Varme dager i sør

Hei der ute. Er litt på etterskudd her for tia … men vi hadde en fantastisk flott avslutning på forrige uke. Og den tilbragte vi for det meste innendørs! Det vil si jeg sto i hagen og sagde laminat, sendte det inn gjennom soveromsviduet hvor drømmemannen fikk golvet på plass. Typisk altså, å tilbringe så fine dager innendørs. Men så var det jo det golvet da … og vettu, det ble knallfint! Jeg er sykt fornøyd, og det gikk kjempefort til å være her hos oss. Nye lister og alt er på plass. Til og med smykkeskapet mitt er blitt hengt opp, etter flere måneder i en krok.

Men der stoppa det! Alt mitt tøy ligger fortsatt spredd ut over et annet soverom her. Men jeg har passet på barnebarnet på seks, som har vært litt dårlig og ikke kunne på skolen. Og dagene er like solfylte og fine fortsatt. Mens jeg sitter inne … blæh! I dag har frøkena mgp show for meg her, allerede før 9 på morrakvisten, så jeg regner med ho er bedre og kan på skolen i morra. Veldig koselig med besøk, men litt kjipt å måtte være inne i dette flotte været. Blir litt tung i toppen av sånt. Og veldig trøtt i kroppen når dagene må starta i sekstia. Du vet lissom at det er litt i tidligste laget når øynene er så små at det er klin umulig å få inn linsene!

Vel, vi fikk jaffal tatt oss en skikkelig fin søndagstur. 8 kilometer i steikende sol og 23 grader. Skikkelig sommervær med andre ord. Nesten litt for mye av det gode, synes Jonas der han peste i vei, og benyttet alle dammer og sølepytter til å avkjøle seg.

Skulle bare ta bilde av det stille vannet der alt speilet seg så fint … men så plutselig … ble det fullt av leonberger der! 😀

Det er en nydelig tur, i flott, varierende terreng. På disse to timene vi gikk der så vi bare andre folk et par ganger, og det midt i beste turtid. Det liker vi! Da kan hunden tusle rundt uten bånd og det setter han pris på. Ikke det at han tar helt av akkurat, for han liker seg aller best mellom oss. 😀 Raringen.

Tilbake til bilen igjen. Leiebilen er ikke noe Jonas synes er så stas. Han hater jo forandringer! Og nå som han endelig har skjønt at han må hoppe inn uten hjelp klarte ikke helt å få dette til i en bil som ikke er helt prikklik vår. Så da var vi tilbake til å løfte inn halve bikkja i bilen igjen. Ser nok ikke helt lurt ut dette. Og spesielt ikke for oss, som har sett han hoppe og sprette og klatre i skogen rett før. Han kan om han vil, men dette her vil han bare ikke …

Fin tirsdag til deg. Du får bli med inn på soverommet en annen gang. Og kanskje skal du få se de siste bruktkuppene mine også etterhvert. Jeg elsker gjenbruk, det gir oss som ikke har anledning til å kjøpe nytt hele tiden likevel anledning til å få skifta ut møbler og interiør innimellom. Det er skikkelig digg altså!

 

 

Litt nytt på soverommet

… eller kanskje ikke så veldig lite heller. For denne ganga er det gulvet vi snakker om. Hele 18 kvadrat! Vi hadde en liten vannlekkasje for halvannet år siden og måtte rive opp laminaten i det ene hjørnet. Og siden har det bare stått sånn.

Vi har kikka på alt de har hatt på tilbud. Men alle var det noe galt med. De var alt for tynne, eller så falt ikke fargen i smak hos kjærringa. For det var enten alt for lyst, for brunt eller for gult. Brune og gule gulv har jeg langt oppi vranga. De jeg likte lå jo selvsagt helt øverst i prissjiktet. Det er jo typisk! Jeg burde definitivt vært rik altså, slik at jeg kunne fått det jeg egentlig ville hatt …

Nå blir det altså sort! Og vet jeg ikke helt om jeg liker det lengre. Så flott ut på Ikea, men det blir jo skrekkelig mørkt da. Selv om veggene er hvite …

I dag starter legginga. Heldigvis fikk jeg rydda ut alt av skapene før ryggen fikk seg en trøkk. Alle møblene vi fikk ut gjennom døra står nå på et annet rom. Det inkluderte ikke senga og de to store klesskapene. Så de må vi bære rundt etterhvert som gulvet kommer på plass. Tar ikke sjansen på å skru de fra hverandre, da det bare er noe billige greier fra Jysk, er ikke sikkert det blir like stabilt etterpå.

Men så var det denne hersens ryggen min da. Jeg ikke er helt god, etter at jeg slang meg rundt etter ei parfymeflaske i fart i går, som om jeg skulle ha vært keeper på håndball-landslaget. Noe jeg definitivt ikke var … Er riktignok litt mer bevegelig i dag. Heldigvis. Men langt fra normalen.

Handikappet kjærring og mann i jobbemodus. Det høres ut som en særdeles dårlig kombinasjon … men nå får vi jo testa ut det også, og det kan jo bli en … prøvelse!

Versace Red Jeans all over

Du kan tro det lukter godt her hos oss i dag. Neida, jeg har ikke bakt eller gjort reint eller noe i den duren. Er du gal! Men jeg har derimot knust ei hel parfymeflaske på flisene på badegulvet. Et lite skap på veggen måtte tas ned, for drømmemannen skulle skifte blandebatteri i dusjen. Da skapet var på plass igjen tenkte jo ikke jeg på at alt kanskje ikke sto på samme plass inni der. Jeg åpna skapdøra og ante fred og ingen fare, dermed så føyk det ene etter det andre ut. Dum som jeg er slang jeg meg etter parfymeflaska som kom som et prosjektil gjennom lufta. Uten hell.

Splasj! Der smalt den rett i flisene gitt, og lukta av Versace Red Jeans bredte seg straks ut over hele første etasje. Samtidig som en ilende smerte bredte seg ut i den ene siden i ryggen min og ned i venstre bein. Spør meg ikke hva jeg gjorde, men et eller annet idiotisk var det tydeligvis. For nå kan jeg nesten ikke bevege meg, og de gjør vondt som bare pokker.

Parfymen var ikke akkurat den jeg likte aller best. Men den hadde så kul innpakning, en metallboks utenpå flaska. Og da var kjærringa solgt vettu. Jeg kjøper parfyme omtrent som jeg kjøper vin. Går etter den fineste, kuleste flaska! Men denne røde jeansen synes jeg ikke en gang lukta så godt, derfor var den nesten helt full. Og nå må vi altså gå rundt her og lukte på den i ukevis. For jeg har nemlig gjort en slik tabbe en gang før, og da lukta det parfyme i et halvt år etterpå.

Nå skinner endelig sola! Men med denne ryggen kommer jo ikke jeg noen vei, så da er det bare å håpe på en mye bedre dag i morra.

Snakkes. 

Vond kropp på lettgått tur

Midt i uka, sola skinner – og formen er elendig. Jeg holder på å verke meg ihjel i fingrene og armene, ja, hele kroppen faktisk. Men jeg forsøker bare å gjøre som ingenting og fortrenge det. Vi har til og med gått en 8 kilometers tur i indre bygder i Øyslebø i dag. Koselig, fint og lettgått, en del på traktorvei. I dag var det mer enn nok.

Gikt ville sikkert mine forfedre kalt dette. Begge mine bestemødre og jaffal ei oldemor var veldig plaget av gikta. Mamma vet jeg ikke så mye om, for ho klaget jo aldri, verken til meg eller andre. Uansett navn er det absolutt ikke noe å trakte etter.

Føler meg til tider ganske så utgått på dato. Kanskje ikke helt sånn holdbar til … og helt klart moden for søpla. Men absolutt best før … men ikke ikke helt ubrukelig etter. Om en legger til en porsjon godvilje og enda litt mer viljestyrke så er det jo ufattelig hvor mye en kan holde ut. Dessuten har det jo kommet litt etter litt dette her, over en tiårs periode og vel så det. Hadde jeg våkna i denne forfatninga sånn plutselig, etter å ha vært normal kvelden før, så tror jeg nok jeg ville blitt livredd.

Å legge seg til på sofaen er ikke helt meg. Det blir jo ikke noe bedre om en bare gir opp. Men jeg sov faktisk to timer midt på dagen i går, for å klare å gå på besøk til et vennepar på kvelden. Den sovinga tok en brå slutt da Jonas kom tuslende inn fra hagen og slang en halvmeter blaut tunge over hele ansiktet mitt. Æsj! Vaske meg kan jeg gjøre selv! Enn så lenge.

Håper du får en fin kveld.

Søndagstur i flott, ukjent terreng

Søndag = turdag. Med både mann og hund. Veldig koselig å ikke gå aleine alltid. Det var ikke meldt så fint vær akkurat, men vi tenkte at vi skulle rekke det før regnværet slo til for alvor, og det klarte vil også.

Plutselig hadde mannen funnet en tur på ut.no. Egentlig hadde vi ikke en gang snakket om å gå tur, men jeg skjønte etterhvert at han hadde et håp om å finne masse kantareller på veien. Så skrekkelig mye ble det ikke, det meste hadde nok andre turgåere plukket før oss. Nå tror jeg aldri i mitt liv jeg har vært på sopptur før, men det var faktisk litt morro å gå rundt og kikke etter skogens gull.

Dikeelva naturreservat het området vi gikk i. Det ligger i Birkenes kommune, så først hadde vi en 40 minutters kjøretur for å komme dit. Parkerte ved en skytebane og så gikk det oppover og innover i det flotteste terrenget. Litt glatt og sleipt innimellom, pga. alt regnet vi har hatt i det siste, men noen utfordringer må en jo ha!

På turen vi fant på ut.no sto det at dette var lettgått. Men da tror jeg ikke de gikk den løypa vi tok. Jeg hadde jo sett for meg en litt sånn lett labbetur på sandaler omtrent, men her var det nesten klatring til tider. Steinete og bratt. Heldigvis gikk jeg ikke på sandalene. Men på nye tursko, og det var visst ikke så lurt det heller, da jeg har fått ei skikkelig blemme på hele høyre hæl. Puuuuh! Typisk meg. Sist jeg hadde slike nye sko var det på akkurat samme måte. Jeg har en fot som er et halvt nummer større enn den andre, og noen ganger slår det ut på denne måten. Skulle gått an å kjøpe sko i forskjellige størrelser, uten å måtte kjøpe to par. Damestørrelsene gikk ikke høyere opp, og om de hadde gjort det ville det blitt for stort for den andre foten.

Dette er restene etter en gammel husmannsplass. Det er to bygninger her som stammer fra Homslia, der det bodde folk fra 1650-årene helt til 1908. Bygningene er fra uthusene, selve hovedbygget ble flyttet til i 1931 da et par hadde mistet sitt hus i en brann. På den måten, i løpet av veldig kort tid og ved hjelp av en stor dugnadsgjeng, fikk de bygd opp et nytt hus.

Det var mye å se på her, ikke bare gamle ruiner. Flere stryk og fossefall, hengebro og ei jettegryte. Mange fine plasser for en liten piknik. Veldig varierende terreng. Vi fulgte elva nedover mot bilen igjen, og det innbefattet en smal “sti” langs vannet, der det var hengt opp tau til å holde seg i på de bratteste områdene og der vi til tider måtte vasse litt. Var veldig imponert over at Jonas klarte dette her, helt uten problemer. Han kan jo ikke holde seg fast, men har til gjengjeld fire bein og balansere på!

Tre timer tok turen vår. Men da med mange fotostopp og en liten kaffi/juice-pause. På disse tre timene traff vi et annet menneske! En som var ute på joggetur. Så her slapp vi til og med å gå i kø.

Det er litt høst allerede. Jeg tenker ekstra mye på mamma’n min på denne tia, når lynga blomstrer. Det var alltid da høsten ble nevnt nemlig. Blomstrende lyng var en indikator på at nå var hyttesesongen på hell. Jeg plukket med meg en stor bukett, som jeg gjerne skulle ha gitt til ho, om ho hadde levd. Men siden det ikke går, så står den nå og lyser opp på stuebordet vårt.

Tomt i salen og tomt i toppetasjen

Planleggingsdager er noen merkelige greier. For det er jo ikke mer enn sfo har åpnet og ungene begynner å bli vant til den nye hverdagen, så skal de jaggu ha en planleggingsdag! Merkelig at de ikke heller kan ta den dagen før de åpner, slik at alt er klart til ungene kommer … men det er ikke alt en skal forstå tydeligvis, og planleggingdager i sfo/skole/barnehage er en av de tingene. Planlegging foregår jo på alle andre arbeidsplasser også, men de stenger jo ikke ned hele bedriften av den grunn.

Vel, for min del ble det jo greit. For nå som denne snuppa også begynner på skolen så kan jeg jo ikke lengre hente ho sånn i hytt og pine bare for å være sammen med ho litt. Skolen kommer jo før mormor. Så heretter må vi jo forholde oss til ferie og fridager.

Forrige mandag ble ho levert 7.30 på døra. Alt for tidlig for meg! Jeg er jo ikke menneske før et par timer seinere. Men innimellom må en jo bare …

Det var litt kjedelig vær og noe måtte vi finne på. Dessuten var jeg var en smule sliten, så jeg orka ikke helt involvere meg så mye i leken denne dagen. Dermed tok vi en tur til byen, var på kafe, innom Nupen-parken og til slutt på kino. Så en koselig film som het Mio, og vettu, vi var de eneste i hele salen! Det var litt merkelig.

Det ble buss både frem og tilbake. Bare det er jo en opplevelse for ei på seks som ikke pleier å ta bussen. For mormora også for den saks skyld, men jeg kunne godt ha klart meg uten den morroa! Jeg synes buss er noe herk. Kjenner knapt noen som har tatt så lite buss som meg oppigjennom. Og nå som jeg har fått honnørkort kan jeg jo ikke en gang klage på prisen!

Jeg savner konebilen min. Føler meg ganske stucked her egentlig. Ikke fordi jeg skal så mye til enhver tid, men da bilen sto parkert utenfor var jeg mye friere og kunne ta en tur om jeg plutselig følte for det. Om ikke annet for å gå tur med Jonas andre plasser enn akkurat i nærområdet. Det er litt verre nå, tviler sterkt på at jeg hadde fått ta med hunden på bussen, vi har faktisk prøvd å få svar på det, uten hell. Det er visst tydeligvis opp til sjåføren, eller størrelsen på bikkja! Og da sliter vi jo litt.

Ny uke – nye muligheter. I dag er jeg nok like tom i toppetasjen som kinosalen var forrige mandag. Vi var på konsert på fredag, og jeg sliter sykt med etterdønningene av det. Lørdag var jeg dødtrøtt, og jeg fikk ikke sove noe natt til i går på grunn av alt bråket i hodet. Så her går det litt på halv åtte for tia, og det kommer det nok til å gjøre en stund fremover. Men likevel har jeg litt program både for i dag og i morra.

Eldste dattera fyller 34 i dag. Selskapet foregår hos søstera, siden bursdagsbarnet er ganske så høygravid. Det er greit å holde det på nøytral grunn lissom, for da er det litt lettere for meg og x’en, og sikkert våre respektive også. Tror det hadde blitt litt rart om vi skulle hatt det hjemme hos oss for eksempel. Uansett, jeg har lovet å bake et eller annet og bør vel snart begynne å tenke på hva …

Håper du får en fin start på uka! 

Jeg klarte det!

Som noen av dere kanskje husker, så fikk jeg kajakk til 50-års dagen. Sønnen kjøpte en året før og jeg ble altså helt hekta på dette fremkomstmiddelet. Det var som en ny verden åpnet seg. En så alt fra et nytt perspektiv, bokstavelig talt. For en sitter jaggu ikke høyt over vannskorpa i denne farkosten.

Det er lenge siden jeg ble 50. Faktisk hele seks år. Og de tre siste årene har denne gule kajakken ikke vært i bruk om ikke sønnen har lånt den bort til noen av vennene han har hatt med på padletur. Jeg ga opp rett og slett. Var for mye slit å komme opp i og ut av denne lave greia, og med en særdeles lite samarbeidsvillig kropp og vondt over alt, så ble det rett og slett umulig. Utrolig kjipt!

Men jeg er ganske sta. I vinter satt jeg meg et mål om at jeg skulle opp i denne kajakken igjen i løpet av sommeren. Vi har ganske høy brygge, så å få balansert denne kroppen ned i dette hylsteret er ikke for amatører. Stødig er det heller ikke, og når balansen i tillegg er elendig så gjør jo ikke akkurat det saken noe bedre. Men om en bare vil nok, så er det utrolig hva en kan klare …

I fjor fikk vi ny badetrapp. Den går loddrett ned fra brygga, og ganske langt ned under vannskorpa. Men jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at den kom til å hjelpe noe. Jeg ville jo mye heller hatt ei sandstrand jeg kunne gått ut fra. Krøpet opp i kajakken og skudd meg ut med åra … men sandstrender er vanskelig å anlegge der fjellet stuper direkte ned i havet har jeg forstått. Så å vente på den stranda, det hadde jo vært det samme som å sitte her på bryggekanten og vente resten av livet. En veldig tålmodighetsprøve altså, og tålmodig er noe jeg absolutt ikke er.

Tidlig på morrakvisten tok jeg mot til meg. Før vinden og båttrafikken ble for overveldende. For jeg er nemlig ikke den som har padla i vei mellom store cabincruisere og med skum på bølgetoppene. Neida, her trengs flat sjø og helst ikke noen annen trafikk på vannet. Det er nemlig sinnsykt mange idioter i store båter der ute, som ikke har peiling på hvordan de skal styre skuta slik at andre, mindre doninger ikke skvetter veggimellom i hekkbølgene deres. Men det bryr jo ikke de seg om, de har nok med å se fremover og tenker nok svært lite på sjøen de drar med seg 40 fot lengre bak.

Vel, jeg har aldri gått på padlekurs. Så dermed har jeg ikke lært meg hvordan jeg skal klare å komme opp i en kajakk igjen om jeg kanter. Ikke tror jeg at det hadde hjulpet heller … for så smidig og lett er ikke denne kroppen lengre altså. Men jeg er en god svømmer! Og dessuten har jeg ikke tenkt å kante heller. Men om uhellet skulle være ute en gang, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart å svømme til land med kajakken på slep. Og nå som iPhonen er blitt vanntett, eller i det minste ikke dauer etter et lite dypp i havet, så skulle jeg nok også klart å tilkalle hjelp sånn etter hvert. Vest har jeg jo selvsagt på. Så dette ser jeg ikke på som noe problem i det hele tatt. Det er det å komme seg ned og opp som har vært den store uovervinnelige hindringen her.

Men jeg klarte det! Helt greit til og med. Ved å tviholde meg i trappa, og stege opp i kajakken mens det ene benet sto godt planta langt under vannoverflaten på et av trinnene. Dermed fikk jeg satt rumpa godt ned i kajakken, uten å mellomlande bak, og så tredde jeg det siste beinet på plass til slutt. Så sikkert en smule teit ut mens det sto på, men det får så være …

To padleturer ble det til og med. Den siste på halvannen time. Første dagen skulle jeg jo bare se hvordan det gikk. Så da padlet jeg så innaskjærs som det går an å komme, og avslutta med et lite besøk hos sønnen som har flytta inn i en leilighet ikke så langt fra hytta. Rett oppforbi den stranda jeg trodde jeg så gjerne skulle hatt i tilknytning til brygga vår … for med ei strand kunne jo hvem som helst komme seg ned og opp av kajakken. Ikke sant?

Eeeeeh! Altså … det var bare en ønskedrøm! For hvem andre velta, på en særdeles lite elegant måte, ut av dette gule futteralet. Og lå der med vann til godt over livet, ved siden av båten! Joda, det var meg. Takk Gud for at det ikke var et eneste menneske på den stranda akkurat der og da!

Men jeg har vært på padletur, og det var det aller viktigste! Det føles som en seier. Jeg følte meg nesten litt uovervinnelig de to dagene, om en ser bort fra episoden på stranda selvsagt. Jeg klarte det! Og faktisk var det utrolig lett å bestige kajakken via denne trappa som jeg trodde var helt ubrukelig.

Jeg har nok mista en del av balansen siden sist. Så det var litt skummelt til å begynne med. Føltes farlig nær vannskorpa. Men jeg klarte å fortrenge at det den første dagen var mer skummelt enn gøy, og dagen etter ble det nesten bare greit.

Det er en utrolig opplevelse å komme sigende på vannflata på denne måten. Stille, helt uten en lyd. Når jeg klarte å få svung på padleåra vel og merke, og ikke plaska sånn i vannet. En kommer så tett inntil naturen, på en helt annen måte enn om en sitter i en annen, større båt. Litt vel tett innimellom, tenkte jeg, da jeg plutselig padla gjennom en flokk med 12 svaner. Akkurat der var jeg ikke så høy i hatten at det gjorde noe. For de synes jeg er en smule skumle. Men det vil jo helst gå greit.

Tilbake til utgangspunktet igjen. Hytta vår er den øverst til venstre, høyt der oppe …

Og her er padlekjærringa. Ekstremt fornøyd med seg selv og innsatsen. Litt mindre fornøyd med innsatsen i dag, for dette ble jaggu en skikkelig sløv dag i regnværet. Og det kommer ikke av manglende ting å gjøre, men særdeles liten vilje til å sette i gang med noe som helst. Hadde egentlig tenkt å starte på et nytt strikkeprosjekt, men det var visst ikke helt rette dagen i dag heller …

Halvveis i august

Hei der ute. 🙂 Ja, jeg er her fortsatt altså. Vi kom hjem fra hytta på søndag, og plutselig ble det rett og slett … høst! Er sikker på at om vi hadde blitt der ute på øya noen uker til, så hadde jeg nok heller tenkt at det bare var en litt kjip, kjølig dag. Men så fort vi kommer hjem, da er høsten her. Bildet er fra i dag morges, på toppen av heia her vi bor.

Vi skal jo ut igjen på hytta. Sier vi, og den blemma går vi på hvert år. Så vi stenger lissom ikke av for sesongen. Rydder ikke inn puter fra grillbua en gang. Men så ender det alltid opp på samme måte. Sånn henimot juletider må vi bare ta en kjapp tur ut for å pakke ned alt sammen for vinteren. Ta inn alle de fuktige putene, stu alle hagemøblene inn i grillbua og spikre opp presenninga foran åpningen. Alltid treigest av alle.

Nesten tre uker var vi på hytta i år. I fjor ble det jo tre måneder, men den sommeren var jo noe for seg selv, og kan ikke sammenliknes med noen annen sommer jeg har hatt her hjemme. Bortsett fra da jeg var liten selvsagt, for da var jo alle somrene slik! Ikke sant? Sol fra blå himmel hele tiden, godt og varmt og ikke en eneste bekymring i hele verden. Du så godt det egentlig er å være barn. Men jeg skal ikke klage, vi har hatt noen flotte dager og kvelder her på øya, og det er jo absolutt en fin plass om sommeren. Temperaturen i vannet kom opp i 20 grader, og det er jo ikke hverdagskost akkurat. Så litt bading ble det også. Men bålpanna forble urørt. Egentlig tror jeg nesten vi skulle hatt den her hjemme heller. For det er jo her vi er på høsten og våren.

Jeg var tidlig på’an i dag morges. Rakk å gå fem kilometer før himmelen åpna seg og vannet strømma ned. Egentlig ikke min fortjeneste, men eldste barnebarnet som ringte i åttetia og skulle fortelle at nå kjørte de snart fra Litauen. Og da kunne jeg jo like godt stå opp og få unnagjort morraturen.

Ellers har formen faktisk vært sånn tålig i sommer. Bortsett fra at jeg har slitt mye med skallebank den siste uka. Lenge siden jeg har hilst på den sånn flere dager i strekk, så jeg håper snart det er over igjen.

God torsdag til deg, og takk for at du stakk innom.