Kvernhusvannet rundt

Alt er tungt! Jeg hoster hele natta og er så lemster at en skulle tro jeg hadde hatt opptil flere harde treningsøkter denne uka. Men så er det helt motsatt. Nå som jeg følte jeg var så godt i gang med denne gåinga etter sommeren ble satt helt tilbake til start – igjen. Bare på grunn av et aldri så liten virus. For det er sikkert det det er. Ikke noe alvorlig. Som det meste andre jeg er i besittelse av. Ikke farlig, bare sinnsykt irriterende. 

Vi gikk Kvernhusvannet rundt. En tre kilometer lang løype på god skogssti som passer for alle. Litt vel folksomt etter min smak, men nå ble det bare sånn i dag. Fordi jeg ikke orka tanken på å gå i noen bakker. Det er en koselig liten tur dette her. Og om du liker å fiske eller bade (nå er vel strengt tatt den sesongen over for i år da) så kan det gjøres både i sjøen og i vannet. Noe for enhver smak altså. 

En liten avstikker fra stien og du kommer til Sandviga. Her er det en offentlig hytte tilrettelagt for allmennheten, med toalett, badestrand, griller og brygge. På nordsiden av vannet finner du også en steinalderboplass for de som måtte være interessert i det.

Været var veldig skiftende på vår lille rundtur. Fra sol og blå himmel, et aldri så lite regnskyll, og deretter en flott regnbue. Omtrent som et kinderegg altså.

Nydelig kveldssol over Kvernhusvannet. Fin badeplass for de som liker å bade i ferskvann. 

Tre kilometer er ikke veldig mye å skryte av. Det er litt sånn som et slag i trynet egentlig. Når jeg først skal på tur bør det helst være en del lengre enn dette. Men i dag var det mer enn nok. 

Ellers har helga bydd på mange sløve timer i sofaen for min del. Drømmemannen skifta noen takplater i kjellerstua, men så fant vi ut at vi måtte ha nye lister også, så helt ferdig ble det ikke i denne omgang heller. Ikke bare, bare når en bare skal fikse litt … som regel er det alltid noe ekstra som følger med.

I går var vi i overraskelsesbursdag for en av mine mange svigerinner. Ho var 50 i sommer. En del av venninnene hennes var bedt, men kun ei kom. Det må jeg si var temmelig dårlig. Men til gjengjeld er jo slekta flinke til å stille opp når det er noe de kan feire, så vi var vel ca. 20 stykker. Det ble en tidlig kveld for min del, men det begynner de vel å bli vant til nå. Jeg skulle så gjerne ønske at det der var litt annerledes. At jeg var litt mer selskapelig anlagt og ikke ble så fort sliten.

Plutselig ble det kveld. Kos deg. Resten av denne måneden skal vi bare se tv og spise junkfood. 😉

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Hvite sjarmerende hus og stakittgjerder

Små hvite hus tett i tett. Denne idylliske flekken litt utenfor Kristiansand sentrum ligger rett ved inngangen til Ravnedalen. Her finner du to gater, Enrum og Ravnedalsveien, totalt ca. 30 boliger. De fleste er identiske tomannsboliger, pluss noen eneboliger i to forskjellige størrelser. Alt er bygd i 1920-1922 av Kristiansand kommune, da bolignøden var som verst i mellomkrigstiden. Enrum er den best bevarte hagebyen i Kristiansand og ble bevaringsverdig i 1984.

Bildene tok jeg da Jonas og jeg var på tur i forgårs. Litt over sju kilometer ble det. Tett i kalotten, kald, svett og feberhet om hverandre. Yess! Om en ikke orker, så går det tydeligvis an å gå tur likevel. Bare en kommer over dørstokkmila. Nesten alltid. For de to siste dagene har det ikke blitt noen tur. Holder på å hoste meg ihjel, har feber og føler meg skikkelig elendig. Og det bare noen dager etter at jeg var så glad for at det var så skrekkelig lenge siden jeg hadde vært sånn “normalt” syk. Skulle visst aldri vært innom den tanken!

Så nå er jeg på full fart ned på bunnen på vennelista på FitBiten – igjen. Der liker jeg meg utrolig dårlig! Det er greit nok at jeg ikke kan ligge på topp hele tiden, men på bunnen … der vil jeg ikke være. Satser på en bedre dag i morra. Iallfall såpass at jeg klarer å gå mer enn ti skritt før jeg holder på å hoste ut innvollene.

God kveld til deg som kikker innom. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Høstens slankekur

Det beste av alt er at det er usedvanlig effektivt og billig. Ja, faktisk så blir det litt mer penger på kontoen etterhvert som jeg jobber meg ned i elendigheta. Men det tar tid, og selv om tid er noe av det jeg burde ha mest av så synes jeg det er litt kjipt å bruke så mye tid og krefter på noe som bare vi som bor her kommer til å merke. 

Lurer du på hvilken tullekur jeg har hoppa på denne ganga? Altså, det er ikke meg selv jeg slanker, ei heller drømmemannen, selv om vi nok burde ha tatt oss skikkelig sammen der også. Neida, det er hjemmet vårt. Vi har så mange ting. Eller jeg har. Han har jo flytta og kasta opptil flere ganger på alle disse årene jeg har bodd meg inn i dette huset.

Jeg kaster svært lite. For kanskje en gang får jeg brukt for det igjen. Som de kassene på loftet jeg hadde stappfulle av klær som var blitt for små for meg. De der det sto MINUS 10 KILO på. Hadde altså. Det er gitt til Fretex for lenge siden. Uansett måtte det 10-tallet ha bytta plass med et 25-tall om de fortsatt hadde befunnet seg der oppe nå.

Nå derimot, har jeg tatt meg skikkelig sammen. Jeg rydder. Selger. Gir bort. Kaster. Det går seint fremover, men en gang i fremtiden skal jeg nok bli ferdig. Om ikke før, så iallefall den dagen vi skal flytte herfra. Men frem dit er det en laaaang vei å gå. For øverst i dette huset der har vi nemlig et loft. 

Hurra! Der er det 120 kvm studd med … tja, ikke vet jeg. Så dette kan jo bli spennende. Der kan du sikkert finne det meste en kan samle opp på tjue år i samme hus. Med tre unger, litt ekstrem interesse for klær og pyntegjenstander, og litt for god økonomi. Enn så lenge har jeg bare jobba meg gjennom soverommet vårt, og det rommet barnebarna sover på når de er her. Pluss noen plastkasser med klær og sko som har stått litt rundt forbi i kroker og oppå skapene her og der.

Loftet har jeg tenkt på å rydde mange ganger tidligere. Men jeg fant alltid en unnskyldning slik at det ble utsatt. Om sommeren var det alt for varmt der oppe, om vinteren alt for kaldt! Noe har jo selvsagt kommet ned derfra på disse årene, ja, både ned og opp igjen. Og mye nytt har kommet til. Puuuh. Litt tungvint å rydde der oppe. Det er gulv over det meste, men det er lavt under taket. Så en må sitte, eller stå krokbøyd som sjuende far i huset. Og det er jo ikke verdens mest spennende sted å oppholde seg over tid … men etterhvert skal jeg nok komme meg opp der også. Selv om jeg først skal konsentrere meg om rommene vi oppholder oss i. 

Belønninga blir at det blir lettere å flytte herfra. Dessuten blir det litt mer penger på kontoen også. Bare forrige uke har jeg altså fått inn 7300 kroner på ting som bare har stått og tatt plass og støva ned. Men i denne summen inngår salg av ei tørrdrakt for padlere, en iPhone, to nattbord og en del klesplagg. Så det kommer altså ikke til å fortsette på dette viset fremover, selv om jeg omtrent har en hel klesbutikk liggende ute på nettet. Derfra ramler det inn noen hundrelapper i nye og ne, og det er ikke meg i mot.

Ikke alt blir solgt. Fredag, rett før stormen satte inn her, leverte vi fire store blå Ikea-poser til Hjelp oss og hjelpe – Kristiansand. Helt greie, fine, klær, mesteparten så tilnærmet nytt ut.

Skapet til drømmemannen slapp heller ikke unna. Han som alltid klager på at han ikke har bukser hadde hele 16 dongeribukser liggende når jeg fikk rota ut alt av skapene og skuffene hans. Pluss den han gikk med. Men de fleste var det noe galt med. Merkelig nok. Så kom ikke her og si at kjærringer er verst når det gjelder klesproblemer. Forskjellen er nok heller at mannfolka ikke snakker så høyt om det. For her var det nemlig bukser som var for trange i beina, bukser som var for trange i midjen, bukser med feil fasong … you name it! Bare tre stykker beholdt han. Puss et par sånn “krisebukser” som kunne brukes om han ikke fant de andre, eller om han skulle jobbe med noe. Akkurat som om han ikke har arbeidstøy … det har jeg nå samlet i ei hylle i et annet skap, og der er det plagg for enhver jobb, enten det er vinter eller vår.

Jeg sto på som en helt forrige uke. Til å være fibro-Marit vel og merke, ho der som er så totalt ulik den Mariten jeg helst vil være.Ho som jeg var før. Så dermed blir det ikke gjort noe i dag. Jeg er dårlig. Skikkelig elendig rett og slett. Aller helst har jeg bare lyst til å legge meg under dyna og grine. Og ikke komme ut før livet blir som det en gang var. Noe som aldri kommer til å skje sikkert, så dermed er det best å ikke falle for den dynefristelen. For da er det jo stor fare for at jeg blir der for evig og alltid.

Det kjennes ut som jeg har influensa. Uten feber. Og sånn har jeg jo hatt det i lange perioder de siste 8-9 årene. Så det er nok bare fibrosmertene som straffer meg fordi jeg ikke har bremsa ned litt tidligere. Fordi jeg bare har oversett kroppens protester. For det der er jeg nemlig ekstremt flink til! Helt til jeg totalt blir satt ut av spill. Da skjønner jeg at en hviledag i ny og ne faktisk talt er en nødvendighet i denne “nye” hverdagen min. Slik at jeg igjen kan fungere som et tilnærmet normalt menneske. Iallefall de gangene jeg menger meg med andre folk. 

Jeg har hatt nesten to fine uker på rappen nå. Og det gjorde underverker får både humør og det meste. Det var som et lite snev av et normalt liv. Noe som igjen førte til at jeg fikk sykt dårlig samvittighet for at jeg er blitt en nav-snylter. For kanskje, kanskje kunne jeg ha klart å gå litt på jobb også … men i dag skjønner jeg jo at det der var en idiotisk tanke. Selv om den var ganske fristene og på en måte litt oppløftende da den sveipa innom.

Ny uke, nye muligheter. Med en litt kjipt og treig start for min del, men da kan det jo bare bli bedre! I dag er det en fin høstdag her i Kristiansand, med sol fra blekblå himmel. Den skinner så flott inn gjennom alle vinduene i stua, og avslører støv både her og der, pluss masse vinduer og dører som skriker etter å bli pussa og gnikka litt på. Men selv om formen hadde vært bedre, så er det nok ikke det jeg hadde prioritert, om jeg hadde et valg. For det hadde vært en perfekt dag for å stelle litt i hagen. Men det blir det heller ikke noe av. Sånn er nemlig hverdagen med denne idiotiske diagnosen! Det er umulig å planlegge noe som helst. Og bare det er jo nok til at en kan bli litt tullete innimellom.

Håper du får en fin start på uka di. Hva du enn måtte finne på. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

God helg fra blaute Kristiansand

Det har regnet på den ene siden av huset. Mens det er blå himmel og ikke en regndråpe på den andre. Vel har vi stort hus, men så gigantisk er det altså ikke! Veldig merkelig dette. Men litt morro også da. Det er da jeg forstår at jeg har et lite innholdsrikt liv. Når jeg kan more meg over regnværet lissom. 

Vel, denne uka har det ikke vært så treigt akkurat. Jeg har vært på kino to ganger! Slå den da! Først så jeg Book Club sammen med noen av syforeninga. Morsom greie, men ikke sånn helt hysterisk morsom, som jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var var jeg til gjengjeld sengeliggende helt til jeg skulle fikse neglene klokka sju på kvelden. Fatta ikke hvordan jeg skulle klare det der, men det gikk faktisk helt greit. Og så ble jeg så fornøyd etterpå kan du tro.

Grønt er skjønt. Både her og der. Har ikke fargelagt neglene etter regnjakka, det var heller et vilt innfall jeg fikk da negledama viste meg de nye fargene ho hadde tatt inn. Men jeg måtte avgårde og kjøpe en genser i den lysegrønne fargen dagen etter, bare for å ha noe som sto i stil. Det ble HM til 199, så det kommer ikke til å sprenge budsjettet akkurat.

I går var drømmemannen og jeg på date. Spiste burger på Big Horn og så Skjelvet på kino etterpå. Skikkelig koselig å være ute med mannen. Det er ikke så ofte lengre. Og filmen var sykt spennende. Nesten så jeg var lemster i dag morges, etter å ha sittet helt anspent i to timer. Og øresusen er på topp kan du tro!

Lyden på kino er forferdelig høy! Det er så jeg har lyst til å bare gå hjem igjen med en gang filmen starter. Så der sliter jeg litt. Eller; enormt. Jeg kan ikke fatte at de må ha det så skrekkelig høyt! Men legen på Tinnitusklinikken forklarte at det ikke var de på kinoen som bestemte det der, men filmselskapet. Om ikke de som skulle vise filmen rettet seg etter det lydnivået som produsentene hadde bestemt så fikk de ikke lov å vise den der. Så da fikk jeg en forklaring på det også i forrige uke. Er overbevist om at ingen som jobber med dette her noen gang har kjent på et snev av øresus. For da tror jeg de hadde dempet lyden betraktelig. Men jeg fikk også forklart at lydene som er høye på kino er de dype lydene, og de er ikke farlige for hørselen, i følge den samme legen. Han visste om flere mødre som var bekymret for barnas hørsel, at de skulle ta skade av et kinobesøk, men det gjør de altså ikke. Her hjemme er filmene vi ser på tv som stumfilm å regne i forhold. Litt kjipt for drømmemannen, men det er enten lav lyd og kjærringa i armkroken – eller høy lyd og kjærringa i den andre etasjen. Der vi ikke har tv. Enn så lenge velger han stumfilmvarianten. Noe jeg er veldig glad for.

Jeg håper du får ei fin helg.  Her blir det nok ikke akkurat hæla i taket, men vi skal bytte stue i morra kveld i det minste. Vi er invitert til middag hos et vennepar og det gleder jeg meg til. Ho bor i en drøm av et hus, ja egentlig er både huset og tomta bare helt fantastisk. Det er dama som har sansen for kos og interiør, bare så det er sagt. Skulle hatt litt mer av de genene. Eller overskudd til å få drømmene og planene ut av hodet. For det er der mine oppholder seg for tia. Men kanskje en gang er jeg tilbake dit jeg var. Kanskje … akkurat nå inneholder dette huset kun en potteplante (siden alle de andre daua i sommer da vi var på hytta), pluss rosebuketten som jeg tvang drømmemannen til å kjøpe forrige helg. Utenom den har jeg ikke bytta rundt på verken puter eller pynt på aldri den tid. Veldig ulikt meg det der.

Nå er det fræddagstaco her. Snakkes.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Ut på tur … med turboen på

Vi er i skikkelig dårlig form vi som bor i dette huset. Og jeg må jo bare prøve å gjøre noe med det. Det vil si drømmemannen får ta seg av sin egen form, noe han ikke er så interessert i. Men jeg har mer enn nok med meg og bikkja igrunnen. Det har vært mange “dasseturer” i det siste. Altså tur i sneglefart. Og som alle vet så blir en ikke sprekere av det. Men det har vært alt jeg har orka. Bortsett fra denne uka. Da har jeg fått satt inn turboen litt. Noe som passer Jonas midt i ræva. 

For han liker dasseturer han. Snuse litt her, snuse litt der. Tisse litt her, tisse litt der .. helt til tanken er tom. Men da fortsetter han å late som han tisser likevel. Snål fyr! Sånn tur på litt høyere turtall betyr jo strengt tatt at all den der snusinga og tissinga forsvinner. Og da tror jeg Jonas synes at tur bare er noe tull. Han peser og sinker, og når vi skal hjem henger han skikkelig på slep. Helt motsatt av alle andre andre som er ute på luftetur, der de fleste eierne henger på slep etter de firbeinte.

I går forsøkte jeg faktisk å jogge litt. Altså. Gå noen meter – jogge noen meter. Da måtte jo til og med sandalene jeg har gått på siden april vike plassen for joggeskoene. Fyttikatta! Jeg klarte det faktisk. Litt. Men da jeg kom hjem og fikk dusja gikk all futten ut av kjærringa. Så bivirkningene var kanskje ikke helt verdt det forsøket. Og hva er egentlig vitsen? Jeg er 55 år og har ikke jogga siden vi måtte løpet 60-meteren på skolen! Under tvang.

Det ser jo flott ut. Når folk kommer joggende, nesten halvflyvende litt over bakken. Så lette som ei fjær. Men jeg er redd synet når Jonas og jeg kommer ikke helt kan sammenliknes med det. Derfor driver vi ikke med denslags når det er andre folk til stede. Bare dypt inni skogen, gjemt mellom alle trærne. På en sti vel og merke. Og det er egentlig der vi liker oss best. I fred og ro, med bare skogens lyder, og øresusen da, som overdøver det meste. For meg. Regner med at bikkja ikke hører den, selv om han er ganske merkelig når jeg har dårlige dager. Akkurat som han også blir syk.

Høsten kan være flott den. Og til og med jeg ble visst metta av sol og sommer i år. Noe som aldri har skjedd før i historien. Jeg gleder meg faktisk vilt til kjøligere netter. Og fra i dag blir det visst litt væromslag her, men en del færre varmegrader. Det føles igrunnen helt greit. 

Vi hadde tenkt oss en tur på hytta nå. Men siden helga blir temmelig klissvåt så dropper vi det. Så det blir en stille og rolig hjemmehelg for oss tre. Med besøk av drømmemannens barn og barnebarn til søndag. Er en stund siden vi har sett de nå, så det blir koselig. God helg fra meg til deg.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.