Lørdag, og siste dagen i oktober. Siden både hunden og kjærringa ikke helt var i sitt ess, fant vi ut at vi skulle ta en kjøretur oppover Setesdalen og over veistrekket Brokke – Suleskard. Det var siste dagen før de vinterstengte veien. Egentlig hadde vi en plan om å kjøre over i vår da de åpnet, for jeg har aldri sett området med flere meter høye brøytekanter. Husker ikke hva som satte en stopper for det i år, men noe var det. Så det synet har vi fortsatt til gode.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Mesteparten av Setesdalen var godt innpakket i tåke. Men det har jo sin sjarm det også. Vi skulle ha stoppa en plass her og tatt bilder, men siden sikten var så klein må vi rett og slett ha kjørt forbi. Ble et annet stopp, bare for å la Jonas få strekt litt på beina og lufta seg litt. For han var jo selvsagt med han også.

Heldigvis letta tåka litt oppi høyda! Suleskarvegen er kjent for å være Sørvestlandets høyeste veiforbindelse. Den går fra Brokke i Setesdal til Suleskard i Sirdal. For ei byjente som meg er det som å komme til en annen verden oppi fjellheimen her. Mektig natur og endeløse, smale veier som slanger seg mellom de høye fjellene.

På Suleskard fikk vi en liten forsmak på vinteren. Det var fire grader og blåste noe sykt! Dermed kjentes det mer ut som 20 minus. Men vi måtte jo lufte oss litt likevel.

Da vi egentlig skulle ta fatt på returen ombestemte vi oss. For vi var jo så nærme Kjerag og Lysebotn, og der hadde vi jo aldri kjørt helt ned tidligere … Vi har ikke vært helt oppe på Kjerag heller, for den ganga vi var der var det så mye tåke at alle de som var gått opp før oss bare snudde og kom ned igjen. Var ikke en meter sikt en gang, sa de. Og da var det bedre å droppe det!

Det begynner å nærme seg solnedgang. Fargene i fjellet da er jo nesten som et eventyr. Men for å få med oss dette måtte vi ta returen i mørket …

Øygardstølen er en støl rett over Lysebotn. Den er kanskje mer kjent som Ørneredet, kafeen som henger ut over fjellsiden og har en fantastisk utsikt ned mot Lysebotn og opp langs fjellsidene. Stedet er også utgangspunkt for turen til Kjerag, men er kun åpent på sommertid siden veien fra 1984 er vinterstengt. De gangene vi har vært her har det vært studd med biler på parkeringsplassen og skikkelig kaos. På lørdag var det kun oss og en bil til.

Veien ned til Lysebotn var et kapittel for seg selv. Umulig å beskrive. Den er vel så spektakulær som Trollstigen og en opplevelse å kjøre både opp og ned. Hårnålssvinger og strake fjellsiden rett ned. Må rett og slett bare oppleves!

En gang skal jeg ta ferja herfra. På sommeren i full sol og med blå himmel. Denne ganga fikk jeg i det minste sett hvordan det så ut nedenfor fjellene. Og det er ikke så verst bare det.

Så var det drøye tre timers hjemtur igjen. I mørket og plask regnvær. Ikke fullt så interessant. Litt langdrygt faktisk, og ja, jeg må bare innrømme at jeg angra litt på den “avstikkeren” jeg på en måte fikk trumfa gjennom. Men alt i alt en fantastisk flott dag. Hadde vi hatt campingbil ville vi nok ha overnatta oppi Sirdal en plass, men det har vi jo ikke.

ღ

Ny dag, nye muligheter. Hektisk dette! Kjøre avsted før kroppen og hjernecellene har skjønt at de må våkne … men jeg hadde bestemt meg for å holde tritt med reisefølget, ikke klage for mye og heller flate ut når vi kom hjem igjen. Og det gikk ganske bra.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

På vei over Dovrefjell i moskusens rike. Vi traff ikke på noen moskus, i motsetning til dattera mi og samboeren som hadde vært her noen uker tidligere. De måtte rømme teltet midt på natta, fordi det var en litt for nysgjerrig moskus som ble en smule innpåsliten. Dermed overnatta de i bilen, for så å hente teltet dagen etter. Så spennende hadde ikke vi det …

Kun en campingbil på parkeringsplassen da vi ankom første stopp. Så heldige vi var med timingen i forhold til køgåing og andre turistifiserte irritasjonsmomenter.

Klar for en liten spasertur til Viewpoint Snøhetta. Lite folk, men denne uka var vi jo utrolig tidlig på’an, og tok kvelden desto tidligere. Men når en ikke reiser sammen med noen utenforstående så går det helt greit. Vi to er nemlig ganske samstemte når vi er i feriemodus.

Veldig friskt og litt kaldt. Ullgenser og dunjakke er jo ikke akkurat normalt midt i juli for oss som bor litt lengre sørpå. Her er hettene tatt av kun for å ta bilde.

Öppna landskap … se så flott det er! Og jeg følte meg plutselig bitteliten der jeg satt og poserte til ære for fotografen. Eller, egentlig til ære for meg selv, for hver gang jeg skal være med på bilder så må jeg be om at drømmemannen tar jobben. For ellers ser det jo ut som om jeg ikke er med på tur i det hele tatt! Å fotografere meg kan ikke være det gøyeste han gjør, og det skjønner jeg jo godt. For et mindre fotogent individ skal du leite lenge etter!

De slapp kun inn noen ganske få av ganga i hytta. Og mellom hvert besøk ble alt sprita i skikkelig corona-stil. Veldig merkelig, og slitsomt for de som jobber der når de får så mange ekstraoppgaver. Men veldig praktisk når en slipper å gå og stå som sild i tønne.

Ny dag – ny kirke. Os kirke lå ikke en gang langs hovedveien. Men da jeg fikk et lite glimt av den i forbifarten måtte vi bare snu. For se så fin den var da! Godt jeg har en tålmodig mann! Ikke det at han kan skryte på seg det sånn rett som det er, snarere tvert i mot, men når det gjelder å ta fotostopp i hytt og pine så er han fantastisk.

Jeg tok likegodt en tur opp på prekestolen. For å be høyere makter om bedre sommervær.

Så tok vi strake veien til Røros. Jeg gledet meg til hotellovernatting, med eget bad og dusj.

Vi fikk faktisk sol mens vi rusla rundt her. Men det var så kaldt at en skulle tro det var vinterferie vi var på. Det er ikke tull en gang! Votter, skjerf og lue var det mange som gikk med. Jeg gikk med sandaler …

Bergstadens hotel, vår innkvartering for natt nummer fire. “Bare” 1840 kroner for ei natt! Det er sykt dyrt, spør du meg … men den hårvasken og dusjen var digg altså!

Røros var fantastisk! Og det ble mange bilder herfra. Tenker jeg tar det i et eget innlegg, for dette ble vel langt nok som det er. Plutselig så ligger det et nytt innlegg her på bloggen vettu. Og den som følger med får se!

ღ

Opp i høyda med oss! Tenker alltid på mamma når vi kjører slike bratte, svingete veier. Ho var livredd! Satt på passasjersiden og bremsa nesten hull i gulvet. Ho som aldri hadde hatt sertifikatet. Det var for yst (noe som altså betydde at vi var alt for langt utpå kanten), for bratt og alt for mange svinger … Jeg er sykt fascinert av slike veier, og har nok ikke arvet noe fra mora mi her.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Det var mange fine plasser langs veien. Både med og uten sau og snø …

Merkelig hvordan tankene innimellom tar sine egne veier. På Vikafjell i Sogn tenkte jeg bare på barneboken/filmen om Heidi som vokste opp sammen med bestefaren i de Sveitsiske Alpene. Hvorfor jeg akkurat kom på ho der og da, det aner jeg ikke. Tror ikke jeg har tenkt på ho de siste 40-50 årene. Hehe.

En helt gratis “kustopplevelse” fikk vi også. Nemlig en bil ikledd gjenbruks-dongeri. En litt sær og merkelig opplevelse oppi fjellheimen.

Flott utsikt mot Vik i Sogn. Var en koselig kafe oppi høyda her, men den åpnet kl. 11 og vi var der 9. Tydeligvis ikke alltid lurt å starte så tidlig.

Hove steinkyrke fra slutten av 1100-tallet, var dessverre lukket og låst. Men rett borti hogget kom vi over Hopperstad stavkyrke, og der betalte vi 80 kroner pr. pers. for en titt. Vi var de første turistene denne dagen, vi takket nei til en guidet omvisning, men jeg spurte pent om lov å ta noen bilder både utenfor og inne i kirka.

Kirker og meg altså … Jeg vet ikke helt hva det er, for jeg er jo ikke en kirkegjenger her hjemme akkurat. Men på ferie, da må jeg bare inn både her og der.

Plutselig kom vi over flere forlatte hus i bunnen av Bøyabreen. Her tusla vi rundt i en liten time, tok bilder og kikka inn i vinduene. Bøyabreen er den lettest tilgjengelige og mest spektakulære av brearmene på Jostedalsbreen. Så vet du det!

Værgudene har vært med oss så langt. Men da vi nærmet oss Trollstigen slo det om til regn og tåke. Det var som å kjøre inn i en vegg! Og verre skulle det bli …

Fordelen var jo at vi slapp å gå i kø. Sånn om en absolutt må forsøke å finne noe positivt i alt! Jeg hadde gledet meg så sykt til å se denne plassen, for ikke å snakke om å kjøre ned. Det ble jo en opplevelse av de sjeldne det da, om enn på en litt annen måte enn vi hadde sett for oss.

Sånn ble det! Det var ullent som i en sekk. Og vi så ikke bilene som kom i mot oss før vi omtrent sto panser til panser. Ikke spesielt gøy da vi traff en turbuss i en sving heller. Men drømmemannen er fantastisk til å kjøre, og bussjåføren hadde sikkert vært her før, så med litt rygging og justering så gikk det bra det også.

En del timer seinere letta det. Vi hadde diverse stopp på veien, men kan jo ikke viser kilometer på kilometer av bilder her heller akkurat. Det var en fin, men slitsom dag. Alt for lang etappe fra Voss, via tåkeheimen Trollstigen, til Dombås. Kjærringa måtte rett til sengs da vi ankom Faksfall Camping, som sannsynligvis åpnet på midten av 1970-tallet, og siden er ingenting blitt oppgradert!

Vi ankom campingen 21.30. Jeg var så sliten at jeg sikkert bare kunne ha sovet i bilen denne natta. Men det ble i ei hytte til 410 kroner natta. Feriens minst sjarmerende sådan, og absolutt ikke verdt ei krone mer. Kumøkk lukta det også! Ble satt tilbake til skoleturene på barneskolen da jeg tusla bort til sanitæranlegget. Her var det båser med åpning både oppe og nede, slik at en kunne pusse tenner mens naboen satt og dreit i avlukket ved siden av.

Etter å ha ommøblert hytta tok vi kvelden. Du skjønner det, vi sover altså ikke i hvert vårt hjørne! For kjærringa får ikke sove om ho ikke ligger inntil drømmemannen. Sånn er det bare.

ღ

Aaaaah! Dag 2 starter helt annerledes enn forgjengeren. Sykt digg. Sol og oppholds. Og alt ser selvsagt mye bedre ut i et slikt vær. Dette ble en dag full av flotte inntrykk, den ene fossen finere enn den andre og utallige naturopplevelser.

Annonsørinnhold

Kjøp nå, få i tide:
Morsdagsgavene mamma vil elske

Vi droppa tunnelene gjennom Røldalsfjellet. Vi valgte heller en omvei over fjellet, på en smal svingete vei vi hadde sett på gårsdagens kveldsutflukt. Takk til de i campingbilen som kjørte akkurat her i det vi kjørte forbi nede på hovedveien. Uten dem hadde vi nok ikke merka at det var en vei oppi heia her!

Den veien var absolutt en opplevelse verdt å ta med seg. Vi møtte bare tre biler, merkelig egentlig, at ikke flere dropper tunnelene. Men det er kanskje lettere å følge strømmen … til tross for at det ikke er en dritt å se inni der. Eller så kan det jo være at andre har litt dårligere tid enn oss. Kanskje de har et mål for dagen eller turen, og glemmer alt det fine på veien. Slik går en glipp av mye.

Vi bor i et utrolig vakkert land. Sånn i tilfelle du ikke visste det. Det er bare så synd at mye er veldig dyrt. Og da tenker jeg ikke på bompasseringene, for såpass bør en tåle når en er på ferie. Det er ikke for hvermannsen å spise ute for ofte, ei heller å overnatte på hotell i ei uke i strekk. Spesielt ikke om en i tillegg har med 2-3 unger. Det er heller ikke noen restplasser å oppdrive som når en drar på ferie til varmere strøk. En annen ulempe er jo været da … stort sett veldig ustabilt. Alt i alt var vi heldige den uka vi var avgårde, selv om starten var litt blaut, og det innimellom føltes som om vi var på høstferie.

Vilt og vakkert over Røldalsfjellet. Og folketomt. Perfekt i disse corona-tider. Tenk at alt dette flotte hadde vi gått glipp av om vi hadde tatt hovedveien gjennom fjellet.

Vi var tidlig på’an denne dagen. Blir litt sånn når en er på slik type ferie. Det er ikke så koselig at det gjør noe i disse hyttene, så det er ikke noe å sitte der og trøkke etter. Akkurat det er litt slitsomt for meg, som ikke helt funker om morra’n. Men det meste går, om en legger godviljen til. Og tillater seg å flate ut når en kommer hjem igjen!

Låtefoss – aldri har jeg opplevd denne plassen så folketom. Og godt var det. Jeg har vært her en del ganger i mitt liv. Normalt er det jo kø så langt øyet kan se, og turistene vrimler over alt. Liker det bedre på denne måten jeg, klokka ti på formiddagen.

Vi kjørte videre over Hardangerfjord-brua, og gjennom utallige tunneler. Med Flåmsbanen som en gulrot i det fjerne gikk det helt greit. Endelig skulle jeg få oppleve denne fantastiske togreisen som jeg hadde lest så mye om, og fått se litt av Rallarvegen som så mange skryter av.

Nå kan ikke jeg fordra å sykle. Men den Rallarvegen kunne jeg godt tenkt meg å tatt til fots. Selv om det sikkert er stor fare for å bli påkjørt av noen overivrige syklister nedover bakkene her.

Been there – done that. Vi er jo litt sånn når det gjelder de fleste reise- og turmål. Det var en flott togreise, vi var heldige da det var forholdsvis lite folk på toget. Vi fikk sett det viktigste tenker jeg, til og med den syngende huldra i rød kjole oppi fossen. Den som venninna mi fra Jæren hadde snakka om for flere år siden. Ho holder seg godt oppi der, Huldra. Tenker ho er ganske så vasstrukken etter å ha stått i vannspruten der oppe i årevis.

Det kosta over 1000 kroner for oss to for en 20 km lang togtur. De vet å ta seg betalt i dette landet. Men det hadde jo vært litt for galt å bare kjørt forbi når vi var så nærme. Om en fordeler det på alle de andre opplevelsene denne dagen, som tross alt var helt gratis, så ble det jo ikke så dyrt.

Mange flotte motiv langs veien. Og med kamera går det faktisk helt greit å få tatt bilder i fart, og det ble maaaange bilder …

Vårt hjem for natta. Vi har installert oss på Myrkdalen Camping på Voss. Det var sykt kaldt her til å være midt på sommeren, og veldig få folk på campingen. Enkleste hytte de hadde kosta 300 kroner natta. Helt ok rett og slett. Fint felleskjøkken. Litt lengre til sanitæranlegget, men fullt overkommelig. Jeg klarer ikke helt å venne meg til dette campinglivet med felles do- og dusjanlegg. Å tusle ut fra hytta iført morgenkåpa eller joggedress, med toalettmappa under armen som mange gjør … slik kommer du aldri til å møte meg!

Fortsettelse følger … og i mellomtia kan du jo ta en titt på starten av ferien HER.

ღ

Starten på roadtripen vår i juli kan vel ikke akkurat sies å være en innertier! Det plaskregnet gjennom hele Setesdalen, og da vi kom til Haukeli sto vi i kø i nesten to timer. Bildet under viser utsikten, så det er kanskje ikke rart at det virka som flere dager.

Annonsørinnhold

Nyhet: Gjør avansert hudbehandling hjemme med LED-maske

Vi trodde jo hele tiden at nå, NÅ skal vi snart få slippe gjennom … da det endelig ble åpnet opp holdt jeg på å tisse på meg! Veien over fjellet var humpete og forferdelig. Absolutt ikke en god kombinasjon med ekstremt overfylt blære. Og jeg var ikke aleine om å ha det sånn, ho i bilen foran gikk ut og satt seg rett utenfor bilen litt før køen begynte å snegle seg avgårde. Jeg var ikke fullt så tøff. Ikke akkurat da. Men da vi kom over fjellet var det ingen vei utenom. Der den motgående køen sto og ventet på oss og resten av kolonnekjøringa kasta drømmemannen bilen inn i veikanten, mens kjærringa satte seg ned mellom dørene på passasjersiden og åpnet slusene! Har aldri tissa så lenge i hele mitt liv! Det var sykt godt, rett og slett dagens høydepunkt så langt.

Første overnatting var i Røldal. Ikke spør hvorfor. Det er jo absolutt ikke verdens navle, for å si det sånn. Faktisk skjedde det ikke en dritt der! Den eneste turistattraksjonen var Røldal Stavkirke, og den var selvsagt ikke åpen.

Vi hadde booka hytte på Skysstasjonen Kro & Camp. Den enkleste de hadde, uten do og innlagt vann, kosta 780 kroner natta. Det var verken spor etter sjarm eller luksus, men vi hadde tett tak over hodet, i motsetning til naboene som lå under en tarp i hengekøyer. Fellesfasilitetene lå bare et steinkast fra hytteveggen. I rommet før en kom inn til dusj og toaletter var det kjøkken og spiseplasser. Vet ikke hvem som har stått for utsmykningen her, men noen må tydeligvis ha tenkt at et par lysekroner nødvendigvis måtte gjøre susen … men noe lar seg rett og slett ikke pimpe opp på det viset!

Det blir mye sitting når en er på biltur. Så etter å ha spist pizza på campingplassens restaurant tok vi oss en kveldstur. Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær … regnjakka lå lett tilgjengelig i baksetet i bilen. Men må innrømme at jeg var en smule dårlig skodd her! Vi skulle jo bare se hva Rullestadjuvet var for noe, hadde ikke egentlig tenkt å gå så mye der og da. Vannet rant jo regelrett fra oven. Men da vi kom frem frista det jo faktisk å gå hele veien ned. Noe vi ikke gjorde, da det ble både sleipt og litt for mørkt etterhvert. Men noe fikk vi da sett. Og som du vet er jeg ganske så fascinert av vann i alle mulige former, så her kunne jeg ha tusta rundt både vel og lenge. Aller helst en dag det ikke regnet så mye, slik at jeg kunne tatt med kameraet.

Første dag i ferien er over. Selv om jeg har verdens beste reisefølge, synes jeg dette var ganske slitsomt. Drittvær og lite å se på gjorde jo også sitt. Størstedelen av denne etappen har vi jo kjørt flere ganger tidligere. Helhetsinntrykket av dagen forandret seg en del etter å ha inspisert Rullestadjuvet og den enorme vannføringen i fossene. Det var jo dessuten et pluss at vi hadde dobbeltseng og ikke køyesenger som vi trodde det skulle være. Madrassen var slett ikke så verst, og puter/dyner hadde vi med hjemmefra.

Fortsettelse følger …

ღ