo faktisk ikke alle som er så heldige. 

Jeg trodd jo ikke jeg brydde meg så mye. Om morsdagen altså. Men jeg kjenner nå at jeg synes dette ble litt stusselig igrunnen. Jeg burde ha bakt et eller annet og sagt at de som ville og kunne bare måtte stikke oppom. Men nå gjorde jeg ikke det. Så da får jeg heller tåle å bli misunnelig på alle de som legger ut bilder av kaker og blomsterkvaster både her og der. De har det sikkert ikke så koselig, det er nok bare et spill for galleriet, for å få andre til å bli misunnelige … og det klarte de jo med glans.

Drømmemannen, Jonas og jeg har vært på tur i sola. Seks kilometer ble det. Formen var elendig i hele natt igjen, og morra’n var ganske seig å komme gjennom. Men når jeg bare får start på spetakkelet (les: den jævla kroppen) så går det stort sett bra. Og det må jeg bare si, den dagen jeg ikke klarer å gå disse turene mine, da kan jeg bare begynne å grave …

Jeg synes litt syd på meg selv for tia. At øynene også streiker ble litt vel mye i tillegg til alt det andre. Dessuten er det akkurat som om jeg merker det mye mer nå, etter at jeg fikk det bekreftet hos øyenlegen. Er liksom mer obs på at synet er elendig, og det irriterer meg noe sykt. Selv om det er lenge siden jeg orka å lese ei bok, eller følge med på et strikkemønster. Men nå har jeg til og med problemer med å redigere bildene mine, noe jeg vel har fortrengt en god stund allerede. Og da begynner det å bli ille! Men det går seg vel til dette her også. Som alt det andre en får trøkka ned over seg uten å ha noe valg. Blir det ille nok er jeg snart den lykkelige eier av en hvit stokk og en ny førerhund. Og det kan jo sikkert bli veldig koselig for Jonas å få en kompis.

Håper du har hatt en fin dag. Med eller uten morsdags-feiring.

 marit

Overnattingsgjester og fredagspizza

Hei, hei. Her kommer noen bilder fra helga vår. Jaggu går disse fridagene fort, selv om lørdagen stort sett bare regnet vekk. Vi pleier jo gjerne å finne på et eller annet når vi har barnebarna på overnatting, komme oss ut av huset litt. På tur. Grille. Ake. Men værgudene var ikke akkurat på vår side denne helga. Vi kunne jo tatt en tur på kino eller lekeland også, men kontoen protesterte litt der, så dermed ble vi bare hjemme.

Fredagen ble det pizzabaking og filmkveld. Vi så Madagaskar 3, og det er jo faktisk ganske morsomt å se en Disney-film selv om en er godt voksen. De har noen kommentarer og morsomheter som nok er vel så mye tilsiktet oss. Men vi ser jo aldri en slik film om vi ikke har besøk av den yngre garde. Da går det mest i thrillere og actionfilmer, eller serier.

Før jul kjøpte vi et nytt spill. Spill er ikke akkurat det vi har mest av i dette huset. For jeg hater nemlig å spille. Har aldri likt det egentlig. Men vi tok en runde med Monopol Junior, og det var ganske gøy for femåringen, men litt kjedelig for han på åtte. Etterpå forsøkte vi oss på Millionær, som ikke var for juniorer, men da ramla ho minste av ganske fort, og etterhvert ble det litt for innvikla og for mye å huske på for broren også. Så vi har skjønt at vi må investere i noe nye spill her i huset. Så får bare denne kjærringa glemme at ho ikke liker slike fritidssysler. Det viktigste er jo at de andre har det gøy!

De er nok litt vant til å bli aktivisert hos oss disse to luringene her. For det er særdeles vanskelig for dem å finne på noe aleine. Det er litt slitsomt. Full oppmerksomhet hele tiden. Men nå var det kanskje litt spesielt denne ganga, siden vi ikke hadde noe opplegg.

Noe som er utrolig bra er at de ikke lengre er redde for Jonas. Det var faktisk et stort problem tidligere. De ble omtrent stive av skrekk bare de så han. Det var vel mest eldstemann som var redd, og så smitta det over på søstera. Nå går det veldig greit. Men både ungene og bikkja er jo blitt litt større. Jonas er mye roligere nå enn før. Til og med når vi har besøk.

Han er nok litt sjalu denne hunden vår. Selv om han synes det er kjempestas når det kommer barn på besøk har han en litt merkelig måte å oppføre seg på. Han “fanger” ungene om han får anledningen. Stenger dem inne. Slik som på bildet her. Han presser de inn mot veggen eller sofaen … og så står han bare der. Uten at de klarer å komme seg løs igjen. De synes jo bare det er gøy, men jeg synes det er en litt sær og ufin oppførsel.

Freden senket seg i heimen da ungene var kjørt hjem. Både drømmemannen, bikkja og jeg flata ut på sofaen, eller Jonas lå selvsagt på gulvet, og jaggu sovnet vi alle tre! Det hører sjeldenhetene til at jeg sover på dagtid, men det har jo vært ei særdeles hektisk uke dette her. Jeg er glad det er lenge til kalenderen er så full av gjøremål igjen. Fremover nå er det ganske så tomt, og det passer vel igrunnen aller best for meg.

Håper du har hatt ei fin helg. 

 marit