Lørdagen kom litt fort

Så ble det nok en natt uten noe særlig søvn. Er litt lei nå. Selv om timene jeg har tilbragt i senga ikke ble så mange så ble natta veeeeeldig lang likevel. Sitter her med lys på bordet og en kopp te og hører varmepumpa og øresusen piper om kapp. Kanskje jeg burde hatt ei varmepumpe i soverommet også … så ikke lydene i hodet ble så aleine i stillheten?

Akkurat nå regner det ikke. Håper det fortsetter sånn en stund til. Hadde tenke å ut og klippe de hersens buskene naboen ble så sur på her for en ukes tid siden. Nytta jo ikke å klippe noe før vi hadde fått tak i en tilhenger til å frakte dritten på søpla med. For det blir vel litt mye å kaste ned i skråningen ved siden av terrassen dette her. Men det er jo bekmørkt enda noen timer til, så jeg har god tid.

Han må være skikkelig dårlig til å kjøre bil nå, den gamle naboen. Det er nok av plass å komme forbi på selv om det står en bil parkert på andre siden av veien. X’en min kalte ham alltid for sjefen i gata da vi flytta inn her. Han skulle liksom bestemme og herse med alle. Lurer på om jeg i full faenskap skal klippe de buskene, slik at alle greinene stopper midt på muren og stikker sånn passe ut at de virkelig riper opp siden på bilen hans når han kommer …

Ellers har jeg ingen planer for helga. Bortsett fra at mine stedøtre skal spise middag her på søndag. Sammen med svigers. Akkurat det er ikke noe problem. Jeg har en mann som både rydder og lager mat, ja, egentlig er jeg veldig bortskjemt med sånne ting nå. Det er litt rart igrunnen, for han forrige jeg var gift med gjorde ingen av de tingene. Han laget ikke middag en eneste gang på de 20 årene vi var sammen tror jeg. Eller, han tilberedet litt. Han er en sånn villmarkens sønn han der, ser du, så vi hadde både ryper og rådyr hengene rundt i garasjen innimellom … og sånne råvarer direkte fra skogen nytter det ikke å komme med til meg. Jeg foretrekker å tilberede mat som ikke likner på et dyr, som bare er et stykke uformelig kjøtt!

Vil ikke akkurat påstå at mannen er en gentleman. For om du går inn ei dør sammen med han, så må du ikke regne med at han holder den åpen for deg. Nei da, det er vel mer sjanse for at den smeller igjen rett foran nesa di. Og når han fyller glasset sitt så er det ikke en selvfølge at han også fyller mitt i samme slengen. Der er han litt under opplæring! Men han er sånn som skal bære alt når vi kommer fra butikken. Gjerne alle 5 posene. Åsså kommer jeg tuslende bak uten noe og føler meg skikkelig teit! Om jeg da ikke er kjappest og får fatt i en pose eller tre først …

Men bortsett fra det er han et funn! Han varter opp, lager mat, vasker og skifter sengetøy. Eller vi deler jo på det. Alt er jo mye bedre når en er to. Åsså går det så utrolig fort og greit da, så kan en heller bruke den tiden en får til overs til noe koselig. Selv om akkurat den der “overskuddstiden” har en tendens til å forsvinne, sånn helt i det blå liksom.

Merkelig nok så sover han enda. Så jeg må ha klart å liste meg ut av soverommet ganske stille. Normalt ville han ha kommet opp her og lurt på hvorfor jeg var oppe så tidlig. Laget en kaffe latte eller en kopp te til meg, og satt seg ved siden av uansett hvor trøtt han var i trynet. Vi legger oss på likt og står opp på likt. Det har vi gjort helt siden vi ble sammen. Eller, vi står ikke opp på likt i ukedagene når han skal på jobb. For da ringer nemlig vekkeklokka hans 4.45. Hver dag. Og det er faktisk midt på natta for meg. Alt før 5.30 har igrunnen vært en helt uaktuell tid å stå opp på. Helt til nå da. Men jeg ser på dette her som en “unntakstilstand”, som forhåpentligvis snart er over.

Jeg får kanske kikke litt mer på feriebildene jeg har på pc’n her. Tar det som litt terapi. For å fortelle meg selv at jeg er priviligert, på det punktet også. Jeg har vært på mange flotte ferier, og har tatt tusenvis av bilder i årenes løp. Det var et økonomisk løft for meg da kameraene ble digitale. Tildligere kom jeg jo hjem fra en ukes ferie med 20-30 filmruller av den lengste typen. 36 bilder eller hva det var. Uhyggelig mange altså! Og jeg hadde aldri nok filmer med meg hjemmenfra. Måtte alltid kjøpe noen ekstra. Heldigvis er det der over. Til å begynne med, i den digitale verden, så hadde jeg jo ikke store nok minnebrikker heller. Måtte ha med tre, fire stykker. Men nå er jo de også blitt så store, at jeg somregel har nok med et par stykker på en 14 dagers tur. De tar litt plass de bildene fra det nye kameraet. Men så blir de flotte også!

Mitt aller første speilreflekskamera fikk jeg til konfirmasjonen. Da hadde jeg allerede tatt bilder i noen år. Med pappas avdankede kameraer. Så har det blitt en del forskjellige kameraer frem til nå da. Både speilrefleks og kompakte. I sommer fikk jeg nytt, digitalt speilrefleks, Nikon D5000, og det er som en ny veden har åpnet seg. Ulempen er jo at det er litt stort å drasse på …

Hmmm … ble jo ikke bare syting og klaging dette her! Jeg er nok sikkert på vei i riktig retning nå. Et lite skritt iallefall. 🙂 Selv om jeg føler meg som en zombie mesteparten av døgnets timer. Og nå fikk jeg jo slått ihjel en times tid med dette her. Hadde det ikke vært for at bikkja mi er så B-menneske … eeh, B-bikkje? … så kunne jeg jo nesten snart tatt en tur med ho. Men ho sover så godt, ialleflal til rundt 10. Forresten så tror jeg ikke B heller er det riktige, er det noe som heter C-bikkje? For når sant skal sies så funker ho best mellom 10 og 22.

Ha en fin lørdag … når den en gang begynner for normale folk!

2010 – Egypt

 

I mai 2010 hadde vi en tur til Egypt. Jeg hadde lovet min sønn at han også skulle være med en tur uten noen søsken. Det hadde nemlig hans to eldre søstre fått oppleve. Det drøyde nok litt for lenge, for han hadde fått kjæreste, og dermed ble ho også med. Jeg har vært i Egypt to ganger tidligere, og siden vi denne gang bare var en uke ble det ikke så mye tid til å se på serverdigheter og pyramider og sånne ting. Ikke var ungdommen så veldig interesserte heller. Når en er 17 så er det litt begrensa hvor gøy det er å reise med mamma …

Vi bodde på Grand Resort i Hurghada. Et hotell jeg tidligere bare hadde vært innom for å smugtitte på. Hotellet var fantastisk, overgikk faktisk forventningene mine. Alle som jobba der var hyggelige og hjelpsomme, maten bra og rommene nydelige. Men utenfor hotellområdet er alle veldig masete, en får ikke gå i fred noen plasser. Jeg takler ikke helt det der, men grunnen til at jeg vender tilbake til Egypt gang på gang er varmen og sola. Det er ikke som på Kanariøyene der du kan risikere en uke eller to med regn.

Hurghada er en kaotisk, masete by. Det holder igrunnen å gå der en gang, så har du fått nok! Men mange hotell her er jo bygd opp som små egne byer. Igrunnen har du alt du trenger innforbi muren. Om du klarer å bare holde deg der hele tiden da. Jeg makter ikke det. Vi fikk med oss en båttur, en snorkletur, en ørkensafari og noen turer helt på egenhånd. Blant annet til El Gouna.

El Gouna som er et elegant feriested. Allerede fra starten ble denne lille oasen planlagt og formgitt til en harmonisk helhet. Kanaler skaper øyer, halvøyer og laguner. Mellom disse ligger det hoteller, restauranter og småbutikker. Alt er bygget i tradisjonell søregyptisk stil med bueganger, kupler og fasader i farger som sandgult, safran og oker. Midt i El Gouna ligger det lille bysentrumet Kafr El Gouna med butikker og restauranter. I motsetning til Hurghada er El Gouna en rolig liten plett uten for mye mas og stress. Til og med i butikkene kan du gå uten og bli overfalt av overaktive selgere.

Zeytona beach er også verdt et besøk. Det er en privat strand, så om du ikke bor på rett hotell der, så må du betale for solstol og håndkle.

Det tar alt fra 30 til 60 minutter i taxi fra Hurghada til El Gouna. Alt etter hvilken vei sjåføren finner det for godt å kjøre. Prisen er ca. 100 kr. hver vei. Har du ikke vært her tidligere anbefaler jeg en dagstur hit. Ta med badetøy og bruk dagen på stranda, spis lunsj eller middag på en av restaurantene rundt marinaen. Og nyt synet av de flotte båtene som ligger der.

Venner for livet

Forrige helg hadde jeg besøk av ei barndomsvenninne. Vi har kjent hverandre siden første klasse og holdt mer eller mindre kontakt i alle disse årene som er gått siden den gang.

På skolen var vi vel ikke av de mest populære noen av oss. Jeg var så sjenert at jeg nesten ikke turde snakke med andre. Ho var annerledes, en outsider. Ho kom fra landet, snakka rart og hadde merkelig tøy i forhold til oss som var vokst opp i byen. Så dermed ble ho fort den alle hakka på. Erta. Mobba. Jeg sto i bakgrunnen og så på. Akkurat ja: Så på, men gjorde aldri noe for å stoppe det!

Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men vi ble iallefall veldig gode venner etterhvert. Men før vi begynte på ungdomsskolen flytta ho fra sørlandet til vestlandet. For en sjetteklassing for ca. 35 år siden var det uhyggelig langt vekk … nesten sånn at det ikke gitt an å se det for seg engang.

Til å begynne med brevvekslet vi. På fint brevpapir med hester, hjerter og solnedganger, med tilhørende konvolutter som ble påklistret et frimerke og postet i en sånn rød postkasse på hjørnet. Jeg skreiv side opp og side ned, forklarte og sto i, både om det ene og det andre. Ho skreiv 5 setninger og det var det! Jaja, ble litt snurt innimellom … en følelse ho garantert fikk kjenne på noen år senere, da vi begynte å bruke telefonen. Eller ho gjorde. Jeg hata, og hater fortsatt, den oppfinnelsen. Ho ringte og snakka, jeg sa ja og ha … og ville helst avslutte før samtalen var skikkelig igang …

Så ble mobiltelefonen allemannseie og internett gjorde sitt inntog i hverdagen. En gudegave for meg! For tenk nå slapp jeg å prate, kunne bare skrive på mobilen! Eller sende en mail! Yess! Jeg skreiv linje på linje, og etterhvert kom svaret: Ringer deg senere … Jada, jeg slapp ikke unna da heller! Det hender jeg bare overser når det ringer, iallefall når jeg vet at den som ringer bare vil skravle. For det er ikke helt min sterke side når jeg ikke ser den jeg snakker med. Jeg vil helst hoppe rett på det jeg skal ha sagt, og avslutte. Kjapt og greit. Koseprating er ikke noe som hører sammen med en telefon. Vet det er litt dårlig gjort, og det nytter jo ikke å bortforklare at en ikke hørte det ringte, for i vår nymoderne tid så sitter jo nummer eller navn til den som har ringt igjen på displayet …

Ektemenn har kommet og gått, eller hennes døde og min gikk. Ho ble alt for tidlig enke og aleine med to små gutter, mens jeg fortsatt trodde jeg hadde kapra drømmemannen og skulle leve lykkelig alle mine dager. Min daværende mann og min venninne gikk ikke helt godt overens. Så det var noen år der som kontakten heller var laber. For å reise på jentetur bort til vestlandet var heller ikke så aktuelt, det ble veldig dårlig mottatt hjemme, så dermed var sånne turer heller sjeldne. Jenter på tur var nemlig bare ute etter en ting, festing og mannfolk!

Da jeg ble aleine hente det jeg innimellom var litt misunnelig på henne som hadde mistet mannen i et dødsfall istedenfor til en annen kvinne. Ho fikk iallefall trøst og hjelp og alle skjønte at dette ikke var spesielt greit. Jeg satt igjen med en sorg som ingen sendte blomster til. Et savn og tomrom som ingen kom med trøstende ord om. Ingen synes synd på meg, jeg burde jo heller være glad jeg var kvitt fyren …

Vi fikk en liten opptur i vennskapet vårt da mannen min forsvant. Besøkte hverandre oftere og hver sommer ferierte ho på hytta hos meg. Noe som faktisk også har fortsatt etter at jeg ble gift igjen. Sommeren skal tilbringes på Sørlandet, sånn er det bare! Ho fikk sagt det litt fint en dag da vi var ute og gikk tur: Stakkars Terje, han giftet seg med deg – og fikk meg på kjøpet!

Nå er vi jo så heldige her på sørlandet, at Ikea har gjort sitt inntog i nærmiljøet. Før måtte vi jo enten til Oslo eller Stavanger for å oppleve den herligheten! Da var min venninnes hus i passe avstand, så det ble alltid lagt inn et besøk hos henne samtidig med Ikea-shoppingen, eller omvendt. Akkurat når det gjelder shopping tror jeg vi er så langt fra hverandre som det går an å komme! Jeg elsker det, kan gå rundt i butikker i timevis, for ikke å snakke om Ikea-paradiset. Åh, det er så gøy! Trenger jo ikke noe hver gang jeg har vært der, men bare å gå rundt der inne, kikke og få nye ideer … det er fantastisk! Selvfølgelig kommer en jo alltid ut med et eller annet, som en strengt tatt ikke trengte. For eksempel lys og servietter og litt annet småsnacks til et par tusenlapper og vel så det.

Min venninne derimot, ho løper gjennom Ikea. Snapper med seg det ho trenger, og that’s it! Jeg har flere ganger deltatt i Ikea-løpet sammen med henne. Sist var jeg på jentetur med døtrene mine. Det var da vi fant ut at neste gang vi skal dit så tar vi shoppingen før vi innkvarterer oss i huset som har så perfekt avstand til herligheten.

Vi er veldig forskjellige, egentlig, ikke bare når det gjelder interessen for butikker. Ho er sprek, sykler, padler, går på ski og reiser verden rundt med sekk på ryggen. Jeg derimot foretrekker båt med motor og mange hestekrefter, har ikke brukt sykkelen på fire år, skiene har stått i garasjen så lenge jeg kan huske og jeg reiser på ferie med koffert. Likevel har vi aldri mista den kontakten som gjør at det alltid er like lett å snakke sammen, selv om det innimellom har vært lange tider mellom møtene.

Takk for at du alltid har vært der for meg.

2010 – Den Dominikanske Republikk

Årets langtur gikk i år til Den Dominikanske Republikk.
Denne gang var det meg som bestemte. Mannen visste det ikke engang.
Det var nemlig julegaven hans, og jeg hadde klart å holde tett i mange måneder. Ikke lett.
For jeg hadde jo lyst til å glede meg sammen med han. 

Også denne gang delte vi opp ferien i to.
Første uka var vi på dette flotte 5 stjerners hotellet, noe som egentlig ikke er helt er for oss.
Hadde ikke valgt all inclusive, bare frokost, men måtte kjøpe oss opp første dagen
for det var ikke mulig å få kjøpt enkeltmåltider på hotellet.
Ikke var det noen spiseplasser på utsiden av muren heller, påsto betjeningen.
Det stemte selvsagt ikke!

Høyt og flott ligger det, med utsikt over lokalmiljøet,
eller ikke helt da, for utsikten var beleielig nok ned til hotellets eget handlesenter.
Bygd opp etter dominikanske byggeskikk.
Det var iallefall sikkert meninga, men virkeligheten var ikke helt lik kan du si.

 Et lokalt gatekjøkken i forgrunnen, hotellets strigla butikksenter i bakgrunnen

Hotellrommet vårt

Bassengområdet

… og heisen ned til stranda.
Om du hadde høydeskrekk kunne du selvfølgelig bli kjørt rundt og ned til strada,
eller gå, men det tror jeg nesten vi var de eneste som gjorde innimellom.

Nå skjønner du kanskje det med høydeskrekk??

Væpna vakt på stranda

Men her er det egentlige dominikanske hverdagslivet.
Helt annerledes enn livet på hotellet.
Tror ikke det var mange av turistene som beveget seg her, de aller fleste
holdt seg på hotellet og levde rikmannslivet der.
Vi liker å se oss rundt. Det er jo da du får se litt av verden!
Bildene er fra Samana by.

Et lokalt marked

Vi tok en sykkeltaxi tilbake til luksusen, med en litt ekkel bismak i munnen.

Motivet under her var også avbildet på Star Tours internettsider.
Øyene med broer imellom hadde en litt merkelig historie.
Da de bla planlagt var det meningen å bygge en restaurant på hver øy, men da broene
sto ferdig var det slutt på pengene. Derfor står de bare der, og fører ingensteds hen.
Bare minner om store drømmer. Noen som gapte litt for høyt.
Men de ser jo kule ut da …

Stranda i forgrunnen er den som hørte til hotellet

Et tilbakeblikk på hotellet.
Det var laaaaaangt å gå, likevel var jeg så nysgjerrig at vi gikk
helt ut på tuppen av siste øya. Det var litt som å være med i en Indiana Jones-film.
Veldig få av de som bodde på hotellet tok denne turen.
Øyene lå jo utenfor hotellområdet …

Timingen for turen kunne vel ikke vært verre, en snau uke før avreise ble
hovedstaden i Haiti, som ligger på samme øy som Den Dominikanske Republik,
rystet av det verste jordskjelvet på 200 år.

Star Tours online-service, som til da aktivt hadde informert oss om både det ene og andre,
ble helt fraværende. Ikke noen info fikk vi om hvordan den enorme tragedien
i nabolandet eventuelt kunne påvirke ferien vår.
Onlineservice er bare tull! 16.45 kom god morgen melding med beskjed om
informasjonemøte – det hadde vært kl. 10!!

Da vi var på vei til en heldagsutflukt til Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republik,
var det en i reisefølget som fikk sms hjemmenfra. Det hadde just vært et stort etterskjelv på Haiti,
nesten like sterkt som det forrige. Ikke et ord hørte vi fra turoperatøren, eller guiden.

Første serverdighet vi stoppet ved var “De tre øyne”,
tre grotter med vann/badekulper i.
Vi fikk selvfølgelig ikke lov å bade der, men vannet var ufattelig klart.
Dyrelivet både i og over vann var heller ikke å forakte.

Andre stopp var ved dette enorme monumentet.
Det var bygd som et gravmonument for Kristoffer Columbus,
men ingen visste om han egentlig var begravd her.
Bygget hadde kosta 100 mill. dollar!
Skikkelig bortkasta penger i et land som ikke har noe.

Lunsjen ble inntatt på en kjempekoselig plass:
Jeg liker ikke å bli studd inn, busslast på busslast, for så å spise i rekordfart
og løpe videre. Men om en reiser på en guidet tur blir det gjerne sånn.

Neste stopp var en omvisning i Kristoffer Columbus hus.
Han hadde ikke bodd her selv, kun sønnen med kone og 7 barn.
De hadde tydeligvis hatt nok av boltreplass i dette palasset med 53 rom.
Kun 21 av disse var åpne for turister.

Columbus himself.
Litt “ekkelt” maleri. Uansett hvilken retning du så på bildet i
så fulgte øynene hans etter deg, han så rett på deg!

Så fikk vi litt tid for oss selv på ei flott festning.
Dette liker jeg!

Litt trangt i trappeoppgangen!

Det var mørkt her, men hørte at det var noe i muren over oss.
Tok bildet med blitz og da kom disse frem.

Bildene under er fra Santo Domingo, hovedstaden.

Disse maleriene kunne du få kjøpt overalt i hele landet

Santo Domingo var riktignok en ordentlig by, med asfalt i gatene,
biler og butikker, men en skulle ikke langt ut fra hovedgatene
før forfallet viste seg. Shoppa ikke noe.
Det er lite å kjøpe her, mye “jalla” og ellers ikke så mye vi ikke får hjemme.

Selvstendig næringsdrivende?
Han gikk rundt og solgte kaffi. Legg merke til alle tv-kannene foran beina.

På vei til øya Cayo Levantado og snorkletur.
Øya har fått navnet “Bacardi Island” da den ble verdenskjent for en av
Bacardi’s reklamefilmer.

Snorklinga var litt skuffende.
Halvannen time ble vi lovet, men det var snaut tre kvarter.
Men litt fisk fikk vi da sett.

Dette er livet!

Hotellet i bakgrunnen her er lagt ned, og erstattet av et ute på selve øya.
Dermed står bare denne enorme bygningen på fastlandet og forfaller.

Et skikkelig karibisk paradis.

Veldig eksotisk drikke

Stranda var et paradis, men likevel var de aller fleste solstolene tomme.
Ikke var det spesielt mye folk heller. Kanskje pga. jordskjelvet?

Far og sønn

Hverdagslivet her så igrunnen ikke så aller vest ut

Skumring på hotellstranda

Siste kveld på verandaen

Turen fra hotellet i Samana til det andre hotellet i Las Ballenas tok halvannen time i taxi.
Det kosta 486 kroner og sjåføren var en hyggelig, eldre dominikaner
som guidet oss over fjellet på veldig sparsommelig engelsk.

Og her er resepsjonen i vårt nye hotell.

Rett nedenfor hotellbaren

Stranda utenfor hotellet

En plass jeg gjerne reiser tilbake til

Dykkerklubben på hotellet

Resepsjonen

Huset vi bodde i, inngangen til høyre

Fra verandaen

Rommet vårt
Første natta ble “ei natt i helvete”
Mannen nekta å ha nede myggnettingen og vifta bråket noe helt ubeskrivelig
sammen med en psykisk syk fugl utenfor. Vi hadde en million mygg på rommet
som fikk fritt spillerom. “Bon apetit” – kom og spis oss!
Natta etter ombestemte sjefen seg, men da var det jo alt litt seint,
vi var temmelig oppspiste begge to.

Koselig velkomst på senga

Mer av rommet

Badet vårt. Tatt fra doen og mot dusjen og rommet imellom.

Åpent rett til himmelen i badet.
Hadde nok passa dårlig her hjemme med regn og vinter.

Utsikt fra senga, med døra åpen

Lokalt fiskeutsalg

Slik bor de som ikke er turister

Grønnsakhandleren

De etterhvert så velkjente maleriene

To barn leker utenfor huset sitt

Skobutikken – ikke helt som hjemme

Skal det være ei bukse eller to?

Det er aldri for lite plass på et lasteplan

Vi leide en firehjuling for å komme oss rundt litt

Stranda inne i byen

Utrolig mange fine restauranter her inne

Strendene var flotte og nesten folketomme

Kioskeier i El Limone

Naturlig badebasseng i El Limone

Barnearbeid?

Dette var vel byggeskikken hotellkjeden vi bodde på først hadde
fått inspirasjon fra når de lagde handlesenteret sitt.
Var litt mer koselig i original utførelse, og ikke så strigla som kopiene.

En rekefisker med dagens fangst

Restaurantene så egentlig  litt stusselige ut i dagslys

 

På tur i fjellene

Dette var fremkomstmiddelet – og jeg trodde min siste time var kommet!
Har skjønt mine begrensninger nå, og skal aldri på flere turer på
hesteryggen, uansett hva som lokker langt der fremme.

Fossen var målet for turen

Kun for å bade litt!

Guidene våre var kjempekoselige.

Turen var noe vi tok på egenhånd, dessverre for lommeboka,
for vi ble regelrett ranet der inne i skogen av de som eide muldyrene.
Prisen var veldig rimelig med en gang, så vi spurte en gang til for å forsikre oss
om at det var riktig. Utgangspunktet var 150 peso, det vi måtte betale ble 6000 peso!
Hadde vi takk turen gjennom Star Tour ville det kostet under halvparten;
med lunsj inkludert! Normalt gikk en jo ikke med så mye penger på seg,
vi hadde just vært i minibanken og skulle igrunnen bare kjøre en tur.
Skulle nesten tro de visste det.

Bildene under her er tatt gjennom bussvinduet
og viser hvordan befolkningen bodde litt utenfor byene

Målet for bussturen var en hvalsafari,
og hval fikk vi sett

… de var enorme, og veldig nærme båtene.

Siste dag/kveld på stranda

Så var det tid for hjemreise. Utrolig fort 16 dager kan gå!

 

 

Piiiiiiiiiiip

Klokka er snaut 6.30 og jeg er ferdig dusja og sånn tålig stelt. Denne morra’n kom brått og alt for tidlig. Plutselig var jeg lys våken, enda det er helt mørkt ute. Og det kommer det vel til å være i flere timer fremover.

Det suser og piper i hodet. Ikke bare litt, men det kjennes ut som om det snart skal eksplodere. Må få gjort noe med dette her. Eller gjort og gjort; Ettersom jeg har forstått er det ikke så mye å gjøre med øresus. Bortsett fra å fortrenge det. Noe jeg har klart i snart 15 år. Men de siste ukene har det vært helt umulig å fortrenge. Lyden har overtatt. Hjelper ikke med musikk heller, for da er det som om lyden blir enda sterkere. Akkurat som om den forsøker å fortelle meg at her er det jeg som går ut med seieren. Ikke forsøk å fortreng meg mer nå. Jeg har vunnet …

Det fins en eller annen liten “dings” som sender ut en motlyd har jeg hørt. Noe som sikkert ser ut som et høreapparat. Men herregud, jeg har jo ikke lyst til å gå rundt med en sånn i hvert øre!! Selv om jeg nå har bestemt meg for å forsøke dette her. Før jeg klikker. Må bare få en henvisning til spesialist først. Så da tar det vel bare 8-10 måneder til jeg har en time!

Må nesten le litt oppi alle susingen. Min bestemor ble litt over 100 år, og de siste årene hørte ho nesten ikke noe. Tror mer eller mindre ho leste på leppene. Når ho hadde huska å ta på seg brillene vel og merke. For det nytta ikke å snakke høyere heller, og enda midre å brøle. Noe min far var veldig flink til.

Men tror du dama ville ha høreapparat? Neida! Ho bodde hjemme til siste slutt og var aldri ute noen plasser. Omtrent ikke ute av senga de siste årene engang. Så det kan jo ikke ha vært fordi ho synes det var flaut å gå med disse dingsene i ørene. Men ho hadde hørt nok i sitt liv. Trengte ikke mer informasjon nå. Sa ho. Men var ho egentlig så forfengelig at ho mente det så dumt ut? Har jeg arva det derfra?

Deppeguri

Ja, jeg føler meg litt deprimert må jeg innrømme. Men det var jo nettopp det alle disse pillene skulle motvirke, trodde jeg. Så hvorfor blir jeg mer og mer lei for hver dag som går? 

I dag lå jeg en time i senga etter at jeg hadde våknet. Bare lå der. Tenkte ikke på noe spesielt heller. Sov ikke noe godt i natt og måtte på en måte samle krefter til å gidde å stå opp. Vet det er kjempesløvt! Ikke det at jeg ligger hele formiddagen, for det gjør jeg ikke! Er alltid ute av senga mellom 8 og 10 engang. For meg er det langt på dagen … så hvorfor er jeg så trøtt hele tiden?

Har masse ting jeg kunne ha gjort, om jeg orker. Bl.a. klippe noen busker på baksiden av huset. De hadde visst grodd litt for mye ned fra muren og ut i veien. Mente en nabo. Han var litt sur. Men jeg har igrunnen ikke gjort en dritt i hagen i hele høst, og enda mindre utenfor, bak huset! Så dermed blir nok vårens blomsterflor i 2011 temmelig tynt og stusselig. Burde nok ha skjerpet meg … tar vel ikke mer enn noen få timer …

Jeg har vært ute å gått i det fine høstværet. Nydelige farger, og verdens skjønneste hund som turfølge. Likevel hadde jeg bare lyst til å sette meg ned å grine. La tårene trille. Men tror du det kom noen tårer? Neida!

Jeg føler jeg lever litt i en ullen, grå gørr akkurat nå. På en måte er jeg verken glad eller trist, bare likeglad! Er det bare en overgangsfase tro, eller blir det bare sånn fremover?

Kan ikke si at æ lier det no særlig …

Vi har et flott turterreng rett utenfor døra.

2008 – Thailand

Den aller første lange reisen vi hadde sammen gikk til Thailand.
Vi reiste dagen etter at vi hadde giftet oss. En skikkelig drømmeferie. En perfekt bryllupsreise.
Rett og slett fantastisk var det!

Jeg har aldri hatt lyst til å reise til Thailand.
Det byr meg litt imot det der med eldre vestlige menn og veldig unge jenter der nede. Horetrafikken.
Og det så vi mye til. Allerede på flyet ned.

Vi bodde en uke på Bangtaoo Beach i Phuket og en uke på Holiday Inn på Phi Phi Island.
SIstnevnte plass kan jeg godt tilbake til igjen. Men kanskje ikke akkurat på et all inclusive hotell.
Selv om det stort sett var det der ute.

Vi falt begge to for den lille byen Tonsai ute på Phi Phi.
Her var hotellene enklere og standarden sikkert ikke som det vi bodde på. Men vi foretrekker heller slike plasser. Tror ikke reiseselskapene har turer hit, men det går jo an å bestille privat via nettet.
Det var vel mer et reisemål for backpackere eller avdankede hippier.

Ellers fikk vi med oss:
Elefantsafari, elvepadling, dagsturer til Monkey Island, The Beach
og andre mer øde øyer med kun strender så langt du kan se.
Et lite tips om du skal ut på en sånn øy:
Gå en halvtimes tid vekk fra der du blir satt i land. Det gjorde vi, og fikk hele dagen helt aleine. 
Da vi kom tilbake der vi skulle plukkes opp etter 7 timer lå turistene nesten oppå hverandre.
Akkurat der båtene hadde lagt til … Merklig. 

Vi er litt sånn at vi liker å utforske plassene på egenhånd.
Ikke akkurat gå i mølje sammen med de andre turistene.
Det er da du får oppleve hvordan det egentlig er i det landet du besøker.
Selv om det kanskje ikke alltid er så lurt å snoke rundt i bakgatene … men opplevelsesrikt, det er det!

Bangtaoo Beach, flott beliggenhet rett ved strand

Stranda nedenfor hotellet

Flott fiskerestaurant, men legg merke til husene i bakgrunnen

Lokalt gatekjøkken

Kveld i Patong by

Ikke å forakte med denne luksusen på stranda

Avtaler pris for en øytur. Aller helst ville alle sjåfører, det være seg båt eller taxi, bare vente på oss.
Om vi skulle være vekk i 5 timer spilte ikke det noen rolle.
Ganske slitsomt, så vi takket nei til det, og de fleste ble litt sure.

Ikke så fin og strigla denne stranda, men litt mer folketom enn den nedenfor hotellet.

Elvepadling. Dessverre hadde vi en ordentlig kano … dette var nok en annen reiseoperatør,
og jeg må innrømme at jeg helle ville sittet på disse stokkene.

Spesiell vegetasjon langs elva. Ikke helt som hjemme.

Var litt spesielt å drive nedover elva langt inne i skogen.
Oppi trærne pekte guidene på noen slanger her og der, men jeg følte igrunnen at de ikke var så ekte.
For alle de lokale padlerne visste eksakt hvor slangene lå.
De kan jo ikke ligge på samme plass alltid vel?

Lokale fiskere akkurat der vi skulle gå i land.
En tilfeldighet eller? 

På elefantsafari i Thailands skoger

Mopedparkering

Her var det ikke snakk om å grave ned kablene nei …

På stranda kunne du få kjøpt det meste

Store kontraster i havna

På vei til Phi Phi Island og et nytt eventyr

Skjærgården var ikke helt som her hjemme på Sørlandet

Vi ble henta utpå sjøen av lokale taxibåter

For å bli fulgt videre til bungalowen som skulle være vårt hjem i en uke

Vårt helt private fotbad utenfor, i tilfelle vi følte for å skylle av noe sand

Og sånn så det ut inne

Pleier ikke du også å ha det slik foran toalettet hjemme?

Det skulle ikke stå på detaljene

Vår plass nede på stranda

Fra strandbaren, der de forøvrig viste filmen “The Beach” dagen etter
vi hadde vært på stranda og sett den in real

Skumring på Phi Phi

Eneste fremkomstmiddel ute på øya

Dette kaller jeg ferie – sol, sjø og noe fint å hvile øynene på!

På en av våre helt private utflukter

Midt ute i intet dukket denne veien opp.
Noen har sikkert hatt en plan en eller annen gang …

Et frodig fruktfat på kveldsbuffeten

Ja, det ser bedre ut enn det smakte …

Det skulle være spiselig, men …

… jeg personlig synes denne marsipanblomsten frista mer,
selv om den hang på et tre i hagen

Fikk veldig sansen for disse longtail-båtene

Vi fant en helt urørt strand for oss selv …

Og etterhvert skjønte vi hvorfor ingen var der.
Stranda var nærmeste nabo til en gravplass. Thaiene tror visst at de døde fortsatt trenger mat,
for her var tallerkner og glass og matrester om hverandre. Det er iallefall et bevis for at døde
ikke rydder opp etter seg. Noe de som har gitt maten heller ikke gjorde.

En drømmetilværelse

The Beach

Men da klokka ble 10 velta alle turistbåtene inn, så da var idyllen over

Uvant skjærgård. Ganske facinerende.

Monkey Island. Jeg kan styre meg for fresende, ustabile aper og holdt meg helst uti vannet.

Fra Tonsai

Eneste fremkomstmiddel som tok deg til Tonsai

Mye rart på en plass

Sånn helt lokal mat frista ikke akkurat

Dette så litt mer kjent ut …

Lokal kino i et smug i Tonsai by

Fra havna i Tonsai

Havneområdet

Lokal øl servert på stranda

På tur til Moscito Island, der stranda gitt rundt hele øya

Vi gikk en lien halvtime vekk fra de vi ble satt i land,
og hadde hele dagen for oss selv.

Mens resten av turistene klumpet seg sammen der båtene la til

Rett bak hotellgjedet
tror jeg de hadde glemt å rydde opp etter tsunamien

Det var en litt merkelig følelse å gå rundt der og huske på bildene vi har sett på tv

Det var uhyggelig forskjell på flo og fjære på Phi Phi,
så etter å ha vært der forstår jeg mer hvorfor ingen skjønte at det var noe galt
da vannet forsvant før helvete brøt løs og tsunamien rammet

Plutselig ble standa sykt lang

God  å ha utstyret i orden når turistbåtene ikke lengre kommer til land

Takk for oss – vi kommer nok tilbake en annen gang!

 

Et nødvendig onde

Denne uka ble visst skikkelig dårlig med hensyn til trening. Vi har egentlig to faste dager i uka vi trener, mannen min og jeg. For da er det rom for enda en dag i løpet av helga, om det passer sånn. Det er ikke alltid det gjør det, men det er viktig å ha en plan! Vi begynner å komme inn i en god vane nå. Men det er en overdrivelse å si at det er gøy. For så langt er vi ikke kommet enda at vi må trene for at dagen skal være fullkommen. Det kan vel heller beskrives som et nødvendig onde.

Da vi traff hverandre var han en storrøyker. Nå har han snart vært røykfri i tre år, og vi har lagt på oss 10 – 15 kilo hver! Jada, du leste riktig. Vi har. Vi deler på det meste. På godt og vondt. Også kiloene! Det hadde jo vært litt kjipt om han skulle gått rundt og drassa på 30 kilo ekstra heilt aleine.

Å trene innendørs når sola skinner ute føles temmelig idiotisk. Spesielt når en har bikkje som også må ha litt trim i løpet av ettermiddagen. Men nå har vi jo bestemt oss for at dette skal vi gjennomføre. Dessuten er det jo veldig godt når det er overstått. Når kvelden kommer og vi vet at vi har gjort noe fornuftig for kropp og helse. Da spiser vi kveldsmaten, eeeeh … eller den chipsposen, med litt bedre samvittighet.

Det er rart å se på mange av de andre på treningssenteret. De står llksom bare der og henger. Prater med en eller annen bekjent, eller i mobilen, mens de sakte snegler seg avgårde på tredemølla. Eller blir hengende over et av de andre apparatene der inne. Noen faller helt i staver foran tv’n og en eller annen teit, evigvarende serie som pleier å gå sånn tidlig på ettermiddagen. Det er litt ille å si det, men det siste der gjelder selvsagt bare kjerringer. Sånn på min alder og deromkring. Og jeg som trodde sånne serier mest var for fjortiser …

Det finnes mange støttemedlemmer. Folk som har fortrengt den avtalegiroen som hver måned blir trukket av kontoen. Folk som aldri fysisk er tilstede på treninga. De om det. Jeg kan tenke meg mange andre ting som er mer interessant å bruke penger på enn å støtte andres økonomi, sånn helt uten å få noe igjen for det.

Vi er iallefall kommet et hakk videre. Vi har skjønt at vi må bevege oss, og gjerne svette noen dråper også. Da kan vi kalle det en bra treningsøkt! Og snart kan vi kanskje se litt resultater etter slitet også.

Peiskos

Peis er en flott oppfinnelse! Det spraker og brenner og lukter godt. Det gir god, behagelig varme og igrunnen er det kjempekoselig å brenne bål inne. For det er jo det vi gjør på et vis. Eller, vi, det var vel en liten overdrivelse.

Jeg fyrer nemlig ikke i peisen. Skikkelig flaut å si det, men jeg får det ikke til. Ikke kan jeg skylde på peisen heller, for nå har jeg prøvd i begge etasjene her, og de funker bare ikke. Veden er det vel ikke noe galt med, for da hadde jo ikke min kjekke mann heller fått det til når han kommer hjem. Og det gjør han jo alltid …

Men hvor vanskelig kan det igrunnen være? Bruk tørr ved. Jada, den har tørka i årevis her. Legg kubbene på tvers i peisen, to underst, en på toppen. Dette har jeg jo blitt forklart mange ganger, så det vet jeg. Fyr for all del ikke med avispapir, aska legger seg i bunnen og stenger for trekken. Eeeeh, javel. Legg tennbriketten midt i pyramiden og tenn på. Vips så har du det liksom! Iallefall ifølge en nettside jeg fant her.

Det brenner og spraker så flott – en liten stund. Så lukker jeg døra mer inntil og det flammer enda mer opp! Jippi! Denne ganga gikk det visst! Men så vettu, etter fem minutter eller deromkring, når jeg kryper ut av pelspleddet og skal bort og sjekke igjen … da er det dødt! Ikke noen fin orange flamme, ikke mer spraking og heller ikke mer varme.

Det er da avisen kommer frem! Fædrelandsvennen brenner sykt godt. Flammer opp og avgir både lys og varme. For en liten stund. Og vips så er det over, igjen! Det er igrunnen merkelig at ikke ilden fra avisen smitter over på de der forbanna vedkubbene, de som ligger der så fine og flotte med tørr, deilig bark på den ene siden. Helt perfekte rett og slett. De nesten ber om å bli brent opp! Men så enkelt skal det ikke være. Flammene dør og etterlater seg en fin liten askehaug i bunnen av ovnen. Som et avslørende bevis for at jeg nok en gang mislyktes.

Jeg tusler tilbake under pleddet, en smule forbanna og enda mer flau. Kikker i smug bort på varmepumpa og lurer nok en gang på om jeg skal trykke på “on” knappen på fjernkontrollen. For det klarer jeg. Garantert. Det har iallefall funka hvert eneste år tidligere …

Dagen i går

Gårsdagen ble litt mer stress enn jeg tydeligvis hadde godt av. Straffen kom iallefall i dag. Men det går likevel fremover, sakte men sikkert, og gjett om jeg er glad for det? De siste månedene har jeg fått erfare hvordan det er å leve med smerter, overalt, hvordan det er å være utslitt uten å ha gjort annet enn å stå opp og hvordan det er å komme hjem fra jobb og ikke orke annet enn å legge seg på sofaen. Dette er ikke meg i det hele tatt, men kanskje finner jeg igjen mitt gamle jeg der inne i fremtiden en plass …

Jeg var på sykehuset i går. Kontroll hos legen som opererte beinet mitt for åreknuter for et års tid siden. Med de plagene jeg har hatt i ettertid skulle jeg ønske jeg bare hadde beholdt de årenutene. De smertene som var da hadde jeg jo blitt vant til og visste hva var. Dette nye som er kommet i ettertid er heller litt skummelt. Og det er tydeligvis ikke bare meg som ikke vet hva det skyldes. Fastlegen min sendte meg på sykehuset i sommer, i den tro at jeg hadde en blodpropp. Noe det ikke var. Og han som er spesialist på bein og årer hadde heller ikke noe svar å gi i går. Jeg måtte bare leve med det! Gå med støttestrømper, spesielt når det er sommer og varmt … Javisst!

For å slå to fluer i en smekk skulle jeg hente nye medisiner på sykehusapoteket. Tenkte jeg. Men så hadde jeg selvsagt ikke alle reseptene. Dermed måtte jeg til legen. Og den legen min er jo ikke rundt første hjørnet lengre. Uff. Fordelen var jo da at jeg fikk henta det jeg skulle i to omganger, så da slapp de på apoteket å se hvor ille det egentlig er. Jeg synes fortsatt det er en nedtur å hente så mange tabletter. Føler meg som et dophue. Rett og slett. Komme ut fra apoteket med en STOR bærepose liksom … det er skikkelig ekkelt!

Så måtte jeg hjem og gjøre reint litt. Ikke det som har blitt så veldig prioritert i det siste, selv om vi ikke akkurat vasser i dritt heller! Har heldigvis en mann som tar i et tak, om han blir spurt vel og merke. Tror menn mangler noen antenner som forteller hjernen at når det blir litt støvete, eller klissete, rundtforbi så er det kanskje på tide å gjøre noe. Det er jo liksom ikke nødvendig å vente til vi kan gå på hybelkaninjakt i stua akkurat …

Barnebarnet mitt skulle ha barneselskap her. De skulle låne stua vår, for de har så lite plass inne i hybelen. Derfor måtte vi ut. Eller, det var jo ingen som jaget oss, men med 10-12 unger her inne så frista det vel ikke så mye å bli sittende … da var det koseligere å ta en tur til svigers for å høre hvordan turen deres til Ukraina hadde vært.

På kvelden var jeg på venninnetreff. Ost og kjeks og masse skravling. Kjempekoselig! Var faktisk ikke hjemme før nærmere 23.30. Det er en hel liten evighet siden jeg har vært ute så lenge midt i uka! Eller ute i det hele tatt er kanskje mer riktig å si.

Nå sitter jeg her da, og kommer nok ikke til å gjøre noe særlig fornuftig i hele dag. Er sliten og skulle ønske jeg hadde fått sovet litt lengre enn jeg gjorde. Men kan ikke akkurat klage på det heller, for jeg har jo i det minste sovet! Ikke verst bare det. Ikke har jeg spesielt vondt noen plasser heller akkurat nå, så dette går jo fremover! Selv om jeg synes det går seint. Alt for seint.