Kapp Verde – Farol do Morro Negro

Her kommer det nest siste innlegget fra en ferietur til Kapp Verde i 2014.
Gikk du glipp av de forrige, ligger linker nederst i dette innlegget.

Målet for vår rundtur med leid taxi og sjåfør var vel igrunnen dette fyret. Vi ante ikke hva vi gikk til, men hotelleieren sa det var et fyr der – og dermed fant vi ut at det var et greit mål for en tur. Eller, vi fant det vel igrunnen ikke ut, det gjorde reisefølget vårt. Et par vi traff på hotellet, som vi hadde en annen organisert tur sammen med. De hadde leid en taxi en dag tidligere, og ville gjerne se mer av øya. Og vi var hjertelig velkommen til å slå følge. Dermed gjorde vi det.

Farol do Morro Negro ligger på en klippe på østsiden av Boa Vista. Fyret ble bygd rundt 1930 og rager 163 meter over havet. Mer fakta om det har jeg ikke klart å finne, men det var iallefall tydelig at det ikke var i bruk lengre. I følge ei nettside ble fyret malt i 2007, de brukte sannsynligvis ikke Jotun Optimal. Veien opp var ikke lengre kjørbar. Så etter å ha sittet på lasteplanet på taxien en god stund var det godt å få beveget seg litt igjen. Omgivelsene var det jo ikke noe å si på heller. Så da bare beina og resten av den stive kroppen begynte å komme til hektene etter kjøreturen, så gikk dette veldig bra. Som du sikkert har fått med deg, har Boa Vista ei fantastisk strandlinje. Det var strender så langt øyet kunne se, uansett hvilken vei vi snudde oss. Og da snakker vi skikkelig STRANDlinje altså, ikke bare det at øya grenser til havet, slik kommunen her hjemme kaller strandlinje. De har tydeligvis misforstått et eller annet, men det spiller vel ingen rolle så lenge de får inn eiendomsskatten sin .. Nok om det. Deilig avslappende. Det beste med å dra på tur aleine, les: uten reiseledere, er at du slipper alt maset, køgåing og at en plutselig skal gå igjen. Sånn typisk når du akkurat har funnet DET motivet og trenger noen minutter til for å ta DET bildet .. eller at det kommer en og annen vimsete turist og ødelegger hele komposisjonen. Ååååh, disse turistene er noe herk altså! 😉 Fyrtårn altså – jeg bare elsker dem! Og hva er vel da bedre enn å finne et langt uti ødemarka, der en til og med kunne gå inn og kikke? Studere og ta bilder, nye forfallet og utsikten.

Kanskje litt vågalt? Om dette hadde vært en organisert tur, ville vi nok aldri fått lov å gå inn i denne falleferdige bygningen. Men siden det ikke var noen der som sa at det var ulovlig, så klarte vi jo selvsagt ikke å la være .. Her prøver kjærringa å posere litt. Det kommer sjeldent noe godt ut av slike innfall … jeg passer nok aller best bak kameraet, og det er der jeg trives best også. Det var det jeg hadde herfra. Spennende, eller hva? Mulig jeg har noen sære lyster når det gjelder hva jeg vil gjøre og oppdage når vi er ute og reiser, men heldigvis så har jeg en mann som synes det er like ok som meg. Svette, lange gåturer, gamle bygninger, borger, småbyer … og fyrtårn.

Dette er sjette innlegg fra Kapp Verde. Og om du ikke har fått med deg de andre så finner du linker under.

Litt generelt om Boa Vista finner du her HER
Bilder fra en landsby vi besøkte HER
Bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER
Tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER
og resten av dagsturen med pick-upen er HER

Kapp Verde – Rundtur på Boa Vista

Vi var blitt frarådet å ta ut på egenhånd. Det er store tomme strekninger her, uten mobildekning. Og der det er dekning er den veldig av og på. Å leie bil eller firehjuling er rådyrt! Da vi leide bil på Sardinia i sommer kosta det bare lommerusk i forhold til hva det gjør her. For ikke å snakke om firehjuligen vi leide på Den Dominikanske Republik. Men det har kanskje noe med veinettet å gjøre … for veiene, ja, de er ubeskrivelige egentlig. Som midt inne i tjukkeste bushen i Gambia.

Dermed leide vi en bil med sjåfør. Sammen et et ungt par som vi traff på den guida turen med Start Tour er vi klare for en dag på lasteplanet på en rød pick-up. Vi følte nesten vi kunne vært foreldrene deres, men reisefølget vårt viste seg å være en del eldre enn vi først trodde. Og ikke var de et par heller, i ordets rette forstand. De var bare to gode venner som dro på ferie sammen. Noe de da hadde gjort i 10 års tid.

Sjåføren plukka oss opp utenfor hotellet rett etter frokost. Vi hadde leid han for hele dagen, og ruta la han vel opp selv egentlig. Viste oss det som var verdt å se. For det meste sand og ødemark.

Det fantes litt asfaltert vei innimellom. Gjerne i forbindelse med et av all inclusive-hotellene. For her, midt uti intet, lå det jaggu en gedigen hotellby. Da vi nærmer oss dukker det til og med opp noen gatelys. Helt annerledes enn resten av øya altså. Kun bygd opp for turistene av det litt mer velstående slaget.

Er det virkelig slik at de alle fleste turistene bare vil se et konstruert glansbilde? Og helst bare fortrenge hvordan det egentlig står til i det landet de besøker? For da tenker jo jeg at de likegodt kan dra til den nærmeste destinasjonen, for paraplydrinkene, buffeten og solsengene er jo ganske like over alt. Hva er vitsen med å dra rundt halve kloden for å se og oppleve et nytt land, når det egentlig bare er hotellet du får oppleve? Mulig jeg tenker litt for mye …

Fantastiske klipper og bølger for ei fotogal kjærring. Jeg har en smule bølge-fetisj, så jeg kunne sikkert tilbragt hele dagen ytterst på kanten, i jakten på den største, flotteste bølga. Den som alltid ser utrolig mye mindre ut når den blir fanga i et bilde. Merkelig det der! Det var vannvittige krefter i sving her, og bare lyden av dem var overveldende.

Dette var ikke bare ei strand, men også veien vi fulgte videre. Så den asfalten du så et snev av for litt siden varte ikke veldig mange kilometer, for å si det sånn. Her har et annet reisefølge kjørt seg skikkelig fast i sanden!

Kult å leke Tarzan for en stund. Vi måtte ha en tissepause bak det eneste treet i mils omkrets ..

Et vrak her og et vrak der… Denne havarerte båten er ikke den mest kjente på Boa Vista. For den finner du nemlig på Santa Monica-stranden, og der var vi et par dager tidligere. Da sammen med et helt lass av turister på en organisert utflukt med Star Tour. Sånn mølje-tur som jeg igrunnen ikke kan fordra, men innimellom blir med på likevel.

Her bor det et menneske, helt aleine. Han passer visst på et eller annet, uten at vi klarte å få tak på hva det var. Han hadde et levende esel, pluss ei dau geit som lå i en sammenrast steinhaug. Litt ekkelt å gå rundt der og glo, egentlig.

Oj, oj, veien deler seg!! Så her gjelder å det å holde tunga rett i munnen og velge riktig retning. Og vi skulle i retning fyret du skimter på bildet under. Flere bilder derfra kommer i neste, og nest siste, innlegg fra Kapp Verde.

Veldig lokal lunsj som sjåføren vår fiksa underveis. Om du føler for å ta en tur til denne restauranten finner du kontaktinfo HER. Restauranten ligger i landsbyen Fundo das Figueira, og kalles den nordlige provinsens sentrum. Flere bilder derfra finner du om du klikker på navnet, for her begynte vi nå å bli lommekjente etter å ha hatt en omvisning på forrige dagstur.

Dagens tur er over og nå er det bare returen til hotellet som gjenstår. Vi har tilbragt en hel dag (6 timer) oppå lasteplanet på en pick-up. VI kunne selvsagt ha sittet inne under tak, men da hadde vi jo ikke fått med oss så mye.

Bil med sjåfør kosta 100 euro, pluss lunsj til sjåføren. Vi følte liksom ikke for å spise mens han satte utenfor og venta. Det hadde vært for kjipt! For oss kosta det nesten ikke noe, for han var det sannsynligvis en formue.

Slike turer på “egenhånd” med lokale sjåfører/guider anbefales! Du får vite mye mer om landets historie og omgivelsene fra en som er født og oppvokst her, mye mer interessant i forhold til det guidene kunne fortelle. Og kanskje er det litt mer hold og fakta i det en får høre på dette viset? Dessuten slipper du å gå i kø, og du kan bli på plassen til du føler du har sett nok. Akkurat det passer meg perfekt – for alle disse turistene som valser rundt og er i veien når en prøver å fotografere er jo noe herk!

Bildene denne dagen ble litt rare i fargene. Jeg hadde nemlig tatt på et filter som er fantastisk når en tar bilder av sol og sjø, men denne dagen var det verken for mye sol eller sjø i sikte… men jeg hadde bare glemt at det var akkurat dette som sto på da vi dro fra hotellet.

Som du sikkert skjønner, så var det ikke allverdens å se på denne øya. Milevis med strender, mye “prærie”, og noen småbyer innimellom som egentlig var ganske like. Men nå vet vi iallefall det.

 

Dette er femte innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de fire forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER,
bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER,
og tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER.

Follow my blog with Bloglovin 

Kapp Verde: Tur langs Praia de Chaves til Sal Rei

Her kommer en reprise fra Kapp Verde-turen i 2014. Jeg er altså ikke så heldig at jeg koser med der nede i varmen på nåværende tidspunkt. Men mange av innleggene fra den gamle bloggplattformen ble så stusselige med alle bildene hulter til bulter da vi ble overflyttet hit, så de trenger sårt en liten opprydding. Og da spesielt reiseinnleggene. For det kan jo være at de dukker opp hos andre når folk søker etter feriemål, og da vil ikke jeg være bekjent av å ha lagt ut noe som ikke ser ut lengre. 

 

Praia de Chaves er ei av de fineste strendene på Boa Vista. Fra hotellet vårt, som lå et steinkast fra sjøkanten, og inn til landsbyen Sal Rei tok det i underkant av to timer å gå. Og vi gikk denne turen hele tre ganger. Som du skjønner så er ikke ferie for oss bare å ligge i sola. Her må det skje noe også, og vi tar gjerne beina fatt. Dette var en flott tur, og veldig små sjanser for køgåing. Faktisk tror jeg aldri jeg har sett så mange kilometer med øde strender før i hele mitt liv. Men de fleste tok vel heller en taxi, eller hotellbussen som var gratis, istedenfor å traske rundt i sanddynene. De vet ikke hva de gikk glipp av! Selv om det var både tungt og varmt var det utrolig godt å få brukt kroppen litt.

Den store pipa vet jeg ikke hva var. Sannsynligvis et eller annet som har gått konkurs, eller er nedlagt av andre grunner. Vi var oppom en ettermiddag for å ta den nøyere i ettersyn, men ble ikke så mye klokere av den grunn. Men noen fine bilder ble det akkurat i det sola gikk ned.

Gedigne sandfjell. Morro, og tungt, å klatre opp her. Spennende å rutsje ned. Sikkert enda gøyere om du kjørte firehjuling, og ikke var av den skvetne typen..

Blue Village Riu Karamboa. Sandslotthotellet som lå omtrent midt mellom hotellet vi bodde på og Sal Rei.

Hit, men ikke lengre .. Jepp, skjønner jo at de ikke vil ha inn folk som ikke har betalt for herligheten, men jeg tror nok jeg ville ha følt meg litt innestengt om jeg bodde der inne.

Stranda rett utenfor luksushotellet. Vet ikke om dette er for å hindre innsyn til de som har våget seg utforbi gjerdet, eller om det er for å hindre at sanden setter seg fast i solkremen.

Badevakt hadde de også. Og rødt flagg. Det blåser visst alltid her. Derfor det er et paradis for surferne og kiterne. Så det røde flagget vaiet i vinden hele tiden. Hos oss var det like mange og store bølger, men vi hadde ikke noe flagg .. så dermed bada vi opptil flere ganger hver dag. 😉

Uuuups! Pass på så du ikke får en kiter i hodet ..

En “salgsbod” midt på stranda. Og når vi fikk sett oss litt rundt satt smykkedesigneren og laget smykkene litt lengre inne.

Her, til venstre, sitter det en fattig innfødt og lager smykker. Han håper nok at flest mulig av de inne på hotellet skulle ta seg en tur, men da tror jeg han satt på feil plass gitt. De gikk ikke for langt utenfor muren om de ikke ble kjørt i hotellets buss …

Plutselig ble det blaut! Veldig blaut, og drømmemannen sa en del stygge ord da bølga traff. Hihi, jada, jeg fikk litt latterkrampe. Det var jo tross alt bare vann da. Tørka jo på no time. Og det var jo ikke bare han som ble truffet heller.

Her ligger Morabeza. En strandbar og restaurant litt utenom det vanlige. De hadde visst sykt gode hamburgere, men vi rakk aldri å teste dem ut. Vel verdt et besøk, om ikke annet for å se plassen. For her spiser du med sand mellom tærne, og saltvann i håret.

Vi nærmer oss bebyggelsen. Og ser frem til lunsj og noe kaldt å drikke.

Fremme til bestemmelsesstedet. Fiskerlandsbyen/tettstedet/byen Sal Rei. Sal Rei er Boa Vistas hovedstad. Byen er et litt støvete og laid-back sted med brosteinsbelagte gater og litt forfalne bygninger i kolonistil. Men Sal Rei er i rask endring og forbereder seg på den forventede turistboomen. Her bygges leiligheter, hoteller og villaer i en skjønn forening. Så om du vil oppleve øya før turistene helt tar overhånd tror jeg ikke du må drøye turen alt for lenge. Nå er jo dette innlegget egentlig fra 2014 da, så det er mulig du er for seint ute allerede …


Ei litt annerledes krybbe. Vi kom dit 28. desember 2013, og midt på torget fant vi denne. Jesusbarnet, Maria og Josef – i et partytelt!

Det er jo en viss sjarm med dette. Selv om vi har sett en del plasser som likner, så får jeg liksom aldri nok … Jeg elsker å traske rundt og se på gamle hus, gamle murvegger, dører og vinduer. Jo mer rustikt og falleferdig det er jo mer fascinerende blir det. Men det jeg fester på filmen, holdt jeg nesten på å si, det er noen andres hverdagsliv. Medaljens bakside på en måte. De som bor her er fattige og eier nesten ikke noen ting. Det er sikkert så lang fra sjarmerende og eksotisk som det går an å komme for dem, det er bare den brutale virkeligheten. Og ja, gjett om jeg har tenkt på det mange, mange ganger …

Du finner denne fattigdommen stort sett over alt. Om du bare går litt utenfor turistløypene og tar vekk skylappene. Retter blikket ut av all-inclusive-veldet og ser deg rundt. Om du tør. Det er nemlig da du ser hvordan landet virkelig er. Og det er ikke alltid like koselig som å gå rundt buffeten, eller ligge på stranda og bli servert importert mat av en importert kelner fra nabolandet, fordi han var mye rimeligere i drift enn han som bodde en kilometer fra hotellkomplekset. Han som fortsatt ikke har noen jobb og ikke aner hvordan han skal klare å forsørge familien sin.

Det var flere parkerte båter enn biler i byen. Om en ser bort fra taxiene da. Og båtene var like fargerike som husene, og stort sett like skrøpelige også. Her var det ingen neonskilt som viste hva som skjulte seg bak husfasadene, så det var jaggu ikke lett å finne frem til restaurantene, men de var det faktisk en del av. Bak en helt vanlig dør. Vi ble anbefalt å ta en taxi fra hotellet direkte til restaurantdøra, men det gjorde jo selvsagt ikke vi … For her er turistene som skal oppleve reisemålene så autentisk som overhodet mulig! Det er egentlig et under at vi ikke har blitt utsatt for noe kriminelt flere plasser enn den ganga vi var på Den Dominikanske Republikk. Så jevnt over tror jeg faktisk de aller fleste mennesker er ganske så snille og ufarlige.

Hvem skulle trodd at det lå en flott restaurant her? Ja, ikke akkurat det vi ville omtalt som en restaurant her hjemme kanskje, men de serverte iallefall en fantastisk hummer for dem som liker det.

De hadde en fantastisk god lokal vi som het Che. Både rød og hvit. På butikken kosta ei flaske 60 kroner, gikk du derimot til souvenir-sjappa måtte du doble prisen og vel så det. Ikke avskrekkende det heller, men litt irriterende bare .. Over ser du litt av maten vi ble servert her og der i løpet av disse to ukene.

Det var ikke langt mellom godt vedlikehold og det rene forfall. Det er litt gjengs over alt hvor vi har vært. Mange passer på sitt eget, helt frem til utsiden av gjerdet/muren, men utenfor er det bare å kaste fra seg søpla – og gjøre som ingenting.

Nye blokker/leilighetsbygg skvatt opp som paddehatter. De var ikke ikke beregnet på lokalbefolkningen, men på turister som ville kjøpe seg et feriehus i utlandet.

Ikke akkurat verdens navle. Om kvelden ble det mørkt som i en sekk! Egentlig følte jeg at begrepet “mørkt” fikk en helt ny betydning etter at vi hadde vært her. Det fantes ikke gatelys, og belysningen ellers var forbeholdt de plassene der det satt folk. For første gang i historien følte jeg at det var litt skummelt å gå rundt etter mørkets frembrudd.

Det var det jeg hadde fra Sal Rei. Neste innlegg blir fra en rundtur vi hadde rundt øya, vi besøkte blant annet et gammelt, nedlagt fyrtårn. Og det er jo enda en ting jeg elsker å ta bilder av.

Håper du likte turen. Om du hang med helt til slutt så synes jeg du har vært både tålmodig og flink.

 

Dette er fjerde innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de tre forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER
og bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER.

Follow my blog with Bloglovin 

Kapp Verde – Skipsvrak og fredede skilpadder

Dette er tredje innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de to forrige finner du de HER og HER.

Follow my blog with Bloglovin 

 

Vi drar fra landbyen Fundo das Figueiras og ut mot havet. Nærmere bestemt Santa Maria stranden. Her skal vi ta en nærmere titt på skipsvraket som jeg har sett så mange ganger på bilder fra Boa Vista. Du kan liksom ikke være på den øya uten å ha tatt minst ett bilde med deg selv i forgrunnen og vraket i bakgrunnen. Sånn er det bare.

Praia de Atalanta, som stranda egentlig heter, ligger nord på Boa Vista. Cirka seks kilometer nordøst for Sal Rei som altså er hovedstaden på øya. Stranda er kjent for sine mange skipsvrak, og spesielt vraket av det spanske lasteskipet Cabo Santa Maria som grunnstøtte 1. september 1968. På folkemunne går stranden under navnet Santa Maria, oppkalt etter dette vraket.

Det sies at skipet ble lurt på grunn med viten og vilje av lokalbefolkningen. De tente lys på stranda, slik at kapteinen skulle tro at det var fyrtårnet han skulle navigere etter. Skipet var på vei til Argentina med gaver fra general Franco. Det skal ha vært både sportsbiler, klær, medisiner og mat ombord.

Snart er dette bare et vagt minne. Da vi var der i 2014 mente de at om ti år ville mesteparten av rusthaugen være forsvunnet i havet. Det fortæres litt og litt av bølger og sjøvann. Jeg kan ikke helt se for meg at det skulle forsvinne helt på så kort tid, for da vi var der var det fortsatt gigantisk. Jeg hadde så lyst til å gå helt ut til det, men det fikk vi jo ikke lov til. Aller helst ville jeg nok vært inni vraket og tatt noen bilder der … kunne blitt mange kule bilder med utsikt ut fra det ene hullet etter det andre. Men jeg måtte altså nøye meg med det du ser her.

Jeg er jo litt steingal. Altså; sånn at jeg elsker gamle murer, brolagte gater, ruiner. Men dette var minst like interessant. Og det ble mange bilder av samme motiv for å si det sånn, fra den ene vinkelen etter den andre.

Stranda er en del av naturreservatet Boa Esperança Nature Reserve. Så her fins ingen solstoler eller strandbarer. Ei heller er det lov å kjøre her med firehjulinger og andre motoriserte kjøretøy. Området er fredet for å verne om skilpaddene som kommer til stranden for å legge egg. Kapp Verdes strender har alltid vært en yndet rugeplass for enorme havskilpadder. Er du her på rett tid kan du få med deg ungenes første ferd mot havet. Det var ikke vi. Faktisk så vi ikke så mye som ei bittelita skilpadde, bortsett fra den som var tegna på skiltene.

Rundturen er over. Vi ble kjent med et litt yngre par som vi avtalte å spise middag sammen med kvelden etter. Disse holdt vi oss litt sammen med, blant annet leide vi en jeep med sjåfør en hel dag, slik at vi fikk sett flere områder av øya. I vårt eget tempo. Og det var virkelig å anbefale, fremfor denne møljeturen vi var på, med fire biler i følge og turister både her og der.

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta fra blogg.no til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og ser tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

 marit og drømmemannen på ferie

Kapp Verde – Landsbyen Fundo das Figueiras

Vi kom, vi så og vi dro igjen. Jadda! Vi er på fellesutflukt. Flere jeeper sammen. De kjørte som svin, også inn til landsbyen. Det var så støvskya sto rundt oss da vi gikk ut av bilene. Skikkelig flaut. Rike, hvite turister på tur for å se på fattige landsbybeboere. Akkurat sånn føltes det.

Landsbyen Fundo das Figueira ligger 21 km øst for Boa Vista. I 2010 var det 241 innbyggere her. Det regner sjeldent, så området minner mest om ørkenlandskap. Noe som gjør det særdeles vanskelig å dyrke jorda. Det fins likevel et titalls gårder i området, disse driver for det meste med storfe. De fleste matvarene importeres fra andre deler av landet.

Innbyggerne i landsbyen kommer fra middelklassen på Boa Vista. Og “No stress” som er slagordet på øya, viste seg tydelig her. De så ut som de hadde all verdens tid, og ingen bekymringer. Tidsklemma har de sikkert aldri hørt om …


Biltrafikken var ikke akkurat påtrengende … så her var det mange frittgående høner, haner, katter og hunder i skjønn forening. De så like avslappet ut som resten av innbyggerne i landsbyen.

Stilig å male trestammen i samme farger som huset. Føler du for det er du velkommen til å importere skikken til nabolaget ditt. Her malte de nederste del av stammen hvit for å beskytte trærne mot sola og eventuelle skadedyr som hadde lyst til å ta seg en munnfull av barken på treet.

I følge sider jeg har funnet på nettet har byen en kirke og en restaurant. Det siste der kan umulig stemme, for vi var innom to forskjellige spisesteder her. Kanskje ikke det vi forbinder med restaurant, men i forhold til standarden ellers på øya var det ikke noe galt med disse.

Kirka var et yndet samlingspunkt for hele befolkningen. Opptil flere ganger i uka. Den var sparsomt innredet, sannsynligvis gikk kollekten til helt andre ting, for presten hadde 7 – 8 koner og et ukjent antall barn, i følge reiselederen vår ..

Gult er kult! Her lyste det iallefall godt opp de ellers så grå omgivelsene.

Souvenirbutikker, eller utsalg, fantes over alt. Selv om turiststrømmen ikke var påtrengende. Om du liker afrikansk design og hadde lyst til å ha med hjem et eller annet, var ikke det noe problem. Innkasterne var ekstremt pågående, og hadde store problemer med å skjønne at ikke alle hadde lyst til  å komme inn for å kikke. Shoppinglysta mi forsvinner øyeblikkelig når jeg føler meg presset, så jeg bruker sjeldent så lite penger på dilldall som når jeg er på ferie.

Det er på tide å dra videre. Akkurat det er det aller verste med slike guida turer. For vi elsker jo å tusle rundt og kikke, ta bilder, virkelig se plassen der vi er. Og det er ikke alltid en rekker å se så mye når vi er så mange. Det blir køgåing, og dermed tar det litt tid å få vekk alle de andre turistene fra motivene mine. Så jeg er en av dem som går sist i køen, får ikke alltid med meg alt det reiselederen forteller, men jeg får med meg hjem desto flere inntrykk og bilder enn de fleste andre. Hehe … og som du sikkert har lagt merke til så har jeg særdeles få bilder som inkluderer andre folk, og det er slik jeg aller helst vil ha det. Dermed kommer jeg småløpende etter resten av gjengen stort sett hele tiden. Men aldri så seint at de må vente på meg.

Litt av reisefølget. Neste innlegg fra Kapp Verde blir fra et ei strand vi besøkte på denne turen. Ikke for å bade, men for å se på et skipsvrak og få litt info om fredede skilpadder. Fikk du ikke med deg første innlegg herfra finner du det HER.

Håper du synes det er litt spennende å se bilder fra andre kulturer. Jeg koste meg iallefall skikkelig da vi var der, og nå har jeg klart å vekke reiselysten – igjen!

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

 marit og drømmemannen på ferie

Kapp Verde – 14 dager på Boa Vista

Kapp Verde er en øygruppe ca. 500 km vest for Senegal. Den tidligere portugisiske kolonien ble selvstendig i 1975, og består av ti større og fem mindre øyer. Ni av dem er befolket. Klimaet er tropisk, og i følge Star Tour ligger gjennomsnittstemperaturen på 25 grader. Noe som ikke helt stemte da vi snakket med de som bodde der. I sommermånedene kunne temperaturen komme godt over 35 grader, påsto en taxisjåfør vi tilbragte en hel dag sammen med.

Vi feiret faktisk nyttår her i 2013/14. Og bodde på Boa Vista. Øya som består av uendelige, nesten folketomme strender. Fra Gardermoen tok flyturen ca. 9 timer, inkludert en mellomlanding på Gran Canaria. Der ble det påfyll av både mat og drivstoff, mens vi ble sittende inne i flyet i en times tid. Det var ikke spesielt morsomt egentlig.

Hotellet vårt lå ca. sju minutters kjøretur fra flyplassen. Noe som gjorde at det hadde vært veldig mye billigere å ta taxi enn å benytte seg at transferen til reiseselskapet. Vil tippe turen i en taxi hadde kommet på i underkant av 5 euro, i og med at det kosta 10 helt inn til Sal Rei.

En merkelig plass, egentlig. At det virka så folketomt kom sannsynligvis av at vårt hotell befant seg mellom to, gedigne all-inclusive hotell. De fremstår jo som egne, små byer disse her, og en trenger strengt tatt ikke gå utenfor murene for å få tak i noe som helst. De har restauranter og butikker og gjestene blir aktivisert til alle døgnets tider. Bassengområdene er sannsynligvis fantastiske de også, for dem som liker det slik .. jeg foretrekker stranda.

Lokalbefolkningen var heller ikke så glade i disse store hotellkompleksene. I følge den samme taxisjåføren. De gir absolutt ikke noe tilbake til lokalbefolkningen. De importerte arbeidere fra Senegal og Gambia, fordi det var enda rimeligere enn å ansette de lokale. De importerte all maten. Hadde egne taxier og egne busser som de kjørte turistene rundt i. Litt hårreisende å høre. Jeg trodde i det minste de bidra med noe, annet enn noen kilometer bedre standard på veiene rett før inngangen til hotellområdet. For det var nemlig der asfalten befant seg, ellers var det noe brosteinslignende veidekke, og grus/sand..

Vi bodde tjue minutters biltur fra Sal Rei. To timer å gå langs stranda (kommer bilder fra den turen i et senere innlegg). Sal Rei ble betegnet som en ok plass “for deg som liker å ta det rolig og nyte strendene, og klarer deg uten nattlige fornøyelser”. Midt i blinken for oss, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke forventa at en måtte ta det så mye med ro. Sånn like før dvalemodus liksom! Det var noen ganger, de første dagene, at jeg tenkte vi hadde havnet helt på feil plass. Men så gikk det seg til etterhvert.

Sal Rei har ca. 5000 innbyggere og består av fire hovedgater, pluss noen smågater. Noen få butikker, en håndfull barer og femten restauranter. Og det var det! Etter mørkets frembrudd var det sannsynligvis tryggest å ta taxi direkte fra hotellet til der du ville spise. For her var det skralt med utelys. Det var faktisk mørkt som i en sekk, og egentlig litt skummelt å tusle rundt på egenhånd. Synes jeg, og jeg er normalt ikke så lettskremt.

Maten var ikke så veldig mye å skrive hjem om. Det var fisk, fisk eller fisk. Stort sett. Og grønnsaker var nesten et fremmedord. Sammen med fisken, eller igrunnen sammen med det meste, fikk vi servert pommes frites og en bolle med ris. Chipsen kom dandert på fatet, slik vi ville ha servert grønnsakene. Tror egentlig de hadde misforstått litt, og innbilte seg at dette var en grønnsak!

Det ble mye sjømat disse fjorten dagene. Sverdfisk og tunfisk er knallgodt. De mindre fiskene, som blir servert hele, med øyne og bein og det meste, kan jeg styre meg for. Jeg liker ikke når maten ser på meg idet jeg setter tennene i den. Og ikke liker jeg alle disse beinene heller. Eller skallet. For pasta med skalldyr ble servert med alt. Skrekkelig mye uspiselig, som ikke var ment å skulle spises (ikke bare meg som er sær altså), fatter ikke at de ikke kunne pelle ut denne søpla før de kom ut med tallerkenen. Åsså var det hummer da. Det hadde de over alt til en veldig rimelig pris. Men jeg synes hummer er oppskrytt, uansett hvor billig den er, så det spiste jeg bare en gang. Bare sånn for å ha gjort det liksom. Har også spist verdens verste hamburger. En mørk kjøttdeigaktig greie som smakte litt søtt. Aner ikke hva den var laget av, men det gav absolutt ikke mersmak!

Vi fant tre, fire flotte restauranter etterhvert. Og det kan godt være det var flere av dem. De var ikke så lette å få øye på innimellom alle disse falleferdige husene, for her var det ikke noen neonskilt som fortalte hva som befant seg innforbi dørene. For oss som aldri hadde vært her før var det klin umulig å se om det var døra til et privat hjem, en restaurant eller en butikk. Men en lærer så lenge en lever!

Parque das Dunas, hotellet vårt, var enkelt, men lå perfekt plassert på stranda Praia de Chaves. En av de fineste strende på Boa Vista. Maten her var overpriset og kjedelig. Men ellers var det greit nok, for folk som er allergiske mot hotellgigantene og all-inclusive-helvete. Noe av morroa med å være på ferie er jo nettopp det å spise litt lokalt og på forskjellige plasser.

Taxituren inn til sentrum kosta 10 euro en vei. Det florerte av taxier, også om kvelden og i helgene. Hotellet hadde gratis buss inn til sentrum klokka 10, med retur klokka 12. Slik håpet de nok at gjestene tok seg en tur etter frokost og returnerte før lunsj. Men som sagt, maten her var ikke noe å leve på over lengre tid. Fisk, kalv, kylling eller omelett, og alt ble servert med samme tilbehør. Skrekkelig små porsjoner var det også, iallefall for en stor mann.

Vi bodde i en bungalow. Eller rettere sagt et rekkehus, med fire i hver rekke. Men de var bygd slik at vi satt forholdsvis usjenert på vår lille terrasse. Vi hadde direkte utsikt til stranda og sjøen. Hotellet var langt fra fullbooka. Det var bare da vi befant oss ved bassengområdet og i restauranten/baren vi møtte andre folk enn vaskepersonellet.

Vi dro bort et par solsenger rett utenfor rommet vårt. Vi fikk beholde dem der hele ferien. Med puter og alt. De fleste lå rundt bassenget. Bølgene i sjøen var enorme, så det kan jo være det som skremte turistene opp i klorvannet. Jeg synes derimot slikt er helt topp, og blir som en unge igjen! Men det var såpass understrømmer her at jeg tror ikke jeg hadde turt å ta med f.eks. barnebarnet uti. Det var som å svømme i et motstrømsbasseng. God trening altså! Skulle hatt litt mer av det i hverdagen.

Rett ved siden av vårt hotell var det flere gedigne, halvferdige byggeprosjekter. De hadde nok hatt store planer, men for noen år siden tok pengene slutt – og da ble det bare stående slik. Trist egentlig. Fikk ikke helt klart for oss om det var de samme eierne som hadde vårt hotell, men det så slik ut. Bungalowene var bygd på samme måte som den vi bodde i, men også her var det bare skallet som sto sånn tålig ferdig.

Skulle vi tatt turen på nytt så hadde vi nok valg litt annerledes. For eksempel besøkt to, tre av øyene i en og samme tur. Det gikk lokalfly til Santiago, den største av Kapp Verde-øyene, men det var veldige ustabile flytider. Normalt gikk det et fly på torsdager, med retur søndag, men dette var langt fra sikkert. Så da vi fant ut det tok vi ikke sjansen på å dra dit, for flyet hjem gikk jo mandag ettermiddag. Hadde jo vært litt kjipt å blitt etterlatt der nede. Til tross for sol og sommer.

Vi har ingen planer om å reise tilbake hit. Det var en grei tur, men passer nok aller best for dem som kun skal avgårde for å nyte en sol- og badeferie. Dessuten er jo ikke vi sånn som drar tilbake til samme plass gang på gang. Det er jo så mange andre nye steder å oppleve i verden. Så hvorfor skal vi det?

 

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

 marit og drømmemannen på ferie

Ei uke i Banjul, Gambia

Hei hei. Så koselig at du fortsatt henger med på denne turen. Eller, om du ikke er av dem som har fått med deg de to forrige innleggene, så anbefaler jeg at du starter med Rundreise Gambia og Senegal – del 1 først, så Rundreise Gambia og Senegal – del 2 etterpå. Før du kommer tilbake til dette igjen.

Turen er fra 2009. Men siden bloggen har blitt flytta over fra Blogg.no til WordPress så velger jeg å reposte en del reiseinnlegg, med oppgraderte bilder. For hele oppsettet forsvant i flyttinga, og jeg kan bare ikke være bekjent av å ha posta noe så rotete og stygt som det altså fremsto etterpå.

Andre uka av Gambia-ferien ble litt roligere. Det vil si, vi farta mye, som vi pleier å gjøre når vi er på ferie, men vi hadde hotellet som base. Vi bodde på Combo Beach Hotel, rett på stranda. Standarden var adskillig bedre enn uka før, men likevel hadde vi bare varmt vann fra klokka seks til ni, morra og kveld. Det kom jo som en overraskelse kan du si. Nå er jo vår reise en del år tilbake i tid, men av nettsidene til hotellet ser det ut som de har klart å opprettholde standarden. Beliggenheten var helt perfekt, tre skritt så var du på stranda lissom.


Rommet var greit nok. For oss er det ikke så viktig at det er høy standard, vi sover jo omtrent bare der og vil heller bruke pengene på opplevelser. Selve hotellet lå inni en grønn oase av en hage, og alt var veldig rent og ryddig.

Det var sandstrand så langt øyet kunne se. Begge veier! Det gikk en del selgere uti vannkanten, som skulle prakke på oss det ene etter det andre, men det var bevæpna vakter der så de fikk ikke komme opp til oss uten at vi hadde gitt klarsignal. Akkurat det var jo litt spesielt, men vi var jo tross alt i Afrika!

Det var sykt mange innpåslitne folk her. Enten skulle de tigge skoene av deg, selge deg en tur, få deg inn på en restaurant, kjøre deg en plass i taxien, eller ta deg med hjem for å presentere deg for familien … og aller helst ville de adoptere deg for hele ferien. Det er veldig greit med hjelp når en har behov for det, men jeg foretrekker å finne den hjelpa selv. Ikke bruke halve dagen til å avvise de en ikke vil ha denne servicen fra. Vi er vant til å tusle rundt aleine, og hadde ikke lyst til å ha følge over alt. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre hele dagen.

En ettermiddag vi gikk bortover stranda fikk vi med oss hvordan de lokale fisket her. Det var en opplevelse. Ikke bare fikk vi sett det, men de turistene som gikk forbi fikk lov å være med på å trekke inn garnet igjen. Og når garnet, og fangsten, var trygt på land stimlet det massevis av folk sammen – og der og da ble fisken solgt! Ferskere kan det neppe bli.

Det var også en litt annen handel som foregikk her. Gambia er et eldorado for damer på jakt, på lik linje som Thailand er det for menn. Da snakker vi damer godt oppi årene. De gikk gjerne rundt og leide på sin helt egne beachboy, som gjerne var på alder med sønnen eller barnebarnet. De unge guttene fikk lønn, kost og losji en uke eller mer, mot litt personlige tjenester. Trist. Det er bare veldig trist, synes jeg. For begge parter egentlig.

I krokodilleparken Cachikaly Crocodile Pool i Bakau finnes det ca. 100 krokodiller. De gikk fritt omkring på området, og da vi var der var det til og med en som kreket seg inn på nabotomta, der det gikk kvinner og barn og jobba på åkeren. I følge krokodillepasserne er de ikke farlige, og spise bare fisk. Jeg må innrømme at jeg trodde flesteparten som lå i den grønne gørra var utstoppa, helt til det var foringstid. Vi fikk en av de som jobba der til å kjøpe noe fisk, forøvrig den dyreste fisken jeg noen sinne har kjøpt, inkludert restaurantprisene … men da ble det jaffal liv i leiren! Og de var altså ikke utstoppet, eller av plast, noen av dem.

Vannet i krokodilleparken hadde magiske evner. I følge de innfødte. Så hit kom barnløse og lot seg vaske med denne grønne gørra. Er litt i tvil om hvilken kroppsdel de måtte vaske, mulig de måtte dukke helt nedi? Etterpå var det visst ikke noe problem å føre slekten videre. Siden jeg var ekstremt nyforelska og virkelig hadde lyst til at vi skulle hatt vårt eget kjærlighetsbarn, drømmemannen og jeg, så var det like før jeg forsøkte. Men det er mulig det ikke hadde samme effekt når en regelrett hadde kutta vekk alle muligheter for fremtidig produksjon over ti år tidligere. Og i ettertid har jeg tenkt at det nok var det beste for hele storfamilien.

Og ja, jeg har klappa ei krokodille. Det var en litt merkelig opplevelse, og jeg gjorde det jo mest for å få et bilde av happeningen. Kan du tenke hvor sur jeg ble da dette var resultatet? Hvor teit går det an å bli? Altså, når kjærringa gjør dette, for første og siste gang i livet, da bør jo for pokker hele krokodilla være med på bildet!! Kjenner jeg blir en smule irritert enda …

Markedene var noe for seg selv, er helt umulig å beskrive det med ord. Lydene, luktene og alt virvaret må bare oppleves! Her kunne du få kjøpt det meste, fra levende høner, fisk (som lå fint oppstilt midt i solsteiken og sannsynligvis ikke var like fersk som den på stranda), klær, mobiltelefoner og om du trengte en hårklipp var heller ikke det noen umulighet. Det var trangt om plassen og fullstendig kaos.

Jeg er ikke skapt til å shoppe på en slik plass. Men det er jo gøy å ha sett det. En stund før vi var der hadde det vært en storbrann her, så mesteparten av utendørsmarkedet var revet. Dermed gikk vi inni noen smale ganger, opp og ned trapper … uten taxisjåføren som guide hadde vi nok gått rundt der inne enda. Det vil si, vi trodde vi hadde han som guide, helt til vi skulle dra derfra igjen. For da var det plutselig en gambier til som mente han hadde vist oss rundt. Han hadde riktignok hengt på oss hele tiden, men vi hadde ikke vekslet et eneste ord med han. Men penger skulle han ha.

Jeg elsker å shoppe. Men når alle maser og skriker, og ikke lar meg få kikke i fred, så pleier det å dempe kjøpegleden en smule.

Som vi fant ut på rundreisa, var det ikke noen særlig lover og regler for trafikken her.  Eller, det var iallefall ikke noen som overholdt de som eventuelt måtte finnes. Det var litt mer sånn: Kjør på den siden av veien som er best, prøv å unngå andre biler, geiter og mennesker. Det var ingen grenser for hvor mye de lesset på en helt vanlig bil heller, hele slekta fikk plass! Veldig praktisk egentlig. På en av grenseovergangene telte vi 13 personer i en Peugeot 505 stasjonsvogn, inkludert de fire på taket.

En av dagene tok vi strandveien fra Bakau, der hotellet lå, til Banjul. Plutselig sto vi utenfor inngangen til Bijilo forest park. Også kjent som Monkey park. Vi skulle egentlig bare gå en tur, så kameraet ble igjen på hotellet. Men siden vi plutselig var her tok vi turen inn. Til tross for store skilter med at det ikke var lov å mate apene, solgte de poser med nøtter, nettopp til de samme apene, innforbi gjerdet. Ja, det er ikke alt en skal forstå!

Det var et stort område og apene gikk helt fritt rundt. Jeg var derfor ikke så veldig høy i hatten. Vi har hatt et par ublide møter med aper i Thailand tidligere, så for meg kunne de gjerne ha vært i bur … men det er jo flott da, at de klarer å beholde slike fristeder for de ville dyrene, midt i byen omtrent. Nå var vel disse apene litt mindre enn de som skremte vettet av meg, men en vet jo aldri. Tamme er de jaffal ikke. Og med peanøtter i hånden trengte de ikke noen videre invitasjon, og kom villig bort for å spise.

Måneskinnstur – med følge! Det var en smule slitsomt å gå aleine rundt der nede. Både i byen og på stranda. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre. Og det hadde muligens ikke vært så dumt.

To uker går fort når du er på ferie. Jeg har aldri hatt den følelsen mange forteller om, at de har fått nok og vil hjem. Jeg vil aldri hjem igjen, og kunne fortsatt å feriert resten av livet om det var en mulighet. Bare reise og oppleve nye plasser i måned etter måned. Det eneste som hadde vært ille da var at ikke både ungene og barnebarna var med.

Vi hadde en fast plass utenfor hotellet der vi tok morrapilsa, etter frokost. Der satt vi sammen med Mr. Cool som styrte en god del av både taxier og turer i det området. Han var veldig hyggelig. Og fortalte mye om systemet i landet og hvordan alt virka og ikke virka. Han var skikkelig cool, så passa godt til navnet som sto på visittkortet. Kortet som for øvrig var laminert og veldig forseggjort. Kortet han ville ha tilbake da vi skulle reise hjem … 🙂 Han ville også gjerne ha drømmemannens flotte Ecco-sandaler. For vi skulle jo hjem til Norge, og er fikk vi jo aldri brukt for dem igjen. Mente han.

Så var vårt første møte med Afrika over. Vi kom hjem med mange nye inntrykk og minner, og med en følelse av at vi er utrolig heldige som er født og oppvokst akkurat i Norge. Vi kan irritere oss på mye, politikken og bomringene, sykehuskøene, dårlig mat på eldrehjemmene, og mangel på behandling for noen … men det kunne altså vært mye, mye verre …

Dette var siste del av Gambia-turen vår. Fikk du litt lyst til å pakke kofferten? Det gjorde definitivt jeg! Men enn så lenge er det ingen ferie i sikte her hos oss.

 marit og drømmemannen på ferie

Rundreise i Gambia og Senegal – del 2

Hei der. Her kommer fortsettelsen på Gambia-turen vår. Jeg får skikkelig rykninger i reisefoten her jeg sitter og leser, og kikker på bildene, fra turen vi hadde til Gambia i 2009. Jeg har så lyst til å dra på ferie! Men det kommer nok dessverre bare til å bli med drømmene i år også. Selv om ferie er ferie. Og noen ganger hjelper det å ta en liten helgetur til Danmark bare for å roe reiselysten.

Her kommer del 2 i en serie blogginnlegg fra Gambia-turen vår. Anbefaler å kikke på det FØRSTE til å begynne med.

Vi er på besøk hos en familie i Senegal. Vi ble godt tatt i mot, men det kan jo ha en aldri så liten sammenheng med maten og godsakene vi hadde med til dem å gjøre. Mennene har lov til å ha fire koner her, så det krydde av unger overalt. Egentlig var det litt vanskelig å se om det var konene eller barna, for de kom i alle aldre. Damene har hver sin hytte og mannen går på omgang. Men om fredagen har han FRI! Slå den du! Må sikkert være utrolig slitsomt å være mann her!

Materielle ting var det ikke mye av. Det var ikke snakk om eget rom, ei heller egen seng. Så for meg er det et aldri så lite under at de klarte å produsere alle disse barna …

Etter en drøy time tar vi farvel med familien. Det er med en litt ekkel smak i munnen … her kommer vi rike, hvite i tropp for å kikke på hvordan de bor og lever … De åpnet hjemmene sine i bytte mot ris, olje og andre nødvendige matvarer. Pluss en kjærlighet på pinne til ungene.  Vi glor, vi drar … og så glemmer vi elendigheta. Når vi kommer hjem igjen så tar vi alle de materielle, og ikke minst unødvendige, tingene vi har som en selvfølge. Og vi blir aldri fornøyde, men strever hele livet etter noe mer. Større. Finere. På mange måter tror jeg dissse, som lever under så stusselige forhold, har det bedre enn oss. De er mer takknemlige enn oss, og setter pris på det lille de har.

Vi drar videre til neste camp. Her hadde vi to overnattinger.

Simenti Hotell. Høres flott ut, eller hva? Endelig skulle vi på et hotell! Eeeeeh … Midt inne i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal ligger dette overnattingsstedet, som viste seg å være nok en hytte. Toalettfasilitetene her var ganske bra igrunnen. Men fortsatt bare kaldt vann. Så kaldt at det kjentes ut som om hjernen frøys til is når du forsøkte å vaske håret.

Fortsatt holder vi oss i nærheten av Gambia-floden. Men denne ganga litt høyere oppe enn selve elvebredden. Godt var det, for der florerte det av krokodiller og flodhester! Hyttene hadde ståldører, og vi hadde ikke lov å gå ut aleine på kveldstid på grunn av de ville dyrene som trakk inn rundt campen om natta. Det var nesten litt skummelt …

Ut på safari å åpen lastebil. Broa du ser er en rekvisitt fra en film, og kun bygd for det formål. Hvilken film husker jeg ikke. Her var det mye å se. Litt uvirkelig egentlig, litt som å være med i Løvenes Konge-filmen. Da bilen rundet en sving møtte vi på en leopard på jakt etter frokosten, som akkurat da befant seg på motsatt side av veien. Men så kom vi og forstyrret hele morroa, og reddet i samme slengen en antilope. Antiloper som vi alle hadde knipsa sykt mange bilder av. Men da det virkelig gjaldt var det ikke en eneste en av oss som klarte å få opp det fordømte kameraet. Vi ble bare sittende og måpe hele gjengen. For et syn! For et dyr! Sjåføren hadde jobba i parken i tre år, og aldri tidligere sett en leopard i sitt rette element, så han var helt i ekstase. De vet det finnes mange leoparder her, men de er veldig sky og holder seg unna menneskene. Karen nedenfor var et imponerende syn, til tross for at han gikk på et innesperret område.

Niokolo-Koba nasjonalpark ligger sørøst i Senegal, på grensen til Guinea. Parken omfatter 913.000 hektar, og er like stor som hele Gambia til sammen. Den ble fredet som viltreservat i 1926, som nasjonalpark i 1954 og utvidet fire ganger på 1960-tallet. Den har vært verdensarvområde siden 1981. Parken ligger på en elveslette med høyder opptil 200 moh, på begge sider av Gambia-floden, som i flomperiodene dekker elveslettene. Landskapet preges av savanner og noe skog. Parken har et rikt dyreliv med antiloper, elefanter, løver, leoparder, sjimpanser, bavianer og flodhester. I 2007 ble parken oppført på listen over truede verdensarvsteder. Dette på grunn mye ulovlig jakt, og planene om å bygge en dam ovenfor parken, noe som ville forstyrre de regelmessige oversvømmelsene som er en forutsetning for økosystemet.

Som jeg tidligere nevnte, så bodde vi på en liten høyde over elva. Og i skumringen på kvelden hadde vi en aldri så liten sightseeing for å se på dyrelivet. I ettertid har jeg tenkt at dette muligens var litt i overkant vågalt. Men jeg satser på at guidene visste hva de gjorde, selv om vi var omringet av flodhester til tider. Og flodhester, de er gedigne på nært hold! Når du da sitter i en liten blikkbåt og ser flodhesten bortenfor dykke under vann og kan følge boblene … som plutselig putrer opp rett ved siden av båten … da føler du deg bitteliten. Men alt er så uvirkelig og spennende at du faktisk ikke rekker å bli redd – før etterpå. Hva hadde skjedd om båten hadde velta? Det kunne jo tenkes at disse dyrene var både sultne og lei turister som stadig sneik seg innpå i deres territorium.

De fire små steinene i bildet er flodhester. Jeg har i ettertid lært at flodhester ikke kan svømme, de går på bunnen, så det var nok derfor vi bare så boblene da de nærmet seg båten. Irriterende nok hadde vi et elendig digitalkamera med oss, pluss enda dårligere mobilkameraer. Skulle gjerne tatt turen på nytt, med kameraene vi har i dag.

Nok en dag er over. Fulle av inntrykk og med litt ekstra høy puls tusler vi tilbake til hyttene våre, og låser ståldørene for å unngå uventet nattlig besøk. En ting jeg ble ganske overrasket over på denne turen: Det var utrolig lite insekter her! Tror det eneste vi så i hyttene var en edderkopp. VI har reist mye, hatt mye rart av insekter og småkryp på rommene. For ikke å snakke om alle myggene! Men her var det omtrent som hjemme. Bortsett fra på matmarkedene da, der florerte det av fluer.

Dagen etter drar vi videre til Basse, en by i østlige Gambia. I 2008 var det ca. 18.000 innbyggere her, og byen er en viktig handelsby for landet. Vi spiste lunsj her, og rett utenfor gjerdet på restauranten hadde damene i byen tydeligvis vaskedag. Det var et yrende folkeliv både langs elva og i gatene, og vi var fortsatt de eneste hvite, så her måtte en tåle å bli beglodd og studert fra topp til tå. Gjerne også tatt litt på av ungene.

Det manglet ikke på bærehjelp da vi kom frem neste overnattingsplass: Tendaba Camp. Dette var en skikkelig stusselig plass, men et eldorado for fugletittere. Vi bodde i rekkehus, med blikktak, noe vi merka godt da det plaskregnet om natta. For første gang på hele turen har jeg følt at rommet var skittent og litt ullent. Rett og slett ekkelt …

Dette var første plassen vi ikke var aleine. Merkelig nok. Men på grunn av beliggenheten var campen midt i blinken for for ihuga fugletittere, pluss noen få backpackere som tilfeldigvis hadde ramla innom. Campen ligger rett ved en lokal landsby, så her kom en virkelig nærme innpå det autentiske.

Bao Bolong Wetland Reserve er nok en nasjonalpark. Parken ble etablert i 1996 og dekker 220 kvadratkilometer. Må si jeg er ganske imponert over at de klarer å ta vare på alle disse naturreservatene sine. Det å vedlikeholde hus og veier det er de elendige på! Det virker ikke som om de skjønner at det må holdes ved like egentlig. De bygger opp det ene etter det andre, og det er så flott som bare det når det er nytt, men så står det bare der til det ramler ned igjen.

Konklusjon etter en tur i sumpen: Dette er for spesielt interesserte! Joda, vi så masse fugler, men turens høydepunkt var vel da en stim med flygefisk havna oppi båten. Den ene rett i fanget på drømmemannen. 

Sindola Camp. “En fantastisk camp” ble den beskrevet som, av Ving. Vel, alt er relativt. Men det var den fineste plassen vi hadde vært til nå. Utspjåket rett og slett, med skjellsand som dekke på stiene mellom hyttene, og store gjerder som fortalte de innføldte; Hit, men ikke lengre …

Det er sjette og siste natta før vi nærmer oss sivilisasjonen igjen. Campen ligger i Kanilai, byen der den daværende presidenten i Gambia kom fra. Yahya Jammeh satt ved makten i 22 år, før han tapte et demokratisk presidentvalg i 2016. Forøvrig en skikkelig hårsår og selvopptatt type. Mens presidentens palass inneholder 100 soverom lever resten av landets befolkning i ytterst fattigdom og bor i skur av bølgeblikk og murstein, laget av sand og kumøkk.

Vi kjørte forbi palasset til presidenten. Langs hele eiendommen var det satt opp et minst fire meter høyt gjerde med piggtråd på toppen. Arbeiderne som bygde palasset for ham ble skiftet ut med jevne mellomrom, slik at ingen skulle vite hvordan sluttresultatet ble. Jeg lurer da litt på hva han da gjorde med de siste som var der …

Litt fra hverdagslivet i Kanilai. Eller for de som bodde der var det kanskje ikke helt hverdagslig at det kom et følge på 8 kritthvite mennesker gående rundt i byen deres. Vi fikk mye oppmerksomhet. Ungene fotfulgte oss helt til vi var tilbake ved porten igjen. De tok på oss, kjente på håret, og ville mer enn gjerne bli tatt bilde av for litt klingende mynt. Ekstremt morro var det å se seg selv på skjermen etterpå. Det var da jeg skulle ønske jeg hadde hatt en liten fotoprinter på baklomma, slik at de kunne fått med seg bildet hjem.

Vi besøker en familie i Gambia. Her var levestandarden noen hakk lavere enn hos familien i Senegal. Far i huset var litt fattigere enn de fleste andre og hadde bare råd til en kone, men unger ble det tydeligvis nok av likevel. De så ikke helt friske ut noen av dem. Øyebetennelse og skikkelige forkjølet var de da vi var der. De burde absolutt hatt besøk av en lege … Huset var enkelt og falleferdig. De hadde hull i taket, og var veldig bekymret for “vinteren” og regntiden. Her var bare et rom til alt og alle, seng, kjøkken, oppbevaringa av klær og sykkel … pluss resten av eiendelene.  Det var med en litt ekkel smak i munnen vi ble vist rundt i huset og landsbyen. Her kom vi, feite, hvite og sinnsykt rike i deres øyne. Og de tigde. Noe helt ekstremt. Den ene historien var verre enn den andre … men vi kunne jo ikke hjelpe alle …

De fikk selvsagt en del mat for å ta i mot oss. De hadde også en bybrønn uten lokk, så her ble det en aldri så liten innsamling rundt det åpne, dype hullet. Jeg lurer på hvor mange lokk de egentlig har samlet inn til i årenes løp … Men vi har iallefall betalt en god andel på et av dem. 😉

Sterke, arbeidsomme, stolte kvinner. Jeg ble mektig imponert over kvinnene her i landet. De jobbet og fødte barn, hadde med seg hele ungeflokken ut på marka og sto på som menn. For det så ikke ut til at mennene var så opptatt av andre ting enn å slappe av under et tre i skyggen, sammen med ei øl eller fem. De satt gjerne sammen en hel flokk og løste verdensproblemer. Når de ikke produserte flere familiemedlemmer da …

Det var kanskje ikke for ingenting disse store veggmaleriene prydet skolen vi besøkte. Vi fikk en inngående forklaring på hvordan skolesystemet i Gambia fungerte. Egentlig skulle ungene ha skoleuniformer, men det var svært få som hadde råd til det, så de tok imot dem som de kom. På denne skolen dyrka de sin egen mat, og lærerne var veldig stolte da de viste oss rundt i grønnsakshagen de hadde opparbeidet. De hadde skolekjøkken og alle fikk et varmt måltid pr. dag. Jeg tviler på at noen skolebarn her hjemme hadde spist den suppa de rørte rundt i den dagen vi var på besøk. Det så mest ut som … oppvaskvann.

Vi ble møtt av sang og musikk. Alle ungene deltok. Etterpå fikk vi lov å kikke i bøkene deres. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fikk tatt bilde av akkurat det. For noen skrivebøker! Så utrolig nøyaktig og flott. Jeg har ikke sett maken i hele mitt liv. Ikke rart jentene var stolte der de viste frem arbeidene sine.

Vi skreiv autografer og gav dem adresse og telefonnummer. Har ikke tall på hvor mange lapper det ble. Vi hadde vel i grunnen regnet med å høre noe fra en del av dem, men det gjorde vi ikke. Ikke et eneste lite tiggerbrev har funnet veien til vår postkasse.

Rundreisa vår er slutt. Det er bare en siste felles middag igjen, før reisefølget blir kjørt til sine respektive hotell på kysten og fordelt på hvert sitt hotell. For såpass fritt opplegg var det, at siste uka hadde vi bestemt helt selv hvor vi ville booke oss inn. Vi møttes senere til en felles middag, og siden har vi ikke sett noen igjen. Litt trist egentlig, det var en morsom gjeng, selv om de var litt eldre enn oss.

Om du likte bildene, og kan tenke deg en ferie litt utenom det vanlige, så er denne turen virkelig å anbefale! Men som sagt, det nytter ikke å være prippen og opptatt av hotellstandarden.

Om vi ville reist tilbake? Vel, dette er absolutt drømmemannens mest perfekte ferie. Og det var uten tvil en opplevelse. Men det fins jo så utrolig mange andre plasser vi har lyst til å se, hele verden ligger jo der foran oss … om ikke urørt, så iallefall uoppdaget for vår del.

Håper det ikke ble for mye bilder her. Men som vanlig har jeg store problemer med å velge. Et bilde sier mer enn tusen ord vettu, så da slipper jeg å skrive så mye. 😉

I neste innlegg herfra skal du få se hvordan en Gambia-ferie kan være om du dropper rundreisa. Heng med!

 marit og drømmemannen på ferie

Rundreise i Gambia og Senegal – del 1

Heisann der ute.

Frustrasjonen er til tider stor her i bloggblokka etter at vi ble tvangsflyttet fra blogg.no til wordpress.com. Altså en annen bloggplattform. Etter åtte år på blogg hadde jeg fått et design jeg var kjempefornøyd med. Men så, poff! Der forsvant det gitt, og jeg sitter igjen med en dritkjedelig side, uten verken farger, spalter, eller noe som helst. Med kjempedigre bilder og litt færre muligheter enn vi hadde der vi var.

Jeg som er utdannet typograf og har jobba med design nesten hele livet får omtrent sammenbrudd når jeg kikker tilbake på mine gamle blogginnlegg. De er jo faktisk helt ødelagt! Bilder i hytt og pine. Bittesmå, og noen enda midre. Ikke system på noe som helst. Vettu, jeg kan ikke være bekjent av dette her, spesielt ikke ferieinnleggene. Det kan jo være at noen finner disse om de søker på forskjellige reisemål. Og så dukker denne elendigheta opp!

Vel, nå har jeg bestemt meg for å reposte noen av dem. Etter å ha rydda litt vel og merke. Og lagt inn bildene på nytt. Så til deg som har sett dette tidligere, vennligst bær over med meg. Til dere andre; Enjoy! For jaggu er det mange flotte reisemål der ute i verden.

Follow my blog with Bloglovin 

 

Første reiseblogg i ny drakt er fra Gambia. Her var drømmemannen og jeg i to uker i 2009. Første uke på rundreise, hvor vi kryssa frem og tilbake over grensen mellom Gambia og Senegal, både i minibuss og båt. Vi var veldig heldige med transporten. Egentlig var det plass til 20 passasjerer, pluss ca. 10 ekstra på klappseter i midtgangen. Men i Gambia er ikke et fremkomstmiddel full før det virkelig er studd med folk, både inni og på taket, så sannsynligvis hadde de nok fått inn et par familier til, selv om vi tenker på det som fullt. Vi var bare tre par og en singel mann. Pluss to reiseledere, sjåfør og en lokalguide. En ganske spesiell tur egentlig, og siden vi var så få ble vi veldig godt kjent med de andre i reisefølget.

Dette ble en skikkelig opplevelsestur! Drømmemannen fikk viljen sin, og han lever på denne turen fortsatt. Jeg hadde samtidig funnet den billige restplassen til Maldivene, vi kunne spart omtrent ti tusen kroner per person. Men nei, mannen ville heller oppleve noe istedenfor å bo i et luksushotell med turkis hav som nærmeste nabo. Så i forelskelsens rus, og av min godhet, lot jeg han bestemme denne ganga.

Jeg hadde lest masse om reisemålet på forhånd. Skjønte såpass at dette ikke var en reise for de som liker komfort og eleganse! Vi var på farten stort sett hele dagen, og ble innkvartert i forskjellige lodger på ettermiddagen. Mat var inkludert, og det var ikke noe alternativer om du ikke hadde lyst på det du fikk servert. Disse hyttene vi skulle bo i denne første uka hadde ikke noen stjerner eller rangering av standarden.  Her nytta det ikke å klage om ikke vaskinga var god nok, puta var for flat eller vannet var for kaldt. Og kaldt – det var det! Egentlig er det helt utrolig at et land hvor det er så varmt har så kaldt vann i dusjen.

Første overnatting: Janjang Bureh Camp. Her bodde vi nesten med tean i tanga. Eller; i Gambia-floden. Hytta vår var helt rund med stråtak, og helt uten alle de normale fasiliteter vi er vant med hjemme. Det var riktignok vann i noe som liknet på en dusj, et rør i hjørnet, hvor det piplet ut ei tynn stripe når du skrudde på. Å vaske håret var helt umulig fant jeg ut etter å ha hatt i shampo. Strøm hadde vi ikke. Og mørkt ble det. Med stearinlys som eneste lyskilde, og myggnettingen nede, ble det skikkelig romantisk når kvelden kom. Egentlig den campen som var enklest av de alle, men veldig sjarmerende!

Det var et rikt dyreliv rundt oss. På et skilt ved siden av kjøkkenet, som var bak en vegg og uten tak, ble vi oppfordret til å ikke mate apene … men de var så innpåslitne at de burde heller ha oppfordret oss til å passe godt på maten vår. Her stjal de fra tallerkenen om de fikk anledning. Kanskje ikke rart noen av oss ble syke denne natta?

Underholdning og dans ved bålet på kveldstid. Det var ingenting som minnet om at vi var på en pakkereise med Ving her. Vi var de enste hvite i mils omkrets, og vi fikk til tider litt mer oppmerksomhet enn jeg synes var greit.

Neste dag dro vi rett over floden til “storbyen” James Town. Byen som var alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Biler var det heller dårlig med, men høner og geiter valsa fritt rundt i gatene. Sammen med søppel. Masse søppel.

Ferjene var ikke helt som vi er vant med hjemmenfra. Det er ikke fullt før det renner over, eller kanter …

Wassu Stone Circle, Gambias svar på Stonehenge. Hva dette egentlig er, og hvorfor disse steinene befinner seg akkurat her, er noe uklart. Hvor lenge de har vært her er det heller ingen om vet. Men trolig er det et slags begravelses- eller offermonument. Det fins flere slike steder rundt om i denne regionen i Senegambia.

Neste stopp: Firemannsbolig i Fulladu Camp. “Sparsomme omgivelser” hadde jeg lest meg til i min søken etter faktaopplysninger før vi reiste. Det var ikke en overdrivelse. Ved siden av senga, bak et forheng, er doen. Veldig greit om du har pådratt deg en aldri så liten magesjau. Alle hyttene vi bodde i hadde eget “bad”. Men varmt vann fantes ikke.

Tips: Reis ikke på en slik tur om du ikke kan dele absolutt ALT med den du deler rom med …

À l a carte restaurant? Tja … hadde det ikke vært for rotta som pilte frem og tilbake på karmen over kjøkkendøra,
så kunne vi jo kanskje ha gått på den.

Hotellbaren, med alle rettigheter. Og her ble det liv utover kvelden. Vi var midt i bushen, og det var bare vårt reisefølge her, men det kom en lokal stamme og hadde danseshow for oss etter at vi hadde spist.

Jeg vet mange, veldig mange, som aldri hadde reist på denne type tur. Og de om det. Jeg ville ikke ha vært disse opplevelsene foruten. Ja visst kunne vi ha lagt oss inn på et femstjerners all inclusive hotell et par uker, for jeg tror de finnes også i dette landet. Men hva hadde vi opplevd av Gambia da? Særdeles lite! Da hadde det nesten vært det samme som å reise til Kanariøyene. Jeg foretrekker absolutt ferier der en ser det autentiske, ikke det som kun er bygd opp for rike turister.

Vi var nærmeste nabo til Gambia-floden på denne campen også. Så om standarden på hyttene var langt under null, så tok de det igjen på sjarmen og beliggenheten. Badebassenget hadde nok ikke vært fylt på en stund, men en gang i fortiden tror jeg denne campen hadde vært litt flottere enn slik den fremsto i 2009 da vi var der.

Cruisebåt på Gambia.floden. VI dreiv nedover fra den ene campen til den andre i denne farkosten. Hele ettermiddagen tilbragte vi på elva. Men jeg var en av dem som ble litt syk på den første campen, og fikk ikke med meg noe som helst. Lå bare helt stille på øvre dekk og krysset fingrene i håp om at det skulle gå bra …

Ikke akkurat E-18. Det var dårlig med asfalt, og veibanen hadde store hull og grøfter. Men det var ikke noe problem for sjåføren. Dette hadde han gjort mange ganger tidligere! Han valgte helt naturlig den siden av veien som var best, enten det var motsatt side eller en liten avstikker inn i bushen. Heldigvis var det ingen i følget som ble bilsyke.

VI er halvveis i første uke. I neste innlegg tar jeg dere med videre på rundreisa. Da besøker vi bl.a. en familie og en skole. Vi hadde to overnattinger på Simenti hotell midt i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal, hvor vi kjørte rundt på Gambia-floden, i en liten blikkboks av en båt, og kikka på krokodiller og flodhester. Det var en ubeskrivelig opplevelse. Vi var også på en jeepsafari, der vi var så heldige å se en leopard på jakt. Av en eller annen grunn ble alle bare sittende og måpe uten å være i stand til å få knipsa et eneste bilde. Og det etter å ha knipsa hundrevis av bilder av antiloper!

 marit og drømmemannen på ferie

Jentetur til Skiathos, Mamma Mia-øya

Follow my blog with Bloglovin

I august var jeg på tur med mine to døtre til Hellas. Pluss de to eldste barnebarna. En skikkelig jentetur altså. Som jeg  fikk i bursdagsgave fra mine tre barn. Det føltes litt ekkelt. Selv om de sa at det nå var payback-time for alle de turene jeg har hatt dem med på. Men uansett var det akkurat like flaut. Det er ikke barna som skal spandere tur på foreldrene, synes jeg. Men den tiden da jeg spanderte er nok dessverre over. Og om de da ville ha meg med på tur, så måtte det bare bli slik.

Etter den sommeren vi hadde i år var behovet for sol egentlig mettet. Så jeg var ikke helt gira på å ned i varmen igjen. Tro det eller ei. Akkurat det må være første gang i historien jeg har tenkt sånn. Men så er det det da, det er jo noe helt annet å være i Hellas enn å være hjemme. For første gang kjente jeg litt på den der, jeg som aldri pleier å reise noe særlig om sommeren. Det var ferie på en helt annen måte dette. Og jentene mine er jeg jo sjeldent aleine med, iallefall ikke mer enn et par timer i ny og ne, så det var skikkelig koselig å være på jentetur. Til tross for at det satt litt langt inne å reise fra drømmemannen i over en uke. Femåringen hadde så vidt vært utenfor landegrensene tidligere. Så ho var helt vill av begeistring for at vi skulle til Syden. Åsså skulle til og med mommo være med. Ikke hverdagskost dette her altså! Ho på ti er derimot en meget bereist ung dame. Så ho tok det litt mer piano.

Vi bodde på enkelt, familiedrevet leilighetshotell. Jeg fikk min egen leilighet i tredje etasje, slik at jeg kunne trekke meg tilbake litt innimellom. De fire andre delte en større leilighet i etasjen under. Det lå litt utenfor gamlebyen, men helt grei gå-avstand, og litt oppi høyda slik at vi måtte bevege oss for å komme ned til stranda. Den bakken var skikkelig slitsom og varm å gå opp igjen i nærmere 40 varmegrader! Men det å bo litt utenfor alt, det er helt topp. Det er mer rolig og ikke så kaotisk som å bo midt i smørøyet. For min del ble jeg positivt overrasket over dette hotellet. Veldig likt mye av det drømmemannen og jeg har valgt å bo i når vi har vært på tur. Jeg hadde til og med min egen terrasse med utsikt. Og kunne se ned til de andre i reisefølget.

Butikker var det nede langs hovedveien. Og det må jeg bare få sagt, det var svindyrt! Pålegg, melk og brød var dyrere enn hjemme. Men når vi endelig fant et skikkelig supermarked, den aller siste dagen vi var der, så var prisene 1/3 av det vi hadde betalt til da. Nesten litt irriterende! Der var det jo for det meste de lokale som handlet, pluss noen ganske få turister som hadde vært litt lurere enn oss. For dette var jo selvsagt ikke noe reiseselskapet opplyste om. Iallefall ikke Apollo. Reiser du med Ving derimot, er de veldig flinke til å fortelle hvilke plasser en bør styre unna, og hva som er lurt å gjøre. Etter å ha reist såpass mye som jeg har gjort, så burde jeg jo ha klart å finne frem til den butikken litt tidligere. Helt på egenhånd. Men når en reiser med barn gjør en jo mye på den enkleste måten, og for oss var det butikken nedi bakken.

Vi tok lokalbussen fra butikken tilbake til hotellet. Det var nesten med livet som innsats. Med en sjåfør som ble vill av sinne fordi vi ikke visste hvordan dette funka. Vet ikke helt hva vi gjorde galt, men tror vi gikk inn feil dør. Normalt for oss er jo å gå inn foran og kjøpe billetter. Men her skulle vi visst ha gått inn på midten og så kom det rundt en og solgte billettene, mens vi kjørte. Sjåføren trøkka pedalen i bånn før vi var kommet på plass, og kjørte som en villmann mellom stoppene, mens vi tviholdt på handleposer og unger. Jentene storkoste seg både ved bassenget og i sjøen. Ho minste her hadde nesten vannskrekk da vi kom ned, men jeg skal si den ble fort kurert! Det var et veldig fint og reint bassengområde på hotellet. Så vi var både der og på stranda hver eneste dag. Til og med jeg bada i bassenget! Det hører til sjeldenhetene. Men hva gjør en ikke for å glede to par tindrende blå øyne? Og mens mommo badet og koste seg med ungene, kunne mødrene slappe av og lese, og føle at de var litt på ferie de også. 

Grunnen til at vi havnet på Skitathos var jo selvsagt Mamma Mia-filmen. Det var her den første filmen ble spilt inn for ti år siden. Så vi måtte jo på kino for å se den. Utekino, som starta etter mørkets frembrudd! Og den som var mest opplagt da det var ferdig var ho på 5. Egentlig tenkte jeg at ho var alt for liten, ho skjønte jo ikke det som ble sagt en gang. Men den som hadde sin livs kinoopplevelse det var ho! Det var nesten mer gøy å se på ungen enn på filmen.

Vi hadde også en dagstur til Skopelos. Johannskirken, hvor bryllupet i filmen ble spilt inn, befinner seg nemlig på denne øya. Den lille, koselige kirka som ligger på toppen av en klippe vettu. Det var maaaange trapper opp. Og jeg må bare innrømme at ingen av oss så like freshe ut som Meryl Streep og Pierce Brosnan da vi kom opp til toppen. Enda de hadde sunget den ene balladen etter den andre på veien …

Kirken på klippen har alltid vært en turistattraksjon. Men etter at bryllupet i Mamma Mia-filmen ble spilt inn her tok det helt av. Selv på en rolig dag, utenfor turistsesongen, blir det fort en lang kø av mennesker som går opp og ned trappen hvor alle de kjente skuespillerne har gått før dem.

Agios Ioannis heter kirken på klippen. Eller Johanneskirken, som vi ville ha sagt. For å komme hit må du klatre opp 217 trappetrinn av ymse slag. Det var varmt og trangt om plassen, litt skummelt til tider,  men i ettertid er det er jo litt kult å ha gått akkurat her, som alle kjendisene vimsa rundt for ti år siden. Kirken derimot, er nok ikke den samme som på filmen. For den som befinner seg på toppen her er mikroskopisk! Så her har nok filmselskapet fuska litt …

På turen hjemover var det nok et stopp på ei “øde”  strand. For bading og soling. Tror vi var her en snau time. For min del blir ikke dette her så morro. Jeg kan tenke meg mye annet som er bedre enn tvangsbading mens mannskapet på båten omtrent står med stoppeklokka og venter til de kan ta returen.

Det var en del turister som hadde kommet hit før oss. I mindre båter. De trodde sikkert de hadde funnet paradis på jord. Ei øde strand, med god plass. Men det var helt til vi kom, og to digre båter med gedigne høyttalere og Mamma Mia-musikken på full gnu dundra inn på stranda – da ble det fort slutt på den idyllen.

For å komme til Skopelos bestilte vi altså en båt/busstur via reiseselskapet. Det var en tabbe! Sinnssykt dyrt for oss seks. Penger rett ut av vinduet. Det var ingen guide med, og opplegget var veldig uprofesjonelt og lite gjennomtenkt. Vi ble kasta av på ei strand på den ene siden av øya. Der hadde vi en liten time på oss før bussen kom. Det rakk til en kjapp dukkert, og køståing for å få noe å spise … som vi ikke rakk å spise opp før bussen plutselig var der. Lenge før tia. Dette var en heldagstur, men verken mat eller drikke var inkludert. Noe vi forsåvidt visste, men vi trodde jo vi hadde rikelig med tid til å kjøpe den maten underveis.

Det var riktignok en spektakulær busstur over til den andre siden av øya! Smale, svingete veier, nesten utrolig at bussen kom frem noen plasser. Ved klippen fikk vi et 45 minutters stopp hvor vi kunne ta oss opp og ned til kirken på egenhånd. Ingen informasjon i det hele tatt. For den prisen kunne de i det minste ha gitt oss en liten brosjyre som fortalte litt om opplegget, og historien bak dette byggverket som står der muttens aleine på toppen av en stor stein.

Har du tenkt deg hit? Da anbefaler jeg at du sjekker noen priser først, og kanskje ikke hopper på det første og beste som reiseselskapet tilbyr. Dette var en typisk turistfelle! Jeg er helt overbevist om at denne turen kunne vi ha fiksa selv, via en av båtene som lå i havna, uten reiseselskapet som fordyrende mellomledd. Vi reiste med Apollo, og det er et selskap jeg aldri har vært særlig fornøyd med.

Må nok en gang påpeke at fellesutflukter generelt ikke er noe for meg. Selv om vi ikke en gang hadde reiseleder med flagg som førte an. Det blir for mye kaos. For mye lyd. Jeg var helt gåen da vi kom hjem igjen. Jeg vil helst se plassene i mitt eget tempo, og ta den tiden jeg trenger. Likevel er jeg ikke helt imot en guidet bytur sånn når du ankommer et nytt reisemål. For på slike turer kan du lære mye nyttig, og finne plasser som du kanskje ellers ikke ville funnet frem til. Det overlever jeg fint. Faktisk så hadde vi en slik også, den første dagen vi var der.

Skiathos gamleby var veldig koselig. Mange restauranter. Mange butikker. Temmelig kaotisk der også, om du kom på feil tidspunkt. Men en kan jo ikke forvente å komme til en plass og være den eneste turisten heller, selv om akkurat det høres veldig forlokkende ut ut for meg. Kommer mer bilder derfra i et annet innlegg.

 marit

 

Der fikk jeg prøvd meg på et skikkelig innlegg på denne nye bloggplattformen. Og eg synes det er skrekkelig tungvint. Alt sammen! Dessuten er det masse småting som irriterer meg noe sykt. Som for eksempel at titlene blir delt så teit når det er nok av plass til å ta hele ordet ned på neste linje heller. Tittelen kommer med store bokstaver på hele linja, enda jeg skriver det som det skal være. På mobilen er det enda verre, der kommer hvert ord i tittelen med stor bokstav. Ingen skriver jo sånn!! Dessuten er det skikkelig irriterende å måtte fortelle gang på gang at jeg faktisk ikke er en robot, og navn, mail- og bloggadressen min blir ikke lagra når jeg skal inn og kommentere hos dere andre. En annen ting, har vi ikke noen statistikk her?

Har du forresten kikka på noen av dine gamle innlegg fra blogg.no? Det har jeg. På mine egne altså. Og der er ingressen (inngangen til teksten, som automatisk kom i halvfet) falt bort. Dermed er hele starten på innleggene vekk. De kunne vel i det minste latt den følge med, som begynnelsen av teksten! Dessuten er bildene både for små og feilplassert. De kommer litt sånn i hytt og pine. Det er jo nesten flaut å være innehaver av denne bloggen når folk får den presentert på denne måten. For jeg regner jo med at noen fortsatt kommer til å finne frem til de gamle innleggene via google og slike plasser. Det dukka iallefall opp til stadighet på forsiden min tidligere at det var noen inne og leste innlegg fra flere år tilbake.

Grrrrrrr …. jeg er ikke helt blid på disse forandringene altså. Joda, det går seg sikkert til etterhvert. Slik at de nye innleggene blir tålig presentable. Men alle de andre da? Jeg kan jo ikke gå inn og forandre på innlegg åtte år tilbake i tid, bare fordi noen ødela hele designet, slik at den som har laget denne siden fremstår som en dust …