I går hadde vi en kjempekoselig kveld. Iallefall til å begynne med. Vi var hos hyttenaboen, som altså er min søster. Hennes nye type, ei venninne, min sønn og min mann. Men så ble det litt vel mye vin. Plutselig var det ikke så gøy mer.
Jeg liker ikke fulle folk. Jeg var livredd min far da han drakk, han behøvde ikke være full engang. Bare det at han tok seg noen pils på brygga om sommeren gjorde at jeg ble helt kvalm. To ganger, langt tilbake i barndommen husker jeg at han var skikkelig full. I godt voksen alder fikk jeg høre at han hadde hatt et alkoholproblem før han og mamma traff hverandre. Sannsynligvis derfor de aldri hadde noe alkohol stående hjemme. Mamma var mer som meg, tilnærma ufrivillig avholds.
Men om sommeren var det annerledes. Jeg kjenner enda hvordan halsen snørte seg sammen når han satt der og koste seg med sommerpilsa si. Som de fleste andre også gjør. Hvilken kald klump av redsel jeg fikk i magen. Hvorfor? Jeg vet ikke, jeg har rett og slett ikke peiling. Han gjorde meg ikke noe, men han forandra seg. Personligheten ble annerledes, han var ikke min pappa lengre .. og det skremte vettet av meg.
Akkurat sånn får jeg det når drømmemannen får for mye innabords. Han er ikke min mann lengre. Han blir brauten og teit og jeg klarer det bare ikke. Han gjør meg ikke noe han heller. Jeg blir bare fryktelig usikker og synes det er så unødvendig å drikke seg såpass full i voksen alder. En bør liksom ha mer kontroll over sitt eget inntaket, vite hvor grensa går. Mener jeg. Og hva er vitsen med å bare helle nedpå? Det eneste en har igjen for det er en dritdårlig dagen derpå og ei skikkelig amputert helg. Dessuten gjør mange alt for mye dumt i fylla som en ellers ikke ville funnet på, noe som igjen resulterer i fylleangst. For fem år siden hadde jeg aldri hørt ordet en gang, men nå har jeg sett på nært hold hva det er for noe. Og det virker overhodet ikke som en god ting det heller.
Jeg er absolutt ikke avholds. Men siden jeg nesten ikke liker noe begrenses inntaket stort sett av seg selv. Dessuten har jeg tydeligvis en sperre som gjør at jeg ikke kan få ned mer når det begynner å bli gøy. Helst litt før det også. Før en mister den berømte kontrollen. Egentlig synes jeg det er dritkjipt å ha det på denne måten. Men det er gøy å være på fest, og helt ok at andre drikker.
Helt til det greie plutselig går over. Når stemmene blir for høye, øynene slørete og bevegelsene uvørne og ute av kontroll da flipper jeg nesten ut. Jeg krangler sjelden, men kommer med noen høyst planlagte småstikk innimellom. Om det blir for ille så blir jeg forbanna. Eller det rette er vel at jeg blir redd, redd som en liten unge som ser at de voksne rundt forandrer seg. Redd fordi jeg føler meg så sykt aleine. Redd for å bli forlatt. Redd for .. det meste. Men aller mest gjør det vondt inni meg.
For meg er dette et kjempeproblem. Egentlig ikke selve drikkinga. Jeg mener fortsatt at alle må få lov å gjøre hva de vil så lenge de ikke skader noen andre. Det er ikke opp til meg å sette grenser for andre voksne mennesker. Likevel takler jeg dette ekstremt dårlig. Jeg blir sur og ekkel – ei skikkelig bitch med andre ord. Og om blikk kunne drepe så hadde jeg sikkert vært enke for lenge siden.
Midtlivskrise er på facebook .. sjekk ut siden HER.