Avhengig av tabletter

Jeg ser på meg selv som en ganske oppegående person. Men noen ganger har jeg tydeligvis litt tungt for å skjønne ting. Spesielt det der med at livet faktisk blir mer levelig når jeg går fast på medisiner…

Som legen min sa den aller første gangen jeg var hos ham: Glem nå den pillefobien! Er det ikke bedre å ta noen tabletter og få en grei hverdag, enn å være så sta og ha det helt forferdelig? Det er ditt valg, men du har bare et liv. Veldig fornuftig denne legen min. Og da jeg gikk derfra den dagen for to år siden så følte jeg meg ganske fornuftig jeg også, som skulle prøve denne pillemixen to ganger daglig. En Vimovo + 1 g Paracet.

Alt jeg har forsøkt tidligere har vært uten virkning. Og forskjellen var nettopp det, at før har jeg bare tatt noe Paracet eller Paralgin (eller masse annet rart) ved behov. Når det var like før jeg hold på å krepere av smerter. Men da er det tydeligvis for seint … For jeg har jo aldri vært noe flink til å ta tablettene sånn i starten av elendigheta, når jeg kjenner det er en skikkelig migrene på vei, når jeg kjenner at denne dagen blir en drittdag. Neida, her venter jeg i det lengste, for å være helt sikker på at det ikke bare er noe som går over av seg selv igjen. Etter noen timer. Eller dager.

Det ble et helt nytt liv etter pillemixens inntog! Sett i forhold til de foregående årene. Ikke smertefri, ikke pigg heller akkurat, men mye bedre. Levelig, som legen kalte det. Likevel har jeg ekstremt dårlig samvittighet hver forbanna gang jeg svelger de pillene. Og derfor har jeg også forsøkt å være uten dem i perioder. Noe som blir like galt hver eneste gang.

I jula var jeg ganske klein. Med piller, både de faste pluss litt ekstra. Så da fant jeg ut at disse sikkert ikke funka så bra lengre, derfor var det nok like greit å stoppe og ta dem. Så jeg slutta bare med Vimovoen. I tre hele uker. Tre forferdelige uker. Det ble ikke en gang bedre og bedre, men verre og verre etter som dagene gikk. Før helga kjentes hele meg ut som en verkebyll. Fra ytterst på tærne, ut i fingrene og helt ut i hårrøttene! Jeg var tilbake til der det gjør så vondt i tennene at det blør når de blir pussa. Jeg var tilbake til det stadiet der hele kroppen kjennes ut som en betent klump, leddene blir stive og absolutt alt ble et ork.

Konklusjon: Vimomo gir meg et mye bedre liv. De er faktisk grunnen til at jeg ikke bare ligger på sofaen. Eller i senga. Eller ønsker at jeg bare var død. For det livet jeg har hatt de tre siste ukene er faktisk ikke noe å trakte etter.

Til onsdag skal jeg til legen. Må ha en aldri så liten pep-talk for å forstå at det ikke er verdens undergang å ta disse pillene. At jeg er et like godt menneske som alle dere som ikke eter piller daglig. At det er en grunn til at jeg trenger dem. At det er en grunn til at jeg ikke lengre jobber. At det ikke er viljen det er noe i veien med. Noen ganger holder det ikke å bare si det til seg selv, eller høre drømmemannen sier det, for det trenger ikke alltid inn år det kommer fra den kanten! Da trengs det et enda mer fornuftig menneske, med mer medisinsk forståelse, til å overtale meg til å svelge disse forhatte greiene med 12 timers mellomrom. Være litt føre var. Forebygge rett og slett. For når de verste dagene inntreffer da er det jo umulig å få bukt med smertene om de skal medisineres der og da. For da hjelper ingen ting. Kanskje er det bedre å føle seg som en misbruker, enn å føle seg halvdød resten av livet.

Den gyldne middelvei

Hei i natten. Ja, her sitter jeg da. Og jada, jeg vet akkurat hvorfor også. Fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, ta det så mye med ro som både kroppen og hodet må ha for å funke optimalt. For meg. Med tinnitusen og fibroen og hele elendigheta.

Det verste er faktisk alle lydene i hodet. Tror jeg. De forsvinner ikke, samme hva jeg gjør. En liten timeout i ny og ne hadde vært fantastisk. Fem minutters pause i løpet av dagen, eller i det jeg legger meg, hadde vært himmelsk! Om natta, når alt annet blir stille, så er det skikkelig pipekonsert oppi der. Ja, det er det jo hele tiden da. Alltid. Uansett hva jeg måtte finne på. Men det er lissom ekstra irriterende på den tiden når alle andre sover. Da er det full gnu på volumet, og det er som å sitte og kikke på NRK og det gamle pausebildet som dukket opp i barndommen … beklager teknisk feil …

Og jaggu sa jeg feil. For oppi her er det så feilkoplet som det går an å bli, og ingen teknikere som jobber med saken for å finne en løsning en gang. Ikke hjelper det å ta en tissepause heller, til alt er over. For det går jo ikke over!

De siste ukene har det vært ekstra ille. Samtidig som jeg egentlig har hatt et snev at et normalt liv. Med normale gjøremål, litt sosialt, barnebarn på overnatting og middagsgjester. Men slikt skal en jo helst holde seg unna, eller i det minste begrense noe veldig. For etterpå kommer straffen!

Søvnproblemene mine er tilbake for fullt. Jeg ligger der og vrir meg til den store gullmedalje. Blir varm og kald om hverandre. Har vondt uansett hvilken vei jeg ligger. Vondt i hodet, vondt i nakken, beina verker, tennene likeså. Og så er det dette spetakkelet i topplokket da … Vondtene er jeg blitt så vant til at de kan jeg leve med. Blir det så ille at jeg ikke orker noe, vel, så blir jeg bare liggende her noen dager, med litt ekstra smertestillende innabords. Det går helt greit, nå som jeg verken har en jobb eller nav å forholde meg til lengre. Jeg trenger ikke stresse med det, og akkurat det er en lettelse når det først ble så galt som det gjorde.

Lydene i hodet er verre å takle. De henger nok sammen med et litt for høyt aktivitetsnivå, og at jeg blir sykt sliten av å ha noe som likner normale dager. Slik har det jo vært i over ti år. Likevel synes jeg det har eskalert noe forferdelig den siste tia.

I følge tinnituslegen må jeg utsette meg for folk og lyder. Leve et normalt liv. Ikke trekke meg unna. For da skulle jeg altså finne ut at det ikke gjorde tilstanden verre på sikt. Snarere tvert i mot. Hmmm … ekspert eller ei, jeg er ganske overbevist om at han har tatt feil der gitt. For dette har gjort alt mye verre. Det er ikke sånn at hodet mitt venner seg til lydene, neida, her virker det som om de blir lagret og svirrer rundt oppi der. Og nå begynner det å bli ganske så overfylt og trangt.

Blogging er blitt et slit. Lesing likeså. Derfor har jeg ikke vært på blogg i det siste. Ordene kommer lissom ikke ut slik jeg vil de skal, men suser bare rundt oppi topplokket i en seig masse. Veldig rart. Og veldig slitsomt. Jeg leser nesten ikke heller. Verken blogger eller aviser. Bøker har jeg ikke lest siden jeg forsøkte meg på den helsefagarbeider-utdannelsen. Det var da jeg for alvor fant ut at det var noe riv ruskende galt her. Jeg føler meg temmelig akterutseilt egentlig. Det går mange dager mellom hver gang jeg i det hele tatt slår på pc’n. Den som tidligere aldri fikk fred. Nå er det helst for å kikke på bildene jeg har tatt.

Det er som å være tilbake i barndommen. Bilder og pekebøker. Mens ordene plutselig er blitt litt mer vanskelig å forholde seg til. Det er litt skremmende, så jeg håper det bare er en overgang, at jeg snart er tilbake der jeg var. Samtidig bør jeg kanskje bare fortsette, selv om det koster mer enn det smaker. Bare for å holde hjernen, og fingrene som løp så lett over tastaturet, litt i aktivitet. Trening kan jo være så mangt, og det er tydeligvis ikke bare musklene som trenger å vedlikeholdes heller.

Lurer på om jeg noen gang blir vant til dette livet. Om jeg en gang i fremtiden klarer å porsjonere ut gjøremålene slik at det blir levelig hele tiden. Det burde jo ikke være så vanskelig, en må bare øve litt. Men aller først bør en kanskje godta at det er slik. At en faktisk må ta noen forhåndsregler for å få det til å fungere på en grei måte. Ikke bare en dag eller tre, men sånn jevnt over.

Den gyldne middelvei, så enkelt, men likevel så forbanna vanskelig.

Opp og ned i trappa

På mandag tok vi en aldri så liten trimtur i denne trappa. Vi har vært her tidligere, men det begynner å bli noen år siden nå. Da ble det bare med den ene ganga. To ganger opp og ned. Dette du ser her på bildet er vel omtrent bare halvparten av hærligheten. Nederste del blir en del brattere, og det er liksom umulig å få tatt noen bilde av hele greia på en gang.

250 trappetrinn er det. Og denne ganga klarte jeg tre ganger tur/retur. Merkelig nok ble jeg ikke lemster en plass etterpå, men jeg har vært sykt sliten de siste dagene. Såpass at jeg har ligget mye på sofaen rett og slett. Og det er jo ikke helt meg. For jeg sitter mye heller og dingler i en stol enn å innrømme at jeg trenger en liten time-out i horisontalen. Det resulterer jo i at jeg sovner i 9-tia foran TVn! Så i det siste har jeg ikke fått meg med Sinnasnekker’n omtrent, før lyset går.

Det har vært noen rare dager. I går ettermiddag hadde jeg noen timers besøk av barnebarna. Jeg klarte ikke en gang å hjelpe 10-åringen med matteleksene, for hjernen har tydeligvis tatt ferie. Jeg, som egentlig er kjempegod i matte, skjønte ikke en dritt. Det var ganske så flaut egentlig.

Jeg har selvsagt vært ute med Jonas. Men det krever jo ikke så mye akkurat. Bare to fungerende bein, og det har jeg heldigvis fortsatt. De, og en god porsjon viljestyrke, gjør at jeg kommer meg ut hver morra. Selv om begrepet “morra” er blitt en time forskjøvet etter at vi gikk over til sommertid. Verken hodet eller kroppen min var helt med på den forandringen der gitt. Jeg tar kvelden sykt mange timer før normalen, men er helt kaputt på morrakvisten. Sover godt gjør jeg også, så hvorfor jeg er så sykt sliten, ja, det må gudene vite. Jeg vet iallefall ikke. Jeg spiser mer enn jeg har gjort de tre foregående ukene, selv om det også er lite i forhold til før. Men det burde være mer enn nok til å fungere normalt.

Leser heller ikke blogger for tia. Gjør igrunnen svært lite. Er litt lei. Og veldig frustrert over nav og tingenes tilstand. Men det går sikkert over snart, og da er jeg tilbake som normalt.

Du får ha en fin dag så lenge. 

~ Out of order ~

Noen dager er fine, nesten normale. Som før i tia. Jeg føler jeg lever. Er glad. Sosial. Klatrer opp og ned den ene fjellknausen etter den andre. Går langt og lenge og enda litt til. Stortrives med å leke friluftsmenneske.

Innimellom glemmer jeg at livet ikke er som før. En bitteliten fugl med et bittelite nebb prøver å si det til meg rett som det er. Men sånne småtasser er lette å ignorere …

Og det er det jeg gjør. Går etter lysta, viljen, staheten. Fordi jeg vil være normal. Sprek. Sporty. Jeg vil leve.

Denne ganga går det sikkert greit. Om en bare vil nok, så klarer en det meste. Ikke sant? Og viljen er det ikke noe i veien med … så jeg går på, med friskt mot.

Jeg kommer hjem og føler meg elendig. Etter flere timer i skog og mark, med frisk luft og mosjon, burde jeg vel følt meg helt på topp heller. Litt sliten kanskje. Men det er jo normalt. Det går over …

I morra er det helt sikkert bedre … Plutselig er i morra i dag! Pokker heller!

Men i morra er jeg sikkert tilbake til normalen igjen! Hva nå det måtte være …

 marit