God helg!

Bare en snarvisitt innom for å ønske deg en riktig god helg.

Tålig klar

Så klar det er mulig å bli når en står opp 4 på natta! Umennesklig drittidlig, spør du meg. Men kanskje like greit å være halvveis i koma når slike drittidlige morgentimer skal tilbringes i kø. Kø for å få boardingkortet og den lange remsa til kofferten, kø for å levere fra seg bagasjen og enda en ny kø for å få lov å komme inn i avgangshallen.

Jeg hater kø! Såpass at jeg vurderer å aldri reise flere ganger i hele mitt liv, mens det står på. Av en eller annen grunn så blir det fort glemt igjen. Helt til neste gang jeg står der.

Med kofferten full av dårlig samvittighet er jeg altså klar for ei uke på Sardinia. Det plaskregner her på Gardermoen, så jeg håper vi er på vei til noe litt bedre enn dette. Og jeg håper jeg klarer å få hjernen inn på et litt annet spor enn sykehus og sykdom.

God tur, Marit. Du fortjener det. :o)

Det normaliserer seg

Her hos oss ser det meste litt lysere ut nå. Dattera er skrevet ut fra sykehuset og er kommet hjem til huset nedi bakken, så nå er familien på tre igjen samla. Mamma’n er nok ikke helt så pigg som ho pleier å være, men det kommer seg. Bare de siste to dagene har det skjedd fantastiske fremskritt! Og takk Gud for det.

Det har vært noen forferdelige uker. Mye verre enn jeg var forberedt på. For sist, da de bare var inne og tok noen vevsprøver, så kom ho seg jo så kjapt igjen. Denne ganga var det ikke sånn. Da ho endelig begynte å være litt mer våken kom tilbakeskrittet! Natt til mandag fikk ho to kraftige epilepsianfall rett etterhverandre. Jeg har jo sett dette før, i og med at lillesøstera hadde det i barndommen, likevel skremte det vettet av meg!

Jeg har aldri vært så redd for å miste noen i hele mitt liv. Jeg ble ringt etter, og kom opp på sykehuset midt på natta. Ho ringte faktisk selv. Mellom anfallene. Ingen skjønner helt hvordan ho fikk det til, for ho visste ikke hvor ho var, visste ikke at ho hadde ei datter .. egentlig visste ho svært lite akkurat da. Jeg satt der ved senga hennes da øynene plutselig begynte å leve sitt eget liv der bak øyelokkene. Epilepsi er en ting, epilepsi i forbindelse med en hjerneoperasjon kan muligens skremme hvem som helst. Ikke vet jeg. Jeg ble iallefall så redd for å miste jenta mi at jeg måtte ringe etter pappa’n hennes. For om ho nå døde fra oss, så ville jeg ikke være aleine der oppe. Han kom i rekordfart, men heldigvis ble det ikke noen færre arvinger i rekka vår.

Hele natta satt jeg der. Fikk til og med inn ei seng ved siden av ho, men jeg turde ikke sove. Jeg satt der inntil henne og stirra på øyelokkene resten av natta, livredd for at det skulle komme enda et anfall. Nå blir ho medisinert for epilepsi, så om  ho er heldig så slipper ho flere av disse greiene.

Til mandag skal stiftene i hodet ut. Vi har enda ikke fått vite så mye etter operasjonen. Vi tror alt er vekk, at det som skjer fremover nå kun skal være regelmessig MR og oppfølging.

For min del kunne jeg ikke ha gjort dette annerledes. Fortsatt er ho i mine tanker nesten hele tiden. Jeg har på en måte døgnvakt, i tilfelle ho trenger meg. Foreløpig klarer jeg ikke helt å slappe av. Og sånn vil det nok være en god stund fremover. Har en satt barn til verden, ja, så har en de faktisk for resten av livet. Selv om de er voksne.

Jeg elsker deg jenta mi. <3

Tett på våren

Der det er liv er det håp heter det vel .. og vi lever fortsatt her nede på Sørlandet.
Nå er riktignok ikke disse spirene herfra, for skal jeg være helt ærlig har jeg ikke rukket
å studere våren her siden jeg kom hjem. Dessuten har det vel nesten regnet i ett også,
så det har absolutt ikke vært noe utevær. Bildene mine tok jeg i Oslo forrige uke,
på en av mine mange vandringer mellom sentrum og Rikshospitalet.

I morra er det allerede 17. mai. Merkelig hvor fort tiden fyker avgårde, selv om en ikke har
det gøy! Om jeg kunne bestemme så hadde jeg utsatt denne 17. maien litt. Noen uker.
Men siden jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt der, så hopper vi like godt over hele greia
her i huset. Holder oss innendørs og gjør som vi ikke er hjemme eller noe sånn.

Jeg som hadde så store planer for blomsterbedet på utsiden. Nettopp til 17. mai. Her er
det ikke gjort en dritt! De fleste tulipanene er spist opp av rådyrene og ellers ser det ikke ut.
Verken utenfor eller innenfor i dette huset. Det meste har stoppa opp .. men jeg kommer
sannsynligvis sterkere tilbake ved en annen anledning. Akkurat nå er det andre ting som betyr
mer enn et fint ytre og en velstelt hage .. sånn ble det bare i år ..

Enten du skal feire dagen, eller stikker til fjells, så håper jeg du får en flott 17. mai.  :o)

Tirsdagstema # Akut

Jeg har stort sett bare sett sykehus innenfra den siste uka ..
så da er det kanskje forståelig at jeg velger et bilde herfra til ukas tirsdagstema.
Var vel ikke så akutt det jeg har overvåka, heller ganske planlagt,
i alt for mange måneder i forveien.

Pasienten har det bedre nå.
Vi har lagt bak oss noen forferdelige dager,
og håper at det nå bare går fremover ..

Håper du har hatt en fin dag, og at kvelden fortsetter på samme måte.
Flere bilder fra ukas Tirsdagstema finner du HER.

Er tilbake i rett by

Turen hjem i går var sykt lang. Både innforbi og utforbi togvinduet rant vannet i strie strømmer. Det regner ute, og inne vet jeg ikke riktig hva som skjedde. Luften gikk liksom ut av ballongen når ingen så meg mer. Når jeg ikke måtte være den trygge sterke. Når jeg ble aleine. Eller, aleine og aleine, toget var nesten fullt, så aleine var jeg iallefall ikke. Men jeg gjorde bare som om det ikke var noen andre der jeg. De visste jo ikke hvem jeg var, og jeg skal sikkert ikke se dem igjen heller. Så får de heller sitte igjen etterpå og lure på hva som var galt med meg .. om de registerer det da. De færreste gjør jo det når det er noe som ikke er greit. De fortrenger det bare. Det angår dem ikke. De har nok problemer selv. Og godt er det, da ble jeg sikkert ikke lagt merke til selv om det ble litt blaut i trynet her.

Det var så trist å gå fra dattera i ambulansen. Jeg har jo vært der hele uka, holdt i hånda, trøsta, tørka panna. Bare vært der. Men på vei hjem fikk jeg ikke lov å være med. Jeg fikk bare lov å sitte inne i sykebilen sammen med ho der ho lå på båra, mens de henta den andre pasienten som skulle være med. I en hel halvtime. Og det var god plass der inne. God plass til to bårer, plass til de to som fulgte med bilen, og så var det i tillegg tre seter. Tre LEDIGE seter, hele veien til Kristiansand. Men ingen av de var beregna på denne hønemora tydeligvis.

Jeg måtte si hadet, og tusle avgårde til trikken. For å dra videre hjemover med toget. Joda, jeg hadde kjøpt billetten, så det var ikke det at jeg var så kjip heller. Men jeg skulle så gjerne ha fulgt med snuppa hele veien hjem.

Pasienten var skikkelig dårlig i går. Ho lå og venta på frokosten, men da den kom satte ho seg bare opp i senga, så på maten .. og sovna igjen der ho satt. Uff. Ho sov mesteparten av tiden. Jeg lurte litt på om legene ville komme frem til at ho var for syk til å flyttes. Men de sa ikke noe om det, så jeg regner med at de visste hva de gjorde. Jeg synes det har vært skummelt når ho bare sover, eller ligger der i en døs. Men legen, som endelig dukka opp rett før vi dro, prøvde å forklare at dette var en stor operasjon, og det var normalt at ho var på dette viset.

Jeg var ikke oppe på sykehuset da jeg kom hjem i går. Orka rett og slett ikke. Jeg kom hjem til et pent og rent hus, hvor hele kjellerstua var opplyst av stearinlys, i ganga lyste det mot meg et hjerte laget av telys. Så det var utrolig godt å komme hjem og vite at jeg hadde vært savna. Hjemmelaget pizza var klart, den aller beste i hele verden. Og da jeg hadde spist litt av den så tok jeg rett og slett kvelden .. Så så gøy var det altså å få hjem denne kjærringa. Lurer på om drømmemannen grubla på hva han egentlig hadde lengta etter da ..

Tror jeg var våken hundre ganger i natt. Og det eneste jeg tenkte på var ho som lå på sykehuset. At jeg ikke hadde gidda å dra opp og se til ho. Enda min søster omtrent sto klar der oppe og tok imot sykebilen da den kom. Så jeg visste jo at det hadde gått bra .. men det var ikke helt godt nok likevel. Så det første jeg gjorde da jeg sto opp i dag var å ta turen til sykehuset .. fikk ikke engang kjøpt med blomster fordi blomsterbutikken først åpna 15 minutter etter at jeg sto klar på utsiden. 15 minutter!! Jeg kunne jo ikke vente så lenge.

Det så mye bedre ut i dag. Pasienten var mer våken og vi gikk til og med en tur ut i kafeen. Vi fikk en god samtale med en liten spirrevipp av ei legefrøken, og under over alle under, de trylla frem en tempurmadrass på noen få minutter!! Madrassene på sykehuset er sikkert beregnet på folk som veier dobbelt så mye som min datter, så i tillegg til alt det andre som er vondt så verker ryggen og skuldrene noe helt forferdelig. Men nå blir det iallefall ikke verre .. :o))

Tusen takk til alle dere som har sendt meldinger, ringt og maila. Jeg har ikke svart alle, ikke kommentert her inne heller. Det har ikke helt stått først på prioriteringslista. Men jeg setter stor pris på det. At dere tenker på oss oppi alt dette. Klem fra meg.

God morgen fra en grå hovedstad

Finværet er over. Det regner og er kaldt. Litt tyngre å være her da egentlig. Men skjønner ikke helt hvorfor det skal spille en så stor rolle heller. Var faktisk litt kaldt på rommet i natt, jeg som stort sett har ligget oppå dyna lå litt småhutrende under den og til og med da frøys jeg litt. Jeg har sove, ikke godt, men det var iallefall en slags søvn! Det rare er at jeg er like trøtt nå, enda jeg la meg før 22 og våkna for en halvtime siden.

Jeg var ute og gikk noen timer i finværet i går også. Beina har absolutt ikke godt av dette, og bedre blir det jo ikke av at jeg sitter med den ned hele dagen ved siden av sykesenga. Godt det er en trikk bare 15 minutter herfra!

Jeg fikk tatt bilder av slottet. For første gang i mitt liv. Spaserte nedover og oppover Karl Johan, rusla rundt i Slottsparken litt på måfå og så på alle de lykkelige forelska parene og alle barnehageungene som var sluppet ut fra barnehageområdene.

Fikk til og med shoppa litt. 
I en UNO butikk, noe vi ikke har hjemme, hvor min søster og jeg var innom i november. Den fant jeg veien til uten appen! Kjekt med litt nytt sommertøy. For om alt går bra nå så er jo drømmemannen og jeg på Sardinia om to uker. Har ikke helt gått opp for meg enda, at det skal skje så kjapt. Klarer ikke kjenne på verken glede eller reiselyst akkurat nå, men tror det skal bli godt å komme vekk litt etter denne påkjenninga. For det er nettopp det det har vært. Selv for meg som bare er mammaen.

Savner mannen min jeg. Vi er aldri fra hverandre på denne måten. Sist var forrige gang dattera var her. Ellers er vi sammen nesten hele tiden, bortsett fra når vi er på jobb. Føler meg ganske amputert når jeg er aleine på denne måten. Sikkert barnslig, men sånn er det bare. Men jeg har bevist, aller mest for meg selv, at jeg kan klare meg på egenhånd. Jeg kan faktisk finne frem, ved hjelp av GoogleMaps-appen. Akkurat det var en god oppdagelse. :o) For tro det eller ei, og dette høres enda teitere ut, min store skrekk har vært at jeg skulle rote meg vekk her inne i storbyen. Helt aleine .. hehe. Og ja, jeg vet det høres teit ut! Men jeg kan ikke fordra å miste kontrollen, og om en ikke vet hvor en befinner seg så har en absolutt mista den. Spørre om veien sier du, joda, men da innrømmer en jo til og med for andre at en ikke har pelilig på hvor en befinner seg! Det er nesten verre enn å bare tuste rundt litt i halvpanikken og lure på om en finner tilbake til der en kom fra.

Vi har fortsatt ikke sett snurten av legen. Og joda, jeg har spurt etter han opptil flere ganger. Han er på et møte, han opererer, men han kommer opp etterpå. Lurer litt på hva etterpå er for noe. Det var ikke i går og heller ikke i forgårs. Men de sier fortsatt at alt ser bra ut, de der småripsene av noen sykepleiere som fyker rundt der oppe på RIkshospitalet. Så da må vi jo tro på det da.

Det har vært litt vanskelig egentlig. Skummelt. For ho har stort sett bare sove, ligget der i en døs hele tiden. Ho har gått glipp av en hel dag, trodde det var tirsdag i går, men det er sikkert også som det skal være. Så lang tid tok det ikke sist før ho begynte å være våken og prate igjen. Men det kan jo være det var fordi de bare tok ut et par prøver da, for å dyrke det og se hva det er de har å sloss mot her. Trøster meg med den tanken jeg. I går ettermiddag ble ho flytta fra akutten og inn på et normalt tomannsrom. Ho er frakopla alle rør og ledninger, har bare igjen en veneflon i tilfelle det skjer noe. Spise har ho ikke gjort. Så i dag skal jeg ta med noe vaniljekesam, blåbær og bringebær, kanskje det frister mer enn denne sykehusmaten ..

Men før jeg går inn på rommet til pasienten må jeg få fatt i noe nesespray. Lurer på om e-resepten hjemmefra går an å få ut her på sykehusapoteket. Om de har åpent i dag da, for det er jo en helligdag av alle ting. Allergien har blomstra opp noe veldig i dette fine været. Med spirer og pollen og det som verre er fykende rundt i lufta. Jeg er tett som ei potte! Snufser og nyser. Så om jeg ikke får bukt med det blir jeg vel kasta ut fra sykehuset pga. smittefare. De vet jo ikke at det bare er pollenallergi. Høres helt ut som en normal forkjølelse sikkert, for utenforstående.

Nyt fridagen dere. For meg blir det som en helt ualminnelig dag, som jeg har hatt noen stykker av denne uka. Men satser på at det ser litt annerledes ut med pasienten i dag. At det har gått noen hakk fremover. :o) 

Dagen etter

Så var den lengste dagen i dette året over. Jeg var for det meste ute og gikk mens operasjonen sto på, aner ikke hvor jeg har vært, men fikk iallefall nok både luft og trim for en dag .. over fire mil ble det!

Fikk spesialtillatelse til å komme inn på overvåkninga da ho var ferdig. Og jeg takka med å nesten besvime! Måtte ligge rett ut ved siden av sykesenga, med klut på panna og luft i nesa. Gud så flaut!! Men de tok det veldig bra de som jobba der, jeg var verken den første eller en siste som gikk i bakken sånn, sa de. Fikk beskjed om å få i meg noe mat og drikke. Drikke hadde jeg jo gjort, men mat var det vel heller litt dårlig med muligens.

Og pasienten? De sier at alt ser bra ut. Legen er fornøyd, har fått vekk alt han ville ha vekk. Hva nå det betyr. Vi har ikke snakka med noen lege, for han er jo aldri der når vi er der og de kan ikke si eksakt når han kommer heller. I dag skulle han være der etter ni, men da x’en min kom opp så var alt legevisitten over .. I dag skal ho ta ny mr, bare for å sjekke at alt ser ok oppi hodet. Kanskje kan vi få fatt i en lege etter at den undersøkelsen er over.

Jeg har altså fått “avlastning” noen timer i dag. Xen kom med morraflyet og returnerer igjen i ettermiddag. Så jeg skal bare tenke på meg selv litt. Lettere sagt enn gjort, for hodet mitt har vært på sykehuset i hele natt.

Ellers er været fortsatt helt toppers her i hovedstaden. Så nå skal jeg ta meg sammen og tvinge beina mine ut på atter en gåtur. De har protestert i mange timer allerede, men jeg kan jo ikke bare sitte her på denne minisenga og kope i dette flotte været.

Håper du får en fin dag. :o)

På sparebluss i Oslo

Ellingsens Pensjonat. Rimelig overnatting i Oslo, faktisk under 500 kroner natta om du kan overleve med delt dusj/do i ganga.

Her befinner jeg meg altså .. og jeg er smertelig klar over at en får det en betaler for .. Senga er så liten, at om jeg legger meg på ryggen så kommer sikkert puppene til å ramle ned på hver sin side! Tv’n er ikke stort større enn pc-skjermen min, altså litt over 12 tommer. Jeg har slått den på, bare for å ikke føle meg så sykt aleine, men å se noe på den er tilnærma dødfødt.

Men nå er jeg jo ikke her for å kose meg heller da. Hadde jeg enda vært det. Med drømmemann og det hele. Det hadde jo ikke vært så dumt i sommervarmen og -sola. For det var omtrent som å komme ut av flyet på Kanariøyene i januar da jeg kom ut av toget. Varmen slo mot meg liksom. Nåja, nesten iallefall. Det var 21 grader da jeg kom. Folk gikk i t-skjorte og shorts. Helledussen så deilig. Det blomsterer, knoppene på trærne er kommet mye lengre enn hjemme og det satt folk ute over alt. Våryre, gråbleike mennesker som koste seg i sola med ei utepils ..

Jeg hadde skrevet ut kart og veibeskrivelse. Både fra Oslo S til pensjonatet, og videre derfra til Rikshospitalet. Da jeg kom ut i sola mangla jeg første kopien, den som viste første etappe til bestemmelsesstedet. Typisk!! Men jeg labba i vei oppover Carl Johan, med kofferten på slep. Aldri i mitt liv har jeg dratt en koffert så langt før! Drømmemannen hadde forklart i det vide og det brede: Du skal opp til slottet og så bakover der litt til høyre .. bla, bla, bla .. det er så lett atte! Alle vet jo hvor slottet er!! Slottet liksom, jeg har jo bare sett det på tv. Jeg har aldri vært i Oslo egentlig, ikke sånn for å se byen iallefall. Jeg har vært på konsert, på kurs, på sykehuset, og thats it! Fra A til B.

Og så var det den stedssansen da .. Må bare innrømme det, jeg synes det er dritskummelt å være i storbyen muttens aleine. Men så kom jeg på googlemaps-appen på mobilen, og da ordna det seg vettu! Takk og lov for det. Så jeg fant frem helt greit, uten å gå så mye som to meter feil. Wooow! Det er som et helt nytt liv!

Jepp. Og her sitter jeg altså. Dattera er på sykehushotellet ved Rikshospitalet sammen med samboeren. Nå håper jeg bare at vi alle kommer gjennom denne natta på greiest mulig måte, helst ispedd litt søvn. Men det er vel for mye forlangt. Ho er satt opp til operasjon klokka åtte på morrakvisten. Håper det ikke blir noen utsettelser og forskyvelser denne ganga.

Jeg har vært ute og sondert terrenget. Faktisk har jeg gått 6 km siden jeg kom i dag. Funnet en Rimi-butikk og 7eleven rett i nærheten. Dermed skal jeg iallefall ikke sulte ihjel. Trikkeholdeplassen liger 10-12 minutters gange herfra, og den tar meg direkte til Riksen. Jeg må nemlig se pasienten før de triller ho inn på operasjonsbordet. Sånn er det med den saken ..

De første dagene i mai

Vi har vært på hytta nesten ei hel uke.
Det har på en måte vært som en liten ferie, og vi har allerede fått gjort masse der ute.
Vaska ut vinteren, vaska og smørt terrassen – og kost oss.
Været var ikke så fint som det ser ut på bildene, alt fra regn, kuling og sol.
På lørdagen da disse bildene ble tatt var det sol – men iskaldt!
Men om du ikke hadde visst det, så kunne du jo trodd at det var sommer i sør.

Bildene er fra Skippergada mellom Ranøyane.
Det fins en del fastboende her og de er eksperter på å klage i media.
Ikke har de rutebåt så ofte som de vil, de må betale en del av utgiftene til å oppgradere brygge,
bil- og båtplass på land, og dette synes de er skrekkelig urettferdig.
De syter over alt for høy eiendomsskatt og synens tydeligvis de burde ha
vært fratatt denne elendigheta, nettopp fordi de er øyboere.

Men herregud da!!
Den skatten har da vi også, som bare har ei hytte her ute,
og det i tillegg til den vi har på huset .. dermed har vi dobbelt opp!
Men likevel nytter det jo ikke å klage.
Om det blir helt uoverkommelig må vi jo bare selge hytta.
Vi betaler kommunale avgifter dobbelt opp i sommerhalvåret,
selv om vi ikke kaster noe søppel hjemme er vi ikke fritatt av den grunn.
Dessuten koster den båt- og parkeringplassen jeg har i land
mer enn dobbelt så mye i året som det disse må ut med.
Nei, jeg tror de skulle prøvd å tilhøre strandadelen litt på deltid heller,
for det er faktisk mye dyrere enn å bo der ute hele tiden.

De velger tross alt å bo på ei øy og bør jo innrette seg deretter, mener jeg.
Bor en på land må en jo også kjøre arvingene til og fra diverse aktiviteter.
I årevis synes jeg ikke dagene inneholdt annet enn bringing til og fra.
Og om du da bor på ei øy, vel, da er det naturlig at deler av denne skyssen foregår i båt.
Sånn er det bare ..

Dette er på Skudeviga Feriesenter.
Tror utbyggerne misforsto sørlandsidyllen litt.
For her er det om å gjøre å stu mest mulig inn på minst mulig plass.
Om du vil kan du sikkert leie en leilighet eller et hus her.
Bare klikk deg inn på linken for mer info.

.. og dette er min families del av sørlandsidyllen.
Begynner å bli litt trangt om salighetene her også egentlig.
Men tro meg, vi ligger iallefall mer usjenert enn de fleste andre her ute.
Fem av de hyttene du ser over på øya tilhører
mine tre søskenbarn, min søster og meg.

Jepp. Vi er heldige!
:o))

For dere som følger meg på instagram
må jeg bare beklage siden dette ble en liten reprise av bildene derfra.