Tur i tåkeheimen

Det har vært en grå onsdag i sør. Stranda litt nedenfor her vi bor fremsto som trolsk og litt sånn eventyraktig. Eller som tatt rett ut av en skrekkfilm. Alt etter dagsformen. Tjernet … buuuhuuu. Badebrygga svevde lissom utpå der, og sikten var heller dårlig.

Vi rakk akkurat hjem igjen, Jonas og jeg, før himmelen åpnet seg. Og det er jo en positiv ting. Men jeg kjenner jeg blir temmelig motløs og lei når værmeldinga viser regn ei hel uke fremover. Så langt det går an å se i yr-appen. Prøver å tenke på noe annet, fylle dagene med noe positivt, men uansett hva jeg gjør så blir det ikke bedre. Jeg hater høsten og vinteren, mildt sagt. Ikke fordi det ikke er flott og vakkert ute, men fordi jeg ikke fungerer som jeg skal på denne årstiden. Men gi meg sol fra skyfri himmel og 30 varmegrader så er alt så mye, mye bedre. Ikke som før, men nokså levelig lissom.

Vi er ikke helt på lag, kroppen min og jeg. Når jeg våkner føler jeg meg som om jeg er 106 år, og har vært oppbevart under torva i ei alt for trang kiste de siste 30-40 årene. Alt er vondt. Jeg kler på en kropp som forsøker å protestere så godt den bare kan, uten å bli hørt. Kikker inn i speilet der ei gammal, trøtt og heller begredelig kjærring glor tilbake. Hvem fanken er det lissom? Åsså på mitt bad!!

Det er mange mil ned til turskoene på morra’n. Så vidt jeg får knytta de faktisk! Og jeg som egentlig aldri har hatt problemer med å bøye meg. Jeg bøyer meg og legger glatt håndflatene i golvet mens jeg står på beina, uten problemer. Men nå er det visst blitt en aldri så liten begrensning på det kunststykket også. Altså ikke før 12 på dagen, og helst ikke når høsten og vinteren er her.

Det har vært mye barnebarn siden fredag. Det er superkoselig det, og jeg føler jeg er litt viktig for en liten stund. Jeg kan brukes til noe, og betyr noe for noen. Den følelsen er aldri feil. Aberet er jo bare det at når jeg har vært sammen med ungene så er det ikke så mye futt igjen i kjærringa. Det vil si, når jeg har gjort noe annet enn å gå tur med Jonas og tusle rundt her i mitt eget hus, så orker jeg ikke noen andre ting i tillegg. Dermed blir jeg både sur og lei. Så drømmemannen sitter igjen med alt annet enn ei drømmedame … og det er jo ikke så greit.

Jeg trenger en sydentur! Sol og varme. Faktisk burde jeg bodd en plass der de har sommer hele året. Da er jeg ganske sikker på at jeg hadde fått livet mitt tilbake. Men kunne jeg ha flytta fra barn og barnebarn på den måten? Nope … så egentlig er det jo ikke noe å tenke på i det hele tatt.

Urban kveldstur og grumsete tanker

Det ble en rolig kveldstur i går kveld. På asfalt og flat mark. Det er slett ikke å forakte sånn innimellom det heller. Vi parkerer i Kvadraturen, helt nede ved elva Otra, og rusler langs vannkanten rundt hele sentrum. Eller jaffal langs to av sidene, men for å komme tilbake til bilen blir det gatelangs, i og med at Kristiansand ikke ligger på ei øy. Jeg liker best rundturer, der en ikke må tråkke tilbake i samme spor. For en slik enveistur har jeg jo hver morra, når jeg går frem og tilbake i Grønndalen på autopilot.

Jonas er mest vant til å gå tur i skogen han. På skikkelige skogsstier, der det går opp og ned og vi må passe oss for ikke å skli på våte røtter og sleipe steiner. Etter å ha gått tur med ei venninne for noen dager siden, så fant jeg ut av jeg egentlig er ganske så sprek når det gjelder slikt underlag. Dessuten synes jeg egentlig en tre kilometers tur er en pingletur, så noe kan jeg altså fortsatt! Og godt er det. For innimellom føler jeg meg som en skikkelig taper … i det meste.

Det er så mye jeg ikke klarer på dager som ikke er ok. Og de er det en del av, spesielt på denne årstiden. Mens andre kan legge seg på sofaen og se en film med god samvittighet, lese ei bok eller sitte og strikke på dårlige dager er det helt dødfødt for meg. Å legge seg i horisontalen er noe jeg bare ikke gjør! Da skal det være ille da, helst 40 i feber og influensa både her og der. En legger seg ikke bare til, lærte jeg til gangs i barndommen og resten av oppveksten. Så da gjør jeg ikke det vettu, for da er det jo mye bedre å sitte og hangle i en stol! Kan du tenke deg noe så teit? Innimellom skulle en tro at jeg hadde en hjerneskade også, i tillegg til alt det andre som ikke er som det burde vært.

Men beina er det ikke noe i veien med. Bortsett fra at de til tider verker som et helvete. Helst om nettene. Det er noen merkelige greier altså. For gå kan jeg. Selv om beina egentlig ikke vil. Men jeg har funnet ut at de blir bedre av det, disse undersåttene, til tross for protestene. Det verker nemlig ikke i ledd eller muskler, bare i beinet, skjelettet om du vil. Veldig merkelig følelse. Og sykt vondt, såpass at jeg kunne tenkt meg å kvitta meg med de en sen nattetime fra tid til annen. Det forklarer kanskje litt om hvor galt det kan være. Men altså, jeg holder ut, og har fortsatt alle lemmer intakt.

Skogen, et vann eller sjøen gjør underverker for meg. Dessverre ikke av den langvarige, helbredende sorten, men der og da er det som terapi. Drømmemannen kan sikkert lure litt innimellom, på hvordan denne kjærringa klarer disse lange turene når det er så vidt ho klarer å få på seg skoene før vi går. Og jeg har ikke noen forklaring på det. Får bare nyte det så lenge det er mulig. Men noen ganger blir jeg veldig overrasket selv over at jeg faktisk klarer å gå såpass mye når hele kroppen egentlig stritter i mot.

En litt kjipere virkelighetsflukt er mobilen. Tidligere var det kanskje blogginga, men det har blitt litt mer jobb enn kos i det siste. Det triste med det er jo at jeg føler jeg mister mange av de bloggvennene jeg hadde her inne. For i bloggverdenen skal det ikke lange tiden til før en er glemt, spesielt ikke om en innimellom bare ligger i nedre sjikt av de 100 mest leste på blogg.no. Istedenfor pc’n, som jeg bruker når jeg blogger, flykter jeg oftere og oftere inn i mobilen på slike drittdager. Sitter der og scroller og scroller … på ting jeg har sett 170 ganger før lissom, helt til “du er helt ajour” dukker opp på skjermen for tredje gang. Scroller uten mål og mening. Uten å lese noe egentlig. Spille gjør jeg heller ikke. Rømmer bare inn i min egen lille boble. Jeg blir litt oppgitt over dette, at jeg ikke heller kan ta meg sjøl i nakken og gjøre noe fornuftig. Men til det trengs det litt mer energi enn å la en finger stryke over skjermen. Og noen dager har jeg bare ikke den energien.

Reparasjonsalderen, grå stær og overgangen som aldri gikk over

 

Livet vettu … noen ganger er det helt topp. Andre ganger nesten ikke til å holde ut. Litt for mye elendighet på den ene fronten etter den andre kan innimellom bli til en diger klump som setter seg midt i magen, det kjennes ut som om den skal ta livet av deg på nattestid. Når hverdagene faktisk er ganske fullstappa med ting som føles temmelig uoverkommelige ut fra før av, så skal det ikke så mye til før det renner over. Og det er vel akkurat det det har gjort her i det siste. Toppa seg litt. Rent over.

Den gode og den onde sloss litt innimellom. På den ene skuldra sitter han der som mener jeg burde ha gitt opp for lenge siden. Bare kast inn håndkleet og bli ferdig med det. For dette er jo ikke et ordentlig liv. På den andre siden sitter den blide, positive som alltid forsøker og finne en utvei. Finne noe godt oppi elendigheta. For det er jo alltid noe å være glad for, om en bare graver dypt nok. De dagene en orker å holde spaden vel og merke …

Tinnitusen tar snart knekken på meg. Bare den aleine hadde egentlig vært nok å drasse rundt på. Det gjelder også fibrohelvete. Eller utmattelsen. Søvnløsheten som dukker opp med jevne mellomrom er heller ikke til å spøke med. Den resulterer i at en faktisk tror en holder på å bli gal til tider. Hver og en av disse tingene føles som en gedigen straff, men jeg vet ikke hva jeg blir straffet for. Med årene lærer en på et merkelig vis å leve med det en får trøkka nedover skuldrene. Eller studd inn i topplokket. Enten en vil eller ei. En går rundt i sin egen boble, gørrtrøtt og helt uten tiltakslyst. Bare det å gå ned på do kan innimellom føles helt uoverkommelig. For ikke å snakke om å ta en dusj …

Til og med det finner en løsninger på. Drikker en mindre så trenger en ikke gå så ofte på do. Det går jo selvsagt ut over andre kroppslige ting, men innimellom må en faktisk velge mellom pest eller kolera. Med våtservietter og tørrvask i håret kommer en ganske langt uten at en ser for sjuskete ut.

Det hjelper ikke å si til seg selv at dette kommer til å ordne seg. For hvor mange ganger tror du ikke jeg har fortalt meg selv det disse siste 10 årene? Faktisk blir det på en merkelig måte bittelitt bedre om en bare godtar elendigheten(e). Forteller seg selv at ja, sånn ble livet. Det var absolutt ikke slik du planla det, Marit, men du lever jaffal …

Livet altså. Det er til tider oppskrytt. Dagene en starter mer sliten og trøtt enn da en la seg er ikke noe å rope hurra for. Dagene en ikke har lyst til å stå opp, men bare tulle seg inn i dyna og håpe en forsvinner for godt er heller ikke så koselige. Men selvfølgelig står jeg opp likevel, tar en kattevask og håper at alt løsner etter noen timer. Noe det innimellom gjør. Men langt fra alltid.

Slenger en på noen grå stær og litt annet gøy så er du der! Litt for langt nede i den kjellertrappa altså. Noe så uskyldig som et par sykt tørre øyne for eksempel, kan faktisk ødelegge mye. Det er ikke noe å spøke med! Det kjennes ut som om jeg har tryna i sandkassa og fylt øyehulene med sand, og der blir den. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje at jeg ble operert for grå stær på venstre øyet for to år siden? Det var fantastisk! De første tre ukene. Jeg så så godt som jeg aldri hadde sett tidligere. Men så ble det stadig verre og verre igjen. Når noe virker for godt til å være sant, ja, så er det nettopp det det er vettu. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ble så sykt glad etter den operasjonen jeg.

Det var jo bare en illusjon. En ønskedrøm. Et ørlite håp. Faktisk er det bedre å bare gi opp altså, istedenfor å bli så skuffa gang på gang.

For noen uker siden var jeg hos øyenlegen. Det var et nedslående besøk gitt. På venstre øye har jeg bare 40% syn! Kanskje ikke rart at jeg føler jeg ser dårlig, og må anstrenge meg noe forferdelig for å lese og skrive. Derfor har pc’n stort sett bare ligget her, under stolen, siden i mars en gang. Derfor ble bloggen permittert sammen med alle de andre som ble permittert i forbindelse med coronaen.

Jeg har fått etterstær! Men det har jeg jo visst en stund. Faktisk synes jeg det venstre øyet mitt ser litt sånn halvdaut ut også, når jeg kikker etter. Men nå har jeg fått time til å ta disse hersens fuglene med laser. Får virkelig håpe det blir mer vellykka enn første forsøk. Høyre øye har 80% syn, og ikke fullt så mange stær heller. Selv om det stadig flakser rundt flere og flere der inne også. De formerer seg i takt med skvallerkålen i hagen faktisk. Men hadde jeg bare kunnet bli kvitt alt dette bråket inni hodet, så hadde sannsynligvis alt det andre også vært en smule bedre. Tror jeg.

Dråper, gele og salve. Hver eneste dag og natt. Hele tiden helst. Resten av livet. Pokker altså! Akkurat nå føler jeg at jeg har fått nok elendighet for en stund. Men det var ikke noe alvorlig galt inni der, bak øynene altså. Så det er jo en positiv ting. Her ble det meste gjennomlyst, og etterpå gikk jeg rundt hele dagen med gedigne pupiller. Uten å se en dritt.

Linser er ikke ideelt med disse øynene. Men briller er det jo ingen som har klart å tilpasse meg, for synet forandrer seg jo like fort som jeg blunker! Og uten noe som helst ser jeg jo nesten ikke en dritt! Slike linser som kan skiftes annenhver uke har vært helt topp. Men så lenge jeg skal dryppe så mye som nå, så går jo ikke det heller lengre. Får forsøke med engangs heretter. Gjerne i litt forskjellige styrker, alt etter dagsformen.

Reparasjonsalderen. Er det den som kommer etter overgangsalderen kanskje? Overgang og overgang du lissom. Hvem pokker er det som forsøker å innbille oss at dette var en overgang? Må sikkert ha vært en mann … Dette her var ikke noen overgang for min del, men en helt ny fase i livet som dukka opp etter “overgangen”. Og den er ikke til å spøke med. Så ikke klag over de harde ungdomsårene, skolegangen, mensen og småbarnsalderen, for ikke å snakke om når de små, søte barna blir uspiselige, frekke, umedgjørlige fjortiser. Nyt hver fase for alt det er verdt! For det som kommer etterpå kan være så mye, mye verre. For noen av oss. Aldri hadde jeg trodd at livet skulle gi meg så mange utfordringer som det har blitt disse siste årene. Og det baller bare på seg. Nye ting kommer til og blander seg med alt det andre. Ikke noe forsvinner igjen. Noen ganger lurer jeg på hvor mye mer jeg klarer før et eller annet kollapser. Gjett om jeg ønsker at jeg heller hadde hatt en sykdom eller skavank som kunne sees på utsiden, for ingen kan med sin beste vilje skjønner hva det er jeg må sloss med hver eneste dag. Jeg skjønner det knapt selv en gang …

Dette var et aldri så lite oppgulp skrevet litt nå og da gjennom de siste ukene. Det har skjedd masse positivt innimellom, heldigvis. Gode ting. Koselige ting. Små mirakler. Flere barnebarn er kommet til, og nå har vi åtte til sammen. Men kroppen min er og blir den samme søppelhaugen uansett, og jeg må bare innrømme at den og jeg ikke akkurat er perlevenner for tia. Det er ikke en gang å ta for hardt i når jeg sier at jeg hater den og all elendigheta den fører meg seg. Skulle virkelig gitt mye for å skifta den ut med en som funka som den skulle. Som klarte å henge med når viljen er til stede og jeg har lyst til å gjøre noe, uten å straffe meg så hardt i ettertid.

Nok en uoppnåelig drøm altså.

Egentlig ganske gåen …

Omtrent sånn ja. Som tulipanene jeg kasta i går. To store vaser fulle med gule påsketulipaner. De holdt hele påska, og så var det slutt! Som kjærringa. For her sitter rett og slett jeg også og henger litt med hodet. Etter halvannen uke sammen med drømmemannen min, både natt og dag, så gikk futten ut av denne kjærringa. Får bare prise meg lykkelig så lenge mannen ikke finner ut at han skal kaste kjærringa også, og heller få fatt i et nytt, friskere og yngre eksemplar av arten. Men han vet jo nesten ikke hvordan han fikser nye blomster en gang, så det kan jo ta litt tid før han kommer på den tanken kanskje.

Han er jo et funn. Det har du jo sikkert skjønt for lenge siden. Men til og med et funn av en drømmemann kan få en fibrokropp til å flate ut etter en stund. Etter flere dager på farten. Turer både her og der. Så sa det stopp.

Men jeg holdt meg bra så lenge han hadde ferie da. Så det der var jo timing til fingerspissene, om jeg må si det selv. Jeg fikk tynt de siste kreftene ut av kroppen på mandagens tur. Bare det å sitte i bilen 2 x 1,5 timer er jo mer enn nok på en veldig bra dag. I forgårs var egentlig ikke dagen bra en gang. Jeg kjente det allerede rett etter jeg hadde stått opp. Halve turen vestover halvsov jeg i bilen. Men tur skulle jeg på, og akkurat den biten gikk greit.

Etterpå var det litt sånn; psssssssssst … og der var ballongen tom!

Det er rart. At en kan bli så sliten og føle seg så syk, av å gjøre noe av det aller greieste en kan tenke seg. Tilbringe døgnet sammen med verdens beste mann, gå på turer, knipse bilder, bli oppvarta. Han behandler meg faktisk som ei dronning. Likevel kommer utmattelsen. Verken. Den helsikens tinnitusen. Hjernetåka. Alt på en gang.

Vet ikke helt hvorfor jeg. Men det har jo noe med det å gjøre at jeg føler jeg må være mer “på” enn normalt. Jeg bør helst se best mulig ut når jeg kommer ut fra badet om morra’n. Eller formiddagen da. For jeg er jo ikke så tidlig på’an som drømmemannen. Og bare det er jo en grunn til å ikke se ut som et troll når en kommer opp. Føler ikke at jeg stresser så med det, men sannsynligvis gjør jeg vel det likevel. Tar meg sammen på en måte. For å ikke vise helt hvordan det egentlig står til. For innimellom er det jaggu ikke mye å skryte av dette her, det er jaffal helt sikkert.

Tilbragte gårsdagen sittende i stolen jeg. Etter å ha vært på en mikroskopisk morratur med Jonas. Og det er jo også noe som er ganske teit. Jeg tillater ikke meg selv å gå og legge meg. Ikke på sofaen. Ikke i senga. Enda det sikkert hadde vært superdeilig. Men neida, her sitter kjærringa i halvørska og innbiller seg at det sikkert snart går over. Går over gjør det jo aldri, men det blir bedre innimellom. Og det er vel de dagene som gjør at en faktisk holder ut denne dritten her. De “gode” dagene, som før i tia hadde blitt betegnet som en skikkelig elendig en …

Det er rart som vi kan innrette oss egentlig. Forandre på begrepene, slik at de passer inn i livet der man er nå. For hadde referansene bare blitt værende i fortiden, da tror jeg ikke det var så mange som hadde holdt ut dette her!

Ønsker deg en fin dag. Min blir sikkert bedre i morra …

Avhengig av tabletter

Jeg ser på meg selv som en ganske oppegående person. Men noen ganger har jeg tydeligvis litt tungt for å skjønne ting. Spesielt det der med at livet faktisk blir mer levelig når jeg går fast på medisiner…

Som legen min sa den aller første gangen jeg var hos ham: Glem nå den pillefobien! Er det ikke bedre å ta noen tabletter og få en grei hverdag, enn å være så sta og ha det helt forferdelig? Det er ditt valg, men du har bare et liv. Veldig fornuftig denne legen min. Og da jeg gikk derfra den dagen for to år siden så følte jeg meg ganske fornuftig jeg også, som skulle prøve denne pillemixen to ganger daglig. En Vimovo + 1 g Paracet.

Alt jeg har forsøkt tidligere har vært uten virkning. Og forskjellen var nettopp det, at før har jeg bare tatt noe Paracet eller Paralgin (eller masse annet rart) ved behov. Når det var like før jeg hold på å krepere av smerter. Men da er det tydeligvis for seint … For jeg har jo aldri vært noe flink til å ta tablettene sånn i starten av elendigheta, når jeg kjenner det er en skikkelig migrene på vei, når jeg kjenner at denne dagen blir en drittdag. Neida, her venter jeg i det lengste, for å være helt sikker på at det ikke bare er noe som går over av seg selv igjen. Etter noen timer. Eller dager.

Det ble et helt nytt liv etter pillemixens inntog! Sett i forhold til de foregående årene. Ikke smertefri, ikke pigg heller akkurat, men mye bedre. Levelig, som legen kalte det. Likevel har jeg ekstremt dårlig samvittighet hver forbanna gang jeg svelger de pillene. Og derfor har jeg også forsøkt å være uten dem i perioder. Noe som blir like galt hver eneste gang.

I jula var jeg ganske klein. Med piller, både de faste pluss litt ekstra. Så da fant jeg ut at disse sikkert ikke funka så bra lengre, derfor var det nok like greit å stoppe og ta dem. Så jeg slutta bare med Vimovoen. I tre hele uker. Tre forferdelige uker. Det ble ikke en gang bedre og bedre, men verre og verre etter som dagene gikk. Før helga kjentes hele meg ut som en verkebyll. Fra ytterst på tærne, ut i fingrene og helt ut i hårrøttene! Jeg var tilbake til der det gjør så vondt i tennene at det blør når de blir pussa. Jeg var tilbake til det stadiet der hele kroppen kjennes ut som en betent klump, leddene blir stive og absolutt alt ble et ork.

Konklusjon: Vimomo gir meg et mye bedre liv. De er faktisk grunnen til at jeg ikke bare ligger på sofaen. Eller i senga. Eller ønsker at jeg bare var død. For det livet jeg har hatt de tre siste ukene er faktisk ikke noe å trakte etter.

Til onsdag skal jeg til legen. Må ha en aldri så liten pep-talk for å forstå at det ikke er verdens undergang å ta disse pillene. At jeg er et like godt menneske som alle dere som ikke eter piller daglig. At det er en grunn til at jeg trenger dem. At det er en grunn til at jeg ikke lengre jobber. At det ikke er viljen det er noe i veien med. Noen ganger holder det ikke å bare si det til seg selv, eller høre drømmemannen sier det, for det trenger ikke alltid inn år det kommer fra den kanten! Da trengs det et enda mer fornuftig menneske, med mer medisinsk forståelse, til å overtale meg til å svelge disse forhatte greiene med 12 timers mellomrom. Være litt føre var. Forebygge rett og slett. For når de verste dagene inntreffer da er det jo umulig å få bukt med smertene om de skal medisineres der og da. For da hjelper ingen ting. Kanskje er det bedre å føle seg som en misbruker, enn å føle seg halvdød resten av livet.

Den gyldne middelvei

Hei i natten. Ja, her sitter jeg da. Og jada, jeg vet akkurat hvorfor også. Fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, ta det så mye med ro som både kroppen og hodet må ha for å funke optimalt. For meg. Med tinnitusen og fibroen og hele elendigheta.

Det verste er faktisk alle lydene i hodet. Tror jeg. De forsvinner ikke, samme hva jeg gjør. En liten timeout i ny og ne hadde vært fantastisk. Fem minutters pause i løpet av dagen, eller i det jeg legger meg, hadde vært himmelsk! Om natta, når alt annet blir stille, så er det skikkelig pipekonsert oppi der. Ja, det er det jo hele tiden da. Alltid. Uansett hva jeg måtte finne på. Men det er lissom ekstra irriterende på den tiden når alle andre sover. Da er det full gnu på volumet, og det er som å sitte og kikke på NRK og det gamle pausebildet som dukket opp i barndommen … beklager teknisk feil …

Og jaggu sa jeg feil. For oppi her er det så feilkoplet som det går an å bli, og ingen teknikere som jobber med saken for å finne en løsning en gang. Ikke hjelper det å ta en tissepause heller, til alt er over. For det går jo ikke over!

De siste ukene har det vært ekstra ille. Samtidig som jeg egentlig har hatt et snev at et normalt liv. Med normale gjøremål, litt sosialt, barnebarn på overnatting og middagsgjester. Men slikt skal en jo helst holde seg unna, eller i det minste begrense noe veldig. For etterpå kommer straffen!

Søvnproblemene mine er tilbake for fullt. Jeg ligger der og vrir meg til den store gullmedalje. Blir varm og kald om hverandre. Har vondt uansett hvilken vei jeg ligger. Vondt i hodet, vondt i nakken, beina verker, tennene likeså. Og så er det dette spetakkelet i topplokket da … Vondtene er jeg blitt så vant til at de kan jeg leve med. Blir det så ille at jeg ikke orker noe, vel, så blir jeg bare liggende her noen dager, med litt ekstra smertestillende innabords. Det går helt greit, nå som jeg verken har en jobb eller nav å forholde meg til lengre. Jeg trenger ikke stresse med det, og akkurat det er en lettelse når det først ble så galt som det gjorde.

Lydene i hodet er verre å takle. De henger nok sammen med et litt for høyt aktivitetsnivå, og at jeg blir sykt sliten av å ha noe som likner normale dager. Slik har det jo vært i over ti år. Likevel synes jeg det har eskalert noe forferdelig den siste tia.

I følge tinnituslegen må jeg utsette meg for folk og lyder. Leve et normalt liv. Ikke trekke meg unna. For da skulle jeg altså finne ut at det ikke gjorde tilstanden verre på sikt. Snarere tvert i mot. Hmmm … ekspert eller ei, jeg er ganske overbevist om at han har tatt feil der gitt. For dette har gjort alt mye verre. Det er ikke sånn at hodet mitt venner seg til lydene, neida, her virker det som om de blir lagret og svirrer rundt oppi der. Og nå begynner det å bli ganske så overfylt og trangt.

Blogging er blitt et slit. Lesing likeså. Derfor har jeg ikke vært på blogg i det siste. Ordene kommer lissom ikke ut slik jeg vil de skal, men suser bare rundt oppi topplokket i en seig masse. Veldig rart. Og veldig slitsomt. Jeg leser nesten ikke heller. Verken blogger eller aviser. Bøker har jeg ikke lest siden jeg forsøkte meg på den helsefagarbeider-utdannelsen. Det var da jeg for alvor fant ut at det var noe riv ruskende galt her. Jeg føler meg temmelig akterutseilt egentlig. Det går mange dager mellom hver gang jeg i det hele tatt slår på pc’n. Den som tidligere aldri fikk fred. Nå er det helst for å kikke på bildene jeg har tatt.

Det er som å være tilbake i barndommen. Bilder og pekebøker. Mens ordene plutselig er blitt litt mer vanskelig å forholde seg til. Det er litt skremmende, så jeg håper det bare er en overgang, at jeg snart er tilbake der jeg var. Samtidig bør jeg kanskje bare fortsette, selv om det koster mer enn det smaker. Bare for å holde hjernen, og fingrene som løp så lett over tastaturet, litt i aktivitet. Trening kan jo være så mangt, og det er tydeligvis ikke bare musklene som trenger å vedlikeholdes heller.

Lurer på om jeg noen gang blir vant til dette livet. Om jeg en gang i fremtiden klarer å porsjonere ut gjøremålene slik at det blir levelig hele tiden. Det burde jo ikke være så vanskelig, en må bare øve litt. Men aller først bør en kanskje godta at det er slik. At en faktisk må ta noen forhåndsregler for å få det til å fungere på en grei måte. Ikke bare en dag eller tre, men sånn jevnt over.

Den gyldne middelvei, så enkelt, men likevel så forbanna vanskelig.

Opp og ned i trappa

På mandag tok vi en aldri så liten trimtur i denne trappa. Vi har vært her tidligere, men det begynner å bli noen år siden nå. Da ble det bare med den ene ganga. To ganger opp og ned. Dette du ser her på bildet er vel omtrent bare halvparten av hærligheten. Nederste del blir en del brattere, og det er liksom umulig å få tatt noen bilde av hele greia på en gang.

250 trappetrinn er det. Og denne ganga klarte jeg tre ganger tur/retur. Merkelig nok ble jeg ikke lemster en plass etterpå, men jeg har vært sykt sliten de siste dagene. Såpass at jeg har ligget mye på sofaen rett og slett. Og det er jo ikke helt meg. For jeg sitter mye heller og dingler i en stol enn å innrømme at jeg trenger en liten time-out i horisontalen. Det resulterer jo i at jeg sovner i 9-tia foran TVn! Så i det siste har jeg ikke fått meg med Sinnasnekker’n omtrent, før lyset går.

Det har vært noen rare dager. I går ettermiddag hadde jeg noen timers besøk av barnebarna. Jeg klarte ikke en gang å hjelpe 10-åringen med matteleksene, for hjernen har tydeligvis tatt ferie. Jeg, som egentlig er kjempegod i matte, skjønte ikke en dritt. Det var ganske så flaut egentlig.

Jeg har selvsagt vært ute med Jonas. Men det krever jo ikke så mye akkurat. Bare to fungerende bein, og det har jeg heldigvis fortsatt. De, og en god porsjon viljestyrke, gjør at jeg kommer meg ut hver morra. Selv om begrepet “morra” er blitt en time forskjøvet etter at vi gikk over til sommertid. Verken hodet eller kroppen min var helt med på den forandringen der gitt. Jeg tar kvelden sykt mange timer før normalen, men er helt kaputt på morrakvisten. Sover godt gjør jeg også, så hvorfor jeg er så sykt sliten, ja, det må gudene vite. Jeg vet iallefall ikke. Jeg spiser mer enn jeg har gjort de tre foregående ukene, selv om det også er lite i forhold til før. Men det burde være mer enn nok til å fungere normalt.

Leser heller ikke blogger for tia. Gjør igrunnen svært lite. Er litt lei. Og veldig frustrert over nav og tingenes tilstand. Men det går sikkert over snart, og da er jeg tilbake som normalt.

Du får ha en fin dag så lenge. 

~ Out of order ~

Noen dager er fine, nesten normale. Som før i tia. Jeg føler jeg lever. Er glad. Sosial. Klatrer opp og ned den ene fjellknausen etter den andre. Går langt og lenge og enda litt til. Stortrives med å leke friluftsmenneske.

Innimellom glemmer jeg at livet ikke er som før. En bitteliten fugl med et bittelite nebb prøver å si det til meg rett som det er. Men sånne småtasser er lette å ignorere …

Og det er det jeg gjør. Går etter lysta, viljen, staheten. Fordi jeg vil være normal. Sprek. Sporty. Jeg vil leve.

Denne ganga går det sikkert greit. Om en bare vil nok, så klarer en det meste. Ikke sant? Og viljen er det ikke noe i veien med … så jeg går på, med friskt mot.

Jeg kommer hjem og føler meg elendig. Etter flere timer i skog og mark, med frisk luft og mosjon, burde jeg vel følt meg helt på topp heller. Litt sliten kanskje. Men det er jo normalt. Det går over …

I morra er det helt sikkert bedre … Plutselig er i morra i dag! Pokker heller!

Men i morra er jeg sikkert tilbake til normalen igjen! Hva nå det måtte være …

 marit