Fem en fredag # 47: Tittut

Endelig en dag med sol – hurra! Jeg er så sykt lei av mørket, vinden og regnet at jeg holder på å klikke. Men i dag var det mye bedre. Selv om det ser flott ut på bildene så kan jeg altså fortelle at det var en forsmak på vinteren dette her. For det var skikkelig surt og kaldt til tross for at sola har vært her i hele dag.

Vi hadde en flott ettermiddagstur på Hamresanden. Drømmemannen, Jonas og jeg. Den førstnevnte der skulle nemlig ut og kjøpe seg nye bukser, og siden senteret er på samme side av byen som Hamresanden så slo vi to fluer i en smekk og tok med bikkja.

Mannfolk og shopping altså … Jeg hadde gleda meg litt jeg, til å ut litt fra mine vante omgivelser. Vi gikk med en gang han slutta på jobb klokka 14 og da regnet jeg med at det ikke var så folksomt. Så for meg en latte og noe godt å bite i. En skikkelig kosetur altså. Men så fort bilen var parkert i kjelleren på kjøpesenteret inntok gubben shoppingmoduset. Mer irritert og sur mann skal du leite lenge etter! Du skjønner det, shoppingmodus for menn og kvinner er to helt forskjellige ting. Det ble ei bukse, og ingen latte, men strake veien hjem igjen. Kan ikke vise meg offentlig med en sånn sur og småhissig gubbe. Der og da var han så langt fra en drømmemann som det går an å komme. Tenker vi får ta den latten en annen gang, når vi ikke så mye som har tenkt på å kjøpe noe som helst annet.

Ellers går dagene sykt seint, men uka bare fyker av sted. Nok et problem med denne middelaldrende kroppen min har dukket opp, og jeg er litt lei meg. Synes ikke det er så greit å bo i en kropp som bare kollapser rundt meg lissom. Har vært hos legen, men er veldig lang ventetid til neste steg, hele fire måneder. Og da var jeg i den prioriterte køen! Ser litt mørkt på å gå på denne måten så lenge, men har vel ikke noe valg. Det kunne sikkert vært verre, kommer jo ikke til å dø av det jaffal.

Fredag betyr ny spørsmålsrunde hos Elisa. Og her slik lyder det denne uka:

  1. Vilken var din senaste oväntade utgift?
    Tja … må vel ha vært for noen måneder siden da drømmemannen rygga i en stein og ødela ryggesensoren og det ene glasset til blinklyset bak. Han ble jo selvsagt varslet før det smalt, men “den greia piper jo i eninga og det er jo alltid mye å gå på” var unnskyldningen hans. Mannfolk altså! Det er bare det at vi ikke har fiksa det enda … for det koster litt for mye nå rett før jul.
  2. Vad är en trevlig överraskning?
    Skal egentlig ikke så mye til for å glede meg. Når drømmemannen kommer hjem med blomster for eksempel. Skjer ikke så skrekkelig ofte, selv om han har blitt litt flinkere i det siste. Eller når et barnebarn plutselig står utenfor og bare skal si god natt. Da blir jeg veldig glad og veldig rørt. Nummeret før jeg griner, av glede altså.
  3. Vad är något du inte kan hitta?
    Tror jeg har kontroll på det meste akkurat nå.
  4. Vad gömmer du dig från?
    Tidligere arbeidskollegaer … er ikke morro å treffe dem når de spør hva jeg gjør nå. Hvor jeg jobber. Om alt er greit. For det er ikke greit å være ufør. Det er flaut!
  5. Vad gör du vid oväntat besök?
    Det er ekstremt sjeldent det kommer noen hit uten at det er planlagt. Faktisk så lenge siden at jeg tror jeg hadde fått panikk for at det ikke hadde vært reint nok, ryddig nok og at jeg ikke hadde hatt noe å servere. Det går gjerne mange uker mellom hver gang noen ringer på her.

Rart egentlig, som tidene forandrer seg. Før, da ungene var små, var det støtt og stadig noen som stakk innom. Og det var kjempekoselig. Fryseren var full av deilig hvetebakst, og det at det var litt rot og ikke helt perfekt det gjorde lissom ikke noe. Det var bare sånn det skulle være. Men nå som alle har voksne barn så er det ingen som har tid til noe som helst lengre. Forstå det den som kan.

God helg da. Her er det snart pizza, som alltid på en fredag.

Hva er galt med fredag den 13.?

Fredag den 13. ansees som en ulykkesdag. Det vil alltid være minst ett og maksimalt tre tilfeller hvert år hvor den 13. dagen i måneden havner på en fredag. Det skjer de gangene måneden starter på en søndag.

Dette er en særdeles dårlig kombinasjon. Men hver for seg har både dagen fredag og tallet 13 vært regnet som et tegn på ulykke i ulike religioner og kulturer siden tidenes morgen. Kombinasjonen derimot, kom kanskje så sent som på 1800-tallet, og er en overtro bare vi i den vestlige verden lider av. Spesielt ille er det i engelskspråklige områder. Men det betyr ikke at andre slipper lettere unna. Hos kineserne og japanerne er det tallet 4 som blir sett på som ulykkestallet.

Gammel overtro kaller jeg det. Selv om det heter seg at hvis det er 13 til bords, så vil alle 13 dø i løpet av et år. Fredag alene ble sett på som ukens uheldigste dag, mens noen påstår at tallet 13 har vært forbundet med uhell siden vi mennesker startet å telle. Hvis du har 13 bokstaver i navnet ditt, så vil du ha Djevelens lykke. Mennesker som har hatt Djevelens lykke er blant andre massemordere som Jack the Ripper, Charles Manson og Theodore Bundy.

Eeeeeh … jeg har også 13 bokstaver i navnet mitt! Har faktisk aldri tenkt på det før nå. Men må jo bare innrømme at jeg til tider synes jeg har fått litt mer elendighet enn jeg har fortjent.

Her er kanskje forklaringa: Helt fra jeg fjernet x-mannens etternavn for omtrent 20 år siden har jo livet på et eller annet vis vært et slit. Det kom en veldig opptur igjen da jeg traff drømmemannen for snart 14 år siden, året etter slang jeg jo på hans etternavn da vi gifta oss, så da ble alt bare fryd og gammen. En stund seilte jeg avgårde på ei rosa sky og alt var helt perfekt. Men så klarte jeg jo ikke å forholde meg til dette navneskiftet, det var lissom ikke meg det der, så jeg droppa det. Jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn igjen. Derfor havnet jeg ut med 13 bokstaver – nok en gang! Mulig dette er den mest alvorlige tabben jeg noen gang har gjort?

Fra spøk til alvor. Jeg tror altså ikke på sånt. Egentlig …

Visste du forresten dette om tallet 13? Mange høyhus «mangler» 13 etasje, og seterekke 12 i fly etterfølges direkte av 14. Mange hotell har ikke rom nummer 13. På flere flyplasser fins ikke gate nummer 13. I Frankrike og Italia blir det ikke solgt lodd i rikslotteriet med nummer 13. Det amerikanske romskipet Apollo 13, som skulle ha landet på månen, ble skutt opp 11. april 1970 kl. 13.13 fra utskytningsrampe 13. Kun 56 timer senere, det vil si 13. april, eksploderte en oksygen tank, og tvang astronautene til å gi opp ferden. Sånn bare for å ha sagt det, samtlige astronauter overlevde.

Fredag den 13. har vært grå og våt her. På bildene ser det ikke så grått ut akkurat, de er fra morraturen vår. Langtur i dag, for jeg var nede og leverte en kjole som ei hadde kjøpt av meg. Greit å ha et mål med turen, istedenfor å bare gå rundt på måfå.

Bildene er fra turløypa ved Grimsbekken. Veldig koselig plass, og vi går her ganske ofte faktisk. Fin plass å mate endene, om en driver med sånt. Det gjør ikke jeg, jaffal ikke uten å ha med et barnebarn eller to! Selve stien langs bekken er jo ikke akkurat så lang at den kan kalles en tur, men vi gikk jo hjemmefra og måtte gå hjem igjen også, så for oss ble det et par timer i labbemodus.

Jonas er ikke helt god i dag. Han ville helst ikke ut en gang, men matmor tvang han. Angrer litt på det nå, selv om han ikke halta på turen så var han ufattelig treig og måtte omtrent hales med. Så det var en sånn type tog-tur om du vil, kjærringa først og bikkja etter! Helt omvendt av mange andre som går på tur med hund, men sannsynligvis like irriterende som om hunden hadde gått i forveien. Men da hadde jeg jo i det minste hatt drahjelp opp bakken.

Nå er det snart fredagspizza her. Vi har vært ute og ukehandlet, ikke helt riktig dag å gjøre det på tydeligvis, for det krydde av folk i butikken(e). Veldig sjeldent jeg er i butikken for tia, så det var jo typisk at jeg akkurat måtte ta turen på en sånn travel dag. Vi har vært sinnssykt sløve med den handlinga alt for lenge. Drømmemannen løper på butikken i hytt og pine, og vi bruker sykt mye penger på mat. Blir spennende å se om vi kan spare noe på dette. Foreløpig har vi stor tro på at det kommer til å lønne seg.

Kos deg med kvelden.

Opplysningene om 13 og fredag den 13. har jeg funnet diverse plasser på nettet; Google, Wikipedia m.m.

Fem en fredag # 46: Hjälp

Oj! Det er allerede fredag – igjen! Synes just det var fredag jeg. Selv om dagene på en måte snegler seg av gårde, så går hele uka unna i ett jafs! Veldig merkelig. Jeg er jo fullt klar over at det der med at tiden går så fort har noe med alderen å gjøre. Og det siste året her har det gått sykt fort, så jeg er nok blitt tilnærmet steingammel i løpet av de siste par årene!

Det er skummelt det! Kan huske mine foreldre synes tiden gikk så fort, og jeg kunne på ingen måte skjønne hva det snakket om. For mine dager, og år, tok en evighet å komme gjennom. Kanskje fordi en hele tiden higet etter noe annet, lengtet etter å bli voksen, få en utdannelse, bestemme sjøl, flytte og få egen familie …

Det der med å leve i nuet, det burde faktisk ha vært et eget fag på skolen.

Det var alltid noe der, langt fremme i tid, som var mer fristende enn nåtiden. Nå er det ikke slik lengre. Det er absolutt ikke noe fremover i tid som lokker og frister. For min del kjenner jeg veldig godt på at det beste i livet mitt nå er et tilbakelagt kapittel. Nå er det bare alderdommen å se frem til, og den vet jeg ikke helt om jeg gleder meg til akkurat. Spesielt ikke om helsekurven min går like stupbratt nedover som den har gjort de siste 5 årene. Men det var vel ikke det jeg hadde tenkt å skrive om nå. Så her kommer innleggets egentlige innhold …

Elisas spørsmål denne fredagen handler om hjelp. Og her kan du se mine svar:

  1. När behövde du senast hjälp med något?
    I går. Da måtte jeg ha hjelp av drømmemannen for å få i hus et treningsapparat som jeg har kjøpt. Ikke det, jeg hadde sikkert klart det selv, om jeg ble helt nødt. Men nå er jeg jo i den heldige situasjonen at jeg har en mann da …
  2. Inom vilket område är du den som hjälper andra?
    Jeg tror jeg er en hjelpsom person egentlig. skal mye til før jeg sier nei. Men de jeg hjelper mest er nok mine egne barn, og da med barnepass. Der er jeg flink!
  3. Vad skulle gå bättre om du inte gjorde det själv?
    Tja. Alt går jo, om en bare må. Men jeg er helt sikker på at hagen min hadde sett hakket bedre ut om jeg hadde hatt en gartner!
  4. Brukar du ta hjälp av dina grannar?
    Nei, jeg har aldri vært en slik som løper dørene ned hos naboene for å få hjelp. Ikke liker jeg å låne noe av noen andre heller.
  5. Vad hjälpte du oftast till med hemma som liten?
    Vettu, det kunne jeg nok ha skrevet en hel bok om! Jeg er jo 57 år, og i den tiden jeg vokste opp tror jeg ungene hadde flere oppgaver i hverdagen enn nå. Vi hjalp mye til, ikke minst i trykkeriet som foreldrene våre drev i samme hus som vi bodde i. Så hos oss praktiserte de barnearbeid i stor stil! Men det jeg aller mest husker er at jeg pusset vinduene. Og det var nesten helt frivillig, for i blokka over gata var det en superkjekk, høy, mørk gutt som ofte var på besøk hos besteforeldrene sine. Det var en stund der at vinduene hos oss var blanke og skinnende til enhver tid. Og etter hvert pussa han også vinduene i andre etasje der de bodde. Det ble aldri noe mer enn en skikkelig alvorlig avstandsforelskelse, men jeg husker enda navnet hans.

Bildene i dag har ikke noe med dette å gjøre. Jeg følte bare for å se litt på noen feriebilder i disse tider, som vi aller er ganske stucked på hver vår plass. Dette er fra Symi i Hellas, ei fantastisk, sjarmerende, lita øy utenfor Rhodos. Jeg håper vi en gang i fremtiden kan reise igjen, og da vil jeg gjerne se mer av Hellas. Øyhopping kanskje. Eller hva som helst egentlig.

God helg fra meg til deg. 

Forsidekategorier og sånne tullete ting …

Det skal ikke være lett. Etter at det ble slik at vi må legge til en forsidekategori på blogginnleggene for å få publisert dem kjenner jeg at jeg noen gang bare har lyst til å ikke blogge i det hele tatt. For innimellom må jo folk tro at jeg er helt idiot når de ser hvor jeg legger innleggene. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det ikke er en kategori som heter HVERDAG. Så enkelt og greit lissom. Mange av oss her inne skriver jo nettopp om det. Hverdagen vår.

Så hvor legger du sånne normale hverdagslige innlegg? Er det bare meg som savner en enkel kategori som passer til sånt? Hva er så innmari vanskelig med å legge til noe som passer for det meste, HVERDAG eller bare BLOGG. Eller FOTO for den saks skyld. For noen ganger vil en jo bare vise frem noen fine bilder. Som dette som er tatt fra verandaen her for et par kvelder siden. Det kaller jeg en fin avslutning på dagen, men hvor hører det til i bloggverdenen?

Ikke akkurat en big deal, men et lite irritasjonsmoment faktisk. 

Fem en fredag # 45: Drömmar

Med coronaspøkelset hengende over oss går vi inn i ei ny helg. Det er merkelige tider. De få planene jeg hadde de kommende ukene er avlyst. Vi skulle vært ute og spist med Cognacklubben i morra, men det har vi trukket oss fra. I mitt hodet går en ikke ut 13 stykker på byen, samtidig som regjeringen ber oss holde oss mest mulig hjemme for oss selv …

Jeg kjenner dette tærer på både det ene og det andre. Litt irriterende å vite at så mange bare gir blaffen, mens noen av oss nesten ikke kan å gå på butikken en gang, uten å få dårlig samvittighet eller føle oss som kriminelle. Stort sett er det mannen som går på butikken her hos oss, og det har han gjort siden mars. Han må jo uansett på jobb og ut av huset.

Min hverdag er ikke så forandret. Det er mange år siden dagene var fylt med interessante ting og andre mennesker. Sånn er det å være kronisk syk. Det er egentlig ganske ensomt og ikke veldig spennende dette livet. Men det er det livet jeg har.

En kan saktens drømme om noe annet. Men i mitt tilfelle kommer det sannsynligvis aldri til å skje. De fleste av oss drømmer nok om å få hverdagen tilbake igjen i disse tider, og om vi skal få det til så tror jeg vi må ta det taket for felleskapet nå. Før det er for seint.

Drømmer er også temaet i spørsmålene til Elisa denne uka. De finner du her:

  1. Vad har du för återkommande dröm/drömmar?
    Da mamma døde, for snart 30 år siden, hadde jeg i flere år mareritt om sykehuskorridorer lange som et vondt år. Hver gang jeg sovnet kom den drømmen. Der løp jeg for livet, med mamma i sykehussenga, for å redde henne fra noen i hvite frakker skulle ta ho fra oss. Den drømmen kommer fortsatt tilbake innimellom, men heldigvis ikke så ofte.
  2. Vilken är din största dröm?
    Jeg har mange, hva hadde vel livet vært uten drømmer? Enn så lenge er de til og med gratis!
  3. Vilken är din största dröm som har gått i uppfyllelse?
    Jeg drømte en gang om å være en del av en stor familie, og den drømmen har absolutt slått til.
  4. Har du någon gång drömt något som slagit in?
    Ikke som jeg kan huske.
  5. Vad är din största mardröm?
    Bortsett fra å miste noen av de jeg er glad i, så er det å bli så syk at jeg ikke kan klare meg selv.

God helg da! Her skinner sola fra skyfri himmel, Jonas og jeg har vært ute og gått i halvannen time, så starten på slutten av uka er det ikke noe å si på. Alt er litt lettere bare sola skinner, til og med det å drasse rundt på en fibrokropp!

Fantastisk opplevelse i en gammel gymsal

I gymsalen på Kongens gate skole fikk jeg mitt livs gourmetopplevelse. Hvem skulle vel trodd at jeg skulle komme tilbake hit og attpå til få noe godt ut av det. Jeg gikk tre år på ungdomsskolen her, og gymsalen er ikke den plassen i verden jeg har de beste minnene fra. Siden den gang har jeg hatet alt som heter gymsaler, haller og trening sammen med andre. Men denne kvelden skulle vi ikke tenke på kalorier, kropp eller fellesdusjer. Vi skulle bare kose oss.

Smag & Behag har overtatt lokalene. Kul innredning, høyt under taket, – og helt feil akustikk for min tinnitus! Jeg kjente det med en gang jeg steig inn ytterdøra, men fant ut at jeg bare skulle fortrenge det og gjøre som ingen ting. Det gikk en stund.

På hjemmesiden lover restauranten en matopplevelse utenom det vanlige. Det har de klart! Med lokale råvarer og fantastiske sammensatte retter var det en opplevelse for både øyne og gane.

Menyen består av småretter. Til en middag anbefales minst tre slike. Vi gikk for full pott, fem retter med vinmeny til, satt sammen av kokkene på stedet. Presentasjonen av både mat og drikke var en opplevelse i seg selv! For første gang i mitt liv har jeg spist rått kjøtt! For første gang i mitt liv har jeg også blitt presentert for oransjevin. Den sies å være litt sær, men jeg likte den jeg.

Dette var hva vi fikk servert: Tartar på kalveplomme; løyrom, syltet rødløk, purremajones, steinsopp og potetchips. Skogsoppsuppe; syltet kantarell, stekt steinsopp, bakt løk og pancetta. Lange; blomkål variasjon, couscous, kryddersjy og brønnkarse. Lammemørbrad; bifftomat, aubergine, squash, potet og madeirasaus. Bakte plommer; sabayonne, vaniljeis, pistasjkrokan og stekt hvit sjokolade.

Full pott betyr også vin i alle varianter. Orange, hvit, rød. Selv om jeg ikke er noen vinkjenner, så har jeg med årene forstått at maten er med på å forandre smaken på vinen. For min del smaker vin best ute. I godt selskap. Sammen med god mat. Til spesielle anledninger. Jeg kan ikke kose meg med vin hjemme på en lørdagskveld, for så godt synes jeg ikke det er.

Det ble en av de dyreste kveldene vi noen gang har hatt. Men likevel var det verdt det. Til tross for at formen min pingla ut etter tredje retten, og det meste ble galt. For mye støy, for mye folk … det er på dette tidspunktet jeg går hjem fra Cognac klubben og diverse andre tilstelninger jeg er på.

I følge drømmemannen var det da de satt på musikken. Akkurat det registrerte jeg ikke en gang. Jeg hadde mer enn nok med å bli sittende, smile og komme meg gjennom de to siste rettene. Hva servitøren sa derfra og til vi gikk, det aner ikke jeg. Jeg var kvalm og svimmel. Grublet veldig på hvordan jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg til busstoppet. Var litt redd jeg skulle svime av når jeg reiste meg. Hodet mitt var plutselig fylt av bomull og lydene ble veldig rare, som om jeg egentlig ikke var der.

Selvsagt gikk det greit. Det går alltid på et vis. Men plutselig fikk jeg virkelig føle hvordan det er å gå på date med drømmemannen, pluss noen ekstra kavalerer, mr. Fibromyalgi og herr Tinnitus. Den ene påvirker den andre, og så blir det bare tull. Det er en uke siden vi hadde denne daten nå, og jeg sliter enda med formen!

Til tross for det, jeg vil gjerne tilbake en gang eller to. For maken til matopplevelse skal du lete lenge etter. Det var vel verdt noen kleine dager i ettertid. Selv om jeg håper jeg en gang kan klare en helaften her, uten alle etterdønningene.

Ny bilpark

Flere barnebarn = flere biler. Siden vi har fått så mange nye barnebarn det siste året så måtte vi utvide bilparken litt. Eller skifte ut den lille plastbilen vi har hatt i 10-12 år. Den som har vært en av de mest populære lekene her hos oss. Som til og med en ettåring og en fireåring kan sloss om …

Det var jo egentlig en gåbil. Med støtte og veltesikring mellom bakhjulene. Men når ungene ble større og større og farta økte i takt med alderen, så lagde den noen uhyggelig stygge striper i parketten der de tok en brå sving. Altså i hver ende av stua.

Vet ikke hvor lurt dette byttet var. Det finner vi vel ut etter hvert. Men nå står de altså her, to racerbiler, og bare venter på at noen barn skal stikke innom. Siden det bare skiller tre uker mellom de to yngste, så fant vi ut at det var best å ha to, selv om de kanskje ikke alltid kommer på besøk samtidig. Men det kan jo skje. Foreløpig er de jo alt for små til å leke med noe som helst, men når de er klare står glisene her og venter på dem.

Jeg elsker bruktkjøp! Disse to fant jeg på finn.no for den nette sum av 300 pr. stk. De er noen år gamle, men ser ut som nye da de bare hadde vært brukt innendørs. Når en da tar i betraktning at en ny koster rundt tusenlappen så må jeg vel si meg fornøyd med dette kjøpet.

Norgesferie på en dag

Lørdag, og siste dagen i oktober. Siden både hunden og kjærringa ikke helt var i sitt ess, fant vi ut at vi skulle ta en kjøretur oppover Setesdalen og over veistrekket Brokke – Suleskard. Det var siste dagen før de vinterstengte veien. Egentlig hadde vi en plan om å kjøre over i vår da de åpnet, for jeg har aldri sett området med flere meter høye brøytekanter. Husker ikke hva som satte en stopper for det i år, men noe var det. Så det synet har vi fortsatt til gode.

Mesteparten av Setesdalen var godt innpakket i tåke. Men det har jo sin sjarm det også. Vi skulle ha stoppa en plass her og tatt bilder, men siden sikten var så klein må vi rett og slett ha kjørt forbi. Ble et annet stopp, bare for å la Jonas få strekt litt på beina og lufta seg litt. For han var jo selvsagt med han også.

Heldigvis letta tåka litt oppi høyda! Suleskarvegen er kjent for å være Sørvestlandets høyeste veiforbindelse. Den går fra Brokke i Setesdal til Suleskard i Sirdal. For ei byjente som meg er det som å komme til en annen verden oppi fjellheimen her. Mektig natur og endeløse, smale veier som slanger seg mellom de høye fjellene.

På Suleskard fikk vi en liten forsmak på vinteren. Det var fire grader og blåste noe sykt! Dermed kjentes det mer ut som 20 minus. Men vi måtte jo lufte oss litt likevel.

Da vi egentlig skulle ta fatt på returen ombestemte vi oss. For vi var jo så nærme Kjerag og Lysebotn, og der hadde vi jo aldri kjørt helt ned tidligere … Vi har ikke vært helt oppe på Kjerag heller, for den ganga vi var der var det så mye tåke at alle de som var gått opp før oss bare snudde og kom ned igjen. Var ikke en meter sikt en gang, sa de. Og da var det bedre å droppe det!

Det begynner å nærme seg solnedgang. Fargene i fjellet da er jo nesten som et eventyr. Men for å få med oss dette måtte vi ta returen i mørket …

Øygardstølen er en støl rett over Lysebotn. Den er kanskje mer kjent som Ørneredet, kafeen som henger ut over fjellsiden og har en fantastisk utsikt ned mot Lysebotn og opp langs fjellsidene. Stedet er også utgangspunkt for turen til Kjerag, men er kun åpent på sommertid siden veien fra 1984 er vinterstengt. De gangene vi har vært her har det vært studd med biler på parkeringsplassen og skikkelig kaos. På lørdag var det kun oss og en bil til.

Veien ned til Lysebotn var et kapittel for seg selv. Umulig å beskrive. Den er vel så spektakulær som Trollstigen og en opplevelse å kjøre både opp og ned. Hårnålssvinger og strake fjellsiden rett ned. Må rett og slett bare oppleves!

En gang skal jeg ta ferja herfra. På sommeren i full sol og med blå himmel. Denne ganga fikk jeg i det minste sett hvordan det så ut nedenfor fjellene. Og det er ikke så verst bare det.

Så var det drøye tre timers hjemtur igjen. I mørket og plask regnvær. Ikke fullt så interessant. Litt langdrygt faktisk, og ja, jeg må bare innrømme at jeg angra litt på den “avstikkeren” jeg på en måte fikk trumfa gjennom. Men alt i alt en fantastisk flott dag. Hadde vi hatt campingbil ville vi nok ha overnatta oppi Sirdal en plass, men det har vi jo ikke.