~ Out of order ~

Noen dager er fine, nesten normale. Som før i tia. Jeg føler jeg lever. Er glad. Sosial. Klatrer opp og ned den ene fjellknausen etter den andre. Går langt og lenge og enda litt til. Stortrives med å leke friluftsmenneske.

Innimellom glemmer jeg at livet ikke er som før. En bitteliten fugl med et bittelite nebb prøver å si det til meg rett som det er. Men sånne småtasser er lette å ignorere …

Og det er det jeg gjør. Går etter lysta, viljen, staheten. Fordi jeg vil være normal. Sprek. Sporty. Jeg vil leve.

Denne ganga går det sikkert greit. Om en bare vil nok, så klarer en det meste. Ikke sant? Og viljen er det ikke noe i veien med … så jeg går på, med friskt mot.

Jeg kommer hjem og føler meg elendig. Etter flere timer i skog og mark, med frisk luft og mosjon, burde jeg vel følt meg helt på topp heller. Litt sliten kanskje. Men det er jo normalt. Det går over …

I morra er det helt sikkert bedre … Plutselig er i morra i dag! Pokker heller!

Men i morra er jeg sikkert tilbake til normalen igjen! Hva nå det måtte være …

 marit