Som perler på ei snor

Så var det helg igjen. De kommer tett på hverandre disse langhelgene i mai. Og det er jo ikke å forakte. Det høres sikkert rart ut at jeg snakker om langhelger, fridager og ferie, for jeg har jo fri hele tiden. Men det er forskjell på å ha fri og ha fri ser du. Jeg føler ikke jeg har fri om ikke drømmemannen også har fri fra jobb. Det er vi som har ferie, ikke bare han. Det er akkurat som det var stor forskjell på å være sykmeldt og ha en fridag eller feriedag da jeg var i 100 prosent jobb. Det kan ikke sammenliknes en gang. Men om du ikke har vært borti det selv, så forstår jeg at du absolutt ikke skjønner hva jeg babler om nå …

Dagen i dag har vært helt forferdelig. Jeg har vært tre ganger på Stammina siden sist jeg var innom bloggen, og jeg føler meg som en dritt! En klamp om foten for nav, en med vondt i viljen. Det er lenge siden jeg har følt meg så langt nede egentlig. Så dette er ikke bra. 

Fredag var jeg på første møte med veilederen min. Han virker ok han. Han gjør jo bare jobben sin egentlig. Jobben med å få kjærringa ut i jobb igjen. Lykke til sier jeg bare, for det tror jeg innerst inne er helt umulig nå. Først av alt må jeg vel klare å fungere i hverdagen. Og dit er det laaaangt å gå. Om det i det hele tatt er mulig. Men jeg tenker at de som sitter på nav og styrer dette her driter i hele privaten min, det viktigste er vel å få folket til å tjene sine egne penger. For snyltere på 55 er no’ dritt rett og slett. Det hjelper ikke noe som helst at denne kjærringa har jobba fullt hele livet og virkelig putta masse penger inn til fellesskapet alle disse årene. Det er ikke payback-time. Så enkelt skal det ikke være. Da er det lettere å gi tilskudd til de som aldri har forsøkt seg i arbeidslivet virker det som. Eller de som har en litt mørkere hudfarge. Jeg ligger dårlig an skjønner jeg, og jeg takler dette her særdeles elendig.

Jeg skulle gjerne ha feilt noe annet. Noe som kunne bevises ved en blodprøve, eller andre prøver. Men å ha to tullediagnoser som ingen tror på, men som likevel ødelegger livet mitt, det er ikke så veldig givende. Ikke det at det er givende å ha noe annet heller, men da har du iallefall legestanden og nav og hele pakka på din side! Da blir du ikke sett på som en hypokonder. 

Mandag var jeg på et to timers foredrag om sunn mat! Slå den da! Noe så bortkasta har jeg sjeldent vært på. Hallo, om en ikke har fått inn dette her i en alder av snart 55 så tenker jeg det er noe galt i topplokket egentlig. Mer enn bare vondt i viljen … Jeg kan dette. Det er bare tre år siden jeg gikk på Helsefagarbeider og da hadde vi ei hel bok om temaet. Jeg har gått på husmorskolen og lært akkurat det samme i forrige århundre en gang. Jeg har lest og googla med jevne mellomrom. Joda, teorien kan jeg, men jeg ikke syltynn av den grunn!  Nei kjære nav, her kaster dere pengene rett i dass!

I dag var jeg på smertehåndteringskurs eller hva det het. Innføring. Men egentlig satt jeg igjen med den følelsen etterpå at smerten er bare noe en innbiller seg. En må bare tenke annerledes, så blir alt så mye bedre. Jeg må ta meg sammen altså! Akkurat som om jeg ikke har forsøkt det i disse 8-10 siste årene. Jeg har jo nesten ikke gjort annet. Bitt tennene sammen og fortrengt kroppens signaler. Det hjalp jo ikke så mye tydeligvis. Snarere tvert i mot egentlig.

Etterpå var det samtale med terapeuten. Grei fyr. Men mulig han bare er en ulv i fåreklær? En luring. Jeg stoler ikke helt på han. Men enn så lenge har han skjønt at jeg ikke kan trene en plass der det er mye støy og masse folk. Det gjør alt vondt verre. Blir for mange inntrykk og for mye lyd for tinnitusen. Så istedenfor å bli sprekere kommer jeg til å bli enda mer utlada. Om det overhodet er mulig å bli verre på det feltet … vel, det gjenstår jo å se!

I dag starta det klokka 9! Det er en utfordring i seg selv. Jeg har hatt vondt i hodet siden søndag kveld. Våkna om natta og verka som besatt. Opp og ta tablett, og så lagt meg igjen i håp om å sove litt til. Det er lenge siden jeg har sovet så dårlig! Jeg tenker og tenker. Tar på meg skylda for at jeg har havna i denne situasjonen, fordi jeg ikke har forsøkt nok. Det er det jeg har fått ut av disse dagene på Stamina. Jeg er blitt trøkka rett ned i bunnen av kjellertrappa, og her har jeg ikke lyst til å være. Det er ikke et givende sted å oppholde seg.

Alt er galt med meg. Jeg er for doven. Jeg er for feit. Jeg innbiller meg at jeg har vondt. Og jeg er sikkert ikke trøtt og sliten heller. Om jeg er det, så er det fordi jeg nettopp er for doven og feit! Likevel er alle blodprøvene mine helt tipp topp. Jeg har ikke forhøyet noe som helst. Bare blodtrykket, men med de tablettene jeg har tatt siden i høst så er det også helt perfekt nå. Men likevel er alt tydeligvis galt med meg. Fordi jeg ikke jobber. Jeg er en slik nav ikke vil ha i systemet sitt. Jeg må bare ta meg sammen og finne meg noe å tjene penger på. En ny jobb.

Jah! Det blir jo sikkert lett. Jeg har ikke lyst til å gå mer på Stamina. Fordi jeg blir trøkka så ned i elendigheten. Men jeg må jo bare. Hvis ikke så får jeg ikke noe å leve av. Penger vettu. Det der som ikke betyr alt, men som ingen kan klare seg uten likevel. Så neste uke skal jeg på nok et smertehåndteringskurs på morrakvisten på onsdagen. Pluss innføring i mindfulness torsdag, etterfulgt av en time med yoga. Og dette starter 8.30. Jeg er igrunnen ikke istand til å kjøre bil på den tiden av døgnet en gang. Men får bare krysse alt jeg har for at det går bra.

I dag tok det litt over en time å komme hit. Hjemmefra. Normalt går det på 15 minutter. Jeg kom ti minutter for seint til og med, og var drittrøtt og superstressa da jeg kom inn i undervisningsrommet. Hadde bare lyst til å legge meg i en krok og sove. Eller dø. Iallefall slippe unna dette her.

Jeg grein hele veien hjem etterpå. Har ikke hatt det sånn på veldig lenge. Helt tom, veldig lei og med et selvbilde litt under nullpunktet. Helt aleine i verden. Slik føltes det der og da. 

Vi er på hytta nå. Det var heller ikke noe greit sånn til å begynne med. Men så dro vi avgårde til Plantasjen og kjøpte noen blomster. Mens drømmemannen lagde pizza planta jeg i kassene, og vips så ble verden et litt bedre sted å være. Selv for en nav-snylter som meg.

17. mai-feiringa i år er avlyst. Orker ikke så mye ståk og styr. Vi har ingen tradisjoner denne dagen, ofte har vi vært bortreist, og det har vært helt ok. Men vi har tenkt oss i land for å se på bonusbarnebarna som går i tog. De bor i området her, på fastlandet selvsagt, ikke på ei øy. Så når vi har vinket til de så drar vi ut igjen i skjærgården, og her er vi temmelig aleine. Var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom. Men hører det er noen som har fest en eller annen plass. Glade, halvfulle mennesker omgitt av venner. Jepp, jeg er litt misunnelig gitt, her jeg sitter aleine i mørket, med telysene tent og kikker over på lysene på andre siden av sundet. Skrekkelig mye lys folk har på utenfor husene sine midt på natta igrunnen!

Enda en natt uten å få sove på ganske kort tid. To timer i senga lys våken, og så ga jeg opp. Jeg har vært her før, og det ender sjeldent bra, det er iallefall helt sikkert. Jeg som har vært stuptrøtt i hele dag klarer ikke å lukke øynene og kople ut. Forstå det den som kan … Akkurat nå synes jeg problemene og helligdagene kommer like tett, som perler på ei snor, og det er ikke alle perlekjeder som er like fine! Spesielt ikke når det er andre som plukker dem ut for deg. Smaken er som baken, og min er tydeligvis alt for feit! Det er nok grunnen til at jeg sitter her istedenfor å sove.

Håper du får en flott 17. mai.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Himla hektisk helg

Hei i natten! Her sitter jeg og får ikke sove. Enda så trøtt jeg er. Så nå har jeg altså tatt en av vidunderpillene som skal sende meg inn i drømmeland om litt. For jeg er ikke helt klar for noen våkenetter nå akkurat! Jeg trenger virkelig, virkelig noen netter med god søvn etter denne helga, for ikke å snakke om noen skikkelig rolige dager. 

Det er alt for varmt til at jeg klarer å sove. Jeg blir klam og svett og ekkel. Så først forsvant klærne, så dyna, så dro jeg opp litt av gardinene. Men ingenting nytta. Sannsynligvis er det ikke så varmt heller, det er bare denne termostaten min som spiller meg et aldri så lite puss. Det er noe jeg innbiller meg. Som det meste andre som forsurer tilværelsen min. Fibromyalgi og tinnitus og slike ting. Mulig jeg ikke er trøtt heller. Kanskje jeg bare innbiller meg det også?

Drømmemannen snorka så fort hodet traff puta. Sånn har han det. Nesten alltid. Enten det er kaldt eller varmt. Det spiller ingen rolle. For om natta så skal man sove. Og så gjør han det.

Vi har vært på hytta siden onsdag. Kom hjem i kveld. Etter å ha avslutta ei skikkelig hektisk helg med å feire bonusbarnebarnet som ble fem i dag. Og det var bare toppen på kransekaka. For denne festlige helga starta allerede på Himmelspretten. Da var det samling hos svigers over en stabel med pizzaer, etterfulgt av is og kaffi. Vi var omtrent ni voksne, to ungdommer og tre unger. Mulig jeg har glemt noen i farta. Uansett var det mye folk og mye lyd. De er superskjønne disse svigerinnene mine, men det er skrekkelig mye lyd i dem. Og da blir det det i drømmemannen også, merkelig nok. Så etter tre timer der var jeg klar for senga! Helt utslått og vondt over alt. De varte helt til neste festlighet …

Konfirmasjonen på lørdag. Vi droppa både kirka og avslutninga med kaker og kaffi. Noen ganger må det dessverre bare bli sånn, for jeg hadde aldri holdt ut hele dagen. Prioritere heter det så fint, og noen ganger kjenner jeg at jeg begynner å få litt taket på dette her. Denne nye måten å leve på. Prioritere … ikke gøy. Men tydeligvis veldig nødvendig. Selv om det egentlig ikke hjelper så skrekkelig mye.

Dagen i dag har bestått av å bake 40 kanelsnurrer og være i selskap. Da vi kjørte hjem derfra kjente jeg at jeg er så sykt glad for at denne helga var over. Det kjennes ut som om jeg har festa både natt og dag helt siden onsdagen, men jeg har bare forsøkt å være sosial. Som normale mennesker.

Jeg kjenner jeg blir veldig oppgitt over meg selv. Fordi jeg ikke klarer å henge med. Jeg er lei av å alltid være så sliten. Alltid føle at det som egentlig skal være koselig og gøy kun føles som en belastning. Istedenfor å gi meg glede og overskudd tapper det meg for alt av krefter.

Likevel sitter jeg her! Fordi jeg ikke får sove. Forstå det den som kan … Ikke det at det hjelper å sove heller da. Jeg kan ikke huske sist gang jeg våkna på morrakvisten og følte at jeg var uthvilt. Det hadde vært fantastisk deilig igrunnen. Og det er iallefall bedre å sove enn å sitte her midt på natta. Selv om søvnen ikke funker som den skal på meg den heller. Jeg synes det er veldig rart alt dette her som har forandret seg så ekstremt i hverdagen min. Helt uforståelig. Som et skikkelig mareritt egentlig. Forskjellen er bare det at det ikke forsvinner når jeg våkner …

Ny uke, nye muligheter. Og nok ei langhelg rett rundt hjørnet. Kjære Gud, eller noen, gi meg litt overskudd slik at jeg kan få brukt dagene til noe fornuftig, forefallende arbeid for eksempel. Male en vegg eller to. Klippe en plen, eller stelle i hagen. For jeg synes ikke det er noe gøy når det bare er drømmemannen som jobber og står på. Og det har han absolutt gjort denne helga. Mens jeg bare har gjødslet den dårlige samvittigheten min. Fordi jeg ikke strekker til. Til mitt forsvar må jo nevnes at jeg fikk beskjed om å ta det med ro frem til tirsdag, til jeg har vært å kontrollert øyet og stærene. Eller forhåpentligvis mangelen på sånne. Men innerst inne vet jeg jo at det sannsynligvis ikke hadde betydd så mye. Jeg hadde sikkert ikke fått ut fingeren uansett.

God natt. Tenker jeg tar en liten omgang med *jakten på søvnen* igjen nå … og forresten, det øyet mitt er blitt ganske bra, tror jeg. Bortsett fra når jeg er supersliten. Men da funker jo ingenting!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Livredd kjærring kvitter seg med stærene

Forhåpentligvis! Jeg ble jaffal operert i dag morges. Så nå er det bare å krysse fingrene og håpe at det gikk greit. Jeg grudde meg noe sykt! Mest fordi jeg var redd for at jeg ikke klarte å ligge stille nok, slik at legen skulle snitte litt feil. Og så måtte jeg jo google litt for ei ukes tid siden, for å se om jeg kunne finne noe om en slik operasjon, og da dukket det jo opp en hel film! Det var ikke så lurt!

Det var ikke så vondt egentlig. Mest ubehagelig. Og litt skremmende. Jeg lå stiv som en stokk og forsøkte å se inn i lyset som jeg skulle. Merkelig nok klarte jeg det. Og alt har visst gått som de forventet. Men så ligger jo det der litt i bakhodet da, at hver eneste gang jeg har latt noen kutte i meg, enten det er her eller der, så oppstår det komplikasjoner etterpå. Men kanskje dette er den ganga det ikke skal skje noe galt? Håper det … og så håper jeg selvsagt at synet på det venstre øyet er bedre enn det var når det stabiliserer seg litt her.

Øyedråper må jeg holde på med i fire uker fremover. Og de var drittdyre! Ikke gikk det an å få de på blå resept heller. Det er faktisk ganske dyrt å feile noe og trenge medisiner i dette landet også, selv om vi har alle disse fantastisk gode ordningene. Og nå har jeg fått frikort allerede, men det hjelper jo ikke for alt. Til og med Vimovoen jeg går på daglig må betales fullt ut. Fordi jeg har fibro og ikke leddgikt eller slike ting. Snakk om å forskjellsbehandle folk!

Men nå skal jeg altså gå rundt med denne koppen på øyet til i morra. Pluss hver natt frem til etterkontrollen til tirsdag. Jepp! Ingen sminke på heller, og da mente de visst ikke bare mascara. Men alt av sminke. Og vi skal både i konfirmasjon og i bursdag til helga, så som du skjønner så har jeg mye å se frem til. Ikke det at jeg sminker meg så ekstremt mye til vanlig, men når vi skal noe spesielt så slenger jeg på litt her og der, og eyeliner og mascara går jeg aldri uten.

Og ikke nok med det … til fredag begynner jeg på Stamina! Etter å ha mast og mast i tre måneder så fant de plutselig en dato til meg. Og da hasta det noe innmari. Fikk telefon på fredag og skulle egentlig ha vært der i dag. Men det gikk jo ikke. Så da ble det utsatt tre dager. Vi som hadde planlagt to langhelger på hytta nå. Drømmemannen har til og med tatt ferie de to kommende fredagene. Men der gikk den planen i vasken. Det at jeg ikke skal trene eller løfte tungt med det første var visst ingen hindring det heller. Er man nav-snylter så må en jo bare hoppe når de sier hopp!

Håper du har hatt en fin start på uka. 🙂 Her er himmelen blå og fuglene synger, hagen ser ut som ei slagmark og jeg har 11 tulipaner spredd litt utover på et mål tomt. Ikke noe å rope hurra for akkurat, men sånn blir det vel når en ikke har stelt noe særlig der ute på tre års tid. Eller har en haug med penger som kan brukes på sommerblomster, som før i tia. Til bursdagen min ønsker jeg meg gavekort på Plantasjen, og gjerne en gartner!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.