Opp og ned i trappa

På mandag tok vi en aldri så liten trimtur i denne trappa. Vi har vært her tidligere, men det begynner å bli noen år siden nå. Da ble det bare med den ene ganga. To ganger opp og ned. Dette du ser her på bildet er vel omtrent bare halvparten av hærligheten. Nederste del blir en del brattere, og det er liksom umulig å få tatt noen bilde av hele greia på en gang.

250 trappetrinn er det. Og denne ganga klarte jeg tre ganger tur/retur. Merkelig nok ble jeg ikke lemster en plass etterpå, men jeg har vært sykt sliten de siste dagene. Såpass at jeg har ligget mye på sofaen rett og slett. Og det er jo ikke helt meg. For jeg sitter mye heller og dingler i en stol enn å innrømme at jeg trenger en liten time-out i horisontalen. Det resulterer jo i at jeg sovner i 9-tia foran TVn! Så i det siste har jeg ikke fått meg med Sinnasnekker’n omtrent, før lyset går.

Det har vært noen rare dager. I går ettermiddag hadde jeg noen timers besøk av barnebarna. Jeg klarte ikke en gang å hjelpe 10-åringen med matteleksene, for hjernen har tydeligvis tatt ferie. Jeg, som egentlig er kjempegod i matte, skjønte ikke en dritt. Det var ganske så flaut egentlig.

Jeg har selvsagt vært ute med Jonas. Men det krever jo ikke så mye akkurat. Bare to fungerende bein, og det har jeg heldigvis fortsatt. De, og en god porsjon viljestyrke, gjør at jeg kommer meg ut hver morra. Selv om begrepet “morra” er blitt en time forskjøvet etter at vi gikk over til sommertid. Verken hodet eller kroppen min var helt med på den forandringen der gitt. Jeg tar kvelden sykt mange timer før normalen, men er helt kaputt på morrakvisten. Sover godt gjør jeg også, så hvorfor jeg er så sykt sliten, ja, det må gudene vite. Jeg vet iallefall ikke. Jeg spiser mer enn jeg har gjort de tre foregående ukene, selv om det også er lite i forhold til før. Men det burde være mer enn nok til å fungere normalt.

Leser heller ikke blogger for tia. Gjør igrunnen svært lite. Er litt lei. Og veldig frustrert over nav og tingenes tilstand. Men det går sikkert over snart, og da er jeg tilbake som normalt.

Du får ha en fin dag så lenge. 

~ Out of order ~

Noen dager er fine, nesten normale. Som før i tia. Jeg føler jeg lever. Er glad. Sosial. Klatrer opp og ned den ene fjellknausen etter den andre. Går langt og lenge og enda litt til. Stortrives med å leke friluftsmenneske.

Innimellom glemmer jeg at livet ikke er som før. En bitteliten fugl med et bittelite nebb prøver å si det til meg rett som det er. Men sånne småtasser er lette å ignorere …

Og det er det jeg gjør. Går etter lysta, viljen, staheten. Fordi jeg vil være normal. Sprek. Sporty. Jeg vil leve.

Denne ganga går det sikkert greit. Om en bare vil nok, så klarer en det meste. Ikke sant? Og viljen er det ikke noe i veien med … så jeg går på, med friskt mot.

Jeg kommer hjem og føler meg elendig. Etter flere timer i skog og mark, med frisk luft og mosjon, burde jeg vel følt meg helt på topp heller. Litt sliten kanskje. Men det er jo normalt. Det går over …

I morra er det helt sikkert bedre … Plutselig er i morra i dag! Pokker heller!

Men i morra er jeg sikkert tilbake til normalen igjen! Hva nå det måtte være …

 marit