Midt i uka

God kveld der ute. Etter noen litt kleine dager, fordi jeg muligens tok litt av i gjøremål på mandag, så begynner formen å gå seg til igjen. Og godt er det. I dag har det nesten ikke regnet noe, og det er jo også en god ting. Så vi tok en litt lengre morratur, Jonas og jeg. Ikke fordi jeg forventet å se soloppgangen, for når en ikke kommer ut av dyna før klokka nærmer seg 8.30 da er den gone. Men tidlige formiddager, eller sene morraer, kan være fine de også. Selv uten sol.

Vet du forresten når morgenen går over til å være formiddag? Før i tia, i mitt tidligere liv, da synes jeg jo vi var laaaangt på dag når klokka bikka 9! Ja, altså, jeg skal ikke påstå at drømmemannen og jeg har regjert i Egypt akkurat, det er ikke et sånt tidligere liv jeg mener. Jeg sikter til da jeg var i jobb og aktivt gjorde noe for lønna mi. Til tider følte jeg meg nesten som ei dronning da. Ei dronning med god apanasje til og med. Men det er lenge, lenge siden det.

På den vanlige runda mi om morra’n treffer jeg alltid de samme folkene. Ei som har levert ungene i barnehagen, en eldre mann som tar dagens første spasertur, og ei dame i 40-årene som jogger rundt. Ho er forresten blitt sabla sprek, siden første gang jeg traff ho! Så det går tydeligvis an … Siden vi treffer hverandre nesten hver dag er vi til og med gått over fra det normale lille nikket og forsiktige smilet til å si hei eller god morgen. Snart er det vel like før jeg inviterer de med hjem på kaffi, for så ensom kan jeg til tider føle meg her at alt besøk hadde vært bedre enn ikkeno’!

Det var dagen for tenkeboksen i dag. Bortsett fra å gruble en del over tingens tilstand, så har jeg ikke gjort så mye. Og slike dager kommer det ikke så mye godt ut av egentlig. Men jeg har strikka litt. Har fått dilla på noe småtteri, ikke babytøy altså, som skal bli julegaver. Og siden den dilla starta litt seint opp mot jul så burde jeg vel snart få opp farten!

Ellers har jeg hatt meg et forfriskende bad. Det var drømmemannens ide. Ja, han bada altså ikke, men var med som anstand eller livvakt eller noe sånn. Mulig han merker at jeg blir litt lettere til sinns når jeg har hatt disse badene litt mer jevnlig, og ikke bare et i uka? Skal ikke se bort fra det nemlig. For jeg føler meg helt annerledes når jeg har dukka kroppen i det kalde vannet. Eller svømt da, for jeg svømmer jo virkelig rundt litt mellom bryggene der. Bare et kjapt dypp er jo for pingler!

To ganger frem og tilbake ble det. For i dag var det jo nesten … eeeh … varmt? Jeg har fått meg nytt digitalt termometer, for de som har målt badetemperaturen tidligere tror jeg har pingla ut for sesongen. Der står nemlig fortsatt 5,7 grader på tavla, og det har det stått siden slutten av oktober. Termometeret mitt viste 7,1! Bare velstand altså.

Ikke vet jeg. Men det er vel stor sannsynlighet for at en av disse målingene er feil. Det blir vel ikke varmere nå? Selv om det kanskje kunne tyde på det, siden vannet var mye mørkere og ikke så klart og flott som de siste gangene venninna og jeg var avgårde. Om det fortsetter i denne retningen så kan vi kanskje ta julebadet i 12 grader! Det er jo noe å glede seg til.

I dag er det syforening igjen. Allerede tre uker siden sist. Veldig skummelt at tiden går så fort. For det tyder jo på at jeg er blitt gammel. Bare gamle folk som kjenner på det fenomenet nemlig. Og da jeg var yngre kunne jeg ikke fatte hva de snakket om en gang. For ukene sneglet seg jo avgårde.

Ønsker deg en fin kveld. Det har nemlig jeg tenkt å ha.

Jonas i ny vinteroutfit

God morgen der ute. I dag starta dagen skrekkelig tidlig for min del. Da klokka var 7 var vi allerede ute og gikk, Jonas og jeg. Det regner så det skvetter og da tenkte jeg det var på sin plass å forsøke dette dekkenet på bikkja. De siste årene har vi vært på jakt etter noe som kunne holde han litt mer tørr gjennom disse sørlandske vinterne.

Men alt er for lite. Både det i butikkene vi har vært innom, og de som finnes på nett. De har til og med annonsert med at de har størrelser opp til 5xl, men om en sjekker målene er det langt fra noen Jonas-størrelse!

For snart et år siden kom vi i snakk med ei i hundeparken. Og ho hadde et liggende, etter en leonberger foreldrene hadde hatt en gang. Vi kunne bare få det. Problemet ble jo det at vi ikke har vært i hundeparken siden Jonas fikk hele øret spjælet av ei lita fillebikkje som hoppa opp og hang seg fast der. Den gav seg ikke og holdt på slik så lenge vi var der. Da vi kom hjem var øret revnet. Uten at vår hund hadde gjort noe for å forhindre det. Han kunne jo i det minste satt seg på den innpåslitne staffen!

Med en ny vinter meldte behovet seg igjen. Og med vinter mener jeg regn, regn og mer regn. Det er så sykt irriterende med denne blaute bikkja hele tiden. Selv om vi har hundeblåser, og blåser han tørr, så er det mye arbeid hver gang han har vært ute. Så jeg skreiv ei melding til dama og spurte om ho fortsatt hadde det, og ja, det var bare å komme og hente. Jeg var ikke sein å be! Ho ville absolutt ikke ha noe for det, var bare glad for å få det ut av hus. Så slik har det seg altså at kjærringa for aller første gang i livet har gått tur med en påkledd hund! Noe jeg aldri i livet skulle gjøre!

Det så en smule teit ut. Innrømmer det. Men det var veldig greit når vi kom hjem igjen og bare beina og hodet var blaut. Ja, det er jo ikke bare, bare det heller da, for “bare” hodet er jo like stort som en normalt liten hund …

Dekkenet er et hestedekken, eller til et føll da. Og det var så vidt det passa dette også. Kunne godt ha vært noen centimeter lengre faktisk. For det ble litt stramt fra nakken og bak til halen når strikken rundt halerota var satt på.

Han likte det ikke spesielt godt. Så det var kanskje like greit, både for bikkja og kjærringa, at det fortsatt var mørkt som i en sekk da vi tusla rundt den vanlige morrarunda vår.

Håper du får en fin start på uka. Her er det “følge til turn dagen”, og i dag skal barnebarnet hentes allerede klokka fire, slik at ho kan spise middag sammen med oss. Det blir koselig.

♥ Bittelille mormorskatten ♥

Se på dette lille vidunderet da. Er ho ikke bare skjønn? Å tenk så heldig jeg er som fikk låne ho i hele går kveld. Uten mamma’n til stede. Ikke noe problem det. Stort sett bare sover og spiser ho. Eller drikker da, morsmelk fra flaske. Og det var absolutt ingen protester når det kom i den formen istedenfor mamma’s pupp. For en lettvint unge. Akkurat som søstrene på 3 og 11.

Ho er jo halvt litauisk denne her også. Så til sommeren regner jeg med at vi skal til Litauen i barnedåp. For andre gang. Da den første jenta ble døpt var ikke vi med. Vi hadde verken mer ferie eller penger til å dra. Og det har irritert meg ubeskrivelig mye i ettertid. Aldri mer skal denne mormora gå glipp av noe sånt! Om jeg så må selge et eller annet for å få råd, eller ut på lånemarkedet …

Litauen er veldig annerledes enn Norge. For oss som ikke bor der er det jo stort sett sjarmerende. Men på landsbygda, der svigerforeldrene til dattera mi kommer fra, har de nok sine utfordringer. Selv om det kan se idyllisk ut når det er stelt til fest, og en bare er på besøk for ei helg. Vil du se litt derfra kan du ta en titt inn HER og se litt fra dåpen til den mellomste av jentene.

I dag har vi hatt en skikkelig sløv dag her i huset. Bortsett fra et ettermiddagsbad i sjøen, som forøvrig var det kaldeste jeg har hatt noensinne, så har vi ikke gjort en eneste fornuftig ting. Joda, Jonas har fått turene sine, men de regner jeg ikke med. Og sløvinga fortsette resten av kvelden også. Det skal ikke en gang lages mat her, for drømmemannen skal snart avgårde og hente sushi. Jippi!

Fin kveld til deg. 

Grått, vått og rått

Det er været for helga her i sør. Egentlig er det meldt regn så langt Yr-appen viser, altså helt til søndag i neste uke. Ja, ja. Ikke helt bra for denne kroppen. Det kan faktisk nesten ikke bli verre. Jeg har kreket meg rundt med Jonas på morraturen. Og det skal jeg ha altså, uansett hvor elendig den formen er, så går jeg ut! Fortjener egentlig en medalje for det der!

Er veldig glad for at jeg innførte dette. Å gå tur med en gang jeg har stått opp. Før frokost og før jeg egentlig har våkna helt. For som du vet så tar det sin tid før alt fungerer her sånn i starten av dagen. Noen ganger funker det ikke i det hele tatt, uansett hvor langt ut på dagen vi er kommet. Men jeg synes denne høsten har vært den beste på mange år.

Om en ser bort i fra at jeg ikke jobber. For det er fortsatt et sårt punkt.

Om dagene mine blir bedre av å gå? Tja … eller, nei. Jeg tror ikke det. Men de blir definitivt ikke verre heller. Det hender jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal klare å komme meg hjem, opp den siste bakken lissom, men det går jo alltid bra. Jeg har vurdert flere ganger å ringe drømmemannen for å få han til å hente meg, men til nå har det bare blitt med tanken. Buss er uaktuelt når Jonas er med, for sjåførene vil ikke ta med den digre bikkja. Uansett hadde jeg aldri i livet tatt buss 2, 3 stopp. Det er for sløvt.

Turene på morra’n er minimum 2-3 kilometer. Litt avhengig av hvilken rute jeg tar. Det er ikke mye. Men det er bedre enn ingenting. Og så blir det lengre turer på bedre dager, pluss en ettermiddagstur selvsagt. Om ikke drømmemannen tar den aleine da. Det hender jo, men da har jeg stort sett vært ute og gått uten hunden. Enten til byen, eller vasa rundt på egenhånd i et eller annet ærend. Så jeg har et snitt på 10.000 skritt om dagen. Faktisk er det ganske mye, når en ikke får bevegelsene “gratis” fordi en er på jobb.

Helga blir stille og rolig her. I kveld skal jeg passe det siste tilskuddet i familien. Bare noen timer, mens mamma’n skal på julebord med jobben. Det gleder jeg meg til.

God helg til deg da. Håper du også har noe å glede deg over.

Vinterens første tulipaner

Se hva jeg fikk i går! Jeg lånte tre av barnebarna fra skole/barnehageslutt til leggetid, og da de ble henta fikk jeg denne flotte buketten. Jeg elsker tulipaner, selv om jeg til nå har holdt meg til roser. For jeg synes nemlig de er litt tørre og lite holdbare disse favorittblomstene mine på denne tiden. Men det kan jo være at jeg bare innbiller meg det, etter å ha kjøpt noen buketter for lenge siden som nesten daua med ei gang. Jeg klaget til og med den ene ganga. Og da fikk jeg bare beskjed om at det var sånn. Tulipanene var best et par, tre måneder etter jul, sa ekspeditøren i blomsterbutikken. Ikke fikk jeg noe som plaster på såret heller.

Som du sikkert har skjønt er det ikke ofte jeg får blomster. Men vi har nesten alltid en bukett på stuebordet likevel. Fordi jeg er en kløpper til å kjøpe dem selv. Og jeg forventer jo ikke akkurat noe som “betaling” for å passe egne barnebarn, for det er jo betaling i seg selv å få lov å låne dem. Men likevel må jeg bare innrømme at det er skikkelig koselig å få en liten oppmerksomhet innimellom. Det er nesten så jeg får tårer i øynene når det kommer en slik uventet gave. Blir både rørt og litt flau.

Jeg har en aldri så liten ryddejobb å gjøre her. Siden jeg bare ville kose meg med barnebarna avslutta vi med en film før de ble henta. Og siden de var hos mormor ble kveldsmaten rett og slett nybakte boller og kanelsnurrer. De pleier faktisk ikke få så mye snop og godis her, bortsett fra på lørdagene, men innimellom blir det noen unntak. Ungene pleier å være flinke til å rydde, men når mormora sier vi bare skal droppe det, så er det klart alt blir liggende der de slapp det fra seg. Min feil altså. Og siden aktiviteten var tegne og klippe i går, så er kjøkkengulvet fullt av mikroskopiske papirbiter og stua flyter litt over av andre, heldigvis litt større, enheter. Da ungene gikk gadd ikke en gang mormora starte på ryddejobben.

Ellers skal det ikke skje så mye her i dag. Jeg er sliten etter gårsdagen og skal bare kose meg hjemme. Kanskje til og med legge meg litt på sofaen og høre på regnet som drypper fra taket.

En stær på taket er bedre enn en hel flokk i synsfeltet

Halloen der. Jeg er skikkelig i repearasjonsalderen altså. Ja, akkurat det var vel ikke noen nyhet akkurat, men problemet er jo at det bare baller på seg og tar liksom ikke slutt. Det er ikke bare en ting. Veldig irriterende å ha kommet til verden med en så klein holdbarhetsdato, og akkurat nå er jeg nesten litt deppa rett og slett. Likevel tenker jeg at jeg må være glad for at jeg bare har fått det der best før stempelet, og ikke holdbar til som mamma’n min dessverre hadde. Ho var snaue to år eldre enn jeg er nå da ho takka for seg. Men jeg har tenkt å være her i mange, mange år enda, bare så det er sagt.

I forrige uke var jeg hos øyenlegen igjen. For å sjekke stærene. Og om du lurte, så står det altså helt greit til med dem. De formerer seg og trives som fisken i vannet. Eller kaninene i Dyreparken. De blir flere og flere både i det ene og det andre øyet.

Venstre øyet, som jeg har operert, er snart like fullt igjen. Etterstær kaller de det. En art som tydeligvis er litt lettere å bli kvitt enn de som først var innom der. Ikke noe inngrep, bare laser. Men de ville vente litt. Om jeg klarte å leve med det. Og det klarer jeg jo, ene og alene fordi jeg ikke jobber! Høyre øyet var nå like ille som det venstre da jeg opererte det. Ikke rart jeg føler jeg ser dårlig altså! Men de ville også se det an en stund. Til det var ille nok! Hva nå det måtte bety.

I tillegg er øynene så tørre som knusk. Med en gang øyenlegen dryppet i det lilla stoffet så var det vekk igjen. Ho lurte fælt på om jeg hadde veldige smerter i øynene … men jeg sa som sant var at jeg egentlig har hatt vondt over alt i snart ti år, så om det kommer fra det ene eller det andre det bryr jeg meg ikke så mye om. Angående øynene så er det mer slitsomt enn vondt. Vil bare lukke de, og det kjennes jo ut som sandpapir inni der til tider. Så nå skal det dryppes til den store gullmedalje!

Akkurat som om det hjelper noe. Jeg har jo dryppa litt sånn sporadisk i over et år. Men det hjelper bare der og da. Når dråpene treffer øyet. Og så er det vekk igjen. Dermed lurer jeg på om det bare er tull hele greia. Mersalg for apotekene. På lik linje med alle disse vitaminene og helsekosten alle trøkker i seg, som ekspertene sier er bare tull.

– Drypp, drypp, messet øyenlegen, det kan ikke bli for mye. Annenhver time. Hver time. Så mye som du klarer.

Blir sliten bare av tanken jeg. Nå som jeg endelig har klart sånn nogenlunde å huske på tablettene jeg skal ha i meg morra og kveld så måtte det jo komme noe nytt.

Jeg bruker linse på det ene øyet. Det som ikke er operert. Det rare er at jeg ikke bruke noe på det tidligere. Synes jeg så veldig godt på det faktisk. Men da synet ble så bra etter operasjonen fant jeg ut at jeg så dritdårlig. Så der er det nå en linse på +1,75 inne hver eneste dag. Den blir stadig sterkere og sterkere. Uten den er jeg tilnærmet handikappet. Og om jeg altså ikke blir kvitt ørkenen i øynene så må jeg slutte med den linsa fikk jeg beskjed om …

Mulig vi må skifte ut Jonas med en førerhund på sikt. Til tross for at vi har bestemt oss for at han blir den siste firbente i denne familien.

I dag plaskregner det her. Snøen som falt i går er snart borte igjen, og med den forsvant julestemninga også. Kanskje like greit, for det var nummeret før jeg henta frem de tre adventsstjernene til de store vinduene i stua. Og det var vel muligens litt tidlig.

Helsa mi liker dårlig sånne kjappe svingninger i været. Så dagen i dag er ikke av de aller beste. Men stingene jeg fikk i nakken i går har det helt greit. Nå skal jeg brette noen klær her, og etterpå står en liten hybelkaninjakt for tur. Ikke det gøyeste jeg vet noen av delene, men noen må jo gjøre det.

Fin tirsdag til deg.

Snø og søndagsbad

Det begynte så smått å snø i går morges. Og det fortsatte helt til morra’n i dag. Så dermed er vi godt i gang med første kapittel av Sørlandsvinteren 2019. De pleier aldri å være så lange de kapitlene, til gjengjeld kan vi få mange av dem før våren overtar. I kveld har yr meldt sludd og utover i uka blir det 5-6 varmegrader og regn igjen. Dermed er det tid for slaps og slush-føre i Kristiansand. Veldig lite morro når en har hund som er så stor som en halv hest!

Bortsett fra det så liker jeg jo litt snø da. Det blir så fint og lyst og reint over alt. Det tar seg skikkelig bra ut på bilder, og denne ganga følte jeg på en bitteliten spire av en julestemning langt der inne, mens jeg gikk morraturen med bikkja. Bare så synd at vi ikke har skikkelig vinter, som andre plasser i landet.

I går bada jeg igjen. Tredje gang den uka. Rekker nok ikke det i uka som kommer, for i dag var jeg hos legen og kutta vekk en klump i nakken. Kom ut igjen med fem sting og beskjed om å drøye den badinga 3-4 dager. Tenker det er best jeg forholder meg til det, for jeg har som vane å få skikkelig trøbbel hver gang jeg blir kutta i. Betennelse og elendighet. Så her gjelder det å ta sine forholdsregler.

Jeg har en fastlege som liker sånne små inngrep. Det er en morro avveksling i hverdagen, sa han. Istedenfor å sende folk til køene på sykehuset tar han det han kan selv. Det er jo en fin innstilling.

Han tok seg god tid. En hel time lå jeg der på benken, mens han kutta og forklarte. Det var bare en fettklump, men den skulle sendes avgårde for sjekk likevel. Jeg har hatt den i mange år, og to ganger trodde jeg det hadde vært betennelse i den. Men jeg må ha gått glipp av en del betennelser tydeligvis, ikke så lett når det er i nakken vettu! Iallefall etterlater slike betennelser seg arrvev, som gjør det vanskeligere å fjerne kulen da den har infiltrert seg i vevet rundt. Derfor tok det sin tid å få den ut.

Måtte jo se på den. Og legen pekte og forklarte. Litt spennende synes jeg. Like før jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av den “klinkekula” som lå der mellom gasbind og blod. Men da hadde han muligens trodd det var noe alvorlig galt med meg, så jeg klarte å begrense interessen til kun å kikke.

Det er dagen for å kjøre barnebarnet til turn igjen i dag. Synes de kommer veldig tett disse mandagene nå. Litt stress er det også, spesielt når det ikke er noen grei plass en kan sitte de halvannen timene turninga foregår. Så enten må jeg tusle rundt på et kjøpesenter i nærheten, eller så må jeg bare kjøre hjem igjen og vente til det er på tide å hente 11-åringen igjen etter halvannen time. Inne i selve turnsalen får vi ikke lov å være.

Gleden over å være til nytte overgår stresset. Det er godt å føle at jeg trengs. Og det er sykt godt å se ei lykkelig jente med roser i kinnene komme smilende ut når ho er ferdig. Jeg tror det er viktig å ha noe å holde på med i fritiden, bare det ikke tar helt overhånd så en aldri har tid til å kjede seg. Og jeg er overbevist om at turn er noe av det beste en kan gjøre for kroppen. Det er ikke en muskel som ikke får kjørt seg i løpet av denne økta.

Jeg føler meg utrolig heldig. Tenk å ha alle barna og barnebarna så nærme at jeg kan se de når jeg vil.

Fin mandagskveld til deg. 

Verdens vakreste nattevandring

Bli med på verdens vakreste nattevandring – rundt Odderøya i Kristiansand. Det var invitasjonen fra NORAD og Kristiansand kommune. Og vi heiv oss på, sammen med eldste barnebarnet og noen tusen andre mennesker. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

Nattevandringen arrangeres for å spre kunnskap om hvor viktige målene er. På Odderøya skal vi vandre mellom flotte lysinstallasjoner og gå for bærekraftsmålene. I tillegg skal vi lage en lyslenke med hodelyktene våre som minner hele Kristiansands befolkning på at vi fortsatt har en jobb å gjøre. I Kristiansand retter vi spesielt søkelyset mot bærekraftsmål 11, som fokuserer på bærekraftige byer og samfunn.

Sånn håpet de det skulle se ut fra lufta. Bildet har jeg lånt fra Norad sin nettside. Jeg aner ikke om de fikk oppfylt ønsket sitt. Men det var iallefall masse folk. Turgåing i skikkelig kø. Heldigvis hadde vi ikke med Jonas. Men det var mange som hadde hund med. Kan ikke helt se at de hadde så godt av dette kaoset.

Vi starta klokka 18 fra Torvet. På Facebook sto det at det skulle vare til midnatt. De aller fleste med barn gikk hjem etter første opptreden på scenen, tenker klokka var rundt 19.30 da. Det store trekkplasteret var årets BlimE-låt og Stina Talling. Ikke det at jeg hadde hørt om verken låta eller ho før da … men jeg er muligens ikke helt i rett aldersgruppe for denne. Barnebarnt synes det var ganske stas. Ellers var det konsert med Thom Hell, Marte Wulff og Jonas Alaska. Vi fikk ikke med oss den siste der, for da var det begynt å bli temmelig kaldt. Til tross for varm drikke og mang lag med klær. Men det var et artig innslag på en helt vanlig lørdagskveld. Det er jo egentlig ikke så ofte vi gjør noe annet enn å sitte hjemme i vår egen stue i helgene.

Litt småhutrende gikk vi hjemover. Godt fornøyde med kvelden.

Jeg, et nettroll

Ja, det er jeg altså. Til og med et særdeles usympatisk eksemplar av arten. Den typen som ikke er i besittelse av empati i det hele tatt. Fordi jeg ikke kunne la vær å kommentere på et innlegg i Dagbladet angående NAV-skandalen. Du vet, alle disse som er dømt uskyldig for trygdesvindel. I kommentarfeltet der var det ei ung jente som tydeligvis mente av NAV hadde skylden for all elendighet i hennes liv. De hjalp ikke med utdannelse og heller ikke skaffa de ho en jobb. Så jeg klarte bare ikke å scrolle forbi.

Noe jeg tydeligvis burde ha gjort …

Jeg står for det jeg sa. At det er mye galt i nav-systemet, det ser jo til og med jeg, men at de skal få skylda for alt som går galt i livet til folk, den synes jeg er litt i drøyeste laget. Det er jo opp til enhver å skaffe seg en utdannelse. Da gjerne i ungdommen. Men om en velger å bare ha det gøy i de årene som andre sliter og studerer for å skaffe seg en økonomisk stabilitet senere i livet, ja da får man jaggu ta følgene sjøl. Og om en er så uheldig å havne på en eller annen nav-stønad så bør det jo være en selvfølge at en må gjøre noe for pengene som kommer inn. Det være seg å søke jobber, gå på intervju, gå på de teite kursene som nav sender en på for å få oversiktsbildet over arbeidsledige og folk på aap til å se helt annerledes ut enn slik det i virkeligheten er.

En må faktisk ta styring på eget liv selv. Det er alt for mange unge i dag som tror at alle andre skal ordne opp for dem. At de bare kan sitte der på ræva og motta stønad på stønad og ikke gjøre noe til gjengjeld. Og hvorfor skal de egentlig jobbe og slite når de heller kan sitte hjemme og kose seg, mens pengene triller inn uansett?

Herregud! NAV ga ho ikke en jobb! Slå den da! Jeg vet jo at noen trenger ekstra oppfølging, og det er helt greit. Men oppegående mennesker som ikke feiler noe spesielt, og heller ikke har med seg en alt for tung bagasje fra barndommen, de bør faktisk kunne klare seg selv. Det er alt for lett å skylde på alt som har hendt før i tia, hva med å bruke energien til å komme dit hen at en kan stå på egne bein heller? Hvilken seier ville ikke det være? En trenger ikke gå nedenom og hjem selv om en har noe bagasje med på veien, tro meg, jeg har en ganske tung koffert å drasse på sjøl!

Og var de egentlig så uskyldige disse folkene? De som fikk seg en smekk da de reiste vekk uten lov .. Kom ikke å fortell meg at de ikke har visst at de gjorde noe ulovlig. En ting er at NAV har glemt å samkjøre reglene sine med reglene i EØS/EU. Det er jo litt på trynet da. Men de har alltid hatt klare og tydelige regler angående utenlandsreiser når en mottar stønad. Du må til og med krysse av om du har hatt ferie i meldeperioden, så om ikke det ringte en bjelle tidligere så burde det vel ha kommet med et par pling når en var kommet så langt! Kom ikke her og fortell meg at disse “uskyldig dømte” ikke visste at de gjorde noe som var feil. Noen av dem har jo til og med sagt det, i samme åndedrag som de klaget på nav. “Jeg fulgte hjertet istedenfor hjernen”. Jaja, det er jo ikke videre glupt da. Hjertet aleine har så lenge det har vært mennesker på jorda, ført oss rett ut i elendigheta.

Hadde de søkt ville de sikkert fått klarsignal til å dra. Om det ikke kolliderte med eventuelle tiltak de var på, og om de ikke ville ha ferie i hytt og pine. Det er jo akkurat som å ha en jobb, du kan ikke bare reise avgårde uten å avklare med sjefen først! Dessuten har en jo bare krav på fem ukers ferie pr. kalenderår.

That’s life.

Kjenner jeg er en smule småirritert. Jeg har ikke gått direkte til angrep på noen. Svaret mitt var generelt. At jeg føler noen forlanger sykt mye av andre, og tror de kan seile gjennom livet uten å løfte en finger selv. Det er virkelig skremmende at folk ikke tar ansvar for sitt eget liv, men tror at alle andre skal fikse alt. Noen ble skikkelig skremt av svaret mitt, sa de, fordi det fantes slike folk som meg.

Noen tåler tydeligvis ikke andres meninger.

Sol og sommer … i november?

Nja, det er vel å dra det litt langt. Selv for to badenymfer som oss. Men vi hadde jaffal en flott tur i dag, badet vel og lenge, siden det akkurat da måtte stoppe noen opp og snakke med oss. Mens vi lå uti der og duppa. Og da ville jo ikke vi kravle opp trappa mens vi hadde tilskuere. Tror faktisk det er det lengste badet vi har hatt! Her står venninna og ser på en annen badegjest som kom da vi var på vei tilbake til bilen. Men han var jaggu kjapt opp igjen. Ikke et eneste svømmetak kan han skryte av.

Nydelig vær. Noen få grader i lufta, og sikkert to, tre mer i vannet. Frisk og godt med andre ord.

Vi hadde med oss varm drikke selvsagt. Og hjemmelagde kjeks fra dattera mi. De smakte godt, men litt sunt, ikke vet jeg hva som var oppi. Venninna mi mente de smakte jul. Så vi satt der da, kjasa og fikk varmen i oss igjen. Utrolig koselig med disse badeturene altså! Godt for det meste. Den eneste ulempen er at vi ikke starta med det for mange år siden!

Badevenninna mi, Anne, har jeg kjent siden jeg var 17. Mennene våre var klassekamerater, og slik ble vi kjent. Som nyforelska i hver vår drømmeprins. Disse drømmeprinsene er altså bytta ut for lenge siden. Eller, når sant skal sies, så var det vel vi som regelrett ble dumpa til fordel for noe yngre, sprekere og litt mer spennende. Men vi to holder kontakten. Bor i samme nabolag, og går i samme syforening. Men vi har aldri tidligere hatt så godt kontakt som nå. Det er skikkelig koselig.

Jeg er fortsatt sykt trøtt etter Danmarks-turen. Det, pluss at jeg ikke sov i natt (restless i 4,5 timer sier FitBiten) er vel grunnen til at jeg faktisk fryser litt her jeg sitter. Får bare nyte det så lenge det varer, for de eneste gangene jeg ikke er overopphetet er når jeg er litt mer trøtt enn normalt trøtt. Til meg å være.

Nå skal jeg snart på kusinetreff. Det er noe som skjer fire ganger i året sånn omtrent. Denne ganga er det yngste kusina sin tur, frisøren min altså. Og det blir litt spennende for de har pussa opp alt i stua og kjøkkenet siden sist. En liten kjapp tur nedover sykkelstien og inn en snarvei i skogen, så er jeg der. Dermed blir det 15-20 minutters ekstra spasertur to ganger til i kveld.

Ønsker deg en fin kveld.